Med redaktør Morken på tiltalebenken

Inngrepene i troslivet som myndighetene har foretatt nå under pandemien, kan stride mot internasjonale konvensjoner.

Ja vel.

Myndighetene tviholder på åpne vinmonopol, men stenger i praksis kirker rundt omkring. Polkøer har fått Regjeringen til å endre politikk: Nå føyer man seg etter polkøene fordi abstinenser i motsatt fall kunne bli en direkte fare på samfunnlegemet selv, og folk flest, påpeker redaktør Johannes Morken.

Ja vel.

Nei, da er det bedre å holde kirkene mer åpne for flere folk på fastmonterte benker, under epidemien. Polkøen og alkoholtørsten må ikke få dominere land- og bymiljøene. Folk kunne tro at myndighetene virkelig satte tørsten foran troen, og det er – ukristelig. Synes Morken å mene. Her skårer han et poeng på de korrekte emosjoners hitliste. Det gir ham enda et plusspoeng: Krisemaksimering! Hurra, Marx here we come, again!

Han synes videre å mene at myndighetenes håndtering av saken kan oppfordre ander nasjoner til å bli mer trosfiendtlige og mer autoritære, for ikke å si totalitære.

Hva? Er Norge nå plutselig blitt mer totalitært enn - la oss si - Russland? Mistenker han virkelig myndighetene for å ta livet av kristentroen her i landet? Er ikke tiltakene mot pandemien rasjonelt begrunnet? (Kan hende jeg hører syner her, men ... ).

Det er synd om mænniskan, sa August Strindberg. Er det synd på Morken? Eller er det mer synd på de skrinne forsamlingene som hutrer seg ned på de fastmonterte benkene? Eller hyser han vikarierende motiver? Er han egentlig mest bekymret for trosfriheten til muslimene – i moskeene, hvor det ikke fins fastmonterte bønnetepper?

Er han bekymret for at muslimene skal få mindre albuerom i sine egne moskeer, nå for tiden? Ja, hvordan kan noe våge å begrense «trusfridomen» i moskeene, ved å begrense antall åndelig tørste på kirkebenkene?

Morken arbeider flittig for å få bekreftelse på og bevaring av «trusfridomen», så å si over hele verden.

Han «reiser rundt» med journalistikk til fjerne himmelstrøk for å leve seg inn lidelsene som han vil at vi skal lide oss inn i sammen med ham, så intenst som mulig, slik at vi skal skjønne at dette er alvor, at folk vær så god har å ta ham på alvor.Til nå har han reist i mange utland og påpekt mangel på eller brister i «trusfridomen». Nå for øyeblikket retter han sitt moralske sinn mot norske myndigheter. De har ondt i sinne, skal vi tro. Eller så er de litt for dumme til å forstå at de ikke må begrense «trusfrodomen» i disse coronatider. Trusfridomen må komme foran. (Skulle likt å vite hvor mange muslimer som mener det samme).

Morken er åpenbart nervøs og urolig for at ikke alt skal gå riktig for seg, på hans premisser. Han er litt sint på myndighetene i disse dager. De har det visst ikke vanskelig nok fra før. Han er engstelig for at de vil «trusfridomen» til livs. Han mener at myndigheten overdriver. Det gir ham grunn til en slags distansert panikk eller det som kan minne om paranoia. Det kan vitne om at vi her har å gjøre med et svakt sinn, en fryktsom eller delt personlighet, en moralist som ikke lar noen anledning gå fra seg til å beskytte og støtte «trusfridomen», nær sagt hva det koste vil. 

Vi går ut ifra at bokføring, statistikk og «statsøkonomi» ikke er det sterkeste faget her. I tillegg må vi anta at han ser islamofobe mennesker eller mennsker som kan mistenkes for å tenke selv rundt nesten hvert hjørne nå. Han fober for mennesker som emoverer uriktig om muslimer, som må beskyttes litt ekstra, for at de ikke skal miste «trusfridomen» sin. 

Å begrense forsamlingsretten for muslimer, må kanskje være noe av det styggeste en hypermagiker som Morken kan tenke seg. For å sikre muslimene at denne retten ikke begrenses, er Morken villig til å ofre islamkritikernes ytringsfrihet. Denne omgang er han imidlertid bekymret for at de kristne skal få friheten sin litt begrenset, midlertidig, og rasjonelt begrunnet.

Til nå har oppgaven vært internasjonalt rettet, men nå skal blikket rettes mot de nasjonale myndigheter. De har ikke oppført seg hverken proporsjonalt riktig eller riktig overhodet. Det viser seg også dessuten at en SP-politiker på Klepp som vil «strupe» bevilgningsstrømmer til kristne organisasjoner har sammenlignet bedehusfolket med Vladimir Putin. Kan et slik menneske har noen tillit på de internasjonale arenaene? spør Morken.

Men hva med Morken selv? Morken selv kan ikke regnes som noen sann forkjemper for «trusfridomen» for muslimene på den ene siden og islamkritikernes ytringsrett og ytringsansvar på den andre siden, her på hjemmebane. Og her har han et skittent rulleblad jeg kan vise til, for å si det mildt.

Han arbeider for «trusfrodomen» internasjonalt, men nasjonalt har han gjort sitt til å forsøk å strupe den, og det attpåtil på måter som savner etikettal finess, snarere det motsatt: Et større og mer motbydelig angrep – i miniatyr - på «den nasjonale» «trusfridomen» som han oppviser i den artikkelen vi her omtaler, skal man lete lenge etter, se link under.

Morken kan ikke forventes å utvise noen autentisk anger. Konkret eksempel: Han utviser glatt et menneske fra sitt eget påståtte debattforum deltakelse der på livstid – uten problemer. Og for å få dette til, tyr han gladelig til løgn og nedlatende og sterkt fordømmende behandling. (Vi har bevis).

Utestengt på livstid? For hva? Jo, for å ha kommet med saklig islamkritikk! Slikt kan ikke tåles av den høyst emosjonelt korrekte Morken. (Vi har her kanskje med en person som egentlig ikke kjenner sine dypeste og beste emosjoner godt nok. Men han vet hvordan «korrekte emosjoner» virker på markedet, for å si det sånn; disse må han så simulere, noe han sikkert er flinkt til; i seg selv blir imidlertid dette i lengden en svært anstrengende mental og politisk korrekt strategi å holde fast ved og pukke på. Det er å håpe at han før eller siden vil «se» det selv uten ekstern hjelp og støtte).

Tror du det ikke? Vel, jeg sier ikke noe på det. Det er ganske utrolig at et menneske som forsøker å gjøre seg et internasjonalt navn på det lokal-nasjonale faktisk utgjør en trussel mot den samme «trusfridom» han så sårt jobber for å befeste internasjonalt. 

Det er noe som skurrer her. Her trengs en «tiltale» mot Morken, han trenger å bli anklaget, i noe som kan ligne på en rettssak, et forum hvor han kan forsvare seg og hvor eventuelle dommere loves fritt leide i kjølvannet.

Bare det at det er han nok ikke interessert i. En tiltale og en sak ville rett og slett knuse ham, og han er klar over det. Derfor foretrekker ha å tie, gå under radaren. Slik kan han da regne med ikke å bli avslørt som en hykler og en løgner, og en person som ikke klarer å tenke konsekvent og konsistent.

For hvordan vil han forsvare at han er for «trusfridomen» utenlands, mens han motarbeider den på en oppsiktsvekkende grunn og dum og svært stigmatiserende og hånende måte her til lands?

Har Morken troverdighet når han – antydende riktig nok - frykter at staten i Norge nå bruke pandemien til å undergrave selve «trusfridomen» i Norge?

Vel, tror han det, er han ikke bare en dåre, men en moralsk farlig person som overdriver sin egen betydning inntil det stormannsgale og sine egne forstillinger om egne absolutt korrekte emosjoner inntil det tragiske, eller det nærmest komplett tragi-dramatiske, i det «perfekt» narsissistiske, oppi alt dette. 

Morkens grunnholdning indikerer at han identifiserer «trusfridom» med retten til å forby islamkritikk, selv om den er aldri så saklig og fri for hets. Han synes ikke i stand til å skille mellom ytringsfrihet og «trusfridom». I seg selv er dette en oppskrift på intoleranse i toleransens navn og en indikasjon på hvordan han vil forholde seg fremtiden.

Det skjuler seg med andre en sterkt autoritær personlighetsstruktur bak dette, for ikke å si en farlig totalitær tendens under. (Legg merke til at jeg ikke fjerndiagnostiserer her; jeg fantaserer kun. Vi befinner oss langt utenfor rettssalene).

Han kan da lett beskyldes for et nærmest iboende hyklerskap og for å tjene egeninteressen mer enn fellesinteressen. Hva man tror på blir underordnet, at man tror på noe i stedet for noe annet, blir paramount. «Trusfridommen» blir for ham viktigere enn selve troen og troens innhold. (I sin konsekvens innebærer dette en flat, kjedelig synkretisme og ikke kristendom).

Morken ser ut for å lide av en kronisk form for «trusfordom». «Trusfridom» - som ikke kan separeres fra ytringsfrihet -  blir for Morken et middel til fremme av avkristningen, ikke bare her til lands, men også internasjonalt, nettopp fordi han ikke ser sammenhengen tydelig nok. Kanskje er Morken utstyrt med en helt egen luktesans for rasisme og rasister; kanskje har han på bunnen et lysende klart intellekt, kanskje er han overdimensjonert for høye og for ham riktig moralske og korrekte etiske innsikter? Kanskje kan forklaringen på en eventuell neste verdenskrig være å finne her til lands, rundt neste hjørne?  

Islam skal imidlertid beskyttes og dette tilsynelatende tolerante eller tilsynelatende empatiske hensynet gis dermed forrang for alle Morkens disposisjoner, både kognitive og praktiske. Han øyner antakelig ikke at dette tvinger ham inn i en mental blemme hvor de korrekte emosjoner -  som han tror alltid vil bekrefte ham selv, både av andre og av seg selv - blir viktigere enn saken selv og ja, til og med viktigere enn selve «trusfridommen», som han tror han har eierskap på.

Slik forutsetter han også at islam og muslimer er for svake eller ynkelige til å forsvare seg selv. Og sitt trosgrunnlag.  De kan ikke klare seg uten hans hjelp og støtte. Kristne derimot, blir tatt for å være nærmest sosialt medfødt ondskapsfulle eler svært så fordomsfulle, og intolerante, fordømmende og ja, til og med rasistiske, hvis de skulle våge å kritisere islam direkte og frimodig og på et rasjonelt og faglig grunnlag.

Morken (personlig), gjør «trusfridomen» til et magisk middel som han, som «little big man», så sårt trenger for å kunne føle seg ovenpå og for å holde både selvproduserte ofre og selvproduserte syndebukker nede. (Salig er den som finner seg en trygg nisje i kampen mot verdens elendighet og mangel på trosfrihet. Salig er den som kan gå kasuistisk til verks; han vil aldri gå tom for «kunder».  Salig er den som ikke har for mange konkurrenter på godhetsmarkedet og salig er den som har Stefanus og Den anglikanske kirke i ryggen … noe han har …).

Han skyver den frihet som skal ligge i «trusfridomen» foran seg som en slags substans og bruker den for å skade mer enn forløse og frelse. (Legg merke til at dette bare er en antakelse fra min side; jeg kan ikke bevise noe. Slik han fremtoner seg, foreligger kun indisier, som selvsagt kan tolkes på mest mulig fordelaktig vis. Men nå vil han norske myndigheter til livs ved å hjelpe benkesliterne i de nå allerede for det meste tomme kirkene fra før. Han gjør sine mer eller mindre illusoriske og kjære brødre i ånden til ofre for statens antatte brutalitet. Han nevner så selvbeleilig så selvoppofrende beleilig Putin, selvsagt, og Den ortodokse kirke. (Disse utgjør i seg selv en trussel mot «trusfrodomen»?). Han makter kanskje ikke å leve uten å produsere ofre for i det hele tatt å kunne fortsette å eksistere – som redaktør? - se sammendrag av Morkens artikkel i Dagen nedenfor).

Man skulle nesten tro at Morken her handler mot sine egeninteresser, ut fra et indre driv for selvdestruksjon – et utslag av kronisk dårlig og sadomasochistisk samvittighet? (Eller dreier deg som om ren sadisme – jeg nevner det bare som et a propos her, fordi han lar navnet på en uthengt person bli stående –  rent karakterdrap - uten at denne får anledning til å forsvare seg på det forumet Morkens selv var redaktør for. Bøllens eller mobberens innlegg lar han imidlertid stå, antakelig i den hensikt å kunne forlenge og forsterke ydmykelsen og fornedrelsen lengst mulig, og for å ødelegge personens rykte og alminnelige omdømme «på livstid»).

Morken foregir å ville frigjøre de ofre han selv produserer ved å gjøre dem til ofre som skal takke ham for at han kritiserer myndighetene og fordi han kan gi ofrene en syndebukk. (For en gave han liksom skjenker dem, ovenfra. Han rygger ikke engang tilbake for å gjøre selveste Hadja Tajik til et for ham høyst selvbeleilig offer. Det hjelper ikke at Hadja Tajik er et høyst oppegående menneske som i aller høyeste grad er i stand til å forsvare seg selv, helt uten hjelp fra Morken. Jeg har en følelse av at Tajik selv for lengst har betakket seg for denne hypermagiske «hjelpen».

Nå synes han å mene at myndigheten har planer om permanente innskrenkninger av «trusfrodomen».  Samtidig trekker han en magisk kraft ut av de ofrene han tilbyr seg å hjelpe, ved å stjele denne makten fra dem for så å tilegne seg den, slik at han kan fortsette å fremstå som en nobel stridsmann for nettopp den «trusfridom» han foregir å kjempe for over hele verden, men som han altså frykter kanskje mest av alt på hjemlige trakter. (Han er flink til å personifisere denne frykten ved å demonisere enkeltpersoner, slik at han beleilig da kan trå til som redningsmann overfor ofre som ikke har bedt ham om støtte og ofre som han derfor må produsere selv for å kunne ikke bare legitimere seg, men lukrere på, i kraft av den magi han – som hypermagiker - forsøker å frarøve dem). Og denne taktikken eller teknikken er det ikke første gang han benytter seg av. Jeg skrevet ganske mye om dette her på bloggen.  Som bevis fremlegger jeg følgende: 

Vi har skrevet en del om Johannes Morken-relatert «tenken», emovering og gjøren og laden tidligere her på bloggen:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/chaudhrys-islamske-logikk.html - om «islamsk logikk»

https://neitilislam.blogspot.com/2012/09/hadia-tajik-u-kulturminister.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/nar-redaktr-johannes-morken-lper-islams.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/johanes-morkens-paskebudskap-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html - :

en link som bl a beskriver Morkens selvforherligelse.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/johannes-morken-kina-islam-og-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/fordmmer-drap-men-ikke-betingelsene-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html - mangler kristne redaksjoner mot til å kritisere islam?

 https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

 Se spesielt denne, som inneholder en artikkel i artikkelen om Morkens – flaue og feige - selvforherligelse:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html

og spesielt i tillegg, denne: Fyldig, sann og grundig historisk bakgrunn for Morken og Horn

 

http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/bare-plass-for-de-politisk-og.html

Morken ber partiene og andre ta på seg «internasjonale briller»:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html

«Holocaust i Kina» ifølge Morken:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/holocaust-i-kina-iflge-morken.html

Her en gjengivelse av Tajiks kronikk og kritikken av kronikken som førte til utestengelse på livstid:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html

 Med Morken i Mosul:

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/med-redaktr-andreas-morken-i-mosul.html 

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/med-johannes-morken-tett-innpa-men.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/redaktr-johannes-morken-slar-til-igjen.html

En nådesløs Morken:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/den-nadelse-redaktr-johannes-morken-i.html

Med norske briller på:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/mr-dhimmi-andreas-morken-med-norske.html

Om emovering:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Om Tajik, pave Bonifatius, Leviathan og Morken:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

 

Stefanus kan aldri tape … ?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/stefanus-alliansen-en-allianse-for-de.html

Når de gode må produsere sine ofre:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html

Gilje og Morken i tospann:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html

Sammendrag av Morkens artikkel i Dagen:

(Det er på høg tid å spørja om inngrepa i truslivet har vore innanfor det som etter internasjonale konvensjonar er lovleg. Det er eit paradoks at regjeringa nærast i panikk opna opp att pola i Oslo-regionen, medan dei tviheldt på det som i praksis er blitt stengde kyrkjer ….  eit av den norske pandemiens sterkare bilete: Den lange polkøen i Sandvika … fekk regjeringa til å snu … grunngitt i køar og smittevern. Helsedirektør Bjørn Guldvog frykta abstinensar …

… Trusfridomen er garantert som menneskerett i internasjonale konvensjonar. Fridomen til å gå på polet er det ikkje.

… meiner mykje om vilkåra for trusfridom. I autoritære land er pandemien blitt utnytta til å slå ned på trussamfunn og religiøse minoritetar….

… spørsmålet er … om norske styresmakter … har hatt sterkt nok medvit om trusfridomen midt i smittevernet. Kan vi, når vi sterkt kritiserer andre land, samstundes seia at hos oss er alt vel?

Diverre har det vore døme på smittespreiing i trussamfunn. … det er på høg tid å spørja om inngrepa i truslivet har … lovleg …. tiltaka skal vera baserte i lov, dei skal vera …. proporsjonale. …

… Og kinoar har fått sterkare armslag enn utøvande trusliv, som er garantert i Konvensjonen … (artikkel 18). Spørsmålet er: I kva grad har kravet til fastmonterte sete for å ha fleire enn ti deltakarar, vurdert opp mot trusfridomen?

… det må det liggja ein prinsipiell beredskap i botnen. Beredskapen må … sikra menneskerettar.

… Regjeringa kan ikkje berre seia at kommunane må vurdera internasjonale plikter.

…  norske parti viser ein urovekkjande kontrolliver retta mot norske trussamfunn og religiøse minoritetar, ein iver etter å nytta statens moderne maktmiddel. Det kan i verste fall også legitimera andre lands langt sterkare vilje til bruk av makt.

… Ap føreslår til dømes ein «samfunnskontrakt» med trussamfunn som får offentleg støtte. SV vil redusera støtte til trus- og livssynssamfunn som nyttar seg av unntaket i ­likestillingslova og kutta støtte til trussamfunn­ som spreier ­ekstremisme. …

… kampen for trusfridomen internasjonalt vart borte frå dei første programutkasta til både Ap og Høgre. … Ap har … teke kampen for trusfridomen inn. Senterpartiet … har … teke trusfridomen inn i programutkastet.

Men samstundes bør norske parti bruka internasjonale briller på den nasjonale religionspolitikken sin. Kva vil til dømes Sp kjempa for internasjonalt når deira eigen sentrale politikar i Klepp, Arild Børge Skjeveland (avisa Dagen (11.2.), samanliknar bedehusfolket i kommunen med Vladimir Putin?

Skjæveland vil ta frå bedehusfolket kommunal støtte. … vi veit at Vladimir Putin forbyr trussamfunn han ikkje likar. Putin støttar seg på den russisk ortodokse kyrkja – som ser på religiøse minoritetar nærast som «ugras», for å sitera … Trond Bakkevig.

Det manar til ettertanke. Trusfridomen nasjonalt og internasjonalt treng fleire støttespelarar.

Dagen 240221 https://www.dagen.no/meninger/debatt/2021-02-24/Korleis-kunne-regjeringa-opna-Polet-men-stengja-kyrkjene-994022.html

Se for øvrig i neste postering hva jeg skriver om forskjellen mellom Åpne Dører og Stefanusalliansen og Morken:

De som staser på «trusfridomen» kan håpe på å bli møtt med både større interesse og velvilje i mange miljøer rundt omkring, ofte på høyeste plan, mens de som staser på de kristne kan ofte forvente å bli møtt med mer enn bare «naturlig» skepsis. I seg selv kan dette gi de som satser med Stefanus og Morken lett få et positivt selvbilde som blir positivt selvforsterkende, og derfor mer illusorisk: Jo mer man vil hjelpe alle uten hensyn til religion etc, jo større sympati tror man man vil høste – et perfekt utgangspunkt for hypermagikere og mennesker som har «glemt» å tenke juridico-religico og folk som kanskje legger litt for mye energi og oppfinnsomhet i dette å kunne bli oppfattet som «emosjonelt korrekt». Folk på venstresiden i norsk kultur og politikk vil kanskje ha lettere for å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen enn de som befinner seg mot høyre og som har et klart kristent utgangspunkt. Det sier seg jo da også selv at de som staser med «Stefanus» lettere vil kunne utsette seg for press og manipulasjon enn de som staser på f eks Åpne Dører. Om liberalisme osv

 

 

Metafysikk og det hellige – en mangelvare

Mange er tidlig ute med å se ting og å beskrive og analysere ting og forhold som andre ikke ser. Noen begynner å se de samme tingene litt etter litt, enda de har ligget der til beskuelse, vemmelse – og frykt, hele tiden.

For en stund siden skrev vi litt om manglende «metafysikk». Anno virkeligheten eller evigheten?

For noe dager siden bragt Document en liten notis av en artikkel og her er noen utdrag:

«Sekulariteten er et illusorisk bolverk mot islamismens erobringstrang», sier Rouart i et intervju med Il Foglios kulturredaktør Giulio Meotti.

Islam har energi, men vitaliteten  … i Vesten … er svekket på grunn av et «åndelig underskudd», fastslår Rouart.

Vi ser innflytelsen fra opplysningstiden, Voltaire og encyklopedien, men også fra Renan, Nietzsche, en vitenskapelig oppfatning av livet samt de fascistiske og marxistiske regimenes herjinger. … Det er vårt ultramaterialistiske samfunn som er ansvarlig. Dette samfunnet dyrker …. pengene, forbruket, pornografien og de visuelle medienes dumheter har skapt en kolossal moralsk og kulturell ørken.

Ingen samfunn har i lengden klart seg uten det hellige … Det hellige besvarer en forhåpning i menneskehjertet, … så det hellige kan ikke ødelegges uten å anrette stor skade på mennesket: Sekulære dogmer besvarer ingen spørsmål av metafysisk natur. …

Men de metafysiske behovene er ikke borte: Nå lever i en verden som er rystet av utrolige teknologiske forandringer, av ny scientisme og av en globalisering som bringer like mye destabilisering som fordeler, ledsaget av anarkistiske tendenser arvet fra Rousseau som sekstiåtterne vekket opp igjen.

Kommentar: Det er i dette for oss ubeleilige leie at behovet for hypermagi oppstår og hvor hypermagikere av ulike slag får sette sitt stempel på all diskurs. I praksis betyr dette at det er blitt fritt frem for hykleri og nesten alminnelig aksept for "ond tro".

I en slik tilstand må Vesten finne seg substitutter og disse består i det jeg kaller vekselvirkningen mellom «de korrekte emosjoner» og «det juridico-religico- paradigme», et paradigme eller tankeforutsetninger som har vært forsøkt undergravd lenge på en organisert og systematisk måte uten at hverken elite eller folk har vært seg dette helt bevisst. Mange har skjønt at noen har vært galt og at «»utviklingen» har gått i feil retning, dvs helt uteblitt, men vi mangler begreper som kan fange dilemmaene og paradoxene inn i en stimulerende ny begrepsbruk slik at vi via språk og konsepter kan begynne å se menneskene og virkelighetene i dag på en ny og fruktbar måte, slik at vi kan unngå totalkollaps.  

https://www.document.no/2021/02/21/sekulariteten-beskytter-oss-ikke-mot-islamismen/

Bare plass for de politisk- og emosjonelt korrekte i Guds Rike

Ingen plass for rasisme i Guds rike, Dagen 160221:

MENNESKESYN: Noe av det mest fundamentale vi kan si om et kristent menneskesyn, er at det anerkjenner alle mennesker som skapt i Guds bilde. Det gjelder uavhengig av hvor de kommer fra og hvilken religion de har, skriver Tarjei Gilje.

Kommentar: Er det nødvendig å hevde det selvfølgelig i dette? Hva innvarsler det at Gilje her kommer med en slik selvfølgelighet, for alle kristne? For ikke-kristne, kan det være nødvendig å si, der spørsmålet om guds- og menneskesyn bringes på bane, men for muslimer er det slettes ikke så selvfølgelig at mennesket er skapt i Guds bilde.

Kan Gilje spørre islam om dette og fremholde det overfor imamene, med noe styrke og vektlegging? Vel, Gilje vil ikke ha noe av »gammel» forkynnelse sånn generelt, ser det ut for; en sånn gammel forkynnelser må ut og den personen som forkynner et slikt «gammelt» budskap, som faktisk fremgår av Bibelen selv, må refuseres og helst skjemmes ut:  Bevis? Her har du det ...

Gilje fortsetter: I dagens avis presenterer vi noen ganske interessante funn om holdninger til innvandring blant aktive kristne (Du kan faktisk høre det selvfornøyde tonefallet i disse små stningene).

Han fortsetter: … Dagen kan tegne et hittil ukjent bilde av hva som kjennetegner landets aktive kristne i vår tid.

… aktive kristne utgjør en distinkt gruppe … det kommer ikke uten videre kommer frem i andre undersøkelser. … et klart flertall i befolkningen er medlemmer i Den norske kirke, … mange oppgir at de tror på Gud …, uten at de nødvendigvis går ofte i kirken …. tro er for mange er et dypt personlig anliggende, … er det vanskelig å finne kategorier … uten at man samtidig gir inntrykk av at noen vil ha enerett på å definere hva som er ekte kristendom. (Vi venter spent: Vil Gilje avsløre hva som er ekte kristendom?).

Kommentar: Hva er det Gilje her er i ferd med å gjøre? Jo, å definere hva som er ekte kristendom. Vi leser spent videre.

… gruppen som går regelmessig til gudstjenester skiller seg fra befolkningen for øvrig … Og det er verdifullt at dette kommer frem, … aktive kirkegjengere stemmer vesentlig annerledes enn befolkningen for øvrig ved valg.  … Kristelig Folkeparti rent flertall. … ingen her stemmer på Fremskrittspartiet.

Videre: … Vi har sett at svært få i denne gruppen lever sammen før de gifter seg. …

… Og i dag ser vi altså at kirkeaktive kristne er mer innvandringsliberale enn befolkningen for øvrig. … I land som Polen og Ungarn blir kamp for kristne verdier gjerne blandet sammen med motstand mot særlig muslimsk innflytelse. Her hjemme ser vi tendenser … kampen for et kristent hegemoni blir brukt som argument for en restriktiv innvandringspolitikk.

Kommentar: Her frykter jeg at Gilje selv begynner å røpe sine tilbøyeligheter mot det autoritære, eller kanskje «totalitære»? Han begynner – til en viss grad – å nærme seg puritanerne og Cromwell, se om puritanere og bruk av Bibelen i form av bibelsitater. Sammenligningen er litt forkjært, men den kan innvarsle en «metafysisk» tendens, hvis forholdene her i landet skulle endre seg, mer eller mindre drastisk. Vi minner om at de puritanske versene like fullt kan brukes mot puritanerne – av liberalistene!

Gilje er glad for at vi har konservative kristne, synes det som: … innvandring er mindre problematisk for aktive kristne med et mer liberalt teologisk ståsted, … trusselen utenfra uansett oppleves mindre dramatisk. … den gruppen kristne vi her har undersøkt, kan ikke regnes som generelt liberale. De inntar i stor grad konservative teologiske standpunkter.

… færre enn én av ti at de er enig i påstanden om at «Innvandring utgjør en alvorlig trussel mot norsk kultur». … 48 prosent av befolkningen for svarte ja til den samme i Bergen i 2017. Den innvandringsliberale linjen ser ut til å ha bred tilslutning på tvers av ulike trossamfunn. … et visst unntak for Pinsebevegelsen …

Det finnes ikke én kristen innvandringspolitikk. Og ingen av oss bør sette likhetstegn mellom vårt eget politiske ståsted og hva som er Guds vilje. Men det bør være mulig å fastslå kategorisk at rasisme ikke har noen plass i Guds rike.

Kommentar: A ha, her kom det, altså: Gilje forsikrer om at han faktisk ikke er for én innvandringspolitikk. Ingen bør ha opsjon på Gud vilje, sier han.  Det var da enda godt … tenker jeg. Helt i tråd med hva han sier. Men kan han mene det? Hvis ja, og hvis nei, begår han et kategorimistak som ikke er en redaktør verdig – det kan faktisk så tvil om hans intellektuelle kapasitet. Han sier jo samtidig at han selv ikke kan ha noen politikk på dette området, samtidig som han sier at dette er den eneste politiske og emosjonelt riktige politikken å gå inn for.  (Selv om han er mot rasisme – også der den eventuelt finnes i Bibelen selv, etter våre dagers standardarder og tenkemåter).

Men var Jesus rasist? Hva sa Jesus om «jødene», som en gruppe, som befant seg nær ham? Jo, at de hadde Djevelen til far, et utsagn som han her i landet i dag ville ha blitt dømt og fengslet for, ut fra Straffelov og alle vet hvilke paragrafer jeg snakker om her.

I dag ville trolig også islamkritikere bli dømt for å ha brukt de samme ordene og den samme påstand om muslimene og deres lære, selv om man snakket analogisk, og «by implication», fordi en viss type muslim vill ha følt seg fornærmet og krenk et, og det i seg selv nå, i prinsippet, vil medføre straffeansvar. Se: Johannes 8:44 NB: Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. NB: Norsk Bibel 88/07. (Jeg gjør oppmerksom på at Jesus her snakker om «far», og ikke «pappa eller abba»).

Men for Gilje vil det kanskje være om å gjøre å sensurer bort alt dette, eller fortolke det dithen at det Bibelen sier overhodet ikke kan assosieres med noe som helst angående islam og at de - som like vel gjør det - har «Djevelen til far». De som Gilje kan utpeke som rasister har Djevelen til far? Mens han selv har Gud som Pappa?

Han fortsetter: … Da snakker vi om hvorvidt vi ser på den fremmede som en venn eller som en fiende. Noe av det mest fundamentale vi kan si om et kristent menneskesyn, er at det anerkjenner alle mennesker som skapt i Guds bilde. …

… nye landsmenn i Norge må forholde seg til de lovene som gjelder her, og at det påhviler dem et ansvar for å gjøre seg kjent med norsk kultur. Men Jesu alvorlige ord i Matteusevangeliet, «jeg var fremmed, og dere tok imot meg», bør stå som ledestjerne for alle som vil følge Mesteren.

Kommentar: For å ha sagt det med det samme: Matteus er full av utsagn med fordømmelse av en gruppe troende, nemlig fariseerne eller jødene. Dette strider mot den norske diskrimineringslovens ånd og intensjon.

De som vil følge Mesteren bør altså, følge Gilje, eller var det «de som vil følge Mesteren og ikke nødvendig vis må følge Giljes egen, høyst private, utydelige, tvetydige og begredelig formulerte politiske linje han mener? Gilje tauser om dette. Men fint og overbevisendem skal det være, til tross for uklarheten eller tvetydigheten i alt det andre.

Gilje synes å ville sette opp selve kristentroen som uttrykk for det eneste politisk korrekte, et høyst pretensiøst tankeprosjekt, som han lanserer som normativt overfor lesere av Dagen. Han forlanger «de korrekte emosjoner» i tillegg.

For mitt vedkommende ser jeg dette som preskriptivt for kristne, slik at Gilje får det som han vil, ved aktiv hortatorisk, refsende eller formanende å fremholde det som egentlig ikke kan kles i noe begrep, men som kun er en forstilling eller et konsept, og et høyst uklart et, til og med. Bevisst?

Han bruker det som et emosjonelt våpen og dette er i seg selv et forsøk på å styre folks emosjoner, han bortser fra deres fornuftsevner, dømmekraft eller reelle politiske begrunnelser.

Og dessuten, og dette kan være svært både illustrerende og avslørende: Gilje bruker ikke betegnelser som f eks Menneskesønnen, Gud Sønn, eller «vår Fader i himmelen. Hvorfor? Kan det være av frykt for imamene og islam? Kan det være for ikke å bli beskyldt for å ville såre, fornærme og hetse muslimene? Kan det være for å unngå kritikk fra «sine egne»? Kan det være av frykt for å bli oppfattet som diskriminerende og rasistisk og derfor rammet eller mistenkt av norsk lov? I så fall ser vi ikke tegningen av en kristen, men en kimærmuslim eller kimærkristen og med en høyst synkretistisk og pristin amorf tro, slik jeg oppfatter det.

Gilje er det jeg kalle «servilt betinget emosjonelt korrekt», og dette i seg selv skal så fungere som et politisk våpen, skal Gilje få det som han vil. At noen går fem på, på disse demagogiske og høyt villedende og nærmest trollbindende og svært ladede knepene, i alt sitt enfold, får nå så være. Jeg begynner å forbinde Gilje med en kimære, et blandingsvesen, en tvetydig person. Er Gilje liberal-teolog? Se et "must" her, eller han noe eller noe annet midt imellom, eller helt utenfor – og i så fall hva? Ja, det kan man lure på, i det man «kommer i hu» dette å «vende kappen etter vinden» overfor hvem som kan tjene hans egne interesser og hans høyst egne personlighet.

Gilje forsøker seg så på noen visdomsord som understreker hans forsett i dette å foregi å ikke vite, samtidig som han sikkert vet:

«Det å se på innvandring entydig som en trussel vitner om liten tro på eget ståsted. … en stor andel av innvandrerne som har kommet hit etnisk kristne mennesker. … innvandringen kan slik sett over tid vise seg å være en stor gavepakke i en befolkning hvor stadig flere stiller seg likegyldig til kristen tro.

… Det viktigste er hvordan vi opptrer i hverdagen. Det er der vi som kristne mennesker kan leve ut Jesu sinnelag og slik vise hva det vil si å følge Jesus» (Kommentar redaktørTarjei Gilje).

Så kommer vi til Giljes komplementære person i Giljes verden, hans tvillingbror og hans alltid gjensidig lojale «comerad of arms», hans alter ego, nærmest, han parkamerat, hans egen øyensten, hans intimt betrodde «significant other», på en måte, og som han sammen med utgjør selve radarparet i denne sammenhengen. Kanskje tror han at denne amalganen eller symbiosen kan stryke både hans egen og hans parkamerats autoritet? Vel, de synes å være like totalitært innrettet.

Så over til sjefsideolog Johannes: SYNSPUNKT, av Johannes Morken:

Torturert prest åpnet manges øyne: «Gjør jeg det, så mister du mannen din», sa den rumenske presten Richard Wurmbrand til sin kone Sabina. «Jeg trenger ingen kujon» svarte hun. «Gå!»

… den pensjonerte biskop Tor B. Jørgensens viktige erkjennelse: «Hadde jeg møtt Richard Wurmbrand, ville jeg sett ham i øynene og sagt at jeg beklager at jeg ikke tok godt nok inn over meg den undertrykkelsen han og andre kristne var utsatt for», (skriver Ole Petter Erlandsen og Johannes Morken).

Kommentar: Her gjør Morken biskopens ord til sine egne. Jørgensen var en klart venstreradikal prest (og biskop) med forkjærlighet for den marxistiske Internasjonalen. Han hadde et spesielt forhold til denne marxistiske salmen og sang den med fryd i brystet, (jeg husker om dette sto i Vårt Land, om det kom frem på NRK eller i en annen publikasjon, men sant og faktum er det okke som).

Hva gjorde Morken på den tiden? Burde han ikke ha innsett at Det kommunistiske Manifest fra 1848 var er revolusjonært program som faktisk oppfordret til vold på bredest mulig skala og med midler som vi i dag forbinder med den svarteste og mest brutale terror?

Nei, denne vinkelen er fremmed for Morken. I stedet for å beklage, legger han Jørgensens etterpåkloke ord i sin egen munn. (Her er ha magiker eller det jeg kaller hypemagiker andre steder på bloggen: Han stjeler Morken Jørgensens innrømmelser og bruker dem som et krafttilskudd han selv trenger for å kunne fremstå som mer «emosjonelt korrekt» enn visse andre; vi vet hvem han mener – hvilken gruppe han legger for hat - og hvem han retter sine tveeggede emosjoner mot. (Vi har gått igjennom mye av hans historikk her på bloggen, men jeg orker ikke å hoste frem linker akkurat nå). 

Men: Her har vi med en hykler, i beste fall en konsekvent selvopphøyende og i og for seg irrasjonalistisk selvsentimentaliserende mann å gjøre, en mann med dårlig dømmekraft og «lavt» moralsk kompass. Men Morken skal altså legge seg flere ord på tungen, ord som altså ikke opprinnelig var hans egne, selv om han burde ha forstått sannheten av for lenge siden. (Han skildrer Wurmbrandts kroppslig bevisbare sår etter tortur, noe jeg hopper over i selve referatet her).

Morken: … presten og aktivisten Richard Wurmbrand, fikk tre års straffarbeid … for Sabina. Morken viser til Wurmbrands bok «Kristen i rumensk fengsel … like etter kommunistenes de facto maktovertagelse i Romania. …

Under store portretter av Stalin ble det talt varmt samarbeid mellom trossamfunn og kommunistpartiet …. . Wurmbrands innlegg – om å lyde Gud mer enn mennesker – ble møtt med trampeklapp. Men det var samtidig så kontroversielt at lyden ble kuttet. Wurmbrand fikk inndratt sin prekenlisens. … han skulle han sitte i fengslet til 1964.

Kommentar: Hører vi et ekko av Gije her? Eller var det Gilje som var et ekko av Morken? Se her om manglende mot og redelighet i kristne redaksjoner

Morken fortsetter på sin tredemølle:På 1960-tallet ble Wurmbrandt kjøpt fri, delvis for norske penger … Han ble kjent som en utrettelig talsmann for den forfulgte kirke i den kommunistiske verden. I hele etterkrigstiden ble rapporter om denne forfølgelsen møtt med skepsis, bortforklaring og fortielser. Svært mange ønsket å tolke kommunistenes handlinger i beste hensikt. Det var vanskeligere å fordømme et system som brukte samme terminologi som dem selv, har Anne Applebaum, forfatter og kommentator i New York Times, hevdet.

Kommentar: Her ser Morken noe viktig, som han selv ikke tar konsekvensen av: Han har antekalig ikke forstått selve teksten i Marx’s manifest; og derfor seg han heller ikke teksten i de muslimske tekstene. Det går like galt i begge tilfeller. Her er det snakk om virkelighetsfornektelse, en rød tråd i Morkens verdensanskuelse, en anskuelse som forutsetter at det fins islamofobi nærmest rundt ethvert hjørne, i seg selv en mulig indikasjon på paranoia, om enn mild, kanskje … det dreier seg vel mest om en slags forfengelighet fra hans side, og et inderlig og dypt ønske om å straffe de islamofobe, alt for slik å kunne opphøye seg selv som moralsk og kognitivt overlegen. Han bedriver, som Gilje gjør det, - med hypermagi: De stjeler fra andre for å opphøye seg selv, for å tilegne seg en illusorisk kraft – via magi, altså - og et moralsk overtak som egentlig ikke tilkommer dem. De tror de makter dette ved å produsere seg lidende ofre, som de kan skyve foran seg, selv uten samtykke fra disse konstruerte ofrene. Magien blir dermed ikke bare problematisk, den blir dypt umoralsk – og radikalt ukristelig. 

Jeg har nevnt Morken i flere lange innlegg her på bloggen. Jeg tar med en karakteristikk av situasjonen formulert av Hanne Nabintu Herland i en artikkel i Dagen, 120221, av alle steder:

Der medielederne gis retten til å fungere som mobbeledere, skapes et fryktsamfunn av dimensjoner. Folk våger knapt å uttale seg, av frykt for å havne i medienes rettergang der rettssalens fokus på at begge parter får uttale seg, er nærmest ikke-eksisterende. Anklager blir fremmet som om det var fakta, og den det gjelder får nesten ikke talerett til å forsvare seg.

Selvsagt preller slike uttalelser av på slike som Gilje og Morken. De makter ikke å slippe fra det de tror er et faktum: At de er uangripelige. Både emosjonelt, kognitivt og politisk.

Morken: Varslere som Broder Andreas og Richard Wurmbrand ble mistenkeliggjort av de offisielle kirkene, … I Norge ville flertallet av biskopene lenge ikke ønske Wurmbrand velkommen til å tale …

Kommentar: Morken tror kanskje primært at han er politisk korrekt, i stedet er han emosjonelt korrekt, en eufemisme for et selvforherligende og egenfortreffelige og tilbakeskuende hykleri til fordel for seg selv. Se kommentaren over, hvor Morken med stor lyst og iver gikk inn for å shame , name og scene-nekte en kritiker av Hadja Tajik da hun slapp til – muligens etter invitasjon fra Dagen selv – med et akk så yndig, men like fullt triumfalistisk, på kristne dogmer.

Her produserte Morken og Horn et for dem høyst selvbetjenende offer, et offer som selvsagt ikke var et offer og som heller ikke ba hverken Morken eller Horn om støtte. Aller minst krevde Tajik selv noen utestengelse på livstid fra Vårt Land, slik Morken krevde. At Morken og Horn her oppførte seg som rene bøller og svært totalitære personligheter helt uten forstand på ytringsfrihetens betydning, forblir et mysterium, hvis man ikke ta i betraktning disse personenes tynetrang og ekstreme disposisjon for å servilisere under et regime som de var sikre på ville styrke egne opportunistiske private behov -  til fortrengsel for de større hensyn, som f eks ytringsfriheten i seg selv, sett som det «større og viktigere gode» enn deres egen narsissistiske hysteria, og deres  egenaksiomatiserte «selvgodhet» (usikkerhet forkledd som moralsk selvsikkerhet uten rasjonelt lødig begrunnelse).

Morken og redaksjonen lot sto uimotsagt grove beskyldninger mot den navngitte person som skrev kritikken mot Tajiks kronikk den gang (for ca 3 år siden). Beskyldningen var et rent karakterdrap på en aktør som ble nektet adgang til å forsvare seg. Morken lot anklagene stå, mens den anklagede mistet enhver tilsvarsrett, - et eksempel som nesten regelrett var en imitasjon av kommunistenes behandling av og holdning til Wurmbardt, (om enn under ulike samfunnsvilkår).

Den hjalp ikke at den anklagedes kritikk av Tajik av Morken selv ble karakterisert som «innafor». Kritikken er i ettertid blitt fremlagt både for en professor i filosofi, en psykolog og en ingeniør – redelige og godt kvalifiserte personer som avviste alle tanker om fornærmelse, hets, usaklige beskyldinger, faktafeil og ondsinnet mening etc). Morken la seg imidlertid på kne for ateisten og lot seg til og med nærmest umiddelbart presse av legen, forskeren og humanisten Morten Horn, – stikk i strid med Redaktørplakaten normer og regler. Se på følgende link hva disse menneskene kunne tillate seg, idet de avslører sin egen indre usikkerhet, sin egen feighet og frykt, og dessuten sin pure neddrektighet i alt dette; en oppførsel som i seg selv kunne ha medført og som man må tro var tilsiktet i det praktiske liv, på diskursmarkedet for kritikeren av Tajik.  Slike mentale «konstitusjoner» fremmer alt annet enn demokratisk frimodighet, og aller minst frimodig kristen gudstro. Se det her: Morken og Horn revisited

Morken fikk her vist en tendens eller dragning mot det totalitære som ikke er å ta feil av. Han foregir å være liberal, men handler i takt med et mønster som bare er diktatorer verdig, sett på det personlige planet og i dagens snevre og ofte totalt villedende diskurs og mediaverden i Norge, «frihetens land». Se den autoritære personlighet. I denne forklaringen retter kritikken seg mot den såkalte, men høyt oppkonstruerte kristne personligheter fra rundt 60-70, beskrivelser som i sin tur ble brukt for å skape et nytt menneske – communist style – og til å fremme kommunismen, intenasjonalt, dvs å omforme alt til et totalitært styresett og som ble tatt som selve beviset på at kapitalismen var «ferdig». Evig slem og direkte ond. I dage ser man den autoritære personlig gjenskap hos bl a mennesker som Horn og Morken, slik jeg ser det. De er a-kontekstuelle ikke-eksemplariske stjerneeksempler, i min optikk. 

Et springende punkt: Hvordan kan man ha tiltro til slike personligheter som Jørgensen og Morken, når de selv jo viser at de ikke forstår å trekke ut relevante og megetsigende tekster som Det kommunistiske manifest-  og da tekster  islamistene forkynner, - hvordan kan man få seg til å tro at slik personer bedre kan skjønne de kristne Skriftene?

Jeg hyser liten tvil: Like lite som de har forstått de kristne tekstene, like lite forstår de av de kommunistiske tekstene og de vesentlige grunnlagsdokumentene og prinsipprogrammene i islam.

Vi kan ikke stole på annet enn at disse menneskene er ute etter helt andre ting enn det Ordet forkynner. 

Morken fortsetter: Da han første gang kom til Oslo ved juletider 1965, utfordret Wurmbrand engasjerte mennesker til å starte en misjon for kristne i øst. (Morken viser til Stefanusalliansen). …

Vi finner i dag grunn til å nevne den pensjonerte biskop Tor B. Jørgensens viktige erkjennelse: «Hadde jeg møtt Richard Wurmbrand, ville jeg sett ham i øynene og sagt at jeg beklager at jeg ikke tok godt nok inn over meg den undertrykkelsen han og andre kristne var utsatt for.» (Magasinet Stefanus, 6-2017).

«Vi radikale ble blinde for undertrykkelsen av religion i øst», sa Jørgensen. Samtidig som han og hans radikale venner kritiserte USAs utenrikspolitikk, skulle de «sett det destruktive kommunistiske systemet som utviklet seg i Østblokken og Maos Kina».

Som tidligere ateist var Wurmbrand tydelig på at kommunisme og kristen tro ikke kunne forenes. Som prest under krigen hadde han opplevd å bli fengslet av rumenske fascister. Etter Pinochets kupp i Chile uttalte Wurmbrand at han foretrakk Pinochet framfor den valgte kommunisten Allende. Det skulle vi gjerne ha sett usagt, gitt de autoritære krefters destruktivitet uansett farge.

Men det står likevel fast at Wurmbrand gjorde verden oppmerksom på at troende ble arrestert, torturert og drept i land nær oss.

I dag vil flere tenke annerledes enn de eller deres forgjengere gjorde på 70-tallet om støtte til kirker i autoritære land. Det er komplisert og krever respekt for ulike roller. Men undertrykkelsen og forfølgelsen må erkjennes – ikke forties. Tor B. Jørgensen sa da også: «Vi hørte ikke nok på Wurmbrand, og vi har ikke hørt nok på ropene fra kristne i muslimske land».

Wurmbrands mot har vært et eksempel for andre som har ønsket å stå opp for sannheten. .., faglig leder, Åpne Dører, redaktør i Stefanusalliansen, 170221

Kommentar: Bare den nåværende Pave kan konkurrere om å være mer politisk og emosjonelt korrekt enn slike som Gilje og Morken:

They’re – (se linken) - hoping to “negotiate directly with the Belgian federal government in order to stay in Europe,” and “the pope is constantly mentioned.”

That’s a canny move, as the Pope has many times tried to shame Christians into supporting mass migration in Europe by claiming that it is a manifestation of the Christian obligation to welcome the stranger. This is nothing less than sinister. Christians do not have and never have had an obligation to welcome those who are determined to conquer and subjugate them, as many of the migrants have made clear is their ultimate objective in accord with Islamic texts and teachings. Will there be any screening done of the migrants in this church to try to determine if they have jihadist sentiments? Of course not. That would be “Islamophobic.”

https://www.jihadwatch.org/2021/02/belgium-migrants-once-again-occupy-catholic-church-in-brussels

Kommentar:

Interview: Jules Gomes of Church Militant interviews Raymond Ibrahim, a Shillman Fellow at the Freedom Center, on the unholy alliance between the Vatican and Al Azhar:

VATICAN CITY (ChurchMilitant.com) – A top Arabic scholar is exposing the “two-facedness” of Pope Francis’ Muslim dialogue partner and the failure of the pontiff’s Human Fraternity pact to stem the escalating persecution of Christians in the Islamic world.

Islamic historian Raymond Ibrahim is blasting grand imam of al-Azhar Ahmed al-Tayyeb for “repeatedly contradicting all the lofty sentiments in the document he signed with the pope,” as the Holy See marks the anniversary of the Abu Dhabi deal, which was signed Feb. 4, 2019.

On Thursday, Francis and al-Tayyeb will participate in a virtual event hosted in Abu Dhabi to celebrate the International Day of Human Fraternity — a day now set apart by the United Nations General Assembly as an annual event.

United Nations secretary-general António Guterres and ruler of the United Arab Emirates Mohammed bin Zayed will lead the celebrations marking the controversial Catholic-Muslim concordat, Vatican media announced.

At his Wednesday public audience, Francis said he was pleased that “the nations of the entire world are joining in this celebration, aimed at promoting interreligious and intercultural dialogue.”

In an exclusive interview with Church Militant, Ibrahim called out the “doublespeak” of Sheikh al-Tayyeb “if only when speaking in Arabic and appearing on Arabic media, as opposed to when ‘dialoguing’ with naïve Western leaders who are all too eager to believe what they want to hear.”

“For instance, the Document on Human Fraternity signed by al-Tayyeb emphatically insists on religious freedom, stating that ‘the fact that people are forced to adhere to a certain religion or culture must be rejected,'” Ibrahim noted.

Ibrahim, author of recent bestseller Sword and Scimitar: Fourteen Centuries of War Between Islam and the West, explained that al-Tayyeb is on record quoting “those learned in Islamic law [al-fuqaha] and the imams of the four schools of jurisprudence” saying that apostates [converts from Islam] should be punished. To underscore the point, the top Islamic cleric cited a hadith [tradition], saying, “Whoever changes his Islamic religion, kill him.”

“So much for religious freedom,” Ibrahim lamented, elaborating on how the grand imam “is renowned for turning a blind eye to the ongoing persecution of Egypt’s most visible non-Muslim minorities, the Coptic Christians.”

Despite the well-documented fact that Muslim mobs attack Christians almost “every two to three” days, al-Tayyeb told Coptic Pope Tawadros II, “Egypt represents the ultimate and supreme example of national unity” between Muslims and Christians, according to Ibrahim.

Some examples include the burning of churches and Christian homes, the coldblooded murder of a Coptic man defending his grandchild from Muslim bullies and the stripping, beating, and parading in the nude of a 70-year-old Christian woman, he added.

“The Grand Imam doesn’t have a single word for the persecution and displacement of the Copts — his own Egyptian countrymen,” remarked Ibrahim. “Instead, he claims that ‘the Copts have been living in Egypt for over 14 centuries in safety, and there is no need for all this artificial concern over them,’ adding that ‘true terrorism was created by the West.'”

Ibrahim, who has acted as a consultant for the U.S. Strategic Command and the Defense Intelligence Agency, was born to Egyptian parents and has studied under renowned military historian Victor Davis Hanson.

Ibrahim told Church Militant that “far from speaking up for Egypt’s Christian minorities,” al-Tayyeb “has confirmed that they are ‘infidels.'”

Ibrahim clarified:

While al-Tayyeb used the label in a technical manner — correctly saying that, as rejecters of Muhammad’s prophecy, Christians are infidels [kafir] — he also knows that labeling them as such validates all the animosity they feel and experience in Egypt, since the mortal enemy of the Muslim is the infidel.

To demonstrate al-Tayyeb’s duplicity, Ibrahim showed Church Militant an Arabic statement from the Cairo Institute for Human Rights, which reads: “In March 2016, before the German parliament, Sheikh al-Tayyeb made unequivocally clear that religious freedom is guaranteed by the Koran, while, in Cairo, he makes the exact opposite claims.”

Ibrahim also named other Muslim commentators in Egypt who noted how al-Tayyeb had refused to denounce the Islamic State (ISIS) jihadists as “un-Islamic,” despite al-Azhar’s dogmatic position on “infidels” and “apostates.”

Summing up his verdict on the futility of the Human Fraternity document, Ibrahim said:  “While secular Western talking heads who don’t know the first thing about Islam continue squealing about how it is being ‘misunderstood,’ here is arguably the Muslim world’s leading authority confirming many of the cardinal points held by ISIS.”

He continued:

Al-Tayyeb believes that Islam is not just a religion to be practiced privately but rather is a totalitarian system designed to govern the whole of society through the implementation of Sharia; he supports one of the most inhumane laws — punishment of the Muslim who wishes to leave Islam; he downplays the plight of Egypt’s persecuted Christians, that is, when he’s not inciting hatred against them by calling them “infidels” — the worst category in Islam’s lexicon — even as he refuses to denounce the genocidal Islamic State likewise.

Al-Tayyeb’s signature on the Human Fraternity pact “does not seem to be worth much —certainly not the fanfare surrounding it,” the academic observed. “If al-Tayyeb is a wolf in sheep’s clothing, Francis is a starry-eyed shepherd leading — or at least leaving — his flock to the slaughter.”

“It’s past high time he stopped playing ‘harmless dove’ and became ‘wise as a serpent’ — if only for the sake of millions of Christians being persecuted under Islam,” Ibrahim urged.

Egypt is home to the largest Christian community in the Middle East. Officially, about 10% of the population of 95 million are Christian, although many believe the figure is significantly higher.

https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/02/interview-raymond-ibrahim-unmasks-popes-muslim-raymond-ibrahim/

Kommentar: Ville Morken og Gilje «condone» det Raymond Ibrahim her sier og skriver? Å få et svar på dette, ville kanskje illustrere alvoret.

Moralsk panikk - eller emosjonelt og ikke politisk korrekt?

«Moralsk panikk etter utkastelsessak på Tøyen»

Dette er overskriften på en artikkel av Halvor Fosli på HRS i dag. Vi skal knytte noen kommentarer til hans virkelighetsbeskrivelse. HRS her

Mer fra artikkelen:

Det foregår dessverre mange utkastelser i hovedstadområdet. Men utkastelsen av somaliske Mohamed Jama (44), Amina Suleiman (42) og deres fem barn på Tøyen i Oslo har vakt brei bestyrtelse. Hvorfor? Fordi mediene har evnen til å løfte enkelttilfeller ut av en navnløs rekke. Slik ender ofte store ressurser på enkelte utvalgte og verdige offer, mens det store flertallet seiler sin egen sjø. Ikke ulikt logikken i asyl- og flyktingpolitikken. …

Høymoralsk politisk spill

Ved å løftes inn i medienes rampelys, og ved at de har den «rette» minoritetsbakgrunnen som utløses sympati og vilje til å hjelpe, blir en nokså hverdagslig om enn tragisk sak til et høymoralsk politisk spill i Oslo kommune. Bystyret skal drøfte saken på onsdag.

Folk er også velvillige og engasjerte: Rundt 1,5 millioner kroner var i går samlet inn av støtteaksjonen.

…

Kommentar:

Joda, her kan man snakke om panikk. Ordet dekker og reflekterer virkeligheten, fakta grunnlaget.

Men samtidig skaper de det de nevner.

Eller gjør de det? Mitt svar en nei. Ordene skaper ingen ny virkelighet. Utviklingen vil fortsette i samme spor og ingen kan gjøre noe med det. Skjønt gjøre noe med det? På sikt vil de kanskje det, og skape nye forhold med tydeligere potensiale i seg for «opprør», eller «sort of».

Nei, «a-moralsk panikk» tore kanskje være et bedre ord. For folk, bortsett fra de emosjonelt korrekte, ser ingen moral i dette komplekset eller syndromet i det hele tatt. Man får ikke øye på noen moral i det hele tatt og panikken, den skjer utenfor selve scenen eller utenfor den arenaen dette «dramaet» utspiller seg. Og der, utenfor, sitter de som ikke lar seg slå av panikk, men som forsøker å vurdere på et saklig-juridisk grunnlag. Det skal mye til før disse slås av panikk.

Men panikk er beskrivende på en annen måte: Ordet beskriver hvordan det for mange kan føles å være midt opp i det, i det snevre og mer konkrete perspektivet, der flere av aktørene eller de mer eller mindre involverte virkelig føler en slags opphisselse og fortvilelse, og en følelse av å har rett, å se rett, og forholde seg adekvat. Denne følelsen, som da kan oppfattes som en berettiget frustrasjon, blir da selve grunnlaget for å hevde at man har moralen på sin side og at man faktisk er bedre moralsk enn andre, som ser dramaet fra siden eller helt utenfra.

Og det er her a-moral kommer inn. Følelsene eller emosjonene trumfer jussen. Den som føler mest og best, vinner og inntar seierspallen med den beste samvittighet. De kan triumfere og rope: Moralen vant! - mens det i virkeligheten var a-moral som vant, fraværet av moral, altså. Og dessuten: Hele reaksjonsmåten med alle støtteerklæringer og frivillige økonomiske bidrag blir da ikke en funksjon av panikk, men en konsekvens av kjølige eller rent kyniske kalkyler. Resultat på lenge sikt og i et bredere perspektiv blir derfor at «makt gir rett». Og dette må alle være enig om er moralsk forkastelig, med mindre «allmennviljen» for lengst har godtatt at visse svake grupper på samfunnslegemet har et så uforskyldt dårlig utgangspunkt i forhold til resten av befolkningen, at det føles moralsk rimelig å tildele dem fordeler, både i form av moralsk og økonomisk støtte. Vi forforfordele gladelig med makten – og de økonomiske ressursene - i ryggen når vi har en anelse om at dette er det mest moralsk høyverdige å gjøre. Slik bør alle bli bare mer og er fornøyd. Inntil panikken griper om seg og blir et nytt grunnlag – for alle mer eller mindre ansvarlige - for å reagere og treffe tiltak enten for å fremskaffe mer eller mindre god eller dårlig moral. Motsetningene vil dermed spisse seg til. Og den vinner som ikke har den mest høyverdige moral, men den som kan emovere mest, og de som «sitter på» og «forføyer» over den sterkest a-moral.

For å ta et «abstrakt eksempel»: Sett at USA, som var nypløyd mark på den tiden, åpnet dørene for folk fra alle verdens nasjoner, russere, japanere, svensker, nordmenn, tyskere, polakker, franske. Engelske, afrikanske.

De ankom i millioner. Ville noen av disse nasjonalitetene se det rimelige eller moralsk overlegne i at svenskene fikk minst støtte til å etablere, norsken fikk litt mer, tyskerne enda litt mer?

En gruppe skiller seg ut: De svarte. De kom ikke frivillig, og det måtte leve med et vedvarende handicap. Det lå i kortene at de derfor fikk en viss kompensasjon, at «noe måtte forfordeles på dem». Men, hva skjer? Og spesielt hva skjer hvis alle de andre folkeslagene tok det som en selvfølge at de sorte skulle være takknemlig for disse fordelene?

For å hente inn noen tanker av den sorte borgerrettsforkjemperen James Baldwin:

… De begynte å hate (den nye) bydelen (som ble satt opp for å tilgodese en spesifikk gruppe eller svak minoritet) … de tok det som et bevis på hvor mye de hvite hatet dem. … de rev tapeter av veggene, de knuste vinduer, urinerte i heisene … og ha samleie lekeplasser etc … Jeg ble forferdet over denne liberale uskyld, skriver Balwin om de som satte opp bydelen. Baldwin kaller dette prosjektet som uttrykk for kynisme … noen frydet seg over fordi de mente at ingenting kunne gjøres for å hjelpe de sorte ut av sine elendige kår …  

''Harlem watched Riverton go up in the most violent bitterness of spirit, and . . . began hating it at about the time people began moving out of their condemned houses to make room for this additional proof of how thoroughly the white world despised them.'' - James Baldwin in ''Fifth Avenue, Uptown,'' Esquire magazine, July 1960.

When the Metropolitan Life Insurance Company built the Riverton Houses 38 years ago as the separate but more-or-less equal sister of Stuyvesant Town, the Harlem complex doubtless did inspire among some the sort of bitterness that the writer James Baldwin would later describe.

But as Harlem's first middle-income housing development and for many years the most attractive concentration of such housing open to blacks in New York City, Riverton took on a special chemistry, becoming a haven of strivers far larger than the nearby block of brownstones known as Strivers' Row.

However insulting some thought its origin, Riverton today is remembered fondly by many who grew up there and whose parents, in many cases, still live in the complex, bounded by 135th and 138th Steets, Fifth Avenue and the Harlem River Drive. https://www.nytimes.com/1985/03/15/nyregion/extenants-fondly-recall-a-haven-in-harlem.html

 

Konklusjon: Vi ser at Baldwin var fremsynt. Han skjønte at det ikke var nok å satse på «de korrekte emosjoner», som jeg skriver om. Han så at det ikke ville hjelpe med noen hypermagi, som jeg også skriver om. Man forklarer «utakknemligheten» med at de sorte i prinsippet ikke ville la seg avspise med å bli betraktet som «en masse». De ville bli ansett som personer, ansvarlig enkeltindivider. De hvite på sin side produserte "ofre", stadig flere ofre. Godheten - som var illusorisk - endte i offerproduksjon.

Det dreier seg om spenningen mellom «real» og ideal», for å si det sånn. Hypermagikere og de emosjonelt korrekte skjønner imidlertid ikke forskjellen, i sin «opphøyde» moralske uangriplighet og underlagt sitt eget forfengelige og emosjonelle hovmod.

Nå er konteksten Balwin skriver om ulik den vi kan snakke om «regjerer» her i Norge i dag. Men man bør tilstå seg å se en tendens, noen likheter, som kan gi grunn til bekymring, men ikke panikk, selvsagt.

Panikken som Fosli kaller det, er «servilt og emosjonelt betinget korrekte emosjoner». Det dreier seg ikke lenger primært om hverken politikk eller moral, men om a-moral og den moral som vil trenges for å «slippe unna» dette paradokset eller dilemmaet på den beste måten, stilt overfor en virkelighet som bare kan bli mer og mer brutal. Det dreier som at «might makes right» i stadig nye og mer intense former.  

En stor utfordring forut, med andre ord.