Når oppfordring til selvmord blir mord

Vi kommenterer i dag et gripende innlegg på HRS: «Martyrer» og islam, Av Jan Kristensen:

Libanon. Første gang jeg traff en som ønsket å bli martyr var i Sør Libanon i 1978. Som ung løytnant tjenestegjorde jeg i den første norske FN-bataljonen i UNIFIL. Vi hadde stoppet en palestinsk patrulje som prøvde å ta seg … fortsetter her

Dette er det horrible i dag og i vår tid, men et faktum vi ikke tør å ta inn over oss og legge inn i vårt paradigme overfor islam, og det fryktinngydende og destruktive i dette å ikke tøre å se konsekvensene av islam som ideologi og gudstilbedelse, nemlig at:

De lærde eller eldre muslimene kan ikke tenke eller resonnere annerledes enn de gjør, og det sørger islam per se for. De sitter lenket i en felle det er umulig å slippe ut av, uten fare for eget liv. De må derfor mentalt overbevise seg selv om at å sitte i denne fellen faktisk i seg selv representere et gode, et moralsk gode, en forpliktelse pålagt dem av Allah, og derfor viss, fordi Allah vil det, - det er bare å studere Koranen med følgeskrifter: Det står klart og tydelig, og hvem vil vel betvile dette? Å betvile det betyr forræderi. De påtar seg derfor sitt fangenskap med en slags lettelse, en slags tilfredshet eller tilfredsstillelse. Man opparbeider seg poenger med evigheten for øye. De eksternaliserer sin samvittighet som enkeltindivider, og som, kristent sett, har samvittigheten innskrevet på hjertet deres av Gud, den allmektige, Sannheten, Veien og Livet. Mens Allah «forbyr» i praksis en slik tanke, et slikt dogme. Allah tvinger samvittigheten ut av hjertet, samvittigheten forbys internalisering. Den allah-troende skal i ett og alt og med hele seg tilhøre Allah, han tilhører Allah både i sitt ytre og i sitt indre, og dette vet han, og skjelver i sin «visshet», for ingen er garantert å gå klar av Allah’s dom på den ytterste dag.

Å motivere eller oppildne til martyri er en plikt pålagt enhver muslim av Allah. Det er ikke til å komme fra. Martyriet som valgmulighet, overlates imidlertid til den enkelte, men også valget er bestemt av Gud, for når de lærde selv ikke vil bli martyrere selv, må de begrunne det med en slags valgfrihet selv, men da en negativ valgfrihet, et fravær av Allah’s egen inngripen i form av en manglende overbevisning om selv å ofre livet og selv bli selvmordsmorder. De lærde kan dermed rose seg selv for at Allah ikke ha utpekt dem til selve oppdraget. De har andre oppgaver, pålagt dem av Allah. Det gir dem – ironiks og pradoksalt nok – også et krav på større aktelse fra trosbrødrene: Å bli pålagt av Allah å utføre en selvmordsaksjon anses riktig nok som et bevis på at Allah elsker martyrene høyere, og først, og de gis jo en mer fremskutt og ærverdig posisjon i den allahianske himmel, men fraværet av en direkte og personlig og bindende meddelelse fra Allah, forhindrer ikke at de lærde og eldre også tilregnes større aktelse enn de ellers ville ha kunnet påregne. Ved å legitimere og støtte alle oppfordringer til selvmordsmyrding, opptjener de seg derfor automatisk både jordiske og himmelske tilleggsfortjenester, både overfor Allah i himmelen og på dommens dag, og overfor trosfellene. Vi ser en djevelsk dynamikk i dette, en synergi av destruktive krefter basert på guddommelig, og derfor absolutt sann og forpliktende åpenbaring.

Samtidig fratar de seg selv alt individuelt ansvar for sine begrunnelser og overstyringer, når de går ut og ærer og akter selmordmartyrene, ja, også belønner disses familier med økonomisk og annen støtte. Fortjeneste kan dermed ventes i absolutt allestedsværende forstand. Ansvaret må imidlertid til sist overføres på Allah, som kommer først i legitimeringskjeden, kall det gjerne i et større perspektiv hele kjeden av ansvarsfraskivelsen, hjemlet, altså, i Allah selv og han natur, hvis man kan snakke om Allah’s natur i det hele. (Man kan ikke tillegge Allah en natur som Kjærlighet i seg selv i islam og aller minst som en personlig kjærlighet).

Skulle de eldre og lærde muslimene komme ut med en fordømmelse av selvmordsmorderne, ville dette faktisk implisere selvmord, både verdslig og åndelig sett. Det ville nemlig bety å vanhellige Allah og religionen, og profeten selv, hvilket i seg selv ville garantere dem et særdeles langt og pinefullt «liv» i den allahianske himmelen, i tillegg til den straff å bli regnet som frafallen her på jorden, en blasfemi som automatisk medfører dødsstraff, i prinsippet. De eldre og lærde er dermed dobbelt låst i Allah’s evige og uforanderlige logikk, og ikke bare dem, også selvmordsmorderen fanges inn i denne djevelske skruestikke, denne matematiske forretnings-metafysikk, som dette er, en malstrømmens formal-logikk inn i en destruksjonsspiral inntil døden.

Vil de noen sinne klare å se dette paradigme utenfra, i et universelt eller universalistisk eller allment moralsk perspektiv? Vel, hvis de skulle klare det, vil de ha trusselen om å begå blasfemi over seg, til enhver tid. Det ville innebære blankt å forkaste islam, Allah og hans profet. Det ville betyr å frasi seg islams essens, selve islam, islam per se. De ville ha måttet si at Allah av natur er umoralsk, for ikke å si a-moralsk og dermed forkastelig. Man ville ha benektet Allah’s perfeksjon og vilje og alle hans «vakre attributter». De ville ha blitt oppfattet som en vantro som setter seg opp over Allah og tilraner seg autonomi og som dermed gjør seg fortjente til dødsstraff, så å si på stedet.

I et slikt tankesystem – i en slik religion – vil de eldre og lærde, som jo er fedre som har barn som blir oppfordret til å vinne både de troende og Allah’s ære nettopp ved å bli selvmordsmordere – selv kunne høste mer aktelse og mer ære, enda så utrolig dette er, men de vil faktisk kunne påberope seg å være fortjent til en slik mer-aktelse. Hvis de skulle tale mot martyriet, ville det nemlig innebære at grunnlaget for å tillegge dem mer ære bli undergravd. Å oppfordre til selvmordsmyrding vil øke de lærdes aktelse både i de troende og i Allah’s øyne. Å unnlate å oppfordre, vil innebære en risk for at Allah reduserer verdien av de gode gjerninger den troende opparbeider seg, det er bedre, da, å være på den sikre siden: Å ta Allah’s ord på alvor og slik sikre både martyrene selv og seg selv, begge, merfortjeneste, og veldig mye mer ære både her i det jordiske og i det himmelske. Full pot!! med andre ord. De lærde vil utrolig nok i tillegg til dette innkassere enda en velsignet synergieffekt av dette: De vil kunne hevde at det i virkeligheten er seg selv de ofrer, når de oppfordrer og legitimere martyrene, fordi de selv ikke kan ha noen garanti om den allahianske himmel, siden de ikke blir martyrer! De vil hevde at de derved faktisk lider mer enn martyrene og at de derfor ha et bedre krav på større aktelse og mer ære?

De eldre og lærde opparbeider seg ikke bære mer objektiv ære og større fortjenester, men også følelsen subjektivt av å bli sterkere, deres misjon gir dem følelse av å bli tilført en ekstra «nåde» - (egentlig nåde fins ikke i islam) - , dvs en tilleggs-styrking av selvbildet eller egoet, en styrking de mener påføres dem, eller gis dem, utenfra dem selv, utenfra deres egen, private samvittighet, og da en «nåde» om derfor er av større verdi, ikke mindre, siden den inngytes av Allah selv! Deres egentlig Selv utvider seg, de svulmer av en selvrettferdighet, som de selvsagt ikke selv betegner som selvrettferdighet, men som er det, i praksis, en rettferdighet som da ikke betyr noe annet enn en stadig mer voksende personlig, fysisk, styrke, eller betydning, subjektivt oppfattet. På dette viset lurer de seg bare enda mer inn i illusjonen om at de ikke sitter i fangenskap, at de ikke er virkelig frie, men slaver, og det som verre er, nemlig sykeliggjorte moralister med negativt fortegn. De føler at de ved sine oppfordringer bidrar til å skape inntrykk av å ha mer tro og derfor mer verdighet enn de som ikke kommer med slike oppfordringer, men tvert imot fraråder. De underkaster seg i egne øyne - mer enn andre under islam- og tar det som et bevis på en større og mer edel og ren tro! De kjemper for «den gode sak» og legitimerer sine holdninger og handlinger ut fra dette gjerne mer enn ut fra de «hellige» tekstenes innbyrdes motstridende tendenser hva angår forholdet til andre mennesker og annerledestroende. De forblindes av eget hovmod og ser ikke at de bare blir mer og mer avhengig av å pleie, forøke og bekrefte sin egen narsissisme og den sosiologiske mekanisme dette forsterker inn i en stadig ondere sirkel hva angår livssyn og begrunnelse for sitt mørke gudsbilde.

Snakk om selvforherligelse!

Hva hvis disse egentlig ikke tror på noen gud? Da blir den menneskelige ondskap bare enda tydeligere. Å knytte sine tanker og holdninger til det mange betrakter som hellige tekster, kan rettferdiggjøres på sitt vis, fordi tekster som regel inneholder korrigerende uttalelser og påstander og som i seg selv da gir en viss mulighet for «omvendelse», dette å komme på bedre tanker. Når og så lenge disse dyrkere av selvmordmordere og martyrer, som oppfordres til drap og mord på uskyldige, ikke skjønner behovet for større ydmykhet heller enn hovmod, vil blodbadene fortsette.

Og hva hvis disse eldre og lærde nå plutselig en dag skulle få kunnskap om at Koranen faktisk er blitt endret over tid og at alle arkeologisk empirisk bekreftende funn sannsynliggjør at Koranen faktisk er et menneskelig produkt og ikke en guddommelig åpenbarelse, ja, hva da? Vil de avslutte sin dødsdans? Eller vil de pukke på sin rett til å føle seg overlegen og mer i kontakt med den virkelige Gud enn alle andre?
Svaret blir, dessverre, tror jeg, at den menneskelige ondskap vil forsterkes, heller enn avta, hvis slike erkjennelser skulle tvinge seg frem med all tydelighet. De eldre og de lærde menn og kvinner vil heller forsterke sin tro på Allah enn på å forsøke å komme i kontakt med det Gud har skrevet på deres egne hjerter, men som de har fortrengt, via en død bok, heller enn å følge Den ene, levende og sann Gud. De vil da gjøre den store synd det er å konstruere gud i sitt eget bilde, fordi deres eget oppblåste, kalde og onde hjerte tillater dem selv å gjøre det. De er da blitt avguddyrkere, som nekter å innse at de er det. Og ifølge Koranen er dette den verste synd.

At de eldre og lærde nettopp ikke advarer mot en slik utvikling, men snarere oppfordrer den, er ufattelig i seg selv og bærer intet godt budskap inn i verden i dag.

Vi har tidligere skrevet om selvmordmordere  

her

Og se denne dokumentaren fra bbc, som kan oppvekke gremmelse i noen og enhver:
her