Hodne tapte, Bayan vant?

Lagmannsretten i Bergen, Gulating, har i dag avsagt en dom som de fleste vil finne nokså triviell, dvs ikke noe særlig å bry seg om: Det dreier seg om kvinner «turned bulls» og som krangler om hvorvidt islam er politikk eller ikke. På kvinners vis. For å få oppmerksomhet. For å fremheve nettopp sin fortreffelighet. Og «kvinne er som kjent kvinne verst».

So why bother?

Og ja: Det går på forfengeligheten løs. Spesielt domstolen kan man tenke seg, lar seg styre av forfengelighet, for forfengelighet er ikke så farlig, det er noe som alle lider av, i større eller mindre grad, altså, så derfor: Ikke så farlig.

Domstolen forutsetter at den her har med to nokså tåpelige kvinner å gjøre, kvinner som egentlig ikke vet hva de krangler om, for her dreier det jo seg om noe så kjedelig som et skaut, ikke sant? Om noe så ordinært og lite betydningsfullt at man når sant skal sies heller burde ha brukt tiden på helt andre ting. Man burde ha avvist hele saken, kan domstolen ha tenkt. Denne saken er ikke viktig nok. Den angår ikke stort fler enn de to stabeisene av noen kvinnfolk her, riktig nok pluss noen tusen avvikere rundt omkring i samfunnet, da, avvikere som har gjort det til sin livsoppgave å advare mot islam, avvikere som gjør større ugagn for seg selv enn for andre mer balanserte eller harmoniske velferdsmennesker uten hang til fobi av noe slag.

For «vi» stabile, harmoniske, mentalt sunne og friske mennesker driver ikke med slikt, hverken på jobb eller som jobb, eller som hobby, - for «vi» lider ikke av islamofobi.

(Islamofobi er en oppfinnelse som noen «ideologiske smartinger» på ytterste venstre fløy i det politiske landskap på utrolig kort tid og usannsynlig vis har klart å skape en virkelighet av, - en uhyre farlig og virksom agens - , av et fenomen som intet annet er i utgangspunktet mer enn en  illusjon, altså, et vanvittig ulekkert, men likevel høyst virksomt retorisk knep, beregnet på folk som antaksvis lett lar seg suggerere, nemlig dumme arbeidsfolk som ikke forutsettes å kunne se og tenke selv, men som må ha «hjelp» fra ideologer som f eks  Mathias Gardell, Lars Gule og andre ugudelig akademikere. Disse på sin side gjør seg da også svært lett til talsmenn og frelsere for denne svake gruppe, en gruppe som altså de tror om seg selv at den er og som de konstruere opp for egen vinnings og opportunistisk fundamenterte og høyst subjektivistisk innrettede morals skyld, - en moral som opphøyer umoral, narsissime og umodenhet til norm og rettesnor både i kulturell og konkrete politisk kontekst og i det større sivilisatoriske perspektiv).

Så hvem er seierherre? Jo, Bayan, selvsagt: Hun får et symbolsk beløp å putte på kontoen, bare småtterier, og det skal man vite, ifølge Bayan selv, det er ikke pengene dette dreier seg om!

Men hvem er det som har seiret stort annet enn islam og muslimer, av et visst kaliber?

Svaret gir seg selv. Mullaene drar seg smilende i sine mørke skjegg. Selvsagt har Allah og Muhammed rett, ikke bare til å forvente at kvinner dekker seg til, ifølge Allah og profetens egne ord, men også til å forvente at ikkemuslimer bøyer seg for Allah og profetens guddommelig autoritet, med velvilje eller ikke. Det skulle jo bare mangle. Det vesentligste er at ikkemuslimer serviliserer seg, ikke hva de som dhimmier føler eller utsettes for av ydmykelser.

Men her kunne domstolen ha vendt tommelen ned. Den kunne ha sagt, som sant er, at islam primært er ideologi og politikk, ikke religion. Og det ville ha avgjort saken til Hodnes fordel. Det står ifølge vår lov enhver handelsmann fritt til å nekte kunder han er uenig med politisk, og som vil bruke hans bedrift og forretning mot ham selv. (Derimot ikke på grunn av religion, eller tro).

Men hvor er det at det har sviktet for domstolene?

For det første at den ikke har tatt inn over seg dybden, bredden og alvoret i denne sakn. Domstolene skal ha bind for øynene, personlige sympatier eller antipatier skal som kjent ikke avgjøre det juridiske innhold, det offentliges eller statens dom. Domstolene skal ikke være dommerens personlig forlengede arm. De skal representere folket, dvs folket mot tiltalte og i vårt tilfelle altså Folket mot Merete Hodne, (som forsvarer seg mot islam!)

Ved sin dom har domstolen nå påstått at Hodne har handlet mot folkets høye, demokratisk legitimerte interesser og behov. Domstolen har faktisk – og i praksis - sagt at Hodne er en folkefiende! En kriminell som bør straffes med fensel, dvs frihetsberøvelse, til srek og advarsel for almuen!

Har du hørt på makan. Det er ikke til å tro.

Og hele folket sa Ja og Amen? Vel, det er det domstolene tror og vil ha det til at folket tenker, sier føler og vil. Det ligger føringer i en dom. Preskriptiv ekstremisme, i dette tilfelle, kan man si. Dommen uttrykker ekstremisme. Den strider mot den gode konsensus og folk rettsoppfatning, (skal vi vedde på). Den angriper verdier og synspunkter vanlig folk måtte ha og som avspeiler både deres vellyst, velbefinnende og deres legitime bekymringer og regelrett frykt for hva som kan komme til å skje med samfunnet på litt sikt, og da hovedsaklig som følge av muslimsk innvandring.

Hvordan kunne dette skje? Det har skjedd ved at juristene både i førsteinstans og ankeinstansen i denne saken faktisk ikke har vært sin oppgave voksen. Den har ikke vært godt nok mentalt forberedt. Den har dømt på et umodent grunnlag og på grunnlag av manglende kompetanse og sviktende og mangelfulle kunnskaper om islam ikke bare som et endimensjonalt fenomen – men som et tveegget sverd, et «janus-fenomen», en agens som opptrer grunnleggende tvetydig i hvilken kontekst det nå enn måtte dreie seg om. Islam er både som religion og som politikk derfor like besnærende som villedende, like avskrekkende som innbydende. Islam er en krigsmanual somtidig som den foreskriver rent private ritualer. Islam vil gjennomsyre den populasjons politikk hvor flertallet er muslimsk.  

Domstolens manglende omdømme og sviktende innsikt i sakens vesen er det som har vært avgjørende. Domstolen har ikke forstått at jussen forutsetter modenhet og psykologisk, politisk innsikt, ja, innsikt i hele spekteret som her berører alle de involverte, dvs i «sum total» og hvor både konsekvenser og intensjoner burde legges til grunn i en mer overgripende overveielse som ikke lar seg presse av hensynet til den enkeltes autonomi, dvs til en frihet som ikke ser hele saken i et større samfunnsmessig totalperspektiv.

Det domstolen har gjort er, å opphøye den norske konvertitten til islam, Bayans, umodne sinn til høyesterettsdommer i denne saken. Det umodne sinn, den tåpelige forfengelighet og den narsissistiske påståelighet har dermed vunnet. (Hun bedyrer med dådyrøyne innrammet i maskara og trutmunn at hun ikke er interessert i politikk og hennes provoaskon derfor ikke har noe med politikk å gjøre!))

Et enkeltindivids emosjoner er nå i og med dommen blitt gjort til tungen på vekten i et vanskelig spørsmål som ikke bare gjelder forfengelighet, men som angår hele samfunnsteatret og da med ringvirkninger for alle, for all fremtid, nær sagt.

Man har gjort et følelesanliggende og et primært estetetisk anliggende til et ufravikelig rettsprinsipp, en rettskilde av avgjørende betydning og av høyeste prioritet.

Det avgjørende for domstolene har vært at Bayan har fortalt folket og domstolene at hun føler seg diskriminert og at dette i seg selv betinger og krever at domstolene skal og må anse henne for strafferettslig sett å være fornærmet juridisk sett, av Merete Hodne.  Bayan har altså klart det kunst- eller mesterstyrke å gjort seg selv og sine følelser til objektiv rettskilde, dvs til «lov», implisitt, bindende lov.

Hva lukter dette av? Jo, fascisme. Intet mindre. Det lukter av korporativisme, malingent korporativisme. Domstolen har kapitulert for stammens krav – det man antar er stammens krav - og absolutte påbud: Det som er rett, det er det som vi har bestemt, intet annet. Stamens rett gis forrang over universal lov. Den guddommelig hjemmel hentes dermed ut fra «folkedypet», dvs det dypet som sier at den skyldige er den som ikke klarer å bevise at han ikke har fornærmet «fornærmede», dvs Bayan, som nå har fått den rettigheten at hennes følelser har større vern enn Hodnes rasjonelle frykt for islam som politikk.

Domstolen har akseptert at Bayans – og alle andre umodne menneskers sentimentale og alle umodne menneskers forhold til islam - faktiskt gis høyprioritert rettskraftig verd og tyngde fremfor en argumentativ holdning som faktisk beskriver virkeligheten som den er, ikke i form av hvordan man føler at denne virkeligheten er, men for hvordan virkeligheten er rent faktisk, (objektiv sett, bør man kunne si, uten frykt for represalier fra de akademisk korrekte).

Domstolen har gjort de lege ferenda til ren de lege lata.   Den har gjort jussen til et faktum og faktum (bortsett fra følelse) til et irrelevant juridisk moment. Retten skal med andre ord være det som retten synes retten bør være, ikke slikretten er.

Det er dette som er realiteten i domstolens beslutning, en dom som ikke er noe annet enn et justismord, avfattet på den virkelige islamofobis premisser, den fobi domstolens medlemmer nå tydeligvis er blitt så hjernevasket eller infisert av og som de ikke har maktet å gjennomskue og dermed fri seg fra. De har underlagt seg de umodne emosjoners tyranni og kastet vrak på tradisjonell juss. De har sviktet Justitia og gjort seg til tjenere for Injustitia, hvis nå denne perverterte guddinne fins. De har ikke forstått at denne lille «flllesaken» mellom to kvinner som «turned bulls» dreier seg om noe mye større enn et klesplagg, isolert sett, eller om et skaut,

Det viktige spørsmål som det her dreier seg om, angår nemlig nasjonens og sivilisasjonenes overlevelse, inntil ryggmargen, eller om deres undergravelse på et grunnlag som riktig nok noen vil kalle et legitimt grunnlag, (i og med denne absurde dommen altså) men som i realiteten ikke er det,  enda så fremmed dette kan høres. 

Domstolene har med andre ord latt seg manipulere. Den har latt seg korrumpere av en tidsånd som tror det er mulig å sette det forfengelige og umodne sinn som overdommer over rasjonell og tradisjonell juss. Den har gjort seg til simpel, ureflektert, flau og feig gjenstand for suggererende argumentasjon fra et politisk sjikt og en politisk kultur her i landet som selv – tross sin ateisme og kommunistiske forankring - tror den sitter og styrer på guddommelig nåde og som tror de har rett til å gjøre det med hjemmel i dem selv som selvantatt guddommelige aktører en gang for alle og for alltid.

Det hører også med i dette bildet avslutningsvis å minne om at denne rettsaken ble reist som følge av en norsk konvertitts provokasjon mot Merete Hodne som selvstendig næringsdriven. Hodne er i seg selv en sjeldenhet her i landet på den måten at hun har skiltet sitt personlige politiske syn i forhold til islam ved å ha deltatt aktivt i det offentlige bilde, om enn i det små, foreløpig, både sett som uttrykk for kultur og politikk simultant.

Ikke mange selvstendig næringsdrivende her i landet eier det mot og den innsikt Merete Hodne utviser her. Hun er en rak og stolt personlighet, og ikke feig, i motsetning til mange andre, alt fra bevisste overløpere til idioter som bare lar seg buke av kyniske aktører som ikke går av veien for noe for å kunne nå målet, nemlig full kollaps for Vesten og den judeokristne tradisjon og tro.

Selve poenget turde være at Hodne har stått fast på de grunnleggende juridiske, rent moralske og religiøse standarder som Vesten er bygget opp på, standarder som står kontrært på det islamske menneskesyn, islams virkelighetsoppfatning, islams verdisyn og ikke minst islams menneskeoppfatning.

I islam er mennesket ikke født eller skapt er i guds bilde og det er derfor heller ikke naturlig utstyrt med ukrenkelige og guddommelig inngitte rettigheter (innenfor visse grenser).

Domstolen, derimot, har ikke stått opp for disse uavhendelige og absolutte prinsipper og konsepter. Snarere tvert imot. Domstolene har strødd sand på en ny type juss her i landet som favoriserer krefter som vil undergrave våre verdier til fordel for et religiøst og politisk paradigmeskifte som vil medføre alle tings og alle gode verdiers omvurdering og da med en uigjenkallelighet som er lik stor som dens nådeløshet er, for all fremtid.