Psykologien inn i religionen?

Innledning: Psykologien ser ut til å være på vei inn i «religionen». Det kan medføre krise for psykologien og psykologene, - eller katharsis for begge, og oss alle.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

Det virker som om at prosessen kan bli en vektig trend, som at den kan bli mer legitim og forståelig. For har ikke «sjelen», som psykologene vil reparere, når den trenger det, noe med tro og Gud å gjøre?

Hvorfor har psykologien vært så lite villig til å trekke inn de viktigst eksistensiell spørsmålene i behandlingen eller det terapeutiske rom? Hvorfor oppfattes «religion» som et tabu? Sier det seg ikke selv at hvis religion og tro holdes utenfor det kliniske arbeidet, så vil behandlingen bli deretter og tilsvarende dårligere eller mer mangelfull? Hvorfor skal pasienten bli redusert til noe vedkommende ikke er, til et halvt menneske, til et menneske helt uten Gud, i behandlingssituasjonen?

Har psykologien undervurdert gudstroen som «paramount» i et menneskes liv? Eller er det slik at psykologien har fastslått en gang for alle – på vitenskapelig grunnlag – at religion og tro virkelig ikke betyr noe som helst for f eks et menneskes velvære, selvrespekt og «mulighet»? Har man nærmest på autopilot gått ut fra at religionen ikke har noen verdens ting med relasjonene menneskene imellom?

Eller er det ganske enkelt slik at psykologer først og fremst mener at religion og tro ikke bør trekkes inn i samtalen og at den ikke bør ha noen betydning for de mellommenneskelige relasjonene? Blir ikke da psykologien og psykologene forutinntatte og u-vitenskapelige? Og kan man da i det hele tatt stole på at psykologene er i stand til å helbrede – hele mennesket, også sjelen?

Og en annen ting: Hvem tror psykologene at de er? Illustrer ikke dagens psykologi at denne psykologien selv forutsetter en over-gud, en gud som står over Gud, særlig den kristne Gud?

Hva når psykologene får islam «på sofaen»? Vil de fortsette med å tenke at nei, religion er noe perifert, noe vi ikke bør «ta i», noe vi må overlate til «prestene» - i islam?

Ta f eks en alvorlig og reelt invalidiserende depresjon, den kan ha eksogene og endogene «årsaker».

Hvis psykologien da sier at depresjonen kommer fra Allah til en pasient og at den kommer fra JHWE til en annen, vel, da skjønner man at slik skal det ikke være.

Skal en ellers gudløs psykolog oppfordre en klinet til å bli «mer religiøs» og mer bokstavtro, hvis klienten er muslim? Eller «mer kristen» og «mer biblisistisk» hvis vedkommende er kristen – eller noe annet? Kanskje mer «marxistisk»?

Det sier seg selv at dette ikke er veien å gå, og at vannhullet ikke finnes i den retningen. Det sies at «sharia» betyr veien å gå mot det forfriskende «vannhull". Det kan ikke være den gudløse psykologs oppgave og hans mening med livet å oppfordre sine klienter på denne måten, enten det dreier seg om den ene eller andre veien.

Så hva kan gjøres og hvordan?

Jeg mener at religionen må inn i psykologien og psykologien inn i religionen, men samtidig mener jeg at psykologien ikke må bli – mer - «politikk». Livssyn er for øvrig aldri nøytralt, det vil si livssynsnøytralt. Oppgaven for psykologien kan derfor i utgangspunktet synes nokså umulig. Det er kanskje best å holde religionen utenfor. Psykologien selv kan nok godt vise til bedre resultater uten gud enn med. Eller?

Men det går an å se dette i et litt annet perspektiv. Vi har i mange posteringer her på bloggen tatt for oss det vi f eks kaller SAP, dette å bedrive hypermagi og dette å innta og individuere det vi kaller «det servilt betinget emosjonelt korrekte». Disse knaggene er ment å stimulere til en viss refleksjon med det mål å vinne mer selvinnsikt – og forståelse for hvilket forhold vi så å si tvinges til å innta i møte med dagens virkelighet, en virkelighet hvor islam som religion og politikk inntar bare større og større plass. Så hva gjør vi, hvordan forholder vi oss best til det som skjer? Å svare «adekvat» på disse spørsmålene, har for så vidt vært hele hensikten med denne bloggen. Noe endelig svar kan vi imidlertid ikke gi. Men vi antyder at det går an å nærme seg hele problematikken ved å gå inn på det vi kaller «det juridico-religico mennesket», i kontrast til SAP-paradigmet, som legger altfor mye vekt på det sosiologiske, antropologiske og psykologiske perspektivet, et perspektiv som utgjør mye av det vi kan kalle tidens doxologi, eller det moralske eller etiske blindfeltet vi ser hele virkeligheten ut fra.

Det burde stå ganske klart for noen og enhver at noen metoder er både ubrukelige og forkastelige. Det står seg ikke for en behandler å konfrontere en muslim med følgende:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Men hva med denne?

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html

Og denne? :

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/imamskolen-i-norge-slik-straffer-islam.html

Og hva med en liten «frihetserklæring»?

https://neitilislam.blogspot.com/2010/09/muslimsk-frihetserklring.html

Og hva med denne, overfor en kristen?

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/samme-gud-samme-vei-samme-utgang_1.html

Og hva om man pekte på dette, at Jesus faktisk fremstilles som Gud i Koranen?

https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html

Og hva med denne, hvis den presenterer som et tema overfor både en kristen og en muslim?:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/07/de-som-har-substans.html

Det burde fremgå av dette at psykologien befinner seg utenfor det jeg kaller «det juridico-religico paradigme» - og omvendt. Vi må med andre ord vite hvilket område vi befinner oss på, når islam kommer opp og vi må konfrontere og bli konfrontert med tidens viktige spørsmål, og gåter.

Vi kan ikke og bør la oss diktere av de begrensninger i klinisk arbeid som psykologien bør underlegge seg, slik det fremgår at psykologien bør gjøre, slik jeg nettopp viste.  

At siste valgkamp ikke med ett ord nevnte islam per se som faktor i det politiske bildet og den fremtid vi kan vente oss i møtet med islam og muslimene, er et symptom på at noe er veldig galt i kongeriket Norge – og i resten av Europa. Vi ser altså at politikere frivillig underlegger seg den nødvendige begrensning og avgrensning psykologien i seg selv må underlegge seg, en begrensning som altså bør begrenses til psykologien og ikke pålegges – selvpålagt - politikken og politikerne.

Med andre ord: Og dette er det viktigste: Hvis alle vi som står utenfor SAP-området eller det vi kan kalle det terapeutiske feltet, skal legge de samme føringer på diskursen som psykologien – og SAP for øvrig - tilsier, slik det fremkommer av spørsmålene og antydningene over, ja, da er vi ute og kjører. Da har vi mistet ikke bare bakkekontakten, men også evighetsperspektivet og metafysikken, som er selve surstoffet for sinn og skinn. SAP og psykologien bør delta i diskursen på egne selvbegrensende premisser. De kan ikke kreve å få diktere diskursen utenfor sine fagområder, dvs på politikken og «det metafysiske" området. Og dette bør da selvsagt alle terapeuter si klart fra om og presisere på sitt felt, og da i og med sine egne anliggender og begrensinger - og sine naturlige avgrensninger.

Skjer ikke det, står vi alle igjen som terapeuter, dvs som avmektige og servile tiggere og i en tilstand hvor alle tvinges inn i det jeg kaller «det servilt betinget korrekt emosjonsjonelle paradigme».

Se denne, med linker:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

For den som måtte ha fattet en viss interesse for saken og den som virkelig synes at dette er virkelig interessant, og derfor uhyre viktig, slik jeg gjør, anbefaler jeg ikke bare å ta en titt på følgende lenker, men å forsøke å se hvilken relevans og betydning vinklene mine kan ha, for eget konkretr liv, idet alle jo forsøker å få i stand en best mulig fremtid for flest mulig, nå, og i den postmoderne umoderne tiden vi nå engang lever i:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/m-michelet-og-merkel-to-hypermagikere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/trump-hypermagi-makt-avmakt-et.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/propaganda-i-nrk-emokratiet-arne-visste.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/ekstrem-europa-rise-of-islamophobia.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/terrorangrep-pa-muslimer-av-muslimer-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html

Spesielt om «emokratiet»:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/05/merete-hodne-vare-domtstoler-vare.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

I denne situasjonen og denne diskursen svarer en psykolog slik om psykologistudiet:

– Vi utstyrer ikke studentene med redskapene som skal til for å håndtere de problemstillingene, uttaler den kristne psykologen Siri Reme, (se under).

Just det, sier jeg. Behovet synes klart.

- Det psykologiske fagfeltet må våkne opp og lære av James’ erkjennelse av religionens viktige plass i menneskesinnet …

En annen psykolog sier det slik: – Som fagperson ønsker jeg å møte de som kommer til samtale som hele mennesker, og ikke bare som personer med et psykisk problem, understreker hun, (se under).

– Jeg tror folk har en tendens til å tenke at livet er likt for alle, og at kristne har en særinteresse i tillegg, som er deres tro. Men det er jo ikke sånn kristne opplever det. Gudsdimensjonen har med hele livet å gjøre. Derfor opplever mange at de ikke får god nok hjelp hvis ikke de kan integrere troen i behandlingen. Og: Som fagperson har en lært hvordan en kan bruke sine empatiske evner til å møte personen på en respektfull måte og være med i refleksjon omkring de temaer som er relevante for klienten …

«Gudsdimensjonen» har med hele livet å gjøre, sies det her, og er det ikke sant? Spør en muslim, sier jeg, så får man kanskje et ganske tydelig svar, eller det motsatte. Bør det ikke være sant? Vel, det svarer ikke psykologien på annen måte enn at psykologien i seg selv nærmest må være skeptisk her.

Det skulle ha vært interessant å observere en empatisk psykolog som var så empatisk at hen i løpet av helbredelsesprosessen bare mer og mer positivt innstilt til at klienten tar Koranen påbud om å utøve «den lille jihad» - som påplikter vold, om nødvendig, ut fra hadith og Koranen  - til punkt og prikke, ved å påta seg rollen som martyr eller selvmordsbomber.

Så til en artikkel i avisen Dagen den 16. september d a. Det er overmåte interessant og prisverdig at avisen tar opp dette temaet og det har avisen også gjort tidligere.

Mener psykologer bør snakke mer om tro

… Psykologer ved norske sykehus trenger mer kompetanse til å gi åndelig omsorg, ifølge en studie utført av forskere ved Universitetet i Oslo.

… psykologer er betydelig mindre religiøse enn både annet helsepersonell og pasientene de skal behandle.

Selv om de er åpne for å snakke om religiøse temaer i terapirommet, tar de sjeldent initiativ til en slik samtale…

Meningen med livet

… psykologer føler ofte at de ikke har mandat til å snakke om tro og mening, som om det var prestenes sak. Det mener ikke jeg, sier forsker Lars Mandelkow.

… – Dersom man blir alvorlig syk, kan man for eksempel være svært opptatt av spørsmål om døden og meningen med livet. … I dag er det mange som heller går til en psykolog enn til en prest med sine eksistensielle spørsmål, tror Mandelkow. … den psykologiske utdannelsen utruster deg ikke så godt til å møte denne typen problemer.

– Et slags tabu

… yrkesgrupper, er ikke nødvendigvis mindre spirituelle.

…  kun tolv prosent som spurte pasientene sine om deres religiøsitet.

– Psykologene er åpne og respektfulle, men tilbakeholdne. Problemet er at pasienter ikke forventer at psykologer kan håndtere deres tro, så de lar være å ta det opp. … Det blir et slags tabu. Men dette er helt unødvendig, ifølge Mandelkow.

– Religion er ikke farlig. … Dette er et ypperlig utgangspunkt for å snakke om tro, sier han.

… Preget av Freuds syn på religion: Studien fant at 31 prosent av psykologene var troende. I befolkningen ellers oppgir halvparten at de tilhører en religion eller trosretning, ifølge SSB.

… – Historisk finnes det en tendens i faget til å ta avstand fra religion. Freud mente for eksempel at religion er en illusjon …

… – Studier … viser at mange har vært svært opptatt av religiøse spørsmål i løpet av livet. Flere tar avstand fra tradisjonelle religioner fordi de mener svarene de gir er for enkle.

… psykologer kan bedre utrustes til samtaler om tro, foreslår han flere forelesninger om religions- og eksistensialpsykologi.

… Nå jobber Mandelkow med en studie om hvordan psykologistudenter opplever religionsundervisningen på studiet.

En av Mandelkows medforfattere, Silje Reme, selv oppvokst i pinsemiljø utførte en lignende studie i 2006. … hele 93 prosent av psykologistudenter opplevde at religion ikke var vektlagt i utdanningen. 73 prosent mente religion burde innlemmes som tema på studiet.

… – Det var eksempler på harselering (på studiet), generelt en ateistisk kultur og nedlatende holdninger til tro med lite rom for kristendom og andre religioner, sier hun.

Hun mener det er grunnlag for å si at man forsømmer religion i undervisningen, og mener det er viktig at psykologer kan skille mellom normale og sykelige utslag av tro.

– Vi utstyrer ikke studentene med redskapene som skal til for å håndtere de problemstillingene, uttalte hun. (Dagen 16. sept 21 v/ Anne Seierstad)

Før vi går videre nå, legger jeg ved en del referanser til andre posteringer her på bloggen, jeg regner dem som en kommentar til det ovenstående fra avisen Dagen.

Etter følgende liste, legger jeg ved noen artikler jeg har hentet fra ulike nettsteder in exstenso – og altså ikke i sitatform - i det håp at forfatter/eier ikke har noe særlig mot det – jeg synes artiklene er såpass interessante at de bør nå ut til flest mulig, om dette temaet, selv om denne bloggen jo ikke når så mange at «det gjør noe». Som det vil fremgår av artiklene, er det begynt å skje visse meget interessante ting på dette området, «ting» som mange ikke er klar over og ting som kan ha stor betydning i den nære fremtid. Men først en liten påplussing av lenker til steder her på bloggen som kan være av interesse og som objektivt sett er relevante, slik jeg ser det:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Her en beskrivelse av «dagens psykologi», m bl a Halstensen:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/gule-vi-aldri-ta-selvkritikk-i-sin.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/stanghelles-paradoks.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/nar-oppfordring-til-selvmord-blir-mord.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/no-god-but-god-sant.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/06/allahs-kjrlighet-allahs-nade-grace.html

Så til ovennevnte lovede artikler, om jeg får lov, for å si det sånn:

Psykologiens mindreverdighetskomplekser:

”Om sjelen” er det første kapittelet en psykologistudent ved UiO møter når man begir seg ut på innføringsfaget. Det gir falske forhåpninger. 17. Desember 2016

Kapittelet «Om sjelen» innledes med følgende: «I dag opererer vi med en psykologi uten sjel. Den utålmodige leser kan derfor hoppe over dette kapitlet.»[1] Det er både forbausende og paradoksalt; utsagnet blir verken nyansert eller legitimert filosofisk i undervisningen. En dobbeltime innføring i historien om sjelen er alt profesjonsstudiet i psykologi ved UiO kan tilby. Ellers vitner studieplanen om et skrikende fravær av filosofisk diskusjon rundt menneskets natur — det være seg dets sjel, religion eller andre særtrekk ved den menneskelig kultur.

Religionens status i dagens studieløp

Som student ved norske universiteter kjøres man gjennom et ExPhil-løp som skal gi grunnleggende innsikt i filosofi og etikk. Tilsynelatende regner andre institutter det filosofiske anliggende som dekket og ferdig diskutert, slik at man under eget tak kan være «nøytral», fristilt fra ethvert filosofisk ståsted, un-biased og klarsynt. Det er en lettvint løsning som åpenbart ikke holder. Ville det ikke være naturlig å definere hva et menneske er før man begynner å studere psykologi? Og om man ikke kan enes om en definisjon, så i hvert fall drøfte det?

Psykologi som fagfelt er blant de mest sekulære vitenskapene og en undersøkelse viste at hele 50% av amerikanske college- og universitetsprofessorer i psykologi ikke tror på noen gud. Dette var den høyeste prosentandelen sammenlignet med andre store fagfelt, inkludert biologi, fysikk, politisk vitenskap, historie osv.[2] Blant forskere innenfor feltet er det ikke funnet slike forskjeller, [3] men forskere generelt er mindre religiøse enn resten av befolkningen. Erfaring tilsier at Psykologisk Institutt på Universitet i Oslo er intet unntak, og forelesere harselerer med den løse størrelsen «gud». (Selvfølgelig er ikke alle slik, men det er en trend.)

I en hovedoppgave av Silje Endresen Reme og Lene Berggraf i 2008[4] viste undersøkelser at 78% av deltakerne (profesjonsstudenter på UiO, UiT, UiB og NTNU) ønsket religion som et tema i utdanningsløpet, og 93% opplevde at det ikke var nok fokus på religiøs tro. Hele 15% rapporterte og å ha opplevd latterliggjøring av religiøse mennesker, og en tredjedel oppfattet at psykologifaget hadde stereotypiske og respektløse holdninger til religiøse. Via uformelle undersøkelser og samtaler med andre studenter i dag er det tydelig at ønsket om mer religionsfokus fortsatt er til stede. Det rungende ubesvarte spørsmålet er derfor hvorfor ikke studiestedene har gjort noe med det?

Hvorfor religionsvegring?

Hvorfor dette hardnakkede ståstedet? Hva er grunnen til at psykologifeltet ikke tør å ta i filosofiske eller religiøse spørsmål? Kan en plausibel forklaring være psykologiens unge historie? Selv om psykologiske fenomen har blitt beskrevet siden menneskets begynnelse, var det ikke før på 1800-tallet at man startet en vitenskapelig empirisk psykologi med Wilhelm Wundt i spissen.[5] Siden den tid har fagfeltet vært preget av mye god, men også dårlig, forskning og praksis. I egne rekker har det vært ønske om å «rydde opp» i uvitenskapelig metoder og fremme en ren, empirisk og materialistisk psykologi.

En mulig forståelse er at man siden den gang har ønsket å flytte psykologien som fagfelt nærmere de «hard vitenskapene», det vil si at man tilstreber en empirisk metode, legger et materialistisk verdenssyn, og ikke minst menneskesyn, til grunn. I dag utgjør eksempelvis den mest innflytelsesrike trenden innenfor psykologien «kognitiv nevrovitenskap», der man studerer hjernens strukturer og funksjoner (hukommelse, arbeidsminne osv). Tanker fremstår som nevrale biprodukt, fri vilje som en sosial illusjon og utvikling som en determinisme bestemt av arv og miljø (og interaksjonen mellom). Å strebe etter å bli vitenskapelig, kunne begrunne teorier i faktiske observasjoner og data, er en positiv og nødvendig utvikling. Faren lurer når jaget blir så stort at man kaster babyen ut med badevannet. Psykologiens mindreverdighetskomplekser som en mykere vitenskap kan ha ført oss på ville veier og bort fra det som faktisk definere psykologien som fagfelt—nettopp «læren om sjelen».

William James (1842–1910), en av psykologiens fedre, innså religionens og religiøse erfaringers plass i menneskets sinn og psykologiske velbefinnende mot slutten av livet. Det gav seg utslag i verket The Varieties of Religious Experience som et svar på akademias fobi mot religiøse tema.

Vitenskap og praksis

På tross av hederlige unntak er den store trenden det materialistiske, harde og religionsignorante. Det har ikke bare konsekvenser for psykologi som et vitenskapsfelt, men kanskje først og fremst for det kliniske yrket unge psykologistudenter skal tre ut i. Som fremtidige psykologer er det ignorant og uttrykk for en «ovenfra og ned»-holdning å avfeie muligheten for at det finnes noe mer enn nevroner, materie og det man kan se på en fMRI-skan.

Uten noe kunnskap om eller fokus på religion i utdannelsen sier man ikke bare at man ikke tror (det må jo være opp til den enkelt), men man overser også at det for klientene kan være en viktig del av livet. Bildet som males av psykologen blir en autoritær skikkelse som klapper klienten på hodet, forteller hvor dum hun/han er og gir råd for hvordan å kvitte seg med det forkvaklede gudsbildet sitt. Jeg hevder ikke at det er slik den jevne kliniker jobber. Jeg håper og tror annerledes. Men det er det som formidles når man har behov for å sparke etter religiøse, og når man på tross av stor interesse blant studentene ikke klarer å finne plass i studieløpet for religionspsykologi.

I tillegg til økt interesse for det religiøse og spirituelle blant den jevne nordmann, ser man også at andelen utenlandske flyktninger og innvandrere i den norske befolkningen øker. Et stort flertall bringer og med seg en religiøs tro. De vil komme i kontakt med norsk psykisk helsevern, og vi må være forberedte på å møte dem.

Den faglige debatten om sjel og materialisme kan ikke ignoreres. Den må tas med i undervisning, diskuteres og drøftes. Det er ikke noe mål i seg selv å oppnå total enighet, men konstant og opplyst refleksjon er avgjørende. Det krever arbeidet det er å rydde plass til religionspsykologi og grundigere innføring og diskusjon rundt filosofiske perspektiv på menneskets natur. Dette er anerkjente forskningsfelt, og hele 92% av studentene i undersøkelsen referert tidligere, mente fokus på religiøs tro kan øke psykologers kompetanse i møte med mennesker med annen bakgrunn.

I klinisk og terapeutisk undervisning forholder det seg annerledes. Der er det en selvfølge at studenter og professorer må enes om at religion er en viktig del av menneskets sinn. Det burde være en selvfølgelig å lære om religiøse praksiser og hvordan de påvirker menneskets psykiske helse. Helt uavhengig av hva man måtte mene i den faglige diskusjonen. Selvfølgelig vil det alltid være spørsmål om penger og prioritering, og det er universitetene som har faglig ansvar. Når både samfunnsendringer og studenters ønsker gjør dette påtrengende, kan man likevel spørre seg hva som holder igjen. Uansett må økt bevissthet må være det første skrittet.

Det psykologiske fagfeltet må våkne opp og lære av James’ erkjennelse av religionens viktige plass i menneskesinnet. Om man liker det eller ikke, tyder all erfaring på at mennesker er religiøse vesen. Selv i 2008 svarte over 50% at de tror på Gud[6]. Uavhengig av eget ståsted som kliniker eller forsker må man derfor ta inn over seg at menneskesinnet har en religiøs tilbøyelighet og rettethet, både menneskelig praksis og forskning tyder på dette[7]. Dette må man, faglig og klinisk, både tørre og klare å møte og romme.

https://skaperkraft.no/publikasjoner/artikler/artikkel/article/1407181

Psykolog Unndis Bergås spør alltid etter folks livssyn: Unndis Bergås arbeider som privatpraktiserende psykolog og har kontor på Haraldsplass Samtalesenter i Bergen. Over halvparten av de som søker terapi hos henne vil ha den åndelige dimensjonen med i samtalen.

Johanna Hundvin Almelid … Publisert: 24.04.2015 21:46 Sist oppdatert: 02.07.2021 02:06

– Som fagperson ønsker jeg å møte de som kommer til samtale som hele mennesker, og ikke bare som personer med et psykisk problem, understreker hun.

Hva gir mening?

– Hvordan gir man plass til Gud i terapirommet?

– Jeg tenker at det er riktig å spørre etter livssyn i inntakssamtalen, slik vi også spør etter livshistorien og hvordan klienten har det sosialt. Hva gir mening i livet deres? Og hva er deres grunnleggende verdier? Det gir et signal om at her kan man komme med hele seg og snakke om alt.

Bergås viser til en stortingsproposisjon fra 97-98. Der står det at en person med psykiske problemer ikke bare må ses som pasient, men som et helt menneske med kropp, sjel og ånd. Nødvendig hensyn må tas til menneskets åndelige og kulturelle behov, ikke bare de biologiske og sosiale.

Kristne særinteresser

Det har i den senere tid vært fokus på å ta hensyn til religion i møte med muslimer, men Bergås understreker at det også må gjelde kristne.

– Jeg tror folk har en tendens til å tenke at livet er likt for alle, og at kristne har en særinteresse i tillegg, som er deres tro. Men det er jo ikke sånn kristne opplever det. Gudsdimensjonen har med hele livet å gjøre. Derfor opplever mange at de ikke får god nok hjelp hvis ikke de kan integrere troen i behandlingen.

Bergås har mange eksempler på hva som kan skje når man gir rom for den åndelige dimensjonen i terapirommet.

– La oss si at det er en klient som er utbrent, og har blitt depressiv. Vedkommende har sagt ja til for mye over tid, og får kanskje sin verdi fra det han/hun presterer. Så lærer klienten gjennom terapisamtalene at det er ok å sette grenser og ivareta seg selv. Vedkommende mister ikke vennene sine av den grunn, og har prøvd det ut og sett at det fungerer. Men hvis gudsbildet er strengt og krevende, opplever vedkommende at han/hun må stå på og yte maks for at Gud skal være fornøyd. Da kan den nye måten å leve på komme i konflikt med gudsbildet. Hvis vedkommende derimot får hjelp til å jobbe med gudsbildet, sammen med de andre endringene, vil han/hun ha mulighet til å finne fram til en helhet.

Ikke til byrde

Terapeuten kan møte på lignende problemstillinger hos en klient som ikke har en religiøs tro. Det kan være en person som fra oppveksten har fått med seg at de grunnleggende verdiene i livet er å være pliktoppfyllende, aldri bli noen til byrde og alltid klare seg selv. Men så kommer kanskje personen som sekstiåring i terapi for depresjon etter å ha opplevd langvarige sykemeldinger. Da er det viktig for prosessen at terapeuten spør etter verdier og mening. Når dette blir bevisstgjort og klienten får hjelp til å reflektere selvstendig over disse temaene, kan personen bli fri til å endre på de grunnleggende holdningene.

Krenkelser

Bergås trekker fram et annet eksempel. En klient som har opplevd å bli krenket i kristen sammenheng. Det kan være seksuelle krenkelser eller andre typer maktmisbruk.

– Hvis vedkommende kommer til en fagperson med erfaring, kan han/hun få hjelp til å sortere plassere ansvaret der det hører hjemme. Men hvis man opplever at Gud fortsatt ser på en med dømmende øyne, har man likevel ikke oppnådd frihet. Der kan ligge mange spørsmål bak: Hvor var Gud? Er han til å stole på? Er han like avmektig som pasienten opplevde? Hvis ikke disse tankene dras inn i prosessen, blir ikke hjelpen tilstrekkelig, slår hun fast.

Sjelesørger

– Når en person sliter med åndelige spørsmål, er det ikke da mer naturlig at de går til en sjelesørger?

– Mange går til sjelesørgere og får god hjelp med både åndelige og menneskelige problemstillinger. Men noen trenger den faglige hjelpen som en terapeut kan gi, og da er det viktig at de får ta med hele seg inn i den prosessen.

– Hva med bønn. Hvilken plass har den i terapirommet?

– Det tenker jeg man skal være forsiktig med. Terapi er en behandlingsform, og jeg som terapeut skal hjelpe mennesker med den problemstillingen de har søkt hjelp for. Når folk oppsøker en sjelesørger derimot, vet de at han/hun representerer en tro.

– Hvordan kan en ikke-religiøs psykolog forstå hvilken rolle trosdimensjonen har?

– Det er nok ikke lett, men hvis en får god undervisning som inkluderer kasus, så tenker jeg at en ikke-troende kan inkludere trosdimensjonen på en god måte. Uansett kan vi aldri forstå akkurat hvordan andre mennesker opplever ting. Terapeuter møter hele tiden klienter med opplevelser og verdier som er annerledes enn deres egne. Som fagperson har en lært hvordan en kan bruke sine empatiske evner til å møte personen på en respektfull måte og være med i refleksjon omkring de temaer som er relevante for klienten.

I sin praksis møter Bergås svært sjelden klienter med en annen religiøs tro enn den kristne, men de har kanskje et annet livssyn.

– Min erfaring er at mange ikke har tenkt så mye over hvilket livssyn de har. At de blir spurt om det, kan hjelpe dem til å finne en helhet når de skal finne retningen videre i livet. Min oppgave som psykolog er ikke å overbevise dem om mitt livssyn, men hjelpe dem til å se helheten for sin egen del. Alle mennesker er berørt av eksistensielle spørsmål, enten de er knyttet til en religiøs tro eller ikke. Derfor bør psykologistudiet ha en bred innføring i slike temaer.

https://www.dagen.no/okategoriserade/psykolog-unndis-bergas-spor-alltid-etter-folks-livssyn/

Studentforening setter tro på dagsorden for norske psykologer:

Psykologistudenter godtar ikke lenger at kristen tro holdes utenfor faget. Nå vil den ferske studentforeningen Emmaus sette tro på dagsorden for norske psykologer, av Victor Skimmeland

Publisert: 15.10.2012 08:22 Sist oppdatert: 01.07.2021 16:46

- Ja, hva er egentlig et menneske? spør psykologistudenten Sindre StorvolI. - Menneskesyn er viktig, enten man er psykolog, journalist eller medmenneske, mener trettiåringen som sist helg var med på å arrangere konferansen «Hva er da et menneske?» i Langesund.

Emmaus har eksistert som organisasjon siden 2009 og arrangerte i fjor sin første konferanse som tok opp spørsmål om kristen tro og psykologi.

FAKTA OM konferansen «Hva er da et menneske?»:Emmaus-konferaneen 2012, 12. til 14. oktober i Langesund.Konferanse for psykologer, psykologiarbeidere og studenter med interesse for skjæringspunktet mellom psykologi og kristen tro.Ca. 60 deltagere, i hovedsak fra Norge.Innledere: Rolf Nordblom, Leif Gunnar Engedal og António Barbosa da Silva.

- Konferansen er en unik mulighet til å få faglig input, bygge nettverk og reflektere rundt skjæringspunktene mellom psykologi og tro, forklarer Storvoll, som også er styremedlem og kommunikasjonsansvarlig i foreningen.
At et smalt tema som dette fenger, kan over 60 deltakere å være et klart tegn på.

Vanskelig kombinasjon

- Teologi og psykologi er kanskje de vanskeligste feltene å være en personlig kristen på, også som student, sier Hanna Punsvik Eielsen, som nærmer seg slutten av sitt profesjonsstudium i psykologi i Trondheim.
- Man jobber med ting som er så personlige, samtidig som man skal gjøre faget til et yrke. En slik konferanse er derfor til god hjelp med å forene det åndelige med det vitenskapelige, mener hun.
Punsvik Eielsen opplever at religiøse oppfatninger kan bli sett ned på ved sitt institutt.
- Flere oppfater det som en vrangforestilling å tro at Gud finnes. Men nettopp fordi dette er de stemmene som blir hørt i psykologien, er det viktig med stemmer som hevder noe annet, nemlig at Gud er en dimensjon vi må ta på alvor.

Trondheimsstudenten mener at studiet i dag gir for liten kjennskap til hvordan religion påvirker psyken. Hun opplever likevel at et flertall av studentene etterlyser større fokus på religion og eksistensielle spørsmål.

Ressurs for menigheten

Turid Skjerve Leksbø arbeider deltid som omsorgspastor i Bjølsen Misjonsmenighet i Oslo og tar samtidig profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo.
- Mennesker flest har en tro, en relasjon til Gud, enten bevisst eller mindre bevisst. Dette er en side av mennesket jeg er veldig interessert i som fremtidig psykolog.
Tjuefemåringen tror menigheten kan nyttiggjøre seg av dette, siden menighetslivet ikke bare er åndelighet, men mennesker som er psykologiske vesener.

Åpner for flere

- Som mennesker er vi hele tiden på vandring. Det bildet bruker vi også når vi henter navnet på foreningen fra bibelteksten om Emmausvandrerne, forklarer Sindre StorvolI.
- Vi håper at vi etter hvert skal omfatte både psykologer, psykologarbeidere, studenter og andre interesserte, slik at vi kan bygge ut en større bevissthet om troens dimensjon i psykologien. Samtidig skal vi passe på at vi gir plass til undringen, ikke til den fastlåste dogmatikken.
Emmaus' medlemmer er spredt over hele landet og har foreløpig lokallag ved universitetene i Oslo og Bergen. Her arrangeres jevnlige fagseminarer og morgenbønn, i tillegg til den årlige konferansen.
- Det kristne menneskesynet gjør mennesket ukrenkelig, uansett. Dette synet må vi ta med oss inn i psykologien, sier Skjerve Leksbø.

https://www.dagen.no/nyheter/studentforening-setter-tro-pa-dagsorden-for-norske-psykologer/

Veien fra sunt engasjement til usunn virkelighetsflukt - og tilbake:

Mennesker som har gitt alt står alene tilbake i en kald tomhet. For å kunne finne tilbake til livet må de begynne helt på nytt og bygge alt fra grunnen igjen. Identitet, selvbilde, gudsbilde, nettverk, verdier alt må formes en gang til. Alt må fylles med mening på nytt.

