Slaget (i Bærum) som aldri ble noe av

Oppdatering av forrige postering her:

«Slaget» i Bærum ble avverget. Hvorfor kunne det begynne? Men hvem tapte slaget? Eller er det bare så vidt begynt? Var det noen som ble «snurt» for noe? Hvordan vil slagene te seg i fremtiden? Vi kan fort ble indratt i en serie spørsmål der grunntemaet kan være: Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor … etc – i en uendelig regress.

Men regressen må stanse et sted, alle ting har en begynnelse. Uten begynnelser blir alt absurd. Så egentlig er vi like langt, i dag, som vi engang var. Fremtiden vil vise om tingene vil få en ny begynnelse, et nytt opphav, en ny «ubevegelig beveger».

Er kriger – uansett hvilke – et stort ikke-illusorisk kontinuum?

Det er all grunn til å se for seg en serie av «dryppkriger» - de små drypps kriger, nålestikkskriger - eller forestillinger som bare fjernt ligner slagene far tidligere tider.

Vi får vansker med å skille mellom virtuelle kriger og virkelige kriger. Men ingen av dem er egentlig «reality-shows». De virkelige krigene går selvsagt dypere, motiveres av helt andre krefter enn «bare» narsissisme. Her står «grunnvilkår» på spill, underliggende årsaker og virkninger, spørsmål om eierskap til identitet og produksjonsmidler. Det er vitterlig en dialektikk i alt dette, en utvikling fra tese, antitese og syntese – virkelig?

Vi har nylig sett en «storming av Kongressen». Den var ingen revolusjon, den var ikke engang et forsøk på revolusjon, det var mest «skriking», blodig som den riktig nok ble, men for folk flest: Den utspilte seg «i virkeligheten» bare på avstand. Det var en revolusjon som egentlig ikke angikk noen – men ok, det følger rettsprosser og folk stilles til ansvar, det skulle bare mangle.

Folk i dag tror gjerne at tingene alltid har eksistert. At verden ikke har hatt noen begynnelse og at den alltid og evig har eksistert. Men dette er en umulighet, og da har vi en begynnelse, og hvis vi har en begynnelse, kan vi se slutten på alle kriger trygt i møte. Det dreier seg om religion dette, det jeg kaller det juridico-religico paradigmet.

Tilbake til Bærum i dag:

«Samfunnet» mobiliserte mye kraft ikke for å forhindre slaget, men for å få det inn i akseptable former. Det var krefter og motkrefter i sving. Og politiet og samfunnet ser ut til å ha lykkes, det norske politiet er notorisk kjent for å være godt i stand til å hindre for stor voldsomhet. Man gjør grundig forarbeide. Det er betryggende. Vi er ikke som «Paris». Vi er ikke i oktober «1917».

Vi er ikke hvite, vi er ikke røde, vi er i ferd med å bli grønne – av multi, og i polymorf harmoni.

«Soldatene» hadde inntatt sine stillinger og publikum sto og så på og ventet seg underholdning og noe meningsfylt å ta seg til i hverdagen, en lørdag i Bærum. Men denne gangen ble publikum altså snurt for «de blodige sammenstøt». Det skilte en elv mellom partene. Et dyktig trekk fra politiets side. Vi bruker mye krefter på å holde krefter i sving, sterke krefter. Kreftene holder oss parate. De innbyr til utfordrende problemløsning. Mange ønsker å måle krefter, og sette kreftene opp mot hverandre med stadig større intensitet, kontinuerlig. Aggressivitet kan av mange «sintere og sintest» tolkes av mange som selve kriteriet på sannhet og rett. Vi synes å bli sterkere jo mer krefter vi bruker på å stagge og kontrollere kreftene. Vi legger lokk på ting og spenner musklene, samtidig. Det gjelder om å begrense seg og legge begrensinger på begrensingen. Hvor lenge kan denne sjongleringen og denne tvetydigheten fortsette? Jo, så lenge vi har et reelt demokrati.

Vi begrenser oss med sekulær lovgivning. Hva når begrensningen, avgrensingen og grensene en gang for alle settes av «gud»?

Slagoppstillinger er ikke ukjent i historien. Krig var per definisjon mer en picknick for tilskuere enn et dampende blodbad for deltakere.   

Krigene, slagene, var historiens skueplass fremfor noen. Sivilbefolkningen skulle holdes utenfor. Det var fornuftig å holde folket utenom. Dette var en kamp mellom kjemper og en av dem måtte naturlig nok tape eller vinne. Den som vant, hadde livets og naturens rett på sin side. Saken var «biff». Enkel å forholde seg til. Men så kom ideologiene. Ideologier som krevde nye offer og nye former for kriger.

Samfunnet den gang overlot til krigerne å krige mot hverandre. Og så har vi geriljakrigene, punkt-trefningene, den lange uttestingen av fienden, den asymetriske krigen, utholdelseskrigene – wars of attrition. Spionkrigene. Alt ligner cyber. Spill-avhengighet.

I dag foregår helst krigene i alle sine former som tv-slag og som underholdningskriger. Det er ikke rart at bare få synes å ta krig og muligheten for krig på større skala på alvor i dag, i vår del av verden. Småtrefningen ser ut til å berolige oss og bekrefte at vi tross alt og fremfor noe «ere dog en fredsæl nasjon" et fredsfolk – og vikingtiden har gått inn i komikk-historien.

De idylliske slags faktum ble brutt med WWI og WWII. Slagene valset over i sivilbefolkningen. Det døde flere sivilister enn soldater. Det dreier seg her om millioner på millioner. Ikke rart at vi er redd for krig, vi føler at dens virkelighet ligger som øksen ved roten. Derfor må vi også rasjonalisere, fortrenge, bortforklare. For noen er «fobi» identisk med krig. De oppfører seg og tenker deretter.

Vi tar et steg tilbake, et steg som faktisk gir en grunn for optimisme: 

Mina Adampour sa på Dax 18 forleden at «det er helt fint å si at islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion». NRK

Adampour er som alle vil vite muslim og antirasist. Hun er selvsagt sterkt imot Hege Storhaug, Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie, - alle sunne og uredde islamkritikere.

Man skulle så tro at Adampour generelt og ut fra hennes egen religion eller tro ønsker islamkritkk velkommen, spesielt saklig, velbegrunnet og etisk høyverdig kritikk av islam. Men hva er det hennes motstandere så bedriver, og som hun så radikalt tar avstand fra, om ikke annet enn nettopp saklig og velbegrunnet islamkritikk?

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/den-store-undergravende-puerilisering.html

Det vi ikke fikk tatt med i originalen av denne posteringen, men som vi altså oppdaterer nå, var at: som Bærum kommune formulerte det: «Å ytre seg kritisk om visse sider av samfunnet, herunder om religion, er tillatt.»

Det var et massivt oppbud av politi til stede, både uniformert og sivilt. Trolig var det også store styrker i beredskap like ved. Politiet hadde også utplassert seg på hustakene. resett - Lurås

Vi bare minner oss selv på at fredsviljen er stor og at retten til islamkritikk ligger fast. Betryggende fast. Inntil videre.