Kina, islam og "oss", katastrofe eller tragedie - i går, i dag og i morgen?

Jeg lar dette være en innledning til neste postering, fordi denne og den kommende så absolutt hører sammen og utfyller hverandre. Alle oppriktige eller ufrivillige gjesp, velkommen! Alle lange, mange og dype gjesp – da er det kanskje jeg som har oppnådd noe …

Den følgende «tirade», som mange vil kalle den, er et eksperiment, for fornøyelsens skyld, men også et alvorlig og modent forsøk på å komme litt mer til klarhet, i mylderet.

Det hadde seg slik at jeg var blitt en del av et lite miljø av notorisk høyt verdsatte kinesere i høyt ansette kretser, og i høye stillinger, eller funksjoner, og her fantes både kokker og mer kontortilknyttede mennesker, i sin beste alder, med høy ansettelse i høye stillinger, som jeg la merke til var svært opptatt av fotoapparater og fotografering, særlig private portretter, og litt senere video og videofilming.

De virket svært ivrige etter å vise frem dokumentarer, filming av større overdådige forestillinger eller show, der berømte kinesiske skuespillere deltok, og her var det ikke spart på noe, alle kulisser var overdådige, koreografien nøye innstudert, kostymene prangende, gruppedansingen elegant, grasiøse, men ikke overdådige,  – var dette show finansiert av staten? Jeg vet ikke.

Det var noe naturlig grasiøst over disse menneskene, en slags beskjeden optimisme, med genuin tro på fremtiden, at den skulle bli bedre, flottere, større. De gikk rundt med store fantasier i sitt indre, noe de delte gjennom fotografier, bilder, opptak. De ville ha det svart på hvitt helt i farger.

Ja, det varmet en dyp sang i disse menneskenes bankende hjerter, alltid i en ellers travel hverdag. Det var en ikke-fremfusende eller påtrengende sang, en kostelighet for dem, en slags perle av fremtidstro. Sangen var grunnleggende kinesisk; ikke lineær eller grovt argumentativ, eller pralende og påståelig selvgodhet, men heller flerdimensjonal tilnærming, i og for seg perspektivløs, men meningsfull i høy grad, og skjønn, kanskje i ey litt drømmende, uskyldig, rosemalt verdenssyn, på en måte. Den gjorde hele «selskapet» nærværende, men samtidig uangripelig, om enn ikke påtakelig og påtrengende overlegen. Henvisning til en annen verden, ja, en ny verden som alltid vil være verden, et tilfluktssted, en underliggende stillhet, avventende, til og med beskjeden uten overdrivelser. Dybdeperspektiv musikk og kunst? Vel, flat musikk og flate malerier, tegninger, naturskisser – kan virke beroligende og sinnslettende, faktisk. 

Men: «Suppose we were called upon to establish 10 ultimate laws by which a nation should be governed. How many of us would include in the list an absolute command to honor parents? How many would include a law against coveting another person’s property? How many would include a weighty prohibition against using the name of God in vain? Our priorities and values simply do not match those of God”.  

https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/oppladning-til-neste-postering-sproul-m.html

Jeg så lite sminke på kvinnene; i hvert fall ikke vestlig ukeblads-sminke. Ingen var overvevettes «kognitive», heller mer emosjonelt uredd og direkte; det congeniale over det cerebrale; heller ingen overdreven cerebralitet, altså; ikke primært «hjernestyrt, men heller hjertestyrt diskurs, vil jeg si, på sin måte; gaveutveksling ble så avgjort ansett for å være lønnsomt, spesielt hvis den var ensidig; IQ over middels, (områder i Kina sies å ha den høyeste i hele verden). Man skal imidlertid vokte seg vel for å innta felles måltider, i tette familiesammenhenger, uten forberedelser av ulik art, mao. ingen snakk om hygiene i vår forstand, med hensyn til «for dem unaturlig avbakterialisering». Intet must for forstillelse der, nei. Fremtidsdrømmene klare, og kollektive, med lett og smidig åpning for korreksjon. Her var mye å tilføre og bli tilført. Som sagt: Gaver … Kommunismen var nylig forlatt, så det ut for. Ateismen fremdeles «naturlig».

Etter mange misforståelser, som viste seg å være misforståelser, kom en god tone av innlevende forstand inn i bildet og tonen. Jeg ikke bare antok, men så, at de visste hva fattigdom er, og hva den gjør med sjelene. Noen fortrengte den andre brukte denne erkjennelsen, men dog med måte; når fromheten er uskyldig, kan den være fascinerende befriende. Noen brukte den bevisst for å få fremmet et høyere mål, en større godhet ut av lidelse. Det koster alltid å ha opplevd fattigdom, inntil beinet. PS: jeg oppfattet ett tilfelle av klar korrupsjon og ett glipp av tydelig rasisme i dette miljøet i disse årene.

Ja, da, like fullt: Disse linjer er et eksperiment som noen vil oppfatte som klare symptomer på fremadskridende galskap, eller svekkelse av noe slag. Det får stå sin prøve. Jeg forsøker ikke å unnalure. Jeg har en fastlege – med spesialitet som allmennlege – med et klart og sterkt preg av taxametersyndrom, men med høy IQ, vil jeg tro, og da dette som i og for seg er et tegn på at det er lite som feiler meg. Jeg for min del er opptatt av å fullføre et system, hver dag, og på en hverdagslig måte, et tanke- og føle og skrivesystem, - også dette et symptom, selvsagt, i hvert fall på noe … hm.

En yngre norsk student fortalte at det var dødsstraff for å stjele et kamera i den delen av Kina han hadde besøkt. Jeg avfeiet denne påstanden, men fikk ettertanker: Dødsstraff var heller sannsynlig, hvis den ble koblet til straffeskjerpende omstendigheter, altså at det ikke gjaldt apparatet og tyveriet, isolert, men sett i en større «karriere».

Jeg la spesielt merke til at flere av dem var nøye med å skaffe seg selvportretter, fotografier, og lære seg å fotografere. De lot seg imponere av min egen fotokunst; de kunne nesten ikke tro at jeg som amatør kunne frembringe slike fantastiske bilder, som de syntes de var.

Jeg la merke til at samtlige hadde fått selvportrettene – ofte tatt hos profesjonelle fotografer i et studio – noe retusjerte, eller forskjønnede, embellished. Jeg stusset over dette, og det alvor og den naturlighet de forholdt seg til dette på. Det var som det skulle være. Det kunne ikke skade at de fremsto som litt penere eller spennende på bildet enn de var i virkeligheten, slik de så det. Ja, den penere utgaven var faktisk den de egentlig var, ingen tvil! Å rosemale seg selv (innebærer faktisk å rosemale også andre, (hvis ikke ondskap går imellom) var faktisk en del av virkeligheten selv! Se, dette er den jeg er – ikke sant? Jeg er den skjønneste utgaven av meg selv! Ikke den jeg fremviser her uten «sminke». Den er forså vidt irrelevant, eller? Det var ikke snakk om sminke, her.

Advarsel: Dette betyr ikke at kineserne ikke var realister, snarere tvert imot. De tillot seg å få presentert seg selv som kanskje litt «penere», eller i hvert fall annerledes, og slik de kanskje kunne ha vært, hvis bildet avspeilte virkeligheten. De innrømmet på en måte at de tok seg bedre ut uten en vorte eller to, enn med dem, for å si det på den måten. Nei, kineserne var brilliante realister. (En annen ting er det at det verserer artikler og forskning nå, rundt omkring, med prognoser om at Kina kan bli det største kristne landet, om bare få år).

https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/kina-vesten-og-islam.html

Jeg humrer litt når jeg tenker på prof. Ruud Ruud Koopmans som har funnet ikke bare korrelasjoner men årsaker ifht. tilbakståenheten i islam:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/nar-putin-taper-vil-ogsa-islam-tape.html

Jeg hørte aldri Mao tse Dung nevnt. Jeg spurte en i toppskiktet, fra ambassaden: Er ambassaden mest politisk, eller mest byråkratisk?

Han smile: Begge deler.

Jeg trengte ikke å ha spurt.

En gang kom jeg til å stå ved en bokhylle på norsk, og bla i en antropologisk bok med mange eldre bilder. Hva er det du leser på?

-Her er mange bilder fra gamle Kina, svarte jeg, som sant var.

Av null interesse! Antropologi var man ferdig med, kan vi si. I denne sammenhengen.

Nei, her «in China-town», var det snakk om nobless, og man kunne uten måleinstrumenter se og føle det på dem, høy verdighet, myk selvrespekt, den måten de reagerte på ting på, hvordan de beveget seg, indre, ydmyke selvrespekt. De imponerte meg. De var alle sine egne herrer, noen svært naturlig ledere, i familie og utenfor. Én familie alle, en person alle, alle individer Ett, (men ikke overdrevent, selvdestruktivt).

De tillot seg å beundre portretter av seg selv, der de de skulle og kunne fremstå som litt «finere», eller i hvert fall litt annerledes, enn de så ut i det virkelige. (Uten forkleinelse). (Akkurat dette hadde jeg vansker med å forstå, men, men …). Jeg tror også vi vestlige har behov og pueril lyst til å se litt annerledes ut, av og til; men her knytter vi ikke dette ofte hemmelige ønske eller tabuet til det fotografiske og til fotografier, snevre avbildninger; de finere bildene forblir inni en, her, av og til og som forbilder vi kan streve med å oppnå, av og til som noe vi skammer oss over, men som fungerer som et blygt undertrykket kompass, noe som ikke må sammenlignes med «det moralske kompasset», som vi på vår måte, på vårt sted, er overbevist om at følger oss utvunget, og like sikkert som en ellers lys og varig fremtid).  

Jo, det var sant. Nydelige som de var, noen brilliante av begavelse, naturlig ynde, - ydmyke var de, vennlige, kreative. Jeg spurte en om hvor lang tid han trodde det ville ta for at Kina tok igjen Vesten i utviklingsnivå, dvs levestandard, demokratiske institusjoner o l og han svarte uten å nøle: 20 år. Sirka.

Og han fikk rett. Vi ser det i Kina i dag. Det er ikke lenger en sååå skjerpende omstendighet å stjele et fotoapparat!

For er det ikke slik at for å kunne beskrive virkeligheten slik den er, så må du overgå virkeligheten, i kunstverket, med fotoet og fotage’n, opptaker, filmen - for å få med deg hele virkeligheten? Sånn det virkelig er? Dette at man ikke må se bort fra ideen, drømmen, «det egentlige jeg», både ytre og indre. Er ikke det ytre bare en kulisse for det indre? Blir man ikke vesentlig penere og mer tiltrekkende hvis man bare retusjerer litt? Retter opp litt? Legger litt mer i det, enn det de flate fotografier kan presentere? Litt senere igjen, kom oppsluktheten av nettbaserte apparater, men det er en annen historie …

Å ta et bilde av seg selv, og å fotografere andre, blir dermed en slags skaldediktning, en form for diktning eller fortetning eller oppsummering – vide konklusjoner med andre ord, vesenskonklusjoner - som heller forteller om det ideale enn det virkelige, (slik vi ofte oppfatter virkeligheten), og som derfor, egentlig, jo forteller mer om virkeligheten enn det vi kaller virkeligheten selv?

Fotografen ble her altså en skald, en som portretterer kongen og han bedrifter, på diktefot. Slik blir kongens virkelige virkelighet, både som rollemodell eller ideal, forsterket, og satt på sin egentlige plass – slik vi vil ha den, slik det burde være, og det er det som er viktig: Slik det burde være, slik virkeligheten og derfor sannheten burde være er bedre og sannere enn det som bare er, for det som bare er, kan ikke bli noe annet enn selektive utvalg, uansett.

Mine kinesere var med andre ord svært jordnære og realistiske mennesker. De så mer av hele virkeligheten enn jeg gjorde. De så karikaturer i virkeligheten, der jeg bare så «flat realisme». Og dette var på den tiden kinesernes doxa-  eller doxiske felt - var at Gud ikke eksiterte. På bibelsk tid, da NT ble skrevet, var det tvert imot utenkelig å beskrive eller tenke seg et liv, en eksistens eller en virkelighet med nødvendige fortetninger eller diktning uten begreper om Gud og det guddommelige.

Jeg ser på de bibelske fortellinger om mirakler og undergjerninger, ikke bare som metaforer, men som virkelighet, beskrivelser av hele virkeligheten, hele dybden i den, inkludert: Slik det bør være, der Gud eksiterer og er aktiv, med forsyn og gjerne jordisk evig uoppnåelig kjærlighet, (foran håp og tro). en slik tilnærming gir håpe, vil jeg se, i motsetning til «flate» beskrivelser som neppe i like stor grad forteller om hvem man er, hvem de andre er, hvor vi befinner oss, og hvor vi skal, som individer, som personer, som verdige og viktige «skapninger, for å si det sånn. For å kunne beskrive «fakta», (så nært og naturtro som mulig), må vi nemlig overgå fakta, og overskride den faktiske, fotografiske, virkeligheten, eller empirien, den skjære positive og bare så altfor ofte vitenskapelige empiri. Mennesket er et forsøk på å heve seg over den u-fortettede (diktede, og derfor sannere) virkelighet, den snevreste sannhet. Sannheten kan ikke være blodfattig, sjelløs, uten mulighet for tilnærminger, separasjoner, vesensdefinisjoner, essensialiseringer, kategoriseringer, karikeringer og karikaturer. Livet er, som de gamle vikingkongene, dom drev med tokt, drap og plyndring, et liv som simpelthen måtte ha skaldene  - dikterne - med seg på ferden. Hvis ikke, ville den ferden ha blitt uutholdelig, og derfor ikke sann, storslagen, god, skjønn og ekte.

Jeg ser også lignelsene eller parablene i NT som en form for skaldedikting, en kortfattet og allegorisk fortelling om virkeligheten, diktert i det sosiale miljøet. Denne diktingen setter mennesker på prøve, overfor dilemmaer som krever avgjørelse, valg, tiltakende innsikt, moralsk mot, politiske visjoner, og kan ses på som hortatoriske i sinn grunnvoll. Også her overgår eller transcenderer man den flate virkelighet. Jesus var selv virkelighetens skald og dikter. Å være sin egen skald, og ikke trenge noen skald, er nesten umulig, samtidig som alle «gjør det». Jesus, derimot, var sin egen skald; sin egen forfatter og dikter. Han var på oppdrag, ikke bare fra Gud, men fra selve virkeligheten, inkarnert. Han formidlet budskapet, det essensielle, gjennom bilder, dvs lignelser Ikke rart at disse bildene måtte innbefatte mirakler, for hvor var vel Gud uten i og med disse naturstridige fenomen? Var gud i det hele tatt mulig, uten disse? Det syntes naturlig for fortellingenes samtid og etter å forstå at man ikke kan snakke om mirakler uten gud og gudstro. Jesus er skalden som samtidig er strikt faktum. Ingen over ingen ved siden. Han er idealet som alle andre skalder ikke kan nå opp til. Jesus er den gode eller beste eller høyeste illusjonen som ble virkeliggjort i ydmykhet, langt fra all annen skaldedikting, Jesus er derfor nåtid, ikke oppskrytt fortid. Jesus er ett med sitt image, sitt bilde; ingen annen skal er mulig eller ønskelig. Jesus presenterer og representerer virkeligheten, skalden presenterer or representerer illusjonen. I språkets mulighet ligger også Guds mulighet. Fortellinger om Gud må være mirakuløse. Bildet må stemme med realitetene uten embellishment!

Var kineserne i det hele tatt mulige og reelle uten deres bilder?  Eller kan vi si at beundringen for det forskjønnede bildet heller enn personen (med all hes feil og mangler) er en form for skalde- eller heltediktning og derfor forståelige, ja, for dem, nødvendige, og derfor «unnskyldelige»? Ja, så klart, i og med at dette jo er det meste menneskelige av alt: Å leve på illusjoner, i stadig håp om selvrealisering i det perfekte nå og i selve livet, helt i resten av det, hele tiden, he, he.

Oppfattes bildet som en parabel eller lignelse? Ja, til en viss grad, men dig med en viss agens; vi er vel alle våre egne lignelser eller parabler; og uten metaforer og allegorier, fins der knapt annet enn fakta som er like kjedelige og nøytrale, nise, kalde og intetsigende, eller uspirituelle eller materielle, som et univers bestående kun av målbare eller umålelige konkrete ting, og da uten iboende eller ledsagende metafysikk, norm og etikk og estetikk og skjønnhet overhodet.

NT består mye av anti-typer på vår egen nordiske skaldedikting. I Jesus-fortellingene er Jesus både helt og skald, sett med forfatternes øyne. Jesus er den store taper, først, men så verdenshersker. Rene fakta er korsfestelsen – alt bygger på den forutsetning at dette virkelig har skjedd og ikke bare ut fra private behov for mytologi. Han er både bilde, fortolkning og fakta – hvordan kan det ellers være med Gud selv? Skaldediktingen (skaldene ble rikelig belønnet og betalt) og deres helt, er både skald og helt samtidig, plassert midt i realitetene og intet kan trekkes fra og intet legges til. Jesu image er det syndefri mennesket; helten hos skaldene danner også et image, et forbilde, kanskje, men ikke lenger en reell person, og dette var noe alle visste; men store fortellinger ble det jo, men da uten mulighet for å replisere helten, snarere henvist til å takke skalden for å gi historien en overordnet ramme, et skinn av det ideelle, der alle heltens spesielt moralske feil og mangler ble holdt skjult, men fokuset i Jesu-fortellingene holder seg primært på jorden, begrenset til ordene og det gode forbilde, (noe som selvsagt også gir et kikke inn i de gamle grekernes ideverdens (Platon), - og derfor noe å strekke seg etter, ikke underkaste seg.

Jesus-fortellingene består av fortellinger fortalt ut fra minst 4 ulik ståsteder eller vinkler. I og med dette, innrømmes det at virkeligheten er mer enn et statisk bilde, ett image: virkeligheten kan ses på og forholdes på ut fra individuelle begrensninger og tilsvarende muligheter. Ingen av Jesus-fortellingene er akademisk sett konkrete eller uforanderlige moralkodexer, (uten potensialitet).  Moralkonklusjonene henger like vel i luften; de må utformes ellers leves ut i og av den enkelte; individene eller personene (som lyttere, som publikum, som læresveiner) inviteres til å treffe selvstendige valg og vinkler, bli selvstendige og vokse, i stedet for blindt å la seg underkaste.  Bildet skapes av den som ser, sannheten er sammensatt og kommer i flere lag og nivåer. Dette gir fleksibilitet og avføder selvsagt kreativitet, ikke som det som flyter av f eks Koranen, som kun nærmer seg det vesentlig, de sentrale livsfakta med alle deres omstendigheter, omskifteligheter, på en vei. Det er bare en forfatter av Koranen, Jesusfortellingene derimot åpner for og er helt avhengige av, flere tolkere med ulike former og uttrykk for troens realiteter. Imaget her er hverken bare realitet eller bare diktning, Koranen er derimot stort sett bare nakne fakta, og derfor sterkt moraliserende rettet, og stramt kasuistisk bindende, og med liten utløsende eler forløsende fleksibilitet, slik jeg ser det, og slik det går an å se det.

Uffameg, da, det blir mye metafysikk, spekulasjon eller rabbel her, men uansett: Både kineserne, slik jeg ble kjent med dem den gang, og evangelieforfatterne den gang de levde, var skalder, og det er også vi, skalder i våre egne liv. I det gamle Egypt var dommeren etter døden, guden for diktning og diktere, også for skaldene, dvs. overfor seg selv? - noe å tenke over?  Vi trenger forskjønning, med andre ord. Vi trenger å bringes opp på et høyere plan, der vi egentlig hører hjemme. Derfor diktning i par med fakta.    

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/et-lite-kosmos-eller-avbilde-for-i-dag.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hvilket-stoff-bestar-hanvoldkanalen-av.html

Se om bl a antitype her:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html

Og:

http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/new-york-faller-og-bhatti-psykopat.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/den-store-visjonsfamilien-og-om.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/12/mye-mer-om-dramatisk-karismatikk-er.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/08/konerekka-alle-nordmenn-er-av-kongeslekt.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/tungetale-takeprat-fra-helvete.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/vil-det-bli-verre-enn-du-noen-gang.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/11/positiv-tenkning-i-karismatikkens-ofte.html

Se denne noe overraskende for vår tid og kanskje et hint om pågående, reell, forandring, eller forvandling, av vår sivilisasjon og kultur?

https://www.facebook.com/share/p/1BjXprzUXZ/ ... Jesse Speaks 

roetSsdpon7 gå ug1ft 05lli20uch0c55a2l50gh111.k8c:0l334rg758  ·

Tyrese Says “Jesus Wasn’t a Choice”—And That Statement Just Collided With Everything Modern Culture Believes

Polarizing Article:

When Tyrese said on a podcast that Jesus wasn’t a choice, he wasn’t offering a motivational quote. He was making a claim that cuts directly against the grain of modern culture—and that’s exactly why it’s causing friction.

We live in an era obsessed with choice. Choose your truth. Choose your identity. Choose your morality. Choose what you believe and discard the rest. Faith, we’re told, is just another lifestyle preference—no different than diet or fashion.

Tyrese’s statement detonates that entire framework.

Saying “Jesus wasn’t a choice” implies something deeply uncomfortable for a culture built on self-rule: that Jesus is not merely an option among many, but a reality that confronts people whether they’re looking for Him or not. Not chosen. Revealed. Encountered. Imposed by truth rather than selected by preference.

That’s offensive to modern ears.

Because if Jesus isn’t a choice, then He isn’t subject to approval polls. He isn’t validated by feelings. He doesn’t bend to personal definitions of truth. And suddenly, the individual is no longer sovereign—God is.

This is why Tyrese’s words hit harder than a typical celebrity faith statement. He didn’t say “Jesus works for me.” He didn’t say “my spiritual journey.” He didn’t say “this is my truth.”

He said it wasn’t a choice.

That echoes the very language Christianity has always used but modern Christianity often avoids. Scripture doesn’t present Jesus as a suggestion. It presents Him as a King. A Judge. A Savior who interrupts lives, calls people out of darkness, and demands allegiance—not consultation.

People didn’t choose Jesus in the Bible because it sounded appealing. Fishermen dropped nets. Saul was knocked to the ground. Demons recognized Him before crowds did. The choice came after the confrontation—not before it.

That’s the part culture hates.

Because if Jesus wasn’t a choice for Tyrese, then maybe faith isn’t about curating a belief system that fits our values. Maybe it’s about submitting to something that exposes them. Maybe the gospel isn’t customizable. Maybe it doesn’t ask permission.

And that idea terrifies a society built on autonomy.

You don’t have to agree with Tyrese. But his words reveal something real: Christianity only becomes “acceptable” when it’s framed as optional, personal, and powerless. The moment someone speaks of Jesus as unavoidable truth rather than elective belief, the backlash begins.

Because a Jesus who wasn’t a choice can’t be controlled.

And that’s exactly why statements like this don’t quietly pass—they provoke, divide, and force the one question everyone tries to avoid:

What if Jesus is real whether you choose Him or not?

 

 

 

Mamdani på tronen og alle priser ville bli mer overkommelige

Sosialister over hele verden: Reis dere, stå opp og pris Mamdani, den nye ordføreren i NEW York City, den fremste ikke-islamske hovedstaden i verden. Til nå. For nå skal ting begynne å skje, for alvor.

Godt gjort sosialister! Hallo, Bernie? Goodbye?  

Mamdani vil arbeide for mer «affordability». Det vil også myndighetene i Teheran, som nå opplever millioner av protestanter i gatene der. Make a big apple more affordable? Mamdani vil ikke ha et New York som er blitt en «playingground for the rich». Han vil ha mer «affordable housing», umiddelbart, (se under). 

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/islam-drammen-og-sverige-og-det.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/12/frykter-du-deportasjon-av-muslimer-i.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/hellestveit-kierulf-ytringfriheten-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/05/vager-vi-lenger-snakke-sant-til-makta.html

Hvem kommer til å bli muslim? – test deg selv:

http://neitilislam.blogspot.com/2024/04/personlighetstest-kommer-du-noen-gang.html

Lawrence Fox continued: “Today there are over 3,000 mosques in England. There are over 130 sharia courts. There are more than 50 Sharia Councils. 78 percent of Muslim women do not work, receive state support + free accommodation. 63 percent of Muslims do not work, receive state support + free housing. State-supported Muslim families with an average of 6 to 8 children receive free accommodation. Now every school in the UK is required to teach lessons about Islam. Has anyone ever been given an opportunity to vote for this?” 

https://pjmedia.com/robert-spencer/2024/06/08/a-world-historical-transformation-is-taking-place-in-britain-yet-few-have-noticed-n4929722

Og så blir spørsmålet: Hvem vil kunne motstå eller begrense islam – karismatikerne?

http://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-hanvolds-karisma-makte-stanse-eller.html

‘We are first and foremost impatient’: 93 mayors in Norway pressure government to take in more Muslim migrants

https://jihadwatch.org/2020/12/we-are-first-and-foremost-impatient-93-mayors-in-norway-pressure-government-to-take-in-more-muslim-migrants

Ordførere i England, symptom eller årsak? 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/06/vil-pride-klare-splitte-eller-moderere.html

Pluss mer:

The local authorities with a Muslim population greater than 10 percent as of 2021 were:

• London Borough of Tower Hamlets 39.9% 123,912
• Blackburn with Darwen 35.0% 54,146
• London Borough of Newham 34.8% 122,146
• Luton 32.9% 74,191
• London Borough of Redbridge 31.3% 97,068
• City of Bradford 30.5% 166,846
• Birmingham 29.9% 341,811
• Slough 29.4% 46,661
• Pendle 26.0% 24,900
• Metropolitan Borough of Oldham 24.4% 59,031
• Leicester 23.5% 86,443
• London Borough of Waltham Forest 21.6% 60,157
• London Borough of Brent 21.4% 72,574
• City of Westminster 20.0% 40,873
• London Borough of Ealing 18.8% 68,907
• London Borough of Enfield 18.6% 61,477
• Kirklees 18.5% 80,046
• London Borough of Camden 16.1% 33,830
• High Wycombe 14.1%, 9,708 (2010)
• London Borough of Hackney 13.3% 34,578
• London Borough of Haringey 12.6% 33,295
• Nottingham 12.2% 39,540

https://en.wikipedia.org/wiki/Islam_in_England

For for sosialister flest eksisterer ikke gud, eller for dem er det samme – dvs likegyldig - om ordføreren (mayor) sverger seg inn med «Gud» eller med Allah, med hånden på Koranen, ikke Konstitusjonen (?), for sosialister er alt som gjelder, det er å skape et nytt samfunn, helt uavhengig av USA’s Konstitusjon og gud, eller Allah.

Og de tror at Mamdani går «helt inn» for dette (kanskje fordi de ser at han ikke har mulighet for noe annet og bare håper og håper så inderlig at de tar det som en selvfølge, nettopp det amarkanske systemet (med sitt kristne verdisyn og verdigrunnlag) vil forhindre at Mamdani kan fremme »egentlig» islam, - akkurat som her i landet, hvor sosialistene lever rosenrødt, helt uten torner). Never promised you a rose-garden? Make a big apple more affordable? 

Så nå kan muslimer over hele verden juble, sammen med sosialistene, som bl a ble henrettet av Khomeini, og rope: Nå kan vi også gjøre det her, hos oss? Ned med imamene? La oss få en konstitusjon som primært bygger på den amerikanske konstitusjonen!  

Mon tro Momdani vil tenke likt? Vil ikke islams påtrykk også påtrykke ham, inne i USA?

Momdani selv, som er muslim, kan kanskje innbille seg at han er en slag amerikansk Muhammed bin Salman som forbød moralpolitiet i Saudi å «forfølge» borgere på gatene, dvs folk som f eks brøt «»moralkodexen for påkledning og diverse ikke uviktige likestillingsting (hijab/niqab/burka) osv), ifølge Sharia (som i praksis er islam).

Moralpolitiet innvendte mot Salman: - Ja, men det står jo i «Bokji»!

-Jeg vet det, svarte Salman, (som selv har studert Sharia og visstnok har en tittel for en lærd innen islam), - men det er jeg som er konge, (idet han peker på at det står noen annet som kans tolkes annerledes her og der, i selveste «Bokji»). Dette kom frem i en dokumentar om Salman på DW i går, - noe de fleste som har fulgt med, har visst i lengre tid, men, men … ).

Men slik vil det ikke bli i New York, selv om mange ønsker det. Aller minst ønsker sosialister dette, men det moralpolitiet i Saudi har felles med sosialistene i New York med omland, er at de på sikt vil erstatte Konstitusjonen med sitt credo, som for sosialister selvfølgelig brygger og bygger på Marx: Ikke tolke, men forandre … og dermed kan krigen mot Vesten fortsette, inkludert borgerkrigen der, som kanskje allerede er på gang.

Transkript av talen, (se hvor søtt, så søtt, er det ikke Koranen han sverger på og legger sin hånd på?):  

https://www.theguardian.com/us-news/2025/nov/05/zohran-mamdani-victory-speech-transcript

Og, skrevet dagen før innvielsen:

https://pjmedia.com/robert-spencer/2025/12/31/mamdanis-inauguration-will-be-a-big-socialist-party-starring-two-socialist-top-dogs-n4947764

Generelt:

”Jeg lover troskap til De forente staters flagg, og til republikken den representerer, en nasjon under Gud, udelelig, med frihet og rettferdighet for alle.”

Eden ble først tatt i bruk i skolesammenheng i 1892. Staten aksepterte den offisielt i 1942. Men de to ordene ”under Gud” ble ikke tilføyet før i 1954. Den kalde krigen og frykten for den ateistiske kommunismen gjorde at Kongressen så et behov for vektlegging av Amerikas religiøse historie.

I Danmark må nye statsborgere love følgende: «Jeg lover troskab og loyalitet overfor Danmark og det danske samfund og erklærer at ville overholde dansk lovgivning og respektere grunnlæggende danske retsprincipper. »
I USA må nye statsborgere avgi et meget sterkt troskapsløfte til den amerikanske konstitusjonen. lys av den amerikanske troskapseden framstår den norske frivillige forsikringen som noe blodfattig.

-

Følgende skal være skrevet av Dr. Trifkovic, for mange år siden nå, - det har kanskje gyldighet fremdeles?   

… The sacred law of Islam indicates that Islam is more than a "religion" in the Western sense of that term. That is, Islam certainly deals with ritual and worship and doctrine but also regulates the total behavior of the individual as (1) a member of a family, (2) a member of society, and (3) a citizen of a State. Where Islam dominates, it controls religion, culture, and politics! The idea of the "separation of Church and State" is totally incomprehensible to a pious Muslim. Islam is a total way of life; within Islam all institutions are "religious." The State itself is just another religious institution; its constitution and laws, of necessity, are assumed to be based upon the Shari'a (the religio-moral values of Islam). Shari'a includes all human action: public and private law, national and international law, details of religious ritual and ethics of social conduct. Every action (or inaction) falls under one of five categories of Shari'a: (1) What is commanded (by god); (2) What is recommended (by god); (3) What is legally indifferent (to god); (4) What is condemned or censured (by god); and (5) What is strongly and positively forbidden (by god). And this is all grounded in what the pious Muslim believes to be "immutable divine revelation."

It is the PIOUS and DEVOUT Muslim who is the enemy of both humans and God. It is ONLY when Islam becomes "active" (i.e., plays an active role in the life of the individual, and subsequently in all culture and politics) that the people who believe in "Satan's Disciple, Mohammed" become inhumane and purely Satanic in their behavior, culture, politics and thought. And, as Satan's "bible" informs his "faithful," a non-believer is NOT human -- so there is no penalty for murdering him.

Although Muslims claim their god to be loving, merciful, and just, he is more frequently revealed in their scriptures and traditions to be stern, demanding, retributive, vengeful and even arbitrary: "Those that disobey Allah and His Apostle shall abide forever in the fire of hell" (Sura 72). The faithful Muslim is further ordered by his god to actively fight all unbelievers: "And slay them wherever ye catch them" (2:191). Islam is not a religion of forgiveness and faith but one of good works and obedience. After several centuries of brutal military conquest, ruthless pillage, and enslavement of over two thirds of Christendom, Christians finally launched defensive measures now known as The Crusades against this uncivilized and barbarous glorification and manifestation of The Old Adam ruthlessly encouraged by this Satanic philosophy/religion known as Islam.

Islam is a purely Satanic philosophy attempting to deceive people into believing it is JUST another pious and peaceful "religion" -- it most certainly isn't! But most modern Western politicians have fully bought into (accepted) this false, dishonest propaganda.

A devout Muslim CANNOT be or become (i.e., honestly take the Oath of Allegiance to the U.S. Reputlic) an honest and moral U.S. citizen -- for the goal and objective of Islam (in ANY nation) is to DESTROY the non-Islamic government and way of life and replace it with the Satanic form of government commanded in their so-called "holy book" and exercised in the Early Middle Ages (and today in Muslim-controlled nations such as Saudi Arabia) which fully controls religion, culture, politics, and behavior.

“We must never forget . . . that as Muslims, we are obligated to desire, and when possible to participate in, the overthrow of any non-Islamic government — anywhere in the world – in order to replace it by an Islamic one,” the speaker concluded his remarks. The venue was a mosque, not in Rawalpindi or Jeddah but in San Francisco. When a recent American convert to Islam noted that if Muslims are obligated to overthrow the U.S. government then accepting Islam was tantamount to an act of political treason, the lecturer responded matter-of-factly, “Yes, that’s true.”

He was right both technically and substantively. A breach of allegiance to the United States by naturalized Muslims is not a rarity, it is an integral part of the Muslim-American experience. It is an inherent dilemma for many; it leads the serious and devout few to give aid and comfort to the enemy. The problem will be solved only if and when Islamic activism is treated as grounds for the loss of acquired U.S. citizenship and deportation. The citizenship of any naturalized American who actively supports or preaches jihad, inequality of “infidels,” the establishment of the Shari’a law, etc., should be revoked, and that person promptly deported to the country of origin.

For a Muslim to declare in good faith "...that I absolutely and entirely renounce and abjure all allegiance and fidelity to any foreign prince, potentate, state, or sovereignty of whom or which I have heretofore been a subject or citizen; that I will support and defend the Constitution and laws of the United States of America against all enemies, foreign and domestic; that I will bear true faith and allegiance to the same; that I will bear arms on behalf of the United States when required by law; that I will perform noncombatant service in the Armed Forces of the United States when required by the law; that I will perform work of national importance under civilian direction when required by the law; and that I take this obligation freely without any mental reservation or purpose of evasion; so help me God. (In acknowledgement whereof I have hereunto affixed my signature.)", and especially that he accepts the Constitution of the United States as the source of his highest loyalty, is an act of brazen apostasy par excellence, and apostasy is punishable by death under the Islamic law. The Sharia, to a pious Muslim, is not an addition to the “secular” legal code with which it coexists with “the Constitution and laws of the United States of America”; it is the only true code, the only basis of obligation. To be legitimate, all political power therefore must rest exclusively with those who enjoy Allah’s authority on the basis of his revealed will. In America that is not the case and its government is therefore illegitimate.

It is equally sacrilegious for a Muslim to swear to “support and defend the Constitution and laws of the United States of America against all enemies, foreign and domestic.” That vow, if it means anything substantial, means that he would be prepared to shoot a fellow Muslim, or denounce him to the authorities, in defense of his adopted homeland. That this is not how many if not most naturalized Muslims see it is a matter of record.

So how can a self-avowedly devout Muslim take the oath of American citizenship, and expect the rest of us to believe that it was done in good faith and not only in order to get that coveted passport? A devout Muslim can do it only if in taking the oath he is practicing taqiyya, the art of dissimulation that was inaugurated by Muhammad to help destabilize and undermine non-Muslim communities almost ripe for a touch of old-fashioned Jihad. Or else he may take it because he is not devout and may be confused -- in other words if he is not a very good Muslim at all; but in that case there is the ever-present danger that at some point in the future he or his American-born offspring will rediscover their roots. The consequences of such awakening for the rest of us are invariably perilous!

The American people and Federal government consequently need to address two key questions: (1) why should a Muslim want to become a citizen of a secular, pluralist, non-Muslim nation; and (2) why should that nation’s non-Muslim citizens want to have him accepted as one of them.

The answer is inseparable from the fact that a person’s Islamic faith and outlook are incompatible with the requirements of personal commitment, patriotic loyalty and unquestionable reliability that are implicit in the U.S. Oath of Citizenship, and absolutely essential in the military, law enforcement, intelligence services, and other related branches of government.

https://en.wikipedia.org/wiki/Sr%C4%91a_Trifkovi%C4%87

Vil vi nå snarling, eller på litt lengre sikt, se et “failed” New York? A kind of rougue state? Svar: Sannsynligvis ikke. sosialister i alle land er villig til ofre mye for at så ikke kommer til å skje, ved å tvinge andre (også dem selv, faktisk) til å ofre stadig mer og mer for “den gode saken” de tror de kjemper for, men uten å prøve å forstå det vesentlige; sosialister elsker å flikke på symptomer, årsaker er for skremmende, må vite. Lenge leve dyds- og moralposører, snøfnugg, og servilt betinget emojosjonelt korrkete “, som vil reise seg på tilsneket (hypermagisk) vegne av de fattige i alle Verdens land”?

Joda, fordi muslimer nå en stund skal anses for å være objektiverte eller essensialiserte arbeidere (på “våre” premisser og på ordre fra vår “aktuelle” elite)?   

Sosialister vil aldri se det som en direkte følge av deres snobbete ideer, at følgende har skjedd, i USA, og Mamdani vil nå ha satt i gang “more affordable housing” umiddelbart:

Failed U.S. housing projects, like Chicago's Cabrini-Green and St. Louis's Pruitt-Igoe, became symbols of urban blight due to poor design (especially high-rise towers), racial segregation, concentrated poverty, severe underfunding, and lack of maintenance, leading to crime and deteriorating conditions, with Pruitt-Igoe famously demolished in the 1970s and Cabrini-Green later redeveloped. While often blamed on residents or modernist ideals, many argue these projects were sabotaged by decades of disinvestment and policy choices that concentrated poverty and stripped resources, turning ambitious plans into lasting failures. 

Key Examples of Failed Projects

• Pruitt-Igoe (St. Louis, MO): Opened in 1954, it was meant to be modern but quickly became crime-ridden and uninhabitable, with its televised demolition in 1972 symbolizing the failure of large-scale public housing.
• Cabrini-Green (Chicago, IL): Once a symbol of successful public housing, it became synonymous with poverty, gang violence, and neglect, with its transformation later becoming a key case study in urban renewal.
• Techwood Homes (Atlanta, GA): America's first public housing project, it demonstrated early racial segregation by evicting Black families to house white residents, setting a precedent for future racist policies, notes Governing. 

•  

Common Reasons for Failure

• Design Flaws: High-rise structures often concentrated social problems and lacked community spaces, overwhelming management.
• Racial Segregation: Early projects enforced racial divides, concentrating poverty in Black communities and isolating residents from jobs and opportunities, says Governing.
• Systemic Underfunding: Inadequate federal funding and reliance on low rental income meant repairs and maintenance couldn't keep pace with rising costs, leading to decay, notes US History Scene.
• Policy Shifts: Later federal funding cuts (like in the 1980s) and programs focused on demolition rather than investment further crippled projects, argue Vox and Homeward Bound Villages. 

•  

Kommentar fra nettet: The "Myth of Failure" Argument:

Many experts argue that public housing wasn't inherently a failure but was actively sabotaged by policy choices and disinvestment, creating conditions that made failure inevitable, say US History Scene and Vox.  (søk google på: failed housing projects in the us)

Sosialister tror ikke på gud, fordi:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/vil-venstresiden-na-endelig-forsta-det.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/04/in-spe-islamofilt-fascistoide.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/04/kan-visse-sosialister-na-snart-bli-kalt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/muslimer-er-mer-fornuftige-enn-kristne.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/sosialister-elsker-allah-fordi.html

-

Se denne: https://www.amazon.com/Burden-Bad-Ideas-Intellectuals-Misshape/dp/1566633966

 

The Burden of Bad Ideas: How Modern Intellectuals Misshape Our Society Paperback – July 24, 2001, by Heather MacDonald (Author).  

Kommentar: MacDanal kommer med en «drepende» analyse av grunnen til at visse delstater kunne kjøre seg så til de grader på rævva, at man knapt vil tror det, - men forsvare det, ja, det gjør både bevisste og helt ubevisste gladsosialister den dag i dag). 

Omtale: Critics have attacked the foolishness of some of today's elite thought from many angles, but few have examined the real-world consequences of those ideas. In The Burden of Bad Ideas, Heather Mac Donald reports on their disastrous effects throughout our society. At a Brooklyn high school, students perfect their graffiti skills for academic credit. An Ivy League law professor urges blacks to steal from their employers. Washington bureaucrats regard theft by drug addicts as evidence of disability, thereby justifying benefits. Public health officials argue that racism and sexism cause women to get AIDS. America's premier monument to knowledge, the Smithsonian Institution, portrays science as white man's religion. Such absurdities, Ms. Mac Donald argues, grow out of a powerful set of ideas that have governed our public policy for decades, the product of university faculties and a professional elite who are convinced that America is a deeply unjust society. And while these beliefs have damaged the nation as a whole, she observes, they have hit the poor especially hard. Her reports trace the transformation of influential opinion-makers (such as the New York Times) and large philanthropic foundations from confident advocates of individual responsibility, opportunity, and learning into apologists for the welfare state. In a series of closely reported stories from the streets of New York to the seats of intellectual power, The Burden of Bad Ideas reveals an upside-down world and how it got that way.

Og ta denne: Intellectual Morons av Daniel J. Flynn.

The Death of the grown-up av Diana West.

The Criminalization of Chrtianity av Janet L. Folger.

The Tyrranny of Cliches av Jona Goldberg.