Når forfatteren Saabye Christensen ser det og sier det

Av og til blir man i en stakket stille stund mer optimistisk enn man bare for noen øyeblikk siden var. Slike øyeblikk bør man ta til sitt hjerte og beholde dem der, som en levende faktor-X i sine lemmer og i sin sjel.

Et slikt øyeblikk kom da jeg leste hva den den folkekjære forfatteren Lars Saabye Christensen, nettopp har uttalt på høylys dag og i full offentlighet:

– Mennesker er jo for det meste snille, tolerante og hjelpsomme, så hvorfor skal vi så ofte fremstilles som egoister, undertrykkere og rasister?

Kommentar: Noen mener at vårt land nå er blitt en stadig større skolegård for voksne barn der «de gode» mobber «de slemme», med velsignelse ovenfra, fra lærerværelset.

Vi er blitt en skolegård der mobberne får herje vilt og sette standarden «for høy moral». Vårt land er blitt en mobbeskole, en opplæringsanstalt, hvor elevene skal opplæres i hvordan man mobber mest mulig effektiv, mest mulig både kvantitativt og kvalitativt.

På denne måten tror lærerne på lærerværelse at «kjærligheten» skal overvinne alt. De driver en slags «fri barneoppdragelse», fordi de er helt sikre på at denne metoden fører best frem mot det høyeste gode: Å kunne tause ut, isolere og bli kvitt de med minst målbart korrekte emosjoner for derigjennom å kunne stimulere og fremmed de med mest mulig «korrekte emosjoner».

Man har gjort det fritt frem for det moralsk høyverdige i dette å kunne forakte og være nedlatende på en emosjonell «korrekt måte».  Se her om How emotions are Made og Emosjonell IQ og her om bl a mye annet: Against Emphaty av Paul Bloom. (Artiklene henvise til en rekke posteringer som tar for seg dette jeg kaller SAP, det juridico-religico-mennesket, tankeforutsetninger, hypermagi og hypermagikere. Se for øvrig: Tankeforusetninger og SAP med linker. Og se her den kanskje litt for lange eksempelmettede posteringen om Allmakt .... avmakt ... magi

 

– Jeg merker en kulde, eller snarere et ubehag, senke seg over en hver sosial sammenheng når praten dreier seg over på terror, innvandring, konservativisme, islam, karikaturtegninger og tradisjoner, skriver forfatteren, (han har en sterk motvilje mot alle former for ekstremisme.)

 

… all uenighet oppfattes som en trussel. Derfor blir alt skrevet om. Man prøver å skjønne og forklare terrorisme og massemord på uskyldige og kaller dette for tolereanse, men det er snarere et uttrykk for redselen for å tenke og handle adekvat for å verne ofrene.

 

Kommentar: Hvem kan benekte at dette er tilfelle? Kommer an på hvem som ser og hvordan?

 

Forfatteren fortsetter: Man baktaler sin egen nasjon og sivilisasjon og kaller selvhatet for humanisme og solidaritet med de undertrykte. …  ekstremisme er blitt det normale, f eks når man i forslaget til ny barnelov sier at man bør utelate ord som bror, søster, mor og far og sette disse ordene i hermetegn, som om det ikke lenger finnes mødre, fedre eller søsken.

Han snakker i intervjuet med Dag og Tid også om da han ble skjelt ut etter et intervju med A-magasinet i 2015, gjort rett etter terrorangrepet mot Batachlan i Paris:

– Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv, man kan bli så god at man nesten blir slem», sa jeg visst. Med det mente jeg at den godheten som tolererer det onde, selv er ond og dessuten hyklersk,

Han mener at han har uttalt seg saklig om det massive, moralske presset om å være god, raus, gavmild og solidarisk.

Han uttalte også at venstresiden ikke lenger snakker for folk flest, men heller snakker de ned.

https://resett.no/2021/01/22/forfatter-lars-saabye-christensen-om-godhetstyranniet-hyklersk/

Sluttkommentar: Saabye Christensen beskriver forholdene godt. De fleste, vil jeg si, vil kjenne seg igjen og nikke. Man vet at noe er galt fatt, at noe skurrer og at noe er på gang som man helts ville vært foruten. Offerproduksjonen er kommet for langt. Vi er kommet inn i et farlig farvann der de gode må produsere sine ofre for å kunne føler seg «emosjonelt korrekte». (Ja, og dette er en hypotese på et visst forklaringsnivå).

Men Saabye Christensen kommer ikke fullt og helt til orde i artikkelen som er linket til. Det skyldes plassmangel, sannsynligvis. Men det som ikke forfatteren ikke sa, kan være like viktig som det han beskrev og sa.

Det han ikke sa er det jeg har forsøkt å finne en forklaring her på bloggen de siste 3-4 årene’, en forklaring som mange sikkert har en bedre forklaring på. Mine hensikt har vært å få frem mulige måter å se det på, nye vinkler som kan forklare og belyse tingenes tilstand, (mer eller mindre sett utenfra, men også i høy grad derfor sett innenfra). Man bør ikke bare registrere og beskrive, men også å forklare. Å være normløs er en illusjon. Å være likegyldig den verste «synd». Og så får forandringen komme og «vise seg» seg. Det vil vise seg hva som har vært den meste hensiktsmessig og mest mulig skånsomme måte å angripe tingene og virkeligheten på, i det håp at optimismen kan stige og bevares. De underliggende «forhold» - og spesielt de metafysiske - må frem i dagen og «nordmenn» i skolegården må kunne tåle å se virkelighetens mange perspektiver med optimisme og ikke bare de færrest mulige perspektiver basert på forakt, oppkonstruerte fobier og pessimisme.  

Se her om "hvorfor det går så galt" (SAP), og bl a om den islamske Din eller Deen