Av Kari Halstensen, psykolog og siviløkonom, forsker ved Modum Bad

Publisert: 12.11.2016 11:44 Sist oppdatert: 01.07.2021 16:25

Hva vil det si å ha en tro? Det finnes sikkert like mange svar på det spørsmålet som det finnes mennesker. For meg er tro å ha en relasjon til Gud. En eller annen gang i løpet av tenårene beveget forestillingene mine om tro seg fra å være en tanke om at tro likt for alle som tror, til at jeg opplevde troen som en relasjon til Gud. Dermed gikk jeg også over til å tenke at tro er forskjellig fra menneske til menneske.

Opplevelsen av en gud som vil relasjon, ble også en erkjennelse av at Gud er interessert i det sanne bildet av meg; og ikke i det bildet jeg kan skape gjennom tildekning og forstillelse. Forhenget i templet, det som revnet fra øverst til nederst den første langfredagen, ble et nytt og mye mer levende symbol på åpenheten mellom Gud og mennesker. Plutselig handlet forhenget som revnet også om meg, om livet mitt, om følelsene mine, om relasjonene mine og om hverdagen min. Og ikke minst om relasjonen min til Gud.

LES:Selutnevnte profeter slo beina under meg

Da jeg tok eksamen på videregående skole, advarte kristne ledere meg mot å studere psykologi med begrunnelse i at møtet med en gudløs vitenskap ville belaste og muligens ødelegge troen min. Jeg opplevde det som et velment og omsorgsfullt råd, men det var noe i det som skurret. Hvorfor skulle kunnskap om mennesket være farlig for troen min? Hvorfor skulle ikke relasjonen min til Gud tåle at jeg lærte mer om hva det vil si å være menneske? Da jeg likevel begynte å studere psykologi noen år senere var det ikke et opprør mot den kristne tradisjonen jeg er oppdratt i – men en oppriktig søken etter kunnskap om menneskets indre verden.

Troen og gudsrelasjonen tålte et langt psykologistudium. Og siden 2005 har jeg jobbet med å anvende og utvikle psykologisk kunnskap i møte med tro. I terapirommet har jeg møtt mennesker som hviler i troen – og mennesker som brytes ned av angstfylte trosforestillinger. Hver fortelling er individuell og unik. Likevel er det mulig å se noen mønstre som kan si noe om hvordan og hvorfor tro kan bli opphav til angst og depressive tilstander. Det er særlig en sårbar side ved tro som har gjort inntrykk på meg: Tro som ikke aksepterer de grunnleggende vilkårene for menneskelivet leder inn i et grenseløst strev etter å hele tiden gjøre mer, få til mer, utrette mer i tjenesten for Gud.

En fortelling fra klinisk praksis kan illustrere hva som kan skje når et ungt menneske blir grenseløst dedikert til å nå et eneste mål. Eksempelet er hentet fra en arena der Gud og tro ikke er drivkraften bak det alt overskyggende målet og den nådeløse disiplinen. Når jeg likevel velger å fortelle om akkurat dette akkurat nå, er det fordi jeg syns det gir et bilde av farene ved å overse grunnleggende menneskelige behov. For ordens skyld: Historien er endret til det ugjenkjennelige.

Jeg ble bedt om å ta over en pasient fra en eldre kollega som skulle pensjoneres. Han la en ganske lang journal på pulten min. I journalen leste jeg om en ressurssterk ung kvinne på 19 år som strevde med moderate depresjoner og prestasjonsangst. I tillegg slet hun i sosiale relasjoner. Ikke så veldig uvanlig med andre ord. Det mest uvanlige med henne var at hun var på vei mot en idrettskarriere på elitenivå. Vi gjorde avtale om dato og tid for den første samtalen. Noen dager før den første samtalen fikk jeg beskjed om at hun ikke kunne komme på kontoret mitt, men at jeg måtte møte henne på lukket post der hun var innlagt fordi hun var blitt akutt suicidal. Jeg ble låst inn gjennom flere dører før jeg fikk møte en helt fortvilet ung kvinne.

Hva hadde hendt? Siden hun var ni år hadde hun trent hardt for å bli den absolutt beste i sin idrett. Hun hadde vært gjennom utallige utvalgsprosesser. Først lokalt. Så på kretsnivå. Og siden nasjonalt. Hele tiden hadde hun levd med angsten for å bli valgt bort. Satt utenfor. Forkastet. Frem til i fjor hadde det gått bra, men det hadde kostet enorme mengder trening og nesten like store mengder uro og angst. Det siste året hadde plassen på landslaget vært usikker. Det hadde gjort henne enda mer innbitt. I livet hennes var det ikke plass til noe annet enn trening, restitusjon og lekser. Alt dette hadde jeg allerede lest i journalen hennes. Livsstilen hennes kunne best beskrives som 50 prosent nonne og 50 prosent elitesoldat. Ingen lek. Nesten ingen venninner. Ingen kjærester. Ingen oppdagelsesreiser hverken i den indre eller den ytre verden.

LES:Svik mot mennesker, svik mot Gud

For en uke siden hadde den fryktede beskjeden kommet. Treneren hennes gjennom fem år hadde ringt. Stemmen hans var rar. Hun visste at det var noe galt før han sa det. Hun hadde mistet plassen på landslaget. I løpet av noen sekunder visste hun at det som hadde fylt hele ungdomstiden hennes nå var over. Treneren prøvde å si noe om at hun kunne satse videre, men hun visste at de begge visste at det ikke er realistisk. Alt ble helt mørkt. Hun ville ikke mer. Livet kjentes helt tomt og meningsløst uten kampen for å bli best. Det kjentes som om hun falt ned i en dyp, mørk sjakt. Det var som om hun ikke kom til bunnen av sjakten. Det ble bare mørkere og mørkere. Hun innså at det ikke finnes noen grense for hvor mørkt det kan bli. Og hun kjente at hun ønsket å dø.

 

Dette ble starten på en terapi som skulle komme til å gjøre et dypt inntrykk på terapeuten. Sakte jobbet den unge kvinnen seg ut av ønsket om å dø. Hun lærte at det ikke finnes noen grense for hvor mørkt det kan bli, men at det heller ikke finnes noe mørke som er så mørkt at hun ikke kan velge å leve. Da hun var ute i dagslyset igjen, begynte en ny, krevende jobb. Nå skulle hun lære å elske det helt vanlige hverdagslivet. For henne betydde det en bevegelse fra å lage langtidsplaner som inkluderte OL-deltagelse til å kjempe for middels karakterer på videregående skole, og samtidig lure på hva i all verden hun skulle bli. Samtalene med henne handlet mye om hvordan livet får mening. Hun sørget over tapte fremtidsdrømmer. Og hun sørget over alt hun hadde ofret for å nå disse drømmene. Etter hvert åpnet sorgen nye rom i hennes indre verden. «Hvem er jeg egentlig?», spurte hun en dag. Hun oppdaget at livet blir annerledes og mye bedre når det er balanse mellom arbeid og hvile, disiplin og lek. Den nye måten å leve på gjorde at hun fikk tilgang på seg selv som person på en måte hun ikke hadde hatt før. Spørsmålet «hvem er jeg» ble en billett både til en reise innover i egen indre verden og til en reise utover til nye relasjoner. Til sammen ga reisen innover og reisen utover mening – og noen ganger sterke farger - til det helt vanlige hverdagslivet.

Denne fortellingen handler ikke om å leve i et trosfellesskap, men den handler om å gi alt for å nå det ene målet. Vi kan si at dette er en fortelling om en usunn idrettskarriere som har det til felles med et usunt trosliv at det mennesket det handler om viskes ut og forsvinner. Alt som står igjen er det personen kan yte og prestere. Grenser mellom arbeid og hvile, dag og natt, mitt og ditt, mulig og umulig blir borte. Opplevelsen av å ha gjort nok er uoppnåelig. Over tid leder dette til utmattelse – eller til akutte kriser når det blir tydelig at målet ikke kan nås. Oversatt til menighetssammenheng kan en slik akutt krise inntreffe når en profeti ikke går i oppfyllelse, når teologien slår sprekker som ikke kan dekkes over eller når pastoren blir tatt for underslag. Men en akutt krise for en tro kan også vokse frem innenfra som en stadig mer nagende tvil – eller den kan komme som følge av møter med mennesker som stiller kritiske spørsmål. Enten engasjementet dør av utmattelse eller får en ond og brå stopp gjennom en krise, er resultatet det samme: Mennesker som har gitt alt står alene tilbake i en kald tomhet. For å kunne finne tilbake til livet må de begynne helt på nytt og bygge alt fra grunnen igjen. Identitet, selvbilde, gudsbilde, nettverk, verdier alt må formes en gang til. Alt må fylles med mening på nytt. Et vanlig hverdagsliv må fylles med mening. Det er en krevende oppgave når hverdagslivet er den grå og brutale virkeligheten som skjulte seg bak en drøm om det fullkomne.

Når blir lengselen etter det fullkomne et usunt og altomfattende engasjement? Hvor går grensen mellom det sunne og det usunne engasjementet? Hvordan kan vi skille mellom ambisjoner og virkelighetsflukt?

Noen svar gir seg selv gjennom en grunnleggende respekt for menneskelige begrensninger. Begrepet «dåre», som vi finner mange steder i Bibelen, sier noe skarpt og tydelig om dette. Som barn lurte jeg på om dette ordet betydde «dum» eller «gal» - eller kanskje begge deler. I virkeligheten betyr det ikke noen av delene. Ordet «dåre» betegner mangelen på innsikt i egne begrensninger; for eksempel det å ikke forstå at et menneske må hvile og spise for å kunne arbeide. Med andre ord er kan vi alle bli dårer hvis vi lar oss forføre til å tro at vi kan sprenge de naturlige begrensningene for menneskelivet.

Vinteren og våren 2016 har vi fått høre mange fortellinger om trossamfunn og menigheter som har ledet mennesker inn i utmattelse og livskriser. Hvordan kunne dette vært unngått? Her finnes ingen enkle svar. Selvsagt ikke.

Både i media og i den øvrige debatten om usunn tro, er det usunne oftest blitt plassert hos små, marginale grupper og menigheter. Samtidig vet jeg både fra eget liv og fra klinisk praksis at de usunne tendensene finnes over alt. Min appell går derfor til de større trossamfunnene, kirkene og menighetene. Det første enhver menighet og ethvert trossamfunn bør utfordre, er egne hvite flekker. Hva er det hos oss selv vi ikke ser? Hvem lider i vårt fellesskap? Bringer vi noen til taushet med vår forkynnelse? Hvordan forholder vi oss til at noen grupper og enkeltindivider rammes av de verdiene vi har valgt?

Den neste utfordringen handler om det bidraget hvert enkelt trossamfunn gir til den offentlige samtalen. Det finnes ingen teologisk begrunnelse for å være en lukket menighet uten kontakt med samfunnet for øvrig. Videre har psykologisk forskning og praksis lært oss at menneskelige fellesskap blir usunne av lukkethet. En gruppe som ikke får tilførsel av kritisk refleksjon utenfra, vil overtid miste noe av den sunne dømmekraften over egne avgjørelser, refleksjoner og praksiser. Det er nødvendig å bidra til en livssynsdebatt som er åpen nok til at så mange som mulig deltar. Det betyr at vi må øke toleransen vår for den bredden av meninger som finnes i den norske livssynsfloraen. Det betyr at vi alle i større grad å tåle å bli provosert av andres verdier, andres ideologi og andres teologi.

En vei til økt toleranse for forskjeller går gjennom å bli tryggere på egne standpunkt. Den samtalen som skal foregå i det offentlige rommet, må derfor begynne i menighetene og i de mindre fellesskapene. Å slippe til tvil og kritiske spørsmål i mindre fellesskap, gjør det mulig å gå den lange veien mot et svar. En ærlig samtale i mindre fellesskap kan på sitt beste også gi mot til å erkjenne krevende dilemmaer. Vi trenger å kunne hente kraft i et fellesskap for å kunne leve med de svarene vi ikke har. Det er grunn til å tro at kvaliteten på samtalen i det offentlige rommet øker, dersom samtalen i de mindre fellesskapene blir åpnere og tryggere.

Ønsket om en tryggere og mer sannferdig offentlig livssynsdebatt er min viktigste motivasjon for å bruke tid og krefter på å arrangere dette møtet. En ensidig og utrygg samfunnsdebatt om tro, vil lede til at vi får et kaffeselskap for likesinnede i det offentlige rom - mens de ulikesinnede danner trossamfunn som lukker seg rundt sin egen akse slik at kritiske refleksjoner ikke slipper hverken ut eller inn. Dette vil i sin tur lede til at flere barn få en vond oppvekst i isolerte trossamfunn. I tillegg vil flere unge vil radikaliseres i ulike undergrunnsbevegelser. Slik blir det fordi vi ikke hadde mot nok til å skape en åpen arena for de vanskelige spørsmålene. Vi trenger en livssynsdebatt som gir oss et sted å gå med spørsmålene og dilemmaene våre – ikke bare med de ferdige meningene som skal eksponeres med uangripelig eleganse. Vi trenger en livssynsdebatt som rommer den enkelte av oss som menneske – for egentlig er vi alle like redde for det ukjente og like små i møte med vissheten om at vi skal dø.



Dette innlegget holdt Kari ­Halstensen på Norges Kristne Råds og Modum Bads samling «Skatten og leirkaret» i Oslo ­tirsdag.

https://www.dagen.no/tro/veien-fra-sunt-engasjement-til-usunn-virkelighetsflukt-og-tilbake/

GUD: I mange år holdt Grete Linse Simonsen (51) troen for seg selv. Dagens kartlegging viser at aktive kristne mener det er viktig å misjonere, men få snakker med ikke-troende om Gud.

Grete manglet et språk for å snakke om tro. Aktive kristne mener det er viktig å misjonere, men få snakker med ikke-troende om Gud, av Johanna Magdalena Husebye, Publisert: 11.12.2019 20:15 Sist oppdatert: 02.07.2021 04:20:

Hun visste at kirkedørene alltid sto åpne. Grete Line Simonsen var 17 år og alene i Costa Rica på utveksling. Hun gikk inn i den kjølige kirken og satte seg på en av benkeradene for å snakke med Gud. Der i kirken langt hjemmefra fant hun stillhet og ro.

– Det var første gang jeg tenkte at jeg trodde. Med årene har jeg bagatellisert troen og skjøvet det bort, sier Simonsen i dag.

51-åringen fra Bergen vokste ikke opp i en kristen familie og var heller aldri en del av et kristent miljø hvor man kunne snakke om tro. Troen ble noe hun skjulte i frykt for å bli stemplet som dum.

– Det sier noe om mine egne fordommer. Jeg har tenkt at å tro ikke er godt nok. Man må vite. Jeg hadde aldri et språk for å snakke om tro heller, og det gjorde det veldig vanskelig, sier hun.

Snakker ikke om tro

Dagens kartlegging av aktive kristne avdekker at 66 prosent av aktive kristne snakker med andre kristne om troen sin flere ganger i måneden. Bare 19 prosent gjør det samme med mennesker som ikke tror.

Det er i likevel stor enighet om at misjon er viktig. Over 90 prosent er helt eller delvis enig i at det er nødvendig at de som ikke tror får høre det kristne budskapet.

Dette kommer frem i en nasjonal kartlegging av aktive kristnes holdningersom Dagen har gjennomført i samarbeid med SUJO (Senter for undersøkende journalistikk) ved Universitetet i Bergen og analysebyrået Nordic Navigation.

«Hva opplever du som det største hinderet for å snakke om kristen tro med folk som ikke tror?», var et av spørsmålene de 1600 som svarte på undersøkelsen tok stilling til. Her kunne man velge opp til to alternativer.

«De er ikke interessert i å høre», «Vet ikke hva jeg skal si» og «Redd for å si noe feil» slo ut som de vanligste årsakene.

Grete Line Simonsen jobber som administrasjonssjef ved Det psykologiske fakultet og er aktiv i Den norske kirke. Hun blir overrasket over hvor mange kristne som oppgir at de ikke snakker om troen.

 

– Jeg trodde egentlig det bare var meg, sier hun.

Simonsen forteller at hun lenge hadde et motsetningsfylt og anstrengt forhold til tro.

– Det handler mye om at jeg til daglig ikke er i et kristent miljø, så det føles ikke naturlig. Jeg er også redd for å bli tillagt meninger og holdninger jeg ikke har hvis jeg bringer det på banen.

– Elendig misjonær

For noen år siden hadde Simonsen aldri takket ja til å snakke om nettopp tro med en journalist.

– Jeg hadde ikke klart å si «jeg tror» uten å ta sats. Det er en veldig personlig sak for meg, og det sitter langt inne å dytte min tro på andre. Jeg hadde vært en elendig misjonær, sier hun og smiler.

– Jeg går ut fra at Jesus ville vært uenig med meg med tanke på misjonsbefalingen «gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler», men det er ikke helt meg.

Norge som misjonsmark

Bjørn Hinderaker, høgskolelektor ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, mener Norge som misjonsmark har endret seg de siste 50 årene. Han tror kristne ikke har tatt dette nok på alvor.

– Tidligere var samfunnet mer preget av den kristne tro. Folk visste mer hva kristendom var gjennom både skole og konfirmasjonsundervisning. Når vi snakker om vår tro i dag, snakker vi som om folk fortsatt forstår hva det er noe, sier han.

Han trekker frem som Gud, Jesus, synd, frelse, tro, soning, rettferdighet som eksempler.

– Vi glemmer at Norge er blitt en misjonsmark hvor vi trenger å forstå språket, forestillingene, heltene og virkelighetsoppfatningene til dem vi snakker med, sier høgskolelektoren.

– Belastende

66 prosent av aktive kristne snakker med andre kristne om troen sin flere ganger i måneden, mens bare 19 prosent gjør det samme med mennesker som ikke tror.

Professor ved Universitet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal, synes tallene er lave.

– Dette er lave prosenter, men det overrasker ikke sett i lys av andre undersøkelser. Mange er aldri blitt vant til å snakke om det de tror på.

Sødal sier hun savnet et svaralternativ som sa at det å dele troen sin kan oppleves som belastende.

– Men kanskje noen tenker det inn i svaret om at andre ikke er interessert? Jeg tror uansett at stadig flere, og spesielt teologisk konservative kristne, opplever det vanskelig å flagge det de tror på fordi det på noen måter kan bryte med oppfatninger som eller er vanlig i samfunnet, sier hun.

Råd

Sødal mener vi lever i et sekularisert samfunn der mange kan lite om kristendom og kjenner få kristne.

– Hvis kristne trekker seg unna, forsterkes dette. Avstanden blir større kunnskapsmessig og relasjonelt.

– Hvilke råd vil du gi til kristne som ønsker å snakke om troen, men ikke tør eller vet hva de skal si?

– Fortsatt er mange opptatt av spørsmål som går på tro, og mangfoldssamfunnet har også bidratt til å åpne for dem på andre måter enn før. Det tror jeg mange undervurderer. Så tror jeg mange overvurderer betydningen av å kunne svare rett og bli for engstelige for å si noe galt. Men folk flest er mindre opptatt av å møte fasiter eller omvandrende leksika enn lyttende og åpne mennesker som sier noe om egen erfaring.

Vendepunktet

For Grete Simonsen kom vendepunktet i 2015. Da stilte hun til valg i menighetsrådet etter å ha funnet ut hvordan ved en tilfeldighet. Senere det året kom hun i samtale med en prest i Johanneskirken om nettopp tro. Simonsen meldte seg inn i en gruppe i kirken hvor formålet var å snakke om temaet med hverandre. 

For mange i Simonsens nære krets var det første gang de oppdaget at hun var en kristen.

– Flere ble kjempeoverrasket, og både naboer og folk fra jobb la merke til at jeg sto på listen. Sannsynligvis fordi jeg aldri hadde uttalt at jeg var en kristen, men holdt troen for meg selv, sier hun.

– Halvdårlig kristen

51-åringen ble valgt inn i menighetsrådet. Da hun var på vei inn i sitt første møte var hun nervøs. Tenk om hun ikke visste nok om Bibelen. Tenk om hun ikke klarte å sette ord på det hun mente.

– Jeg følte meg som en halvdårlig kristen med altfor lite kunnskap, sier 51-åringen.

Nå beskriver hun sin deltagelse i menighetsrådet som en utrolig fin tid.

– Jeg ble kjent med andre kristne og fikk et mer avslappet forhold til tro. Gjennom livet har jeg ikke følt meg som en ordentlig kristen eller en ordentlig hedning, men her følte jeg meg hjemme.

«Redd for å såre andre»

I Dagens undersøkelsen kunne aktive kristne også selv skrive det de opplevde at hindret dem fra å dele troen med andre.

Her har det kommet inn over 200 svar. Dette er noen av dem:

«Redd for å øke fordommer».

«Syns ofte det er vanskelig å svare på spørsmål en ikke troende skulle ha på en «riktig» måte».

«Veit ikkje om dei er interessert».

«Redd for å såre andre med at det virker som om jeg ikke har respekt for deres standpunkt»

«Ikke naturlig»

«Menneskefrykt»

«Synest det er en privatsak».

«Ikke så mange naturlige anledninger».

Høgskolelektor ved NLA, Bjørn Hinderaker, synes årsakene som oppgis høres kjente og meningsfullt ut.

– At folk ikke er interessert er en av de største misjonsutfordringene i vår del av verden, tror jeg. Mange oppfatter kristen tro som uinteressant og gammeldags, andre ser den som arrogant og snever, sier Hinderaker.

Flere spørsmål

Ifølge lektoren var det færre spørsmål før i tiden fordi kristne kunne hvile på den kulturelle styrken til kirken og kristendommen. Det var også flere steder å henvende seg for å stille spørsmål.

– Nå er vi i en posisjon hvor det bør være en selvfølge for kristne å både forklare og forsvare påstandene vi kommer med. Og kanskje vi enda mer burde lære oss å spørre hva andre tror før vi selv deler vår egen tro. Det vil både gjøre oss kjent med menneskene, og gi oss anledning til å bygge broer til deres verden, sier han.

Velsignelsen

– Jeg har kjøpt et sølvkors. Jeg hadde tenkt å ha det på meg, men jeg fant det ikke, sier Grete Line Simonsen (51).

Når hun går med korset, er det ikke lenger tvil om hva hun tror på. Det kan føre til ubehagelige diskusjoner, men også gode samtaler. Får Simonsen spørsmål om sin tro nå pleier hun å svare.

– Jeg har et mer ukomplisert forhold til det nå enn jeg hadde i Costa Rica. Jeg føler meg tryggere på å stå inne for den troen jeg har og min måte å tro på. Et menneske som tror kan være så forskjellig fra et annet menneske som tror, sier hun.

For Simonsen er noe av det fineste med å tro vissheten om at det finnes tilgivelse, absolutt godhet og kjærlighet. Når presten lyser velsignelsen over forsamlingen etter hver gudstjeneste, får hun ofte en følelsesmessig reaksjon.

– Det gjør noe med meg. Jeg kjenner trygghet, håp, kjærlighet. alt jeg ikke har et språk for, sier hun.

Denne saken er laget i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) ved Universitetet i Bergen. SUJOs målsetting er å styrke den undersøkende og kritiske journalistikken i Norge.

Kartleggingen av Kristen-Norge er gjort med støtte fra Fritt Ord.

----------

**Følg med på ­emneknaggen #kristennorge på Instagram.

**Har du tips? Kontakt vår journalist Johanna Magdalena Husebye på e-post jmh@dagen.no, eller kryptert på appen Signal til nummer 93894283.

https://www.dagen.no/nyheter/grete-manglet-et-sprak-for-a-snakke-om-tro/

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Religionspsykologi, en definisjon:

 

… «som vi har sett gjør dynamikken mellom trygghet og utrygghet seg også gjeldende når mennesker forholder seg til Gud. Når vi ser på religiøs adferd, materialiserer denne siden ved det å være menneske seg også i forholdet til Gud. Samtidig har vi nå nådd til grenseområdet mellom teologi og psykologi. Psykologien kan gi vesentlige bidrag til å forstå hva tro skaper i mennesket, og hvorfor det forholder seg til Gud på den ene eller andre måten, men psykologien kan ikke hverken beskrive eller forklare et møte med en gud som er et handlende, transcendent subjekt. Psykologien beskriver menneskets relasjon til Gud, men er taus om Guds relasjon til mennesket. Teologien, derimot, forutsetter at Gud er et selvstendig subjekt som kan henvende seg til mennesker. Psykologien trenger en skisse av hvordan gudsrelasjonen utvikler seg i et enkeltindivids indre verden, uten å forholde seg til om Gud eksisterer eller ikke. I psykologien er mennesket skaper av et gudsbilde, men i teologien er mennesket i tillegg skapt i Guds bilde. (Kr Halstensen s 125 i Religionspsykologi, Gyldendal, 2014/17)

Se denne: Jeg er mine emosjoner:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

Psykologiske forklaringer på politisk korrekthet, (130221), en artikkel funnet på nettet uten identifikasjon av forfatter:

Ulempene ved Islam og muslimsk innvandring til Europa er mange og åpenbare.

Negative økonomiske effekter, økende kriminalitet og mindre sikkerhet, hele

nabolag forvandlet til parallelle samfunn, den ofte negative påvirkningen av

muslimske barn i skoler og institusjoner, osv - alle disse konsekvensene

påvirker livene til de fleste barn og voksne på en eller annen måte.

Mange av oss har lurt på hvorfor det fortsatt er så mange - både vanlige folk,

media og politikere - som ikke snakker åpent om, og kanskje ikke engang er klar

over problemene.

Jeg er kritisk, har mange års erfaring med islam, muslimsk innvandring og

kultur, jeg har bodd mange år i konfliktfylte muslimske områder. Her vil jeg

forsøke å gi tre psykologiske forklaringer på politisk korrekthet.

Som alltid når store grupper ignorerer

åpenbare problemer, er problemet sosialpsykologi:

"Tilskuereffekten"

Tilskuereffekten er et psykologisk fenomen som forklarer hvorfor folk forblir

passive under kriser.

Forskning på Tilskuereffekten startet i forbindelse med drapet på Kitty

Genovese i 1964, da flere naboer holdt seg passive mens de så på Genovese ble

knivstukket til døde.

Et eksempel på psykologisk forskning i Tilskuereffekten er en studie der en

kvinne later som hun besvimer. Hvis bivåner er alene, vil han hjelpe kvinnen i

70 prosent av tilfellene. Hvis det er flere personer til stede, vil bare 40

prosent av personene hjelpe kvinnen.

Tilskuereffekten gjør at tilskuere avventer

situasjonen for å se andres reaksjon - i stedet for å ta tak i situasjonen selv

– dette for på en måte å vurdere alvoret i en situasjon.

Siden folk i fleste tilfeller vil avvente hverandres reaksjon, snarere enn å ta

initiativ, kan resultatet bli at ingen gjør noe - siden alle venter på å se om

noen andre gjør noe.

Hvis de andre ikke gjør noe, blir det sett på som et tegn for den enkelte som om

de andre mener at det ikke er behov for intervensjon. Dette påvirker ens egen

dømmekraft, og dermed en reaksjon. Flertallets handling fungerer som et slags

"barometer" for sannheten.

Hvis vi overfører dette fenomenet til politisk korrekthet, betyr det at siden

flertallet ikke uttrykker kritikk av Islam, Sharia (også kalt islamisering) og

muslimsk innvandring, tar folk det som et "bevis" på at det er ingen

grunn til å kritisere slike ting.

Tilskuereffekten er derfor spesielt interessant i tilfeller der folk føler seg

usikre på hva som er den rette tingen å gjøre, og som et resultat bruker de

andre folks reaksjon for en måte å vurdere situasjonen.

Den beste måten å motvirke denne typen atferd er å gi folk så mye informasjon

at de selv er i stand til å ta egne avgjørelser. I tillegg er det selvsagt

viktig at så mange som mulig gjør noe, slik at folk som er under innflytelse av

Tilskuereffekten erkjenne virkeligheten. Det er psykologisk viktig at folk som

tar initiativ gjør det på en slik måte at andre vil synes det er lett å

identifisere seg med det.

"Pluralistiske uvitenhet"

Tilskuereffekten er ofte forbundet med pluralistisk uvitenhet. Pluralistisk

uvitenhet er et sosialpsykologisk fenomen der flertallet av en gruppe

individuelt avviser en norm (f.eks muslimsk innvandring), men samtidig antar at

flertallet aksepterer normen. Som et resultat av ønsket om å være godt ansett

av de fleste i gruppen godtar de normen, selv om de i hemmelighet er imot. På

denne måten kan en demokratisk prosess kan føre til aksept, selv om de fleste

faktisk er imot.

Hvi vi anvender teorien om pluralistisk uvitenhet til fenomenet politisk

korrekthet, vill det bety at de fleste faktisk ønsker mindre islam, sharia og

muslimsk innvandring, men hver enkelt mener at flertallet ikke er mot disse

tingene. Dette fordi folk ikke tør å stå opp imot et "illusorisk flertall",

derfor tør de heller ikke åpent kritisere disse sakene.

Frykt for kritikk kan derfor presse flertallet til ikke å ytre seg- selv om de

faktisk ville være i stand til å få det de ønsket, bare hvis alle våget å løfte

hendene å si hva de mener.

Pluralistisk uvitenhet er dermed gjort mulig dels av mangel på selvtillit, og

dels ved en feilvurdering av hva flertallet mener.

Den beste måten å håndtere pluralistisk uvitenhet på er derfor å gi folk mot til

å vise at de ikke er alene med sine synspunkter. Dette gjøres først og fremst

ved å fremstå som et godt eksempel. I tillegg er det viktig å støtte andre

kritikere, slik at de ikke føler seg sårbare og alene. Til slutt er det viktig

å spre kunnskap og argumenter som hjelper folk til å møte kritikken.

"Gode mennesker"

Den tredje forklaringen består av egen teori. Den er basert på antagelsen om at

i alle kulturer og samfunn eksisterer det en definisjon av hva "et godt

menneske" er.

Ut av et ønske om å føle seg likt og en del av fellesskapet, har de fleste en

psykologisk opptur av å leve opp til definisjonen av "et godt

menneske". Men definisjonen av " et godt menneske " er påvirket

av mange ting, og kan endres.

I det gamle Norske kristne fellesskapet, var du en god person hvis du gikk i

kirken hver søndag. I samfunn med en sterk arbeidsmoral, er det sett på som

bedre å ta vare på seg selv enn å leve på trygd. I mange kretser er du i dag "

et godt menneske " hvis du er opptatt av klima eller økologi - eller i det

minste er det ille hvis du ikke bryr seg. Da jeg var ungdom på 1970-tallet, var

det hipt og venstre politisk å kjempe for kvinners frihet, kritisere den

sosiale kontrollen pålagt av religion og samfunn samt kjempe for retten til å

kritisere myndigheter og religion.

I dag er det en utbredt oppfatning at "toleranse og åpenhet"

karakteriserer "gode personer". Dette inkluderer en bestemmelse om at

kritikk av minoriteter og andres standarder er "dårlig".

Dermed har vi havnet i en situasjon hvor kritikk av muslimsk innvandring og

islamske religiøse samt kulturelle normer har blitt sosialt uakseptabelt.

Siden bare en liten minoritet kritisere disse tingene åpent, gjør

Tilskuereffekten at mange tror at det ikke er noe problem - eller at det ikke

er så stort at det er nødvendig å snakke om det.

Den harde kritikken overfor islam-kritikere (spesielt blant muslimer selv) øker

omfanget av pluralistisk uvitenhet, fordi færre folk tør å si ifra. Selv om

flertallet er kritiske til islam, tror de at de er i en minoritet.

Mennesker med god selvtillit er bedre i stand til å opprettholde sin egen

vurdering av egen moralsk "godhet" uten å bli påvirket av andres

kritikk eller nåværende definisjoner av "gode mennesker". Slik er de mindre sårbare for Tilskuereffekten og pluralistisk uvitenhet.

Hvem er nevrotisk?

Kritikere av islam, sharia og muslimsk innvandring blir ofte kalt rasister

(uttrykke fiendtlighet mot andre raser), fremmedfiendtlig (som har en

irrasjonell frykt for det ukjente) eller islamofober (har en irrasjonell frykt

for islam). Fordi islam og muslimer ikke er en rase, kan det vel ikke være mulig å kalle en

person rasist hvis han kritiserer kultur eller en ideologi.

Bør det være en irrasjonalitet i frykten for islam? Den Islamske hellige skrift Koranen, forteller at muslimer har en plikt til å undertrykke eller drepe ikke-muslimer samt å spre sin tro.

Muslimer og Islam gjør dette hver dag, (ref Levanten) godt hjulpet av mennesker, politikere og media som ikke snakker mot islam, sharia eller muslimsk terrorisme.

Ved å kalle folk rasister eller diagnostisere dem, vil de korrekte «gode» elskere av det multikulturelle prøve å definere Islam kritikere som dysfunksjonelle mennesker eller nevrotikere.

Kan det være slik at tilhengere av Islam, sharia og muslimsk innvandring, faktisk er ofre for Tilskuereffekten og pluralistisk uvitenhet. Er du usikker er det sikrest å følge dagens trender og deres jevnaldrende syn på hva som definerer "gode mennesker".

Basert på ovennevnte sosiale psykologiske teorier, er det min konklusjon at vi islamkritikere er bedre informert og har bedre selvtillit enn alle som mangler kunnskap, mot og personlig autentisitet til å snakke om åpenbare problemer.

Problemer som vil øke i omfang til vi desimerer vår egen kultur og velferdsstat, mens "de gode mennesker" selv er bergtatt av tilskuereffekten og den pluralistiske uvitenhet.TS

https://www.document.no/2015/08/a-sa-de-er-ikke-alle-snille-og-greie-flyktninger/

Hvor er psykologene? 

(LANGLESNING) Man trenger ikke være psykolog for å forstå at planter man inn et verdensbilde fra to års alder, så sitter det der for resten av livet. Hvorfor kryr det ikke av bekymrede spørsmål blant psykologene? Hvorfor er ikke psykologene opptatt av koranens innhold? Hvordan kan man vinne over en ideologi som bruker vold eller trussel om vold ved bare å se en tegning? Julie Dahle

Publisert: 01.04.2021 - 09:29, Oppdatert: 06.04.2021 - 14:41

Jeg har en venn jeg aldri har møtt. Når sant skal sies har jeg flere venner jeg aldri har møtt, men som jeg har årelang, vedvarende kontakt med på sosiale medier. Det rare – eller rettere sagt underlige og fine – er at jeg opplever å kjenne disse menneskene like godt som mennesker jeg har regelmessige fysiske møter med. Og relasjonene likner på mange måter også relasjonene med mennesker jeg kjenner «i virkeligheten». Noen ganger går det lang tid mellom hver gang vi har kontakt, mens andre ganger har vi hyppig kontakt.

I går var det lenge siden jeg hadde hatt kontakt med «Morten».  Kontakten foregår utelukkende på Messenger, så jeg kan se at sist vi var i kontakt med hverandre var i desember 2020. Morten er en tenker. I bybildet er han helt anonym, du har neppe lagt merke til ham på gaten om du har passert ham. Hadde vi kunnet se på hverandre hva som finnes av tanker på innsiden av hverandres hoder, ville du derimot stoppet opp straks du hadde fått øye på ham.

Alt som kan tenkes farlig

Morten har angst. Ikke i betydningen «nå gruer jeg meg litt til å gå ut», men i betydningen blytung, alltid tilstedeværende angstlidelse. Slikt kan man ikke se utenpå folk, og kanskje spesielt ikke utenpå velkledde, middelaldrende menn. Men lidelsen er der, og den er alvorlig. Samtidig har Morten et intellekt svært få får gleden av å møte, noe som er veldig synd. For du skal lete lenge etter å finne et skarpere blikk på menneskers gjøren og laden enn Mortens. Han er langt skarpere enn de fleste psykologer jeg kjenner gjennom en lang karriere med arbeid med barn og familier, kanskje rett og slett fordi følelsene hans ikke er nedslipt av sosialpsykologiske teorier og påfølgende klinisk praksis.

«Jeg har for dårlige nerver for å lese alt du skriver. Men jeg stikker innom og leser, jeg gjør det. Du vet, en person med generalisert angstlidelse og mye mer til, forstår ikke at du tør å gjøre hva du gjør. Altså: det som kan tenkes farlig, føles farlig. Jeg liker den setningen. I det finnes ingen trygghet. Fordi så å si alt kan tenkes farlig», skriver Morten.

Morten beskriver fryktens vesen. Frykt er evnen til å tenke på det verst tenkelige utfallet av enhver situasjon og leve etter prinsippet om at dette utfallet er ekte og det eneste sannsynlige.

I noen grad tenker vi alle slik av og til. Vi kan frykte hva som skal skje som følge av noe vi sier eller gjør, og se for oss at det skjer noe farlig. Frykt er en viktig følelse, den advarer oss om farer. Uten evnen til å føle frykt ville vi ikke kunnet leve særlig lenge, vi ville tatt for stor risiko i farlige situasjoner. Men internalisert frykt er noe annet. Det som kan tenkes farlig, føles farlig, skriver Morten. Da blir verden et så farlig sted at det er vanskelig å leve i den.

En trussel mot framtidens voksne

Morten skriver til meg at han leser psykolog Sidsel Grans bok «Inni er vi alltid unge». Boken handler om å bli gammel. Men at Morten bringer boken på banen, er ikke tilfeldig. Morten vil ikke snakke om alderdom, han vil snakke om det motsatte – barndom. Assosiasjonen til Grans bok er følgende:

«Der står det at vi mennesker har en naturlig tillit til at alt går bra. I vår kropp. Det er kun når det begynner å gå dårlig, når vi er gamle, at vi begynner å tvile… jøss, noe er ikke som det skal være. For meg er det da sånn at jeg alltid og alltid etter 14 år i livet har tenkt at alt går galt og kroppen knekker sammen hvert minutt som helst. Til din fag-sak: Derfor orker jeg ikke å lese alt du skriver om det jævlige.

For meg er ikke fremtidens islam noen trussel. Jeg er godt voksen, med null barn. Men det er – som Hallgrim Berg nettopp skrev – den neste generasjonen som må tåle dette.»

I det individfokuserte samfunnet vi utgjør er det nok mange av oss som tenker det samme; for vår egen del spiller det ikke så stor rolle hvordan islam i Norge vil se ut i framtiden. De fleste av oss lever her og nå – i fortsatt visshet om at vi selv har det relativt sett best i hele verden, og at islam er en marginal trussel for vår vestlige eksistens. Det individorienterte mennesket er jo ofte fokusert aller mest på ett enkelt individ – seg selv. Samtidig forenkler vi verden uten å knekke den koden det er å sette erfaringer inn i et forståelig og forutsigbart mønster.

Å se inn i framtiden er ikke så vanskelig, selv om vi ikke alltid bedriver framtidsvisjoner. For alle som har levd en stund vet hvordan man kan forutse – men rimelig nøyaktighet – hvordan framtiden vil se ut. Det gjøres ved å observere fortiden. Som det litt pompøst heter på engelsk; The past predicts the future.

Men skal man lære av fortiden kreves evnen til å observere den, ikke bare tolke den. Skillet mellom tolkning og observasjon er mye vanskeligere enn man skulle anta. En observasjon er en beskrivelse av det man ser, mens en tolkning er å forstå det man ser gjennom erfaringens briller. Og her vil jeg påstå at samtidig som gjennomsnittsnordmannen aldri har hatt større kunnskap om psykologi og menneskelig adferdsvariasjon enn nå, har den samme gjennomsnittsnordmannen aldri vært dårligere til å tolke andre menneskers væremåter – med mindre de står lavere enn en selv i det sosiale hierarkiet.

Koranens innhold

Morten lurer på flere ting. Morten har, som et menneske med angst, en direkte tilgang til vonde følelser når han leser om vonde temaer. Igjen – slik har vi det alle til en viss grad – men ikke i en så tilstedeværende vond grad som Morten og hans like. Når Morten leser om rasende foreldre som truer med å drepe læreren som viste en karikatur av Muhammed i klasserommet, får han vondt. Det er smertefullt å tenke på hvor indoktrinerte mennesker er når de i fullt alvor, på høylys dag, krever at noen som viser fram en tegning fortjener å dø.

«Men jeg lurer på to ting, Julie:

1) Hvorfor debatteres aldri Koranens innhold? Hvorfor er bokens innhold aldri tema? Et kontroversielt tema, burde det ikke være det? Altså: siden bokens tema ikke er et tema, og bokens tema er alt det dreier seg om… ikke i Norge, ikke i Sverige, ikke i England…»

Ja, bokens innhold er alt det dreier seg om, og samtidig er det brutale innholdet et ikke-tema. Ikke bare blant politikere og innvandringsliberale aktivister – bokens innhold er et ikke-tema i enhver offentlig samtale, i skoleverket, i klasserommene og foreldremøtene. Det skal ikke snakkes om, og samtidig brukes boken til oppdragelse av nye generasjoner ekstremt krenkbare individer.

Morten har helt rett i at det er paradoksalt. En stadig voksende andel barn i våre samfunn oppdras med utgangspunkt i en voldsmanual, og storsamfunnet nekter å erkjenne at det er sånn.

Mens vi går inn i den kristne påskehøytiden, tradisjonelt den aller helligste av alle høytider, gjør vi det i en tid der vi har glemt vår egen nære historie og samtidig vil forstå alle rundt oss i vårt eget bilde. Det er ikke så ulikt beskrivelsen av hvordan Gud skapte menneskene.

1 Mosebok 1:26-27
Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.

Det moderne, norske fagmennesket bryr seg ikke om verken bibel eller koran, men skaper andre mennesker i vårt eget bilde; vi ser ikke noe annet enn en kopi av oss selv eller noe som ønsker å bli som oss selv etter kort tid. En slik tro er ikke bare naiv, den er direkte feil. For religion har en enorm effekt på menneskesinnet, og det du lærer fra du er svært liten vil følge med deg resten av livet. Det gjelder både erfaringer og historier du blir fortalt av foreldre og andre voksne rundt deg. Og når historiene er knyttet tett opp til fortellinger om hvordan du til enhver tid bør handle er forfattet for 1400 år siden, er det nesten uhyggelig naivt å tenke at ikke-religiøse tanker om likhet skal være førende for vår forståelse av krenkelser.

Morten spør videre.

«2) Man trenger ikke være psykolog for å forstå at prenter man inn et verdensbilde fra to års alder, så sitter det der for resten av livet. Spørsmål: Hvorfor kryr det ikke av bekymrede spørsmål blant psykologiske grupper? Hvordan kan man vinne over en ideologi som bruker vold eller trussel om vold ved bare å se en tegning? Og igjen: dette er indoktrinert. Hvorfor i all verden er psykologer stille om dette, mens verdens ytringsfrihet skrus hardere og hardere til kun og kun pga misbruk av barnehjernen?»

Det indoktrinerte mennesket:

Spørsmålene som stilles er betimelige. Hvorfor er ikke dette et hovedanliggende for Norges nesten ti tusen autoriserte psykologer? Bør det ikke være et psykologfaglig anliggende at en betydelig andel av landets barn indoktrineres i voldsideologi? Når man som kliniker observerer muslimers krenkelse i møte med en tegning, hvorfor i all verden trigges ikke behovet for å analysere og forstå de psykiske mekanismene som ligger bak?

Svaret er muligens vår egen kulturelle indoktrinering. Det er ikke bare troende, krenkede muslimer som er indoktrinerte fra barnsben av. Vi indoktrinerer selv våre barn via institusjonalisert omsorg, og hvordan den indoktrineringen foregår er verdt en visitt, for det er særdeles interessant å forsøke å finne forklaringer på hvordan vi som samfunn ikke evner å gjenkjenne vold når vi ser den – selv ikke, eller kanskje spesielt evner ikke psykologene, ekspertene på adferdsforståelse, å utføre denne enkle observasjonsøvelsen.

«Det er en nær sammenheng mellom elevers emosjonelle og sosiale fungering og deres læringsprosess, derfor kan skolen ved å legge til rette for sosial og emosjonell læring i elevgruppen også skape et godt grunnlag for læring», står å lese på Utdanningsdirektoratets nettsider.

Norsk skole har endret seg fra å være en rent fagfokusert læringsarena til å omfatte sosioemosjonell ivaretakelse og læring. I Norge har utdanningssektoren fått en gjennomgående tro på at dette er riktig. Omsorg for elevene er like viktig som fagformidling, og disiplin er et skjellsord du ikke bør si høyt innenfor veggene på landets lærerværelser etter at de mannlige lærerne i stor grad pakket snippvesken og gikk sin vei før 90-tallet.

Det problematiske med den feminine, empatiske tilnærmingen til elevene, er at metoden er umulig å gjennomføre uten stor grad av følelsesmanipulering, eller indoktrinering om du vil. 

Norsk skole i dag er i stor grad tuftet på utvidede normalforståelse. Elever med utagerende adferd eller andre lidelser er plassert i vanlige klasserom. Dette skal fremme deres sosiale tilhørighet, men også gjøre normalbarna mer inkluderende og forståelsesfulle for variasjoner i menneskelig fungering. Og da kommer vi ikke utenom følelsesmanipulering, selv om få lærere vil si høyt at det er slik.

I boken Emotional Blackmail: When the People in Your Life Use Fear, Obligation and Guilt to Manipulate You (1997), skriver forfatter Susan Forward om hvordan følelsesmanipulering fungerer, og hvilke psykologiske effekter det har.

Mens det tidligere i skolen var alminnelig å bruke skammekrok dersom et barn oppførte seg dårlig, er skammekroken i dag fremstilt som et skrekkeksempel på skadelig læreradferd. Det er pussig, all den tid det er en årsak og en virkning som er ganske lett å forholde seg til for barn, men i dagens klasserom må Frida sitte ved siden av Hassan, til tross for at Hassan ustanselig forstyrrer henne. Læreren bruker Frida for å roe ned Hassan, som ellers er helt ustyrlig. Frida må inkludere Hassan, hvis ikke kan jo Hassan bli lei seg.

Forward har oppsummert noen punkter som kjennetegner følelsesmanipulatoren:

• En manipulator vi ofte antyde at deres vonde følelser er et resultat av noe den andre har gjort eller eventuelt ikke gjort.
• En manipulator kommer ofte med store løfter om at dersom vi oppfyller personens krav, vil det skje noe fint, men løftene blir sjelden overholdt.
• En manipulator ignorerer eller overser andres følelser eller meninger.
• Manipulatoren har lett for å fortelle oss at vi på en eller annen måte er slemme, hensynsløse eller egoistiske dersom vi ikke gir etter for deres ønsker.

Overført til klasserommet er det dessverre slik at det er de hardtarbeidende, selvgående barna som erfarer at de må være ekstra snille mot barn som ikke klarer å oppføre seg, at de skal vise toleranse mot adferdsavvik. Med dette lærer barn at de ikke skal stole på egne følelser.

De lærer å tro på at Hassan ikke mener noe vondt med det når han sparker deg hardt i leggen, og at det blir bedre hvis du er snill tilbake. Normalresponsen er å sparke tilbake eller gråte. Å belemre noen med en følelse av skyld er et effektivt middel for å kontrollere andre, og det gjøres i utstrakt grad i norsk undervisning – med empati som fortegn. Resultatet er at barn vokser opp med en diffus dårlig samvittighet som legger beslag på mye av selvfølelsen, men det gir også en usunn frykt for at andre kan bli lei seg.

I norsk skole har barn lært de siste tretti år at de har ansvaret for nettopp at andre blir lei seg, og frykten for at noen kan bli lei seg er et vedheng til voksenlivet. Den tiltenkte empatien har dermed en stor slagside.

Feministisk identitetspolitikk møter islam

Vi lever altså i et samfunn som er tuftet på empati. Toleransen sitter i ryggmargen, den er innprentet oss fra barnsben av. Vi tåler og anerkjenner alle som annerledes, i hvert fall liker vi å tro det. Man skulle tro at det ga nordmenn generelt – og psykologer spesielt – evnen til å tolke adferd og forstå sammenhengen mellom muslimske elevers utagering og hjemmets avvikende oppdragelse fra den norske, men det fungerer ikke slik.

Tvert i mot går dessverre navlebeskuende feminisme og identitetspolitikk hånd i hånd i utviklingen av det psykologiske fagfeltet, der enhver adferd skal forstås i sosial kontekst og ansvarliggjøring har blitt et fremmedord. Dette er den formen for psykologi som fnyser foraktelig av Jordan Petersons psykologiske ansvarliggjøring, en psykologi tuftet på feminisert forståelse og fortolkelse av virkeligheten.

Psykologen er den nye presten, «jeg-et» har blitt helliggjort og langt på vei erstattet Guds plass som det fremste referansepunktet i tilværelsen, hevdes det i P3-dokumentaren Psykologibølgen. Denne helliggjøringen av ens eget selv og ens egne vurderinger, gjør at den nedlatende «kultursensitiviteten» skal være førende, og samtidig mangler det psykologiske fagfeltet enhver kontakt med hva som foregår innenfor moskémiljøene norskfødte barn eksponeres for.

Når psykologen i seg selv anser å kunne «frelse» omgivelsene i kraft av egen empati, unngår psykologen samtidig et ubehagelig møte med en ukultur som er altfor sterk til å viskes ut av klinikernes tilbakelente innsats.

Samtidig lever frelserkompleksene i beste velgående videre i landets toppolitikk, i landets barnehager og skoler, som forfekter at alt går seg til, bare vi er forståelsesfulle nok og unngår at noen blir lei seg. Hva som står skrevet i koranen er det ingen som vil snakke om, for den kulturelt påførte dårlige samvittigheten er hardere indoktrinert i oss enn vi liker å innrømme.

Hvite menn som pusher 50

Hvite menn som pusher 50 har ikke noen høy stjerne i dagens samfunn. Så er da også min venn Morten en særdeles privat mann, en mann som ingen antakelig legger særlig merke til. En gang fortalte han meg at han bodde i leiligheten sin i elleve år før han første gang fikk besøk. Han er stort sett alene. Hva Morten mener om islam bryr norske psykologer seg antakelig forsvinnende lite om.

Men Morten har observert samfunnet og menneskene i et helt liv. I stor grad isolert fra andre har han sett årene gå forbi, han har sett en utvikling han blir skremt av. Han kjenner på smerten til dem som lider under undertrykkelse og indoktrinering ved å observere dem på avstand. Han har følelsene for de svakeste intakt. Han observerer en utvikling de færreste født etter 70- og 80-tallet er i stand til å registrere, fordi de selv er indoktrinert i en moderne «empatisk» virkelighetsforståelse.

Morten kan beskrive det han ser og den uroen han føler, ikke bare fra en posisjon som angstbærer, men fra en posisjon som mann over 50, en anonym mann uten egne barn, med en ektefølt bekymring for dem som kommer etter oss og skal overta det samfunnet vi former for dem. Det er verdt å lytte til når psykologene har forlatt sitt samfunnsansvar og latt seg drukne i relativiseringsbølgen.

(«Morten» har samtykket til gjengivelse av meldingen han sendte meg)

https://www.rights.no/2021/04/hvor-er-psykologene/

Flere linker til egenproduserte artikler her på bloggen:

Psykologen Sennels om IQ bl a, og sitatene som avslører Vestens usigelige dumhet:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html

Om ekteskapet og verdinihilsimen:

http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

Trump-relatert:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/riksretten-og-enda-en-ynkelig-retrett.html

Om SAP og hvorfor det går så galt:

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Julie Dahle på HRS: Meg: Sløk, gresk, israelittene

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html

Om Zelig osv:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/om-det-overnaturlige-i-det-naturlige-om.html

Psykologi impotent og K Fure:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/kari-fure-komplett-og-plettfri-leder-i.html

Svekker manglende mot i kristne redaksjoner kristentroen? Mitt innlegge til dagen som ble refusert:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html

Avradikaliserte radikalere, Rousseau m fl:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

Følelsesbarometer, Stålsett osv;

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/noen-sannheter-i-en-fantastisk.html

Hobbyspykologer, barnelik i Middelhavet:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/sadismen-og-barnelikene-i-middelhavet.html

Det nye vi’et:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

Forskerblind – psykologien trumfer jussen:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-forsker-og-forskningsblind.html

Jihadist psychopath:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/jihadist-psychopath-arets-bok.html

Niqabjenter – shariadeomkrati i Egypt, Utvik:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/02/niqabjenter-i-brennpunkt-en-sviende.html

17 ganger om dagen:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ikke-for-fornrme-noen-men.html

Religionspskykologi og tankeforutsetninger:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

Kirken og liberalteologene, fyldig:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

Avradikaliserte Norge, radikalisert?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

Om Pico, Nietzhe og bl a Rousseau

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html

Om frihet til å være ufri:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/02/niqabjenter-i-brennpunkt-en-sviende.html

Neokommunisme i anmarsj:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/det-neo-kommunistiske-diktatur-i.html

Sharia i Nigeria:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/har-vi-kommet-lenger-ndgj-sharia-i.html

Bare 20% sharia:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/den-politiske-kaleidoskopvirkelighet.html

“Gud” og sharia demokrati I Egypt? Vokterråd, Utvik …

https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/gud-og-sharia-demokrati.html

Ekstern innhentede artikler, som vi ikke «tar ansvar for» i betydningen at vi ikke kan være enige om alt her:

Psykologi Nicolai Sennels var ansatt i København kommune. Det er han ikke lenger. Under et seminar om integrasjon, der folk ble bedt om å si sin mening, tok Sennels dem på ordet. Han ga en usminket virkelighetsbeskrivelse av hvor store problemer det er med integrasjon av muslimer i Danmark. Det falt mange ledere tungt for brystet. Sennels måtte slutte. Samme situasjon ser vi utspille seg også her i landet: det er motstand ovenfra mot å kalle en spade en spade. Hvilke konsekvenser vil det ha for integrasjonen hvis de mest uredde finner ut at deres syn ikke er velkomment? Hvis offentlig sektor blir dominert av nikkedukker og taushet vil problemene bare vokse. Eliten er blitt gissel for sin egen politikk.

Snaphanen skriver om de store faglige og menneskelige kløfter mellom mennesker.

Der går efterhånden næppe en dag, hvor ikke Morten Uhrskov Jensens titel “Et delt Folk” bliver aktualiseret. Venskaber, ægteskaber, kollegiale forhold - alt er påvirket og under splittelse af hvad der er sket på bare én generation. Ikke at alt var harmoni før, men jeg tror ikke venskaber og fjendskaber har været så dybe siden besættelsesgenerationen

Danmarks Radio hadde et program om Sennels og uviljen mot å lytte til hans kritikk.

Kom og giv dit bud på, hvordan vi forbedrer integrationen i kommunen. Sådan lød indbydelsen til medarbejderne i Københavns Kommune, da der i februar blev holdt en stor konference om blandt andet kriminalitet og radikalisering .Men opfordringen skulle åbenbart ikke tages helt bogstaveligt. For psykolog Nicolai Sennels, der tog ordet i debatten, fik en påtale og han vælger nu at fratræde sit job.

- Det jeg gerne vil have er, at vi har en saglig debat. Den har jeg opfordret til som psykolog, der arbejder med kriminelle indvandrere til daglig. Det er jeg så blevet straffet for, siger Nicolai Sennels. Under konferencen kom Nicolai Sennels med sin uforbeholdne mening. [..]
..
- Jeg mener, at det er farligt for debatten, at der sidder chefer i Københavns Kommune, der aktivt forsøger at lukke munden på medarbejdere. Det er farligt for diskussionen, men også for de mennesker vi prøver at hjælpe og forstå, siger psykologen.

Sennels har skrevet tre omfattende kronikker om problemene. Vi har tidligere lagt ut:

Farlige tabuer

»Muslimer hyppigste årsag til statistik«

Kronik af Nicolai Sennels, psykolog

Forleden dag hørte jeg denne joke: “Muslimer er efter sigende den hyppigste årsag til statistik!”

Desværre er det ikke kun en sjov omskrivning af 80’er-vittigheden om, at rygning var den hyppigste årsag til søjlediagrammer. De bekymrende meldinger fra samtlige medier, den voksende utryghed blandt befolkningen og politikernes fortsatte stramninger på udlændingeområdet taler sit tydelige sprog: muslimer og islams udbredelse i Vesten er en meget hyppig årsag til statistik. Og selvom latterliggørelse bestemt er det bedste våben mod folk, som forsøger at vinde magten gennem frygt og terror, så skal man have en særdeles veludviklet sans for humor for synes, at de bekymrende tal er morsomme.

For dem som mener, at holdninger ikke er nok, men at der også må kendsgerninger på bordet, kommer her en række tal og statistikker omkring islam og muslimer i både Danmark og resten af verden. De er samlet til gavn for alle, som lyst til lidt solidt skyts i diskussionen om indvandring, muslimer og islam.

Muslimer i Danmark

Det er svært at bestemme det nøjagtige antal af muslimer i Danmark, men der er bred enighed om, at tallet ligger på mindst 200.000 i dag. Dette svarer til 3,8 procent af den samlede befolkning. De mange muslimer i Danmark skyldes dels indvandring og dels, at Danmark har taget imod en hel del flygtninge fra muslimske lande. Derudover har mange indvandrere og flygtninge senere fået deres familier til landet gennem familiesammenføring. Endelig er fødselsraten hos herboende muslimer ganske enkelt højere end hos danskerne. Børn af indvandrere og flygtninge kaldes efterkommere.

Fødselsraten (antal fødsler pr. kvinde) i Danmark er 1,7 procent for danskerne og omkring 2,5 procent for muslimske indvandrere og flygtninge. Hver kvinde skal i gennemsnit føde 2,1 børn, for at befolkningstallet ikke falder. De danske kvinder ligger således under dette tal, mens de muslimske kvinder ligger over. Der bliver altså færre danskere og flere muslimer i Danmark.

Antallet af muslimsk fødte børn vil stige i fremtiden, fordi mange muslimske efterkommere er ved at komme i en alder, hvor de får børn. 87 procent af de børn, som er født af efterkommere er således født af mødre med såkaldt ikke-vestlig baggrund. Muslimske kvinder i 20-24 års alderen føder mere end tre gange så mange børn som danske kvinder i samme aldersgruppe. Man kunne tro, at dette skyldes, at danske kvinder fødere senere i livet end indvandrerne, men dette er faktisk ikke tilfældet. For aldersgruppen 35-39 årige føder muslimske kvinder næsten dobbelt så mange børn som danske kvinder i samme aldersgruppe. Selvom det er blevet sværere at komme til Danmark som indvandrer og flygtning, så vil antallet af muslimer i forhold til antallet danskere i Danmark altså forsætte med at stige i fremtiden.

Muslimer i arbejde

I 2007 havde 49 procent af vores ikke-vestlige indvandrere et job. 61 procent af efterkommerne, altså indvandrerbørn som er født og opvokset i Danmark, havde et job. Til sammenligning var beskæftigelsesfrekvensen danskerne på 77 procent. Der er altså et godt stykke vej til, at folk med ikke-vestlig baggrund bliver ligeså aktive på arbejdsmarkedet, og dermed bidrager ligeså meget med skattekroner osv., som danskerne.

Ved nærmere undersøgelser viser det sig, at indvandrere fra ikke-vestlige land, som ikke er muslimer, har højere beskæftigelse end muslimske indvandrere. På listen over størst arbejdsløshed blandt ikke-vestlige indvandrere optages de ni første pladser af indvandrere fra muslimske lande. Først på en 10. plads kommer et ikke-muslimsk indvandrergruppe, nemlig vietnameserne.

Når det kommer til andelen af indvandrere på overførselsindkomst, så er tallet også generelt meget højt. I Vallensbæk er 25 procent af indvandrerne på overførselsindkomst, hvilket betegnes som “fremragende”. I Ishøj er tallet 36 procent. I Hillerød er hele 69 procent af indvandrerne på overførselsindkomst kun overgået af Odense med 70 procent.

Muslimer og uddannelse

Ikke-vestlige indvandrere og deres børn og børnebørn klarer sig også væsentligt dårligere end danskerne, når det kommer til uddannelse. 64 procent af alle børn med arabisk baggrund kan ikke læse og skrive, når de forlader folkeskolen. 60 procent af de unge med ikke-vestlig baggrund, som påbegynder en erhvervsfaglig uddannelse dropper ud af deres uddannelse inden de er færdige. Det fremhæves her, at muslimske unge oftere falder fra uddannelserne, end ikke-vestlige unge fra lande som ikke er muslimske.

Af indvandrerbørn, som er født og opvokset i Danmark, har mere end hver tredje ingen uddannelse. Hos danskere er det mindre end hver femte, som ikke får en uddannelse. Både i folkeskolen og hvad angår videre uddannelse, så klarer muslimske indvandrere klarer sig dårlige end andre ikke-vestlige indvandrere.

Ghettoer og det uhyggelige D-indeks

Den manglende integration viser sig også ved, at indvandrere ikke blander sig med danskere. 36 procent af vores almene boligområder er således på vej til at blive regulære muslimske ghettoer.

Man taler i denne sammenhæng om et særligt D-indeks. Hvis D-indekset er fra 0-30, så er det er udtryk for, at sammensætningen af indvandrere og danskere bor blandet med hinanden. Hvis det er mellem 30-60, så er der tydelige tegn på adskillelse mellem befolkningsgrupperne. Hvis den er over 60, så er det er udtryk for, at danskere og indvandrere reelt lever i adskilte samfund. Samlet set er D-indekset for Danmark 54 for ikke-vestlige indvandrere, hvilket altså betyder, at Danmark er på grænsen til reelt at bestå af to forskellige samfund af henholdsvis danskere og indvandrere. I en række store danske provinsbyer som Haderslev, Ikast, Korsør, Esbjerg og Kalundborg er D-indekset over 60.

Muslimske indvandreres manglende følelse af fællesskab med det danske samfund kom måske tydeligst frem i de voldsomme optøjer i uge 7 i 2008, hvor muslimer antændte flere hundrede brande landet over. Disse optøjer var danmarkshistoriens første muslimske oprør. Når man tager de høje fødselstal i muslimske familier, deres fattigdom, mangel på uddannelse og den store adskillelse mellem danskere og muslimer i betragtning, er der bestemt ingen sikkerhed for, at disse optøjer bliver de sidste. Der er heller ingen garanti for, at de ikke bliver voldsommere og fulgt af flere krav end sidste gang.

Kriminalitet begået af muslimer

Kriminaliteten blandt muslimske indvandrere og deres efterkommere er ekstrem høj. Omkring 65 procent af al kriminalitet i København bliver i dag begået af muslimer. Ifølge chefkriminalinspektør Per Larsen, topper indvandrerbander listen over kriminalitetsproblemer i Danmark. Rigspolitichef Torsten Hesselbjerg vurderer, at indvandrerkriminalitet er den største trussel mod lov og orden i Danmark.

Tager vi et nærmere kig på statistikkerne over kriminalitet begået af mennesker med fremmed baggrund, så tyder det på, at integrationen går den stik forkerte vej. Det viser sig nemlig, at indvandrernes børn, efterkommerne, er mere kriminelle end generationen før dem. 2.-generationsindvandrere er således mere kriminelle end 1.-generationsindvandrere. Kriminaliteten hos 1.-generationsindvandrere er 8 procent, mens den er 15 procent hos efterkommerne (næsten dobbelt så meget!). Kriminaliteten hos danskerne er til sammenligning på 5 procent.

Der er spekulationer i, hvorfor de senere generationer af indvandrere er mere kriminelle end deres forældre. En af forklaringerne lyder på, at forældrene føler en vis grad af taknemmelighed og lettelse over at være kommet til det trygge og hjælpsomme Danmark. Denne følelse har deres børn og børnebørn ikke, fordi de jo er vokset op her.

Nogle mener, at den høje kriminalitet bland muslimske indvandrere og efterkommere skyldes, at de er dårligere socialt stillede. Sammenligner man indvandrere fra ikke-vestlige lande med indvandrere fra vestlige lande, og tager man højde for indkomst og uddannelsesniveau, så er indvandrere fra ikke-vestlige lande stadigvæk 42 procent mere kriminelle. Teorien om, at det ikke er kultur og religion ikke har en væsentlig betydning for kriminalitet, men at det skyldes sociale vilkår, passer således ikke.

Ikke nok med, at indvandrere fra ikke-vestlige lande begår mere kriminalitet end danskerne. Indvandrerkriminalitet er også væsentligt grovere end “dansker-kriminalitet”. Mens danskere oftest dømmes for almindelige trafikforseelser o.lign., så dømmes indvandrere langt oftest efter straffelovens paragraffer. Straffeloven omhandler sager som trusler, vold, røverier, voldtægt, organiseret kriminalitet, mordforsøg og mord. Ifølge rigsstatistiker og leder af Danmarks Statistik, Jan Plovsing, så er straffelovskriminaliteten 141 procent højere for mænd med ikke-vestlig baggrund end gennemsnittet i Danmark. Dette betyder reelt, at ikke-vestlige indvandrere og deres efterkommere begår mellem to og tre gange så meget straffelovskriminalitet som personer med dansk oprindelse i samme aldersgrupper. Alene voldskriminaliteten er 161 procent højere hos ikke-vestlige indvandrere end gennemsnittet. I 2005 blev mere end hver femte, 22 procent, af efterkommere af ikke-vestlige indvandrerforældre dømt for en eller flere forbrydelser.

Kriminalitet i kroner og øre

Mange af de kriminelle unge under 18 år varetægtsfængsles i surrogat på sikrede institutioner. Der findes i dag omkring 150 sikrede pladser landet over, og de er alle fyldt op (der er endda ventelister). Som priseksempel er prisen for en plads på den sikrede institution Sønderbro i København på 5.629 kr. i døgnet. Dette giver en årlig pris på godt 2 millioner kroner pr. plads. De unge fængsles i gennemsnit i 56 dage, inden de udskrives fra Sønderbro. Dette giver en gennemsnitning omkostning på 315.224 kr. hver gang en ung varetægtsfængsles.

En del af de unge idømmes en såkaldt ungdomssanktion. Ungdomssanktionen er en pædagogisk behandlingsdom, som har til formål at få unge ud af kriminalitet. Prisen for en enkelt plads på en institution for ungdomssanktionsdømte er omkring 1 million danske kroner om året. Pengene er i langt de fleste tilfælde spildt, eftersom 80 procent af de unge begår grov kriminalitet umiddelbart efter behandlingens afslutning.

Over halvdelen af de unge på sikrede institutioner og ungdomssanktioner har muslimsk baggrund. Man kan diskutere, hvorvidt de 3-cifrede millionbeløb som bruges på straf og behandling af kriminelle udlændinge bør inkluderes i beregningerne på, hvor meget integrationen af flygtninge og indvandrere koster det danske samfund.

Muslimer i resten af verden

Islam er verdens hurtigst voksende religion. Dette skyldes primært, at muslimer ganske enkelt får flere børn end andre folkeslag. Der findes i dag omkring 1.4 milliarder muslimer i verden, hvilket svarer til ca. 25 procent af verdens samlede befolkning. Der findes i dag 57muslimske lande i verden. De ligger primært i det nordlige Afrika, Mellemøsten og i Asien. Det største muslimske land i verden er Indonesien med 237 millioner indbyggere.

Ifølge det tyske Central Institute’s Islam Archives bor der i dag mere end 53 millioner muslimer i Europa. 16 millioner af disse muslimer bor i vores EU-lande. Selvom kun 3 procent af Tyrkiets landmasse ligger på det europæiske kontinent, så er landet ifølge en del af vores EU-politikere europæisk, men de 72 millioner muslimske tyrkere er altså ikke talt med i denne statistik. Hvis EU-politikerne får deres vilje og dermed indlemmer Tyrkiet i EU, vil antallet af muslimer i EU blive næsten femdoblet. Hvis problemerne med muslimerne dermed også femdobles, vil Europas kultur, som bringer frihed, uddannelse og velfærd til millioner af mænd og kvinder – uden overdrivelse – være historie.

Flere store byer i Europa har nu mere end 25 procent muslimer. Malmø har rekorden med 35 procent muslimske indbyggere. Et andet eksempel er Berlin, som grundet det store antal tyrkiske indbyggere i dag er den tredje største tyrkiske by efter Ankara og Istanbul. Muslimsk indvandring står for 85 procent af befolkningsvæksten i Europa. Desuden føder muslimske europæere tre gange så mange børn som de ikke-muslimske. I modsætning til de øvrige europæere, så føder muslimerne i Europa så mange børn, at det øger befolkningstallet.

Bare som anekdote kan det nævnes, at der på top-3 listen over mest populære navne til nyfødte drenge i Malmø i 2007 er to muslimske navne. Listen ser således ud: 1) Elias (svensk), 2) Mohammed (muslimsk) og 3) Yosef (muslimsk). Det mest populære pigenavn i Malmø i 2007 var Zahra (arabisk stavemåde).

Koranen og Hadith’erne

Muslimernes hellige skrifter består af to dele. Den ene del er Koranen, som indeholder de åbenbaringer, som profeten Muhammed fik fra Allah. Den anden del er Hadith’erne, som er Muhammeds livshistorie. Hadith’erne er lige så vigtige som Koranen, fordi de forklarer Muhammeds liv og gerninger i detaljer. Ifølge Koranen er Muhammed et perfekt menneskeligt forbillede, og det hører med til det at praktisere islam, at man forsøger at efterleve profetens eksempel som det er beskrevet i Hadith’erne.

Her er først nogle citater fra Koranen og Hadith’erne. Disse citater kan forklare, hvorfor terrorister verden over viser Koranen frem, når de proklamere død over et eller andet. Det kan også forklare, hvorfor muslimer råber “Allah U Akbar!” inden de hænger, skyder, hovedafhugger eller bomber nogen. Islamistiske terrorister og de muslimer, som arbejder mere eller mindre bevidst på at overtage verden, følger blot Koranen og deres profets eksempel:

“Bekæmp og dræb de ikke-troende hvorend i finder dem, tag dem til fange, genér dem, læg dig i baghold og brug alle krigens strategier”. Koranen kap. 9, v. 5.

“Bekæmp dem indtil al modstand er væk og alle underkaster sig Allah.” Koranen kap. 8, v. 39.

“Allahs profet (Muhammed) sagde på den dag da Mekka blev erobret ’Fra nu af hedder det ikke udvandring til andre lande, men jihad, hellig krig.” Hadith’en Bukhari: V4B53N412

“Allah giver jer (mænd) lov til at lukke dem (kvinder) inde i separate rum og slå dem, men ikke for hårdt. Hvis de retter sig efter jer, så har de ret til mad og tøj. Behandl kvinder godt, for de er som husdyr og ejer intet selv.” Hadith’en Tabari IX:113

Profetens CV

Muslimernes profet Muhammed er så hellig, at man ikke en gang må tegne ham. Alt hvad han gjorde og sagde tillægges absolut sandhed og skal følges til punkt og prikke. En mand der er et forbillede for det kvarte af jordens befolkning har selvsagt stor indflydelse på, hvordan hans tilbedere opfører sig. Lad os kigge lidt på profetens CV, som det er beskrevet i Koranen og Hadith’erne.

Muhammed startede 73 krige. En stor del af dem var reelt massakre mod forskellige landsbyer. Mændene blev slået ihjel, kvinderne blev voldtaget og alle værdier blev røvet. Det er uklart, hvor mange mennesker Muhammed dræbte ved egen hånd, men i Hadith’erne er der beskrivelser af, hvordan han beordrede halshugning af mellem 600-900 jøder på blot en enkelt dag.

Muhammed giftede sig med en seks-årig pige, Aisha, og havde sex med hende første gang da hun var ni år gammel.

Gode muslimer følger Koranen og Muhammeds eksempel. Da mange af Koranens bud er opfordringer til vold, undertrykkelse, kvindemishandling og krig, ligger islam på mange måder langt fra den Vestlige humanisme. Man kan derfor ganske enkelt ikke være en rettroende muslim og humanist på samme tid. En velintegreret muslim, altså en muslim som bl.a. respekterer og accepterer ikke-muslimer, ytringsfrihed og demokrati, er i Koranen og Muhammed øjne en dårlig muslim. Vestens værdier og normer kan ikke forenes med islam: det er derfor de er i konflikt, og det er derfor denne konflikt vokser dag for dag.

Koranen påbyder krig

Den danske sprogforskerforsker og phd., Tina Magaard, har analyseret de religiøse tekster fra 10 af verdens største religioner. Hendes konklusion er klar: “Teksterne i islam adskiller sig klart fra de øvrige religioners tekster ved i højere grad at opfordre til vold og aggression over for anderledes troende. Der findes også direkte opfordringer til terror. Det har længe været et tabu i islam-forskningen, men det er et faktum, som man er nødt til at forholde sig til.”

Tina Magaard fortsætter: “Hvis det er rigtigt, at mange muslimer opfatter Koranen som guds egne ord, der ikke kan fortolkes eller omformuleres, har vi et problem. Det er indiskutabelt, at teksterne opfordrer til vold og terror. Derfor må det være legitimt at spørge muslimerne selv, hvordan de forholder sig til teksten, hvis de tager den for pålydende.”

Ifølge Tina Magaard er der hundredvis af henvisninger til krig og kamp i Koranen. De er med få undtagelser alle rettet mod andre - for eksempel: “Kæmp mod dem fra Skriftens folk, som ikke tror på Allah og ej heller på den yderste dag, og som ikke holder det for forbudt, som Allah og Hans Sendebud har forbudt, og som ikke følger sandhedens religions, indtil de betaler tribut med egen hån og underkaster sig øvrigheden.” (Koranen kap. 9, v. 29).

Tina Magaard fortæller endvidere, at der i alt er 32 henvisninger til ordet fred i Koranen. Mange af disse henviser dog til det Det Gamle Testamente og De Nye Testamente, og flere af dem er blot almene fredshilsener – som f.eks.: “Abraham sagde: Fred være med dig.” (Koranen kap.19, v. 48) Desuden ændres brugen af ordet fred karakter, efter at Muhammed er kommet til magten i Medina. Selvom ordet fred bruges flere gange i Koranen, sker det derfor oftest i forbindelse med taktiske militære strategier: “I vil finde andre, som vil ønske at leve i fred med jer og leve i fred også med deres eget folk. Hver gang de bliver forledt til fjendtlighed, styrter de hovedkulds deri. Men hvis de ikke holder sig bort fra jer og tilbyder jer fred og holder deres hænder tilbage, så grib dem og dræb dem, hvor end I finder dem. Thi over sådanne har Vi givet jer en åbenbar fuldmagt.” (Koranen kap 4, v.92) “Vær derfor ikke svage, så I opfordrer til fred, når I er overlegne. Allah er med jer og vil ikke berøve jer frugten af jeres handlinger.” (Koranen kap. 8, v. 36)”

Tina Magaard sammenligner i denne forbindelse Koranen med Biblen: “Der er 32 henvisninger i Det Nye Testamente til ord som kamp, kæmpe, kæmper og krig. Det drejer sig næsten udelukkende om ord og udtryk om den indre kamp med én selv og ens tro - for eksempel: “Jeg formaner jer, brødre, ved vor Herre Jesus Kristus og ved Åndens kærlighed, til at kæmpe sammen med mig i jeres bønner for mig til Gud.’” (Rom kap. 15, v. 30).

I modsætning til Koranen, som først og fremmest taler om, at der kun kan være fred, når alle ikke-muslimer er døde eller undertrykte, så taler Biblen primært om fred i positiv forstand, altså fred for fredens skyld: “Der er 75 brug af ordet fred. Der er generelt tale om to kategorier: fredshilsener og fred for fredens skyld - for eksempel: ’Salige er de, som stifter fred, for de skal kaldes Guds børn.’” (Matt. Kap. 5, v. 9).

Her er en kort oversigt over jihad-angreb begået som følge af Koranens opfordringer, i april 2008:

Jihad-angreb: 185

Antal lande: 14

Religioner som er blevet angrebet: 5

Døde: 943

Hårdt sårede: 1223

Koranen og Hadith’erne opfordrer til kriminelle handlinger ved at skrive, at muslimer har pligt til at terrorisere og dræbe ikke-muslimer. Når man tager i betragtning, at Koranen ikke blot er en almindelig bog, men betragtes af mange som værende en guddommelig opskrift på, hvordan man SKAL leve, så kan man diskutere, om de voldelige dele af bogen overhovedet skal være lovlige.

Æselsex og nobelpriser

Svenskeren Alfred Nobel opfandt dynamitten i 1866. Kort før sin død besluttede han sig for, at hans formue skulle bruges som belønning til mennesker, som havde gjort en usædvanlig indsats for menneskeheden gennem videnskab, kunst og politik. Prisen er uddelt siden 1901 og gives til mennesker, som har gjort en særlig indsats indenfor fysik, kemi, fysiologi/medicin, litteratur, fred og økonomi. Der er i dag uddelt mere end 700 Nobelpriser.

Med en andel på omkring 25 procent af jordens befolkning kunne man forvente, at mindst 100 muslimer har modtaget den prestigefyldte pris. Antallet af muslimer, som har modtaget Nobelprisen er: 6 (mindre end 1 procent af samtlige Nobelpriser). Den islamiske del af verdens bidrag til menneskeheden gennem videnskab er stærkt begrænset.

Ifølge Koranen er jøderne en blanding mellem aber og grise. Tager man denne påstand for givet, forventer man måske ikke de helt store intellektuelle landvindinger fra det jødiske samfund. Der findes 14 millioner jøder i verden (ca. 1 procent af antallet af muslimer). Antallet af jøder, som har modtaget en Nobelpris er: 176 (23 procent af samtlige Nobelpriser).

Søgemaskinen Google har en interessant funktion kaldet Google Trends. På Google Trends kan man søge på forskellige søgeord, og dermed finde ud af, hvilke lande, byer og sprog, som søger mest på et bestemt ord. Tager vi f.eks. søgeordet “nobel prize”, så ligger henholdsvis landet Indien og byen Boston i top. Ud af de mennesker som søger på dette ord, taler størstedelen sproget engelsk.

Først en advarsel: sarte læsere skal springe videre til næste afsnit om “Hvad har vi gjort?”!

Bruger man Google Trends til at analysere søgeordet “donkey sex” (æselsex) ligger Pakistan klart i top (omkring 500 procent højere end nummer 2!) og sproget som der bliver søgt mest på er arabisk – skarpt efterfulgt af tyrkisk. Analyserer man ordet “animal sex” (sex med dyr) er 4 ud af 5 lande muslimske.

At muslimer ligger i top, når det handler om at søge efter sex med dyr på internettet, kan med lidt god vilje høre under kategorien ironisk eller sjovt. Mere alvorligt bliver det dog, når vi ser på, hvem der søger mest på børnesex og voldtægtssex.

Søger man på ordet “children sex” (børnesex) ligger landet Pakistan, byen Kairo og sproget arabisk i top. Søger man på “rape sex” (voldtægtssex) er 3 ud af de 4 øverste lande muslimske og det sprog der bliver søgt mest på er arabisk.

Prøv selv på: www.google.com/trends

Hvad har vi gjort?

Der er gjort en hel del ting for at begrænse problemerne med indvandrere, herunder muslimske indvandrere, i Danmark. Det er blevet langt sværere at få foretaget familiesammenføringer og vi satser mere på at placere flygtninge i nærområderne i stedet for at invitere dem hele vejen herop til det kolde nord. Vi har indført 24-reglen om, at indvandrere ikke må gifte sig før de er 24 år gamle (bl.a. for at undgå tvangsægteskaber) og loven om udvisning på grund af kriminalitet er blevet skærpet.

Derudover indførte regeringen, Socialdemokratiet og Dansk Folkeparti i 2005 en ændring i udlændingeloven om, at Danmark skal prioritere at modtage de flygtninge, som har nemmest ved at integrere sig i her. Effekten af denne lov om integrationspotentiale er stor. I 2001 og 2002, før loven blev indført, modtog Danmark 84 procent af sine kvoteflygtninge fra muslimske lande. Efter lovens indførelse i 2005 har kun 11 procent af de 1004 kvoteflygtninge været fra muslimske lande.

Politikerne strammer reglerne for indvandrerne i takt med, at problemerne med indvandrerne vokser. Derfor mangler der forslag, som ikke blot løser vores nuværende problemer, men som også ser realistisk på fremtiden. Problemet med at løse problemer ude i fremtiden er selvfølgelig, at de kan virke kontroversielle. Hvis en politiker i 70’erne havde sagt, at vi en dag får brug for at lave en lov om, at udlændinge ikke må gifte sig før de er 24 år gamle, havde det ganske givet været slut på den pågældende politikers karriere.

Hvad kan vi gøre?

Først og fremmest bliver vi nødt til at anerkende et fakta, som vi burde have kunnet regne ud lige fra starten: nogle kulturer passer bedre sammen end andre. Der er ingen tvivl om, at den muslimske kultur passer dårligt ind i den vestlige kultur. Ja – faktisk er den i konflikt med omgivelserne alle de steder i verden, hvor islam lever sammen med andre kulturer.

For det andet skal vi forstå, at islam og det at være muslim ikke kun handler om religion. Islam er ligeså meget kultur og en særlig samfundsmodel, som ligger meget langt fra vores Vestlige normer. Islam handler ikke kun om en gud der hedder Allan og en profet som man ikke må tegne. Islam er en lovreligion med beskrivelser af, hvordan verden skal være, kaldet Kalifat. Islam har også sit eget retssystem, sharia. Islam har regler for, hvordan mennesker skal leve, ned til mindste detalje. Det går lige fra hvordan man skal elske, til hvordan man spiser, går på toilettet, politik, forholdet til ikke-muslimer, føre krig og behandle kvinder. Islam handler altså ikke kun om en “indre tro” som i f.eks. kristendommen. Religioner er ikke “lige fedt” – de er meget forskellige og har meget forskellige mål. Målet i islam er at gøre hele jordkloden muslimsk for Allahs skyld.

Islam er altså en model for, hvordan verden skal se ud og for, hvordan vi skal leve. Derfor er islam ligeså meget politik og kultur som det er religion. Vi har inviteret en masse mennesker til vores del af verden, som ikke vil leve som vi gør – det er imod deres religion.

Det er derfor, at muslimerne i bl.a. Filippinerne, Dafur, Algeriet, Afghanistan, Tjetjenien, Egypten, Indien, Irak, Palæstina, Iran, eks-Jugoslavien, Nigeria og Thailand i dag bruger trusler, vold og terror for at for trumfe deres egne regler og normer igennem. De fleste af stederne kæmper de for at få løsrevet en del af landet, så de kan lave deres egen stat. I Danmark er vi kun nået til halalkød og kønsadskillelse i skolerne, nogle hundrede afbrændinger i uge 7, krav om begrænsninger af ytringsfrihed og demonstrationer med 1.000 Hizb ut-Tahrir folk, som ønsker afskaffelsen af demokratiet, fordi det er en hån mod Allahs love: men hvis det går Danmark som i alle de andre lande med større grupper af muslimer, så vil kravene vokse i takt med, at antallet af muslimer vokser, indtil der udbryder reelle voldelige konflikter.

For det tredje skal vi holde op med at behandle religion som “hellig” – bare fordi det er religion. Ingen religion kan ligger over hverken sund fornuft, almindelig humanisme eller grundloven. Hvis religiøse bøger påbyder de troende at bryde loven, skal det udstilles offentligt og gøres ulovligt at prædike disse dele af religionen.

Vi skal holde op med at betale udlændinge for at få flere børn end landets gennemsnit. Man bør ikke få børnepenge og andre ydelser til flere end to børn.

Som Helle Thorning-Smidt har foreslået, skal vi tilbyde at betale indvandrere for at flytte hjem til deres hjemlande. Udgifterne til ikke-integrerede indvandrere er i de fleste tilfælde meget høje, og derfor kan hjemsendelseschecken også være høj, uden at det koster penge i det lange løb.

Kravene til, at indvandrere lærer dansk, tager en uddannelse, finder et arbejde, opdrager deres børn og støtter deres skolegang og overholder loven skal skærpes kraftigt. Konsekvenserne for ikke at opfylde disse krav skal være strenge. Vi skal tvinge folk til at blive integrerede. Hvis ikke de bliver integrerede skal de udvises: Hverken Danmark eller Europa kan ikke holde til at have en stor og meget hurtigt voksende befolkningsgruppe, som ikke vil leve som os. Det skaber uro, utryghed og konflikter.

Endelig kan vi hver især gøre noget: tale højt om det på vores arbejdspladser, skrive læserbreve og stemme på partier, som tager problemet alvorligt – også selvom vi måske ikke lige synes, at vi i øvrigt kan identificere os med disse partier eller politikere.

Noget må vi i hvert fald gøre, du og jeg.

Nicolai Sennels har også skrevet kronikken “Danmarks tre farligste tabuer”. Læs den her: http://snaphanen.dk/2008/04/05/kronik-danmarks-tre-farligste-tabuer/

(Kronik ikke trykt i dagspressen)

Sagt om psykologi og psykologer:

 

A Freudian slip is when you say one thing but mean your mother.  ~Author Unknown

[Psychoanalysis] is not the only way to resolve inner conflicts.  Life itself still remains a very effective therapist.  ~Karen Horney, Our Inner Conflicts, 1945

Behavioral psychology is the science of pulling habits out of rats.  ~Douglas Busch

Why waste money on psychotherapy when you can listen to the B Minor Mass?  ~Michael Torke

Depressed people think they know themselves, but maybe they only know depression.  ~Mark Epstein

Psychoanalysis is confession without absolution.  ~G.K. Chesterton

The hypothalamus is one of the most important parts of the brain, involved in many kinds of motivation, among other functions.  The hypothalamus controls the "Four F's": fighting, fleeing, feeding, and mating.  ~Unknown psychology professor

There is no psychology; there is only biography and autobiography.  ~Thomas Szasz, The Second Sin: Psychology, 1973

Let the credulous and the vulgar continue to believe that all mental woes can be cured by a daily application of old Greek myths to their private parts.  ~Vladimir Nabokov, 1951

People who do not understand themselves have a craving for understanding.  ~Wilhelm Stekel

A vigorous five-mile walk will do more good for an unhappy but otherwise healthy adult than all the medicine and psychology in the world.  ~Paul Dudley White

The reflex is physiology below the collar button.  Psychology is physiology above the collar button.  ~Martin H. Fischer

Neurosis is always a substitute for legitimate suffering.  ~Carl Jung

I don't go for this auto-cannibalism.  Very damaging.  ~Peter O'Toole, on psychoanalysis

But my dear man, reality is only a Rorschach ink-blot, you know.  ~Alan Watts

The aim of psychoanalysis is to relieve people of their neurotic unhappiness so that they can be normally unhappy.  ~Sigmund Freud, attributed

If you just set people in motion they'll heal themselves.  ~Gabrielle Roth

A psychiatrist asks a lot of expensive questions your wife asks for nothing.  ~Joey Adams

There are cases where psychoanalysis works worse than anything else.  But who said that psychoanalysis was to be applied always and everywhere.  ~C.G. Jung

There is no psychiatrist in the world like a puppy licking your face.  ~Ben Williams

Becoming conscious is of course a sacrilege against nature; it is as though you had robbed the unconscious of something.  ~Carl G. Jung

Neurosis is no worse than a bad cold; you ache all over, and it's made you a mess, but you won't die from it.  ~Mignon McLaughlin, The Neurotic's Notebook, 1960

Words are the physicians of a mind diseased.  ~Aeschylus

The sun is nature's Prozac.  ~Astrid Alauda, 1990

Anybody who is 25 or 30 years old has physical scars from all sorts of things, from tuberculosis to polio.  It's the same with the mind.  ~Moses R. Kaufman

I was seized by the stern hand of Compulsion, that dark, unseasonable Urge that impels women to clean house in the middle of the night.  ~James Thurber

Psychology keeps trying to vindicate human nature.  History keeps undermining the effort.  ~Mason Cooley

If my devils are to leave me, I am afraid my angels will take flight as well.  ~Rainer Maria Rilke, on leaving psychotherapy

If you cut a thing up, of course it will smell.  Hence, nothing raises such an infernal stink at last, as human psychology.  ~D.H. Lawrence


There are now electrical appliances with the main unit so sealed in that it cannot be got at for repair.  There have always been human beings like that.  ~Mignon McLaughlin, The Neurotic's Notebook, 1960

The conscious mind may be compared to a fountain playing in the sun and falling back into the great subterranean pool of subconscious from which it rises.  ~Sigmund Freud

Sure you can psychoanalyze!  But as Baehr used to say, why bother to sort garbage?  ~Martin H. Fischer

Perception is a clash of mind and eye, the eye believing what it sees, the mind seeing what it believes.  ~Robert Brault, www.robertbrault.com

Thoughts shut up want air,
And spoil, like bales unopen'd to the sun.
~Edward Young, Night Thoughts

Work cure is the best of all psychotherapy, in my opinion.... As well might we expect a patient to recover without food as to recover without work.... The sound man needs work to keep him sound, but the nervous invalid has an even greater need of work to draw him out of his isolation, and to stop the miseries of doubt and self-scrutiny, to win back self-respect and the support of fellowship.  ~Richard C. Cabot

Psychology doesn't address the soul; that's something else.  ~David Chase, The Sopranos, "Pilot," original airdate 10 January 1999, spoken by the character Carmela Soprano

A wonderful discovery, psychoanalysis.  Makes quite simple people feel they're complex.  ~S.N. Behrman

It seems a pity that psychology has destroyed all our knowledge of human nature.  ~G.K. Chesterton, London Observer, 9 December 1934

Psychology has a long past, but only a short history.  ~Hermann Ebbinghaus

A neurotic is a man who builds a castle in the air.  A psychotic is the man who lives in it.  A psychiatrist is the man who collects the rent.  ~Jerome Lawrence

A mistake which is commonly made about neurotics is to suppose that they are interesting.  It is not interesting to be always unhappy, engrossed with oneself, malignant and ungrateful, and never quite in touch with reality.  ~Cyril Connolly, The Unquiet Grave

The two main hazards of psychoanalysis:  that it might fail, and that if it succeeds, you'll never be able to forgive yourself for all those wasted years.  ~Mignon McLaughlin, The Second Neurotic's Notebook, 1966

Depression is rage spread thin.  ~George Santayana

Men will always be mad, and those who think they can cure them are the maddest of all.  ~Voltaire

Psykologen Nicolai Sennels: Fyra faktorer som gör muslimer mer kriminella

Som psykolog i ett ungdomsfängelse har jag haft stora möjligheter att studera mentaliteten hos icke-västliga invandrare. Där kunde jag tala med de människor som de flesta andra talar om, skriver Nicolai Sennels. Redaktionen / 26 november, 2019

Sjuttio procent av de intagna i det danska ungdomsfängelse där jag arbetade hade muslimsk bakgrund. När man har folk i terapi kommer man ofta djupt in i deras tankegångar, känslor och livshistoria. I mitt arbete med de muslimska fångarna kände jag mig tvungen att läsa deras religiösa texter, och jag lade mycket tid på att få mina muslimska klienter att lära mig om deras kultur och livet i såväl deras bostadsområden som deras hemländer.

Under de hundratals samtal jag hade med dem hittade jag fyra psykologiska faktorer som skiljer dem från oss andra – och som gör dem mer kriminella. Dessa fyra faktorer är vrede, självkänsla, ansvarstagande och tolerans.

Nummer ett: Vrede

I de flesta Västländer ser vi vrede som ett tecken på svaghet. ”Små hundar skäller mest”, som vi säger i Danmark. Att visa vrede är hos oss ett av de snabbaste sätten att tappa både ansiktet och sin sociala status. Därför övar vi oss automatiskt på att behärska denna känsla som annars, både i stort och smått, kan förstöra så mycket för oss själva.

I muslimska kulturer är det precis tvärtom. Där ses vrede som en styrka. Man talar om ”helig vrede”, och man firar till och med vredesfyllda helgdagar (ibland med sårade och döda som följd).

När en behärskad dansk möter en arg muslim uppfattar båda parter varandra som svaga. Dansken har kanske ordet och logiken i sin makt och försöker hjälpa muslimen att förstå – men muslimen slår i regel först. Och om inte dansken, eller det danska samhället, slår tillbaka med ännu större kraft, känner muslimen att han har vunnit och att hans strategi fungerar.

Vill man leva i någorlunda harmoni med muslimer i Väst, måste man slå mycket hårdare än de gör, skriver psykologen Nicolai Sennels.

Därför håller jag, utifrån min psykologiska synvinkel, helt med om det sätt på vilket Israel hanterar angrepp från Gaza. Jag ställer mig också bakom sättet som danska hyresvärdar behandlar familjer med våldsamma barn – kastar ut dem. Men ska inte nödvändigtvis slå först, men man ska slå hårdast om man vill leva i något slags harmoni med muslimer.

De ska veta att man är den starkaste. Men blir tvungen att tala maktens, ibland också våldets, klarspråk.

För humanistiska och demokratiska danskar kan detta vara en svår insikt.

Lyckligtvis håller många politiker långsamt på att upptäcka detta, vilket nu leder till fler utvisningar. Min upplevelse som fängelsepsykolog var att utvisning är det enda de verkligen fruktar. Livet i ett danskt fängelse är oftast inte mer obehagligt än det man lever i en muslimsk familj eller i ett gäng.

Nummer två: Självkänsla

I Västvärlden i allmänhet och kanske i Danmark [Skandinavien] i synnerhet ser vi förmågan att hantera kritik på ett lugnt sätt som ett tecken på god självkänsla. Om kritikern har rätt så säger vi tack för hjälpen. Om han har fel kan vi vara vänner ändå.

Detta ger oss rika möjligheter att lära av varandra och därmed förbättra oss själva och vårt samhälle. Ta bara vår djupt rotade tradition av religionskritik som har gjort oss fria att skapa demokrati och vetenskapliga mirakler.

Även här förhåller det sig helt motsatt med muslimer. Deras hedersbegrepp skapar skröpliga och glasartade personligheter som inte tål den minsta kritik eller ett nederlag. Detta manifesterar sig i dålig bildning och en uppblåst attityd hos de unga män som vill skrämma omgivningen från att se dem som de osäkra människor de egentligen är.

Det de kallar ”heder” handlar enligt allmän psykologi mest av allt om låg självkänsla.

Nummer tre: Ansvarstagande

Vi psykologer talar om locus of control – kontrollområdet. Man kan styras av inre kontroll, vilket betyder att man till övervägande delen upplever att man styr sitt eget liv. Eller så styrs man av yttre kontroll, och upplever då att ens liv mestadels styrs av krafter utifrån.

I Västvärlden styrs vi av inre kontroll, vilket ger oss god självkänsla och ett öppet sinnelag.

I Västvärlden, och kanske framförallt i norra Europa, styrs vi primärt av inre kontroll. Vi upplever att våra egna val och vårt sätt att hantera känslor och situationer på är avgörande för om vi når framgång och succé – eller om vi lider och har problem.

Att vi styrs av inre kontroll gör oss till kaptener i våra egna liv, och detta är en mycket bra grogrund för en spännande inre och yttre utveckling.

I den muslimska världen styrs man generellt av mycket stark yttre kontroll. Här handlar allt om inshallah (om Allah vill) och allt styrs av manliga auktoriteter. Bristen på frihet och vilja att ta ansvar för sitt eget liv leder till personlig omognad och kulturell stiltje – samt till muslimernas världsberömda och djupt pinsamma offermentalitet. Det är alltid någon annans fel.

Nummer fyra: Tolerans

I framförallt Västeuropa och USA ses det som en positiv egenskap när människor är nyfikna och toleranta. Det ger oss möjligheter att utbyta synpunkter med ett sinne som är öppet för att lära sig något nytt. Och det gör att vi kan leva i harmoni med varandra trots politiska och religiösa skillnader.

Inom islam är öppenhet och tolerans en synd. Här ska man hålla rejält avstånd till otrogna – och allt det vi står för ska bekämpas. Om du har nerver till det så försök att dyka ner lite i Koranen (Allahs uppenbarelser) och Haditherna (Muhammeds sedvänjor), så ser du hur hatiskt och fruktansvärt religionen predikar sin intolerans för de otrogna.

Det finns talrika exempel på muslimska flickor och kvinnor som har mördats för att de öppnat sig för västerländsk kultur och kanske till och med tagit en pojkvän från en annan religion. Exemplen är också många på de människor från olika riktningar inom islam som gått i krig med varandra rörande var kommatecknen ska placeras i Koranen.

Det är inte svårt att föreställa sig vad som händer när en öppen och tolerant kultur lever i samma land som en stängd och intolerant kultur: De öppna och toleranta ger upp och med ett osmotiskt tryck breder den stängda och intoleranta kulturen ut sig över alltsammans.

Till sist kommer allt att på ett eller annat sätt smaka som islam.

Islam gör dem kriminella: Man behöver inte vara psykolog för att förstå varför människor som vuxit upp med en mer positiv syn på vrede och ett glastunt hedersbegrepp blir mer aggressiva och farliga än behärskade icke-muslimer. Eller varför känslan av att vara det förtryckta offret gör att de ger sig själva rätten att använda de förföljdas och förtrycktas gerillataktik.

Alla knep är tillåtna när den orättfärdiga övermakten ska bekämpas – exempelvis terror och dominanskriminalitet (kriminalitet som inte har berikning utan underkuvande som sitt primära mål).

Samtidigt demoniserar och avhumaniserar islam de otrogna, vilket gör det psykologiska steget att ta till våld mot oss betydligt kortare. Vill man leva i någorlunda harmoni med muslimer måste man slå mycket hårdare än de gör.

Dessutom måste vårt samhälle bli mycket mer auktoritärt och konsekvent än vi egentligen vill – eftersom muslimer är vana vid att bli styrda utifrån. Vi måste ha tydliga krav och tydliga konsekvenser när kraven inte följs.

Konsten att hjälpa:Detta låter kanske hårt och hjärtlöst. Men man kan inte hjälpa folk om man inte möter dem där de befinner sig. Detta är psykologins viktigaste bidrag till utlännings- och integrationsdebatten.

Vi måste erkänna att muslimer är annorlunda – att de tänker, uppfattar och kommunicerar på ett helt annat sätt än vi gör.

https://www.ingridochmaria.se/2019/11/26/psykologen-nicolai-sennels-fyra-faktorer-som-gor-muslimer-mer-kriminella/?fbclid=IwAR2-26Aq7Gi-iCzbVnz_JK-jeFQ50tbCN8kn_CYstOwtziwDnTjyP7b4A74