Jeg må bare beklage, sårt, vil jeg si, for nå skal jeg først servere en tekst som, slik den står, kan være sunget eller skrevet i ørska, og derfor en tekst man burde hoppe over før man har begynt.
Når jeg like vel serverer den, så er det fordi den like vel er interessant og illustrerer noe viktig om kristentroen og de troende, fra den ørle morgen, helt til nå, og fremover.
Teksten ble servert og sunget, i sin rene og korrekte form på TV Visjon Norge for vel en uke siden, altså på en karismatisk kanal, som mange «kyrkjefolk» derfor vil avspise før man i det hele tatt har «smakt».
Sangerens navn, gikk jeg glipp av, og sangens navn, og sangerens medspillere, bl a et par virtuose yngre kvinner. Sangeren er i slutten av tyveårene eller begynnelsen av de tredve, og er et talent av guds nåde, uten tvil. Her er stemmens rekkevidde helt utrolig, den høye C er ikke bare innen rekkevidde, den beherskes, vil jeg tro, til det fullkomne, uten fistel. Jeg tror jeg har hørt denne stemmen synge et klassisk stykke til akkompagnement av London filharmoniske, eller noe sånt. Og nå synger han altså på Visjon Norge, og om denne mannen og hans orkester der og da er korrekte karismatikere eller ikke – kanskje kjettere – spiller i denne settingen ingen rolle.
Men settingen inspirerte meg like vel til å forsøke å skrive en undersøkende artikkel om nettopp kjetteri eller vranglære de siste tusen årene, alt bygget på fakta og tekster, som kan kaste lys over hvor kristentroen står i vårt land i dag, og om den i det hele tatt «står», eller er i ferd med å dø, av enten reell mangel på aktualitet, eller fordi troens menn og kvinner i de mer høykirkelige miljøene jo i dag godtar alt, uten å mukke, og synes heller vill underkaste seg Muhammed, Allah og islam heller enn Jesus Kristus.
For de likegyldige, har ikke denne posteringen noen relevans
i det hele tatt, selvsagt.
Sangteksten er altså noenlunde slik her gjengitt, på grunn
av dårlig lyd enten hos meg selv, eller hos kanalen, eller begge deler:
Det er ingen fordømmelse for dem som er – i Kristus Jesus, (om du så som i liv har Guds sympati) …. (?), og …. , derfor jubler jeg, fryder jeg meg, lekker for Hans åsyn …
Det ingen fordømmelse for den som er i Ham … for ingen blir frelst ved Loven …
da kalvene blir sluppet ut av fjøset, og du samler deg for å forløse (?), …. og aldri mere se deg tilbake … og dele på forvendelsens kake (?), for han kommer … tilbake …
Det er ingen fordømmelse for den som i Kristus Jesus, (om du så som i liv har Guds sympati(?) … fra syndens og dødens lov, derfor jubler jeg, jubler jeg, lekker for Hans åsyn, det er ingen fordømmelse for den som er i Jesus Kristus; som er i Ham … for ingen blir frelst ved Loven …
… (kalver?) sluppet ut av fjøset, … kan deg forløse, og aldri mere se deg tilbake … på fordømmelsens kake, hvor han kom for … å lide på en stake (?), …. (musikk, dixie, trompet med sordin, to kvinnelige artister).
Det er ingen fordømmelse …
Kommentar: Som vi ser snakker teksten om Loven og at ingen blir frelst ved den. Og et slikt teologisk poeng kan jo en lutheraner være enig i, basert på apostelen Paulus, ikke minst, jfr Luthers «tro» i kamp mot katolikkenes «gjerninger».
Men forstår folk i dag hva Loven er? Også en kommunistisk
ateist kan jo skjønt være enig, og noen vil vel tenke på Norges Lover og si seg
enig: Ingen kan vel bli frelst av den! Selv om den jo gir trygghet og orden i
kaoset. Den kan jo også endres ved behov …
Loven viser til de fem Mosebøkene i Det gamle testamentet,
eller det man fra hebraisk hold kaller Tanack. Men på hebraisk har vi dessuten
andre ord som kanskje er mer dekkende for hva saken dreier seg om. Loven på
hebraisk kan bygge på verbet «rahah», en
stamme for ordet «å skyte», men også for «lærer», more, og kan dessuten
bety å guide, å vise, å bestemme etc. Loven er da i og for seg ikke Loven slik
vi vanlig oppfatter «loven» - som politiets lange arm f eks – i vår kultur. En
bruksanvisning heter på moderne hebraisk ho’ra’a,
fra samme stamme og rot som more, altså rahah. Ordet kan faktisk
betyr veiledning eller bare veiledende. Loven er dermed Yarah, ikke Torah, slik vi er vant til å se det. (Jeg bare nevner
det, for ikke å være for lovisk … ). Å operere med Yahra, kan gjøre det
vanskeligere å avgjøre hva som er rett eller falsk lære, bare for å ha sagt
det.
Sangteksten synes f eks å forutsette at når Jesus på korset sier at «Det er fullbrakt», så betyr dette at den troende har et legalt krav på legedom, i og med at Jesus bar våre sykdommer eller skrøpeligheter opp på korset, og at Jesus så å si har forpliktet seg «i lovs form» - med den makt dette gir - å helbrede de troende. Jeg tviler på om en vanlig universitetsteolog med hebraisk, latin og gresk i fanget, vil være enig i en slik tolkning, eller om hen vil tolke en slik tolkning som kjettersk eller som vranglære.
Denne posteringens hovedanliggende blir derfor å gjøre en viss undersøkelse på litt springende eller «kubistisk måte», min måte her, om hva som kan sies å være falsk eller rett lære, opp gjennom de siste tusen år i Kirkens historie. (Kubistisk fordi metoden går ut på å lage en kube av et flatt rektangel).
Vi skal først og fremst konsentrere oss om katarene eller
albigensernes lære og om dette er det nå skrevet utrolig og overveldende mye.
Fremstillingen blir derfor litt selektiv, vil nok noen mene. Og heri ligger
posteringens styrke, vil jeg si …
Bernard av Clairvaux, 1090 – 1153, var en ivrig korsfarerforkjemper; her fra en preken om sjelens møte med kirkens brudgom, Kristus:
… Men se, jomfruens sønn, den allmektige Guds Sønn, sendes ut og får befaling om å la seg drepe, for at han skulle kunne helbrede mine sår med sitt dyrebare blods dyrebare salve. Å menneske, erkjenn hvor dype sårene dine er, når det var nødvendig at den Herre Kristus måtte såres for deres skyld. Hvis disse sårene mine ikke vill medføre døden, ja, den evige død, så vill Guds Sønn aldri dø for å lege dem …
Phillip Melanchton, 1497-1560, en gedigen støttespiller for Luther: … For nå vi uten tro hykler gode gjerninger, tenker vårt hjerte ikke da således: Jeg har ganske visst gjort det jeg kunne, men jeg vet ikke om Gud billiger eller misbilliger mine gjerninger. Det jeg burde se på er ikke egne gjerninger, men løftet og Guds barmhjertighet. Hva er nemlig mer ubillig enn å bedømme Guds vilje etter våre gjerninger? Tro i all gjerning ut av din sjels tro. For dette er overholdelse av budene. Hva du enn gjør, om du spiser, drikker, arbeider med hendene eller underviser, ja, jeg føyer endog til (Siraks bok 32.27), selv om det er tale om åpenbare synder, så skal du ikke se på dine gjerninger, nei, se på løftet om Guds barmhjertighet, og i tillit til det, må du ikke være i tvil om at du nå ikke har en dommer i himlene, men en far som har omsorg for deg, på samme måte som blant mennesker foreldre har omsorg for sine barn. Ja, selv om det ikke var noen annen tilkjennegivelse av Guds vilje imot oss enn den at han har villet bli kalt far i den bønn vi daglig ber, så ville det alene vært tilstrekkelig bevis for at det ikke kreves noe av oss forut for troen. Og når nå Gud så ofte krever denne tro – når han så ofte billiger den og den alene, og nå har lagt oss den på sinne ved de rikeste løfte, ja, ved sin Sønns død, hvorfor skal vi da ikke overgi oss til denne hans store barmhjertighet og forlate oss på den? I stedet for troen – samvittighetenes faste anker – har skolastikerne talt om menneskers gjerninger og satisfaksjoner. Gid derfor Gud ville utrydde denne sin kirkes forargelse! … (Begge sitater over tatt fra Reidar Astås, Kirke i vekst og virke, 1984).
En ung anabapistisk kvinne som ble brent på bålet i 1573,
i et brev til sin unge datter, skriver, antakelig påvirket av albigenserne, som
vi snart skal komme frem til mer om:
Mitt elskede barn, måtte Guds trofaste kjærlighet styrke deg i dyden, du som ennå er så liten og som jeg må etterlate her i denne syndige, onde og fordervede verden. Å, om det hadde behaget Herren å la meg få fostre deg opp, men det ser ikke ut til at det er Herrens vilje. Slik er det nå gått med din far og meg selv. Vi var så nært knyttet til hverandre … bare et halvt år fikk vi lov til å leve sammen, så ble vi pågrepet fordi vi søkte frelse for våre skjebner. Skam deg ikke … din kjære far viste med sitt blod at det er den uforfalskede sannhet … i visshet om at vi skal møtes i det hinsidige.
… vend ikke din munn til sjofelt snakk eller til stygge løgner og løp ikke i gaten slik andre slemme barn gjør, men ta heller frem en bok og lær deg å søke de ting der som angår din frelse … kjære lille lam … jeg etterlater deg en gullreal … les dette når du blir stor nok til å forstå det … og behold det så lenge du lever … skam deg ikke over å bekjenne vår tro, for det er den rette evangeliske tro, og noen annen vil aldri bli funnet. (s 202 i De kristne, av Bamber Gascoigne, 1977). Se om Eckehart og Hanvol her
Astås igjen: Kjettere eller heretikere kalts de som helt eller delvis bygde på samme skrift-og tradisjonsgrunnlag som den offisielle kirke, men som brukte det kritisk mot kirken. Kjetterne ble ikke regnet for vantro som hedninger, jøder og muslimer. Det var vanskelig for Kirken å trekke grenser for hvor mye avvik som kunne tåles før det skulle regne for kjetteri. … kjetterne ble sett på som mennesker djevelen hadde ført vill. Med alle midler måtte en prøve å bringe dem tilbake til kirken. Det var bedre at kjetterne mistet livet enn at de spredde djevelens villfarelser. Etter hvert kom kirken til å se på kjetteri som en forbrytelse som måtte straffes. … å gjøre som Samson hadde gjort, å brenne dem, (revene), Dom 14.5 f. I 1213 opprettet paven inkvisisjonen, en domstol som både hadde som oppgave å oppspore og dømme kjetterne … på 1100-tallet vokste det frem to store samfunn som åpent protesterte mot liv og lære i kriken: Katarer og Albigensere …
En teologisk bok som har hatt stor betydning for tusenvis av
nordiske teologer helt fra 1950-årene og frem til i dag, er Den etiske fordring
av K E Løgstrup, 1951/1991. Vi tar et lite utdrag fra hans behandling av
trubadurdiktningen på 1100-tallet her. Legg merke til hvor forskjellig Løgstrup
beskriver forholdene den gang med hvordan René Weis beskriver forholden
i boken The Yellow Cross, 1290-1329, fra 2000
er. Se under.
… En emosjonell revolusjon finner sted. Forholdet mellom kjønnene fylles med følelser og affekter. Beileriet dramatiseres, kvinnen idealiseres. Vi presenteres for et helt nytt livsideal. Følelsesrikt og følelsesrikt må livet være, om det skal være verdt å leve. Forventningen til kjærlighetsforholdet er intet mindre enn en forventning om livsoppfyllelse. …
Den elskede kvinne er om regel gift. Temaet i trubadurenes sanger er for en meget stor del deres forelskelse i en greves, ofte deres verts frue. … Å tolke talen om kjærligheten rent platonisk, lar seg ikke gjøre. Forhåpningene er sanselige nok. Vare det kanskje bare et spill og et tidsfordriv som trubadurene drev med for å vise sin dyktighet til å dikte? Det er ikke tenkelig at trubadurene ikke skulle ha skrevet for også å gi uttrykk for sin følelse.
Som sagt: Den elskede kvinne er gift. Den kjærlighet, som er den provenkalske lyrikks tema, er derfor ensbetydende med ekteskapsbrudd. Men det må ikke forstås med våre forestillinger … vi er tilbøyelige til å sette ekteskapsbrudd i forbindelse med skiftende erotiske forbindelser … men kjærligheten er alt annet enn troløs. Tvert imot, ideelt sett binder den for livet. Dens vesen er troskap.
… grunnen er at ekteskapet intet har med kjærlighet å bestille. Der er i ekteskapet ingen kjærlighet som gjør ekteskapsbrudd til troløshet … troløs kan kvinnen ikke være overfor ektemannen, for det er ikke kjærligheten som binder dem sammen – men en annen elsker. Derfor er det helle ikke ektemannen som er rivalen … den provencalske lyrikk kullkaster de sosiale konvensjoner og ignorerer kirkens oppfattelse. Den lovpriser en kjærlighet som i hvert fall forhåpentlig vis går ut på ekteskapsbrudd og den lovpriser ingen annen form for kjærlighet. Samtidig bringer den den mannen for kvinnens føtter og gjør ham til hennes leketøy eller slave.
… hverken kirken eller diktningen tenker på å sette ekteskap og kjærlighet i forbindelse med hverandre. Kirken tenker ikke på dette, fordi den ikke har noe kjærlighetsbegrep. Ekteskapets mening, dets eksistensberettigelse, finner kirken i alt mulig annet enn i kjærligheten – i barnefødsler, i dette å være et middel mot utukt, i å være et bilde på Kristi forhold til menigheten, i en religiøst og sakramentalt begrunnet troskap.
Kjærligheten oppdages først i diktningen i det 12. århundre og en forutsetning for at den blir ensbetydende med ekteskapsbrudd er at diktningen overtar det gjengse kirkelige syn på ekteskapet som et foretakende som ikke har noe med kjærligheten å bestille. … det var så å si utelukket å få anbragt en lidenskapelig og følelsesrik kjærlighet.
Kirkene sto tomme:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/om-hvorfor-vi-apner-for-mer-og-mer-makt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/09/mer-om-nsket-fra-de-syndfrie-om-mer.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Utsnitt
fra The Yellow Cross, av René Weis, 2000:
En ikke-kathar beskriver sin onkel slik: «… not just as an uncle, but as a poisonous snake and a rabid wolf».
The language is a reminder that religion (Latin for ligere,
«to tie or bind»), meant not personal faith, but the most sacred tie that bound
a group together», skriver R. I Moore i The War on
Heresy, s 314, 2014.
For så her i begynnelsen å minne om Kierkegaard: «… the highest form of religion is absurd, for it involves believing in a paradox with all one’s passioin. The absurd is … that God has come into beingm has been borne …, and this absurdity, held fast in the passion of inwardness, is faith». s 280, W C Placher, 1983.
Videre:
On Saturday 26. Jyly an aristocratic woman – en chatelain
- in her mid-forties appeared at an Inquisinonal hearing in Episcopal Palace of
the ancient city of Pamiers in Languedoc …
Vil du høre mer? Vel, her kommer noe av det: Han hadde vært
enke to ganger, egentlig het hun Planisolles:
I had the boys’ umbilical cords from dethe sons of my saugheters, and kept them them because I was adviced to do so by a woman who had been jewish before being baptizised. … I should not lose a lawsuit against anyone if I were to become involved in litigation … s 5.
It was sex and not a religious conversion to Catharism … that landed her quite litterally in bed with heresy, s 8.
A fatal flaw in the Inquisition’s operational network was it’s dependence on the local clergy for issuing of summonings and for monitoring the observances of it’s creeds. This allowes the Clergues to play both sides and operate lucrative protection rackets … s 32,
In 1299 Pierre Clergue repeatedly visited Beatrice to try to seduce her. She asked him: How can you invite me to be your mistress when you know full well that your cousin Raymond has had me? He will reveal everything.
Clergue replied: I know all about it, but I can be more useful to you and give you more presents than that illegitimate … He then suggested that he and his cousin might share her favours, but this she declined, saying that the two of them would quarrel because of her, and as a result they would both despise her.
While she implied that her beeing a widow, made his pass
even more serious, it may have been the oppostie effect on the priest (Clegue)
… Betrice retorted that she would rather have sex with four strange men than
one single priest, because she had hard it said tha no woman who had copulated
with a priest could see the face of God … (man kan her spørre hva hun mener med
«prest». Tenker hun på en kathar-prest, eller en katolsk prest? Hun kan her
være redd for å støte katarene, ikke den katolske prestestanden!).
You are deeply foolish, Pierre Clrergue replied …. noting
that: It is just a great sin if a married woman known by her own husband as it
woud be if she were known by anybody else, the same sin whoever the man, whether
he be her husband or a priest. It is indeed a great sin to have intercource
with a husband, because the wife is not conscious of sinning during sex with her husband, but
she certain believes herself to be sinning if she has sex with other men.
Therefore married sex is a more serioussin than with another man …
Beatrice hevder nå at Kirken selv sier at Gud innstiftet ekteskapet.
Clergue svarte: If God created the institution … if he did
in fat create them, - why didn’t He ensure that they did no sin?
In hearing this she understood that the priest denied that
God had created Adam and Eve and instotuted marriage between them. Clergue
concluded by noting that that manay of the Church’s doctrines were false and
that the priests mantained them because otherwise they would be neither honoured
nor feared. Exept the Gospels and the Pater Noster, all the other Scipture are affitilhas
(falske).
Indeed, skriver forfatteren, in his mind sexual conquest and Cathar doctrine were convincingly never separated … in the predatory world order according to Clregue it was the deplorable oppression of sexual desire which lay at the root of the Orthodox Christian interdiction against a brother marrying his sister. At the beginning, he explained, brothers and sisters freely enjoyed one another … the worst offence was married sex … men and woman were at liverty to commit whatever sin they fancied in this world and act entirely according to their inclination so long as they were received in the faith of the Godd Men at the end, because that alone ensured their salvation … s ff 56.
(Forfatteren forteller her at Clergue forfalsket catharenes lære
om incest, men at Clergue samtidig reflekterer en utbredt forestilling blant albigenserne).
Beatrice held out for over three months … she surrendered in
her house close to the castle … they often had sex and she allowed herself to
be kept by him for the next year and a half.
Clergue had a certain herb whic had contraceptive prperties. … «and from then on, when he wanted to know me carnally, he wore something that was wrapped and tied (round his penis) by a piece of linencloth … and sometome when he wanted to know me carnallys twice, or more often, during the same night, the priest asked, before he joined himselv to me, where the herb was … he didt want me to have sex with an other man, he didn’t surrender the herb to me … bu tafter my father was dead, he would be very happy for me to become pregnant with him (less my father would be deeply ashamed of it).
Clergue: Not even the Pope and his bishops have the power to
absolve man’s sins, but only the Good Men who suffered persecution at the hand
of the Church …
Beatrice then asked why in that case he himself heard
confession, ranted absolution and imposed penances. Clergue: Even though it’s
useless, I and the other priests have to do so, because if we didn’t we would
lose our revenues; no one would give us anything if we didn’t do as the Church
instructs us to …
Beatrice: How can we do such a thing in the church of Saint-Pierre?
Clergue: O what grievous harm this will do St Peter …
Althoug she was highly susceptible to Cathar approaches, her
instinct for selfpreservation and good common sense mad her shun any overt
involvment with the cause …
Forfatteren: Mobility and speed were of the essence if the
Cathar resurgence was to succeed. One of the social impacts of Catharism was to
level the differences between the rich and poor …
Clergue wept much for her (hun flyttet til en annen by), because there the good christians would not be there to save her soul … she forbade him to seek her out again and explained that she no onger wanted to know abou the Cathars, in case her husband should become suspicious … Beatrice was berated for not attending church and for saying: Do you really belive that that what the priests hold up at the altar is the body of Christ? Believe me, even if the Lord’s body were so huge as the mountains over there, it would already have been eaten by the priests … (she pointed to the absurdity of the transubstantation).
Se dette vitnemålet:
When his sickness worsened, Bernard Marty was set up in his bed on the fogana. He was not expected to live and his brother urged him to be received into the Cathar faith. It was … who conferred the consulamentum on Bernard. The latter claimed theat he knew … to be the Good Men, but until that moment he did not know their names, even though had watched them coming and going at his fathers’s.
The endura started, and for three days Bernard
survived on nothin but water. Butt hen he rallied and became very hungry. He
demamded to eat, which would inevitably render the consolation void. Eventually
his brother … yielded to Bernard’s entreaties in disgust and instructed his
sister to feed him meat. The fast of the endura probably saved Bernard’s
life by starving the fever… he was asked whether he wanted his soul to be saved
or not. Bernard elected to be saved and was taken to convenza, that is the formal
«contracting» of his soul to the Cathar cause … s 90.
The consolamentum itself signifed above all the
conferring of The Holy Sprit on the novice … pledge themselves to life of moral
purity and the L’Ancien put his hands on them … for the law was given by Moses,
but grace and truth came by Jesus, Joh 1. 17.
What inspired Bayard to become a Cathar is impossible to
determine, but like Simon Barre, he certainly revelled in the sexual licence of
his new faith. In spite of the close relationship with his wife, who seems to
have dominated him … he boasted of sleeping with no two sisters, bu with two
sets of sisters … s 125
«The Mother of God» … was not a notion to be taken litterally, since it was unimaginable for the body of Christ to have passed through a woman. Rather it was a metaphor … the denial of Christ literal incarnation was a key tenet in Cathar doctrine … he neither died nor suffer physical pain on the cross …
Pierre Authie asserted that the only sacramental
marriage was the union of the soul to God. The marriage of the flesh, the union
of man and wife, was mereley a union for interecourse, which was more sinful
than extramarital sex, since sex within marriage happens more frequently and
usually without a sens of shame. All sex, in othe words, was sinful, no matter
how it was sanctioned.
… eating meat was always a sin, all those who were consoled
by the Good Christians would no longer be incarnated but would go straight to
the Father …
The Clergues were thriving … Pierre replied cheerfully that one woman was as good as the other, and that he believed he sinned as much with the one as with the other, becus he didn’t sin with any of them …
The fourteen year old Grazide lived alone with her mother
when Clergue appeared. He asked the young girl, who was his second cousin, for
sex; indoctrinated as she was by his free-love cant, she agreed … he took my
virginity, but he did it gently, after this he often had sex with me, it always
happened in my mother’s house with her knowledge and consent. As long as he and
she enjoyd it, she later remarked, she saw nothing wrong with it.
Kataren/albigenseren Pierre Authie hevdet stadig vekk at
«The Perfects» ikke led på staken (bålet). Han pekte også på at Guds Sønn sørget
for å gi De perfekte retten til binde og løse på jorden og himmelen, se
Matt 16. 19.
Katarene ville ikke ha noe med «vanndåpen» eller barnedåpen
å gjøre. Innvielse eller møte med Den hellige Ånd gjorde for dem samme nytten, eller
bedre nytte, i absolutt forstand, s 138. Dette kan ha sammenheng med at de anså
alt skapt for urent, også vann. Forstår man dette, forstår man også betydningen
av håndspåleggelse, som ellers var obligatorisk for frelse, ut fra Kirkens teologi,
(ikke dette å sprinkle vann på barnehoder). Det fins imidlertid eksempler på
full neddykking for katharene. Man kan spørre hvorfor de som undergitt endura
(den avkrevde sulteperioden) bare kan leve på vann de siste dagene i deres
liv. En teori gikk ut på at inntak av melon eller vannmelon var tillatt eller
forbilledlig, antakelig fordi «vannet» i meloner anses for å være
«tilstrekkelig renset» eller i hvert fall renere enn vanlig vann som foreligger
for hånden.
Litt katar-logikk: «All materie er av det onde og bare midlertidig, den er iboende selvdestruktiv. Gud er perfekt; ingenting i verden er perfekt og derfor kan ingenting i verden være skapt av Gud». Forberedelsesperioden, abstinentia, var noe langt mer enn bare formalia. Den varte et år, eller lenger. Den ble ikke alltid fulgt opp med consulamentum, enda et skritt på veien for kunne bli titulert en Perfect. (Fra The Albigensian Crusade av Jonathan Sumption, 1978).
Til dette med forrangen av «den indre opplevelse» i «russisk kristendom»:
Visse munker på Mount Athos hevdet å få erfare Det uskapte Lys; de ble kalt hesychia, «de iinnadvendt stille». De utviklet visse teknikker for å holde denne opplevelsen ved like, ved å repetere Jesusbønnen: Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelser, ha barmhjertighet med meg». (Ikke så ulikt Hanvold som driver med haga, se andre steder på bloggen).
Som Simon, den nye teologen, forteller: «… en dag under bønner, skinte plutselig et guddommelig lys på ham fra det høye, et lys som fylte stedet fullt ut. Den unge mannen mistet all bevissthet, han glemte at han var i et hus eller under et tak, for han så alt rundt seg som et lys … og han selv, slik han opplevde det, som om han selv hadde blitt lyset selv».
«Som så mange andre i kristentroens historie, tror man at de er blitt utstyrt spesielle gaver, slike som f eks taler i tunger og mange Hesychast begynte å tro at de som ikke hadde opplevd den samme erfaring som dem selv, ikke befant seg blant de frelste … «, (s 98, fra A History of Christian Theology av William C. Placher, 1983).
For å snakke med Garlow og Jones: Mange mennesker i
dag likestiller slike opplevelser eller erfaring med dette å være «åndelig».
Det snakkes om «transpersonlig psykologi». … Det første trinnet på veien mot
spirituell ekstase går gjennom å repetere visse «mantra». Denne termen stammer
fra to sanskrite – gammelindiske – ord: man – å tenke, og tra – bli frigjort
fra (!). (s 181 i Cracking Da
Vinci’s code, 2004).
Ngj sufi: Poeten («trubaduren») Rumi forteller: Boklig lærdom er ubrukelig. Han skrev: Etter at jeg møtte … danset min far og sang hele natten. Han hadde vært en lærd (muslim), men ble en poet; han hadde vært en asket, men nå ble han beruset på kjærlighet … Mantra er et hellig ord innåndet av Gud, navn på Gud, «the supreme Being» i forma av lyd … (fra Two Suns Rising av Jonathan Star, 1996.
Sufismen er en søt og ufarliggjort utgave av islam, perfekt til bruk for manipulering og egeninteresse
--
Fra et rettsreferat fra Orleans i Nord-Vest Frankrike
rundt år 1100:
… dere har søkt fellesskap med de uvitende og vært underlagt falsk tro. Nå er dere imidlertid reist opp til toppen av all sannhet. Med uforbeholdne øyne kan dere nå åpne øynene for lyset i den sanne tro. Vi vil åpne veien til frelse for dere. Når vi legger hendene på dere, vil dere bli renset for alle rester av synd. Dere vil bli fylt av Den Hellige Ånd som umiddelbart vil lære dere sannheten om hva Skriften egentlig betyr. Og da vil dere ikke ha behov for noe mer, for Gud vil fra da av alltid være deres følgesvenner og gi dere alt dere trenger av rikdom og visdom, s 34 i The War on Heresy av R. I. Moore, 2014.
De tiltalte hevdet at hverken bønner til helgenene eller
martyrene, eller noen gode gjerninger kunne sikre at man fikk tilgivelse for
synde; de hevdet at ingen biskop hadde autoritet, at disse var «ingenting», og
at de ikke kan ordinere prester, fordi de ikke hadde Den Hellige Ånd.
(Forfatteren: De var hverken de første eller siste kristne entusiaster
(svermere) som påsto og trodde dette; og dette tyder på sterkt påvirkning fra
neoplatonisme, og et sterkt behov for elitisme … ).
«… Vi tror på den lov som er skrevet inn i oss ved Den Hellige Ånd, og holder oss ellers til alt det vi har lært fra Gud, som har skapt alle ting, og ikke til tomme, unødvendige og ting fjernt fra det guddommelige. Derfor: Slutt med deres prekener og gjør hva dere vil med oss. For vi ser vår Konge regjere i himmelen. Han vil reise opp til Hans høyre hånd i triumf og gi oss evig glede».
Tiltalte Stephen og Lisois gikk ikke tilbake på sin
tro og sine overbevisninger, s 34.
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html
Syndefri, sufi:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
De syndefrie om behovet for mer lidelse, Morken:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/09/mer-om-nsket-fra-de-syndfrie-om-mer.html
-
Et supplement til Løgstrup over:
Som gnostikerne, var katarene elitistiske: De troende, credentes, og «de gode kristne», perfecti, de fullkomne.
Consolamentum-ritualet gjorde en troende til «en god kristen». Det var et supplement til en dåp som ikke var tilstrekkelig for frelse. I consolamentum ble mennesket sjel gjenforent med sitt himmelske motstykke, eller Den Hellige Ånd. Et ord av illuminasjon kom over ham. Men før denne oppadstigningen, måtte initianten gjennomgå en 40 dagers faste, endura, forkaste den materielle verden og de seksuelle relasjoner og all føde som var et resultat av forplantningsakten, dvs kjøtt og melkeprodukter. Etter at man hadde bundet seg til dette, mottok kandidaten nådens consolamentum.
Trubadurene var de første som avvek fra det latinske språket og som foretrakk det romanesce språket fra fransk, portugisisk og italiensk.
Trubadurene overtok og fortsatte en sufi-tradisjon med kjærlighetspoesi. Arabisten, og den siste «vikingkeiseren», a.k.a «den døpte sultanen», den romerske keiser, stupor mundi, med sitt harem etter muslimsk mønster, Fredrik II, 1194-1250, etablerte universitetet i Bologna som et sentrum for denne aktiviteten. https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html
Fredrik ville, som nordmenn flest i dag, etter alle tideverv
å dømme, skape oss en overgud. Han regnet Islam,
jødedommen og kristendommen som «bedragere». Fredrik kan med fordel betraktes
som «den generiske nordmann»: Godt utdannet, gjennomsnittlig intelligent (på
øverste hylle økonomisk og naturresursmessig), og «fredselskende stormakt» for alle
penga, fordi lykken i form av olje her og sverdmakt der og den gang, jo står
den smukke bi. Så lenge det varer. Han stammet direkte ned fra de vikingene som
erobret Normandie, fra Rollo, som antakelig kom både fra Møre og Danmark. En
annen derfra, med samme «genetikk», William Erobreren, erobret England. På dette
treet finnes også Thomas Aquinas. Dette treet ser ut til å bære «selvmordsgenet»
med seg; det generisk typiske er ikke å bli drept, av en fiende utenfra og av
andre enn seg selv, eller bli erobret, men å begå sakte og nesten umerkelig selvmord.
Jeg tror at «samkvemmet» mellom Fredriks Sicilia og Languedoc var mye mer intenst og utbredt enn det forskningen til nå har kunnet finne ut av og forutsatt – antakelig pga islamofilien og den generelle islamofobi som medfølger og råder i dag, slik den har gjort de siste 100 årene, minst, uten at «de gode» skjønner noe som helst. Fredriks åpenhet og ja, avhengighet av islam og den islamske befolkningen på Sicilia, var antakelig meget stor og med svært langsiktige konsekvenser, som har gått under radaren. Mange muslimer traktet etter å få jobbe for Fredrik.
Som prototypen på en OlaNordmann av i dag, hjalp Fredrik til
med å misjonere for islam, spesielt indirekte. Handelsforbindelsene mellom øya
og Sør-Frankrike, må ha vårt betydelig. Mye av denne historien ligger skjult i
historiens mørke og få dokumenter og liten empiri foreligger, men det betyr
ikke at islam ikke påvirket både tro og mytologi i Languedoc, noe trubadurdiktingen
i seg selv viser, og slik vist over fra både Løgstrup og Burfeind.
Eksempler på forsøk på å skape oss en «overgud» i Norge i dag:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/stefanusalliansen-i-strid-med-seg-selv.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html
Mystikeren og den kristne Bonaventura – som konkurrerte med Aquinas om så mangt betydningsfullt - oversatte en bok om Muhammeds oppstigning til himmelen. I Dante finner man også ledetråder hen mot den arabiske kjærlighetstradisjonen.
Det er lett å tenke seg at katarene kjente seg igjen som
sjelefrender med sufismen og den esoterisme som lå i dette. Var katarismen en sublimert
sufisme?
Grunnidéen går ut på at vi er fanget i vårt kjød, og dette reflekterer ekteskapet. Den som kaller oss ovenfra, er Eros, som kaller oss hjem, hjem til Monaden, (jfr. Allah er en Monade). Sofia fremstår som «the Lady» som trubadurene tilber. Poesi og romantiske sanger fremkaller en mystisk forening med henne. Trubadurens dikt er hymner til den filosofiske eller gnostiske Sofia under dekke av en virkelig, overlegen kvinne, f eks «the lady of a manor».
Se om Allah som en ikke-hellig monade, på slutten, Mike A
Robinson: https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html
Det verste som kunne skje for både kataren og trubaduren var at forholdet ble fullbyrdet, et virkelig forhold til kvinnen, the lady, - derfor kyskhetsløfte. Som i andre mysterietradisjoner, drives forholdet frem ved at man holder tilbake sæden, hvilket forsterker elskerens smerte, i og med at han vet at foreningen aldri kan fullbyrdes før døden, hvilket da symboliserer at den virkelige kvinnen er uoppnåelig for ham. En slik lengsel er guddommelig allegori: Denne smerten er den mest direkte veien tilbake til Gud … i hjertet taler elskeren direkte til den elskede, en vei som leder gjennom ilden i vår egen transformasjon. Et barn ville bare lenke sjelen til materien og forsinke hans oppstigning. Beatrice i Dante passer perfekt med trubadurens følelser. Trubadurkjærligheten kan aldri fullbyrdes!
Både trubaduren og kataren idealiserer kvinnen og kyskhetens dyd. … Begge forakter ekteskapet som holdes ved like av en korrupt kirke. … Fra sufismen, katarismen og trubadurbevegelsen arver den vestlige verden disses ideer om følelser og emosjoner, særlig ideen at de har en sannere innsikt i sannheten enn den rasjonelle og formelle tradisjonen.
Gjennom sin romantiske poesi og historiefortelling
perfeksjonerer sufiene de gnostiske kjærlighetsforestilingene og overførte dem
til katarene på 1100-tallet. «I hjertet forener elskeren og den elskede i kjærlighetens
ekstase». Vandreren begynner sin reise ved å lengte etter denne tilstanden av enhet
eller forening til ett. Lengselen etter forening fødes i sjelens minne om at
den kommer fra Gud. Sjelen minnes at dens virkelige hjem er hos Gud og slik
vekkes den og den går fra separasjon til union. Tradisjonelle religiøse
kategorier kan ikke rettferdiggjøre denne formen for åndelighet, sier sufiene.
Gnosis – kunnskapen – overskrider alltid språket! Bare det mystiske
kjærlighetsspråket kan duge. Sufier understreker lidelsen og døden for
kjærlighetens skyld som et tema. «The bridge between medieval Sufism and today
is the eros ideology outlined both by the Cathars and the troubadours», skriver
lutheraneren Peter M. Burfeind i Gnostic America, 2014.
Vi kan også minnes Fredrich Schlegel som snakker om
«å nyte sin nytelse» - fordoblingen eller en lammelse eller nevrotisk spenning i
følelseslivet. No good.
Burfeind går i sin bok helt tilbake til urmytene, kilden for gnosis, til hvordan sjelen er og virker i seg selv, til kunnskapen selv, konseptene som lurer i ethvert sinn, men som blir undertrykte eller uforløste, i vår tid, heldig vis kan man kanskje si, på en svært fruktbar måte, synes jeg. Hørt om Yaltabaoth? Det hermetiske prinsipp: phantasm?
https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/helpels-vranglre-om-gud-i-stefanus.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/forrderi-eller-selvbedrag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/hanvold-ragnhiild-og-gril-underdanige.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html
Se denne om psykologiske tilbud, nederst på siden:
http://neitilislam.blogspot.com/2024/05/hanvold-nietzsche-og-maslow-m-fl-en-nr.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html
Fra en bokomtale på amazon:
Have you ever wondered where the ideas and values
underlying popular culture come from? Such concepts as "spiritual, but not
religious," or "follow your bliss," or "be your authentic
self", or "all religions teach the same basic idea," or the
deification of government, with charismatic politicians as messianic figures?
Peter Burfeind's "Gnostic America" shows that these themes do all
have common source, and a long history. Building on the work of political
scientist Eric Voegelin, Burfeind shows how the essence of modern popular
culture is Gnosticism, an ancient ideology whose influence has persisted in
Western culture throughout history.
It's a brilliant analysis. Reading the book gives you plenty of
"Aha!" moments, as you recognize the sources in the history of ideas.
People who are skeptics about pop culture or the politics of the Left will love
this book, as it exposes the ideological underbelly. For people who are
"spiritual AND [traditionally] religious," Burfeind's work is
tremendously encouraging.
Fra Jean Paul Sartre’s bok Flies, der Orestes sier: «I am free … Free. And at one with myself. You see me, men of Argos, you understand that my crime is wholy mine; I claim it as my own, for all to know; it is my glory, my life’s work». Orestes skryter av hans drap på sin egen mor … fra Out of the Labyrinth, av J. Donald Walters, 2001.
Kommentar: Sartre legger ordene i munnen på et gudløst
menneske, en figur som er nok i seg selv. Hva hvis Orestes hadde sagt: My crime
is wholy Allah’s. He is my glory.
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/10/psykolog-jordan-peterson-mot.html
Astås igjen: Den del av dem som vekket til nytt trosliv av pietismen, ble arvtakere etter svermerne fra reformasjonstiden. De holdt Guds Ånds direkte virke i hver enkelt for viktigere enn bibel og forkynnerembetet. Fra den kanten måtte kirken tåle hard kritikk for sløvhet og tilpassing til denne verden. Dogmene ble også kritisert. Stundom kunne disse radikale pietistene bli direkte kirkefiendtlige og hevdet at kirken var av Satans arbeidsredskap. Noen av dem søkte sammen i «rene» menigheter, der grunnlaget for å bli opptatt var personlig tro. Andre søkte til mystikken for å finne utløsning for sin religiøse lengsel.
Pietismen flyttet tyngdepunktet i kristendomsforståelsen fra Guds handling for menneskene til Guds gjerning i det enkelte mennesket. Den appellerte til følelsene og understreket at sannheten i Guds ord måtte oppleves gjennom personlig erfaring. Med det gav pietismen Bibelen ny aktualitet og gjorde den til en virkelig folkebok.
Gjennom fornyelse av tankene om det allmenne prestedømmet gjorde pietismen lekfolket medansvarlig for kirken. Den enkelte i menigheten fikk mer syn for at han var kalt til å praktisere nestekjærlighet, og kirken tok opp sosiale oppgaver i langt større grad enn før. Samtidig ble blikket vendt utover fra den snevre krets og til kirkens misjonsansvar.
Kravet om personlig kristenliv gjorde konfirmasjonen til en fast ordning i de fleste lutherske kirker. Og ut fra ønsket om å forene kristentroen med sann kunnskap om verden vokste de første realskolene fram, med vekt på realfagene (Francke).
Men pietismen hadde også skyggesider. Når kristentroen ble sterkt og ensidig knyttet til følelsene, førte den til at menneskene ble selvopptatte. Sorg over egen synd og verdens elendighet drepte lett gleden og frimodigheten, og kravet om et fast ytre adferdsmønster førte ofte til hykleri.
Pietisten så kirken først og frem i det små, vakte kretsene som var bundet sammen i opplevelsesfellesskap. Gud ord, dogmene og bekjennelsen kom i bakgrunnen som skapende elementer.
Vitenskapen ble sett på som vantro, og det meste av tidens
kunst ble stemplet som ugudelig. Pietismens negative holdning til kulturlivet
gjorde at kirken ikke maktet å møte de problemer som vitenskapen og samfunnsliv
stilte dem overfor. Den greide ikke å gi et kristent alternativ til en
verdsliggjort kultur. Samtidig svekket pietismens følsomhet det vernet læren
hadde gitt kirken i ortodoksitiden, og åpnet dermed vei for opplysning og
kirkekritikk. s 192. Hanvold,
Luther og erfaring
En liten faktarute: Waldenserne var i praksis en protestantisk religiøs sekt. De allierte seg løst med calvinister og ble forfulgt av katolikker. Etablert i 1176. De forkastet skjærsilden, transsubstansiasjon-læren, og helgendyrkelsen. De forlot den formelle syndsbekjennelsen, forkastet rekvie messen, ekskommunikasjonen, absolusjonen, boten og avlaten.
De som ikke ble brent som kjettere, ble tvunget til å flykte
til fjerntliggende områder i de italienske alpene, hvor de fremdeles finnes i
Piedmont-regionen.
Det var katarene og albigenserne som aktivt tok oppigjen den
gnostiske lære som kalles Manikeismen med sin dualisme. Forfølgelsen av
katarene/albigenserne begynte i 1208. 200 000 pavevennlige deltok i dette
korstoget, som varte i 20 år. Inkvisisjonen ble etablert i 1227 og 1235. Mange
katarer flyktet til Balkan hvor de fortsatt eksisterte til den 15 århundre
inntil de langsomt ble absorbert inn i den muslimske tro.
Fra Nye norske store leksikon:
Mellom 1022 og 1163 ble katarene fordømt av åtte lokale kirkeråd, det siste av dem ble holdt i Tours, som erklærte at alle albigensere «burde bli fengslet og deres eiendom konfiskert», og fordømmelsen ble opprettholdt ved Tredje Laterankonsil i 1179.
Jesus Kristus ble betraktet som en engel som hadde forkynt den sanne lære, men historien om hans lidelse ble avvist som en illusjon.
Læren om sjelevandring spilte en viktig rolle. Når et menneske ble tatt opp i katarbevegelsen, ble dets sjel renset og ført tilbake til himmelen.
From Wikipedia, the free encyclopedia:
Consolamentum (called heretication by its Catholic opponents) was the unique sacrament of the Cathars.[1] Cathars believed in original sin, and – like Gnostics – believed temporal pleasure to be sinful or unwise. The process of living thus inevitably incurred "regret" that required "consolation" to move nearer to God or to approach heaven. It occurred only twice in a lifetime: upon confirmation in the faith and upon impending death. It was available to both men and women who made a commitment to the faith.[2] Following the ceremony the consoled individual became a "Cathar Perfect" or "Parfait".
According to the
Albigenses[a] and other Cathars, the consolamentum was
an immersion (or baptism) in the Holy Spirit. It implied reception of all spiritual gifts
including absolution from sin, spiritual regeneration, the power to preach, and
elevation to a higher plane of perfection.[1]
The ritual[edit]
Reference to the trinity was systematically replaced with the name of Christ since the doctrine of the Albigenses[a] and Cathars professed a modalistic or (in the east) adoptionistic doctrine about God's nature.[b]
The ritual took various forms; some used the entire New Testament scripture whilst others relied on extracts such as the Gospel of John while administering consolation. There were reportedly some remote cases where holy water was used as a cleansing agent during consolamentum being profusely poured over the recipient's head until he/she was completely wet (as opposed to sprinkling).[1]
In contrast to Catholic ceremonies, the form used by the majority of Cathars only required verbal blessings and scriptures administered to the person to be consoled, and did not involve tokens such as consecrated bread or wine, because these would pass through the body and become befouled. Dying persons might abstain from food in order that their body be as pure as possible as it passed into eternity.
According to a few known cases in the latter years of Catharism, the terminally ill would voluntarily undertake a complete fast known as the endura. It was only undertaken when death was clearly inevitable. It was a form of purification and separation from the material world which was controlled by the evil one. They believed that this final sacrifice ensured their reunification with the Good God.[1]
Laying on of hands was always part of the ceremony. Some historians have stated that incidents of ecstatic utterances during consolamentum was actually glossolalia, or "speaking in tongues", which demanded that the rite be guarded even more secretly, since this practice occurring outside of the Catholic Church was considered witchcraft, and was punishable by death.[1]
After the ritual[edit]
Once consoled, Parfaits were required to be pescatarian, to be celibate, and to dedicate their lives to travelling and teaching Cathar doctrines. These Parfaits were the leaders of the Cathar communities.[1]
The vast majority of believers did not receive consolamentum until on the verge of death. Once given the consolamentum, the same rules applied to them except for not being expected to travel or preach from their deathbed. This allowed most Cathars to live somewhat ordinary lives, and receive consolamentum shortly before passing away.[1]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar