Det er mange måter å motarbeide «trosfriheten» som styrende
prinsipp og absolutt verdigrunnlag på. Disse kan lett smuldres opp, fortegnes
og – foraktes. Ikke bare ved unnlatelser ...
Det er mange måter å indirekte undergrave eller krenke menneskeretter og menneskerettigheter på.
Det er mange måter å være kynisk og maligent autoritær på, samtidig som man vil fremstå som edel, fullkomment demokratisk og ufeilbarlig tolerant på.
Det fins ikke få politisk og emosjonelt korrekte mennesker her
i Vesten som arbeider for å styrke trosfriheten, spesielt i det store muslimske
utland, men som ikke ser at de de facto arbeider for å svekke nettopp
trosfriheten.
Følgende er en konstruert tekst (basert på en artikkel i
Klassekampen i dag) som aldri ville ha kommet på trykk, eller blitt gitt uttrykk for
offentlig, spesielt ikke her i landet:
Eksempel 1:
Det oppsto en stor krangel i en butikk i den sterkt kristendominerte byen A. den 4. juni.
«Anna Kristensen» reagerte på en muslimsk bønn som var blitt hengt opp på veggen i den kristeneide butikken.
Butikkeieren varslet politiet som kom og arresterte den 60 år gamle Anna.
Hun ble tiltalt etter blasfemiparagrafen hvor det er
dødsstraff for å ha fornærmet Jesus.
Hva Anna faktisk sa i butikken, vet vi ikke sikkert. Anna
har flere ganger vært under psykiatrisk behandling. Hennes advokat krevet at
hun blir løslatt, men sannsynligvis skjer det ikke, eller det trekker ut i det
meningsløse.
Å sende eller ta imot tekstmeldinger i byen – og i landet
for øvrig - kan være nok til at ekstreme kristne
mobiliserer og roper på galgen for blasfemi. Men ingen kristne er blitt
henrettet etter «orde» fra myndigheter og domstoler i landet. Men ekstremistiske kristne tar med hatefull frimodighet
dødsstraffen i egne hender.
En sunni-muslimsk turist ble beskyldt for å ha vanæret
Bibelen. Politiet ble tilkalt. Turisten ble arrestert. Men de kristne ekstremistene var ikke fornøyd. Det ble
mobilisert fra kirkene. Rasende (kristne) demonstranter
forlagte mannen utlevert til guddommelig gatejustis. Da politiet nektet,
stormet den kristne mobben politistasjonen og
politiet måtte flykte for å berge livet.
En rasende (kristen) folkemengde står
rundt den blasfemianklagede som ligger urørlig på bakken. Mannen (sunni-muslim)
blir brent i hjel.
En måned senere ble en muslimsk
skomaker lynsjet etter påstander om at hadde fornærmet Bibelen. Heldig
vis kom politiet og hindret at hele det muslimske
nabolaget ble brent ned.
I mange tilfeller blir blasfemiloven brukt som maktmiddel i personlige feider. Det fins ingen straffebestemmelser mot å komme med falske påstander for blasfemi.
Frykten stiger blant religiøse minoriteter hver gang en politiker bruker blasfemiloven for å samle stemmer eller kristne ekstremister roper på galgen eller en kristen mobb lynsjer en uskyldig til døde.
-
Eksempel 2:
Det oppsto en stor krangel i en butikk i den sterkt muslimskdominerte byen A. den 4. juni.
Den kristne «Anna Kristensen» (60), reagerte på en muslimsk bønn som var blitt hengt opp på veggen i den muslimskeide butikken.
Butikkeieren varslet politiet som kom og arresterte den 60 år gamle Anna.
Hun ble tiltalt etter blasfemiparagrafen hvor det er dødsstraff for å fornærme Profeten.
Hva Anna faktisk sa i butikken, vet vi ikke sikkert. Anna
har flere ganger vært under psykiatrisk behandling. Hennes advokat krevet at
hun blir løslatt, men sannsynligvis skjer det ikke, eller det trekker ut i det
meningsløse.
Å sende eller ta imot tekstmeldinger i byen – og i landet
for øvrig - kan være nok til at ekstremister (det står ikke ekstreme eller ekstremistiske muslimer) mobiliserer og
roper på galgen for blasfemi. Men ingen kristne er blitt henrettet etter «orde»
fra myndigheter og domstoler i landet. Men ekstremistiske
muslimer (her står det faktisk ekstremistiske
muslimer; men hvorfor ikke kort og godt «muslimer»?) tar med hatefull
frimodighet dødsstraffen i egne hender.
En sunnimuslimsk turist – til og med - ble beskyldt for å ha
vanæret Koranen. (Han tilhørte sunni-islam). Politiet ble tilkalt. Turisten ble arrestert.
Men ekstremistene (det står ikke de muslimske ekstremistene) var ikke fornøyd. Det ble
mobilisert fra moskeene. Rasende demonstranter (det står ikke rasende muslimske ekstremister elle rasende
muslimer) forlangte mannen utlevert til guddommelig gatejustis. Da
politiet nektet, stormet mobben (det sår ikke den
muslimske mobben) politistasjonen og politiet (det
står ikke noe om hvorvidt politiet består av muslimer, hvilket jo er sannsynlig
her) måtte flykte for å berge livet. (Igjen vil ikke forfatteren av
teksten forbinde politiet med islam, akkurat slik han lar staten, som styrer
politiet, går fri for enhver assisiasjon med islam proper).
En folkemengde (det står ikke en
rasende gruppe av muslimer e l) står rundt den blasfemianklagede som
ligger urørlig på bakken. Mannen (sunni-muslimen) blir brent i hjel.
En måned senere ble en kristen
skomaker lynsjet (det står ikke hvem som lynsjet
skomakeren) etter påstander om at hadde fornærmet Koranen. Heldig vis
kom politiet og hindret at hele det kristne nabolaget ble
brent ned. (Her fremstilles politiet som en nøytral instans som liksom ikke har
noe med islam og den islamske staten, faktisk, å gjøre).
I mange tilfeller blir blasfemiloven brukt som maktmiddel i
personlige feider. (Det står ingenting om at den
islamske staten i praksis faktisk tillater dette i høy grad og ofte, basert på
islamske hjemler).
Det fins ingen straffebestemmelser mot å komme med falske
påstander for blasfemi. (Og hvorfor, sies det intet om,
for grunnen er jo åpenbar: Det fins ingen hjemmel for ikke å straffe
ikkemuslimer for blasfemi; den hjemme som foreligger iht islam, er at blasfemi
skal straffes med døden).
Frykten stiger blant religiøse minoriteter hver gang en politiker bruker blasfemiloven for å samle stemmer (det står ikke muslimske ekstremister) som roper på galgen eller en mobb lynsjer en uskyldig til døde. (Det står ingenting om at det skulle være muslimer som står for mobbingen; det står bare mobb, og hvorfor? Jo, fordi islam i seg selv skal beskyttes mot det forfatteren mener er vrangforestillinger hos vestlige islamkritikere og Vestens allmuer for øvrig, om islam proper).-
Kommentar: Vi ser i eksempel 3 over hvor feig og redd forfatteren er for å krenke islam og profeten; han lider av irrasjonell frykt – fobi - for islamkritikk og islamkritiker, og her har han god støtte og sympati i ikkemuslimske krefter hvor det nå måtte være.
Han forstår ikke, at denne passive holdningen, av muslimer flest vil oppfattes som feighet, eller rett og slett dumhet, eller svakhet, eller at han gjør seg «wilfully blind» - hvilket selvsagt gjør ham til en stakkars hykler, ikke bare i muslimenes øyne, men også blant ikkemuslimer som skjønner hva islam kan innebærer og har sunn og redelig innsikt hvordan islam fungerer og opererer over store deler av verden, og hva islam er og hva islam innebærer i og med sin guddommelige hjemler for destruksjon.
I seg selv oppmuntrer han ekstreme islamske grupper til å
kreve stadig mer, stadig enda mer, til ingens fordel, men tvert mot til alles stadig
mer ekspansive forderv. Psykopater blant muslimer vil selvsagt tolke holdningen som et ja til islam og bruke den både som gulerot og pisk, og som bevis på islams overlegenhet. Ved å skåne både mobb, politi og stat fra islam som fundament, henvises man til en overgud skapt av mennesket selv.
Poenget er man får lite gjort i forhold til å styrke
trosfriheten og ytringsfriheten ved ikke «å levere islamkritikk», ved ikke å
tale makta midt imot, ja, til og med ved i konkret praksis å forsøke å innsnevre
eller dehumanisere islamkritikernes selvsagte rett til en raus og fleksibel både
tros- og ytringsfrihet. Fobien er sterkere og mer patologisk, ja, tyrannisk
eller diktatorisk, enn det de fleste våger å se og innrømme, se lenkene under.
Velger man en slik metode i den tro at man er spesielt god,
blir man med de aller beste grunne fort oppfattet som en sleip, hypermagisk og
sentimental manipulator, eller som en svært usunn og servilt betinget
emosjonelt korrekt robot (som ikke evner og derfor heller tør annet enn å tause
om seg selv og sine egne uhederlige, egosentriske og dydsposerende motiver).
Forfatteren fremstiller seg selv som kristen, får man inntrykk av andre steder. Han tror at hans egen tilnærming til islam og tro generelt er - eller burde være - den foretrukne for alle, troende så vel som ikketroende, bortsett fra muslimene da, som skal slippe kritikk for de jo er så svake, så svake, alltid så svake – fordi det er vi som skal være skylden for at det er det). Han kan derfor agere svært så intolerant, autoritært, i negativ mening, og snevert, for ikke å si direkte ondsinnet, overfor islamkritikk og islamkritikere her i landet.
Tro du det ikke?
http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/en-fortsettelse-pa-det-glade-vanvidd-om.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html
Morkens selvforherligelse:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html
Og hvem er så forfatteren? Jo, det er Johannes Morken, som har fått plass i Klassekampen i dag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar