Moralsk panikk - eller emosjonelt og ikke politisk korrekt?

«Moralsk panikk etter utkastelsessak på Tøyen»

Dette er overskriften på en artikkel av Halvor Fosli på HRS i dag. Vi skal knytte noen kommentarer til hans virkelighetsbeskrivelse. HRS her

Mer fra artikkelen:

Det foregår dessverre mange utkastelser i hovedstadområdet. Men utkastelsen av somaliske Mohamed Jama (44), Amina Suleiman (42) og deres fem barn på Tøyen i Oslo har vakt brei bestyrtelse. Hvorfor? Fordi mediene har evnen til å løfte enkelttilfeller ut av en navnløs rekke. Slik ender ofte store ressurser på enkelte utvalgte og verdige offer, mens det store flertallet seiler sin egen sjø. Ikke ulikt logikken i asyl- og flyktingpolitikken. …

Høymoralsk politisk spill

Ved å løftes inn i medienes rampelys, og ved at de har den «rette» minoritetsbakgrunnen som utløses sympati og vilje til å hjelpe, blir en nokså hverdagslig om enn tragisk sak til et høymoralsk politisk spill i Oslo kommune. Bystyret skal drøfte saken på onsdag.

Folk er også velvillige og engasjerte: Rundt 1,5 millioner kroner var i går samlet inn av støtteaksjonen.

…

Kommentar:

Joda, her kan man snakke om panikk. Ordet dekker og reflekterer virkeligheten, fakta grunnlaget.

Men samtidig skaper de det de nevner.

Eller gjør de det? Mitt svar en nei. Ordene skaper ingen ny virkelighet. Utviklingen vil fortsette i samme spor og ingen kan gjøre noe med det. Skjønt gjøre noe med det? På sikt vil de kanskje det, og skape nye forhold med tydeligere potensiale i seg for «opprør», eller «sort of».

Nei, «a-moralsk panikk» tore kanskje være et bedre ord. For folk, bortsett fra de emosjonelt korrekte, ser ingen moral i dette komplekset eller syndromet i det hele tatt. Man får ikke øye på noen moral i det hele tatt og panikken, den skjer utenfor selve scenen eller utenfor den arenaen dette «dramaet» utspiller seg. Og der, utenfor, sitter de som ikke lar seg slå av panikk, men som forsøker å vurdere på et saklig-juridisk grunnlag. Det skal mye til før disse slås av panikk.

Men panikk er beskrivende på en annen måte: Ordet beskriver hvordan det for mange kan føles å være midt opp i det, i det snevre og mer konkrete perspektivet, der flere av aktørene eller de mer eller mindre involverte virkelig føler en slags opphisselse og fortvilelse, og en følelse av å har rett, å se rett, og forholde seg adekvat. Denne følelsen, som da kan oppfattes som en berettiget frustrasjon, blir da selve grunnlaget for å hevde at man har moralen på sin side og at man faktisk er bedre moralsk enn andre, som ser dramaet fra siden eller helt utenfra.

Og det er her a-moral kommer inn. Følelsene eller emosjonene trumfer jussen. Den som føler mest og best, vinner og inntar seierspallen med den beste samvittighet. De kan triumfere og rope: Moralen vant! - mens det i virkeligheten var a-moral som vant, fraværet av moral, altså. Og dessuten: Hele reaksjonsmåten med alle støtteerklæringer og frivillige økonomiske bidrag blir da ikke en funksjon av panikk, men en konsekvens av kjølige eller rent kyniske kalkyler. Resultat på lenge sikt og i et bredere perspektiv blir derfor at «makt gir rett». Og dette må alle være enig om er moralsk forkastelig, med mindre «allmennviljen» for lengst har godtatt at visse svake grupper på samfunnslegemet har et så uforskyldt dårlig utgangspunkt i forhold til resten av befolkningen, at det føles moralsk rimelig å tildele dem fordeler, både i form av moralsk og økonomisk støtte. Vi forforfordele gladelig med makten – og de økonomiske ressursene - i ryggen når vi har en anelse om at dette er det mest moralsk høyverdige å gjøre. Slik bør alle bli bare mer og er fornøyd. Inntil panikken griper om seg og blir et nytt grunnlag – for alle mer eller mindre ansvarlige - for å reagere og treffe tiltak enten for å fremskaffe mer eller mindre god eller dårlig moral. Motsetningene vil dermed spisse seg til. Og den vinner som ikke har den mest høyverdige moral, men den som kan emovere mest, og de som «sitter på» og «forføyer» over den sterkest a-moral.

For å ta et «abstrakt eksempel»: Sett at USA, som var nypløyd mark på den tiden, åpnet dørene for folk fra alle verdens nasjoner, russere, japanere, svensker, nordmenn, tyskere, polakker, franske. Engelske, afrikanske.

De ankom i millioner. Ville noen av disse nasjonalitetene se det rimelige eller moralsk overlegne i at svenskene fikk minst støtte til å etablere, norsken fikk litt mer, tyskerne enda litt mer?

En gruppe skiller seg ut: De svarte. De kom ikke frivillig, og det måtte leve med et vedvarende handicap. Det lå i kortene at de derfor fikk en viss kompensasjon, at «noe måtte forfordeles på dem». Men, hva skjer? Og spesielt hva skjer hvis alle de andre folkeslagene tok det som en selvfølge at de sorte skulle være takknemlig for disse fordelene?

For å hente inn noen tanker av den sorte borgerrettsforkjemperen James Baldwin:

… De begynte å hate (den nye) bydelen (som ble satt opp for å tilgodese en spesifikk gruppe eller svak minoritet) … de tok det som et bevis på hvor mye de hvite hatet dem. … de rev tapeter av veggene, de knuste vinduer, urinerte i heisene … og ha samleie lekeplasser etc … Jeg ble forferdet over denne liberale uskyld, skriver Balwin om de som satte opp bydelen. Baldwin kaller dette prosjektet som uttrykk for kynisme … noen frydet seg over fordi de mente at ingenting kunne gjøres for å hjelpe de sorte ut av sine elendige kår …  

''Harlem watched Riverton go up in the most violent bitterness of spirit, and . . . began hating it at about the time people began moving out of their condemned houses to make room for this additional proof of how thoroughly the white world despised them.'' - James Baldwin in ''Fifth Avenue, Uptown,'' Esquire magazine, July 1960.

When the Metropolitan Life Insurance Company built the Riverton Houses 38 years ago as the separate but more-or-less equal sister of Stuyvesant Town, the Harlem complex doubtless did inspire among some the sort of bitterness that the writer James Baldwin would later describe.

But as Harlem's first middle-income housing development and for many years the most attractive concentration of such housing open to blacks in New York City, Riverton took on a special chemistry, becoming a haven of strivers far larger than the nearby block of brownstones known as Strivers' Row.

However insulting some thought its origin, Riverton today is remembered fondly by many who grew up there and whose parents, in many cases, still live in the complex, bounded by 135th and 138th Steets, Fifth Avenue and the Harlem River Drive. https://www.nytimes.com/1985/03/15/nyregion/extenants-fondly-recall-a-haven-in-harlem.html

 

Konklusjon: Vi ser at Baldwin var fremsynt. Han skjønte at det ikke var nok å satse på «de korrekte emosjoner», som jeg skriver om. Han så at det ikke ville hjelpe med noen hypermagi, som jeg også skriver om. Man forklarer «utakknemligheten» med at de sorte i prinsippet ikke ville la seg avspise med å bli betraktet som «en masse». De ville bli ansett som personer, ansvarlig enkeltindivider. De hvite på sin side produserte "ofre", stadig flere ofre. Godheten - som var illusorisk - endte i offerproduksjon.

Det dreier seg om spenningen mellom «real» og ideal», for å si det sånn. Hypermagikere og de emosjonelt korrekte skjønner imidlertid ikke forskjellen, i sin «opphøyde» moralske uangriplighet og underlagt sitt eget forfengelige og emosjonelle hovmod.

Nå er konteksten Balwin skriver om ulik den vi kan snakke om «regjerer» her i Norge i dag. Men man bør tilstå seg å se en tendens, noen likheter, som kan gi grunn til bekymring, men ikke panikk, selvsagt.

Panikken som Fosli kaller det, er «servilt og emosjonelt betinget korrekte emosjoner». Det dreier seg ikke lenger primært om hverken politikk eller moral, men om a-moral og den moral som vil trenges for å «slippe unna» dette paradokset eller dilemmaet på den beste måten, stilt overfor en virkelighet som bare kan bli mer og mer brutal. Det dreier som at «might makes right» i stadig nye og mer intense former.  

En stor utfordring forut, med andre ord.