Ukeavisen NorgeiDag roser seg av at de ikke skriver negativt om andre kristne, slik andre kristne aviser gjør, og da helst andre konkurrerede kristne riksdekkende dagsaviser. De avholder seg, noe som kan oppfattes som veldig fromt, men få se at de svikter sitt verdslige kall, dvs sin oppgave som ytringsfrihetens og demokratiets forsvarere. De overlater til andre å spa for å avdekke i det som kan vise seg å være relevante, kritikkverdige forhold som bør avbøtes.
Er det ikke søtt? Er det ikke søtt at noen tror de er moralsk overlegne, fordi de føler seg bedre enn visse andre?
NorgeiDag føler at de andre kristne avisene kritiserer NorgeiDag – eller Norge i dag – Norge idag, på uriktig grunnlag, at de andre driver personangrep på Norge i dag, eller NorgeIdag. Og det skal ikke kristne gjøre mot andre kristne; det ligger til kristne å elske sine fiender.
Men hva er en avis? Hva er en presse? Hva består ytringsfrihet av, hva består frihet i? ?
Jo, NorgeIDag vil si at det står dem fritt å ikke kritisere, det er en del av dette å tilhøre en fri presse, ja, å ikke kritisere er mer fritt enn å kritisere.
Hvorfor? Jo, fordi det er snillere, det samsvarer bedre med de kristne dydene; det er mer sømmelig å avholde seg enn ta for seg, mer hensynsfullt, mer edelt. NorgeiDag skal være et forbilde, selve normen på hva som er anstendig eller det motsatte. Ofte blir derfor kritikk oppfattet som ondsinnet hatprat, angrep av høyeste kaliber, uttrykk for det onde. Og i NorgeIdag holder man seg for god til slikt. Man har da heller ikke plass til å drive med kritikk og baksnakking eller nedsnakking av andre kristne i ukeavisen. Man må reservere innholdet for viktigere saker, mer verdifulle og samfunnsmessig presserende saker, mer ideologi, kan vi si, dvs mer idékritikk, mer verdissyn, stort sett: Mer tro, mer kristen tro. Det er det høyeste kriterium en kristen kan drive på med. Derfor tar man opp store spørsmål som Gaza-Israel f eks og hvor det da påpekes mangler på sannhet i dekningen, og dårlige holdninger overfor Israel. Og dette har de selvsagt mye rett i, for ikke å si helt rett i. Norske media klarer rett og slett ikke å dekke disse områdene på en adekvat måte; medstrømsmedia er ikke bare ensrettet, de er manipulerende og som oftest umoralske i sin behandling av viktige saker som f eks abort og kjønn, eller sex og samliv.
NorgeiDag forsøker å skjerme seg selv mot kritikk, selve bærebjelken i vestlig demokrati. Uten ytringsfrihet – også av den sterkeste og mest vågale – sorten, intet demokrati, ingen frihet og ingen fremgang.
NorgeiDag vil skru utviklingen tilbake, tilbake til noe mer pristint, tilbake til Gud og de to bud, kan vi si. Noe annet duger ikke. Holder man seg til Skriften, kan NorgeiDag holde på som de vil, helt uten frykt og ansvar for å ta imot kritikk, enten det gjelder mer personlige forhold, eller det gjelde de store «ideologiske» eller «teologiske» perspektivene. «Skriften» sikrer NorgeiDag mot kritikk, ofte en kritikk som utøves ikke av dem selv mot andre, men av andre mot dem selv. Og Gud står den ren bi og Den onde imot.
I prinsippet er selvsagt dette uttrykke for en selvgodhet eller moralsk overlegenhet som de andre media ikke kan tillate seg. for de skjønner hva ytringsfrihet er for noe, hvilken funksjon den har og hvilken intensjon eller hvilket formål den har, nemlig det faktum å sikre friheten, samvittighetsfriheten, den emosjonelle frihet, tankefriheten, den økonomiske frihet og verdivalgs- og trosfriheten, -selve fundamentene. Det virker som om NorgeiDag ikke elt skjønner at ytringsfriheten kan beskytte mot at det utvikler seg mer hat, agg, sinne og fortvilelse, kaos og forvirring i samfunnet. (Noe demokratiet alltid må være forberedt på å tåle og takle).
Ytringsfroheten er en garanti for opprettholdelsen av den
personlige frihet og dermed også for mangfold, inkludering, rettferdighet eller
rettferdig fordeling, og kjærlighet for alle, både fri kjærlighet og en bunden kjærlighet
som binder seg til pakter, uoppgivelige eller uavhendelige doktriner,
forfatninger og konstitusjoner, eller f eks inngåtte ekteskap. Ytringsfriheten
er et vern mot alt hat; den burde også være et absolutt vern av alt menneskelig,
også fosterets liv. Noen mener at ytringsfriheten gir et absolutt vern for
kvinners rett til abort, dvs til å ta liv, som mange kristne sier det er.
Og poenget? Jo, ved å forkynne at NorgeiDag er moralsk overlegen
enn de andre – som kritiserer eller kaster lys over eller analyserer avisen – setter
avisen seg ikke bare over andre aviser, den setter seg også over selve
ytringfriheten og «den frie presse». Den går inn i egendefinert mikroagressiv beskyttelsessfære
(for de svake, som de da identifiserer seg med, ved å gi inntrykk av at det
foreligger en objektiv verdi av det motsatte angående dem selv og deres eget idol
og bilde); de krever med andre ord med brask og bram en særrett til å beskytte
seg selv, fordi de oppfatter seg elv som bedre og derfor mer pålitelige; den
beskytter seg mot den sannhet ytringsfriheten er ment å hele tiden skulle
etablere og beskytte. NorgeiDag mener de har en spesifikk rett overfor alle
andre til å hevde og praktisere det privilegium at den har et helt unikt krav
på beskyttelse: Dens basis og næringsfundament blir dermed diktatorisk, snevert,
selektivt og totalitært, i prinsippet. I praksis kan selvsagt ikke NorgeiDag ville
og håpe på å få avskaffet de andres frihet, legalt og formelt, den friheten
folket har og skal ha, tilnærmet ubetinget, ifølge Grunnloven, ja, Guds lov, på
en måte. Men tendensen virker der, også tendensen mot en a priori
bedrevitende selvforherligelse; avisen trumfer alle relasjonelle sosiale rammer
og normer ved å overstyre sin abonnenter til å tro at den høyeste verdi er å
«være sin egen fortolker» og den fortolker og tolkning av seg selv av seg selv
og alt annet som norma normans, hvilket i seg selv ikke er et lite
forfengelig, og fåfengt, arrogant og nedlatende til overmål, så det holder. Hus
forbi, sier jeg …
Når NorgeiDag så går ut med det budskap at avisen føler seg
for god til å kritisere eller shame eller fare med ryktespredning og
usannheter, så er dette en bare tilsynelatende eller særs forbigående smart markedsføringstrick,
og mange faller for dette, i den tro at man også selv, som publikum, er verdige
til å mene at de selv ikke skal kunne kritiseres. Det de søker, er safe-space,
slik at de kan forstumme eventuelt
redelige og helt legitime spørsmål og enhver oppfordring til selvransakelse, og
slik begrenser de muligheten for erkjennelse generelt og selverkjennelse spesielt.
I stedet nøyer de seg med å posere og bli dydsposører; de blir godhetsapostler,
gjerne med oppdrag fra Den hellige ånds selv. Det sier seg selv at dette kan
oppfattes som et utslag av usikkerhet, og en rimelig og litt over middels trang
for selvgodhet og selvforherligelse. De henfaller til selvrefererende
argumentasjon: Jeg er god fordi jeg er god.
Det er noe skremmende allahiansk over det, men dette forhindrer dem ikke i sin stadig mer selvforsterkende kognitive isolasjon i å stdig forsterke denne tendensen, mot det fullkomne, kan vi si. Vi er gode, fordi det er godt å være god, og fordi det er godt å ha det godt fordi det er godt fordi vi er gode, vi. Man går her med stormskritt mot det fullkomne hovmod og glemt er det faktum at Kirken i gamle dager regnet hovmodet som den største synd av alle synder.
I logikken heter denne strategien tautologi.
De som ikke har noe problem med å se avisens selvgodhet eller selvtilfredsstillelse, i form av moralsk overlegenhet, altså, føler seg like berettiget som avis til å tro at de er like moralsk overlegne som avisen.
Antakelig vil NorgeiDag tjene (både penger og på image, på denne markedsstrategien, i hvert fall på kort sikt. De kan «ture» frem i hellig overbevisning eller nådig innblæste tro om at de selv virkelig «er bedre enn», eller sant virkelige tro på at de objektivt og derfor forbilledlig sett både har en rett og en plikt til å tro at de er det.
De har da også en gud som er «større enn».
Og de tjener – penger – på det. Hva skal man da med moralen
som ligger der bak ideene om selveste ytrings- trykke og forsamlingsfriheten? Å
markedsføre seg selv som moralsk overlegen er jo en slags selvmotsigelse i seg
selv. Like vel biter folk altså på, i den komiske tro at folket selv, som
støtter og elsker, og elsker seg selv, virkelig mener det er moralsk mer
høyverdig.
Det sier seg selv: Den store tragedien og ynkeligheten, og
det rent ut ukristelige, et fenomen som få ser, og dette med å føle seg «moralsk
overlegen», ligger i at dette hovmodet i seg selv med nødvendighet fremtvinger
en besettelse, en besettelse eller sykelig eller pervers lidenskap – et sykelig
behov - som tvinger disse moralistene, disse hypermagikerne eller disse servilt
beting emosjonelt korrekte til å lete opp, ja, konstruere og søke feil, mangler
og demoniske motiver hos omgivelsene og alle de andre, både på det individuelle
planet, og kollektivt, i en større sammenheng, ja, stadig i en større
sammenheng og kontekst. De ønsker kronisk lidelse. Og uten vil de føle seg uvel
og svake hvis ikke de som de selv så kynisk og opportunistisk «utnevner»,
konstruerer eller titulerer som «svake» og hjelpetrengende, (som f eks Morken
og Horn i forhold til selveste Hadja Tajik, se under).
Moralismen gir dem en innbilt rett ikke bare til å føle seg selv overlegne, men også til å objektivere andre som mindreverdige, demoniske, rasistiske, hatefulle og dermed forkastelige. (Det gjelder også overfor de mennesker de trenger å stakkarsliggjøre for selv å kunne gjøre seg ekstra breiale på egen moral). Overlegenhetsfølelsen ansporer en slags salig paranoia, uten hverken etisk eller etisk grunnlag og hold, og sprer i seg selv det ultimate undergravingsforsøk på ethvert fritt samfunn, ja, på selve det menneskesynet som springer ut av Bibelen eller Skriften selv, selve grunnvollen for enhver form for kristentro. Det burde være opplagt og for alle til å de, klart som dagen.
Men se det: Feigheten og behovet for lojalitet og trygghet,
trumfer alt i dag. Det fins ingen prinsipielle tenkning – i de stolte
holdninger som burde ledsage her - igjen.
Når man så tjener penger på sin moralske overlegenhet, enten i form av
statsstøtte eller ved private «innsamlinger» eller appeller, blir tragedien
desto større og mer dramatisk jo mer tiden skrider frem, mot den store
oppløsningen og det kollektive selvmord. Helt i tråd med det underbevisst
virkende som de «moralsk overlegne» lar seg drive av, men et underbevisst og
tragisk virkende som «de moralsk overlegne» aldri vil få seg til å erkjenne, se
og bekjenne.
Men er NorgeiDag det eneste eksempel som utviser det samme begredelige moralske overlegehetsfundament i det frie Norge i media i dag?
Nei, på ingen måte. Også de andre kristne avisene utviser den samme illusjonsfundament. Og vi trenger ikke å gå så langt, for å finne eksempler som viser dette, på en overmåte tydelig og klar måte.
Vi kan bare strekke ut hånden og trekke frem Stefanusalliansen, med sitt Magasin, en publikasjon som oser av overlegenhetsfølelse, for ikke å si brynde, i sitt statsstøttede til tider svært så sentimentale eller selvbetjenende forsvar for trosfriheten (og dermed «godheten») verden rundt.
Den tydeligste forskjellen mellom Norgei Dag og Magasinet under Morkens mørke «styrelse», eller spøkelse, er at NorgeiDag driver en salgs selvsensur, mens Morken bedrev sensur, i den tro at han på den måten – i det tilfellet jeg tenker på her, som var et karakterløst overgrep og til og med et brudd med egne retningslinjer og moralske standard – bidro til å fremme ytrings- og trosfriheten selv.
Morken skjønner ikke at hans sensuriver bidro til frykt og
hemming av ytrings- og tankefriheten. Han forlagte lydighet under sitt eget emo-styrte
credo eller emosjonelt dikterte tyranni, som skulleoverstyre ytringsretten
selv, på hans egne strengt subjektivt og egomoralskt sentrerte solipso-premisser,
premisser som la for dagen en islamofobi han selv ville bekjempe, men da uten
evne til å forstå og riktig fatte hva som skjedde og implikasjonene i hele
konteksten. Nå forsvarer denne mannen trosfriheten med statsstøtte, spesielt i
utlandet, langt borte, verden over, med ham selv og hans egen harmdirrende
dømmesykefinger i sentrum.
Det er kanskje ikke så rart, ettersom redaktøren for denne
lidelsenes søtsuppe og «lidelsens såpeopera» var tidligere redaktør på
Verdidebatt i den såkalt kristne avisen Vårt Land. Her viste han til gangs at
hatefulle ytringer slett ikke var noe fremmed for ham sel å bruke eller ty til,
når det liksom passet ham, på rent emosjonelt grunnlag, - hvis man da i det
hele tatt kan snakke om «emosjoner» i pristin forstand, hatytringer som han
i praksis tok prinsipielt avstand fra, nei, han bidro stikk motsatt til nettopp
å fremsette og forøke å spre hatefulle ytringer. Samtidig som dette fikk ham
til å tro at han var så «moralsk overlegen» at han med den svarteste
samvittighet kunne utestenge en saklig islamkritiker fra Verdidebatt på livstid
– nådeløst og helt uten mulighet for pardong.
Kort sagt: Der noen oppfatter kritikk – saklig kritikk, og ikke løgnaktig og slem eller rasistisk eller islamofob kritikk – som en trussel, spesielt på vegne av andre, som de foregir å være svake og hjelpetrengende, men som absolutt ikke er det, har man ikke det rette demokratiske sinnelaget, den demokratiske grunnholdning eller den generelle og karakterfaste verdibase som et profesjonelt liv i media og i vår kultur i det hele tatt burde kreve. Der dette mangler, gjør man seg selv svake, og utenfor all sunn og for oss alle friske dømmekraft samtidig som man røper sin egen råtnende, avgrunnsdype og korrupte moral på innsiden i sitt ynkelige forsøk på å skinne på utsiden, på overflaten og i det overflatiske. Men gjør seg til irrasjonelt frihetsberøvende og frihetsengstelige individer, forfengelig overdommere uten hjemmel og naturlig, fleksibel og sann autoritet, og legitimitet – de blir nådeløse tyranner. Og det helt overraskende er at så mange folk bøyer seg for dem, hyller dem og forsvarer dem. Folk ser ikke at disse personene underlegger seg og smisker for kollegaer og andre der de slipper til med sitt spill blant andre beregnende individer som egentlig er fullstendig uten evne til empati, samtidig som de etterlyser og promoterer nettopp empati som et varemerke for dem selv.
I seg selv er dette oppskriften på hvordan man skal rydde
veien for det største svik, og selvsvik, pluss hykleri og ren ondskap både som
funksjon og konsekvens.
For enda en gang å forsøke på en slags komprimering som kan
utvide horisonten og klargjøre både «hjerte- og hjerneløkene» idet det står
helt klart for meg at det å være kristen, det er å være noe fordi det er
«ulogisk» eller fordi det er absurd eller ikke-rasjonelt å være eller tro det
man er i troen, hvilket på en annen måte sett det absolutt ikke er:
Stefanusalliansen retter sin frykt og sitt behov for overlegenhet ad extra; NorgeiDag bevarer sin frykt og tilkortkomethet ad intra. Ingen av dem makter å realisere til det interrelaterte spektrum, et helt nødvendig aspekt i livet for ethvert menneske som gir og mottar respekt og selvverd i skjønnn og fruktbar kombinasjon eller «dialektikk». I stedet havner man i et selvsentrert sentrum hvor den sosiale sentrifugalkraften lammes av en like sterk sentripetalkraft – til sammen gjør denne mekanikken dem begge til rigide «personligheter» uten gagn for noen eller noe som helst, simpelt hen fordi et demokrati forutsetter forandring til det bedre, noe rigiditeten i seg selv nettopp forsøker å forhindre (f eks fordi noen er så kognitivt svake at de ikke kan forstå at det er de som kaller andre islamofobe som virkelig er islamofobe, - dette bare for å illustrere det poeng at det ikke nytter å forklare for de «som har bestemt seg» og ikke evner å forstå; på samme måte som det ikke nytter å forklare situasjonshumor, som må oppleves der og da for å kunne forstås).
Begge disse to publikasjonene havner i samme vanføre: De begge pretenderer å være tolerante, men mens den ene vender toleransen innover, vender den andre toleransen utover, dvs den ene driver selvsensur for å kunne sensurere seg selv og sine, sin gruppe, sin utvalgte gruppe, ut fra nyttehensyn og profittbegjær f eks; den andre driver bare sensur av det og de man oppfatter som en fare eller en fiende for «den større sak» - til og med for sosialismens sak - de selv mener seg selv å ha eierskap på, og som de da vil skilte og prale med, for ikke å si høkre med, både skrupuløst og skruppeløst, uten moderasjon, f eks den universelle trosfrihet for alle overalt, og den største toleranse, gjerne inntil hel identifikasjon med det eller de de i utgangspunktet og autentisk bare kunne tåle og overhodet ikke kunne identifisere seg med, av gode grunner (f eks når de som ikke tåler islamkritikk – ikke engang saklig islamkritikk på kristent grunnlag - tenderer mot å forsvare islam heller enn å forsvare egen tro og tradisjon).
Slike mennesker kan ikke ha opsjon på meninger om hva som er rett og galt, utenom for sin egen del, de eier ikke evne til å skille og skjelne, de ser ikke sammenhengen mellom å «discriminate and discern». De lar seg emosjonelt oppsluke av det opportunistisk politisk korrekte, på en arena der det viktigste synes å være å kunne manipulere flest mulig til et ønsket resultat, ikke dette å forsvare og misjonere for troen og troens objekt selv. De har «face», men ikke «interface», den ene sverger til interfaith mens den andre publikasjonen avsverger seg den politiske tro (bortsett fra i sin støtte til Israel, f eks). Den ene er oikofob, den andre er oikofil, (den ene lider av fobi eller irrasjonell frykt for «det egne», tradisjonen og dens forankring; den andre har en lidenskap nettopp for det egne, slik de noe snevert tolker dette, i isolasjonistisk retning, noe de er overbevist om gir størst «uttelling» og fordi denne frivillige segregeringen anses som det eneste som virker for dem. Resultater i begge tilfeller ender i skepsis over alt og alle de oppfatter som truende eller kritiske, og i dette møtes begges lidenskaper i en krampaktig skepsis, hvis ikke regelrett hat, mot andre som ikke deler deres servilt betinget emosjonelle korrekthet og hvor den ene tender mot politikk, den andre i hvert fall i et ønske om mer spiritualitet eller enda mer from pietet enn det verden for øvrig kan by på.
De sitter på hver sin tue, fristes av sitt egetproduserte
tunnelsyn og trives veldig godt med seg selv i sine selvskapte elfenbenstårn. Spesielt
«Stefanus» -Morken - som ikke forstår at de han forsøker å redde med sin nye
former for ekstratolerant og ekstraempatisk misjon, ofte ler av forsøkene som de
de forsøker å frelse på sin egne måte betrakter som utslag av en blanding av
ren dumhet og narsissisme, «egenskaper» de ufrelste utnytter til fulle,
(se under hvor Stefanus eller Morken skriver om dette uten å rødme, idet han innbiller
seg at dette bare beviser at hans misjonsmetode lykkes, og idet han jo stolt formidler
om dette, og at forsøket nærmest lykkes over all forventning).
Saken er at Morken undervurderer andre i like stor grad som han overvurderer seg selv og sine egne forestillinger om uangripelig godhet. De tror om seg selv at de støtter de miserable og elendige og ikke kan annet, men ser ikke at de undergraver seg selv i samme grad som de forsøker å fortelle all verden hvor fortreffelige og moralsk overlegne de føler seg og derfor har krav på uforbeholden anerkjennelse. De tror at de er til gagn, men ser ikke at de blir gjort til latter og egentlig er gagnløse. De stenger seg derfor da også ute fra den tanke at andres metoder og holdninger -og verdigrunnlag og verdisyn - kan føre til et bedre og edlere mål enn det de selv bedyrer at de arbeider for. De måler ikke talenter annet enn ut fra egne personlige begrensninger og setter dette opp som en forbilledlig moralsk standard.
Både NorgeiDag og Stefanus ved Morken markedsfører seg selv
som – eller forsøker å presentere seg som - iboende gode og santtroende mennesker,
men utviser samtidig en nonsjalanse overfor islam og muslimers tro og islams
alvor – og noen sier: trussel og reell fare- som lett kan oppfattes som
likegyldig eller sant nedlatende arroganse. Man tar bare seg selv høytidelig
nok til overmål.
Relevante artikler:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/hva-har-luther-med-jirde-antonsen-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/islamofobien-som-splitter-kristne-na-i.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/01/kristne-stjeler-8-milliarder-kroner-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/dagens-paveforkynnelse.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/04/kristen-ramadanbnn-for-islam-allah-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/om-en-formaning-om-be-for-alle-verdens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bnnerop-og-eiendomsrett-til-landet.html
I de artiklene vi gjengir i utdrag, forteller Morken noe interessant:
Hasan, som hadde skjegg langt ned på magen,
hadde ansvar for islamsk trusopplæring. I 1988 blei han
send til Tyskland for å henta folk frå arabiske land inn i
moskéar. Kvar fekk 2000 tyske mark.
Kommentar:
Dette bør faktasjekkes! Hvorfor forteller Morken om dette? For å vise hvor tolerant han kan være overfor personer har vist seg å være alt annet enn til å stole på?
Riktig nok har jeg hørt om og sett bekreftelse på at saudierne har trykket opp Koranen i millionstall for å dele dem ut gratis i Tyskland for noen år siden. Morken ser ut til å være glad til for at slikt skjer, og imens går trykkeriene der nede for full steam. Utdeling av gratis Koraner i Tyskland:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bade-julegater-og-ramadangater-for-ever.html
Og denne:
… Mens barna er sammen, sparker fedrene fotball.
– Gud lærer oss å gå klokt frem.
De ønsker ikke å søke registrering for menigheten,
siden deler av nabolaget er radikalisert. Vladimir har
hengt et kors over speilet i bilen.
… De fikk en nedtur. I ett og et halvt år hadde paret prøvd
å hjelpe en afghansk familie som ville til Canada. I
ni måneder hadde Vladimir og Mavjuda lest Bibelen
sammen med ekteparet som hadde sagt at de tok imot
Jesus. Så kom det for en dag at det ikke var sant.
Kommentar: Her kommer
Morkens puerile naivitet og servilt betinget emosjonelle korrekthet til fullt
uttrykk – og han er stolt av det!
Dessuten: Morken ser ut til ikke å ha peil på hva Paven sier og mener, eller hva uttrykket «de abrahamittiske religioner» innebærer. Se vedlagte linker som kommentar til Morkens tekster under.
Utdrag fra Magsinet nr 3 24:
… Feroz samlet barn fra ulike etniske bakgrunner og reli-
gioner: kristendom, bahá'í, hinduisme, og islam. Flere
afghanske flyktninger kom. Foreldre i sikh-samfunnet
våget av sikkerhetsgrunner ikke å la sine barn delta.
Arrangementet startet med at barna fortalte om seg
selv, om hobbyer og om ting de misliker. Deretter dannet
barna en sirkel der en og en kastet en ball til en annen og
introduserte vedkommende for resten av gruppen.
– Øvelsen styrket ikke bare båndene mellom barna,
men fremhevet også viktigheten av å beskytte relasjoner
og knytte nye vennskap, sier Feroz.
Et av høydepunktene var «Kunst for vennskap og
fred». Barna tegnet og malte et kunstverk relatert til fred,
kjærlighet og mangfold.
Bygget broer
Til slutt skrev barna navnene sine på ballonger, slapp
dem opp i luften og fanget andres. Denne symbolske
gesten bidro til å bygge broer, forteller Feroz.
-
Med hjelp av draumar, syn, TV og internett
kjem menneske med muslimsk bakgrunn på
sporet av Jesus som meir enn ein profet – ja,
som frelsar.
På Den arabiske halvøya støttar
Stefanusalliansen eit nettverk som følgjer opp
menneske som kjem til tru i einerom og ofte
ikkje har nokon dei vågar å dela trua med. …
Stefanusalliansen samlar ein del av dei til
konferansar der dei får fellesskap, rettleiing og
undervisning. Det er svært naudsynt.
Dei nye truande treng både kunnskap og grunnfesting
– og god rettleiing for ikkje å enda opp hos
dårlege rettleiarar på internett.
… Millionar av gjestearbeidarar har strøymt til dei ulike
landa for å ta dårleg betalte jobbar i bygnings-
industri og som hushjelper. Dei har ingen
rettar, får ikkje pass eller statsborgarskap. Dei
vert ofte grovt utnytta på arbeidsplassane sine.
Millionar av desse er kristne – frå land som
Nepal, Bangladesh, India og Filippinane. Dei
ulike kongedømma har gitt tomter der det
er bygt kyrkjer. …
… Magasinet Stefanus har gjesta Dei sameinte
arabiske emirata (Dubai og Abu Dhabi) og
Oman. I denne utgåva møter du menneske
som har kome til tru frå muslimsk bakgrunn.
Dei har kvar si sterke historie. Du møter også
«Amir» som står sentralt i nettver-
ket som tek seg av menneske som
vel kristen tru i islams heimland ..
Katy er frå Syria … Også Katy las Koranen under oppveksten i ein
dedikert familie.
– Men eg kjende på ei uro. Eg var redd for at
Gud ikkje var glad i meg, det var alltid straff for
eit eller anna, fortel Katy.
… – Eg høyrde at dei brukte ord som «Vår Far»
om Gud. Eg tenkte: «Korleis kunne dei bruka
slike ord om Gud?»
Ein dag skulka Katy skulen for å gå i kyrkja,
utan at foreldra skulle oppdaga det.
– Eg gråt medan presten preika. Etterpå sa
eg til han at eg ville bli kjent med Jesus.
… Katy oppsøkte kyrkja fleire gonger. Heime
bløffa ho om kvar ho hadde vore eller tenkt
seg.
– Foreldra såg på andletet mitt at eit eller
anna hadde skjedd. Dei visste at eg hadde Det
nye testamentet, men ikkje at eg hadde byrja å
gå i ei kyrkje
Foreldra byrja å kontrollera henne, for å
finna ut kva ho heldt på med.
– Eg byrja å samanlikna Koranen og Det nye
testamentet. I Koranen las eg at dersom eg
gjorde noko mot nokon, måtte vedkomande
gje meg noko tilbake. I Det nye testamentet
las eg derimot at dersom nokon slår meg på
det eine kinnet, skal eg venda det andre til.
Katy legg til:
– Eg spurte presten om eg kunne bli kristen.
Men han var redd for å døypa meg …
.Ikkje minst vart ho fascinert av ei preikerekkje om Jobs bok.
… Ei kvinne som såg at ho var ny, inviterte Katy med i
ei kvinnegruppe på fredagane. Planen var å bli døypt i
denne kyrkja, men politikontrollar gjorde at dei ikkje tok
sjansen der heller.
Drap slekt
… Katy fekk vonde draumar om IS.
– Eg prata med far om IS og drap, han svarte meg
berre at IS ikkje er islam.
… Ho søkte arbeid i Dei sameinte arabiske emirata.
Katy slo seg først ned i emiratet Sharjah. Ei veninne
skaffa kontakt med ein pastor som døypte henne i
emiratet Dubai. …
– Etter at eg blei døypt, fortalte eg foreldra mine om
den nye trua mi. I starten tok dei det tungt. Far var mest
oppteken av at eg måtte koma heim. …
Katy har ikkje vore heime i Syria sidan ho drog.
I Dubai kjenner Katy inga redsle for å stå fram med
kristen tru, sidan ho ikkje er frå landet. Heime i Syria er
det også lettare å vera konvertitt frå ismaelittane enn frå
sunni-islam.
..
-
… – Mange er lei av fundamentalistisk islam,
seier pastor «Amir».
… Av tryggingsgrunnar brukar vi ikkje det rette
namnet hans. Arbeidet hans har i mange år
vore støtta av Stefanusalliansen. Saman arran-
gerer vi konferansar for kristne med muslimsk
bakgrunn på Den arabiske halvøya. …
… at det i dag er meir enn 20 kristne
TV-kanalar retta mot den arabiske verda. …
I landa på Den arabiske halvøya er det ikkje
lett å vera Kristus-truande med muslimsk
bakgrunn. … Det sosiale presset er
sterkt i ein kultur der religion, familie, identitet og tru
er vevd tett saman.
Byter du tru, risikerer du å mista alt,
sjølv der det ikkje er straffbart å gå vekk frå islam.
I alle kongedøma, unnateke Saudi-Arabia, er det bygt
kyrkjer for gjestearbeidarar.
… Desse får aldri statsborgarskap, men dei kan møtast i kyrkjer.
Men konvertittar som er borgarar i landa på Den
arabiske halvøy, kan ikkje stå ope fram som kristne. Dei
kan ikkje oppsøkja kyrkjene, kanskje med unntak av i
Kuwait.
– Det ville skapt store problem både for kyrkja og
konvertitten, forklarar Amir.
– Kristus-truande med muslimsk bakgrunn kan dei
aller fleste stader difor ikkje møtast. Dei kan ikkje for-
telja om trua til familien, i alle fall ikkje til heile familien.
Dei har lese i Koranen at dersom nokon går bort frå
islam, vil familien deira hamna i helvete fordi dei ikkje
passa på. Ofte forstår ikkje familien kvifor nokon skifter
religion, islam er ifølgje Muhammed den siste og beste
religionen.
… – Kva er nøkkelen til å opna ein samtale om tru?
– Det er Bibelen. Muslimane seier ofte at Bibelen
er endra, at den er korrupt. Det er det dei blir lært i
moskear og skular. Vi spør dei: «Dersom Bibelen er
falsk, kvar er originalen? Når blei den forfalska?» Vi får
ikkje svar. Dette er logiske spørsmål som gjer at vi kan
samtala.
Amir får også andre spørsmål, ikkje minst dette:
«Kvifor døydde Kristus på krossen»? Muslimane ser på
Jesus som ein profet, men avviser at han døydde på ein
kross.
… Men konvertittar som er borgarar i landa på Den
arabiske halvøy, kan ikkje stå ope fram som kristne. Dei
kan ikkje oppsøkja kyrkjene, kanskje med unntak av i
Kuwait.
– Det ville skapt store problem både for kyrkja og
konvertitten, forklarar Amir.
– Kristus-truande med muslimsk bakgrunn kan dei
aller fleste stader difor ikkje møtast. Dei kan ikkje for-
telja om trua til familien, i alle fall ikkje til heile familien.
Dei har lese i Koranen at dersom nokon går bort frå
islam, vil familien deira hamna i helvete fordi dei ikkje
passa på. Ofte forstår ikkje familien kvifor nokon skifter
religion, islam er ifølgje Muhammed den siste og beste
religionen.
Amir leier eit nettverk som i mange år har organisert
sommarteneste i fleire byar i Europa. Der møter dei
arabiske studentar med muslimsk bakgrunn også frå
Den arabiske halvøya. Dei er i Europa for å studere
engelsk. Der kan Amir og dei andre dela ut biblar til
muslimar, noko dei ikkje kan heime.
– Vi møter folk som seier: «Det du seier er klart, men
vi har aldri høyrt det før.»
Bibelen er nøkkelen
– Kva er nøkkelen til å opna ein samtale om tru?
– Det er Bibelen. Muslimane seier ofte at Bibelen
er endra, at den er korrupt. Det er det dei blir lært i
moskear og skular. Vi spør dei: «Dersom Bibelen er
falsk, kvar er originalen? Når blei den forfalska?» Vi får
ikkje svar. Dette er logiske spørsmål som gjer at vi kan
samtala.
Amir får også andre spørsmål, ikkje minst dette:
«Kvifor døydde Kristus på krossen»? Muslimane ser på
Jesus som ein profet, men avviser at han døydde på ein
kross.
Kristus-truande med muslimsk bakgrunn kan dei aller fleste
stader difor ikkje møtast.
… – Muslimane trur at Jesus er i live. Dei
veit at Muhammeds grav er i Medina og at
Abrahams grav er i Hebron. Men Jesus har
inga grav. Muslimane trur at han mirakuløst
vart berga av Gud og teken opp i himmelen.
Ein del muslimar trur at han skal koma igjen.
Dette fører til mange samtalar, seier Amir og
legg til:
– Muslimane har 99 namn på Gud, men
ingen av dei er «kjærleik». Vi forklarar at Gud
er kjærleik. Mange veit lite om sin guddom,
som dei tilber, men mykje om Muhammed.
Muslimar er opplært til aldri å stilla spørsmål
til Gud.
… Amir har i meir enn 30 år hatt som kall å driva
eller inspirera til misjon i den arabiske verda.
Saman med fleire blei han arrestert i Nord-
Irak på 90-talet då Saddam Hussein angreip
kurdarane. Saddam hevda dei var spionar.
Amir kom seg heim til kona i Egypt. Han drog
deretter til Jemen. Amir har alltid vilja inspirera
arabiske kristne til misjon i arabiske land.
Han er svartelista i Saudi-Arabia.
– Eg kjenner personleg 25 Kristus-truande
med muslimsk bakgrunn i Saudi-Arabia. Eg
har høyrt rapportar om store tal, men ingen
har sikre tal. Dei lever hemmeleg med trua si.
Men nokre får vi følgja opp, også ved at dei får
vera med på konferansar utanfor området. Då
skaper vi ei slags kyrkje for dei.
Amir har høyrt sterke vitnesbyrd frå
Saudi-Arabia, som dette frå ei kvinne som
møtte Jesus i ein draum. Jesus svarte henne
i draumen. Kvinna fortalte neste morgon
mannen om draumen. Han sa: «Vi er musli-
mar, ikkje kristne.» Ho hugsa alt Jesus hadde
sagt i draumen og fortalde det. Då byrja
mannen å søkja på nettet etter dei setningane kona
hadde fortalt om. Han fann ein TV-kanal som formidla
desse. Dei tok kontakt – og begge ville bli døypte.
Jesus-truande med muslimsk bakgrunn søkjer folk dei
trygt kan kommunisera med.
… – Mange spør kvifor muslimske menn kan ha fleire
koner og så lett kan skilja seg, medan det er vanskeleg
for kvinner, fortel Amir. Han er sikker på at dette er
spørsmål frå kvinner.
Mange muslimar har sterk kulturell skepsis mot
kristen tru, som dei forbind med mykje vestleg kultur,
formidla via fjernsyn.
… Han fortel at samtalar ofte kjem inn på IS, «som krev at
eg vert drepen dersom eg ikkje fastar og ber slik dei vil».
– Eg forklarar at dersom Gud verkeleg ville ha drepe
meg, hadde han sendt eld frå himmelen. Eg seier at
jobben min ikkje er å forsvara Gud. Eg spør kvifor han
eller ho ser det som sin jobb å forsvara Gud.
– Møter du folk som blir sinte på deg?
– Ja, det gjer eg. Eg spør kvifor – og får som svar at
dei er sinte fordi eg er imot dei. Men eg er ikkje imot dei.
Eg forklarar at eg ifølgje Bibelen skal elska mine fiendar,
seier Amir og avsluttar:
– Eg seier til dei: «Du er ikkje min fiende.
-
… Mykje er dei siste åra endra i fleire land
på Den arabiske halvøya, men ikkje for
muslimar som finn Jesus som frelsar.
Kronprinsen av Saudi-Arabia, Mohammad Bin
Salman (MBS), slår ned på wahabismen, ei radikal
islamsk retning som var statsreligion før MBS overtok.
Han har opna kinoar, noko som var utenkjeleg for få år
sidan. MBS har lete kvinner køyra bil.
Men han er framleis diktator. Han har fengsla ein
aktivist som kjempa for at kvinner skulle få køyra bil.
Det finst ikkje menneskerettar, berre gode gåver frå
herskaren, som brukar milliardar på å kjøpa opp inter-
nasjonal idrett.
… Landet har til og med endra
helga: No har folk fri laurdag og søndag, mot fredag og
laurdag tidlegare. I sosiale media skreiv muslimar at
«dei tek vår dag».
… Berre ti prosent av folket i Emirata er statsborgarar,
90 prosent er gjestearbeidarar utan statsborgarskap og
velferdsrettar.
Landet viser fram arkeologisk utgravne kristne
klosterruinar frå si før-islamske fortid. Paven gjesta
i 2019 landet saman med storimamen frå sunni-
muslimske Al-Azhar-universitetet i Egypt.
Pavebesøk
Morken har neppe peiling her, se denne hvor jeg behandler Notra Etate:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/favntak-og-anfindsens-forsk-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/bispe-uttalelser-pa-vide-vanke.html
– Pavebesøket var eit godt teikn. Dei to signerte ei
fråsegn om at dei har same Gud. Det er ikkje eg samd i.
Men folk i Emirata fekk sjå at det er ei kristen kyrkje her,
at landet aksepterer kristne.
Morken gjør seg også blind for lureriet rundt «de abrahamittiske religioner»:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/bispe-uttalelser-pa-vide-vanke.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/12/nrk-har-mistet-kompasset-i-kompass.html
Viktig, Ibrahim om «den abrahamittiske farsen», på slutten av artikkelen:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/den-statsstttede-stefanusalliansen.html
For halvanna år sidan opna landet Abrahamic Family
House – eit praktanlegg i Abu Dhabi med tre likeverdige
gudshus: ei synagoge, ei kyrkje og ein moské.
– Somme blei forvirra, men landet viser at det tolererer
andre truande, seier Amir.
– Dette er det einaste landet i verda som både har ein
minister for toleranse og ein minister for lukke.
… Men dette er ikkje sann fridom. Ein Jesus-truande
med muslimsk bakgrunn har ikkje fridom, seier Amir.
-
Hasan, som hadde skjegg langt ned på magen,
hadde ansvar for islamsk trusopplæring. I 1988 blei han
send til Tyskland for å henta folk frå arabiske land inn i
moskéar. Kvar fekk 2000 tyske mark.
– Eg forklarte kva dei måtte gjera for å leva som muslimar
og koma til himmelen. Men mange brukte pengane i
baren, sukkar Hasan. Av tryggingsgrunnar brukar vi ikkje
det rette namnet hans.
Ein kald haustdag med sludd og slaps var Hasan og
gruppa i Bremen. Det var tid for fredagsbøn. Men den
tyrkiske moskéen stengde dørene for dei.
– Vi kunne ikkje be ute. Vi gjekk inn i ei kyrkje. Vi bad.
Presten kom bort og helsa på oss og omfamna meg.
Ei varm omfamning
Hasan stussa. Då presten sa at «eg ser deg igjen»,
trudde Hasan det var forsøk på magi. Seks veker seinare
var det like surt. Dei gjekk inn i den same kyrkja.
– Vi gjekk inn og bad, «i vår makt». Presten omfamna
meg igjen, eg følte varmen, men lurte igjen på om det
var magi.
Hasan spurte imamen sin: «Dersom kristne kjem inn
i ein moské og gjer det same som vi gjorde i kyrkja: Kva
skal vi då gjera?» Imamen viste til Koranen: Dersom dei
ikkje vil bli muslimar, skal du drepa dei.
Den dramatiske bodskapen stod i skarp kontrast til
omfamninga. Hasan kutta halve skjegget.
Då han i 1990 kom heim frå ein ny tur i Europa, var
berre barten igjen. Faren kjende ikkje Hasan igjen, eller
ville ikkje kjenna han. Hasans mor ville at han skulle
isolera seg på rommet, men han sa nei.
I staden oppsøkte Hasan ei kyrkje. Han såg at dei
braut brød og drakk vin, eller juice. Han fekk forklart at
dette var til minne om Jesus.
Det gjekk mange år. Hasan var oppteken i hæren, blant
anna som soldat i krigen mot Irak etter invasjonen i
Kuwait. I 2008 gjekk han av med pensjon. Han blei skilt.
… Hasan fekk jobb, møtte han ein kristen som forklarte
kristentrua. Hasan blei invitert til ei kyrkje, dit gjekk han
kledd i sin lange, kvite kjortel. Hasan fekk høyra at han
måtte døypast før han kunne få brød og vin.
– Eg kommenterte at «eg har berre éin Gud, ikkje tre
slik som de.» Men presten forklarte at kristendommen
ikkje har tre gudar.
Hasan fekk eit arabisk nytestamente. Ein gong i 2012
fekk han eit syn, liggjande i senga, ein mann i lyse klede
snakka til han: «Du må seia: I mitt hjarta er eg klar.»
Hasan gjorde seg klar. Under eit besøk i Egypt i 2015,
der kona kjem frå, blei Hasan døypt av ein ortodoks
prest. Han viser oss eit bilete.
– Du ser på andletet mitt at eg er blitt ein annan.
– Eg legg alt i Guds hender, kvar einaste dag. Eg legg
barna i Guds hender, det er dei beste hendene dei kan
liggja i.
Barna går på internasjonal skule. Islam står på
timeplanen i arabisk-pensumet. I ID-korta er dei regis-
trerte med «annan» religion. Hasan har fortalt rektor
at dei er kristne. Då forstod rektoren kvifor dei går ut i
islam-timane.
– Eg har sagt til barna at dersom nokon spør dei, skal
dei be folk ringa meg. Så langt har dei ikkje fått problem.
… Hasan er sentral i ei gruppe på 30 menneske med Jesus-
tru – med islamsk bakgrunn. Dei møtest i hans heim og
ein annan heim.
– Eg deler trua mi på Jesus ut frå Koranen. Muslimane
trur jo at Jesus ikkje er død, men at han ikkje er Gud.
Hasan har døypt tre i eit plastbasseng i hagen. Håpet
er å byggja eit ekte dåpsbasseng. Søstrene vil ikkje
lenger kjennast ved han. I gruppa er det fleire som ikkje
har fortalt nokon om trua si.
… Ein gong blei han teken av politiet til avhøyr, inne på
eit kjøpesenter i Dubai. …
– Eg er ikkje redd. Vi er svake, men i Jesus er vi sterke.
Eg angrar ikkje. Prestens omfamning var det første.
Han opna døra til den kristne trua for meg. Alt som har
skjedd, kom frå Gud.
-
På eitt år har talet på nøye dokumenterte valdelege
angrep på kristne i India stige med nesten 50 prosent –
frå 423 i 2022 til 601 i fjor, ifølgje (EFI) …
Rapporten fortel om sterk vekst også i hatprat. Det
synest, ifølgje rapporten, som at hatet vert akseptert og
at samfunnet blir meir og meir immunt mot hat og mot
valdelege angrep mot kristne – og mot muslimar.
Ekstremistane (hinduene) «avhøyrde» dei kristne
og skulda dei for å ha lokka folk med pengar for å få
dei til å konvertera. Dei sette fyr på biblar. Skuldingane
sakna fnugg av prov.
… Dei rekordhøge tala er berre toppen av isfjellet, heiter
det i rapporten … Politiets manglande
oppfølging av religiøs hatkriminalitet er klaga inn for
Indias øvste domstol.
… Rapporten fastslår likevel at dei fleste av offera var kristne frå tre stamme-
folk og at valden tydeleg var målretta.
Like før påske vedtok regjeringa i Manipur å gjera
Påskedag til arbeidsdag, endå eit forsøk på å gjera livet
for kristne vanskelegare. Etter sterke protestar vart
vedtaket omgjort.
… Evangelical Fellowship of India (EFI) er ein av mange
organisasjonar som har mista lisensen til å ta imot
økonomisk støtte frå utlandet. …
Vijayesh Lal svarar at EFI er sterkt involvert i arbeid
mellom religiøse samfunn, i omsorgsarbeid og i bøn for
å velsigna og samla nasjonen.
– Det er svært overraskande at EFI då vert omtalt som
ein organisasjon som skaper fordommar som påverkar
tilhøva mellom religionar og den sosiale harmonien. Det
er heilt motsett. Ei av dei viktigaste oppgåvene til EFI er
å bidra til å byggja bruer og vera agentar for forsoning
for å samla eit samfunn som i aukande grad vert frag-
mentert langs religiøse og politiske liner, seier Lal.
Tadsjikistan er nå blitt en base for å nå afghanere
med evangeliet.
… Vi møter dem til lunsj i en liten by sentralt i Tadsjikistan.
De forteller sin historie om kallet, tjenesten i
Afghanistan, om flukten og arbeidet for å hjelpe og dele
sin tro blant afghanere som flyktet fra Taliban.
… De fikk to år i Afghanistan før Taliban overtok landet
i august 2021. …
… – Vi var redde, men vi bad til vi hadde fred. På veien
passerte vi Taliban-poster …
… – Hvordan opplever du det å måtte flykte fra
Afghanistan med et kall til å være misjonær akkurat der?
– Vi hadde våre beste år i Afghanistan og ville gjerne
vært der. Men vi måtte ut da Taliban kom, svarer
Vladimir og legger til:
– Livet handler ikke bare om å følge drømmer. Vi må
følge Kristus.
… I byen der de bor har de etablert en liten uregistrert kirke.
Der kommer nye til tro.
… Mens barna er sammen, sparker fedrene fotball.
– Gud lærer oss å gå klokt frem.
De ønsker ikke å søke registrering for menigheten,
siden deler av nabolaget er radikalisert. Vladimir har
hengt et kors over speilet i bilen.
… De fikk en nedtur. I ett og et halvt år hadde paret prøvd
å hjelpe en afghansk familie som ville til Canada. I
ni måneder hadde Vladimir og Mavjuda lest Bibelen
sammen med ekteparet som hadde sagt at de tok imot
Jesus. Så kom det for en dag at det ikke var sant.
– De sa at de var kristne i håp om å komme til Canada.
Vi ble satt ut da vi fikk vite sannheten. Dette er dess-
verre også en del av tjenesten, sukker Vladimir.
Men de gir ikke opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar