Menneskeverdet kan ikke bevises; det må tros. I hvert fall
hvis man tenker vestlig, ut fra – den vestlige - Menneskerettserklæringen av 1948.
Dette sier en humanist, - vi kommer tilbake til det i det følgende. Det har
«dypere» konsekvenser enn noen vil
like å tro, og disse noen er de
fleste nordmenn, i dag.
Og konsekvenser - dessuten - for noen muslimer, stort sett overalt.
I eller under islam er det ikke slik; der trenger ikke
menneskeverdet bevises, eller problematiseres. Der er «menneskeverdet» fastslått
eller fastlåst fra evighet av, - av hvem eller hva? ... se det, det er litt
uklart, for å si det klart.
Noen vil si at «rettighetene» er fastslått av Allah. Og
profeten, kan vi legge til. Og da trenger man hverken å bevise eller
problematisere menneskeverdet. Og da vil noen si at det er lett å være muslim;
at man «gudskjelov» ikke trenger å tenke selv, men bare følge «reglementet»,
dvs Allah’s uforanderlige lov, hans forbud og påbud og hans evige forordninger,
som mennesket kan kjenne via åpenbaringen av - og i - Koranen til budbringeren
Muhammed. Allah’s lov er evig, Allah’s lov er universell. Det er lett å følge
Allah’s lov, som det står i Koranen. (Mrk: Profeten
kalles her budbringeren, en tittel som mange muslimer mener er den eneste
rette tittelen på «profeten»).
Mange vestlige er «mentalt
misunnelige» på muslimene i dag. For muslimene trenger altså ikke å tenke selv.
De er kanskje tvunget til ikke å tenke selv? Vel, det kan man ikke vite. Man må
anta, med forbehold, dessuten.
Så, antakelse, altså: De trenger ikke å stille de dype og
virkelig kompliserte spørsmålene, skal man tro mange vestlige i dag. (De vil
antakelig vis spare både seg selv og muslimene for de virkelig «touchy»
spørsmålene, og innfallsvinklene, til disse fenomenene. Man forutsetter sånn
uten videre, ser det ut for, at ikke bare alle muslimer, men også alle
ikkemuslimer er like verdifulle «snowflakes» med like stort behov for å bli
spart … Ja, så kan det se ut for de som virkelig stiller spørsmål og ikke føler
seg tvunget til å unngå eller fortrenge å stille de her angjeldende spørsmål).
Jeg må presisere: Her gå det mer på å anta eller analysere
seg frem til visse slutninger mer enn å konstatere, for her er viten faktisk en vanskelig materie å tilnærmer
seg! Selv om en kan trekke visse slutninger ut fra: Skriftene selv!
«Snøfnugg» trenger ikke å begrunne seg selv på systematisk filosofisk,
juridisk og religiøst grunnlag. De finner svaret på vanskelig moralske
problemer i en bok: Koranen, med ledsagende, såkalt hellige tekster. Det er
bare å slå opp. Hvis noen lurer på om Allah har påbudt hijab, er det bare å slå
opp, og vips, så har man bevist at man skal bære hijab, (eller tilsvarende
tilsløring).
Det er som å slå opp i Norges Lover, hvis man f eks ønsker
svaret på om det er forbudt å ta urimelige priser. Og vipps, igjen: Der finner
man bekreftelsen: Det er virkelig slik at det er forbudt å ta urimelige priser.
For det står jo i »boka»! (Og da må det være sant!)
Har man et slikt forhold til lovboka, at man kan finne
endegyldige svar på vanskelige spørsmål der, er man like vel hardt ut å kjøre.
For man kan spørre: Hva er en urimelige pris og hva betyr det og hva vil det
innebære å ta en urimelig pris?
Det fins rettskraftige dommer som forsøker å avklare
spørsmålet og dommer som har dømt noen priser som urimelig og andre urimelige.
Man skal imidlertid være ganske klartenkt for å holde hodet klart når det kommer
til å begrunne slike domsavgjørelser, men våre domstoler og våre jurister har
kommet frem til tolkninger det går an å leve med.
Poenget er at mange likevel har tatt «urimelige priser» uten
at de blir hindret i det eller straffet for det. Samfunnets interesser sånn i
alminnelighet og som helhet blir ivaretatt hvis bare de aller fleste hindres i
å ta urimelige priser, ut fra egen samvittighet eller ut fra hensynet til ikke
å bli ansett som «urimelige» i det praktiske forretningslivet. Hensikten med
loven synes da å ha vært oppnådd og alle er fornøyd.
Jesus – en ypperlig
jurist - hadde en alvorlig fin vri på det prinsipielle i problemet: Noen
skriftlærde (jurister) kom til Jesus med en kvinne som var grepet i hor. De
ville steine henne, slik loven sa man skulle gjøre, men de som kom med denne
kvinnen, tvilte like vel på om dette var rimelig og riktig å gjøre. Det var
antakelig derfor de dro kvinnen frem for ham, slik at han skulle dømme og avgi
endelig og utvetydig dom, som den ypperlige juristen han var. Og slik at de
kunne felle ham, hvis han «tok feil»
og dermed satte seg opp mot Guds – tilsynelatende - evige lov og den som var
skrevet ned i en bok og som –fortrinnsvis - skulle gjelde en gang for alle.
Jesus, som den gode juristen han var, overlistet imidlertid
de skriftlærde lov-ekspertene. Han ba de som var uten skyld om å kaste den første
sten, og da gikk de lærde bort, «de eldste først», som det så betegnende står.
Så hva hadde Jesus gjort? Hadde han satt seg opp mot Allah?
Var de lærde, som kom til Jesus med kvinnen, egentlig muslimske jurister, eller
jurister som representerte en fundamentalistisk gjerningsreligion, ville de ha
sagt et ubetinget ja. Men nå var ikke Jesus muslim, han trengte ikke å
underkaste seg Allah’s - i dette
tilfellet Torah’ens - ufravikelige lov. Han tenkte selv, kan vi si, og
fremsatte dermed i egen person et universelt gyldig prinsipp, et prinsipp som
ligger til grunn i Vestens menneskerettserklæring, men ikke i den muslimske
menneskerettserklæringen.
Ikke mange er klar over dette i dag. Man later i Vesten i
dag som om muslimer og ikkemuslimer er underlagt de samme universelle menneskerettserklæringene.
(Faktum er at bare muslimer er underlagt og »beskyttet» av de muslimske
menneskerettighetene). Kairo
- den muslimske "menneskerettserklæringen" - og Allah's lov og Europarådet
og denne lov
Hvis man altså kaller Gud for Allah i dette tilfelle, ville
de skriftlærde måtte si at siden Allah har bestemt at kvinnen skal steines, så
var det ingen mulighet for å frikjenne henne. Slik ville de skriftlærde kunne
tenke at Allah var barmhjertig, ja, super-tolerant, fordi han jo hadde frikjent
dem fra å tenke og vurdere selv. De
skulle tenke at det var nåderikt av Allah at han hadde spart dem for denne
tunge, vanskelig og umulige oppgaven det er å dømme noen til døde, ved
steining. Det var nåderikt av Allah selv å statuere et eksempel til
etterfølgelse og avsi dommen, slik at de lærde kunne slippe å tenke selv. (Noen
vestlige vil nå steile og ta til motmæle, men da forstår man ikke de juridiske
poengene her og den rent juridiske tenkemåten).
Ser man dette poenget, ser man også at muslimer faktisk
fritas for å tro og tenke selv. Det holder å adlyde, underkaste seg selv og for
mange muslimer er dette en stor lettelse, ja, det er sant befriende, for noen,
vil jeg tro. (Dette minner mye om fariseerisme). Man slipper på en måte å bli
voksen og måtte ta vanskelig valg, helt uten andre autoriteter over seg enn en selv – pluss
Jesus for den som tror. Man anser islam for å være den mest tolerante av alle
tolerante religioner og troer! Og så vet man hva man skal holde seg, og så
trenger man ikke diskutere og så splid mellom folk, som mange frykter, hvis man
ikke adlyder bokstaven.
Man kan også si at steining for hor er svært lite
utbredt i islam og at dette faktum i seg selv, rettferdiggjør å betrakte islam
som en veldig tolerant religion!. Man slutter via deduksjon og ut fra private,
kanskje tvers igjennom opportunistike hensyn, at islam som religion er svært
tolerant religion, altså, sett i «et større perspektiv».
Og mange er de som ser det slik, eller blir mer og mer
villig til å se det slik, i dag, over her verden, kanskje: I Vesten er man nå begynt
å tvile på troen, dvs på nytten av og sannheten i dette at det er viktig å
tenke og begrunne selv. Pluss troen på selve menneskeverdet, - fordi det jo ikke kan bevises!
Mange går rundt
og håper på at det skal inntre en situasjon som overlater de vanskelige valgene
og begrunnelsene til andre. Mange utholder ikke alle selvhøytidelige debatter
og ufine uenigheter, alle beskyldninger og forsøk på å isolere eller på annen
måte straffe de man ikke er enige med i ett og alt.
Vesten er både innbilt og reelt sett blitt trøtt av sin tro.
Vesten er utmattet av alle krav den stiller til seg selv og til andre. Og alle
de – etiske og moralsk svært vanskelige spørsmål - krav som stilles av alle, til
alle andre, i Vesten i dag.
Tendensen er klar: Vesten «stunder» etter den totalitære
løsningen. Lengsel mot det totalitære er i ferd med å bli påtrengende, ja, så
stor at mange, uten å være seg det bevisst, nå like gjerne kan bli muslimer som
å fortsette å være ateister eller kristne. Det har sine praktiske grunner. Dette
vil frata dem den store byrde og det store ansvar det er å måtte tenke selv, og
granske sin egen samvittighet og sine naturlige rimelighetsvurderinger. Å gå
over til islam kan kanskje frita meg selv fra å tenke selv? Åh, for en
lettelse, vil mange mene, og flere kommer til etter hvert. Har vi glemt
«hjerteloven»? Er den blitt erstattet av behovet for å være (servilt betinget) emosjonelt korrekt?
