Avisen Klassekampen prøver seg på emosjoner

Vi har skrevet «a lot» om emosjoner og emosjoners makt, avmakt, misbruk, tilstedeværelse og fravær her på bloggen. Det er bare å ta for seg. Og noen vil da akke og vee seg med karekateristikker som absurd, andre vil bli rystet og si «ikke vitenskapelig» – og eller: bull-shit. Jeg spør: Hvor i det hele tatt ser de ikke tåkeprat, der de sirkler i egen tåke?

Ved å fokusere på emosjoner, vil mye kunne gå opp for en; man vil forstå bedre, om hvem man er, hvem man ikke er, og ikke minst om «hvem» andre er, og «hva» de står for, - og er nødt for å stå for. Et Eureka - er ment å være oppmuntrende!

Min hensikt har vært å gjøre det til et anliggende å kjenne på «kjenslene», - hvis de fins, kjenne på samvittighetene, hvis og der de fins.

De som er så kjenslevare at de ikke tør å nærme seg emosjoner, er ofte ikke nødvendig vis kalde eller emosjonsløse. De er ofte tvert om: De helliggjør følelsene og emosjonene og gjør dem ukrenkelige i absolutt universell forstand. Disse setter skylapper på sine egne hjerter og vil før eller siden gå rett på veggen.

Slike mennesker har dårlig kontakt med sitt indre, seg selv – og vil derfor fort oppleve brudd i relasjoner til andre. Noen ønsker å være så overflatiske som mulig; en slik strategi vil beskytte dem fra å bli krenket og fra muligheten for å krenke andre, hvem det nå måtte være, og hvis man ikke ønsker. Man kan spørre om slike mennesker lever i det hele tatt.

Vesten – som sivilisasjon - er i dag innfanget i emosjoner av ulike slag. Som individualister er det ikke noe vi mer hegner om enn våre emosjoner – som mange lar gå for sannhet, uten forbehold og uten «kvalifikasjoner».

Slike mennesker vil av mange andre mennesker i andre mer kollektivistiske kulturer, oppleves som kalde og beregnende, og lite engasjerende og åpne. Ofte som direkte usympatiske. Og med minimal empati. Eller som dumme og lette å lure.

Men de vare og beskyttede - eller undertrykte - emosjoner som energibase og energikilde, er blitt hellige tabuer her hos oss; de tas imidlertid for gitt, noe naturlig og uberørt, - vi tror egentlig at alle er født med de samme emosjoner, og i vår kristne tradisjon sier vi jo at alle er født i Guds bilde og likhet. Når vi så identifiserer dette konseptet med postulater om at vi alle har de samme pristine emosjoner, vil de fleste nekte å forstå at emosjoner, også, faktisk er produkter av arv og miljø. En slik erkjennelse vil kunne hindre mye unødvendig naivisme og emotivisme. Psykologen Bloom skriver at han er «Against Emphaty». Av ham vil kanskje noen ha mye å lære. https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Kort og pregnant sagt: Vi forutsetter, innbiller oss og tror fullt og fast i dag på at våre emosjoner på ett eller annet vidunderlig vis er et unntak fra alle konsekvenser av selve Syndefallet, og at emosjonene våre følgelig kan overstyre Gud. Bare vi har de korrekte emisjoner, fins ingen synd, intet «fall from grace». Spesielt de som kronisk og nevrotisk legger seg under de servilt betinget korrektee emosjoner, vil ha stor tilfredsstillelse av å forkynne og kringkaste for så mange (lett manipulable) som mulig at nettopp de, allerede før «dommen» - enhver dom – akkurat de er de utvalgte, fordi de jo har frigjort seg selv fra selveste syndefallets konsekvenser.

Slike folk skjønner ikke at de er tåkefyrster i skoddeheimen. At de gjør seg til hypermagikere og at de sannsynligvis står med begge beina så dypt i SAP at de selv gladelig tror at dette i seg selv kan frelse dem.Og at dette i seg selv skal frelse alle andre, som antas å stå utenfor og ikke være sååå utvalgte.

Se denne med linker: https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/nietzsche-on-islam.html

Se dette diagram-hologrammet om SAP, og tillegg det meninger, betydninger eller emosjoner du kanskje ikke har, eller muligens kan få:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/lotusen-jussen-troen-og-det.html

Og selvsagt; de aller fleste er så redd dem – emosjonene, spesielt de dypere, mer varige, mer livsfremmende og is seg slev forløsende – emosjoner, at de rygger unna, de tror at emosjoner er noe medfødt, noe vi ikke kan noe for, noe vi må ha for oss selv. Og på denne måten sammenstiller eller indentifiserer vi på en måte emosjoner og samvittigheten, eller alle de ulike og delvis innbyrdes selvmotstridende samvittighetene våre. Emosjoner må derfor vernes; ja, noen tror og liksom vet med seg selv at sannheten, ja, det er hvordan akkurat jeg eller akkurat min gruppe føler, eller litt dypere: Hvordan jeg eller «vi» emoverer – det er sant.

Mine emosjoner er da identiske med den subjektive sannhet og ingenting og ingen kan transcenderes denne sannheten. Den objektive sannhet, og rasjonalitet, er dermed ute av bildet og en saga blott. Dette åpner så for den absolutte nihilisme paret med den absolutte solipsisme.

Utrolig? Usannsynlig? Dårlig innfallsvinkel?

Vel, ta deg en bolle. Men: Enten skjønner man og ser det, eller så gjør man ikke. Det er bare slik det er, dessverre, for deg som ikke oppfatter dette på en fruktbar måte og overhodet ikke får noe ut av det. Grunnen til det kan være angst og frykt, irrasjonell frykt, og manglende kontakt med deg selv – og ditt hjerteliv, i den personlighet jeg antar at du fremdeles har, og muligens i den personligheten du innbiller deg at du har.

Man oppfordres i dag til å tro at jeg er mine emosjoner og emosjonene er det ensete og ekte jeg har. Emosjoner i seg selv er selve definisjonen på sannhet. Det jeg føler – på det emotive planet – må være sant; jeg kan stole på at det er sant og jeg er i min fulle rett til å handle og agere på dette grunnlaget. Hvem kan så kritisere sannheten? Hvem har rett til å kritisere emosjonen – for er ikke emosjonen og personen ett? Og er ikke begge da hellige, uavhendelige, udelelige og absolutt beskyttet av menneskerettene, menneskerettighetene og all naturlig lov og all samvittighet?

Det er sant fordi jeg sier det, sier noen. Andre sier det er sant fordi jeg føler det, fordi mine emosjoner er sanne, jeg kan ikke tvile på dem.

Filosofen Descartes hadde stort behov for å sikre vitenskapen visse grunnleggende sannheter som ikke kunne betviles. (På rasjonelt grunnlag). Han var med andre ord manisk opptatt av å bli «sikker» eller «viss». Han ville ha garantier her i livet. Men hvem kan være sikker på noe som helst?

Descartes kom fram til at han ikke kunne tvile på at han eksiterte. Jeg tviler, derfor er jeg. Den som tviler, er med andre ord sikker – han har en eksistensiell visshet i seg som ingen kan rokke ved.

En sånn person er en vi kan stole på, mener vi. Bre vi ikke tenker oss frem til dette synet, denne konklusjonen, eller denne «sikre» hypotesen».

Hvordan kan vi våre sikre på at vi stiler på denne personen? Jo, i dag blir vi sikre først nå vi «får emosjoner», og da helst gode emosjoner. Vi kan derfor si at det sm er sant, det er våre emosjoner, for vi kan ikke tvile på dem, når vi må tvile på alt annet.

Men dette er en tragedie. En tankefeil. Et grovt kategorimistak. Og det er dette jeg har forsøkt å «skildre» her på bloggen.

Ha meg tilgitt. Det var ikke meningen å komme deg for nær, eller tråkke deg på tærne. Jeg bør ikke ha dårlig samvittighet, derimot, hvis jeg mot all formodning skulle ha kommet i skade for å krenke deg, om aldri så lite.

Jeg skrifter nå og her til Klassekampen, og hvordan det kan gå til, skal jeg komme tilbake til under følgende linker, som du kan hoppe over, hvis du til nå har fulgt med på ferden:

Bakgrunn og motivasjon, eller incitament:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/kan-de-korrekte-vinne-en-krig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/det-kristne-verdensbildet-av-dr-med.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

«Jeg er mine emosjoner»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

 

Psykolog og spaltist i Klassekampen, Guro Øiestad, skriver for Klassekampen nå i det siste:

"Trygghet kan jo bety så mangt. Grunnleggende sett forstår vi trygghet som beskyttelse – at vi føler oss beskyttet mot farer eller ubehag. Så når vi snakker om ytringsfrihet må vi drøfte hva vi trenger beskyttelse mot. Hva slags trygghet kan vi forvente? Hva må vi tåle? Kan vi kreve full trygghet, altså beskyttelse på alle fronter? Og hva er egentlig frontene? Jeg vil se om det kan gi noen svar å grovsortere i trygghetsbegrepet, ved å dele det i to ulike former, som så knyttes til ytringsfrihet:

1) Eksistensiell trygghet

2) Emosjonell trygghet

Med eksistensiell trygghet tenker jeg på trygghet for liv og helse, at vår grunnleggende eksistens er beskyttet, og at vi kan delta i ytringsrommet uten fare for brudd på menneskerettighetene, som inkluderer frihet, fravær av diskriminering og personlig sikkerhet. Med emosjonell trygghet tenker jeg på den individuelle følelsen av å være anerkjent, opplevelsen av å bli forstått, tatt på alvor og verdsatt."

Øiestad "lurer på om noe ved tidsånden – økt krenkbarhet og ønsker om å unngå risiko – kan komme i veien for ytringsfrihetens grunnbetingelser":

"Kan vi forvente at alle våre følelser skal ivaretas i det offentlige ytringsrommet? Kan vi forvente støtte? Kan vi kreve anerkjennelse, og med rette føle oss krenket hvis anerkjennelse uteblir? Selvsagt ikke, vil mange svare spontant, og jeg er en av dem."

Forventning om emosjonell trygghet ødelegger ikke bare den offentlige debatten. Når for eksempel studenter vil ha "safe spaces" på universitetene, så er det emosjonell trygghet man ber om. Det strider mot universitetets idé».

 

Kommentar: Ingen tvil om at psykologen har studert emosjoner både lenge og vel og cudos til Klassekampen som nå forhåpentlig vis kommer på banen i kampen om emosjonene, og da særlig de servilt betingede korrekte emosjoner, - en term psykologen selvsagt ikke formulerer. Hun nærmer seg de rene følelser, på en måte. Hvor nær innpå hun er og forstår emosjoner per se, nærmest, kan jeg ikke lese ut av artikkelen hennes. Men hun er nær, og aktuell, uansett. Det kan komme mye interessant og morsomt ut av dette – hvis noen tør å nærme seg «temaet» uforferdet og i noe mer dybde og i den erkjennelse at dette både er enklere og mer komplisert enn det ved første øyeblikk kan se ut som.  

Se vår egen om: Når spøkelset safe space risler ned fra eliten og det høye etablissement i dagliglivet:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html