Jeg krever visst det umulige av mine fiktive eller reelle
lesere; jeg skummer en tidligere artikkel og finner stave- og skrivefeil og
nekter meg den gode tanke at dette jo kun er som en litt skjemmende – men dog
bevaringsverdig - vorte, på en ellers
litt for douze elefant.
Jeg tenkte å korrigere, rette opp, moderere, men pytt også;
det gidder jeg ikke, pga legitimt hastverk. Så derfor linkene:
http://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html
http://neitilislam.blogspot.com/2025/06/dramatisk-om-jder-messias-israel-og-vi.html
I disse linkene over vil man finne det lappeteppe av premisser
jeg faktisk og for tiden lever og beveger meg på, - dessverre for somme. Et
lappeteppa av små deler som til sammen utgjør en stor Å, mudret, eller med
klart bekkevann, alt etter som. Jeg håper «teppet» ikke faller ned, eller
sammen, som et korthus en liten «dreng» engang bygget, men som fikk sin skjebne
beseglet, idet det var nesten komplett og fullkomment, av et lite pust av –
begeistring og store forventinger, til det fullkomne kort-hus, som forhåpentlig
ville bli stående, til full og kronisk nytelse, for resten av fremtiden.
I lenkene eller linkene, eller hva det kalles, vil man også
se et større bilde: Hva er Vesten verdt? Bygger vi et korthus, uten å forstå
tegningen?
Jeg ser for meg om 60 år: Da vil flertallet av muslimene
både i Skandinavia og Europa forøvrig gå i tog for å protestere for større
bevilgninger til forsvaret, både til land- og luftstyrker, og det som er. De
vil utgjøre kjernetroppene i forsvaret av landet «som våre forfedre bygget». De
vil ha mer demokrati, ikke mindre. De vil smitte befolkningen med en glød og en
patriotisme som overgår alt det vi selv kan mønstre i dag. De kommer til å
forsvare de vestlige grunnverdier med nebb og klør.
Og faktisk beklage seg over at vi – oss selv – går inn i siste
fase av prosessen med å forsvinne, fordi vi ikke ønsket og ville, og ikke kunne,
formere oss, slik de gjorde før.
He, he: Noen vil visst klenge «manisk» på meg, og, ja, det
blir kanskje litt for mye intens repetering her, men forsøksvis alltid ut fra
nye vinkler, for å kunne presentere noe grundig; man skal ikke undervurdere
sine motstandere i ånden ved å u-grundig-gjøre dem, he, he.
Derfor:
Følgende fra en meget lærd, forstandig og jordnær og
jordnært troende:
Tros-bevegelsen (alt inkludert) vil ha oss til å tro
at alt som skjer oss er et direkte resultat av våre ord. Ord er åndelige
kontainere og styrken i troen blir utløst av ordene. Copeland: Gud brukte ord
da han skapte himmel og jord … hver gang Gud talte, så utløste han sin tro, den
kreative makt som fikk hans ord til å skje.
… alt blir kontrollert av ord som er fylt tros-substans. Kenyon:
Trosfylte ord brakte universet ut i eksistens; de styrer nå hele
universet i dag.
Dette er selvsagt antibibelsk og ligner New
Thought-metfysikk. Rhonda Byrne (se ellers på bloggen: https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html
og
https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/khader-og-hanvold-ma-muslimer-omvende.html
),
forklarer universets hemmelighet som bestående i
«tiltrekningsloven», «den mektigste loven» i universet. Universitetet oppsto
fra tanken. Du skaper verden gjennom dine; alle gjør det. Likt tiltrekkes av
likt. New Thought søker å lære folk å bruke tankene kreativt.
Hagin
fulgte Kenyon og dette fortsatte med Fredrick Price og Kenneth Copeland.
Og disse har vært forbilder for Creflo Dollar,
Jerry Savell og Charles Capps.
«Dollar»: Gud brukte trossubstansen for å lage alt
det han laget … det kalles «faith stuff».
Savell: Råmaterialet eller substansen som Gud brukte
for å forme denne verden var var Hans tro og Hans Ord … Han forestilte seg noe
inni seg … han hadde et bilde … vi kan snakke vår verden inn til eksistens … du
snakket den inn der … i den du lever i akkurat nå … dine ord skapte den, du
formet den … dens opphav lå i din munn … du blir forført av din tunge, står det
…
Capps: Noen tror at Gud skapte verden av intet, men
det gjorde han ikke. Han formet den ut av noe. Substansen Gud brukte var tro.
Han brukte sine ord som bærer av sin tro …
Tilton: Hvis du har et problem, et hvilket som helst
problem, ethvert behov, angående et bosted, et behov for transport, eller forholdet
i ekteskapet … så kan du utløse det kreative … ser du, alt virker ved tro –
Guds kreative makt skaper virkelighet …
Men så kan man spørre: Hvor i all verden får disse Faith-teachers
dette «stoffet» (substansen) fra? Så vanskelig det enn måtte være å tro det, så
bruker man her som bevis det som står i Hebreerbrevet 11. 1, som i KJV
sier: Now faith is the substance of things hoped for, the evidence of things
not seen (se under).
Hanegraaff sier med overrasket, men velberådd komikk: There you have it, say
the Faith teachers. «Faith is a substance». (Fra Hanegraaff,
Christianity in Crisis, fra 2009, s 97 ff, en bok jeg siterte fra i
forrige posteringer, sammen med sitater fra Moriarty,
ikke minst, så se spesielt denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/mye-mer-om-dramatisk-karismatikk-er.html
Kommentar: Hva i all verden er dette «stoffet» de
snakket og prediker og forsøker å overtale og forblende med, og om? En substans,
kaller de det, (og de har det ordrett fra Bibelen! se under).
Det smaker umiddelbart av et eller annet slags serum,
en slags panacea, et ataraxicum, et lure- og lirke-ord, en teaser,
en kvalm høytidelighet, en diazepam, en brikke eller et uhyre potent middel,
ja, et virke-stoff - i et markedsføringsspill, hvor hovedpersonen er magikeren,
som liksom evner å trylle frem noe, f eks noen kaniner, eller gudvet hva.
Imponerende, demonisk, infernalsk og falskt til margen? Men
det har ingenting med Gud å gjøre. Så her er man enten usannsynlig dum,
fjollete og hyperforfengelig, ja, hypermagisk, emotivistisk, og en katastrofe
eller «walking disaster», - et skrømt som bør avkles og bli latterliggjort,
og glemt.
Disse fanatisk – ikke fantastiske, selv om de er det og - karismatiske
forkynnerne, kjenner godt til ordenes makt, menneskets avmakt, - i møtet med
intethet og alt - dets angst og behov, og ordenes subliminale effekt i all
deres mulige variasjon og nyanseringer, presiseringer og definisjoner, og deres
aktive agens, destruktive kraft og undergangsgift for både kropp, sjel og ånd, og
deres assosiasjoner og konnotasjoner, og bydende eller forbydende (preskriptive/normative
og ikke bare deskriptive) rå, og slett ikke bare sublime og absolutt vakre,
gode, sanne, menneskevarme, intelligente og kreative og sunne makt, ( i
krig og edelt opprør mot mørket, kulden og den selvtilfredse avmakt).
Rettes ordene til stoffavhengige, som nå liksom skal gis noen
automatiske frigjøringsmekanismer, som kan frelse fra «stoffavhengigheten»? Retter
de seg til blåøyde mennesker som er avhengig av «alt det andre» – i selve seg
og i selve dagliglivet?
Gud gjøres til en størrelse med vitenskapelig innsikt, som
trenger en «pille» med kjemisk vidunderkur han kan dele ut til de som tror
mest. Og som han vil dele med oss, via «karismatikerne» selv; og disse blir da
villige løpergutter, tro mot sitt falske kall, ...
For de som våger:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/den-russisk-ortodokse-kirke-putin.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religionen-putin-og-vesten.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/mer-om-det-moderne-postmoderne.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/om-hanvold-og-om-vi-kan-tilgi-oss-selv.html
Denne kan bli den viktigste, for noe spesielt disponerte:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/treenigheten-dens-utrolige-letthet-i.html
Vi må, hvis mulig, ned på «det metafysiske grunnfjellet»,
som jeg kaller det, for å få tak i det, «the real thing»:
Hvem kom først – høna eller egget?
Er det gode godt fordi Gud vil det, eller vil Gud det
fordi det er godt?
Ble verden/eksistensen skapt av intet? – eller ut fra noe,
eller intet?
Det ondes problem? Predestinasjonen? Flere veier til Gud –
jfr Aquinas?
Er virkelig det onde kun et fravær av det gode, skjønne og sanne?
Begynte universet å eksistere? Spør f eks William Lane Craig, (som ikke akkurat sverger på
karismatikere): Et faktisk uendelig antall ting kan ikke eksistere! (Naturlig teologi, som Barth var så mye imot?)
(If you adopt certain axioms and rules, then you can talk
about actually infinite collections in a consistent way, without contradicting
yourself, … the numbers already in the collection is greater than any finit
number … numbers of past events cannot be be actually infinit … the univers
cannot be beginningless … Augustin mente at Gud ikke «laget» universet på et
spesifikt tidspunkt, men «samtidig» med tid(en).
Dennett mener at universet har en årsak, men at denne
er «det selv»!
En infinitt rekke av årsaker er ikke mulig (Craig). Ghazali:
Den første årsak må være personlig (av en Person). Det er den eneste måten å
forklare at en tidløs årsak kan produsere en tidbunden (temporal) effekt.
Ghazali anerkjente at det ikke kunne eksistere et
infinitt antall ting. Et potensielt antall infinitte ting kunne
eksistere, men han nektet for at de faktisk kunne finnes eksitere
Vel, det kan være en fruktbar tanke å tenke lateralt, men
det er heller ikke alt:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/magdeburg-og-var-undergangsskende-sykhet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/islam-sett-i-det-stetoskopiske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/stanghelles-paradoks.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/nar-en-utenriksminister-gar-fra.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/fundamentet-er-undergrav-og-ordene-drept.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/syke-karismatikere-fins-dom.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html
Sufi-gud?
https://neitilislam.blogspot.com/2023/09/mer-om-nsket-fra-de-syndfrie-om-mer.html
Skapte virkelig Muhammed «Allah»?
https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-2.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/kant-luther-og-islamske-jurister-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/gudlsheten-som-omfavner-allah-og-nesten.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/hva-nar-stre-m-fl-i-eliteserien-ikke.html
Se denne «historisk og filosofisk", men skjematisk rettede:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html
… År 855 e Kr fra linken over: Ahmad ibn Muhammad ibn
Hanbal dør. Man kan regnes som troende selv om man begår synd. Det
fins altså grader av synd. Dette er ståstedet til al-Ashari-skolen, som
er den største i Islam. Han mener at mennesket enten kan reagere positivt eller
negativt på det som er forutbestemt av Allah. Han er den siste av de 4
store juristene som har dannet skole innenfor islam.
Asharitene, (se år 935 i den historiske
fremstillingen, eller skjematiske tilnærmingen, i linken over), viser til Koranen
2. 286 ndgj. å løse problemet med den frie vilje: ”Sjelen får alt det gode
den fortjener og må tåle alt ondt som den fortjener”.
Al-Nazzam: Fornuften rangerer øverst i universet.
935 Abu Hassan
al-Ash'ari dør. Allah
kan dømme den dydige og spare den onde som han vil. Allah har et ansikt, Koranen 55.27.
Tradisjonalistene fornekter all symbolsk fortolkning av åpenbaringen. Allah har
hender, men ikke slik mennesket har hender, men åpenbaringen må likevel tas
bokstavelig. Bila kayfa : Ikke spør hvorfor!!
Hvis Allah ikke har disse attributtene i virkeligheten,
ville Han på ett eller annet sett hatt en defekt ved seg. Siden Allah har skapt
…, og siden dette beviser at Allah vet, så er det sant at Han alltid har visst,
siden det ikke kan bevises eller siden det ikke går frem av Koranen at Han
skulle ha noen attributt i motsetning til dette å vite. Man nekter for at
sansene kan være en kunnskapskilde; loven om kausalitet fornektes og derfor
også det overnaturliges mulighet; man taler om "naturens" vaner i
stedet for naturlovene. Hver enkelt handling skapes av Allah her og nå og der
og da; dette vanskeliggjør talen om mirakler. Den som tror uten
"gjerninger" er fortsatt en troende og profeten vil gå god for ham på
Dommens dag. Allahs attributter er en del av Hans essens: de er ikke Allah, men
de er heller ikke noe annet enn Allah.
År 950 e. Kr, al-Farabi dør. Ikke alle mennesker er i
stand til å gripe sannheten direkte. Filosofien og islam motsier ikke
hverandre, de uttrykker sannheten i ulike form. Den opplyste kan leve på
filosofi; den som har grepet sannheten gjennom symboler kan rettledes av
teologi; vanlige mennesker skulle leve i lydighet til sharia.
--
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/den-du-setter-din-lit-til-og-snker-deg.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-1.html
·
Allah's
navn i kontekst 4
·
Allah's
navn i kontekst 3
·
Allah's
navn i kontekst 2
·
Allah's
navn i kontekst 1
https://neitilislam.blogspot.com/2017/11/hvis-gud-vil-eller-allah-hjernen-bak.html
Al-Arabi, d 1240, snakker om imaginasjonen som
en gudegitt evne til å skape en personlig teofani eller gudsmanifestasjon av
Gud i verden rundt oss.
https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html
-
Tanken illustrerer hvor langt asharite-muslimene var
villig til å gå for å forsvare Allah’s suverenitet og allmakt, et hovedpoeng
eller et absolutt førsteprinsipp for asharitene. Potensialitet blir et
fremmedord for dem, i flukt med tanken på at et atom jo ikke kan tenkes å være
noe annet enn sine uendelige øyeblikk av eksistens. Det fins ikke noe «skal»
eller «kan» eller «må» bli. Det som finnes, er med andre ord ikke noe annet enn
ren akt (umiddelbart skjeende) eller handling og hvor Allah da er den
ene (og alene) handlende.
Mye går tapt når man benekter potensialitet. Aristoteles
idé om akt og potens var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan det kunne
være mulig at en ting forandret seg og samtidig ga skinn av å forbli den samme.
I førsokratisk tenkning kom – som nevnt over - filosofene opp med to løsninger:
Enten at alt var i forandring og at ingenting forble eller fortsatte å være det
samme, Heraklit, eller at alt forble ved og i seg selv og at forandring var og
ble umulig eller en illusjon, Parmenides. Begge disse forestillingen stred mot
sunn fornuft og den antakelse at tingene jo forandrer seg, men at de likevel
samtidig forblir de samme. Noe forblir det samme gjennom forandringen.
Den posisjon asharitene tok, minner sterkt om den
Heraklit inntok. Spørsmålet knytter også an til et spørsmål Sokrates stiller
til en av sine elever, Cratylus: Hvis alt er forandring, hvordan kan vi da vite
noe som helst? Kan vi med sikkerhet si at vi kan ha kunnskap hvis alt forandrer
seg kontinuerlig og ingenting forblir det samme? For hvis kunnskap også med
nødvendighet forandrer seg og mister sin identitet eller essens, hvordan kan vi
da kjenne eller vite eller fastslå hva denne kunnskapen virkelig består i,
eller om den i det hele tatt eksisterer her og nå?
Asharitene får dermed et grunnleggende problem å svare
for: Hvis prinsippet var sant, hvordan kunne man vite at det var sant!
Hvordan kan man vite at alt er i forandring uten at noe i den som betrakter
forblir det samme? Hvordan kan med andre ord hukommelse eller minne eksistere,
selve grunnlaget for enhver identitet eller sivilisasjon?
I samme postering: Prof Arne Næss,
i sin tid, om manglende forståelse av og for allmennbegreper:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/der-allah-blir-fortrengt-dukker-han-opp.html
Gershom Scholem har en god forklaring på «Gud skapte
verden fra intet»: « … a nothing, in the earliest beginning, it could only
be in the very essence of God». …
Sholem mener at «skapt av ingenting» viser motsetningen til
gammel gresk filosofi/metafysisk tenkning hvor Gud skaper av noe foreliggende
(og at Gud dermed ikke skapte verden utenfra tid og rom. Skaperbegrepet
forsvinner i denne greske tenkningen, - derfor. (Se Kabbalah and Its
Symbolism, s 100 c. Å si at verden var skapt av intet var en markering mot
den greske tanke om at materien var evig (dvs før Gud, til og med?). Man tenker med andre ord ikke ontologisk, men
«holdningsmessig» og personlig - ordet skaper det det nevner, og her altså mer
ære til Gud, (ut fra hebraisk tankegang, i kontrast til den «gamle» greske filosofi/metafysikk,
og syn/tanke- og emosjonsgang.
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html
Modus ponens, eller … ?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kjempefarlig-stort-fakkeltog-for-strre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html
Sløk og "de gamle, men stadig aktuelle, grekere":
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html
Så hva er troen,
helst ut fra Bibelen selv? Ulike oversettelser/definisjoner fra Bibelen selv:
(The) Passion Bible, 2020: Now faith brings our hopes into reality and becomes the foundation
needed to acquire the things we long for, (alle følgende – utvalgte – og ulike,
oversettelser som er hentet fra Hebr. 11.1, se under).
Innsmett: Beni og Bill Johnsson
i menigheten Bethel Church blir fortalt å puste på folk, - ånde, du vet - for å gjøre dem
“hele”. (Dette er også bevitnet på at har skjedd “Hanvoldkanalen”). De blir
også advart om at sykdom “is evidence of sin”, (s 4 i Costi og Wood…). Det blir
i boken også fortalt at The Passion-oversettelsen av Brion
Simmons, også ble fremmet av Wagner, for NAR; for å hente inn mer av det
emosjelle I Bibelen, bl a ved å vektlegge oversettelser fra arameisk og
utskifting av viss pronomener … Jeg tror ikke mange kjenner til dette,
forresten.
Boken til Hinn og Wood inneholder forøvrig så
mange exempler på bizarre og gremmelige forestillinger og falske, men usannsynligvis
likevel troverdige, troer, spekulasjoner og påstander og praksiser, for mange, at
å gjøre boken rett, blir helt umulig; derfor begrensningen her).
NJV: Now faith is being sure of what we hope
for and certain of what we do not see.
Jehovas Vitner: Faith is the assured
expectation of things hoped for, the evident demonstration of realities though
not beheld.
Amplified Bible, 2006: Now faith is the assurance (the confirmation,
the title deed,) of the thing (we) hope for, being the proof of things (we) do
not see and the conviction of their reality (faith perceiving as real facts
what is not revealed to the senses).
Bibelselskapet 1987:
Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.
Bibelforlaget 1997:
Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.
Jerusalem Bible 1987: Only faith can garantee
the blessings that we hope for, or prove the existence of realities that are
unseen.
The New American Bible, 1887: Faith is the
realization of what is hoped for and evidence of things not seen.
King James, Dakes annotated, 2001: Now faith is
the substance of things hoped for, the
evidence of things not seen.
New Living translation: Faith is confidence
that what we hope for will actually happen; it gives us assurance about things
we cannot see.
The Message: The fundamental fact of evidence
is that this trust in God, this faith, is the firm foundation under everything
that makes life worth living. It’s our handle on what we can’t see.
English standard version: Now faith is the
assurance of things hoped for, the conviction of things not seen.
Sainte Bible: Or la foi, ce’st l’assurance des
chose qu’on espere, la demonstration celle qu’on ne voit pas.
Das neue Testament: Es ist aber der Glaube eine
gewisse Zuversicht des, das man hofft, und ein Nichtzweifeln an dem, das man
nicht sieht.
Det norske
bibelselskap: Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.
Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser.
1930 utgaven: Men tro
er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.
Gresk grunntekst,
(fra The Kingdom Interlinear Translation of the Greeek Scriptures, 1985):
כי
האמונה
היא
חסן
הבטחון
במקוה
והוכחת
דברים
לא
נראים/εστιν
δε πιστις ελπιζομενων υποστασις πραγματων ελεγχος ου βλεπομενων http://scripturetext.com/hebrews/11-1.htm
Bokstavelig: It is but faith (of things) being
hoped for sub-standing (hypostasis) of things (pragmaton) reproof
(elegxos) not things being looked at … oversatt slik: Faith is the
assured expectation of things hoped for, the evident demonstration of realities
though not beheld. (Fra gresk i henhold til NWT).
John
MacArthur: … The
faith described here involves the most solid possible conviction, the God-given
present assurance of a future reality, “evidence of thing not seen”, - not
based on empirical evidence, but of Devine assurance, and is a gift of God (Ef
2. 8).
Her
følger sitater fra en “karismabok” som kunne vært sitater fra Hanvold, eller
kanskje mer sannsynlig, sitater som kunne vært Hentet inn av Hanvold, fra
boken. Den forteller “det meste”, som det heter, “enjoy”:
Fra The
Health and Wealth Gospel – Heresy or “What?”, altså, av Mark Stevens Willis, PhD, 2019, en “stark” (men altfor ensidig karismatiker,
etter min smak og velbegrunnede mening, og naiv, men ikke akkurat åpenbart
usannsynlig dum, prosperity-preacher:
… such
faith is not sorta hoping something is true, but our confident reliance
upon God’s Word containing His great and precious promises …
Faith
believes God’s word, despite what we can perceive with our 5 senses (sight
smell, touch hearing etc), comprehend with our intellect or intuition, feel
with our emotions, consider to be factual, relevant, normal, socially
acceptable or politically correct in this natural realm.
… the curse
of poverty was redeemed at the Cross alongside our sins and physical sicknesses
… by the New Birth through the blood of Jesus and the finished work of the
Cross …
We walk through
this life obeying His Word and listening to the Holy Spirit; as we do so,
whenever He directs us to give something or some amount away, we respond in
faith and obedience; over time, both our faith and our finances will grow;
everything else, frankly, is a lie and a trap of our adversary. s 260 ff. God
will open doors and opportunities which will require steps of faith, bur His
reward is sure. We need to avoid limiting God as to how and when He can bless
us - when we do, He will change things
up to refocus us on Him and His Word, rather than the means He uses to bless
us. He is solely in charge of methods and timing.
Our lives
will be prolonged by many years; we will have peace; we will have prosperity:
we will win favor; we will win a good name: our paths will be straight …
A
non-charismatic trying to properly exegete the charismatic experience is like a
born-deaf person to explain music, s 291.
A good sign
we are on that road is when we start thinking that Gid hates the same things
and people we do. Selah!
We are
to deliberately choose to place our full faith and reliance on God, not ask Him
for the gift of faith. We received all the faith we were ever going to have back when we were
born from above, so the issue is whether or not we are going to obey God and
use it (Prov 3. 5-6).
We are
responsible for deliberately choosing to believe God’s word as The Truth etc …
Because
fulfilling the conditions causes us to emulate some character attributes of
God. After we have
engaged in that behavior or attitude for an extended period of time, it
becomes a habit, then a character trait. This is how God develops our
Christ-likeness in any specific area. s 302.
Our faith
is founded upon our personal relationship with an almighty, gracious, merciful,
and loving God who Is faithful to keep His Word
… A
religious economy is based upon the idea that if I do this, don’t do that, cut
this off, grow this out, eat this, don’t eat that, observe this holiday, light
this candle, pray X number of times, make a pilgrimage to some “holy” place,
dress a certain way etc, to appease whatever false deity I worship, then
perhaps he/she/it will bless me, my family, my crops etc, and/or not smite me
and my loved ones with sickness, calamity, or death, s 258.
https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hanvold-den-oppstandne-doktor-og-hva-er.html
Konklusjon, innledning og ingress, teaser?
Mange mennesker er usannsynlig dumme, usannsynlig naive, og
tror på helt usannsynlig dum teologi, og blir, usannsynlig nok, (hevder de
usannsynlig nok), overbeviste eller lurt av usannsynlig kyniske profeter og
seierspredikanter, som de blir usannsynlig godt og vel fornøyd med, og som
de, usannsynlig nok, frenetisk, fanatisk, intransigent, lukket, påståelig inntil
forstokkelse, og selvtilfredshet, forsvarer, om så til døden, eller i
hvert fall nesten, hvis det skulle bli usannsynlig alvor, for dem.
De tror og innbiller seg - glade og frimodige -, og uten den
minste mismodighet eller tvil, og minst mulig åpent aggressive, som de er,
eller ydmykt foregir å være, at de tilhører de mest realistiske av alle realistiske
og u-nevrotiske eller u-hallusinerende mennesker, frie, guddommelig utstyrte og
syndfrie fra alle tåpelige illusjoner, som de hevder de er,
at de tror det mest usannsynlige fordi det er usannsynlig, usannsynlig dumme
som de er, av bevisst og fri vilje, slik at de uten forbehold kan
beslutte seg for at det usannsynlige nettopp er det mest sannsynlige, i hvert
fall akkurat for dem, så utvalgte de sannsynligvis oppfatter seg selv som de
er. Og som usannsynlig nok de mener bør være helt sannsynlig for alle, universelt
og objektivt for all evighet. Usannsynlig nok.
Men selvsagt: Jeg sier ikke at alt kommer an på
sannsynlighetsberegninger og tall. Snarere tvert imot, usannsynlig nok.
http://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hanvold-den-oppstandne-doktor-og-hva-er.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/08/helbredelser-og-hersketeknikker-pa-tv.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/mye-mer-om-dramatisk-karismatikk-er.html
Å kritisere har noe med respekt og dette å velge å gjøre.
Å være kritisk, er noe alle er, i større eller mindre grad, selvsagt, og under
mer eller mindre ulike omstendigheter. Men det er menneskelig å være kritisk,
vi treffer valg hele tiden. Å respektere betyr forresten å vurdere på ny
eller se på nytt; det som ikke «kvalifiserer» her, respekterer man ikke. Man
vender «det» ryggen.
Hva med «jag har beslutat å følja Jesus og ei tilbaka
går»? Dette er også uttrykk for et valg, men mest det valget å fokusere på
at det er «jeg» som har valgt, og at jeg fortsatt vil velge å velge. Behendig? Selvavslørende?
Selvdefinerende og selvrefererende? (Se hva karismatikeren Willis skriver i en
av hans bøker, litt lenger ned på siden).
Selvbetjenende? Opportunistisk – hvis man skal være vel
kritisk? Mange vil nok kjenne igjen beskrivelsen av den usannsynlige naiviteten
som gjør seg gjeldende i mange andre «kjente og kjære» miljøer, foreninger, militærforlegninger,
rederier, direktorater, banker, samvirker, tribuner, haller, sentra, franceiser, aksjeselskap,
privta og offentlige kontorer generelt, institutter, fakulteter … og bedrifter,
institusjoner, organisasjoner, grupperinger og partier.
Sier man: Jeg har Guds nåde, jeg er utvalgt av Gud, så
vil det umiddelbart forekomme mange å være noe vel kunstig, det kan oppfattes
som et litt for alvorlig selvskryt, (selv om det nødvendig vis ikke er det). Man
sier ikke at «jeg har Guds nåde, derfor … «. Man viser det heller i praksis,
uten å forsøke å forsikre noen eller en selv om at dette stemmer til punkt og
prikke, binde noe og noen til ord i stedet for handling.
Å være kritisk, å kritisere, kan være å respektere og
tolerere. Da Karl Barth i sin tid la ut om «crisis», var dette et oppgjør med
liberalteologien og den såkalte «naturlige teologi», som var blitt altfor
selvhøytidelig, med sin tro, en tro som skulle bevise Gud ut fra mennesket,
ikke omvendt. Barth så Gud som «den absolutt andre». Vi skulle ikke være
selvgode sett i forhold til Gud, som jo skjenker nåden og dermed troen.
Å være kritisk, innebærer ansvar. Folk som er redd for
kritikk, ikke bare for kritikk av egen person, men også frykt for selvkritikk i
form av dypere selvrefleksjon.
Når jeg kritiserer f eks karismatikerne, er det ut fra en
bevissthet om dette å ha og ta ansvar.
Kritikk er å komme frem til en mening. Og dette å ha og
praktisere en mening, er helt nødvendig for at selve demokratiet kan fungere. Nemlig
ved å ansvarliggjøre hverandre.
Når en kritiker blir anklaget for å forsøke å være «more
holy than you», synes det klart at den som hevder dette mot kritikeren,
føler seg spesielt høy, og «mer hellig» enn den som kritiseres.
Et eksempel:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/lillemor-og-satan-pa-corny-spikers.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/spikers-corner-sekt-eller-kult-et.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/04/spikers-corner-fordummende-sekt-eller.html
Den menneskelige fornuften kan ikke skjenke noen tro. Og,
som Kant mente, Gud kan f eks ikke bevises – annet enn i moralens begrunnelse,
trenger vi ikke Gud, som bevist f eks ontologisk.
Krinomai på gresk innebærer å velge, ta en
beslutning på en avgjørende måte, på et bestemt tidspunkt eller i en bestemt «kritisk»
periode i livet. Som Marx sa: Hittil har filosofene tolket tilværelsen eller
verden; fra nå skal vi forandre verden og tilværelsen …
Å kritisere betyr i dag også å velge, og å respektere, treffe
et bevisst valg, om hvordan man f eks vurderer en eller annen ovring, f eks en
bok, en ideologi e l, og begrunnelsen man gir for denne. Å kritisere kan åpne
øynene for at visse ting og personer ikke trenger å være selvtilstrekkelige; ja,
at det innebærer fare og skade å oppfatte seg selv og sin «tro» som selvtilstrekkelig
og uangripelig, fordi premiss- eller «systemgunnlagene» kan avsløre svikt både
overfor vurdering, analyse og faktagrunnlag. Maktteori, synes å være fremmed
fugl i mange kristne miljøer, «at our peril». Kritikk synes å være et særs
delikat, raffinert og ømtålig punkt spesielt i karismatiske miljøer. I Den
norske kirke, synes det å være tvert imot: Der er det blitt nødvendige til og
med å være destruktivt kritisk i forhold til selve bekjennelsene eller selve trosgrunnlaget,
vil mange mene.
Å kritisere visse karismatiker og deres miljøer og
begrunnelser, er, etter min mening, et bra utgangspunkt for å forstå islam, og
uten å kjenne kristentroen fra ulike vinkler, og for den mangslungne feil og
mangler, (ja, slik må vi nesten kunne se det) kan man neppe gjøre seg noe håp
om å forstå islam, som mange vil være om kan komme til å kue som et
eksistensielt både individuelt og kollektivt, på sikt, og da stadig mer og mer.
Vi skal ikke tro at vi kan holde noe av islam utenfor i
alt vi skrever her. Tvert imot er Allah med i alt. Og det mener jo også
muslimene. Noen muslimer påpeker at det helt sentrale både i Bibelen og Koranen
er fortellingene om korset og Jesu’ villighet til å lide, (ikke hans faktiske
lidelse i seg selv), og at dette frelser eller aksepterer oss … hvis vi
mennesker (troende) imiterer Jesu villighet. … s 106, (The Lion Hanbook).
Dette innbyr sannelig til en viss påaktelse: Vi har herværende en kristen redkatør som "anstendigs" ber kristne om å supplere Fader Vår med en liten bønn om å få lide mer. Redaktøren ser ut til å oppfordre fok til å imitere Jesus, ved selv å få lide mer, som enslags gave eller tillatelse fra Gud. Er ikke dette muslimsk til margen? Ifølge det ovenstående blir man bare mer jeuslignende, og derfor mer og mer kristen, hvis man bare lider slik Jesus gjorde - som om det skulle være sagt av en ekte muslim, med andre ord. Forstår redkatøren alvoret eller blasfemien i dette?
Se egen postering her på bloggen: Hvilken Gud tror man på i Stefanus)
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/stalsett-samvittigheten-gud-og-alalh.html
Så: «Alle tenkende og religiøse muslimer er mystikere»
sier en stor autoritet på området, professor D. B. MacDonald. «De er panteister
alle sammen, men en del av dem vet det ikke». (Colin Chapman s 155).
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html
Anselm:
Han hevdet f eks at vi ikke har arvet synd, noe som går
mot arvesyndslæren til Augustin, som Kirken bygget på og hadde gjort til et
dogme. Dette stemmer med det syn islam har på «saken». Hver enkelt skal dømmes
individuelt og etter egne intensjoner.
Og: Colin Chapmann skriver: ”Våre ord er en del av oss –
de manifisterer vårt sinn og vår vilje».
På samme måte: Hvis vi ikke kan skille våre ord fra oss
selv, hvordan kan vi skille Jesus fra Gud?”
Videre: Den tradisjonelle forståelse i islam er at Jesus
ble skapt ved Guds Ord. Baidawi sier at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han ble
til ved Allah’s befaling uten en far, slik at han skulle ligne på den nye
skapelse. Razi mener at Jesus blir kalt ”et ord” fordi han oppfylte ordet som
ble talt ved profetene. Yosuf Ali kommenterer sure 3. 39 med å ”forsikre” om at
”et ord fra Allah” ikke er identisk med ”Allah’s ord”.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
… Når islam insisterer på absolutt transcendens for
Allah, tanzih, så forutsetter man faktisk at det er bare Allah som
eksisterer og at all annen eksistens egentlig er illusorisk og dette
gjenspeiler seg i det foretrukne navn for Allah hos sufiene, nemlig Al Haqq,
dvs Den Ene virkelighet. Ingen annen væren har eksistens eller virkelighet.
Blir ikke dette panteisme? Jovisst, etter vår mening og dette bestyrkes ved det
faktum at tawid faktisk kan bety ikke bare Gud, den ene, men også
Gud den eneste. Men igjen: Betyr ikke dette at hvis verden aksepteres som
eksisterende, så vil det bety at vi har å gjøre med en slags polyteisme, hvor
man posisjonerer virkeligheten i konkurranse med den Ene virkelighet?
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/kristendommens-ydmyke-sorti-dagens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/anfindsen-allah-og-trosbekjennelsene.html
Hva vil muslimene stå igjen med, om, la oss si, 50 år, her i
Norge?
Blind og taus tro på Koranen. Skepsis om gud i det hele
tatt. Total avvisning av dogmer. En mystisisme som hjelper eller overskrider de
intellektuelle problemene? Chapman s 157.
De såkalt kristneteologene Tillich og John Robinson: Oppfatningen om Gud som et
vesen, en person, lik oss men langt mer opphøyet, vil nok bli oppfattet som
utledet av menneskekarakter. Som Tillich tror jeg vi burde holde opp med å
snakke om Guds «eksistens». Det tilhører en form for tankegang som er i ferd
med å forsvinne. Med mindre vi kan forkynne ham som den handlende i stedet for
å være opptatt av hans vesen (ontologisk), vil han hurtig bli uvirkelig for de
fleste. Som Vesen har han ingen fremtid, (fra Chapman se 204).
Julian Huxley: … for meg – og enhver humanist -
virker det som Tillich og Robertson prøver å ri to hester på en gang … s 205,
i.b.
Tillich (før 1981): Troen på Gud er blitt renset fra
sitt tradisjonelle innhold. Nå består det bare av moralsk alvor. Intet annet, s
206.
Al-Ghazzali (ca 1200), skrev: Allah’s rettferdighet
kan ikke sammenliknes med menneskers. Et menneske kan bli beskyldt for å handle
urett om han f eks overtar en annens eiendom. Men Gud kan ikke handle urett. I
Sin allmakt kan Han overøse mennesket med plager. Og om han skulle gjøre det,
ville det ikke svekke Hans rettferdighet. Men Han belønner dem som tilber Ham
for deres lydighet. På grunn av Sin godhet og Sitt løfte gjør Han det. For de
fortjener det ikke, og trenger det ikke. Det er intet Han kan tvinges til å utrette.
Det er umulig å finne urett hos Ham. Og Han har på ingen åte noe som helst forpliktelse
overfor menneskene. Chapman s 159. (Jfr. Hanvold og hans likesinnede som mener
de har et legalt krav på at de - i Kristus - , har krav på legedom eller
helbredelse).
Se denne for mer om sufisme og panteisme og islams fremtid i
Europa:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/norsk-islam-fact-or-fake.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/om-dhimmipsykologi-islamofobi-og-bl.html
Obs, se fortsettelsen: Substans? https://neitilislam.blogspot.com/2010/07/de-som-har-substans.html
Flere beskrivelser av Gud:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
Følgende
tror jeg at jeg har lagt ut tidligere, men ta det som en påminnelse, før vi går
videre og kommer til noe svært viktig under:
Ghazali – til og med – funderte på om, eller hvordan, Allah
konsistent kunne fastholde rekkefølgen eller forløpet når ild brenner bomull,
men han stengte døren til videre drøftelser av dette problemet og om hvorvidt
vi kan ha reell kunnskap om dette komplekset. Han nøyde seg med å si at en
eventuell innebygd disposisjon for saker og ting til å anta ulike former
varierer med årsaker som for oss forblir skjult, og det er ikke mulig for oss
kjødelige å erverve oss kunnskap (i egentlig forstand) om dette. Å tenke slik innebærer da at det ikke fins
noen entelechy,
ikke noe som heter «å ha innebygd i seg selv et mål eller et formål, (eller
noen final årsak), slik Aristoteles så det. Allah handler ikke teleologisk og
hans skapninger har ingen telos.
Å hevde noe slikt, at potens og aktualitet blir samtidige,
innebærer at man kommer veldig nær å benekte kontradiksjonsprinsippet,
dette at en ting ikke kan være og ikke-være på samme måte, på samme tid og på
samme sted uten at alt oppløses i det absurde, tilfeldige eller i absolutt
inkoherens.
Tanken illustrerer hvor langt asharitene var villig til
å gå for å forsvare Allah’s suverenitet og allmakt, et hovedpoeng eller et
absolutt førsteprinsipp for asharitene. Potensialitet blir et fremmedord
for dem, i flukt med tanken på at et atom jo ikke kan tenkes å være noe annet
enn sine uendelige øyeblikk av eksistens. Det fins ikke noe «skal» eller «kan»
eller «må» bli. Det som finnes er med andre ord ikke noe annet enn ren akt
(umiddelbart skjeende) eller handling og hvor Allah da er den ene (og alene)
handlende.
Mye går tapt når man benekter potensialitet. Aristoteles
ide om akt og potens var et forsøk på å løse spørsmålet om hvordan det kunne
være mulig at en ting forandret seg og samtidig ga skinn av å forbli den samme.
I førsokratisk tenkning kom filosofene opp med to løsninger: Enten at alt var i
forandring og at ingenting forble eller fortsatte å være det samme, Heraklit,
eller at alt forble ved og i seg selv og at forandring var og ble umulig eller
en illusjon, Parmenides. Begge disse forestillingen stred mot sunn fornuft
og den antakelse at tingene jo forandrer seg, men at de likevel samtidig
forblir de samme. Noe forblir det samme gjennom forandringen. Den posisjon asharitene
tok minner sterkt om den Heraklit inntok. Spørsmålet knytter an til et spørsmål
Sokrates
stiller til en av sine elever, Cratylus: Hvis alt er forandring,
hvordan kan vi da vite noe som helst? Kan vi med sikkerhet si at vi kan ha
kunnskap hvis alt forandrer seg kontinuerlig og ingenting forblir det samme?
For hvis kunnskap også med nødvendighet forandrer seg og mister sin identitet
eller essens, hvordan kan vi da kjenne eller vite eller fastslå hva denne
kunnskapen virkelig består i, eller om den i det hele tatt eksisterer her og
nå?
Asharitene får dermed et grunnleggende problem å svare for:
Hvis prinsippet var sant, hvordan kunne man vite at det var sant! Hvordan kan
man vite at alt er i forandring uten at noe i den som betrakter forblir det
samme? Hvordan kan med andre ord hukommelse eller minne eksistere, selve
grunnlaget for enhver identitet eller sivilisasjon?
Dessuten: Den «viten» asharitene mente de hadde,
hvordan ville den la seg empirisk bevise? Så hvordan kunne asharitene omfavne
de greske skeptikerne til de grader og gjøre deres grunnposisjon til deres
eget?
Fazlur Rahman sier det slik: «Mutakallimene benektet
Aristoteles skille mellom form og innhold som en forutsetning for å kunne
benekte naturlige årsaksrekker … inntil dette nærmest ble et kardinalpunkt i
den religiøse dogmatikk, som hevdet skapelsens tidsbundethet og dermed islamsk
eskatologi. De begynte med en konklusjon de trakk fra hva de fant i
åpenbaringen (Koranen), og sluttet fra denne hva de mente var nødvendig for å
kunne opprettholde en konsistent metafysikk. Dette drev dem så til å slutte at
det ikke fantes noen egentlig årsaksrekke i den naturlige (fysiske) verden.
Kort sagt: Asharitene ble tvunget av egen teologi til å benekte
virkeligheten».
Macdonald sier det slik: «Asharitenes filosofi er en
skepsis som ødelegger menneskets mulighet for å se Gud som ett enste
sammenhengende og gedigent faktum i universet». (s 88-90 i Reilly).
Se denne,
en gang, eller flere ganger, til:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Men en som ikke gikk av veien for å angripe al-Arabi på det
mest tydelige og konkrete, var ibn Taymiyya. I 1305, da den islamske
verden ble angrepet og nesten undergravd under de mongolske herjingene på den
tiden, hevdet han at al-Arabi hadde blendet den i dag så verdenskjente
sufi-poeten Rumi så til de grader at Rumi - på grunn av al-Arabi, altså
- ikke klarte å skjelne mellom Skaperen og skapningene, at han kunne se det
guddommelige til og med i en hund, en gris, og i uring og ekskrementer.
Han påsto også at al-Arabi ved å se enheten i alle ting
hadde forledet en viktig myndighetsperson til å tro at han hadde en guddommelig
rett til å ha sex med både sin mor og sin søster.
ibn Taymiyya hevdet også at Allah hadde en kropp, til
stor forferdelse for al-Arabi, vil vi tro - en «metaphysical massivness», slik Sadat
Kadri beskriver det i Heaven on Earth, (s 114), og dette er ikke det minste
rart, siden jo Koranen ofte bruker antromorfismer som tilregnes Allah, uten at
dette nødvendigvis må regnes som et uttrykk for flerguderi.
Og dette er viktig: Taymiyya så med andre ord tydelig
Allah som et vesen blant andre vesener, som «a beeing» blant andre «beeings»,
dette mer på linje med den kristne teologen Duns Scotus, i motsetning
til Thomas Aquinas, som i flukt med sin analogilære ikke kan se eller
forholde seg til en slik oppdeling.
Da jeg for lenge siden tok til på teologistudiet, satte jeg
meg for å skjematisere «treenigheten», så langt det lot seg gjøre, for min egen
begrensede vedkommendes side. Det viste seg å være ganske vanskelig, og innbød
til å gjøre det hele verre ved å komplisere ytterligere.
30 år senere, fant jeg helt tilfeldig en skjematisering som
gjorde hele bildet mindre komplisert og desto mer forståelig.
På bildene under viser jeg mine forsøk den gang, på venstre
side, og de nye, mindre kompliserte, men ikke desto mer forståelig og faktisk
mer nøyaktige, skjematiseringene på høyre side (eller under). Bare for å vise hvor komplisert og lett
«treenigheten» i virkeligheten er, (for den som har tid til å ta hele konseptet
inn over seg og er villig og hjertemyk nok til å forstå): Men først, les denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/treenigheten-dens-utrolige-letthet-i.html
(også linket til over).
Bildene er kanskje for små og vanskelige å lese, men poenget
er på den ene side å vise hvordan man kan forkludre (uten å faktaforvrenge ), og
på den annen side, - den høyre – hvordan man kan forenkle, uten å forkludre
eller komplisere for mye på helheten og det kognitive element i hele bildet:





Kjell Skartveit kan kanskje være til hjelp nå han på julaften skriver:
… En livssynsnøytral julesamling? Det finnes knapt noe mer
selvmotsigende, for julens budskap er jo det motsatte. Det var med julen
nøytraliteten ble brutt, da sannheten kom til verden og frigjorde oss fra et
amoralsk verdensbilde der makten definerte retten.
Julens budskap handler om noe vi er i ferd med å glemme: en
hellig treenighet som av kjærlighet skapte jorden. Ikke fordi Gud måtte – han
er fullkommen slik han er – men fordi hans natur er å skape av kjærlighet. Guds
vesen er klart definert i en hellig, relasjonell kjærlighet, hans vilje et
utgangspunkt i det hellige.
Inkarnasjonen – at Gud ble menneske – er et budskap med så
mange dimensjoner at vi har vanskelig for å ta det fullt inn over oss. En Gud
som elsket oss så høyt at han ville gjøre alt for å redde oss. Mennesket kunne
nemlig ikke redde seg selv, som C.S. Lewis sa:
«Det trengs en god mann for å angre. Bare et dårlig menneske
trenger å angre; bare et godt menneske kan angre fullkomment. Jo verre man er,
desto mer trenger man det, men desto mindre kan man gjøre det. Den eneste som
kunne angre fullkomment, ville være en fullkommen person – og han ville ikke
trenge det.»
Med julen kom mennesket, individet, i sentrum. Det var med
barnet i krybben individualismen ble introdusert
-
https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/frsteprinsippene.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/04/har-jan-hanvold-og-karismatikken.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/den-nye-private-overguden-det-har.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/lotusen-jussen-troen-og-det.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/helpels-vranglre-om-gud-i-stefanus.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/karismatikere-dokumentforfalsking-er.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/oppladning-til-neste-postering-sproul-m.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/syke-karismatikere-fins-dom.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/islam-sett-i-det-stetoskopiske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/min-kjledegge-i-dagen-no-hard-feelings.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/jan-hanvold-attakkert-av-satanist-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/hanvold-vil-ha-militante-kristne-det-er.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/olufsen-mehus-kjnn-identitet-og-et.html
Fra denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
Slik jeg ser det, kan vi ikke engang forstå oss selv, hvis
vi ikke ser det juridico-religico aspektet av tingene og
relasjonene. Vi snakker her om «grunndimensjoner» i, med og under oss selv som
hele personer og som hel kultur, men absolutt uten noen «hel» ideologi». Jeg
snakker om forutsetninger for tro, både reelle eller materialistiske
forutsetninger og fundamentalkonsepter som presupposisjoner for all juss, all
ideologi og all politikk overhodet, agenser som angår på selve livsnerven og
våre forutsetninger for å kunne blomstre og fungere som vi skal – ut fra
intensjoner og finale årsaker - med alt vi er skapt og utrustet med, enten vi
er tilfeldige «oppkomster» av ursuppe eller vi vi tror og betrakter oss som
skapte av Gud selv, og i og til Hans bilde og likhet.
Vi sitter med andre ord på allerede avsagde grener på vårt
eget tre og uten noe annet fundament under våre tuer enn løs luft og grønne
forhåpninger. Hvor finnes – metafysisk - pusterom?
Jeg har ikke truffet en eneste jurist som ser sammenhengen
mellom juss og gudstro, og ikke en eneste sosiolog, psykolog eller
antropolog som ser en tvingende og nødvendig sammenheng mellom deres eget fag
og det juridisk-religiøse aspektet eller paradigmet, slik jeg formulerer det,
(innenfor det jeg kaller SAP, se linker). De føler seg begge absolutt ikke
bundet av en slik oppfatning: den er dem fullstendig fremmed; samtlige regner
for fullstendig irrelevant og i høyden bare interessant som et studieobjekt som
bare muligens kan bibringe en avhandling.
Oppfatningen og sammenhengen jeg snakker om kan ikke tas med
i kalkylene, den har ingen positiv eller «sosiologisk lovhjemmel» annet som en
vag forbindelse til vår grunnlov som tvetydig og ullent viser til vår «kristne
og humanistiske arv. Man forbyr seg selv muligheten. Den er ikke nødvendig. De
klare seg uten. Den kan heller ikke anvendes som grunnlag i noen rettsak og
heller ikke noen form for klinisk behandling, eller i noen avhandling i
sosiologi eller antropologi: og dette gjenspeiler seg selvsagt i dagligtalen
menneskene imellom. Man skjønner ikke at dette angår oss all på dypet; at vi
snakker om livsbetingelse her. At vi snakker om hvor vi skal hente ansvaret
fra, hvor vi skal hente vår legitimitet og vår identitet fra. De fornekter
nødvendigheten av å stille spørsmålene: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hvor
skal dere hen? Slike spørsmål reserveres til noen minutters koseprat i
påskefjellet, hvor alle haster videre på en niste av varm kaffe eller sjokolade
og godt smurte ski.
Ingen ser poenget. Ingen ser heller problemet – ved fraværet
av de dypeste og egentlig sanne spørsmål. Man vil ikke ta inn over seg at
spørsmålet fortsatt er: Hvilken Gud vi du ha? Hvilken Gud vil du da skal søke
deg? De vil ikke skjønne at svaret på spørsmålet faktisk kan avgjøre hvor du
havner, både her i livet og etter. Og at det står om vårt være eller ikke være
som kultur, som sivilisasjon og som «velvære», kort og godt. Ikke at jeg vil
tilbake til «et kongerike av Guds nåde», og hvor den verdslige makt hjemlet seg
selv helt logisk tenkt i Gud selv. Jeg vil heller ikke ha et verdslig regimente
som styrer som et media
a la Machiavelli-styre
Og, som det ikke var nok nå, denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/oppladning-til-neste-postering-sproul-m.html
Og disse, som vel avklarer noe av mitt grunnsyn:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/er-frelse-mulig-i-dag-er-bare-redning.html