Man er i tillegg til angsten for å tenke selv også livredd for
å bli kalt islamofob eller rasist. Man frykter å bli stemplet som imperialist
fordi vi ennå godtar å ha noen få statuer av historiske rolleinnehavere stående, rolleinnehavere som
vitterlig var kolonister og derfor imperialister, - men ikke bare det ... (Og følgelig rasister og
undertrykkere). Joda, islam er på vei til å bli ikke bare akseptert, men også til å
bli godt normativt »innafor».
Men hva betyr det å tenke selv? Vel, de beste tenkere må
forutsettes å ha en rimelig bra kontakt med seg selv, dvs med sin samvittighet.
Men hva hvis man heller ikke tror på at det eksisterer noe som på rimelig
objektivt grunnlag kan kalles samvittighet, hva da? Ja, hva hvis «hjerteloven»
ikke eksisterer?
Jo, da ligger det an til at alle må sørge for seg selv, det
vil si: Holde seg inne med de som har makta, og det flertallet som man til
enhver tid tror man kan gjøre til lags med og høste mest mulig privat vinning
ut av, gjerne ved å inkriminere seg selv, og gjerne ved å treffe valg man vet er
umoralske og urimelige.
Et slik system forutsetter at alt er lov så lenge man ikke
blir oppdaget og tatt på fersken. Det forutsetter at det ikke finnes objektive,
universelt gjeldende normer og regler og heller ingen objektiv standard eller
sannhet.
Den eneste lov som da gjelder, når det kommer til stykket, er «den sterkestes rett», og «makt er rett».
Eller «emosjonenes rett», eller «emosjonenes makt». I praksis kan dette bety at den
som betaler under bordet føler at det er helt ok, siden alle andre gjør det, og
fordi det da foreligger en implisitt konsensus eller føring på at dette faktisk
ikke bare er riktig, men at det også gir en egen «rett»! (Ta gjerne dette som
en metafor).
Den som disponerer flest svarte gryn fortjener da faktisk å vinne og de som betaler ham igjen, er de som
er best sikket, fordi de har råd til å betale under bordet – et godt kriterium
på vellykkethet og kanskje til og med den høyeste lykke.
Tenker man slik og setter det hele i system, så blir det
snart umulig å løpe fra denne nye «loven», og muligheten da for å reformere
systemet i riktig retning og tilbake til normal. Den veien frem og tilbake, kan
da lett bli stengt en gang for alle overalt. Innen islam er disse sosiale og
mentale mekanismene anerkjent av f eks filosofen og han som kalles verders
første sosiolog, Ibn Khaldun, mer om han
her litt
nede på siden - Spencer. Og Khaldun var islamsk jurist og lærd.
Tilbake til Jesus: Med hvilken hjemmel kunne Jesus avfatte
den frifinnende dommen overfor kvinnen som var grepet i hor? Noen vil kanskje
si at hjemmelen finnes i det faktum at Jesus ifølge kristen ortodoxi, og ut fra
Bibelen selv, er Gud. Og da er det klart at hans dom skal lydes og følges.
Men hva om det finnes en hjemmel i mennesket selv? Finnes
den i menneskets indre, i sjelen, eller «det underbevisste» - eller hvor kan
man i så fall finne den?
Nok en gang: Hvor er hjerteloven? (NB: Ikke "emosjonsloven").
Svaret er at det finnes i mennesket selv, og Jesus var
nettopp et fullt og helt et menneske, samtidig som han - uten sammenblanding -,
var - og er - sann Gud.
Det sier seg selv at disse kristne dogmene og dette kristne
menneskesynet i seg selv er en garanti mot rasisme og mot despoti og vilkårlig
styresett, f eks bygget kun på de korrekte emosjoner. Det innebærer en
guddommelig rett ikke bare til å tenke selv, men også en guddommelig plikt til
å hente hjemmelen for sine moralske meninger, holdninger og handling i det som
er objektivt foreliggende og derfor et faktum som ingen kan benekte, dvs det som ingen egentlig kan ikke-vite at
man vet, som Budziszewski formulerer
det. Og som altså ligger nedlagt i av Gud – ikke Allah – selv.
Denne loven er skrevet på våre hjerter, samvittigheten
like så, og det må bety at den er iboende i oss, selv om vi ikke helt ser den så
tydelig som vi burde gjøre.
I kristen teologi forklares dette ved at syndefallet
førte til at både loven og hjertet ble sløret eller skadd; derfor ser vi den
ikke så umiddelbart som vi burde. Men dette - i seg selv - at vi ser dette, vitner fremdeles om
at hverken gudsbildet, gudlikheten, hjerteloven og samvittigheten er gått
helt tapt. Det vil si: For oss i Vesten, som ennå har et snev av kristen tro. Og dette får
vi så bekreftet av Den Hellige Ånd, som er den tredje personen i Gud, den
kristne treenige Gud. (Man må faktisk både tro og vite dette for å se det - man må tenke juridico-religico, noe jeg skriver om mange andre steder her på bloggen).
Men nå er det jo da også slik at det er mange som ikke vet
at de ikke kan ikke-vite? Hvor finner man dem? Jo, hos dem som helt ser bort fra
at gudsbildet og hjerteloven finnes. Og hos dem som ikke lenger har en dypere
kontakt med sitt endre selv, med den - person - man i virkeligheten er, som skapt og freslt, og samtid
synder, overfor Gud.
Islam oppfordrer ikke mennesket til å søke mot sitt indre, der
hvor hjerteloven og bildet befinner seg. (For loven finnes i
form av Koranen og kan teologisk sett ikke være et menneskeprodukt eller
mennskeskapt!). Mange muslimer kan mirakuløst nok – ha en slik relasjonen til
seg selv og til gud, helt på tvers av islam, ja, faktisk mot islam, uten at de
er klar over det.
Men: Spørsmålet har aldri vært viktig for islam, snarere
tvert imot. Derfor kan man si at islam direkte har motarbeidet det kristne
menneskesynet og den kristne gudsoppfatning, ved å ignorere hele «problemstillingen».
Det har antakelig vært for personlig og ømtålig for «de lærde» i islam å ta opp dette
problemkomplekset til grundig og allmenn diskusjon i den muslimske verden. En
slik diskusjon ville dessuten ha avslørt at de muslimske lederskapene rundt omkrig
er mer interessert i bli sittende på den makten og alle de «moralske» hjemlene
Koranen i dag gir dem til å styre og påvirke, enn å stimulere til selvstendig
tenkning og kontakt med «hjerteloven» og samvittigheten. De frykter å bli
avslørt, kanskje aller mest for å tore å se seg selv som skapt i guds bilde og
likhet, pluss dette at guds lov faktisk er skrevet på menneskets hjerte, av Gud
selv, - ikke Allah. (Når muslimer snakker om at vi er skapt i guds bilde, stjeler de fra krsitendommen og jødedommen, ofte uten å være klar over det)
Vi ser det fra offisielt og autoritativt hold klarest komme
til uttrykk nettopp i den særegne og anti-kristne muslimske
menneskerettserklæringen. Her kommer også det grunnleggende dualistiske menneskesynet i islam frem,
et syn som prinsipielt
juridisk/religiøst grunnlag skiller mellom Vi og Dem, mellom muslimer og
ikke-muslimer, på en systematisk og obligatorisk måte legger premisser for
hvordan man tenker og begrunner seg. Premisser som så bestemmer hvordan man
både skal se på seg selv og andre, som altså ikke er som en selv, ut fra
guddommelig og evig forordning.
Mange vil måtte innrømme at dette faktisk utgjør et
rasistisk trossystemet eller verdisystem slik rasismen defineres i dag. Flere
er de som imidlertid nekter for dette, nettopp fordi å si, se og forstå dette,
regnes som rasisme i dag! (Ja, tro det den som vil).
For å repetere litt: Men hvor i mennesket selv var det Jesus
fant hjemmelen, selve perlen, vil jeg si? Jo, i den loven Gud selv hadde skrevet
på menneskets hjerter, som det står. Denne loven er imidlertid mer eller mindre
tilslørt eller til og med helt utradert, vil noen teologer si, fordi mennesket
lider eller ligger under for den allmenne originalsynd eller arvesynd, som Augustin kalte
den. Dette synet er faktisk gjeldende den dag i dag i de fleste kristne kirker
verden over.
Mennesket har, dette til tross, et visst mon av minne om
denne loven. Det er – tross alt og på tross av alt – fremdeles skapt i Guds
bilde og likhet. Hverken loven eller bildet er ikke helt utslettet fra
menneskets sinn og personlighet, menneskets individualitet og hvert individs
unikhet. Loven og bildet er fremdeles skrevet på menneskets hjerte!
En slik tro er umulig innen islam. Innen islam ligger loven
skrevet på tavler i den allahianske himmel og det er umulig å tenke at Allah
skulle ha skrevet sin lov på menneskene hjerter og at Allah skulle ha nedlagt
et «bilde av seg selv» i selve menneskenaturen. (Jfr det absolutte
billedforbudet i islam).
En tro på gudsbildet i mennesket, og at loven faktisk er
skrevet på menneskenes hjerter, er nettopp ikke bare mulig i kristentroen, den
er faktisk obligatorisk. Og uten denne troen, er hverken kristendom kristentro
eller Vesten lenger Vesten. Og det er nettopp dette som ikke blir forstått i
dag, i tilstrekkelige grad, slik jeg ser det. Men jeg vil påstå at: I dette
enkle faktum ligger Vestens mulighet for å komme dypere i kontakt med seg selv.
I denne erkjennelsen og i denne troen vil Vesten kanskje komme styrket av all
den forvirring og alt det identitetstap vi ser gripe om seg i dag.
Det var gudsbildet og loven skrevet på menneskets hjerte
Jesus viste til da han frikjente kvinnen og faktisk dømte de som ville ha henne
steinet.
Implikasjonen av Jesu’ juss, kan ikke overvurderes. Det er
her Vesten finner sin moralske begrunnelse: I troen på menneskeverdet og hvert
enkelt menneskes evne til å treffe moralske valg, gjerne etter lange
diskusjoner med seg selv – «solipsistisk», eller sammen med andre – in plenum.
Jesus forutsetter at mennesket selv kan komme frem til det riktige svaret fordi
det er bærer av gudsbildet og loven! Det er ikke avhengig av en lovbok som
ligger fast og urørlig – og lite fleksibelt - i himmelen, sik loven ligger i
islam. Vi har Jesu egen gjerning og begrunnelse for det!
Det helt geniale og utrolig – og gjerne ironiske - i alt
dette er at det faktisk er arvesynden som sikrer at mennesket i Vesten og det
kristne menneske oppfordres til å tenke selv, til å stille spørsmål til å
drøfte og ikke minst, til å finne svaret i ens hjerte, (så lenge man har noe
hjerte). Prosessen og premissene kan minne om Platons idélære og Plotins
«erotiske» streben mot Den Ene.
Uten arvesynden, som ikke helt ødelegger gudsbildet og loven
på menneskets hjerte i mennesket, men bare sløver det, ville det være umulig
for mennesket å ha en oppfordring på seg til å tenke selv og ha en god
forestilling eller overbevisning om at svaret faktisk kan finnes i en selv, i
hvert fall delvis, fordi en har loven på sitt hjerte og gudsbildet i selve sin
natur i tillegg til den ytre, nedskrevne loven. Mennesket er i stadig prosess,
med andre ord, mens Gud i seg selv jo ikke «kan bli», i og med at han er Én og
simple og ikke stykkevis og delt.
Kort sagt: Islam benekter og fordømmer arvesyndslære. Islam
fornekter og fordømmer implisitt da også menneskets rett og plikt - og den oppfordring som ligger i detete - til å tenke
selv og stå i genuin relasjon til gudsbildet og hjerteloven, den hvert mennesket
bør ha fri adgang til å nærme seg og bygge på i viktige moralske spørsmål, en
adgang islam proper nekter sine troende - og menneskeheten for øvrig- å hevde.
I Vesten er det Guds aktive og frie nåde som setter
mennesket i stand til å tro, Guds frie nåde. I islam finnes – slik jeg ser det
-, hverken teologisk eller juridisk grunnlag, vurdert ut fra skriftene selv, for denne
muligheten for noen dypere kontakt med de virkelig vesentlige og grunnleggende
eksistensiell spørsmålene.
Vi ser her at hjerteloven står over den skrevne Moseloven.
Vi ser at hjerteloven er den høyeste rettskilde og at det er Gud selv som
har innstiftet dette som et absolutt og universelt prinsipp, et prinsipp som
altså er for stort til at det kan begrenses innenfor et lovverk som primært
bygger på bokstaven og ikke på ånden.
Vi ser derfor at Ånden – i relasjon til hjertet, som har
loven skrevet på eller over seg - i seg selv kan være en rettskilde i
kristentroen. I islam finnes ingen slike forstillinger, intet slikt trosdogme,
og intet slikt menneskesyn, ingen slik gudsoppfatning eller noe slikt «gudssyn», menneskesyn eller noen slik virkelighetsoppfatning
eller en slik teologi, og dette har selvsagt sammenheng med at islam forkastet
tre-enigheten og treenighetslæren. Og da også Gud sett som en person i treenighet.
Kommentar til ovennevnte:
Den kristne trenger ikke å frykte eller flykte fra Guds lov,
den finnes jo i samvittigheten, i den dypere samvittigheten, som J. Budziszewski, nevnt over, og som jeg skriver om, her
på bloggen om hypermagi, relativisme etc og her treenigheten,
Vestens forstand og kommunitarianisme og her Om
hjerteloven, synderesis og homo oeconomicus her.
I den dype tilknytning til Gud som ligger i troen på at gudsbildet
og loven er skrevet på menneskets hjerte, ligger det implisitt en rettskilde som
er like sterk som den nedskrevne, ytre bokstaven. Og det var denne loven og
dette hjertet Jesus fulgte, som menneske, da han frikjente kvinnen og sendte
bort de skriftlærde. Dermed åpnet han
veien for at det både var riktig og påtrengende at mennesket tenker – og føler
og ikke er redd for sine følelser og sin «intuisjon» - selv, og at sannheten
faktisk kan avdekkes eller oppdages av mennesket selv i seg selv,
uten å måtte «svinge seg opp til himmelen» for å finne svar på vanskelig etiske
spørsmål. (I dette ligger ikke at man skal slippe følelsen helt løs. Man skal
også bruke sin forstand og etablere en viss sunn distanse til de vanskelige
spørsmålene og de menneskelige relasjonene diss oppstår i. Våg å tenke selv,
sier Kant, og bekrefter dermed «opplysningstiden». Men samtidig gjør Kant
kristentroen til nærmest et fideistisk
foretak, men mer om dette annetsteds).
Som jeg nevnte over, må vi i dag fktisk lære oss å tenke juridico-religico, dvs lære oss å tilegne oss en slik ferdighet, en ferdighet som Vesten er i ferd med å miste - (hvilket er både en tragedie og en katastrofe) og en tilstand som i seg selv innbyr til å forholde seg servilt betinget emosjonelt korrekt til nær sagt alle vesentligheter.
I islam må de troende faktisk «svinge seg opp til himmelen»
for å hente ned sine moralske og juridiske, politiske og «verdslige»
begrunnelse. I praksis vil dette si å hente sine moralske valg og overbevisning
ut fra en bok, og fra Allah, som er mer et prinsipp enn en person, og hvor Allah selv er en
ensom og upåvirkelig monade, (- den
kristne må ut fra sitt eget, individuelle hjerte, ut fra sitt gudsbilde og sin ånd, hente ut sine guddommelige hjemler.
(Den hellige Ånd som rettleder de troende til sannheten, finnes ikke i
islam). Allah
ikke hellig - Mike Robinsons beskrivelse av monaden eller monolitten
Før jeg går videre, må jeg presisere at når jeg snakker om
«sitt gudsbilde», så må ikke dette blandes sammen med «sitt private,
subjektivistisk begrunnede bilde», men på et Guds bilde som objektiv sett er
universelt gyldig og som må gjelde og angå alle, rent fysisk, og til enhver
tid, på et hvert sted og overfor alle og enhver, ubetinget. (Noen vil si at å
tro er å tro det som kirken tror, ikke noe annet).
Gudsbildet kan riktig
nok urettmessig «åndeliggjøres» eller spiritualiseres, subjektiveres eller fristilles
helt fra kirkens dogmer og læresetninger, men gjør man det, er man ikke lenger
kristen; da er man kanskje i høyden gnostiker. Eller det Luther kalte
«svermer». Eller kanskje en «kvasi-muslim», muslim in spe, eller på vei inn i selve islam proper, (hvis man fortsatt
skulle ha et snev av lødig og gjerne rasjonelt begrunnet gudslengsel i seg og
genuin kontakt med sitt indre menneske og dermed også sitt menneskeverd, alt i
«dialektisk» relasjon til Moralloven eller det mange kaller Den naturlige
loven).
Vestens tilnærming til islam kan sies å ha skjedd i flere
faser de siste 50 årene, og med flere ulike overlappende tros-paradigmer
involvert, foranderlige og ofte helt vilkårlige, solipsistiske eller
relativistiske verdisyn og filosofiske rammeverk.
Vi begynner nå å se at det gror frem et behov for stadig
sterkere visshet, garanti eller sikkerhet i Vesten; og menneskene manifisterer i
ord og klare handlinger og holdning at man er blitt overmett av å måtte innfri det
grunnleggende eller kategoriske imperativet som ligger i kristentroen selv, om å
tenke, vurdere og føle selv.
Erkjennelsen både av det rent menneskelige og av naturen,
ligger iboende og helt naturlig i og til kristentroen. Gud har skapt oss som
personer, som er noe annet enn ting eller lydige bokstavslaver. Og Gud har
skapt oss til å kjenne oss igjen disse evnene eller egenskapene i alle andre
mennesker. Gud har skapt oss til naturlig empatiske vesener eller skapninger etc, og i tillegg, og som
om dette ikke skulle være nok: Den kristne Gud skjenker oss aktiv av sin frie
nåde. For Kristi skyld, - en umulig tanke, et falsk konsept og en umulig tro i
islam.
Man er – i et ateistisk Vesten – faktisk nå blitt mer redd
for at mennesket skal kunne tenke selv, enn for at det ikke skal tenke selv, akkurat
som i islam.
Man ser et stadig sterkere behov for at svarene på de
vanskelige etiske spørsmålene er å hente utenfra en selv, med visse unntak, som
når f eks folk selv kan bestemme sitt kjønn helt avskåret fra enhver biologisk
tilknytning. (Her gjelder det også at influensere, byråkrater, beslutningstakere
og lovgivere faktisk henter sine hjemler kaldt og distansert utenfra seg selv og
at dette i seg selv fritar dem selv nettopp fra å tenke selv, dvs fra å komme i
kontakt med det gudsbildet og den hjerteloven troen forteller oss at vi faktisk
er født med og som derfor ligger i vår natur).
Før jeg kommer inn på menneskeverdet, som jeg har skrevet om
før her på bloggen, og spørsmålet om hvorvidt det kan bevises eller ikke, må
jeg her ta med noen vinkler på den naturlige noven eller moralloven, som jeg
kaller «hjerteloven». Jeg begynner med relasjonen til den kjente juristen og
filosofen Grotius:
(I humanistiske tekster i dag, kan vi f eks finne dette: Det
som er særlig iøynefallende med Grotius’ teologi, sett med moderne øyne, er
hans overbevisning om at fornuft og åpenbaring er i harmoni med hverandre.
Fornuft utfyller åpenbaringer, og åpenbaringer utfyller fornuften. Dette
innebærer at religiøse sannheter må underkastes en form for bevisføring. Dette
er en bevisføring som innebærer at mennesket har evne til å forstå fornuften i
guddommelige innsikter.
Det er viktig å være klar over at Grotius her benyttet et
utvidet fornuftsbegrep, som ikke bygget utelukkende på logisk bearbeiding av
sansedata, men på faktorer og forhold som på den tiden ble ansett å ha de beste
grunner for seg, eller som var mest sannsynlig ut fra det bevismateriale man
hadde. Dette harmoniske forholdet mellom fornuft og åpenbaring reflekterer
Grotius’ overbevisning om at verden er rasjonelt innrettet og at mennesket,
skaperverkets krone, har sin rettmessige plass i en harmonisk verdensorden.
(Jørn Øyrehagen Sunde, red, Dekalogen, Fagbokforlaget, 2008)
(NB: Se artikkel å Wikipedia om Grotius nest nederst på
siden her).
Jeg må her repetere litt om naturretten fra ulike nye og
gamle kilder. Det er et utrolig viktig og krevende tema dette, og altfor lite
belyst i dagens diskurs. Skal jeg unngå å bli helt oppslukt i stoffet, må jeg
bare nøye meg med et par korte kommentarer. Grotius er det anker vestlig juss i
stor grad er bygget på og han er ikke til å komme utenom.
Men han hadde sine forgjengere og freden i Westfalen – etter
Trettiårskrigen - kom først etter hans død. Grotius utelukker ikke gud fra
totalbildet, men klarer seg uten, for å begrunne naturretten. Men han er
fortsatt avhengig av Bibelens grunnforutsetninger og opererer med en mer eller
mindre bevisst transcendental bevisføring se
her.
Før ham hadde de viktigste ikonene i kristendommen også hevdet naturretten og
disse hjemlet ofte sine betraktninger eller sin teologi i Romerbrevets 8 hvor
Paulus hevder, helt i tråd med den tids verdensanskuelse, at gud har innskrevet
naturretten i eller på menneskets hjerter.
Jeg tror ikke Grotius ville ha noen innvendinger her, men
hans anliggende er ikke å bekrefte Paulus, men å begrunne krigen og fredens
rett – uavhengig av Bibelen, for å si det kort - med alt hva dette innebærer,
han bruker på en måte Occams razor, og går rett på sak og skreller av det i og
for seg irrelevante fra Skolastikken.
Jeg skriver ikke dette for å kritisere den nevnte boken
Dekalogen, (De ti bud), snarere tvert imot. Den holder deg nydelig innenfor det
som er forfatternes og Grotius anliggende, og essayet står trygt på sine egne
ben og kan gi viktige bidrag til å øke forståelsen for hvorfor Vesten tenker
som den tenker i dag og hvilke førsteprinsipper som mer alle mindre automatisk
legges til grunn, nærmest på autopilot.
Det jeg skulle håpe var, at boken kunne ha kommet med en drøfting
av Guds potentia, altså om Gud kan
forandre skaperverket og eventuelt når og hvordan han eventuelt kan gjøre det, jfr pontetia absoluta og potentia ordinata.
Jeg savner også et perspektiv på diskusjonen om nominalisme
og realisme. Grotius står midt mellom Middelalderens nominalister og realister
og vi ser at nominalismen her seiret og overtatt til de grader, at vi i dag ikke
kan operere med begreper som telos og
logos som objektive størrelser, uten å bli til latter og forakt – man kan
jo ikke bevise, sies det – og hvorpå alt blir relativisert og hvor man ikke
lengre klarer å se at noe er bedre enn noe annet og hvor alt dikteres av nykker
og mer eller mindre modne emosjoner.
Vinkler inn på islam i denne sammenhengen, og relasjonen til
islam, blir som nå alle vet, ikke mindre med tiden, men snarer mer omfattende.
Et lite supplerende sidesprang nå: Den muslimske filosofen Al-Ghazali
sammenfattet de basale goder i islam som liv, fornuft, avkom og eiendom, (sml
Locke etc).
Hvis vi legger til grunn «den største lykke for det største
antall», altså Mills utilitarianistiske «kodeks», så vil Ghazali si at Mills
lett kan komme i konflikt med islam per se, i sin essens, dvs med sharia. Og
begrunnelsen er at lykken ikke kan finnes i en selv, men bare i relasjonen til
Allah, en relasjon Allah har utvalgt en til på forhånd!
Patricia Crone og George Makdisi hevder her at det ikke
finnes noen tradisjon for naturrettstenkning i islam.
Det de mener er antakelig at det ikke finnes noe ortodoks
slik tradisjon knyttet til førmoderne – fra 900 – 1600-tallet - teorier om
hvorvidt mennesket autonomt kunne uttale seg på vegne av guddommen uten hjemmel
i de muslimske hellige skriftene. Fornuften ble ikke betraktet som noen
ontologisk autoritet som kunne likestille den med disse skriftene for å kunne
rettferdiggjøre den som grunnlag for å finne, bestemme og konstruere
forpliktelser som fløt fra guddommen selv.
Jeg tilføyer: Anver E Emon, 200472005. Journal of Law and
Religion Vol. 20, No. 2 (2004 - 2005), pp. 351-395: (Men dette er komplisert og
Emon nevnt like over her, er vél naiv. Men se like vel slik vinkler som dette):
The philosophical implication of this approach, though,
renders the authority of reason derivative at best. If the Qur’anic references
constitute the bases by which reason is an authoritative source of Shari‘a,
then reason does not stand as a separate and distinct source of Shari‘a at all.
But if reason is a separate source and if the Qur’an merely
corroborates what we already know by reason, that begs the question: “how do we
know?”
Kommentar:
Følgende vil kanskje uroe mange sarte – gudløse - sjeler. Det er noen
betraktninger vdr den moderne og kjente islamske filosofien Tariq Ramadan. Det
urovekkende for det jeg vil kalle disse «filosofiske
snowflakes», vil jeg tro, er at Tariq Ramadan tenker og begrunner seg selv
og sin tro – i denne sammenhengen - tilnærmet helt identisk med hvordan Grotius
begrunner seg og sin – ateistiske eller humanisiske – tro.
Ifølge Anver E Emon,
altså: Tariq Ramadan, a European Muslim, suggests that
the natural world offers insights about the workings of God’s will. He writes:
God always makes available to humankind tools and signs on the road that leads
to recognizing Him. The first space that welcomes human beings in their quest
is creation itself. It is a book … and all the elements that form part of it
are signs that should remind the human consciousness that there exists that
which is “beyond” them. This Revelation in and through space is wedded to
Revelations in time, which, at irregular intervals, came as reminders of the
origin and end of the universe and of humanity.
Creation and source-texts offer two approaches to
understanding the divine will. For Ramadan,
both are “texts” that must be read and reflected upon. The created
world, fashioned by God, is a sign of God’s will if only we would look closely.
Ramadan effectively fuses fact and value in the created
world, thereby rendering it a foundation for the authority of reason as a
source of Shari‘a norms. He offers an approach to reason’s ontological
authority that may be sympathetic with natural law. But to render the natural
world akin to a text that anyone can ‘read’, he empowers the private individual
while making the law vulnerable to massive idiosyncrasy and indeterminacy at a
systemic level ..
I kristendommen per se
har det vært et aksiom, en uomtvistelig og uavhendelig tro, at Gud selv inngikk
en ensidig pakt med naturen og at han lar denne pakten stå helt til «alle skal
bli alt i alle», som det heter, og den endelige og evige forløsning foreligger,
så å si.
The term covenant is also used to designate the regular
succession of day and night Jermeiah; 33:20), the Sabbath (Exodus;31:16),
circumcision (Genesis;17:9-10), and in general any ordinance of God
(Jeremiah;34:13-14).
Kommentar: Grotius må ha kunnet underskrive på denne
gudsoppfatning, eller skapelsesberetning, en dimensjon som altså ikke ubetinget
«råder grunnen» i islam, snarere tvert imot, (se andre steder her på bloggen om
f eks occasjonalismen og Reilly her ).
Om dette er det mye å si, men islam og islamsk juss legger
seg faktisk under den greske filosofen Parmenides, senere formulert i occasjonalismen, hvoretter alt skapes på
nytt for «hver millimeter av et nanoseksund», vil jeg si, og kontinuerlig, for
å bruke et bilde, fordi Allah gjør hva han «vil», som helt «fri» suveren.
Konsekvensene ser vi den dag i dag: Det var bare innen
kristendommens dominerende, jordslige sfære, at det var mulig å utvikle «full fledged» vitenskap. Dette i og med
at Gud via sin pakt gjorde det til et førsteprinsipp at skapningen lå fast og
urørbar, fra Hans side, og til å utforske og administrere, - eller kalifere, som det heter i islam – sett
fra vår side; at den var god i Guds egne øyne.
Allah’s kalifat - forvalteransvar - blir dermed et helt annet kalifat venn det i finner
i kristendommen, hvor menneskets stilling som forvalter - i den judeokristne
tradisjon – forutsetter frihet til å tenke og forske selv, på egenhånd, i møte
med verdens pakts-betingede (pakts-imutable)
og derfor fastlagte lover, stilt i
forhold til livets mangfoldige omskifteligheter. I islam avhenger verdens
«stabilitet» eller «pakts-imutabilitet»,
som jeg nettopp kalte det over, av Allah’s VILJE til en enhver tid, i ethvert nano-øyeblikk.
Har man et gudsbilde som overensstemmer med denne
beskrivelsen, har man et gudsbilde som fundamentalt forutsetter at Allah, (ikke
Gud), kan fremstår som den absolutt vilkårlige PERSON, i den grad det overhodet
er mulig å tenke eller konseptualisere, altså å «se» Allah som person i det
hele tatt, i islam. (Islam forutsetter at Allah alltid er både mer og til og
med kvalitativt bedre enn noen form for kjærlighet og derfor da også mer enn en person eller personlighet; Allah
er derfor alltid «hu acbar», dvs
større enn alt annet og elle andre «guder»).
I «judeo-kristendommen» forutsetter Gud selv – Han bekrefter
sitt vesen via Bibelen, dvs Åpenbaringen
- at han er en person, dvs at han ER en karakter eller en natur hvis
vesen det blant resten av hans attributter er å være ikke-vilkårlig. (Se link
til presupposisjonell eller «transcendental bevisføring» over).
En sann Gud må logisk eller apodiktisk sett ha følgende
egenskaper:
Selv-eksisterende,
aseistisk eller asieteten selv, dvs inkontingent seller selvtilstrekkelig.
Han kan bare være bundet av tiden i den utstrekning han vil,
i kraft av sin natur og sitt vesen. At Gud knytter seg til tiden, betyr at han
«binder seg» i evighetsperspektiv dvs i et imutabelt kontrakts- eller
paktsforhold til selve Skaperverket, og dette fremgår av Bibelen at han «gjør».
Han impliserer allmektighet mm og er personlig og uendelig
intelligent fordi han besluttet seg for å skape fra intet til noe som vitterlig
vitner om intelligens. (En upersonlig kraft kan ikke treffe personlige valg og
kan i seg selv ikke ha noen final årsak
eller uttrykke noe formål).
Gud må være absolutt moralsk ren og dette fordrer at all
moral «til syvende og sist» må måles i forhold til denne standarden, som altså
må fundamenteres på de alle forannevnte egenskaper eller attributter. Om
multi- og sannhet se her og Den
ene Gud må være sann, den annen ikke-sann
Norman Geislers formulerer et gudsbevis slik: Alt vi kan vite
om virkeligheten, vites gjennom de grunnleggende 12 førsteprinsippene:
Væren er, – eksistensprinsippet
Væren er væren – identitetsprinsippet
Væren er ikke ikke-væren – selvmotsigelsesprinsippet
Enten væren eller ikke-væren – prinsippet om the Excluded
middle
Kontingent væren kan ikke skape kontingent væren
Bare nødvendig væren kan skape et kontingent væren
Nødvendig væren kan ikke skape nødvendig væren
Ethvert kontingent væren er skapt av et nødvendig væren
Nødvendig væren eksisterer – prinsippet om eksistensiell
eller eksistensial kausalitet
Kontingent væren eksisterer
Nødvendig væren er analogt med kontingent væren
Nok en demonstrasjon av Guds eksistens:
Noe eksisterer (jeg, f eks)
Jeg er et kontingent vesen (væren)
Ingenting kan ikke skape (cause) noe
Bare en nødvendig Væren kan skape kontingent væren
Jeg er derfor skapt av en nødvendig Væren
Men jeg er et personlig, rasjonelt og moralsk væren (vesen)
Og derfor må også den nødvendige væren være et personlig,
rasjonelt og moralsk Væren (analogi)
Men et nødvendig væren kan ikke være kontingent (ifølge
selvmotsigelsesprinsippet)
Det nødvendige Væren er personlig, rasjonelt og moralsk, men
ikke på en kontingent måte
Det nødvendige Væren er også evig, ikke-skapt, uforanderlig,
ubegrenset og En, siden det nødvendige Væren ikke kan ”bli” eller bli skapt
eller gjennomgå forandringer eller være begrenset av hva ”det” kunne være annet
enn det er (det nødvendig værende har ingen mulighet for å være noe annet enn
det det er eller være mer enn ett værende, siden det ikke kan være 2 uendelige
værender).
Derfor: Det eksisterer ett nødvendig, evig, ikke-skapt og
uendelig, rasjonelt, personlig og moralsk Væren
Et slikt vesen (en slik Væren) kalles rettelig Gud i
teistisk mening
Derfor eksisterer ”den teistiske Gud”.
Tatt annetstedsfra her på bloggen:
Det var en diskusjon om Guds eksistens i en filosofitime og
professoren presenterte følgende logikk:
Har noen i salen hørt Gud?
Ingen svar.
Har noen her berørt Gud?
Fortsatt ingen svar.
Har noen her noen gang sett Gud?
Da fortsatt ingen svarte, konkluderte professoren:
Da finnes det ingen Gud.
En av studentene tenkte seg da om noen sekunderer, rakk opp
hånden og spurte sine medstudenter:
Har noen her noen gang hørt professorens hjerne?
Det ble stille.
Har noen her berørt professores hjerne?
Fortsatt helt stille.
Har noen noen gang sett professorens hjerne?
Studentene var fortsatt stille.
Studenten konkluderte:
Da må det, ifølge professorens egen logikk, være sant at
professoren ikke har noen hjerne …
--
Kommentar: Dersom
Gud eksisterer, kan det godt hende at det ikke finnes noen naturlig forklaring
på alt. Hva hvis universet vi lever i ligner mer på det universet kristne tror
på enn på det universet som ateistene holder for sant?
En moralsk lov finnes og kjennes av alle, altså: Gud
eksisterer. Bevissthet finnes, og sinnet, og fornuften og de logiske lovene;
dessuten menneskeverdet, like rettigheter, fri vilje, menneskets personlighet,
kjærlighet, formål og mening – altså: Gud eksisterer. Vi postulerer: Selve muligheten
og umuligheten som ide krever at Gud eksisterer og at det faktisk er umulig at
Gud ikke eksisterer. (The Godless delution av Patric Madrid og Kenneth Hensley,
s 216 ff, 2010). Se
her om definisjoner, Gule, beviser, ekstremisme og professorens hjerne
Kommentar: Bevisene
over beviser etter min mening helt klart at hverken Den naturlige loven, (Moralloven),
eller menneskeverdet, menneskerettighetene eller menneskerettene – eller
antirasismen per se - kan eksistere
utenfor kristendommen eller kristentroen. For menneskeverdet og disse lovene
kan ikke eksisterer uten en personlig, intelligent, god og personlig Skaper som
kjenner hver enkelt av oss som individer, skapt og formet med potensiale for å
bli autentiske personer via troen, i troen og for selve troen, alt med opphav i
Guds selv, JHWHE, som er Guds egennavn, og ikke hans genereriske navn. Bare en
slik Gud kan legitimere disse tingene.
Å helliggjøre de ovenfor nevnte fenomen og rettigheter blir
kun et menneskeskapt påfunn, en konsensusfundert rettskilde sett ut fra islam. For muslimer å
snakke om menneskeverd per se, eller som om det skulle være en iboende
egenskap, er en appropriasjon; det er- slik jeg ser det - å ta fra en tro og gi den til sin egen tro
uten å takke, og i den hensikt å fremstille seg selv som mer attraktiv på
«forhandlingsmarkedet», og med det formål å skape forvirring. Det samme gjelder
humanetikken og humanistene: De stjeler gjerne fra kristendommen for å kunne
fremstå med større legitimitet og troverdighet. De gjør rettighetene til nomina, samtidig som de forkastes som res, dvs allmennbegreper, reelle «ting»,
ting som eksisterer før eller utenfor «solipsismen», det tvers igjennom
selvrefererende, som alltid tjener narsissismens sak.
De skaper seg da
skinn av guddommelighet ved å reifisere eller objektivere det skapte i stedet
for å hjemle konseptene i Gud, dvs i den judeokristne Guds egen person. Det
forsøker å skape seg en ny Gud, men skaper seg en illusjon av en gud. Å hjemle
mennskerettighetene, antirasimsne osv i mennesket selv, er det samme som å
hjemle det i det rent fysiske, f eks i «tilfeldigheten» som sådan.
Det er som å påstå og ta for endegyldig og absolutt sannhet
en gang for alle dette at mennesket har kommet til gjennom naturlig utvalg
basert på tilfeldigheter. Her er tingen – det fysiske, dvs den blinde naturen, gjort
til skapergud. Vi har da et eklatant eksempel på at man har begynt å produsere
avguder i stor stil. Man har gjort res
til ting, nomina i absolutt forstand.
Og gjort det hele til en hinduistisk virkelighet hvor noen Gud aldri vil lette
på sløret, via åpenbaring, og hvor mennesket derfor er dømt til å leve i, på og
av en gedigen, fundamentalt gjennomgripende – og tragisk -universell illusjon.
Menneskeverdet
etc kan – derfor -ikke ha noen hjemmel eller noe utspring fra andre enn en Gud
som av karakter og vesen er selve Personen, (ikke Monaden, som i islam).
Når det kommer til forskjellen mellom menneskeretter og menneskerettigheter,
kan jeg referere til følgende postering her på bloggen: Om
Terje Tvedt og det internasjonale gjennombruddet
og Om
håndhilsing som menneskeverd, adiafora, synd eller adiaforum? og Se
her om angsten for ytringsfriheten, som kan ses som en falsk frykt for en gud
som ironisk nok ikke eksisterer!
Og hvor finner vi en slik Gud, en slik Person? Jo, utenfor Koranen, men i Bibelen.
(En sjokkerende påstand for mange).
En theistisk
begrunnet Gud, som den kristne Gud, og som jeg beskriver over, kan oppdages av
oss mennesker til og med helt uten bruk av Bibelen! (Se f eks Salme 19, Rom
1-18 og 2. 14-15).
Også Tariq Ramadan
«går for» å oppdage gud, men dette er en tilsnikelse i forhold til grunndogmene
om Allah innen klassisk islam, hvor alt baseres på Koranen. Ramadan henter sine
tanker og sine hjemler utenfor Koranen, mens kristne kan gå dirkete til Bibelen
og finne Gud der. For Grotius og Ramadan og våre dagens norske humanister er
dette umulig, noe jeg tilbakeviser rett over her. (Jeg legger inn noen tilleggsbetraktninger om Grotius og Gud under
wikipedia-artikkelen Grotius nest nederst her).
Men hva er det vi da oppdager så å si «av oss selv»? Jo, det
kan ikke være Allah. Allah er faktisk helt avhengig av «sin spesielle åpenbaring». Allah må følgelig ta avstand fra og
vende seg mot den «alminnelige åpenbaring» man «opererer med» i den
judeokristne tro og religion, og som alle kristen apologi og all kristen
dogmatikk forfekter og legger til grunn. Den kristne tro bygger på
presupposisjoner som – i hvert fall til en stor og vesentlig grad – virkelig,
både logisk, ontologisk og teologisk faktisk utelukker Allah!
Jeg mener nå at jeg ut fra ovenstående kan bevise at
Menneskeverdet ikke kan bevises uten forankring i det kristne trosgrunnlag eller
de kristne presupposisjonene (det transcendentale gudsbevis).
Det kan heller ikke erfares eller begrunnes utenfor dette theistiske paradigme. I islam kan Allah
hverken være en person eller kjærligheten selv, (jfr den kristne tro: Gud er
kjærlighet).
Menneskeverdet må nødvendig vis være personlig relatert og
bare en personlig Gud kan være verdets
- (ikke nødvendigvis «verdiens») - skaper, kilde eller opphav. Den kristen Gud
skaper mennesket i sitt bilde og til sin likhet, dermed har mennesket sitt verde – sitt menneskeverd - direkte avledet
av Gud selv og direkte ut av Guds karakter og vesen. Mennesket er en person
fordi Gud er en person! (Ikke slik i islam).
Hverken humanismen eller humanetikken kan bevise at
menneskeverdet eksisterer, (se Kvalbeins artikkel om Hareide og humanismen under),
og grunnen til dette er å finne i at ateistene mener at Gud ikke kan bevises. (Og
han er følgelig ingen person).
Man – dvs muslimer og ateister - nærmer seg da Gud og
menneskeverdet på samme måten, på samme premisser med akkurat de samme
blindvinklene i selve tilnærmingen.
Men factum est: – denne tanke-mangelen - er en tankefeil og
samtidig både et ontologisk og eksistensielt kategorimistak. Og det er
dramatisk: Feilen og mistaket leder både humanister, humanetikere og ateister
rett inn den islamske premissverden, de muslimske gudsforestillingene, se ref
til Tariq Ramadan over (hvor jeg nevner Den naturlige loven) bare Naturlovene
eller moralloven.
Ateister, humaniser, humanetikere kan heller ikke bevise
disse lovene, på samme måte som de ikke kan bevise menneskeverdet. I Kristentroen
orienterer man troen ut fra både menneskeverdet og Den naturlige oven,
Naturlovene eller Moralloven. Jeg kaller denne loven for «hjerteloven», se over
og den er kristendommen unikt alene om.
Så: Alt dette er noe flere burde reflektere over, besinne
seg på og være klar over. Og det er dette jeg her forsøke å få flere til å se
og erkjenne, fordi det er helt nødvendig skal vi kjenne vår identitet og våre
røtter og det grunnlag de ha i den judeokristne tro og tradisjon, og ikke så
mange andre steder fra, bortsett fra i den greske tradisjon med alle dens
filosofer som de kristne filosofer trekker på og ikke kunne være foruten da de
i sin tid formulerte sine veier eller «beviser» frem til sann gudstro, veier vi
i dag med full rett og plikt til å gå opp på nytt, i deres gigantiske fotefar.
Se denne: Er
du sprø? Kan du avtale Gud? og denne om Treenigheten som
forutsetning for Vestens forstand: her
og her om Tolerant
intoleranse og Om
bl a dilemma og menneskeverd i islam
Jeg oppfordrer videre til å se Gud som treenig, og Jesus
både som Gud og menneske; slik er Jesus både Guds bildet i seg selv, og
mennesket fullt ut – seg selv. Dette forutsette det personlige element, i drøftingen, et element som er fraværende i
islam. Bibelen forutsetter – implisitt - alt dette, forutsetninger som –
eksplisitt - uteblir i islam.
Situasjonsbeskrivelser fra den offentlige diskurs, hentet
fra nettet:
– Rasisme er samfunnsødeleggende, og vil over tid lede til
sivilisatorisk sammenbrudd, sier nestleder i Anirasistisk senter Ervin Kohn. https://www.document.no/2020/07/05/antirasistisk-senter-rasismen-vil-lede-til-sivilisatorisk-sammenbrudd/
Leder av Minotenk, konvertitten Linda Noor, mener at
begrepet «hvithet» er en sosialt konstruert kategori for å identifisere og
kritisere maktstrukturer.
Noor sier at debatten om rasisme er polarisert, men den
behøver ikke å være det. Vi kan lytte til hverandre. Hun mener også at debatten
om hvithet ikke ment eller brukt som en fornærmelse, men som et analytisk verktøy.
– Alle mennesker er forskjellige, men det handler om hvilke
forskjeller samfunnet velger å vektlegge og hvilke som blir sett på som
avgjørende for «limet» i gruppen eller samfunnet. Her kommer definisjonsmakt
inn, og de som sitter på definisjonsmakten får privilegiet av å sette rammene
for normene, skriver Linda Noor i Utrop.
Berglund Steen: -
Det finnes ikke raser, bare rasisme …
- Begrepet «rase» fører med seg altfor mange utdaterte assosiasjoner
og forenkler både det menneskelige mangfoldet og det menneskelige fellesskapet
på et vis som gjør langt mer skade enn det noen gang kan være av nytte.
Han mener at vi behøver et begrepsapparat for å kunne snakke
om rasisme, og om de forestillinger noen handler om at det skulle finnes raser.
Etter det som har skjedd i USA, vil det komme en debatt om å forbedre
samfunnet, påpeker Berglund Steen. Men det gjøres ikke med å benytte
rasebegrepet i forbindelse med rasisme. https://resett.no/2020/06/13/berglund-steen-det-finnes-ikke-raser-bare-rasisme/
Lars Gule: - Hvithet
er mer enn hudfarge, det er også kultur. Hvithet er et uttrykk for det som
inngår i den norske normaliteten. De som frykter endringer i normaliteten og
vil bevare det bestående er en årsak rasediskriminering.
Lars Gule skriver på nettsiden til Antirasistisk Senter at
noen forsøker også å forklare sin motstand mot endring med at hvite nordmenn er
overlegne ikke-hvite. Da har man gitt seg selv en rasistisk begrunnelse for
rasediskriminerende – som for eksempel nei til innvandring, «Norge for
nordmenn», «Fedrelandet først» og så videre.
… – Om refleksjonen
også omfatter respekt for alles like menneskeverd, vil vi lære oss å leve med
et etnisk mangfold, mener han.
Gule skriver videre at den gamle normaliteten, basert på
hvithet, er en kjerne i det som utgjør strukturell rasisme. Denne formen for
rasisme blir usynlig for dem som tilhører normaliteten. Derfor er det mulig å
begå strukturell rasisme uten å være rasist. Man kan til og med være antirasist
og likevel krenke noens menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter
Skal vi kommentere
Linda Noor, Berglund Steen og Lars Gule under ett her, er det lett å se at
de strever med å være i kontakt med det gudsbildet som mennesket er skapt med,
og den gudslikheten det faktisk også er skapt med, og i, vil jeg tilføye.
Ingen
av dem synes å være i stand til å koble hjerteloven som er skrevet på
menneskets hjerter ifølge Bibelen til spørsmålet om rasisme. Ingen av dem synes
å være klar over at det ikke finnes noen slik lov og noe slikt bilde og noen
slik likhet i islam; derfor vil de da også i høy grad forsvare islam, slik de
tenker, oppfører seg og formulere seg; for det er helt kart at rasisme for dem
tilnærmet er lik islamkritikk, og dette i seg selv å være fundamentalt
islamkritisk på et kristent grunnlag, og bl a ut fra den jussen jeg beskrev
over, og altså den juss som oppfordre mennesket til å tenke selvstendig i
forhold til den skrevne loven og dens bokstav. Og den juss som fikk Jesus til å
redde kvinnen fra å bli steinet. Om
nåden i kristendom og islam og hermer
om nåden i kristendom, og om id i islam og og her
hva jeg mener, om enn ikke fullkoment, om ateisme - for dummies
Kommentar:
Disse menneskene jeg referer til over er – man skulle tro nesten komplett
frivillig og med stor iver - blitt islam-apologeter kanskje helt uten å ville
det eller være seg det bevisst, at det er det de er og fungere som, og kanskje
til og med helt uten at muslimene selv har bedt dem om være; og da er de hypermagikere,
som jeg skriver om mange andre steder her på bloggen.
De tør ikke se at de er blitt løpergutter for imamene, ja,
at de næmest tigger imamene om bifall
for deres «edle» bedrifter og intense ønske om å forsvare dem, selv om de på sin side ikke har bedt om det; at
de dermed da faktisk bidrar til at det på litt sikt skal bli lettere for folk
flest å underkaste seg, ja, at vi frivillig skal velge islam og gjøre oss til dhimmier, i en eller annen form, hvis vi
ikke da fullt og helt blir muslimer, jo før jo heller, slik at vi slipper de
ekstrabyrder det medfører å være ikke-muslim, og dermed dhimmi, for alltid.
Ingen av dem jeg kommentere over ser ut til å være klar over
at rase som begrep og rase som biologi og hvit som farge eller svart som farge
er fullstendig irrelevant for Gud. Jeg viser til det jeg skriver over. Samtidig
som de er lite villig til å ta inn over seg at islam er institusjonelt,
systematisk og konstitusjonelt dualistisk,
at islam i seg selv nettopp skiller mellom et Vi og Dem på en måte som ikke er
mulig å gjøre i kristendommen og i kristentroen. (I islam settes det i
medisinsk sammenheng flere steder satt opp offentlige og godkjente lister over
hvor mye muslimer kategoriseres som mer verdt enn f eks en kristen). I islam
har man en guddommelig hjemmel for denne type rasisme, en rasisme man da kan
kalles ikke-biologisk kultur-rasisme, eller bedre: religionsrasisme. I kristdommen fins ingen hjemmel for noe slikt i
det hele tatt.
(Linker til «religionsrasisme» som i seg selv ytterligere
vil vise hva jeg mener, sånn omtrent, og i denne og i denn omgang: Hva
mener Erna Solberg, Norges statsminister, om religionsrasisme?
Den såkalt kristne
avisen Vårt Land : Når rasismen
rammer dobbelt: De seneste ukene har mange fått seg en vekker av å oppdage all
rasismen folk utsettes for på grunn av hudfarge. Men «religionsrasismen» som
kommer på toppen og rammer dobbelt, snakker vi for lite om. … Samtidig som
norske muslimer er redde, og mennesker med mørk hudfarge må finne teknikker for
å håndtere rasismen, foregår det en offentlig diskusjon om hvorvidt vi faktisk
har rasisme i Norge. Kan vi leve med dette? her
17. juni 2020).
Islam
og menneskeverdet her og om Store
vestlige filosofer og menneskeverdet og Litt
mer om "hva er Koranen egentlig" og ... bl a heksebrenning
og Om
humanetikere eller humanister som mener at kritikk av dem er HAT og Her
om Lars Gule når han snakker om ekstremisme bl a og vårt generelle forhold til
islam og Om
Gud, - beviser - Gule og ekstremisme og og
se her om hva Gule og flere andre "prominenser" mener om krenkelser
og menneskerett og bl a om rase
som kultur og anti-biologi, terrorisme osv
Og ikke minst: Om bl a Bangstad og
Kjell Skartveit
har noe riktig innsiktsrikt å fortelle:
Jesus sa at bare den
skyldfrie kunne dømme. I dagens situasjon har tilhengerne av det som så vakkert
kalles det liberale demokratiet fjernet seg fra dette kravet, og lagt til grunn
at vår egen tid, i kraft av seg selv, har rett til å dømme både historien og de
som ikke bøyer seg for deres krav.
Det er noe med
tidsånden, identitetspolitikk og påstand om uskyld, som skremmer. Mangel på
tilgivelse og overbærenhet er påfallende, men også det totale kravet om
underkastelse. Det liberale demokratiet spiller på lag med historien, en
utvikling vi ikke skal få lov til å kjempe imot, for når sannheten ligger i
tidsånden, blir moralen irrelevant. Det er derfor ikke bare historien dømmes.
Alt som smaker av opposisjon stemples som hatefullt, polariserende og farlig.
Med en slik
innstilling har vi tapt både fortid og framtid. Når fortiden ikke kan gi oss en
retning for framtiden, blir vi uten motstand og et offer for de
selvrettferdige. Det er nemlig her vi finner et av de viktigste premissene for
det tradisjonelle demokratiet, forståelsen av at vi alle er syndere, at ingen
har rett til å kreve et syndfritt liv av sine medmennesker. Det er i
erkjennelsen av at vi alle trenger nåde vi kan leve sammen i demokratiske
samfunn. Vi bruker ikke historien for å krangle om nåtiden.
Totalitære regimer
vokser ikke fram på grunn av tilfeldigheter. Det er mennesker som ønsker slike
samfunn, som mer enn gjerne er villig til å kaste den første stein. De ser på
seg selv som rene og rettferdige, og derfor er det naturlig at kristendommen er
deres religiøse hovedfiende. De misliker Peters spørsmål til mesteren om hvor
mange ganger vi skal tilgi hverandre. Hos dem er det ikke rom for annet enn dom
og underkastelse, og når talsmenn for BLM sier at Jesus er den neste som skal
bort, er det like naturlig som da marxistene angrep kirkene i 1917. Det er
irrelevant hvordan Jesus så ut. Det er budskapet om sannhet, synd og nåde som
ikke tåles.
Heksejakten mot
personer som Hans Geelmuyden og J. K. Rowling vitner derfor om noe dypere, om
en ideologisk retning som er total. Det handler om å tenke ideologisk riktig,
selv biologiske fakta avvises og trør du utenfor grensen er du utstøtt,
billedlig talt steinet.
En av de få som så at
demokratiet kunne utvikle seg i denne retningen, var den franske historikeren
Alexis de Tocqueville. Da han besøkte USA i 1830-årene ble han imponert over
hva folket i USA fikk de til, men han så også farene ved et demokrati uten en
felles normativ plattform. Når utgangspunktet var troen på den totale likhet,
kunne et flertall få makten til å definere moralen, og da mente Tocqueville at
det totalitære var den naturlige endestasjonen. Alexis De Tocqueville forstod
religionens rolle. I et demokrati hvor Gud blir privatisert og innbyggernes
stemmer er likeverdige, vil flertallets avgjørelser også være normgivende. Det
har opphevet synden og definerer selv den moralen vi skal dømmes etter.
Tocqueville mente at i et slikt samfunn ville opposisjon være en illusjon,
motstandere ville bli sett på som urene, som mennesker ingen ønsket å nærme
seg. Kostnaden blir nemlig for stor.
Hva som virkelig bør
bekymre oss, er hvor lite som skal til før tilhengerne av dagens liberale
demokrati er villig til å kaste den første sten. Hverken Geelmuyden eller
Rowling har gjort noe annet enn å peke på selvfølgeligheter. Geelmuyden at man
ikke kan snakke kebabnorsk i kommunikasjonsbransjen og Rowling at bare kvinner
menstruerer. Dette er ikke feiltrinn, men ideologiske feilskjær.
Store deler av
medie-Norge og politikerstand synes å dele den virkelighetsoppfatningen
tilhengerne av det liberale demokratiet legger til grunn for sine handlinger.
Man benekter Gud, syndefall og menneskets natur, i kraft å av å være seg selv
trenger de ikke tilgivelse. Hadde det vært dagens mobb Jesus talte til hadde
ingen av dem gått sin vei, de hadde steinet den kvinnen som fikk høre fra Jesus
at «heller ikke jeg fordømmer deg».
Om menneskeverdet
i humanismen og kristendommen, se her: Jon Kvalbein:
Dag Hareide skriver i sin bok Hva er humanisme? at
humanismen ikke er et livssyn, men en grunnholdning som kan kombineres med
ulike livssyn. Humanismen har menneskeverdet som fundament og vektlegger for
øvrig den gylne regel, demokrati, den frie tanke og dialog, hevder han.
Dette synes jeg er en dekkende beskrivelse. Men han skjuler
det faktum at humanismen har en grunnskade nettopp i sitt fundament.
Hareide medgir at han ikke finner noen vitenskapelig
begrunnelse for menneskeverdet. Humanismen betrakter menneskeverdet som et
aksiom, noe man velger å tro på.
Humanistiske idealer kan forenes med motstridende livssyn.
Det finnes både ateistiske og kristne humanister, hevder han.
Jeg vil påstå at nettopp i denne spriken kommer humanismens
grunnskade til syne. For når menneskeverdet skal utmyntes i etikk og politikk,
blir de ulike livssynenes menneskesyn det avgjørende. Og de peker i ulike
retninger.
Vårt menneskesyn formes av religioner, filosofier og
ubevisste impulser fra mange hold. Jeg tenker, altså er jeg, sa Descartes. Men
det er lenge siden. I dag formes kanskje vårt menneskesyn av hva som opptar
oss: Jeg arbeider, kjøper, bruker, nyter og underholdes – altså er jeg.
I et kommersielt perspektiv er vi konsumenter. Vi vil
tilfredsstille våre behov. Og nye markeder oppstår. I konsumentsamfunnet er det
vår kjøpekraft som gir oss verdi. I samfunnsøkonomisk perspektiv er vi
verdifulle som arbeidskraft.
Dersom menneskeverdet ensidig knyttes til vår evne til å
produsere og konsumere, vil naturlig politiske mål være: Utdannelse med sikte
på maksimal utnyttelse av en enkeltes evner og forutsetninger. Minst mulig
arbeidsledighet. Færrest mulig uføre og alderspensjonister. Utvidet bruk av
dødshjelp for mennesker som ikke kan bidra positivt til samfunnet.
Fosterdiagnostikk og rådgivning med sikte på å forebygge fødsler av mennesker
som vil kunne bli en belastning på samfunnsøkonomien. Tidlig ultralyd for alle
gravide vil tjene denne hensikten.
Den biologiske utviklingen har gjort barn til en
ettertraktet internasjonal markedsvare. Industri forutsetter råvarer, kapital,
ekspertise og fremstilling av etterspurte varer. Råvarene er her egg og sæd fra
mennesker, som helst er genetisk kvalitetssikret. Kapital mangler aldri der det
er gode penger å tjene. Ekspertisen finnes ved fertilitetsklinikker. Et
laboratorium eller en surrogatmor er et tjenlig produksjonslokale. Å anskaffe
barn på denne måten kan bli like lett som å anskaffe bil og hytte.
I et marked med konkurranse foretrekker kjøperen kvalitet.
Det ufødt barnets genom kan
kartlegges tidlig i fosterutviklingen ved blodprøver fra den gravide kvinnen.
Forskning gir stadig bedre informasjon om det ufødte barnets arveavvik og
sannsynligheten for at det i sin levetid skal få ulike typer sykdommer. De
«uønskede» kan sorteres vekk uten begrunnelse innen 12. svangerskapsuke. Dette
samsvarer godt med samfunnsøkonomiske mål. Hvilket menneskesyn kan være til
hinder for en sli utvikling?
Et ateistisk darwinistisk menneskesyn innebærer at mennesket
er et tilfeldig produkt av evolusjon der de best tilpassede har overlevd og
brakt sine genere videre. D er mennesket et høytstående dyr, og dets adferd
styres primært av dets genetiske arv. Men mennesker adskiller seg fra dyrene
ved å ha fått innsikt i arvemekanismer og arvestoffer. Det er da fristende å
føre en politikk som kan føre til at folkets samlede arvemateriale forbedres.
Dersom et overordnet mål er best mulig velferd for flest mulig, er det
hensiktsmessig å unngå at det fødes mennesker som oppfattes som «belastende».
For Arbeiderpartiet var det i lang tid et viktig formål med sosialpolitikken å
skape «et bedre menneskemateriale». Steriliseringsloven av 1934 ble ikke
opphevet før i 1977.
I dag vil de fleste mener t staten ikke skal opptre som
dommer over liv og død. Men er det bedre om avgjørelsen blir desentralisert til
den enkelte kvinne? Nå markedsføres fri abort som en menneskerett. Med
målrettet medisinsk rådgivning kan staten oppnå å få fjernet de «uønskede» før
fødselen uten at politikerne kan stilles direkte til ansvar.
En humanisme som er løsrevet fra sine kristne røtter er
slett intet vern mot en slik utvikling. Ingrid Tungen og Ingvild Rymert skrev
på vegne av SV’s kvinnepolitiske utvalg i Klassekampen 17. desember 2011:
«Selvbestemt abort blir en illusorisk rettighet dersom staten på forhånd har
bestemt hva som er de riktige grunnene til å ta abort. Uten rett på informasjon
om valget som skal tas og det livet man får, er det ikke et reelt valg».
I en debatt om humanismen på Litteraturhuset i Oslo 30.
januar fastslo antroposofen Cato Sciøtz at humanister med rette kan være både
for og imot fra abort og sa at kvinnen måtte ta avgjørelsen med grunnlag i best
mulig kunnskap om fosteret. Kvinnens ubegrensede valgfrihet er tilsynelatende
viktigere enn å hindre avliving av mennesker fordi de er uønsket.
Lars Gule erklærte seg som humanist, ateist og evolusjonist.
Også vår tenkning om menneskeverd er et resultat av evolusjonen, sa han. Det må
bety at innholdet i begrepet menneskeverd utformes i en konkurranse der det
best tilpassede synet overlever.
Men «det best tilpassede» blir da det som fungerer best i
tidens åndelige klima. Menneskeverdet blir da ingen overordnet verdi som er
egnet til å være et etisk korrektiv til utviklingen, fordi det selv er et
utviklingsprodukt.
Det er her det kristne menneskesynet er en tidløs rettesnor.
Der er menneskeverdet begrunnet i Gud. Alla mennesker – også de ufødte – er
Guds skaperverk med rett til å leve. Alle mennesker er inkludert i Guds
frelsesplan, men frelsen må mottas frivillig i tro. Den kristne nestekjærligheten
omfatter alle – også uføre og pleietrengende, ja, også mine fiender. Derfor
skal intet menneske sorteres vekk, hverken før fødselen eller før den naturlige
død. Dette synet er det beste vernet av menneskeverdet.
Jon Kvalbein, Dagen, 10. 04. 2012.
-
|
|
Hugo Grotius (eller Hugo de Groot, av
samtidige av og til kalt Huigh de Groot; født 10. april 1583 i Delft,
død 28. august 1645 i Rostock) var en humanistisk
utdannet nederlandsk
jurist som med verket De iure belli ac pacis (Om krigens og fredens
rett) fra 1625 systematisk og omfattende videreutviklet tanken om at det finnes
rettsnormer basert på naturrett
som er forpliktende for både individer og nasjoner til alle tider. Hans første
publiserte naturrettsverk Mare liberum (Det frie hav) fra 1609 ble basis
for teorien om det åpne hav og den senere havretten.
I nevnte verker unnlot Grotius å bruke Bibelen
som grunnlag for sitt naturrettssystem (men han var i stand til å bruke Bibelen
mot dem som forsvarte prinsipper som ikke var i samsvar med naturretten),
og sammen med sitt arbeid for fred og forsoning i religiøse og konfesjonelle
spørsmål, irenisme,
ble han en sentral forløper for opplysningstiden.
Med sine tanker om at mennesket har visse universelle og
naturgitte egenskaper, eller rettigheter, som er uavhengig av både religion,
tid og sted, fikk Grotius spesielt stor innflytelse på tyske og engelske
naturrettstenkere som Samuel Pufendorf og John Locke, videre på de skotske moralfilosofene Francis Hutcheson og Adam Smith, og derved den senere politiske liberalismen.
Kommentar,
tilleggsartikkel tilknyttet Grotius, humanisme, Gud og gudsbeviser - og eller
tilnærmingsalternativer til Gud, og dermed også indirekte til Allah, se over,
her:
Følgende stilet til en venn:
Interessante ting dette. Vi er inne på området rasjonal
kunnskap i motsetning til empirisk kunnskap, analytisk og syntetisk kunnskap.
Arvesynden er et allmennbegrep som antas å eksistere, som
selvinnlysende, i kraft av kristen teologi, et begrep som ikke kan verifiseres
empirisk, (hvis man legger til grunn en veldig snever forståelse av hva empiri
er for noe). Arvesynden er res, ikke nomina. Den kan ses eller oppfattes via sitt vesen eller sin essens og ut fra selve
postulatet av den, - et bevis og et postulat som overhodet ikke strider mot
noen logikk. (Sirkelbeviser kan i sitt
rette «miljø» faktisk være mer sanne enn beviser fremkommet via induktiv eller hypotetisk deduktiv metode
osv).
Den «fastlås» å eksistere med nødvendighet, på
apodiktiske premisser. (Alt må ha sine premisser og ateistenes
epistemologiske og ontologiske premisser viser seg ikke å være holdbare for
vårt anliggende og i vårt perspektiv her).
Vi er med andre ord inne på det apodiktiske området, et område som veldig få forstår i dag og
et område som er helt unntatt fra diskursen, antakelig fordi «etablissementet»
- gjerne kalt godhetsapostler - virkelig
tror at deres bevis-begrep er det eneste gyldige bevisbegrep overhodet!
Tidl professor i filosofi, og som ble kalt «verdens mest
intelligente mann», Arne Næss, påpekte dette i bøkene til forberedende prøve
allerede den gang på begynnelsen av 60-tallet.
Men abduktiv eller kumulativ argumentasjon er på vei inn igjen, vi
ser det tydelig i amerikansk teologisk diskurs og denne trenden har vært
aktuell lenge nå, fra 60-årene fremover. For mange er dette en
befriende utvikling, man skal vite at den «ulidelige»
verifiseringsproblematikken innen etikken og teologien for lengst er forlatt,
som du vet. De fleste innen alle akademiske disipliner regner vel da også med
at det fins apriorisk kunnskap, jfr John
Locke's «ubeskrevet tavle», et bilde man neppe våger å bruke seriøst i dag,
annet enn som en idehistorisk artighet eller kuriositet.
Arvesyndslæren er for øvrig ikke eksplisitt i Bibelen, men St Augustin finner frem til den
implisitte meningen med den, slik han så den, etter min mening berettiget og da
som et «instrument» for å få bedre begrep om tingene og derfor universelt
nyttig, - og, ja, nødvendig, nærmest en åpenbaring ved siden av Åpenbaringen,
for å si det sånn.
Jeg har ikke lest Holbergs tekst, men ut fra det siterer,
slår det meg hvor «moderne» Holberg her tenker, teologisk og juridisk. Han
tenker nærmest reformert eller kalvinistisk, og her, imidlertid, ganske likt
Luther, som opererer med forestillingen om et «hypotetisk konjunktiv» som
konstituerende for de 10 bud og dermed naturretten, ifølge Luther, (her går det an å nyansere).
Les Den trælbundne vilje av Luther, den er kolossal, en fantastisk
filologisk, juridisk og teologisk prestasjon, han slakter Erasmus, men alltid
ut fra sitt universelle, teologiske anliggende, (en metode eller innfallsvinkel
man har liten forståelse for i dag, som når man f eks ikke går inn på Emanuel Kants eget og spesifikke anliggende, ut fra hans egne teser, vel
presiserte oppgaver og avgrensninger, men tillegger ham ved eisegese eller
ekstrapolering sine egne anliggender ut fra helt andre premisser via
stråmannsargumentasjon og mer eller indre begrunnede sirkelargumentasjon, noe
man selvsagt ikke kommer utenom i metafysikken).
Holberg tenker imidlertid selvsagt mest i takt med Erasmus,
på det strikt teologiske, men den siden får jeg la ligger her. Jeg må bare
nevne at Holberg og Erasmus synes ute av stand til å se Luthers grunnleggende
innsikt, nemlig at Gud er det ene nødvendige og at bare Gud er inkontingent.
Alt annet er kontingent, avledet, og da mener jeg alt.
I Luthersk filologi,
juss og teologi står eller faller alt med dette og jeg gir Luther mer enn bare
ståkarakter på dette, han ser det vesentlige. At alt er kontingent betyr, i
dette paradigme, at alt kommer an på Guds nåde, og da også når det komer til den frie vilje, i
forhold til frelsen. Mennesket kan i kristen forstand ikke frelse seg selv, det
er umulig. Det kan bare frelses ved Guds nåde. Mennesket har ifølge både Luther
og Augustin en relativ fri vilje, coram homnibus.
Men denne viljen overstyrer ikke nåden, nåden kommer først.
Kalvin på sin side er
mer «convenental» i sin teologi enn Luther. Luther sto nærmere katolikkene
i dette at han nesten var like sakramental som katolikkene. Kalvin - og hans
etterfølgere i dag - går mot en sakramental oppfatning, dvs de opererer med «ordinances» i stedt for sakramenter og
teologien får dermed et mer juridisk preg enn det katolske, i denne
forbindelse. (Aquinas mener at tro
binder Gud idet mennesket opparbeider seg fortjenester! Det er juridisk!).
Man snakker på reformert altså om pakter og fullmakter som
mer fundamentalt enn konkrete nådemidler, og Adam ses på som en representant,
uten hensyn til genene eller biologien, slik Augustin forutsatte i og med hans
syn på arvesynden som et fysisk forderv i menneskenaturen, og ikke som blott og
bart en fullmektig eller representant i mer juridisk og ikke-genetisk forstand,
for alle etterkommere.
Hva så Holberg angår,
virker han veldig reformert eller kalvinistisk i tilnærmingen, ikke så mye
luthersk, slik det påstås, ser jeg, i visse kommentarer jeg fant på internett,
og som jeg bare har sett overflatisk på, riktig nok, (antakelig på grunn av
manglende kunnskaper og forståelse eller genuin interesse for teologi og
metafysikk generelt i dag).
Men nå er det vel slikk at dårlig teologi bringer dårlig jus
og dårlig filologi bringer både dårlig juss og dårlig teologi, - og i omvendt
rekkefølge, men slik noen oversetter, gir det jo mening, man forstår hva det
dreier seg om, hvis man da ikke er helt forutsetningsløs, hvilket er et utbredt
fenomen. Og da forstår man selvsagt mindre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar