Lars Gule, som underviser på et universitet, og ellers mange med ham, vil ikke ha vansker med å kalle folk nazister eller fascister, selv om disse for anledningen ikke går i uniform eller opptrer i flokk som tydelig viser ideologisk tilhørighet. (Man antar sånn helt uten videre at store deler av befolkning er anonyme fascister eller fascistoide-lignende personer). Og selv om de ikke er fascister og lignende i det hele tatt, men blir plassert villig vekk i båsen med de virkelige fascistene, (hvor de nå måtte gjøre seg gjeldende i dagens turbulens).
Samtidig vil Gule ha alvorlig vegring mot å kalle leninister, stalinister eller maoister for marxist-leninister eller for kommunister under et annet navn, hvis disse ikke bærer en uniform eller på annen måte viser at de er nettopp det de er, nemlig kommunister eller marxister i en eller annen form.
Selv ikke hvis disse faktisk selv sier at de er kommunister, anarkister eller revolusjonære anti-kapitalister, vil Gule og hans likesinnede ha store problemer med å benevne disse menneskene for det de selv hevder at det er, og for alt det de står for, - selv om de viser det i praksis, via vold og mønstret demonstrasjonsvirksomhet. (Selv om de altså er normative ekstremister).
Det er påfallende, i det store bildet, at de som ofte kalles fascister ikke opptrer hverken i uniformer eller med felles manifester. Likevel tillegges de en uniform virkelighetsforståelse og en underliggende kollektiv konstitusjon. I seg selv er dette meget merkelig. Det kan minne om et stort behov for å konstruere opp virkelig farlige stråmenn, som i virkeligheten altså er illusjoner. Det kan i sin tur tyde på at det gjør seg gjeldende en viss – faktisk og objektiv - underliggende og virkelig farlig kollektivt delt paranoia-struktur på venstresiden. I medstrømsmedia MSM, er dette noe som aldri tas opp, fordi disse er like avhengig av dette paradigme som pøblene selv er det, bare i en litt annen form, i en litt annen setting, ut fra en litt annen vinkel, et litt annet ståsted og på litt andre kontekstuelle premisser. Og alt dette er farlig. Det pågår en krig. For kristne dreier det seg først og fremt fortsatt bare om en «åndskamp». Det er på sett og vis å håpe at kristne fortsetter å tro at dette kun er en åndskamp. Men mer om dette i det følgende under. Realismen i hele sin bredde har en tendens til å dukke opp og gjøre seg gjeldende før eller siden, i hvert fall i Vesten. Ja, helst i Vesten.
Særlig vil Gule ha problemer med å benevne de
demostantene vi har sett i sving i de siste dagers demonstrasjoner som det det
er, nemlig muslimer; muslimer som støttes av kommunister eller som tar imot kommunister med takknemelighet for støtten. Man synes å bli mer og mer gjensidig avhengi av hverandre,
Gule vil i høyden benevne dem som ekstremister eller
jihadister e l. Han vil knytte disse voldspøblene til ytterkanten av islam, til
helt ut over kantlinjen på islam, og slik ufarliggjøre disse pøblene eller
vandalene, for samtidig da i å kunne denigrere eller inkriminere vår
lange og – og inntil for nylig - individuerte judeo-kristne tradisjon og kultur
mest mulig, i enhver anledning, så å si). (Gule funderer seg med andre ord på
illusjoner og en fantasiverden han må opprettholde for å kunne tilfredsstille
sitt eget behov for å bidra til og opptre som en slags overgudelig «gudserstatning»
i vår postkristne og dominante ateistiske forestillingsverden), se mer under. I hvert fall i det yre.
I dette ligger det en farlig ironi, en håpløs strategi og en tragisk manglende forståelse for hva islam er, hva Allah-tro er, ja, i det hele tatt hva «gudstro» er. Og forstår man ikke dette, vil man mislykkes totalt med ad hoc appeller til fredelige og ikkevoldelige demonstrasjoner, man vil – både forsettlig og uaktsomt - heller fremprovosere mer vold og mer ekstremisme – på begge sider, av det som til nå har kunnet kalles «demarkasjonslinjen», fordi det det her gjelder om er krig, og dette å vinne eller tape en krig. Det dreier seg om å vinne eller tape for Allah eller gud, eller mellom Allah og Gud. Det gjelder en troskrig og hvilket forhold vi har til de ulike troer, de ulike gudsforestillingene, de ulike verdisyn, den ulike virkelighetsoppfatningen og det ulike menneskesynet. Det gjelder her og nå en krig som bare er erklært. med guddommelig og absolutt og ikke-forhandlingsbar hjemmel - fra den ene siden sett, uten at den andre parten – den vestlige, judeo-kristne, parten – ennå helt forstår at vi som vestlige – faktisk og i realiteten er blitt erklært krig mot. En kristen kan være for en rettferdig forsvarskrig basert på verdslige kriterier, (sml f eks Luthers skille mellom Det åndelige og verdslige regimente). Han trenger ikke å begrunne sin stilling til denne krigen ut fra guddommelige hjemler og prinsipper. Han kan bruke fornuften og helt legitim resonnere seg frem til rasjonelle grunnlag for en slik forsvarskrig. Han vet at den virkelige krigen er en åndskamp og at den verdslige krigen er av sekundær betydning sett i forhold til kontekst og velbegrunnede forstillinger om universalitet.
Det Gule ikke ser er, at protestantene knytter sin oppførsel og sine handlinger til noe som er noe mer enn et – verdslig avfattet - manifest, noe mer enn et kulturelt uttrykk, noe mer en «sinte unge menn» som kan kureres med litt Jung eller Freud og sosialdemokratisk «snillhet»., ved å konstruere konvensjonelt konstruerte korrekte emosjoner. (Hvilken begredelighet!). Her gjelder det Allah mot alle andre, faktisk, mot alle ateister, mot alle kristne, mot alle buddhister, mot alle hinduer og – kommunister i Kina og den kinesiske «kapitalistisk-kommunistiske staten», kanskje bedre kalt mer eller mindre myk «sterk kommu-kapitalisme».
Det Gule ikke ser at muslimske demonstrantene ikke er som andre verdslige eller sekulære demonstranter. Han innbiller seg kanskje at han kan overbevise og stanse disse voldelige demonstrantene med ugudelig eller verdslig ofte voldsromatiserende fintføleri, eller korrekt emosjonell betinge triumfalisme, sett fra hans side. Gule ønsker å bli oppfattet som en nødvendig fredsmegler her, han går politiet en høy gang og fronter «den riktige» siden, han vil bli oppfattet som en god pedagog, en pedagog som vil appellere til en «fornuft» som ikke kan begrunnes i annet enn hans egen agenda og ateistiske selvforherligelse. Han ser ikke at hans pedagogikk i demonstrantenes øyne ikke kan oppfattes som et oppkok av vantro emosjonalisme, uten forankring i det guddommelige. I deres øyne blir Gules vedisynsmessige forankring i det gudløse, et ynkelig, ateistisk skue, og derfor helt uten holdbarhet og praktisk-metafysisk – eller «åndelig» - begrunnelse. De vil ikke på sikt kunne stole på Gule og hans «verdensanskuelse». De vil imidlertid dra nytte av hans «tjenester» der de kan og hvor de kan bruke ham som en nyttig idiot nettopp mot Vesten og den judeokristne tradisjon. Muslimen vil se det som en svakhet i vestens eksistensielle grunnforutsetninger at den kristne faktisk kan være imot å ofre lemmer og liv, og med all sin eiendom, i en krig. Dette vil kunne fremme en pasifisme som muslimene vet å benytte seg av; den gjør Vesten svak, tror de. Men de skal ikke være så sikre i sin allahianske sak. De har plikt til å ofre liv lemmer og eiendom, men dette kan være islams akilleshæl på sikt, - en tanke som er helt fremmed for «de riktige» muslimer. Islam kan aldri sette Mennesket i sentrum; islam fratar seg dermed selv å se mennesket som individ og person. Mennesket i islam dømmes av Allah og profeten til å bli, forbli og være et «massemenneske», et menneske uten grunnleggende frihet, frihetsoppfatning, frihetsfølelse, men bare egentlig et individ, et isolert vesen uten samvittighet, uten «guds-samvit». Uten mulighet for å vite noe sant, seriøst, hjertenært, dypt skjønt og riktig om Gud.
Kan muslimer ha samvittighet? Om Aristoteles, om tragedien og disses betydning for Vesten. Vesten ser et menneske som person, og kan det være noe høyere enn de å være og bli oppfattet som en person, ikke bare av «naboen», men av Gud? Og hvor er kjærligheten uten personen og personer? Som vi vet er det umulig i islam å postulere at Gud er kjærlighet. Og enda mer umulig at Gud kan si dette om seg selv. For Allah er hverken en person eller Kjærlighet. Men se her: Ødelegger kjærligheten kirken?
Gule kan ikke få seg til å tro at Gud er større enn Gule, og at Gud faktisk er til og eksisterer. Derfor forstår han ikke islam og disse muslimene. Han forstår seg knapt selv, og er derfor en dårlig og lite egnet fredsapostel. Gule har ikke øre for at islam proper – i sin essens og i sitt vesen – er en normativt ekstremistisk religion. Han er som «en liten Gelius», se her om Gelius, Gud og kjærligheten. Og se her Gud, Gule og - normativ - ekstremisme; hans definisjoner og Gule, Gud og Muhammed - off the hook? Og Gule, ekstermisme og godhetsapostlene definert og - asyl, asyl!
Et utdrag: «Godhetsapostlene er de som inntar posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkelighet. Det de driver på med og legitimerer seg ut fra, er en mer eller mindre systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk forankret, virkelighetsoppfatning som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om virkeligheten.» «Godhetsapostlenes ideologi og projeksjoner i form av avhumanisering av sine motstandere avviker sterkt fra omforente og godt begrunnede etiske, moralske, juridiske og politiske normer og handlinger. De gjør seg til normativ ekstremister og driver mer eller mindre med systematisk uttenkt og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede metoder, og forfekter oppfatninger som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente etiske, moralske og politiske normer.»
Den kommende verdenskrig, som vi faktisk er midt inne i, vil være en religionskrig, en krig mellom to diamentralt motsatte, inkongruente og inkompatible guddommer, den kristne gud og den muslimske Allah, men, obs, obs: En kristen trenger imidlertid ikke å begrunne denne krigen i to ulike guder, nei, en kristen kan fundamentere seg i demokratiske prosesser, i de demokratisk utformede konstitusjoner, ikke som applikasjoner av Det gamle testamentet, men som praktisk politikk, hjemlet i det kristne menneskeverdet og den kristne virkelighetsforståelse. Denne tredje verdenskrig vi er midt oppi, er en åndskamp sett fra den kristnes side, men en høyst materiell kamp sett fra islams side, for her gjelder det om å tvangsomvende eller erobre folk og sinn over til en spesifikk trosbekjennelse som primært har til hensikt å etablere kontroll over områder og rikdommer, en bekjennelse som ikke vil «indusere» tro, personlig tro men tvert imot underkastelse, under et (både åndelig og materielt eller materialisert) gjennomkollektivistisk basert samfunn, og hva alle der blir ett. I hvert fall er dette idealet, og målet. Islam vet at det kan ta lang tid og koste egne lemmer og eget liv, og eiendom, som det står i Koranen.
Den troende, seriøse, fromme Allah- og Muhammed-troende muslim har plikt til å ofre eget og andres liv, en plikt man ikke unndra seg og som gjelder absolutt som et hellig, uforanderlig og ukrenkelig prinsipp i islams «principium», kan vi si. (Har du møtt noen slike? Ikke jeg heller, på nært hold, men det er ikke poenget her, bare for å ha sagt det)
En kristen kan derimot, med den beste samvittighet og i den beste tro, «underkaste» seg – ut fra sin personlighet og med sin personlighet, og sitt individuelle forhold til virkeligheten og de konstitusjonelle demokratisk prinsipper, og ut fra sine egne individuelle forutsetninger, til enhver tid, som i prinsippet er sekulære i prinsippet, i fleksible prinsipper basert på en personlig relasjon til Gud og på et personlig forhold mennesker imellom generelt, jfr Den amerikanske konstitusjonen, som snakker om en skaper, og vår egen Grunnlov som i prinsippet kan forandres. Både den amerikanske og den norske konstitusjon bygger på det kristne gudsbilde og det kristne menneskesynet, vi er alle født eller skapt med visse uavhendelige rettigheter og iboende verdier. Se her om dilemma og menneskeverd i islam, eller grunnleggende mangel på sådant.
I islam må man gjøre seg fortjent til sitt spesifikke islamske «menneskerverd», i kristentroen er man født med det, universelt.
Muslimene oppfatter allerede nå den kommende krigen som en krig for Allah mot vantroen og gudløsheten, den være seg ateismen, sosialismen, kommunismen eller og kapitalismen sett med islams og Allahs øyne. Ja, det foregår sogar en «verdenskrig» innen islam selv, Se denne utrolig åpenbaringen som ingen muslim faktisk aldri helt kan fri seg fra, uten vestlige, kristne, prinsipper i bunn, her
Og denne krigen er omfattende, den gjelder overalt til enhver tid. Det fins ingen «pause» i islam. Budene, forbudene og forordningene gjelder absolutt og uavgrutt og målet ligger fast en gang for alle og selve målet er: Verdensherredømme, der alle skal være underlagt og tilbe Allah, (den nåderike som «han» kalles).
Metafysisk eller konseptuelt kan dette illustreres med at mens den muslimske guden er fundamental eller usunt irrasjonelt radikal eller absolutterende monoteisme, som ekstrem monoteistisk eller som en tro på en totalitær monade, og som udelt ikke-personlig, så er den kristne Gud triteistisk og personlig i eminent forstand. Kristendommen åpner for det personlige, for relasjoner til Gud. Se: Allah er ikke hellig og Treenigheten som nøkkelen til Vesten. (Islam vil kunne oppfattes og oppleves som en form for demonisk kommunitarianisme, sml nazismen). Se også her om okkasjonalismen og dens betydning for verdisyn, vitenskap og virkelighetsoppfatning her. Se også om islams «rasjonalitet» og om hva nazistene og kommunistene sa
Vi legger her ut visse lenker og noen tekster med relevans for posteringen her i dag. Se for øvrig vårt tablå over relevante saker fra de siste par ukene, og noen viktige linker som bakgrunnsstoff for dem som ikke er for perplexe av det hele og som følger noenlunde godt med på utviklingen og forholdene for øvrig:
En avlegger av tysk kommunisme:
https://www.frontpagemag.com/fpm/2020/06/antifa-relic-german-communism-joseph-hippolito/
BLM er også en uttalt marxistisk organisasjon. Dette har de slått fast helt på egen hånd, og det forteller egentlig det meste man trenger å vite. Marxisme er på ingen måte en stueren ideologi. Det er en ideologi som bygger på hat, og totalitær makt, som formaner at det perfekte samfunn kan skapes ved ekstreme omveltninger, uten omtanke for folks individuelle frihet, tradisjoner eller fornuft.
Det er en ideologi som bygger på konflikt mellom svart og hvitt, «undertrykker» og «undertrykt», helt uten nyanser. Marxisme fører nødvendigvis til ufrihet og undertrykkelse.
Å forsvare demokratiet
Når slike grupperinger gjør seg gjeldende i gatene, og bruker vold og utøver hærverk, så er det myndighetenes oppgave å stoppe dem.
https://www.document.no/2009/04/26/antifascismen_er_den_nye_fasci/
https://www.document.no/2020/06/01/politisjef-i-nypd-antifa-hadde-forhandslagret-vapen-og-utstyr/
https://www.document.no/2020/06/12/a-brief-history-of-antifa-part-i/
https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2017/09/the-rise-of-the-violent-left/534192/
The Rise of the Violent Left
Antifa’s activists say they’re battling burgeoning authoritarianism on the American right. Are they fueling it instead? Peter Beinart September 2017 Issue
Edmon de Haro:
Since 1907, Portland, Oregon, has hosted an annual Rose Festival. Since 2007, the festival had included a parade down 82nd Avenue. Since 2013, the Republican Party of Multnomah County, which includes Portland, had taken part. This April, all of that changed.
In the days leading up to the planned parade, a group called the Direct Action Alliance declared, “Fascists plan to march through the streets,” and warned, “Nazis will not march through Portland unopposed.” The alliance said it didn’t object to the Multnomah GOP itself, but to “fascists” who planned to infiltrate its ranks. Yet it also denounced marchers with “Trump flags” and “red maga hats” who could “normalize support for an orange man who bragged about sexually harassing women and who is waging a war of hate, racism and prejudice.” A second group, Oregon Students Empowered, created a Facebook page called “Shut down fascism! No nazis in Portland!”
Next, the parade’s organizers received an anonymous email warning that if “Trump supporters” and others who promote “hateful rhetoric” marched, “we will have two hundred or more people rush into the parade … and drag and push those people out.” When Portland police said they lacked the resources to provide adequate security, the organizers canceled the parade. It was a sign of things to come.
History Will Judge the Complicit, Anne Applebaum
For progressives, Donald Trump is not just another Republican president. Seventy-six percent of Democrats, according to a Suffolk poll from last September, consider him a racist. Last March, according to a YouGov survey, 71 percent of Democrats agreed that his campaign contained “fascist undertones.” All of which raises a question that is likely to bedevil progressives for years to come: If you believe the president of the United States is leading a racist, fascist movement that threatens the rights, if not the lives, of vulnerable minorities, how far are you willing to go to stop it?
In Washington, D.C., the response to that question centers on how members of Congress can oppose Trump’s agenda, on how Democrats can retake the House of Representatives, and on how and when to push for impeachment. But in the country at large, some militant leftists are offering a very different answer. On Inauguration Day, a masked activist punched the white-supremacist leader Richard Spencer. In February, protesters violently disrupted UC Berkeley’s plans to host a speech by Milo Yiannopoulos, a former Breitbart.com editor. In March, protesters pushed and shoved the controversial conservative political scientist Charles Murray when he spoke at Middlebury College, in Vermont.
As far-flung as these incidents were, they have something crucial in common. Like the organizations that opposed the Multnomah County Republican Party’s participation in the 82nd Avenue of Roses Parade, these activists appear to be linked to a movement called “antifa,” which is short for antifascist or Anti-Fascist Action. The movement’s secrecy makes definitively cataloging its activities difficult, but this much is certain: Antifa’s power is growing. And how the rest of the activist left responds will help define its moral character in the Trump age.
Antifa traces its roots to the 1920s and ’30s, when militant leftists battled fascists in the streets of Germany, Italy, and Spain. When fascism withered after World War II, antifa did too. But in the ’70s and ’80s, neo-Nazi skinheads began to infiltrate Britain’s punk scene. After the Berlin Wall fell, neo-Nazism also gained prominence in Germany. In response, a cadre of young leftists, including many anarchists and punk fans, revived the tradition of street-level antifascism.
In the late ’80s, left-wing punk fans in the United States began following suit, though they initially called their groups Anti-Racist Action, on the theory that Americans would be more familiar with fighting racism than fascism. According to Mark Bray, the author of the forthcoming Antifa: The Anti-Fascist Handbook, these activists toured with popular alternative bands in the ’90s, trying to ensure that neo-Nazis did not recruit their fans. In 2002, they disrupted a speech by the head of the World Church of the Creator, a white-supremacist group in Pennsylvania; 25 people were arrested in the resulting brawl.
By the 2000s, as the internet facilitated more transatlantic dialogue, some American activists had adopted the name antifa. But even on the militant left, the movement didn’t occupy the spotlight. To most left-wing activists during the Clinton, Bush, and Obama years, deregulated global capitalism seemed like a greater threat than fascism.
Trump has changed that. For antifa, the result has been explosive growth. According to NYC Antifa, the group’s Twitter following nearly quadrupled in the first three weeks of January alone. (By summer, it exceeded 15,000.) Trump’s rise has also bred a new sympathy for antifa among some on the mainstream left. “Suddenly,” noted the antifa-aligned journal It’s Going Down, “anarchists and antifa, who have been demonized and sidelined by the wider Left have been hearing from liberals and Leftists, ‘you’ve been right all along.’ ” An article in The Nation argued that “to call Trumpism fascist” is to realize that it is “not well combated or contained by standard liberal appeals to reason.” The radical left, it said, offers “practical and serious responses in this political moment.”
Those responses sometimes spill blood. Since antifa is heavily composed of anarchists, its activists place little faith in the state, which they consider complicit in fascism and racism. They prefer direct action: They pressure venues to deny white supremacists space to meet. They pressure employers to fire them and landlords to evict them. And when people they deem racists and fascists manage to assemble, antifa’s partisans try to break up their gatherings, including by force.
Such tactics have elicited substantial support from the mainstream left. When the masked antifa activist was filmed assaulting Spencer on Inauguration Day, another piece in The Nation described his punch as an act of “kinetic beauty.” Slate ran an approving article about a humorous piano ballad that glorified the assault. Twitter was inundated with viral versions of the video set to different songs, prompting the former Obama speechwriter Jon Favreau to tweet, “I don’t care how many different songs you set Richard Spencer being punched to, I’ll laugh at every one.”
The violence is not directed only at avowed racists like Spencer: In June of last year, demonstrators—at least some of whom were associated with antifa—punched and threw eggs at people exiting a Trump rally in San Jose, California. An article in It’s Going Down celebrated the “righteous beatings.”
An antifascist demonstrator burns a Blue Lives Matter flag during a protest in Portland, Oregon, in June. (Scott Olson / Getty)
Antifascists call such actions defensive. Hate speech against vulnerable minorities, they argue, leads to violence against vulnerable minorities. But Trump supporters and white nationalists see antifa’s attacks as an assault on their right to freely assemble, which they in turn seek to reassert. The result is a level of sustained political street warfare not seen in the U.S. since the 1960s. A few weeks after the attacks in San Jose, for instance, a white-supremacist leader announced that he would host a march in Sacramento to protest the attacks at Trump rallies. Anti-Fascist Action Sacramento called for a counterdemonstration; in the end, at least 10 people were stabbed.
A similar cycle has played out at UC Berkeley. In February, masked antifascists broke store windows and hurled Molotov cocktails and rocks at police during a rally against the planned speech by Yiannopoulos. After the university canceled the speech out of what it called “concern for public safety,” white nationalists announced a “March on Berkeley” in support of “free speech.” At that rally, a 41-year-old man named Kyle Chapman, who was wearing a baseball helmet, ski goggles, shin guards, and a mask, smashed an antifa activist over the head with a wooden post. Suddenly, Trump supporters had a viral video of their own. A far-right crowdfunding site soon raised more than $80,000 for Chapman’s legal defense. (In January, the same site had offered a substantial reward for the identity of the antifascist who had punched Spencer.) A politicized fight culture is emerging, fueled by cheerleaders on both sides. As James Anderson, an editor at It’s Going Down, told Vice, “This shit is fun.”
Portland offers perhaps the clearest glimpse of where all of this can lead. The Pacific Northwest has long attracted white supremacists, who have seen it as a haven from America’s multiracial East and South. In 1857, Oregon (then a federal territory) banned African Americans from living there. By the 1920s, it boasted the highest Ku Klux Klan membership rate of any state.
In 1988, neo-Nazis in Portland killed an Ethiopian immigrant with a baseball bat. Shortly thereafter, notes Alex Reid Ross, a lecturer at Portland State University and the author of Against the Fascist Creep, anti-Nazi skinheads formed a chapter of Skinheads Against Racial Prejudice. Before long, the city also had an Anti-Racist Action group.
Now, in the Trump era, Portland has become a bastion of antifascist militancy. Masked protesters smashed store windows during multiday demonstrations following Trump’s election. In early April, antifa activists threw smoke bombs into a “Rally for Trump and Freedom” in the Portland suburb of Vancouver, Washington. A local paper said the ensuing melee resembled a mosh pit.
When antifascists forced the cancellation of the 82nd Avenue of Roses Parade, Trump supporters responded with a “March for Free Speech.” Among those who attended was Jeremy Christian, a burly ex-con draped in an American flag, who uttered racial slurs and made Nazi salutes. A few weeks later, on May 25, a man believed to be Christian was filmed calling antifa “a bunch of punk bitches.”
The next day, Christian boarded a light-rail train and began yelling that “colored people” were ruining the city. He fixed his attention on two teenage girls, one African American and the other wearing a hijab, and told them “to go back to Saudi Arabia” or “kill themselves.” As the girls retreated to the back of the train, three men interposed themselves between Christian and his targets. “Please,” one said, “get off this train.” Christian stabbed all three. One bled to death on the train. One was declared dead at a local hospital. One survived.
The cycle continued. Nine days after the attack, on June 4, Trump supporters hosted another Portland rally, this one featuring Chapman, who had gained fame with his assault on the antifascist in Berkeley. Antifa activists threw bricks until the police dispersed them with stun grenades and tear gas.
What’s eroding in Portland is the quality Max Weber considered essential to a functioning state: a monopoly on legitimate violence. As members of a largely anarchist movement, antifascists don’t want the government to stop white supremacists from gathering. They want to do so themselves, rendering the government impotent. With help from other left-wing activists, they’re already having some success at disrupting government. Demonstrators have interrupted so many city-council meetings that in February, the council met behind locked doors. In February and March, activists protesting police violence and the city’s investments in the Dakota Access Pipeline hounded Mayor Ted Wheeler so persistently at his home that he took refuge in a hotel. The fateful email to parade organizers warned, “The police cannot stop us from shutting down roads.”
All of this fuels the fears of Trump supporters, who suspect that liberal bastions are refusing to protect their right to free speech. Joey Gibson, a Trump supporter who organized the June 4 Portland rally, told me that his “biggest pet peeve is when mayors have police stand down … They don’t want conservatives to be coming together and speaking.” To provide security at the rally, Gibson brought in a far-right militia called the Oath Keepers. In late June, James Buchal, the chair of the Multnomah County Republican Party, announced that it too would use militia members for security, because “volunteers don’t feel safe on the streets of Portland.”
Antifa believes it is pursuing the opposite of authoritarianism. Many of its activists oppose the very notion of a centralized state. But in the name of protecting the vulnerable, antifascists have granted themselves the authority to decide which Americans may publicly assemble and which may not. That authority rests on no democratic foundation. Unlike the politicians they revile, the men and women of antifa cannot be voted out of office. Generally, they don’t even disclose their names.
Antifa’s perceived legitimacy is inversely correlated with the government’s. Which is why, in the Trump era, the movement is growing like never before. As the president derides and subverts liberal-democratic norms, progressives face a choice. They can recommit to the rules of fair play, and try to limit the president’s corrosive effect, though they will often fail. Or they can, in revulsion or fear or righteous rage, try to deny racists and Trump supporters their political rights. From Middlebury to Berkeley to Portland, the latter approach is on the rise, especially among young people.
Revulsion, fear, and rage are understandable. But one thing is clear. The people preventing Republicans from safely assembling on the streets of Portland may consider themselves fierce opponents of the authoritarianism growing on the American right. In truth, however, they are its unlikeliest allies.
We want to hear what you think about this article. Submit a letter to the editor or write to letters@theatlantic.com.
Peter Beinart is a contributing writer at The Atlantic and a professor of journalism and political science at the City University of New York.
Connect Twitter
Lars Gule kritisk til organisasjon bak SIAN-motdemonstrasjon: Slett ikke mot vold
Av Lars Akerhaug - 30. august 2020 | 14:53
Anklager Rødt for å være utydelige om voldsbruken i Oslos gater.
Bak motdemonstrasjonene mot Sian der det blir kastet
gjenstander på politiet og hvor pøbel forsøker å angripe de som bruker
ytringsfriheten sin, står det anonyme nettverket «Oslo mot rasismse» som
beskriver seg selv som «lederløst».Nå får de kraftig kritikk av forsker Lars Gule, som selv
stilte opp som frivillig vakt på motmarkeringen mot SIan lørdag i et forsøk på
å holde gemyttene nede. Det endte med at han selv ble angrepet av mobben.
Nå sier Gule at bak nettverket Oslo mot rasisme «skjuler det
seg vulgærmarxister som innbiller seg at det fører til økt klassebevissthet å
slåss med politiet, å få smake tåregass eller en politikølle i hodet. Kort
sagt, det er en rekke personer som gjemmer seg bak Oslo mot rasisme som slett
ikke er mot vold.» Les også: Video viser Lars Gule bli angrepet av maskerte
menn under Sian-demonstrasjon ...
Anklager Rød: Han mener også at Rødt Oslo har en svak og utydelig holdning til voldsbruken …
– Hvis Rødt Oslo var arrangør, hvorfor hadde de ikke noen
dialog med politiet, hvorfor presenterte ikke Rødt Oslo klare premisser for
markeringen?
– … hvis det var så få som lagde bråk, hvorfor var det ikke et vaktkorps på plass som enkelt kunne ha hindret bråkmakerne å komme inn i demoen eller isolert og fjernet dem når de begynte å bråke? …
Lars Gule, på hans face, går jeg ut fra, den 300820: for 20 timer siden
VAR DET EN VELLYKKET MARKERING UTEN FOR STORTINGET I DAG?
Rolf Utgård og jeg tok et initiativ – alt for sent, beklageligvis – til å etablere en gjeng vakter som kunne bidra til at motmarkeringen ved Eidsvolls plass ble den ikkevoldelige markeringen så mange har sagt de ønsket. Grunnen var at Oslo mot rasisme, som mobiliserte til markeringen, ikke vil stille med vakter, ikke vil snakke med politiet, ikke vil snakke med pressen. Kort sagt: De opptrer ansvarsløst.
Det dukket ikke opp mange som ville trekke i de gule vaktvestene, men vi var fem-seks stykker. Det monnet selvsagt ikke stort da bråkebøttene og brushodene satte i gang med sine forsøk på å rive/fjerne gjerdene politiet hadde satt opp, eller klatre opp på dem og over dem.
For det var som vi fryktet, helt påregnelig at brushoder ville forsøke slike utfall.
Men dagen begynte med anklager om at Rolf og jeg forsøkte å splitte den antirasistiske bevegelsen og markeringen! Joda, orden i rekkene er det samme som å splitte. Nestemann mente vi ikke hadde noen legitimitet – fordi vi bare representerte oss selv gjennom vårt initiativ. På spørsmål hvem denne sinte fyren representerte var det bare ham selv. Men han var selvsagt for Oslo mot rasisme og mot vold. Det viste seg ikke å være sant! For da noen forsøkte å rive gjerdene og ta seg over, og jeg snakket til disse ungdommene, dukket denne fyren – ikkevoldsmannen – opp igjen og fortalte at jeg ikke hadde noen rett til å stoppe dem. I realiteten var dette en voldsfanatiker. Som det dessverre er noen av som gjemmer seg bak Oslo mot rasisme.
Jo, det ble også en del knuffing og jeg fikk sekken ødelagt av hissige ungdommer. Til en grep inn, pekte på vesten og sa «han er vakt, han er med oss», og dermed fikk roet ned flere av de som sto der klare til angrep på hvem som helst.
Vi registrerte også at flere andre voksenpersoner, unge som gamle (og ikke minst en del eldre damer, kunne politiet opplyse om, også Solveig Albrecht Wahl), forsøkte å roe gemytter. De – og vi – lyktes flere ganger. På de forskjellige stedene vi sto. Det var bra.
Politiet var også tilbakeholdne, lenge. Men brukte også tåregass da «vi» – «voksenpersonene» – ikke klarte å hindre forsøkene på å demontere gjerdene. Tåregassen drev brushodene tilbake – til de var klare til nye forsøk.
Fra der jeg sto kunne jeg ikke se brushodenes «gjennombrudd», men det var altså en to-tre stykker som lykkes i å forsere sperringene og storme mot SIAN. Selvsagt ble de lagt i bakken av politiet. En klarte å løpe ned Anna Bråten før han ble tatt hånd om av politiet. Man skal være temmelig innskrenka for å oppfatte dette som vellykket antirasisme.
Så ble SIANs arrangement avsluttet bare litt før tiden og deltakerne kjørt bort av politiet. Jaha, da var vel de hele over. Vel, de fleste var innstilt på å gå. Etter å ha vært tydelige gjennom støy og nærvær på at SIANs rasisme er uønsket i Oslo. Men selvsagt måtte den sammensatte gjengen av brushoder fortsette sin slåssing. Med politiet.
Hvis man kaller slikt for antirasisme, vet man ikke hva antirasisme er. Og ser vi på hva mediene har rapporter, er det selvsagt bråkmakerne og deres konfrontasjoner med politiet som står i fokus. På nytt har SIAN fått oppmerksomhet langt ut over det som er antirasistisk hensiktsmessig. Men enda verre er det at de gjennom brushodenes og bråkmakernes aggresjoner også har fått mer sympati.
Det er så absolutt behov for en diskusjon om to ting:
1) Den generelle og overordnede strategien for effektiv antirasistisk kamp mot SIAN, og
2) hvordan gjennomføre eventuelle motmarkeringer uten at brushoder og bråkmakere får benyttet dem som arena for sine frustrasjoner og vilje til å slåss, og uten at personer som gjemmer seg bak Oslo mot rasisme med de tåpeligste analyser av antirasistisk kamp, får sette agenda og mobilisere til konfrontasjoner.
Det er en stor vinning for demokrati og ytringsfrihet at ingen lenger behøver søke politiet om tillatelse til å gjennomføre demonstrasjoner på offentlig sted. Men det er nødvendig å informere politiet – av hensyn til trafikken, sikkerheten for demonstranter og publikum. Dette innebærer også at motdemonstrasjoner skal varsles, noen skal være ansvarlige og politiet skal ha mulighet til dialog med alle parter. Oslo mot rasisme vil ikke være med på dette. De nekter å ta ansvar. Det er skammelig. For de har nå ved flere anledninger lagt til rette for at bråkmakere og unge brushoder havner i konflikt med politiet – med kanskje alvorlige konsekvenser for dere framtid.
Det kan være grunn til å peke på at bak Oslo mot rasisme, som klarte å få en mengde organisasjoner til formelt å slutte seg til motmakeringer tidligere (men ikke lenger), skjuler det seg vulgærmarxister som innbiller seg at det fører til økt klassebevissthet å slåss med politiet, å få smake tåregass eller en politikølle i hodet. Kort sagt, det er en rekke personer som gjemmer seg bak Oslo mot rasisme som slett ikke er mot vold. Dette er det nødvendig at fagbevegelsen og partiene tar et kontant oppgjør med. NÅ!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar