Ingress: Jeg liker Julie Dahles artikler eller
kronikker på HRS bl a fordi de er lange, grundige, ettertenksomme, de våger å
nærme seg det intime, det indre mennesket, det indre som beveger seg i vårt
indre. Hennes artikler er inderlige. Hun nærmer seg følelseslivet, emosjonene
- og ingenting kan være mer personlig, mer nærgående – og mer antstøtelige, for
det lett anstøtelige og krenkelsesmagnetiserte sinn og hjerte.
For min egen del: Mange vil spørre: Hva for slags tåkeprat
er det følgende, fra min egen side? Luft
fra en tåkefyrste til en presumtiv annen fyrste? La meg først presisere: Jeg nærmer meg emosjoner fra en litt annen vinkel enn det Dahle gjør. Jeg har litt andre typer "emotive" i fokus enn hun har her; grunnen til at jeg griper tak i hennes artikkel, er at tilnærmingene på mange nivåer og måter er overgripende eller overlappende og "i slekt".
Vel, dette er nå engang mitt metiére, min måte å tro og
forholde meg på, my area of becoming and believing, som jeg pleier å si,
med en forbeholden forståelse av Hegel. Det
gjelder om ikke å bli for ydmyk … det blir fort hovmodig. Og den er mest
forfengelig som ikke ser sin egen forfengelighet. (Mange skjønner ikke paradokset
her, det flyr for høyt for dem).
Og jeg står ikke uten «fagfeller», folk som vi forstå og
gjør det meste i sine forsøk på å komme ut av en mulig - evig - sirkelvandring
nettopp i tåken. Og i de landskap vi selv har valgt å lede oss inn i.
Ikke alle forsøker seg på en sik reise, en slik «quest». Vel,
de blir stående på samme flekken de tror de kommer fra, men som unnflyr dem og
gjør dem til f eks hypermagikere og servilt betingede emosjonelt korrekte. De
manipulerer i emosjoner, grunnleggende og mer varige og varme følelser de ikke
har, eller ikke vil få øye på og eller bringe seg i kontakt med, fordi de
frykter, og fordi frykten, fordi den ikke er navnsatt og vesenssett, staker veien
ut videre for dem, uten at de enser muligheten for at de selv faller utenfor,
og ned i håpløshet, kvalme og selvhøytidelighet.
Derfor denne vandringen. På disse enger av skjønne, vidunderlige
ord. Sett i forhold til begivenheter og temperament. Disse konfronterende,
modige ord. Og den holdning eller innstilling og den åpning de åpner for, slik
at vi om mulig kan øyne visse nye horisonter og hvor horisontene bak oss
overføres i hjertene til de horisontene som ligger foran – oss alle.
For vandringen vil tiltale og «olje» de som allerede er kalt,
foreløpig helt grepet av det timelige, muligens, like fullt som det praktiske
og poetiske; de som ennå hører sirenene synge, de som befolker sitt sinn med
muser, gjerne storslåtte idéer, og språket i og for seg selv, og for oss alle. Det
dreier seg om: Selve det som varmer og gir håp, uten å vike, uten å gå på akkord
– med den hjertevarme vi opplevde som trygge og lekne barn, og de tradisjoner
vi voks opp med, som vi voks oss opp i og inn i, og de troer vi opplevede og
tok til oss, som niste og åndelig føde for generasjoner som vi faktisk, i kraft
av å være oss selv, trodde måtte komme.
Å forholde seg til språk
er å forholde seg til mennesker, og følelser. Prøv det den som vil, metoden åpner
for dybder av frykt og skjønnhet, intensiteter av spenning, drama, - og bakom
synger sannhetene, eller Sannheten, om man vil, en dimensjon som kan gjøre en
til plussvariant, så sant man våger den, ja, våger å nærliggjøre seg den,
uten frykt, eller med en frykt som bare er naturnødvendig til stede, og da som
en frykt som bygger uten å rive ned, samtidig som man vet og erkjenner, at
livet – virkelige - ikke er smertefritt. Og alt dette generert av en mulighet for
uhjemlet risiko og derfor et håpløst prosjekt, vil noe si, en fåfengt strategi …
At livet faktisk krever offer, men samtidig fullt bevisst at
det største offeret allerede er betalt.
Vi trenger det – for om mulig å kunne forså noe, nærme oss det irrasjonelle og i utgangspunktet uforståelige, eller det vi undrer oss over, det som undrer og forundre, det som skremmer – og det som – muligens – kan frigjøre, gjøre oss mer observante overfor oss selv. Dahle er ute etter fundamenter, hva vi skal forholde oss til av grunnkrefter i sinn og sii, og i de sosiale kontekster.
Hun våger, hun forsøker. Hun belærer ikke. Hun er like vel befriende didaktisk, ja, pedagogisk, uten å være pedagogisk. Hun er «nær» på tingene og menneskene. Vi må lære for å kunne forstå. Vi må tro for å kunne forstå. Vi må rett og slette forstå – for hvis vi lar oss styre av emosjoner og emovering, falle vi lett ned fra flyene, vi mister taket i farten – og iskulden. Vi ser og åpner oss for et varmt, mangfoldig og tolerant taliban, kommer vi under press. vi føler lettelse nå trollet viser ikke å være et troll, men en velsignet og velsignende engel. Vi tror på det hinsidige lettere enn vi tror på det dennesidige.
Men vi tror ikke at emosjoner kan brukes som et instrument, et middel til å såre og demonisere andre. Vi tror ikke at noen kan konstruere ofre for å kunne stjele makt og kraft nettopp fra ofrene. Vi tror ikke at det er mulig. Vi er heller ikke opplært til å avdekke eller avsløre denne teknikken. Vi tar utgangspunkt i emosjonene: De må være sanne. Og de som ikke reagerer med samme type emosjoner, må være kalde, redde og umoralske. De som ikke tar parti med de konstruerte ofre, må fordømmes, det må skyves ut i kulden, vi skal ikke ha noen med slike mennesker; de fortjener ikke en plass i solen, slik vi selv gjør.
Hørt den før? Sett den før?
At ofre som ikke er ofre, men fullt i stand til å forsvare seg selv, gjøres til ofre er ikke et ukjent fenomen. Disse fakta eller fenomener, forekomster eller størrelser er for så vidt så selvfølgelige og iøynefallende at vi ikke ser dem, fordi vi er så redd egne følelser, våre egne emosjoner, og vårt eget indere.
Vi mangler et sant og avgjørende Amen i vårt illusjonsliv, i vårt forhåpentlig frimodig etiske fundament, i vår mentale konstitusjon. Vi lar oss flyte på bølger av emosjoner; de kommer ofte som drypp, som seriedrypp, og som partikler, gjerne simultant, eller i tospann med ubvisst agerende antinomier,- som i seg selv kan være fruktbare og nødvendige - irrasjonelle utbrudd, uten impulskontroll eller impulsharmoni, og logiske og reelle kontradiksjoner som enten egger oss eller får oss til å fryse og miste besinnelsen. Vi er kanskje ambivalente av natur, tvetydige. Vi lider kanskje av kronisk tavleskrekk. Men noen flykter fra nyanser, bare tanken på nyanser, er fremmed, et fremmedelement i den konstituerende mentale eller eksistensiale optikk, og too cloose for comfort. Vi ligger dårlig an i våre forsvar mot retorikk og
sofisteri. Se om sofister og «malere»: https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/afghanistan-na-mens-vi-venter-pa.html
Vi er komplementære vesen, selv der man ikke tror at
essenser finnes. Disse, som altså ikke ser essenser, er spesielt ille ut. De
forkludrer selve virkeligheten; de tåler ingen sann tanke-og emosjonell frihet. De ser ingen
skjønnhet? Hører ingen hellige toner og toneleier? De makter ikke å transponere
– fra det trivielle og elementære henimot det mer subtile og fleksible. De
innbiller seg at de er myke, men den mykheten er ofte hardere og mer uforsonlig
enn deres relativistiske toleransegrenser tillater og skulle tilsi. De rotter
seg ned i sørgelig mental og derfor, faktisk, inertia. Rigiditet følger
med på lasset der emosjonene betinges av servile disposisjoner i personligheten
selv. (Nok et ubegripelig faktum både for professorer og studenter i ikke liten
utstrekning).
De trigger ofte det verste i oss; de tvinger oss til å forsvare noe ikke kjenner dypt dypt nok og angripe illusjoner, som vi overhodet ikke kjenner, men som vi tillegger de meste destruktive egenskaper.
Noen vil kalle det tros-angst, vi stiler egentlig ikke på noe annet enn våre emosjoner i øyeblikket; vi nøyer oss med å konstatere overfor oss selv at vi enten liker eller ikke liker; vi føler empati eller ikke, men vi kan ikke «empatere» eller «emovere» overfor alle, (for å sette et navn på dette, som altså altfor mange ikke tør se og kjenne på).
Noen må derfor utstøtes. Noen, nærmest summarisk utvalgte, noe som passer for anledningen, noen som faller utenfor ideologien, anti-troen. Støtes ut i kulden, ut i glemselen utenfor vårt synsfelt, langt borte fra våre «egentlige» hjerter, som er våre innerste, sanne og ekte emosjoner, emosjoner som har fått romslig av tid til å utfolde seg og som er blitt en evig livgivende sevje i rot, stamme og grener, i møte med den evige himmel over oss. En nesten umerkelig substans, en mildt tilstedeværende livgivende kilde, en mektig ressurs som ikke kan måles, og aller minst bebbrides eller tillegges ond vilje, ond tro, onde intensjoner.
Det gjelder å ha de korrekte emosjoner, det er det eneste som teller for de jeg kaller de servilt betingede korrekt emosjonell. Disse spiller på andres følelser. De tilegner seg andres følelser fordi de trenger emosjoner selv. De vil gjerne høste bifall for å kunne skape emosjoner. De tar creden for å skape de korrekte emosjoner, fordi de egentlig mangler emosjoner selv. Disse menneskene vet hva emosjoner er, fordi de kan registrere funksjonen av emosjoner: de kan se på mennesker, høre på dem, og forstå at reaksjonene er emotivt generert, ut fra helt ytre kriterier; emosjonene er da blitt en nærmest målbar substans, - fordi den jo «føles» og for dem «føles riktig, en kraft de må tilegne seg, for å kompensere for det tap de registrerer inni seg, og som manifisterer seg som en tomhet de frykter og derfor ikke kan og makter sette navn på, og som derfor lett må fortrenges. ja, regelrett flyktes fra. Og det er her vi finner den egentlige fobi: Den irrasjonell frykt for det rasjonelle. Og det er denne frykten de så projiserer over på andre; da føler de seg høyere på pallen og over alle verdslige og for dem usle plan. De har akslet seg frem på andres bekostning, og skjønner ikke og ser ikke sitt eget mønster. De trenger jo ikke gjennomskue sine egne motiver og intensjoner: Det de føler borger for sannhet, egentlighet, umiddelbarhet, dette å være ekte. De har gjort seg til det Nietsche kalte overmenneske, de har snudd opp ned på det hele, og forstår det ikke, vil ikke se og forstå det; det mest nedrige av dem selv blåses opp til det de oppfatter som en objektivt gjeldede standard, eller et faktum som gir en slags guddommelig rett til rettferdiggjøring av prektig og selvhøytidelig selvros. De har satt seg høyt over alle tradisjonelle moralske dommer. De er syndfrie ut fra egenreferanse. De skjønner ikke at de går i sirkel i tåkeheimen. De har gjort seg til edle Sysifoser, og til en Sysifos som må tvinge sitt eget stolte valg av meningsløsheten som det meste sanne og verdifulle, over på andre, som de regner for ikke bare mindreverdige, men rent ut sagt også for mindreverdige.
Ja, de retter til sitt eget samtidig meningsløse og menigfylte angrep og forsvar på en og samme gang, kronisk, over på andre, inn i et liv, for både dem selv og andre, hvor ingen lødig utgang finnes, ingen redning, ingen frelse, bare relativ frelse, fundamentalt subjektivistisk og emotiv betinget frelse.
Det de ønsker, er velkommen inn i bak Helvetes porter, der de selv er portvektere.
«La fare alle håp, den som trer inn» (Lasciate ogne speranza, voi ch'intrate). her
Men de selv vet ikke selv hva emosjoner er; fravær av emosjoner i deres konstitusjon, gjør dem skrubbsultne på emosjoner, dvs det de tror er emosjoner, det som virker som emosjoner og det som best kan forklares med emosjoner, siden så mange nevner spesifikke kriterier når emosjoner nevnes. De vet ikke hva emosjon er for noe; de kjenner bare de ytre kriterier på emotiv adferd og sentiment. Emosjoner er derfor en slags substand de må tilrane seg og dette ranet, det er kjernen i det jeg kaller hypermagi. De servilt betingede emosjonelt korrekte kan derfor assosisieres både med «ekte» emosjoner og med anorexia og bulemi. https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html
Emosjoner gir her det perfekte skalkeskjul for det som kalles «virtue signalling» og hypermoral, et begrep som for øvrig ikke fullt ut dekker det jeg mener med hypermagi.
Se denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/afghanistan-na-mens-vi-venter-pa.html
Ja, de vet ikke hva emosjoner er, utenom dette at de altså oppfattes som en «kraft» de ser virke i og hos andre, og i sosiale sammenhenger. Emosjoner registreres som et aktivum de må tilegne seg, til og med ved å lyve, og da helt uten samvittighet og skrupler - det er det hele. Så skrubbsultene er de på emosjoner, ekte emosjoner. De ser at emosjoner – uavhengig av em selv - virker. De ser at de mangler kraften selv. Derfor magien, hypermagien, behovet for å tilrane seg mer popularitet, større innflytelse, mer makt. De blir derfor nøyeregnende og svært beregnende: Hvordan skaffe seg denne merkraften – jo ved å lyve og bedra, og hisse seg opp og bli nærmest mildt fremført, kontrollert og performatvit hysteriske, hvis noen skulle påpeke fakta, overfor seg selv like mye som overfor andre. De finner seg derfor ofre som kan gå mellom deres egen tomhet på den ene siden og deres enorme behov for makt på den andre siden. De blir systemiske manipulatorer og dette muliggjøres så fordi de vet de kan gå under radaren; de vet at de kan fortsette manipuleringen, fordi de andre, som denne hypermagikeren setter sin lit til, lider av samme kompleks og i samme syndrom.
Alle er like livredde for å bli avslørt. Men i stedet for å la seg avskrekke, tiltrekkes de bare mer og mer av sitt eget sjarlataneri.
de har like liten kontakt med seg selv og hjertefølelsen som
alle de andre, som gladelig gjør seg til medskyldige i denne strategien og som
aldri har lært seg selv riktig godt å kjenne. Feigheten opphøyes så til
guddommelig status, et gjennomgående personlighetstrekk. Feigheten og
fortrengningen anses nå som en dygd, en from dygd. og jo mer av den, desto
bedre føles den.
Derfor må de «skape» emosjoner som kan overføres på dem selv, på det overflatiske planet. Det de forventer, er at de kan høste fortjenesten for dette, dette at mennesker reagere med alle de ytre tegn – på korrekte følelser - som de selv har bestemt er de korrekte emosjoner, og som de altså selv ikke har. Disse bruker følelser og emosjoner som skjold rundt seg selv og sin usikkerhet, ja, ofte vanvittige usikkerhet. Alt for å fremme et inntrykk av å være på den korrekte side, ikke bare den politisk korrektes side, men også på den – tilsynelatende - emosjonelt riktige side. De vil at andre skal forbinde dem med de edleste motiver, de mest høyverdige emosjoner og følelser. Slik føler de at de kan rettferdiggjøre seg. De synes å vite at folk faller for denne strategien, igjen og igjen. De gjeter overfor seg selv igjen og igjen at de er på den riktige siden, at de derfor er uangripelige. (Kan emosjoner skapes? Se Lisa Feldman Barrett):
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
Alle forstår at dette er uttrykk for svakhet, hvis man våger seg bak fasaden eller kyrasset: De trenger ofre for å kunne vokse seg store i egne og andres øyne. Ja, de skaper selv ofre for å kunne heve seg selv over «umoralen». De leter etter ofre som de da gjør til enda større ofre. De stjeler da energi fra et offer som ikke trenger å bli gjort til et enda større offer – gjennom dette tyveriet. Slike mennesker er hypermagikere. Amoralske magikere, kalde moralister, fullstendig nådeløse anorektiske narsissister. Jo mer tynget – tingliggjort eller tung-gjort – de blir på det korrekte, eller oppfatter seg som om de blir, jo lettere tror de at de kan slippe unna – uten bare å bli enda mer tomme og fjerne for andre og seg selv.
De tar denne erkjennelsen som et bevis på at de står ett
hakk over de fleste på alle plan, moralsk, personlighetsmessig, politisk, ja, i
alle relasjoner. De føler seg nær sagt nær innpå dette å være og bli oppfattet
som perfekt. Men de er alt annet enn perfekte: De unnslår seg, fornekter og
fortrenger vesentlig sider ved dem selv, de sidene eller dimensjonene i dem som
f eks våger å konfrontere livets egentlige eller nødvendig iboende meningsløshet,
og som derfor søker reell nåde, som lar den livgivende sevje i dem arbeide
langsomt, det jeg vil kalle den uskapte eleksir, eller den nåde som
absolutt ikke krever noen ofre, ikke et eneste offer, fordi de vet at offeret
allerede er «erlagt». For vitenskapen kan selvsagt sevjen tørt og såkalt
«saklig» konstateres og dens funksjon registreres og måles. Men alle vil her
forhåpentlig se og forstå at jeg snakker i eksistensiell metafor, at jeg
snakker apodiktisk og anagogisk, og ikke primært didaktisk, belærende, doserende
og tilsvarende nedlatende. For meg er dette «metafysisk» polemikk.
Den uskapte eleksir kan ikke stjeles fra noen, når den er erkjent eller oppdaget, som en livgivende ånd, en hellig Ånd, en samvirkende ånd som er selve forutsetning for alt liv. De servilt betingede emosjonelt korrekte menneskene makter å ta inn over seg sevjen hverken som begrep eller som en reell metafor. De ser ikke det store og vakre i dette perspektivet, denne realiteten. De gjør alt dennesidig, platt og gjenstand for demokratisk beslutning. De kjenner ikke til begrepet final årsak.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
De skjønner eller kjenner derfor – f eks - heller ikke et fosters verdi fra unnfangelsen. Og fordi da alt avhenger av stemmegivning og antall stemmer, sier det seg selv at de kaster seg inn i en «evig» kamp om stemmene, en evig kamp om å sikre seg flertall til fremm av egne emosjoner. Sanne, holdbare, dype, inderlige, vakre og gode visjoner er utenfor rekkevidde for De servilt betinget emosjonelt korrekte. De blir opportunister ikledd en eller annen form for ideologi eller utopia – et ikke-sted - hvor fortsatt alt dreier seg om dem selv, om de gjør seg til martyrer for «saken», eller ikke. Ironisk nok er slike typer hypersensitive for alt som skiller og skjelner mellom et «vi» og et «dem». Ikke rart at de underlegger «det nye Støre Vi’et» med slik fanatisk iherdighet som mange av dem legger for dagen.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/gule-vi-aldri-ta-selvkritikk-i-sin.html
Se her om «professorens hjerne»:
https://neitilislam.blogspot.com/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html
Før vi går videre: Et eksempel på eklatant og «fobt» hatprat
hentet fra det så kalt kristne forumet Verdidebatt i den riksdekkende såkalt
kristne avisen Vårt Land:
Forskeren, humanisten og legen Morten Horn skrev:
« – – en tråd som var ren sjikane. … Det var rett og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du – (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at Tajik ville tålt dette innlegget – du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på retningslinjene, et av de verste jeg har sett». (Tajiks «julekronikk» legges inn helt nederst i denne posteringen, kritikken av kronikken følger straks nedenfor).
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Så til: Fallet fra flyet i Kabul, av Julie Dahle, Publisert: 17.08.2021 - 19:47
I norske og vestlige medier forøvrig, heter det at
konsekvent at «desperate mennesker på flukt klamret seg til flyet i håp om å
unnslippe Taliban». Overskriftene om klamringen var mange.
At det var slik det hang sammen ble også nevnt i gårsdagens partilederdebatt på NRK, og på Facebook skriver MDGs førstekandidat i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg:
«De desperate scenene fra flyplassen i Kabul får
hjertet til å briste …
… Gjengivelsen i mediene om de «desperate menneskene» som «klamret seg» til flykroppen for å unnslippe, er dog bare en av flere mulige tolkninger av det som skjedde.
For å være en troverdig reporter, må man også være en god observatør. Å observere uten å tolke det man ser via sitt eget tankesett, er en vanskelig øvelse. …
Det aller vanskeligste i tolkning av informasjon er ofte det å skille mellom deg og meg. Vi tolker hverandre og hverandres væremåter, og ikke sjeldent tolker vi andre gjennom våre egne følelser.
… I praksis betyr dette at vi blander sammen hva som er våre
egne følelser og hva som er følelsene til den vi observerer. Da er risikoen
tilstede for at vi tillegger andre følelser de ikke har, samtidig som vi tror
at vi gjengir en objektiv sannhet.
… Logisk sett bør vi vite at vi ikke kan ha innblikk i andres tanker, men vi glemmer det når vi observerer hendelser med et bakteppe av terrorister.
… Dersom en observasjon skal ha noen form for gyldig tolkning, må grunnlaget for tolkningen baseres på det du kan se. I denne filmen er det vanskelig å påstå at man ser uttrykk for desperasjon, frustrasjon eller sinne. Av de følelsesuttrykkene man kan se, er glede det som er enklest registrerbart. …
… Hvordan hele den vestlige verden konkluderer med at denne filmen viser afghanernes desperate flukt fra Taliban, handler antakelig mer om vårt tankesett enn det handler om våre observasjons- og tolkningsferdigheter.
… Amerikanske militære tjenestemenn sa at de døde inkluderte noen som falt fra et amerikansk militær transportfly da det forlot Hamid Karzai internasjonale lufthavn. …
Amerikanske tropper drepte to mennesker, begge bevæpnet, under oppstyret på flyplassen, sa Pentagon-talsmann John Kirby. De amerikanske troppene hadde blitt beskutt, sa Kirby og la til at det kan være én såret tjenestemann, men at rapportene er ufullstendige.
… det også mulig å konkludere med at filmen viser glede over at Vesten trekker seg ut av Afghanistan. …
Så kan det jo være at det ikke er noe enten-eller her. …
Hvorfor falt så mennesker fra flyet da det var i luften? …
Følelsers funksjon: Følelser er altså slik at det er vanskelig å skille på hva som er mine og hva som er dine følelser, som nevnt over. Dersom man ville vært uhyggelig redd og desperat etter å unnslippe sharialover, er det vanskelig å tolke mennesker som løper i en slik situasjon uten å falle ned på at også de er uhyggelig redde og desperate.
Det er vesentlig å huske at jo mer følelsesstyrt man er, jo smalere tolkningsrepertoar har man. Jo større frykt man selv føler, jo vanskeligere er det å objektivt vurdere det man ser.
Samtidig har følelser en annen funksjon; de er smittsomme og
kan gi signaler til omverdenen om egen moralske kompetanse.
De emosjonelt aktiverte menneskene har ofte klokkertro på at
dette er en kvalitet, at det gjør dem mer ærlige og snillere enn andre. Men det
er ikke alltid tilfelle. De øyeblikksfokuserte menneskene er snarere fanger av
egne impulser fordi det kognitive apparatet som regel er svekket i situasjonen.
De tenker ikke klart, men «koker over» emosjonelt.
Å synes intenst synd på noen fordi man selv ville vært redd
i situasjonen, gjør at man vil hjelpe. Det er en snill reaksjon, ingen skal
påstå noe annet, men samtidig er hjelpebehovet ofte avgrenset til nettopp
øyeblikksbildet, helt frakoplet en totalvurdering av hva som vil være best både
for menneskene man observerer og for samfunnet man lever i, på sikt. Man
glemmer å sjekke ut om egne følelser har gyldighet som vurderingsgrunnlag.
Kommentar:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/nar-forfatteren-saabye-christensen-ser.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/siste-om-dagen-gilje-biden-harris-etc.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/alle-er-na-strre-enn.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/professor-torkel-brekke-advarer-mot-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/salsal-na-en-muslimsk-islamkritiker-ser.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/05/om-den-franske-flukt-fra-friheten.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/om-hvordan-vi-fler-og-mulig-tenker.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/abort-en-hellig-ytringsfrihet.html
Om det emosjonelt korrekte barbari:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/chauvin-og-floyd-og-de-korrekte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/et-lite-overblikk-via-et-bredt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/asia-bibi-islamofobi-selvdestruksjon-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stakkars-islam-stakkars-muslimske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/tffe-tider-forut-det-nye-viet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html
Svær og laaang oversiktsartikkel her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/allmakt-makt-myndighet-autoritet-avmakt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/er-var-kultur-i-dag-ukultur-eller-kultur.html
Julie Dahle fortsetter:
… Følelsesprojisering er et annet tema innen det å forstå følelsers funksjon. Den følelsesmessig aktiverte møter ofte verden med en type mistenksomhet og mistillit, noe som skaper avstand og distanse til andre. Det anstifter ofte en slags fiendtlig atmosfære når man tolker signaler fra andre med en negativ tendens. Og da feiltolker man og tillegger den andre dårlige egenskaper. Dette er spesielt tydelig i innvandringsdebatten, der mennesker som er restriktive i sitt innvandringssyn, ofte tillegges negative egenskaper.
Vi er svært godt kjent med denne typen følelsesprojisering,
der eksempelvis Ap har tillagt HRS både ekstremisme og hat fordi vi omtaler
negative sider ved innvandring.
Tilsvarende ser man hvordan en feiltolkning av hjelpebehov og andres følelsesuttrykk gjør at eksempelvis SV og Rødt havner på en logikk der de mener det er riktig å hjelpe kriminelle tvangsreturnerte afghanere, rett i slett fordi de tidligere har satt bena på norsk jord.
Logikken svikter når følelsene får råde fritt, og har den
effekten at de mest følelsesstyrte tror de er mer moralske enn andre. Moralen
bør oftere være å ikke tro på alt man føler.
… På et generelt grunnlag forteller rapporten at blant muslimer verden rundt er de fleste tilhengerne av verdens nest største religion dypt engasjert i sin tro og de ønsker at islams lære ikke bare skal forme deres personlige liv, men også deres samfunn og politikk. I alle, unntatt en håndfull av de 39 landene som ble undersøkt, sier et flertall av muslimene at islam er den eneste sanne troen som fører til evig liv i himmelen, og at troen på gud (Allah) er nødvendig for å være en moralsk person. Mange tror også at deres religiøse ledere bør ha minst noe innflytelse på politiske saker. Og mange uttrykker et ønske om at sharia – tradisjonell islamsk lov – skal bli anerkjent som den offisielle loven i landet deres.
Andelen muslimer som sier at de ønsker at sharia skal være «landets offisielle lov», varierer mye
rundt om i verden, men er urokkelig i Afghanistan. Hele 99 prosent av respondentene
sier at sharia skal være landets offisielle lov.
… «Når du adopterer noens kultur, tror du at den er overlegen, og du ender med å bli en slave av den. Det er vanskeligere å frigjøre tankene dine fra psykisk slaveri. Afghanere har brutt slaveriets lenker,» sa Imran Khan, ifølge avisen. Brutt slaveriets lenker, smak på den. Videre i den samme artikkelen …
… I vårt vestlige tankesett er maktfordeling et ønsket gode. I islamsk tankesett er en slik visjon ensbetydende med å oppgi klanens maktstrukturer.
Uansett hva årsaken til at folk falt fra flyet er, er det ikke slik at nordmenn eller Vesten forøvrig er utstyrt med evnen til tankelesing. Det kan være greit å ha i bakhodet at de ikke har det samme tankesettet som oss. Selv om vi har lett for å tro at alle mennesker er like, spesielt om vi har felles fiende, er denne troen likevel ikke sann. Det er ikke usannsynlig at afghanere feirer at de er kvitt oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar