Jeg lar dette være en innledning til neste postering, fordi denne og den kommende så absolutt hører sammen og utfyller hverandre. Alle oppriktige eller ufrivillige gjesp, velkommen! Alle lange, mange og dype gjesp – da er det kanskje jeg som har oppnådd noe …
Den følgende «tirade», som mange vil kalle den, er et eksperiment, for fornøyelsens skyld, men også et alvorlig og modent forsøk på å komme litt mer til klarhet, i mylderet.
Det hadde seg slik at jeg var blitt en del av et lite miljø av notorisk høyt verdsatte kinesere i høyt ansette kretser, og i høye stillinger, eller funksjoner, og her fantes både kokker og mer kontortilknyttede mennesker, i sin beste alder, med høy ansettelse i høye stillinger, som jeg la merke til var svært opptatt av fotoapparater og fotografering, særlig private portretter, og litt senere video og videofilming.
De virket svært ivrige etter å vise frem dokumentarer, filming av større overdådige forestillinger eller show, der berømte kinesiske skuespillere deltok, og her var det ikke spart på noe, alle kulisser var overdådige, koreografien nøye innstudert, kostymene prangende, gruppedansingen elegant, grasiøse, men ikke overdådige, – var dette show finansiert av staten? Jeg vet ikke.
Det var noe naturlig grasiøst over disse menneskene, en slags beskjeden optimisme, med genuin tro på fremtiden, at den skulle bli bedre, flottere, større. De gikk rundt med store fantasier i sitt indre, noe de delte gjennom fotografier, bilder, opptak. De ville ha det svart på hvitt helt i farger.
Ja, det varmet en dyp sang i disse menneskenes bankende hjerter, alltid i en ellers travel hverdag. Det var en ikke-fremfusende eller påtrengende sang, en kostelighet for dem, en slags perle av fremtidstro. Sangen var grunnleggende kinesisk; ikke lineær eller grovt argumentativ, eller pralende og påståelig selvgodhet, men heller flerdimensjonal tilnærming, i og for seg perspektivløs, men meningsfull i høy grad, og skjønn, kanskje i ey litt drømmende, uskyldig, rosemalt verdenssyn, på en måte. Den gjorde hele «selskapet» nærværende, men samtidig uangripelig, om enn ikke påtakelig og påtrengende overlegen. Henvisning til en annen verden, ja, en ny verden som alltid vil være verden, et tilfluktssted, en underliggende stillhet, avventende, til og med beskjeden uten overdrivelser. Dybdeperspektiv musikk og kunst? Vel, flat musikk og flate malerier, tegninger, naturskisser – kan virke beroligende og sinnslettende, faktisk.
Men: «Suppose we were called upon to establish 10 ultimate laws by which a nation should be governed. How many of us would include in the list an absolute command to honor parents? How many would include a law against coveting another person’s property? How many would include a weighty prohibition against using the name of God in vain? Our priorities and values simply do not match those of God”.
https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/oppladning-til-neste-postering-sproul-m.html
Jeg så lite sminke på kvinnene; i hvert fall ikke vestlig ukeblads-sminke. Ingen var overvevettes «kognitive», heller mer emosjonelt uredd og direkte; det congeniale over det cerebrale; heller ingen overdreven cerebralitet, altså; ikke primært «hjernestyrt, men heller hjertestyrt diskurs, vil jeg si, på sin måte; gaveutveksling ble så avgjort ansett for å være lønnsomt, spesielt hvis den var ensidig; IQ over middels, (områder i Kina sies å ha den høyeste i hele verden). Man skal imidlertid vokte seg vel for å innta felles måltider, i tette familiesammenhenger, uten forberedelser av ulik art, mao. ingen snakk om hygiene i vår forstand, med hensyn til «for dem unaturlig avbakterialisering». Intet must for forstillelse der, nei. Fremtidsdrømmene klare, og kollektive, med lett og smidig åpning for korreksjon. Her var mye å tilføre og bli tilført. Som sagt: Gaver … Kommunismen var nylig forlatt, så det ut for. Ateismen fremdeles «naturlig».
Etter mange misforståelser, som viste seg å være misforståelser, kom en god tone av innlevende forstand inn i bildet og tonen. Jeg ikke bare antok, men så, at de visste hva fattigdom er, og hva den gjør med sjelene. Noen fortrengte den andre brukte denne erkjennelsen, men dog med måte; når fromheten er uskyldig, kan den være fascinerende befriende. Noen brukte den bevisst for å få fremmet et høyere mål, en større godhet ut av lidelse. Det koster alltid å ha opplevd fattigdom, inntil beinet. PS: jeg oppfattet ett tilfelle av klar korrupsjon og ett glipp av tydelig rasisme i dette miljøet i disse årene.
Ja, da, like fullt: Disse linjer er et eksperiment som noen vil oppfatte som klare symptomer på fremadskridende galskap, eller svekkelse av noe slag. Det får stå sin prøve. Jeg forsøker ikke å unnalure. Jeg har en fastlege – med spesialitet som allmennlege – med et klart og sterkt preg av taxametersyndrom, men med høy IQ, vil jeg tro, og da dette som i og for seg er et tegn på at det er lite som feiler meg. Jeg for min del er opptatt av å fullføre et system, hver dag, og på en hverdagslig måte, et tanke- og føle og skrivesystem, - også dette et symptom, selvsagt, i hvert fall på noe … hm.
En yngre norsk student fortalte at det var dødsstraff for å stjele et kamera i den delen av Kina han hadde besøkt. Jeg avfeiet denne påstanden, men fikk ettertanker: Dødsstraff var heller sannsynlig, hvis den ble koblet til straffeskjerpende omstendigheter, altså at det ikke gjaldt apparatet og tyveriet, isolert, men sett i en større «karriere».
Jeg la spesielt merke til at flere av dem var nøye med å skaffe seg selvportretter, fotografier, og lære seg å fotografere. De lot seg imponere av min egen fotokunst; de kunne nesten ikke tro at jeg som amatør kunne frembringe slike fantastiske bilder, som de syntes de var.
Jeg la merke til at samtlige hadde fått selvportrettene – ofte tatt hos profesjonelle fotografer i et studio – noe retusjerte, eller forskjønnede, embellished. Jeg stusset over dette, og det alvor og den naturlighet de forholdt seg til dette på. Det var som det skulle være. Det kunne ikke skade at de fremsto som litt penere eller spennende på bildet enn de var i virkeligheten, slik de så det. Ja, den penere utgaven var faktisk den de egentlig var, ingen tvil! Å rosemale seg selv (innebærer faktisk å rosemale også andre, (hvis ikke ondskap går imellom) var faktisk en del av virkeligheten selv! Se, dette er den jeg er – ikke sant? Jeg er den skjønneste utgaven av meg selv! Ikke den jeg fremviser her uten «sminke». Den er forså vidt irrelevant, eller? Det var ikke snakk om sminke, her.
Advarsel: Dette betyr ikke at kineserne ikke var realister, snarere tvert imot. De tillot seg å få presentert seg selv som kanskje litt «penere», eller i hvert fall annerledes, og slik de kanskje kunne ha vært, hvis bildet avspeilte virkeligheten. De innrømmet på en måte at de tok seg bedre ut uten en vorte eller to, enn med dem, for å si det på den måten. Nei, kineserne var brilliante realister. (En annen ting er det at det verserer artikler og forskning nå, rundt omkring, med prognoser om at Kina kan bli det største kristne landet, om bare få år).
https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/kina-vesten-og-islam.html
Jeg humrer litt når jeg tenker på prof. Ruud Ruud Koopmans som har funnet ikke bare korrelasjoner men årsaker ifht. tilbakståenheten i islam:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/nar-putin-taper-vil-ogsa-islam-tape.html
Jeg hørte aldri Mao tse Dung nevnt. Jeg spurte en i toppskiktet, fra ambassaden: Er ambassaden mest politisk, eller mest byråkratisk?
Han smile: Begge deler.
Jeg trengte ikke å ha spurt.
En gang kom jeg til å stå ved en bokhylle på norsk, og bla i en antropologisk bok med mange eldre bilder. Hva er det du leser på?
-Her er mange bilder fra gamle Kina, svarte jeg, som sant var.
Av null interesse! Antropologi var man ferdig med, kan vi si. I denne sammenhengen.
Nei, her «in China-town», var det snakk om nobless, og man kunne uten måleinstrumenter se og føle det på dem, høy verdighet, myk selvrespekt, den måten de reagerte på ting på, hvordan de beveget seg, indre, ydmyke selvrespekt. De imponerte meg. De var alle sine egne herrer, noen svært naturlig ledere, i familie og utenfor. Én familie alle, en person alle, alle individer Ett, (men ikke overdrevent, selvdestruktivt).
De tillot seg å beundre portretter av seg selv, der de de skulle og kunne fremstå som litt «finere», eller i hvert fall litt annerledes, enn de så ut i det virkelige. (Uten forkleinelse). (Akkurat dette hadde jeg vansker med å forstå, men, men …). Jeg tror også vi vestlige har behov og pueril lyst til å se litt annerledes ut, av og til; men her knytter vi ikke dette ofte hemmelige ønske eller tabuet til det fotografiske og til fotografier, snevre avbildninger; de finere bildene forblir inni en, her, av og til og som forbilder vi kan streve med å oppnå, av og til som noe vi skammer oss over, men som fungerer som et blygt undertrykket kompass, noe som ikke må sammenlignes med «det moralske kompasset», som vi på vår måte, på vårt sted, er overbevist om at følger oss utvunget, og like sikkert som en ellers lys og varig fremtid).
Jo, det var sant. Nydelige som de var, noen brilliante av begavelse, naturlig ynde, - ydmyke var de, vennlige, kreative. Jeg spurte en om hvor lang tid han trodde det ville ta for at Kina tok igjen Vesten i utviklingsnivå, dvs levestandard, demokratiske institusjoner o l og han svarte uten å nøle: 20 år. Sirka.
Og han fikk rett. Vi ser det i Kina i dag. Det er ikke lenger en sååå skjerpende omstendighet å stjele et fotoapparat!
For er det ikke slik at for å kunne beskrive virkeligheten slik den er, så må du overgå virkeligheten, i kunstverket, med fotoet og fotage’n, opptaker, filmen - for å få med deg hele virkeligheten? Sånn det virkelig er? Dette at man ikke må se bort fra ideen, drømmen, «det egentlige jeg», både ytre og indre. Er ikke det ytre bare en kulisse for det indre? Blir man ikke vesentlig penere og mer tiltrekkende hvis man bare retusjerer litt? Retter opp litt? Legger litt mer i det, enn det de flate fotografier kan presentere? Litt senere igjen, kom oppsluktheten av nettbaserte apparater, men det er en annen historie …
Å ta et bilde av seg selv, og å fotografere andre, blir dermed en slags skaldediktning, en form for diktning eller fortetning eller oppsummering – vide konklusjoner med andre ord, vesenskonklusjoner - som heller forteller om det ideale enn det virkelige, (slik vi ofte oppfatter virkeligheten), og som derfor, egentlig, jo forteller mer om virkeligheten enn det vi kaller virkeligheten selv?
Fotografen ble her altså en skald, en som portretterer kongen og han bedrifter, på diktefot. Slik blir kongens virkelige virkelighet, både som rollemodell eller ideal, forsterket, og satt på sin egentlige plass – slik vi vil ha den, slik det burde være, og det er det som er viktig: Slik det burde være, slik virkeligheten og derfor sannheten burde være er bedre og sannere enn det som bare er, for det som bare er, kan ikke bli noe annet enn selektive utvalg, uansett.
Mine kinesere var med andre ord svært jordnære og realistiske mennesker. De så mer av hele virkeligheten enn jeg gjorde. De så karikaturer i virkeligheten, der jeg bare så «flat realisme». Og dette var på den tiden kinesernes doxa- eller doxiske felt - var at Gud ikke eksiterte. På bibelsk tid, da NT ble skrevet, var det tvert imot utenkelig å beskrive eller tenke seg et liv, en eksistens eller en virkelighet med nødvendige fortetninger eller diktning uten begreper om Gud og det guddommelige.
Jeg ser på de bibelske fortellinger om mirakler og undergjerninger, ikke bare som metaforer, men som virkelighet, beskrivelser av hele virkeligheten, hele dybden i den, inkludert: Slik det bør være, der Gud eksiterer og er aktiv, med forsyn og gjerne jordisk evig uoppnåelig kjærlighet, (foran håp og tro). en slik tilnærming gir håpe, vil jeg se, i motsetning til «flate» beskrivelser som neppe i like stor grad forteller om hvem man er, hvem de andre er, hvor vi befinner oss, og hvor vi skal, som individer, som personer, som verdige og viktige «skapninger, for å si det sånn. For å kunne beskrive «fakta», (så nært og naturtro som mulig), må vi nemlig overgå fakta, og overskride den faktiske, fotografiske, virkeligheten, eller empirien, den skjære positive og bare så altfor ofte vitenskapelige empiri. Mennesket er et forsøk på å heve seg over den u-fortettede (diktede, og derfor sannere) virkelighet, den snevreste sannhet. Sannheten kan ikke være blodfattig, sjelløs, uten mulighet for tilnærminger, separasjoner, vesensdefinisjoner, essensialiseringer, kategoriseringer, karikeringer og karikaturer. Livet er, som de gamle vikingkongene, dom drev med tokt, drap og plyndring, et liv som simpelthen måtte ha skaldene - dikterne - med seg på ferden. Hvis ikke, ville den ferden ha blitt uutholdelig, og derfor ikke sann, storslagen, god, skjønn og ekte.
Jeg ser også lignelsene eller parablene i NT som en form for skaldedikting, en kortfattet og allegorisk fortelling om virkeligheten, diktert i det sosiale miljøet. Denne diktingen setter mennesker på prøve, overfor dilemmaer som krever avgjørelse, valg, tiltakende innsikt, moralsk mot, politiske visjoner, og kan ses på som hortatoriske i sinn grunnvoll. Også her overgår eller transcenderer man den flate virkelighet. Jesus var selv virkelighetens skald og dikter. Å være sin egen skald, og ikke trenge noen skald, er nesten umulig, samtidig som alle «gjør det». Jesus, derimot, var sin egen skald; sin egen forfatter og dikter. Han var på oppdrag, ikke bare fra Gud, men fra selve virkeligheten, inkarnert. Han formidlet budskapet, det essensielle, gjennom bilder, dvs lignelser Ikke rart at disse bildene måtte innbefatte mirakler, for hvor var vel Gud uten i og med disse naturstridige fenomen? Var gud i det hele tatt mulig, uten disse? Det syntes naturlig for fortellingenes samtid og etter å forstå at man ikke kan snakke om mirakler uten gud og gudstro. Jesus er skalden som samtidig er strikt faktum. Ingen over ingen ved siden. Han er idealet som alle andre skalder ikke kan nå opp til. Jesus er den gode eller beste eller høyeste illusjonen som ble virkeliggjort i ydmykhet, langt fra all annen skaldedikting, Jesus er derfor nåtid, ikke oppskrytt fortid. Jesus er ett med sitt image, sitt bilde; ingen annen skal er mulig eller ønskelig. Jesus presenterer og representerer virkeligheten, skalden presenterer or representerer illusjonen. I språkets mulighet ligger også Guds mulighet. Fortellinger om Gud må være mirakuløse. Bildet må stemme med realitetene uten embellishment!
Var kineserne i det hele tatt mulige og reelle uten deres bilder? Eller kan vi si at beundringen for det forskjønnede bildet heller enn personen (med all hes feil og mangler) er en form for skalde- eller heltediktning og derfor forståelige, ja, for dem, nødvendige, og derfor «unnskyldelige»? Ja, så klart, i og med at dette jo er det meste menneskelige av alt: Å leve på illusjoner, i stadig håp om selvrealisering i det perfekte nå og i selve livet, helt i resten av det, hele tiden, he, he.
Oppfattes bildet som en parabel eller lignelse? Ja, til en viss grad, men dig med en viss agens; vi er vel alle våre egne lignelser eller parabler; og uten metaforer og allegorier, fins der knapt annet enn fakta som er like kjedelige og nøytrale, nise, kalde og intetsigende, eller uspirituelle eller materielle, som et univers bestående kun av målbare eller umålelige konkrete ting, og da uten iboende eller ledsagende metafysikk, norm og etikk og estetikk og skjønnhet overhodet.
NT består mye av anti-typer på vår egen nordiske skaldedikting. I Jesus-fortellingene er Jesus både helt og skald, sett med forfatternes øyne. Jesus er den store taper, først, men så verdenshersker. Rene fakta er korsfestelsen – alt bygger på den forutsetning at dette virkelig har skjedd og ikke bare ut fra private behov for mytologi. Han er både bilde, fortolkning og fakta – hvordan kan det ellers være med Gud selv? Skaldediktingen (skaldene ble rikelig belønnet og betalt) og deres helt, er både skald og helt samtidig, plassert midt i realitetene og intet kan trekkes fra og intet legges til. Jesu image er det syndefri mennesket; helten hos skaldene danner også et image, et forbilde, kanskje, men ikke lenger en reell person, og dette var noe alle visste; men store fortellinger ble det jo, men da uten mulighet for å replisere helten, snarere henvist til å takke skalden for å gi historien en overordnet ramme, et skinn av det ideelle, der alle heltens spesielt moralske feil og mangler ble holdt skjult, men fokuset i Jesu-fortellingene holder seg primært på jorden, begrenset til ordene og det gode forbilde, (noe som selvsagt også gir et kikke inn i de gamle grekernes ideverdens (Platon), - og derfor noe å strekke seg etter, ikke underkaste seg.
Jesus-fortellingene består av fortellinger fortalt ut fra minst 4 ulik ståsteder eller vinkler. I og med dette, innrømmes det at virkeligheten er mer enn et statisk bilde, ett image: virkeligheten kan ses på og forholdes på ut fra individuelle begrensninger og tilsvarende muligheter. Ingen av Jesus-fortellingene er akademisk sett konkrete eller uforanderlige moralkodexer, (uten potensialitet). Moralkonklusjonene henger like vel i luften; de må utformes ellers leves ut i og av den enkelte; individene eller personene (som lyttere, som publikum, som læresveiner) inviteres til å treffe selvstendige valg og vinkler, bli selvstendige og vokse, i stedet for blindt å la seg underkaste. Bildet skapes av den som ser, sannheten er sammensatt og kommer i flere lag og nivåer. Dette gir fleksibilitet og avføder selvsagt kreativitet, ikke som det som flyter av f eks Koranen, som kun nærmer seg det vesentlig, de sentrale livsfakta med alle deres omstendigheter, omskifteligheter, på en vei. Det er bare en forfatter av Koranen, Jesusfortellingene derimot åpner for og er helt avhengige av, flere tolkere med ulike former og uttrykk for troens realiteter. Imaget her er hverken bare realitet eller bare diktning, Koranen er derimot stort sett bare nakne fakta, og derfor sterkt moraliserende rettet, og stramt kasuistisk bindende, og med liten utløsende eler forløsende fleksibilitet, slik jeg ser det, og slik det går an å se det.
Uffameg, da, det blir mye metafysikk, spekulasjon eller rabbel her, men uansett: Både kineserne, slik jeg ble kjent med dem den gang, og evangelieforfatterne den gang de levde, var skalder, og det er også vi, skalder i våre egne liv. I det gamle Egypt var dommeren etter døden, guden for diktning og diktere, også for skaldene, dvs. overfor seg selv? - noe å tenke over? Vi trenger forskjønning, med andre ord. Vi trenger å bringes opp på et høyere plan, der vi egentlig hører hjemme. Derfor diktning i par med fakta.
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hvilket-stoff-bestar-hanvoldkanalen-av.html
Se om bl a antitype her:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html
Og:
http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/new-york-faller-og-bhatti-psykopat.html
http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/den-store-visjonsfamilien-og-om.html
http://neitilislam.blogspot.com/2025/12/mye-mer-om-dramatisk-karismatikk-er.html
http://neitilislam.blogspot.com/2025/08/konerekka-alle-nordmenn-er-av-kongeslekt.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/tungetale-takeprat-fra-helvete.html
http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/vil-det-bli-verre-enn-du-noen-gang.html
http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/positiv-tenkning-i-karismatikkens-ofte.html
Se denne noe overraskende for vår tid og kanskje et hint om pågående, reell, forandring, eller forvandling, av vår sivilisasjon og kultur?
https://www.facebook.com/share/p/1BjXprzUXZ/ ... Jesse Speaks
roetSsdpon7 gå ug1ft 05lli20uch0c55a2l50gh111.k8c:0l334rg758 ·
Tyrese Says “Jesus
Wasn’t a Choice”—And That Statement Just Collided With Everything Modern
Culture Believes
Polarizing Article:
When Tyrese said on a podcast that Jesus wasn’t a choice, he wasn’t offering a motivational quote. He was making a claim that cuts directly against the grain of modern culture—and that’s exactly why it’s causing friction.
We live in an era obsessed with choice. Choose your truth. Choose your identity. Choose your morality. Choose what you believe and discard the rest. Faith, we’re told, is just another lifestyle preference—no different than diet or fashion.
Tyrese’s statement detonates that entire framework.
Saying “Jesus wasn’t a choice” implies something deeply uncomfortable for a culture built on self-rule: that Jesus is not merely an option among many, but a reality that confronts people whether they’re looking for Him or not. Not chosen. Revealed. Encountered. Imposed by truth rather than selected by preference.
That’s offensive to modern ears.
Because if Jesus isn’t a choice, then He isn’t subject to approval polls. He isn’t validated by feelings. He doesn’t bend to personal definitions of truth. And suddenly, the individual is no longer sovereign—God is.
This is why Tyrese’s words hit harder than a typical celebrity faith statement. He didn’t say “Jesus works for me.” He didn’t say “my spiritual journey.” He didn’t say “this is my truth.”
He said it wasn’t a choice.
That echoes the very language Christianity has always used but modern Christianity often avoids. Scripture doesn’t present Jesus as a suggestion. It presents Him as a King. A Judge. A Savior who interrupts lives, calls people out of darkness, and demands allegiance—not consultation.
People didn’t choose Jesus in the Bible because it sounded appealing. Fishermen dropped nets. Saul was knocked to the ground. Demons recognized Him before crowds did. The choice came after the confrontation—not before it.
That’s the part culture hates.
Because if Jesus wasn’t a choice for Tyrese, then maybe faith isn’t about curating a belief system that fits our values. Maybe it’s about submitting to something that exposes them. Maybe the gospel isn’t customizable. Maybe it doesn’t ask permission.
And that idea terrifies a society built on autonomy.
You don’t have to agree with Tyrese. But his words reveal something real: Christianity only becomes “acceptable” when it’s framed as optional, personal, and powerless. The moment someone speaks of Jesus as unavoidable truth rather than elective belief, the backlash begins.
Because a Jesus who wasn’t a choice can’t be controlled.
And that’s exactly why statements like this don’t quietly pass—they provoke, divide, and force the one question everyone tries to avoid:
What if Jesus is real whether you choose Him or not?