Hege Storhaug skriver:
Det er her på sin plass å
minne om at nettopp «tankegodset» er særdeles sentralt når debatten handler om
22. juli og terroristen ABB. Ikke minst den skrudde ideen om at politisk
ledelse i Europa aktivt gikk sammen med krefter i islambeltet om å gjøre Europa
om til en forlengelse av den arabiske verden (Eurabia-teorien).
https://www.rights.no/2021/08/skal-vi-snakke-om-det-mest-utbredte-voldelige-tankegodset/
Kommentar: Storhaug har tidlige for noe år siden sagt at hun ikke hadde peiling på Eurabia-trorien, eller at hun ikke hadde lest noe om den. Nå har hun – kanskje – satt seg inn i den.
Eller?
Nei til islam har kommet inn på «Eurabia» bl a i disse nylige posteringen, før vi leste Storhaugs ytringer om fenomenet i dag, den 6. august 21.
http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/eurabia-murray-hrs-og-jakten-pa-p.html
Vi vet ikke om Storhaug har lest våre artikler om dett, og
at hennes artikkel på HRS i dag er et bidrag til å gjendrive det vi skrev. I så
fall ville det jo bare ha vært en ære, å bli kommentert av HRS, selv om «vi»
ikke nevnes med ett ord. Det er kanskje like greit, sånn.
Men vi finner grunn til å knyte noen kommentarer til Storhaugs uttalelser, uttalelser som må bygge på en nokså overflatisk kjennskap til eler kunnskap om hva Eurabia er for noe. Det ser ut til at Storhaug går imot Eurabia fordi Anders B B brukte Eurabia som en kilde for eller en slags begrunnelse for sin terror.
Jeg står her og nå i fare for å mistolke Storhaug og dermed
legge henne noe i munn og tanke som ikke er der. Jeg velger, for denne gang, å
tolke noe inn i hennes ytring som ikke finnes der. Det blir da dette noe som
ikke finnes, som jeg vil forholde meg til, av praktiske grunner og for å få
belyst det jeg tar opp som tema her, nemlig Eurabia. Kanskje Storhaug tenker på
noe helt annet, altså, men jeg forholder meg til det premiss at Storhaug beskriver
Eurabia på en måte mange andre gjør. Se hele artikkelen om eurabia på Wiki … :https://en.wikipedia.org/wiki/Eurabia
Det kan hende at jeg dermed forholder meg til en illusjon, men slik jeg ser det, da til en nyttig illusjon, for tankeeksperimentets skyld, akkurat slik mange andre gjør: Noen synes det er bedre å misforstå enn å forstå. Noen nøyer seg med bruddstykkene, andre forsøker å se helhet, som i sin tu kan betraktes nettopp som selve bruddstykket.
Så ha tål. Slik jeg ser det, går det an å få noe interessant
og givende ut av dette, selv om premissene er helt på siden. Så dette er et
engasjement fra sidelinjen, på tribunen, der den virkelige kamper står. Vi er
jo alle deltakere, og ikke bare tilskuere, eller? De fleste ser ut til å tro at
fotballkampen avgjøres på tribuene, og – og dette er et faktum – det er den
ikkestridende part i en stor konflikt, som f eks en krig, som ti syvende og
sist avgjøre utfallet. De sivile bestemmer utfallet av kampene. Med visse
forbehold ...
Det som er tilfelle er at teorien om Eurabia er bare en teori, en hypotese eller en tese. Det er en personlig konklusjon på et langt og grundig arbeide med empiri i form av offentlige dokumenter of andre kilder, bl a i islamske skrifter, innsamlet over tid av Bat Y’or (heretter: BY), som er en definert historiker. BY nærmer seg derfor «problemet» på vitenskapelig vis. Det hele er veldig elementært. På grunnlag av de fakta eller empiri hun finner, trekker hun en konklusjon, en konklusjon som alle bør forstå er en tese, ikke et fastslått vitenskapelig faktum, akkurat som «historie» i seg selv kun er en slags medvirkende avspeiling av «det som har skjedd, det som foreligger».
Som tese, er teorien både deskriptiv og preskriptiv, det er ikke til å komme unna. Men hva er ikke deskriptivt og hva er preskriptivt? Noen hekter seg i det ene perspektivet, andre i det andre perspektivet. Det kan da oppstå en nødvendig forvirring, akkurat som når virkeligheten i seg selv kan oppfattes som så sprikende og derfor forvirrende, at virkeligheten i seg selv faktisk eller ontologisk er forvirrende, ja, til og med forvirret.
Samtidig fins det alltid noe permanent, stabilt, noe som føler rett og galt, og noe som føles mer rett en galt, og vise versa. Og dette er elementært. Problemet oppstå der noen utelukker det andre og fanatisk holder seg til det andre perspektivet. De lar seg ikke rokke – og begge «parter» har for så vidt rett, til og med uten at de vet det – kan en utenforstående se og oppfatte, og rette seg etter, idet man forsøker å være både deskriptivt og preskriptiv.
Det er ikke lett å være menneske. Prøv det den som vil. Det
foreløpige poeng kan være at det er noe i Eurabia-teorien som gjør at den ikke
uten videre kan forkastes, hvis man da ikke velger å forbli det mest
sneversynte perspektivet. Vi kan ikke bortse fra at den kan lære oss noe viktig,
at den kan lære oss noe vi med fordel ikke bør unnfly.
Vel, før jeg kommer i gang: Jeg står her i fare for å koke
suppe på en spiker og blåse til full storm i et vannglass. Kanskje sitter jeg
også selv i et glasshus, måtte gudene vite. Jeg mener imidlertid at jeg ser
elefanten i rommet. Og at Eurabia ikke er flyttet bort fra mitt syn og da
heller ikke fra mitt sinn. Jeg føler at jeg må manne meg opp og ta
virkeligheten og sannheten for det er, nemlig at: Virkeligheten kommer stadig
nærmere. For noen. For andre fjerner den seg bare enda mer.
Historie er alltid en virkelighet sett gjennom et
temperament, sett i en kontekst, sett i forhold til fakta og empiri som kan
være mer eller mindre relevante, mer eller mindre pålitelige, mer eller mindre
tatt ut av sin sammenheng, mer eller mindre godt «tolket». De fleste historiske
avhandlinger og verk gjør ikke krav på å fremstille hele virkeligheten, hele
sannheten, eller den fulle og hele sannhet. Det ligger til historie at den må
være antydende. Det betyr ikke at den ikke kan være klar, overbevisende og
virkelighetstro. vi kaller en slik tro for historie, vel vitende at vi aldri
kan gjengi f alle relevante fakta for hva som skjedde i det og det sekundet og
de påfølgende og foregående årene eller månedene, ned til hver minste detalj
som kan tenker å ha bidratt til å forme hele bildet, dvs hele historien.
Historien er nettopp derfor bare et bilde, sett og vurdert ut fra tidens og
mot-tidens kontrafaktiske forstillinger, forfatterens og fagfellers og
publikums verdigrunnlag og verdensanskuelser for øvrig, inkludert den angst og
frykt som gjør seg gjeldende, til enhver tid.
Når Eurabia-teorien knyttes så direkte og forbeholdsløst til
Anders B B som den blir, så bygger dette på en illusjon, i den grad man forsøker
å forklare A B B’s handlinger og forestillingsbakgrunn ut fra teorien.
Man kan f eks ikke forklare eller legitimere ulovlige
handling med at den er i samsvar med loven, eller vår Grunnlov, hvis man
plutselig en dag bestemmer seg for å legge seg inn i skogen rundt Drøbaksundet
med en hjemmesnekret kanon, i den feilaktig hensikt å stoppe en invasjon, før
den når hovedstaden, og hvor man da plaffer i vei, og hvor man da dreper alle
innkommende seilere, fordi Grunnloven hjemler forsvarskrig, en krig som formelt
sett da er helt legitim, (men ikke på vedkommendes forskrudde premisser,
selvsagt).
Historie i seg selv har alltid sine egne, spesifikke parametre,
sine koordinater. Den kan skrives om og om igjen, på så å si samme
faktagrunnlag, men samtid bærer den også en vedvarende eller varig substans med
seg. Det er derfor mulig å si noe om hva som var og er historisk tilfelle. Hvis
man er petimeter, skal man ikke skrive historie og dette er selvsagt
elementært, men folk har visst stadig behov for å la det gå opp et lys for seg.
Forklarer man Utøya og Regjeringskvartalet som om at det
forelå et mekanisk årsaksforhold mellom Eurabia-teorien og det terroristen
gjorde, er man på jordet. Det foreligger her ingen utløsende årsak, ei heller
noe direkte utløsende årsak og heller ingen tilstrekkelig årsakssammenheng.
Motivasjonen utspilte seg kun i Anders B B’ s syke hode. Hadde folk oppfattet
Eurabia-teorien som hundre prosent sann, uten forbehold altså, og dertil tolket
teorien som om det skulle foreligge en umiddelbar fare for folket og riktes
sikkerhet, hadde nok flere grepet til våpen, inkludert Forsvaret og ministre.
Det ville ha blitt mobilisering. Men alt dette skjedde ikke. Hvorfor? Jo, fordi
alle forsto at Eurabia-teorien var en tese og en konklusjon avfattet i et
akademisk miljø, ikke hos PST.
Skal man kritisere Eurabia-teorien, må man forholde seg til alle fakta – i form av dokumenter – i de dokumentene BY legger frem. Man kan ikke bare bevise at ett eller ti av dokumentene er falske eller konstruerte for tilfellet, og derfor altfor selektivt kompilerte til å tas seriøst.
Men her er det ikke snakk om ikke bare 20-30 dokumenter, det
fins hundrevis av referanser og gjengitte tekster, tekster som myndighetene i
EU bygget på samtaler med flere stater eller byråkratier både i EU og MØ, BY’s
bøker. Ingen av dokumentene er imidlertid normative eller imperative i seg
selv, dette at de oppfordrer til klare og konkrete verdivalg og spesielt
utadvendte ageringer der og da.
Visse dokumenter viser til islamske skrifter som i seg selv er uforanderlige. Hvis disse inkorporeres som et premiss, blir selvsagt både alle dokumentene og samtlige «vekt» og betydning deretter. Hvis de ikke tas med, vil dette i seg selv umuliggjøre all konkludering, og dermed hele tesen eller hypotesen. All systematisk teori er avhengig av antakelser, se bare på alle bøker som skrives om f eks Bibelen og alle de historien som der finnes. Det sier seg selv at det er helt legitimt å stille spørsmål og komme med teorier om hva som virkelig har skjedd i motsetning til hva som fremstilles av forfatterne av grunntekstene. Det sier seg også selv at disse alternative forklaringene i teorien kan være mer sanne enn de opprinnelige fortellingene.
Eurabia-teorien er heller intet manifest eller en politisk
eller religiøs proklamasjon, eller en aksjonsappel, den er ikke fylt med
paroler og slagord. Den er ikke anvisninger på hvordan man metodisk skal gå til
verks for å motvirke begredeligheter. Den er ikke egnet til å vedtas eller
vrakes på et Studentting. Den tar ikke partipolitiske standpunkt og ser ikke
sin plass i noe nasjonalt prinsipprogram eller i noe ideologiske fundament, for
så vidt, men speiler like vel BY’s fundamentalt humanistiske
virkehetsoppfatning og verdisyn. Den antyder i seg selv ingen konkret og
utvetydig vei fremover hva angår metoder og praksiser, for ikke å si
målsettinger; hovedsiktet er å fremskaffe mulig erkjennelsesgrunnlag for den
enkelte, og et vagt eller ganske utopisk mulig grunnlag for eventuelle politiske
antakelser eller teorier eller holdningsmønstre. Eurabia-teorien gir intet
grunnlag i seg selv for å ta avstand til f eks islam per se. Den er ikke
rasistisk overfor muslimer som gruppe, aktør og populasjon. Den kan selvsagt oppfattes som et varslingsdokument
og en oppfordringer til å være på vakt og ikke la seg dupere i teorier som selv
har sitt fundament i islam og islamske hellige tekster og som mektige
grupperinger innen islam selv benytter uten å nøle eller tvile. Ser man bort
fra dette, ser man bort fra historien og historie – både som fag og nyttig
tidsfordriv - overhodet, ikke mindre. Da
bygger man sine emosjoner på det irrasjonelle, på store og jeg vil si direkte
skadelig illusjoner og på hypermagiske manipuleringsmekanismer. Man legger da
opp til å fremme en sann katastrofe og en virkelig sørgelig tragedie som kunne
ha vært unngått. Storhaug burde forså at BY er en varsler på samme måte som hun
selv er det. Begge bygger på fakta. De burde ha det mest hjertelige forhold til
hverandre. I stedet snur nå Storhaug altså ryggen til BY. Hva kan det skyldes?
Manglene innsikt, manglende kunnskaper, manglende mot – nei, gud forby. det kan
til syvende og sist kun forklares av den generelt gjeldende truende tidsånden,
en tidsånd som bokstavelig talt blåser til islamistene fordel og deres vei.
Storhaug kan slik sett mistenkes for «islamofob», et fenomen jeg har forsøkt å
forklare gjentatte ganger her på bloggen. Men selvsagt: Hvis vi ser fullt og
helt bort fra islams funksjonelle og agensielle rolle oppi alt dette, så vil
man nok da også kunne registrere en viss irrasjonell frykt for «det hjemlige»
miljøet, et miljø som kan være mye tyngre og vanskelige å tolke og forholde seg
til enn det islamske, ja, også det rent islamistiske, miljøet her i landet.
For å ta nok et eksempel, om varsling og varslernes rolle og funksjon, generelt: Da Egypt i 1967 stengte Tirana-stredet, var dette et brudd på internasjonal lov. Det var en krigshandling som i seg selv helt legitimt kunne utløse militære forsvarsdisposisjoner fra Israels side. Storsamfunnet – inkl et nesten samlet presse- og «kulturkorps» – mente imidlertid at Israel på dette isolerte grunnlag ikke hadde rett til å forsvare seg.
Spørmål: Skulle de ansvarlige nøye seg med – og legitimere
seg selv med - å fastslå det faktum, før selvforsvaret satte inn, at angrepet
historisk ennå ikke hadde funnet sted?
I ettertid vil israel-kritiske stemmer heller ikke ta i betraktning at Egypt sammen med de andre islamske områdene i området hadde samlet store militære styrker væpnet til tennene og var helt tydelig både utrustet og forberedt på et snarlig stort angrep, et angrep som faktisk var varslet på forhånd, i og med den arabiske krigsretorikken.
Selv i dag burde disse fakta, disse historiske fakta, all denne empiri - bygget på solid og uomtvistelig innsamlede og behandlede vitenskapelig innsamlede data – med overveiende sannsynlighet kunne overbevise visse krefter og ideologier om at Israel faktisk og legitim hadde rett til å forsvare seg. Men tragisk nok skjer det motsatte – imot all fornuft og på tvers av all menneskelig innsikt og til forkleinelse for all fornuft. Skulle man trøste seg med at Israel forbrøt seg mot gjeldene regler for krig og det såkalte proporsjonalitetsprinsippet, så blir det bare patetisk. Et land stat har sin fulle rett til å forsvare seg med alle midler når det blir angrepet, og her foreligger ingen begrensninger i hvordan man gjør det.
Skulle de israelske lederne ha sittet på stolene sine og
nøyd seg med å konstater rene fakta, uten å reagere? Her utgjorde forholdene på
bakken i seg selv et tydelig varsel som neppe kunne tolkes som uskyldige
øvelser, sett på bakgrunn av den foregående retorikken. Skulle man simpelt hen
ha neglisjert signalene, vill man ha forsømt sin plikt og alle sine oppgaver.
De som mener motsatt, kan med rette beskyldes for å være ikke lite forrykte.
Nå står ikke Europa overfor en tilsvarende situasjon som
Israel sto i i 1967, og dette er selvsagt BY fullstendig klar over. Hvis noen
skulle oppfatte henne og teorien som en krigshisser, er dette helt bak mål og
man forstår hverken BY’s intensjon eller metode, og de funn hun gjør, ved å
grave i arkiver. Her dreier det seg om grunnlag for å forstå verden og tingene
enn i et litt større nasjonalt eller snevert Europeisk perspektiv.
Generelt: Hvis man ikke ser hva BY skriver og tar det for
det det er, altså en hypotese, eller en høyst personlig konklusjon eller tese,
forstår man selvsagt ikke noe av Eurabia-teorien, en teori som i dag i sterkt
illusjonsbetingede og servilt betingede emosjonelt korrekte kretser kaller en
konspirasjonsteori. Da begår man et kategorimistak av proporsjoner og svaner
helt elementære evner til å skjelne og skille mellom genrer og genreforståelse.
Og da lever man på å konstruere stråmenn – dvs på å undertrykke, fornekte ikke
bare seg selv, fakta og historie, men også på de verdier og den tradisjon
Vesten selv bygger på og ennå funksjoner på grunnlag av. Man angriper da på et
fullstendig sviktende grunnlag også historie sett som et fullkomment gyldig og
helt nødvendig fag og historie som vitenskapelig og rasjonelt fundert fagdisiplin.
Poenget kommer best frem i det BY selv skriver:
"
The civilization of dhimmitude does not develop all at once. It is a long
process that involves many elements and a specific mental conditioning. It
happens when people replace history by myths, when they fight to uphold these
destructive myths more than their own values, because they are confused by
having transformed lies into truth. They hold to those myths as if they were
the only guarantee for their survival, when, in fact, they are the path to
destruction. Terrorized by the evidence and teaching of history, those people
prefer to destroy it rather than to face it. They replace history with childish
tales, thus living in amnesia, inventing moral justification for their own
self-destruction".
Har motviljen, frykten og fobien for Eurabia-teorien tilknytning til det faktum at BY er jøde?
Og at hun dermed – i visse kretser – da automatisk må anses for å være urimelig og ondsinnet forutinntatt og at dette I seg selv må diskvalifisere henne både som historiker, fagperson og varsler? Og at hele teorien dermed i seg selv derfor må anses for å være et usaklig og ondsinnet angrep, og ja, at den til og med må betraktes som nærmest som et direkte fysisk angrep på islam som sådan og muslimer generelt, og disse da som essensialisert gruppe – hvilket ville være rasistisk?
Jeg tror ikke at dette er usannsynlig eller at spørsmålet er
irrelevant, snarere tvert imot.
Se disse før du eventuelt går videre:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/tidens-doulogi-et-symptom-i-og-med.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/eurabia-murray-hrs-og-jakten-pa-p.html
Man skulle tro at man kunne gå til Wikipedia for å finne
sannheten om Eurabia-teorien, men den artikkelen som jeg nedfor legger ut et
utsnitt av og legger inn non kommentarer til, underveis, viser at dette
nett-leksikoner «serverer» en artikkel som neppe kan karakteriseres som noe
annet svært mangelfull og overflatisk, for ikke å si ondsinnet, - den er
mildest talt i hvertf all sterkt politisk ideologisk farget, ja, så til de grad
at artikkelen neppe kan kalles «historisk» lødig eller fruktbar eller valid.
Eurabia is a political neologism, a portmanteau of Europe and Arabia, used to describe a far-right Islamophobic conspiracy theory, involving globalist entities allegedly led by French
and Arab powers, to Islamise and Arabise Europe, thereby weakening its existing
culture and undermining a previous alignment with the United States and Israel.[1]
Kommentar: Man trenger ikke å være far-right for å lære
noe positivt av teorien. Langt ifra. Allerede u utgangspunktet blir
utgangspunktet feilaktig og fordreid. Det serveres meninger som er mer enn bare
villig til å bortse fra fakta, men meninger som helt utvetydig tar sikte på å
dreie opinionen og sverte teorien på emosjonelt grunnlag.
The term
was coined by British author Bat Ye'or (pen name of Gisèle Littman) in the
early 2000s and is described in her 2005 book titled Eurabia: The Euro‐Arab
Axis.[1] Benjamin Lee of the Centre for
Research and Evidence on Security Threats at the University of Lancaster describes her work as arguing that
Europe "has surrendered to Islam and is in a state of submission
(described as dhimmitude) in which Europe is forced to deny
its own culture, stand silently by in the face of Muslim atrocities, accept
Muslim immigration, and pay tribute through various types of economic
assistance." According to the theory, the blame rests with a range of
groups including communists, fascists, the media, universities, mosques and
Islamic cultural centres, European bureaucrats, and the Euro-Arab
Dialogue.[2]
Kommentar: Selv om BY skulle ha uttalt seg så tydelig og presist som det her gjengis, ville meningene hennes i seg selv ikke kvalifisere noen til å påstå at de utgjorde en konkret utløsende faktor for f eks Anders B B. Artikkelen forsøker å assosieres BY med Anders B B på en nedrig forutinntatt og overflatisk og faktisk antiintellektuell måte. Artikkelen røper forfatterens ønske om å tilhøre en elite som må galvanisiere seg for all fornuftig og saklig kritikk, i seg selv et trekk som kan assosieres med en overtent eller overspent lengsel etter det totalitære, og hvor man gjemme seg i destruktiv kommunitarianisme.
The term
has gained some public interest and has been used and discussed across a wide
range of the political spectrum, including right-wing activists,[3] counter-jihadis and different sorts of
anti-Islamic, and conservative activists. Bat Ye'or's “mother conspiracy
theory” has been used for further subtheories.[4] The narrative grew important in
expressing anti-Islamic
sentiments and was
used by movements like Stop Islamisation of Europe. It gained renewed interest after the 9/11 events and the use of the
term by 2011
Norway attacker, Anders
Behring Breivik.
Ye'or's thesis has come under criticism by scholars, which intensified after
Breivik's crime.[2] The conspiracy has been described
as having resemblance to the anti-Semitic Protocols of the Elders of Zion.[5][6][7][8] …
Kommentar: At BY's teori eller hypotese brukes av noen man ikke liker, eller noen man frykter, eller noen man har behov for å hate, rokker ikke ved BY’s verk i seg selv. BY oppfordrer aldri til vold eller spesifikt anlagte strategier eller metoder for å nå et nærmere definert politisk mål.
Ser vi på de islamske tekstene, derimot, brukes disse kokret av visse muslimer som direkte legitimerende for å begå de verste forbrytelser. I stedet for å fokusere på disse, fokuserer og kritiserer vestlig akademia nå mer på de advarslene som faktisk ligger i BY’s historiefortelling og hennes konklusjoner. Disse advarslene anses som farligere enn de islamske tekstene islamistene selv bruker og anser for å være guddommelig og uforanderlig gitte påbud.
Det er jo ikke til å tro.
Basic narrative
In Eurabia: The Euro-Arab Axis, Bat Ye'or says that Eurabia is the result of the Euro-Arab Dialogue, based on an allegedly French-led European policy intended to increase European power against the United States by aligning its interests with those of the Arab countries.
Kommentar: Disse påstanden faller på sin egen urimelighet. Eurabia er ennå ikke et foreligende, historisk faktum. BY tenker og formulerer seg i forhold til hypoteser eller rimelig konklusjoner man faktisk kan trekke – men ikke av nødvendighet må trekke – av de forhold og den empiri hun bygger på.
Artikkelen legger tanker og formuleringer i munnen på
henne som hun ikke nødvendighet vil forfekte i en mer augmenterende kontekst. Artikkelen skiller ikke mellom
forfatterens subjektive vurderinger og de objektive fakta som foreligger.
During the 1973 oil crisis, the European Economic Community (predecessor of the European Union), had entered into the Euro-Arab
Dialogue (EAD) with
the Arab
League.[10] Ye'or says it as a primary cause of
alleged European hostility to Israel, referring to joint Euro-Arab foreign
policies that she characterises as anti-American and anti-Zionist.[11]
Kommentar: EU’s forhold til Israel har vært kjølig og frastøtende i lengre tid og det BY peker på, er at dialogen faktisk kan ha forsterket denne skepsisen, å anta noe annet, ville være et forferdelig mistak.
Hvor
snakker BY om en «primary cause» på den måten forfatteren antyder?
Ye'or
purported a close connection of a Eurabia conspiracy and used the term "dhimmitude", denoting alleged
"western subjection to Islam".[12] The term itself is based on a
newsletter published in the 1970s by the Comité européen de coordination des
associations d'amitié avec le monde Arabe, a Euro-Arab friendship
committee.[13][11]
Kommentar: Forfatteren snakker om “western subjection to islam” som om denne “subjection” ikke skulle eksistere I det hele tatt, og på ingen måte og at det ville uredelig, utålelig, moralsk forkastelig en gang for alle, og farlig, å tale om en slik underkastelse i det hele tatt, noen gang. Det er det samme som å si at islam ikke har noe med noen-ting å gjøre.
Forfatteren røper at han ikke evner å se nyansene i bruken av begrepet underkastelse. Det gjør ham til en servilt betinget emosjonelt korrekt figur, og akademia ikke verdig. (Se hva BY selv skriver i sitatet over og det perspektivet hun ser helheten i). Det er ikke snakk om en brå underkastelse under vilkårene i Omar-pakten her og et absolutt og brått sine qua non fra islam.
Forfatteren ikke bare vrangleser BY, han/hun – hen - gjør seg «wilfully blind», som Dahlrymple
snakker om. Artikkelen er et tilsynelatende forsøk på frigjøring fra onde og
mørke krefter i et manikeisk forstand.
Bat
Ye'or's Eurabia: The Euro-Arab Axis was the first print publication in the
Eurabia genre,[12] which has since grown to a number
of titles,[14][5] including Melanie Phillips' Londonistan,[15] Oriana Fallaci's The
Force of Reason,[16] and Bruce Bawer's While Europe
Slept.[17]
Kommentar: Her fins ingen vilje til å forsøke å forstå
hva de nevnte forfatterne forsøker å si på grunnlag av det de ser og opplever,
(pluss teori og eksternt innhentet empiri og metaempiri). Dette er ikke stort
mer enn et uttrykk for dårlig skjult og fanatisk selvgodhet. Her tillegges folk
nådeløst de verste intensjoner. De tilkjennes ingen «godhet», nei, mens
artikkelforfatteren tydelig vis assosieres seg selv med både det gode og
de gode. Dette er ren og billig «virtue-signalling» eller tomt
prat fra en hypermagiker, en «very little big
man». Barna skal føle seg trygge i det
etisk rette og uangripelige emosjonelt korrekte hjem, ikke sant? Jeg minner
bare om Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet, omtalt også her på
bloggen.
The term is often used by the writers Oriana Fallaci,[18][19] Mark Steyn[20][21][22] and several web sites, many of them affiliated with the counterjihad movement.[23] Defeating Eurabia by Fjordman (the pen name of Peder Are Nøstvold Jensen)[24][self-published source?] earned him a high standing among far-right extremists.[25]
An
important part of the narrative is the idea of a demographic
threat, the
fear that, at some time in the future, Islam will take over Europe.[26] or as Bernard Lewis put it, "Europe will be
Islamic by the end of the century."[27] Walter Laqueur's The Last Days of Europe: Epitaph
for An Old Continent[28] is quoted often among the Eurabia
literature; however, he modified his statements later.[citation needed]
Kommentar: Her skal de som leser skremmes til å frykte islamkritikere. Innlegget er ikke upartisk, men snarere bevisst valgt normativt ekstremt; det er et innlegg i en lang rekke av andre forsøk på å tvinge folk til taushet, ja, til blindhet, og enda en lenke i en lang rekke demagogiske forsøk på å kneble ytringsfriheten, om så gjerne på islamistiske premisser – vi ser det hele tiden: Det ene krav på særbehandling etter de andre, over hele Europa og i Vesten generelt, med en for oss ellers titalt fremmed hjemmel i guddommelig uforanderlige forbud og påbud, innvilges nærmest på autopilot og helt uten forutgående debatt. Folket skal tilsynelatende spares for islamkritikk, som om islamkritikk var for farlig for folk. I seg selv betyr jo dette at forfatteren selv synes at islam er så farlig, at han må reagere kontrafobisk, og på dette grunnlag forsøke å stemple og tilsvine folk som våger å stå opp for sine meninger og perspektiver på fullt demokratisk lovlig og forbilledlig måte.
I denne prosessen bidrar forfatteren til å realisere nettopp de farer som BY ønsker å advare mot.
Men fortell dette til en idiot, og han tror du er dum, farlig eller amoralsk, eller alle deler på en gang.
Forfatteren frakjenner islamkritikerne all vederheftighet, alle credentialer som intellektuelle, all kapasitet, all frimodighet, all sannhetssøking, all teft, alle analytiske evner, alle sant humane verdier, all visdom og innsikt, all sunn realisme, alle gode intensjoner, stort sett all dyktighet.
Virtue signalling er som alle vet: … the action or practice of publicly
expressing opinions or sentiments intended to demonstrate one's good character
or the moral correctness of one's position on a particular issue, dvs omtrentlig
det samme fenomen som jeg kaller “servilt
betinget emosjonell korrkethet”, som riktig nok er skarpere og et hakk
verre.
At Storhaug skulle seg likegyldig til artikkelen jeg her viser til på Wiki, er nesten ikke til å tro.
Hun kan være helt enig i den, eller hun kan være helt
uenig. Hun synes å si at Eurabia-teorien ikke holder vann, at det ikke er noe
annet en farlig sprøyt og illusjoner. I så fall forsøker hun å gjøre BY
irrelevant, selv om faktisk selv operer på et faktagrunnlag som ikke i veldig
mye avviker fra de funn BY har lagt frem, inkludert et naturlig akademisk
temperament. Storhaug ser kanskje ikke at forfatteren av wiki-artikkelen høys sannsynlig
vil sette Storhaug på samme begredelig nivå som BY, altså i samme bås. Storhaug
ser da ikke at hun faktisk gjør seg selv til en stråmann! Hun ber om det! Hun
bør ikke unne BY denne ovenfra og ned holdningen. De har uten tvil mye å snakke
om, på samme nivå og med samme verdigrunnlag og livssyn.
Jeg vil påstå at forfatteren bak wiki-artikkelen har den samme tilnærmingsmåten som Erwin Kohn har til HRS. Kohn kaller som kjent HRS for et rasistisk sted og derfor, logisk, et straffbart sted. Se denne:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/06/erwin-kohn-makt-bak-ord.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/anders-b-b-og-var-emosjonelle-dissonans.html
Hvis Storhaug ikke ser dette, er hun mindre seende enn jeg vill ha trodd. Da innordner hun seg det hun motarbeider og sine kritikere, tilsynelatende helt uten å forstå at de «farlige» islamkritikerne som nevnes i wiki-artikkelen, kunne ha vært hennes beste venner, i hvert fall inntil en viss grense. Å forkaste Eurabi-teorien i sin helhet, og forfatteren i særdeleshet, blir da et skrekkeksempel på selvdestruktivt og kontraproduktivt arbeid, arbeid som jo tar sikte på å sikre menneskerettighetene og friheten. Da ser hun ikke at det ikke gjelder å være blindt for eller mot Eurabia-teorien, men at det tvert imot vil være fruktbart å forholde seg til den med et åpent sinn.
At man finner to nivåer eller lag i den, som gjensidig kan styrke hverandre og tilsvarende, godt begrunnet, svekke de som fra før har bestemt seg å være blinde og heller la tingene skure enn å ta fatt i dem. Teorien er skapt ikke for å skade oss, men gjøre oss mer beredt og oss selv mer bevisst, og ikke fullt så naive som vi har vært, i den tro at naivitet er bedre enn sannhet, at illusjon er sannere enn sannheten. Vi kan spørre: Hva og hvem ville muslimene vært uten islamkritikk? Islamkritikk kan på den ene side styrke de radikale blant dem, men samtidig kan den selvsagt føre til at flertallet i den muslimske befolkning vil bli stadig mindre radikaliserte. Summa: Demokratiet vil ha godt av begge dele.
Hvor vil hun f eks plassere Robert Spencer, Pamela Geller og Murray? I samme bås som Eurabia-teorien?
Jeg vil påstå at kritikken av Eurabia-teorien i wiki-artikkelen er mer skadelig enn selve teorien. Forfatteren gjør ikke bare seg selv en bjørnetjeneste, han forsøker å ramme og lamme all islamkritikk, enten den kommer fra slike som f eks HRS og Document, med mage flere. Forfatteren har ikke forstått at kritikk er livsviktig for oss alle. Han eller hun forsøker å overstyre oss og gjøre dette behovet stuerent og forbilledlig.
det må ikke skje, I hvert fall ikke på min vakt. Og
heller ikke på Storhaugs vakt.
Moral: Ord kan så visst skape det de nevner, jfr denne:
http://neitilislam.blogspot.com/2010/12/islams-rasjonalitet.html
Men å registrere og påpeke bekymmer – eller en smule angst, forresten? - for det man oppfatter som en mer eller mindre uheldig eller urovekkende «utviklingen», er ikke det samme som oppfordring til vold, hvis man saklig sunt emosjonelt begrunner grunnene for bekymringene, hva enten det dreier seg om meninger om politikernes selvpålagte avmakt, inkompetanse eller impotens, eller det dreier seg om islam selv, per se primært. Ingenting i Eurabia-teorien legitimerer voldsbruk. Bekymringer er ikke irrasjonelt fundert frykt. De er ikke i seg selv fobiske. Å late som om man er fullstendig bekymringsløs, og hevder bastant at det ikke finnes noe å bekymre seg over, kan derimot i seg selv funderes eller forklares i irrasjonell frykt, hvilket er en fundamentalt inkonsistent teori.
Og dette i seg selv gjør for så vidt Eurabia-teorien helt
legitim.
Se for øvrig denne lille buketten, i utvalg:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/karl-johan-hallaraker-lars-gule-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html
http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/gules-ideelle-fordring.html
Om Gule når han biter seg selv i halen:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/gule-vi-aldri-ta-selvkritikk-i-sin.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/03/ufarliggjring-av-det-farlige.html
https://neitilislam.blogspot.com/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/muhammed-off-hook.html
http://neitilislam.blogspot.com/2012/06/gule-oikofascist.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/02/en-havel-i-kristiansand-en-paria-i-oslo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/tolerant-intoleranse-eller-intolerant.html
https://neitilislam.blogspot.com/2013/11/ekstrem-asyl-kapitalisme.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/kan-bare-ikke-dy-oss-lars-gule-er.html
