Se gjerne først, eller etterpå:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/08/konerekka-alle-nordmenn-er-av-kongeslekt.html
Det var en opplevelse å lese Tore Skeies bok om kongesønnen,
fra Ringerike, Harald Hårdråde, (Om Harald Sigurdsson og hans verden), av 2025.
Kongens far het kong Sigurd Syr. Det var den gang en liten verden på «riket» var
veldig stor, i forhold til alle rikene utenfor.
Her møter leseren en forfatter som vet hva leseren trenger,
både av nytelse og nytte, hva angår mennesket generelt, og historisk, i den
konteksten. Her bringes sikkert en for de fleste mye nytt, mange nye vinkler,
mange nye små og større dramaer, enn hva man kunne tro finnes, sånn i det hele
sett.
Det er mye å fordøye, mye å «spennes» av, mye forløsning
eller utløsning å erfare, både inne i ens eget lille hode, og hva gjelder de
universelt gjeldende emosjoner, konfrontert med virkeligheten.
Skeie er en skald, en moderne faktabasert skald, som trekker
på de originale skalder, som skrev mer under fare for sine egne liv, enn for å
tjene seg en større slant til livets opphold, og nærmere den grusomme virkeligheten
enn Skeie og vi andre, lesere, noen gang vil komme. Han må ha vært igjennom en
uhorvelig stor bunke historiske dokumenter fra fjernt og nært for å ha maktet å
skrive alle disse bøkene. Han er en durabelig god forteller, på alle vis. Og
bøkene vil bli stående, mer enn de fleste andre. Jeg anbefaler på det aller
varmeste, også fordi de forteller mye om oss mennesker, enten vi kommer fra
Ringerike eller andre kongeriker, den gang, som nå.
Og forhåpentlig vis kommer levende fra det.
Som bl a skaldediktning/historieskriving, her;
https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/taler-vi-mer-karismatikk-na-kan-den.html
Det handler mest om krig og krigere; nordmenn gikk faktisk i
krigstjeneste for selve keiseren av Bysants, der gullet «fløt i gatene», som
det heter, og hvor ingen la spesielt merke til at hesten til en (annen) konge
fra langt der opp i nord, Sigurd Jorsalfar, var skodd med en hov eller hestesko av rent gull, for å imponere, med
sitt hærfang, antakelig vis.
Vi får vite mye fra Skeie, mye vi ikke vet fra før, bl a nye
vinkler på historien, sett fra et annet utgangspunkt: Vi får imidlertid vite
mindre om hvordan f eks normannerne på Sicilia og Sør-Italia for frem, og både
vant og tapte store landområder, og som ble hyllet av tidens mektige paver.
Bysants på sin side, måtte forsvare sine områder der og til
det, trengte han Harald og Haralds menn, staute, modige og pålitelige og godt
betalte krigere som de var, og ble oppfattet som, i sin samtid.
Harald kjempet altså mot sine normanniske frender (eller
slektninger) i Italia og på Sicilia, og om disse er det skrevet mye, ja, så mye
at de fleste, uansett fjerne slektskapsforhold gjerne svært lang tid tilbake, vil
la seg imponere og spørre seg: Hvordan var dette mulig – uten overmenneskelig
krefter, mot og forstand?
Det er ikke Skeies anliggende i denne boken å omhandle hendelsene
med fokus på normannerne; de holdes så å si i bakgrunnen, denne gangen, for å
kunne få frem den mer spesifikke historien både om Bysants og Harald – og derfor
oss vikinger - på den tiden. Skeie skriver en bredt anlagt biografi der vi så å
si får opplevd Russland og Kiev på huden og smaken, og i all prakt og all gru, og
med all makt og «herlighet», og dette er et epos som fengsler og lærer oss langt
mer enn de aller fleste andre bøker om det samme på markedet i dag. Skeie fører oss inn i verden som for oss i dag
er svært fremmed, men som like vel vil stå oss svært nært, etter lesing. I så
måte makter Skeie å bringe oss en bragd, både av ren skrivekunst og innsikt.
Well done.
Jeg må nevne to av Skeies andre store fortellinger: Jomfruen
fra Norge og Hvitekrist, begge imponerende verk, lærerike, og til ettertanke så
det holder. Også: Very well done!
Spesielt vil jeg nevne «Jomfruen». Den er så full av tidens
tragedier og oppofrelser at man fristes til å avlutte før man er begynt, så å
si. Det meste av innholdet går på kong Håkon den 5. som døde i 1319, om lag 250
år etter at Hardråde døde av krigsskade i 1066, da han var på nippet å erobre
hele England, men som ble stoppet av pretendenten Godwin ved Stanford bridge.
Godwin selv ble drept av William the Conqueror’s menn,
etter noen fantastisk lange og strevsomme marsjer gjennom størstedelen av
landet, også han en normanner, i slekt med vikingene som tok Sicilia og i en
periode tok selve paven som gissel. Så mektige var de; de ble da også æret med
bevisninger av en annen verden, nettopp av pavedømmet, litt senere.
Normannerne ble ihuga katolikker, det må nevnes. Hardråde
ble mer russiske eller gresk ortodoks, naturlig nok. Det satte nok sitt preg på
forvaltning og statsrett her i landet. Se også, (bør tas litt humoristisk,
men dog, det er tross alt om «store ting»):
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/assosiasjons-sparking-for-et-symbol-men.html
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/trump-com-de-nye-normanniske.html
Her finner vi mange linker til tidligere artikler om temaet
for denne gang, bl a om Lagabøter:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/08/konerekka-alle-nordmenn-er-av-kongeslekt.html
Man kan bli mer enn bare litt kronisk andpusten av å lese
«Jomfruen». Som en av sine stamfedre, Harald Hårfagre, gjorde, dro kong Håkon
på mer enn en ferd til Danmark for å forsvare sine landområder og sitt hegemoni
der. Han innkalte leidangen nesten hvert år, og forlangte at folk rodde fra det
fjerne nord helt til sør, hvor han selv hadde «sæte» (i Oslo). At folk orket
det de orket på den tiden, og betalte det det kostet,av slit og andre livstruende
oppofrelser, er mer enn jeg kan fatte i dag. Man kan ikke utelukke helt at «den
norske folkesjelen» kan være formet av denne tiden, noe som i tillegg kanskje
kan gjøre bøkene ekstra mye verd å lese og prøve og forstå.
Jeg må også nevne tidligere nevnte: Anno 1024 av Ole
Petter Erlandsen av 2024 og
Kongen ova og Landet av 2023, av Jørn Øyrehagen Sunde.
Utfyllende (og noe jeg har skrevet på et annet sted, for en
tid siden, men ikke for å suppplere eller utfylle Skeie; hans verker står sanneilg på egne bein, og godt er det):
En Tempelridder måtte
ha 4 hester, sverd og rustning, og i tillegg en ganske stor stab av medhjelpere
som kokker, væpner osv. Men dette var bare begynnelsen; etter at Saladin hadde
slått dem i flere slag i 1179, vokste utgiftene i årene fremover til det femdobbelte1.
Før slagene mot
Saladin befant det seg ca 600 Tempelriddere i Det hellige landet, alle
oppvartet av en stab på rundt 2500 mann som ikke deltok i direkte strid. 230 av
dem ble drept i et slag mot Saladin ved Hattin i 1187, og 60 ved Cresson. Bare
tre riddere unnslapp med livet i behold. Saladin hadde mønstret 45 000
infanterister og 12 000 kavaleri. Korsfarerhæren, inkludert Tempelridderne,
stilte opp med respektive 20 000 og 6000 mann. I senere slag kunne Saladin
mønstre en enda større hær.
Størsteparten av de
overlevende korsfarerne ble sluppet fri mot løsepenger, mens Tempelridderne
måtte alle bøte med livet, antakelig fordi Saladin da regnet med at han knakk
selve ryggraden på fienden.
Noen år senere
gjenerobret den engelske kongen Rikard Løvehjerte, også en normanner, mye tapt
terreng. Men det er en annen historie. Det var ikke langt unna hundre år etter
at Skofte fra Giske la ut på sin lange og farefulle ferd. Han var nok ingen
Tempelridder, men utstyr og væpner har han sikkert hatt med seg. Kanskje har
han solgt slektsgården, kanskje har han pantsatt den, eller kanskje hadde han
simpelthen bare råd og eventyrlyst nok til å legge ut på ferden? Det sto
imidlertid kanskje for øvrig jo også om evig personlig frelse, ikke bare om
eventyr og gjenerobring og bytte til å ta med seg hjem, eller vakre
haremskvinner man hadde hørt om. Men så var da Giske heller ikke bare hvor som
helst her i verden; fra Giske kom mye fintfolk, noe vi skal se nedfor.
-
Det kan her være å
sin plass å sette adelen og ridderstanden inn i et større europeisk perspektiv
og jeg skal nevne noe om Tempelridderne, uten at jeg vil påstå at disse
korstogsridderne har noe med losnaridderne og/eller botnerfolket å gjøre.
Det er imidlertid ingen grunn til å anta at den norske
adelen og ridderstanden var helt uvitende om ordenenes opprinnelse, hva den sto
for og hva den krevde av «medlemmene», pluss hva den utrettet, - og det var
ikke lite, både av godt og galt. Det fantes nok unge menn som forsøkte å
innrette sine liv mer eller mindre etter riddernes idealer, selv om forholdene
her i landet var «små» i forhold til Europa sett under ett.
Tempelridderordenen ble stiftet av Hugues de Payns i 1119 og han fikk raskt adelens og kirkens støtte.
I 1139 ga pave Innocense visse privilegier og fritok dem bl a fra straffeansvar.
I 1307 oppløste Filip den fagre av
Frankrike ordenen. Lederen ble senere, i 1314, brent på bål. Nå flere hundre år
senere, viser det seg at beskyldningene mot ordenen i det store og hele var
oppdiktet og bevisene for dette skal befinne seg i arkivene til paven i Roma. Pave Clemens 5 forbød ordenen i 1312.
Tempelridderne satte høye krav til seg selv og ingen kan si
at det var behov for luksus og slaraffenliv som drev dem. Vi skal huske at
hovedsaken for europeerne den gang var å befri Det hellige landet fra islam,
det helt overordnede mål.
Får å få innpass i ordenen måtte man en far og en bestefar
som hadde vært riddere. Mindre fornemme rekrutter kunne få underordnede
stillinger som en slags væpnere for ridderne. Ingen hul i stamtavlen ble
tolerert og ingen født utenfor ekteskap kunne bli ridder.
Vel innenfor, ventet en hard arbeidsdag. «Dagen begynte
klokken seks om morgenen når alle ble kalt til morgenmesse»; deretter noen
timer med arbeid, vedlikehold av utstyr bare avbrutt av bønnestunder. Først ved
12-tiden på dagen, ble det første måltidet inntatt. Så repeterte man øktene fra
tidligere på døgnet. Bare tre ganger i uken sto det kjøtt på menyen, fortelles
det. "All prat ved bordet var strengt forbudt». Det ble heller ingen
anledning til en lengre sammenhengende søvnperiode, man måtte opp for å stelle
hestene. Sengen besto av en hard madrass, en pute og et enkelt ullteppe. Man
skulle sove med alle klærne på, også støvlene, som det heter.
Ikke rart da, kanskje, at Tempelridderne etter hvert samlet
seg store rikdommer, som altså Fillip den fagre lot seg friste til å «overta».
Om han lykkes i få slått kloa i rikdommene, slik han håpet på, er vel heller
tvilsomt. På den andre siden har det vært umulig å bevise hvor rikdommen tok
veien.
Hva besto en «vanlig» adelsmann eller ridders «egentlige»
incitament for bla korstogene? Ren gudstro eller rent begjær og materiell
vinning, pluss makt, ære og godt ettermæle?
Som de fleste er enig om, ingen av delene, men kanskje alt
av drivkrefter på en og samme gang i en og samme person. Men i det ytre, ble
nok vekten lagt på de fromme handlinger og hva man gjorde for å bevare og utbre
den kristne tro og kultur. De rene ridder-idealer må imidlertid ikke
undervurderes. I senere tid har det blitt nokså vanlig for historikere og andre
å betrakte «det hele» med en god del fordomsmessig skepsis. Bohemund av Taranto, 1058-1111,
beskrives slik i en utgave av Illustrert Vitenskap: «Han var sønn av en av de
normanniske krigsherrene som på 1000-tallet hadde erobret den sørlige delen av Italia.
Like etter Bohemunds fødsel, hadde faren, Robert
Gusicard, slått hånden av moren, giftet seg med en annen kvinne og gjort
deres felles barn til første arving.
Ved hjelp av sine krigerevner hadde Bohemund tilkjempet seg
området Taranto, men lenger kom han ikke. Korstoget var dermed Bohemunds eneste
mulighet til å innfri sine ambisjoner og utvide sine besittelser».
Vi har nevnt Bohemund andre steder her, og sett i lys av
litt flere data, danner det seg et annet og mer fasettert bilde av både mannen
og tiden. Riddere og korstogfarere skal ikke reduseres til rene materialister.
Deres gudstro blir i dag undervurdert som drivkraft, ser det ut for.
Et litt annet syn enn det typisk dagsaktuelle, finner jeg i Sword and Scimtar av Raymond Ibrahim fra
2008 på Da capo press. I Raymonds bok illustreres godt hvilke farer europeerne
sto overfor i og med den islamske ekspansjonen og hvilke «mottiltak» hele
kontinentet syntes det var nødvendig å sette i verk. Europa sto ikke bare i
umiddelbar fare for å miste sin sjel, men også sin jord. Europa søkte tilbake
til en ny uskyld, eller til en ny uskyld. Syndene plaget europeerne. Når paven
så lovet syndenes forlatelse ved å delta i korstogene, ga nok dette mang en
adelsmann et påskudd til å bli med. I og for seg kan man da si at det lå
idealisme bak heller enn griskhet på materielle godsaker eller sanselige
nytelser.
Men, og det er alltid et men, og «det hele bildet» er ikke
helt før alle biter er på plass, hvilket, imidlertid, rent generelt synes å
innby til «evighetsfordriv», et arbeide som dog bør avsluttes for det trekke
for langt:
«Pavens oppfordring til korstog kunne ikke ha kommet på et
bedre tidspunkt. Generasjoner av europeere hadde gjennomlevd krig, kaos og
ufred … tørke, hungersnød. … det hadde brutt ut en epidemi, ergotisme – en
sykdom som kom av at man hadde spist rug som var infisert med en spesiell
soppart – meldrøye – herjet … Epidemien var uvanlig grufull. Den angrep
tær, fingre, armer og bein, som ble svarte av koldbrann og visnet bort. Hvis
den syke ikke fikk behandling medførte sykdommen en pinefull død. … sykdommen
var også omspunnet av uhyggelige myter. Den ble kalt «hellig ild» og ble ansett
som en straff for den sykes synder … fok ble svært opptatt av synd. Bilder av
svarte djevler og helvetes flammer fylte kirkeveggene og folk fantasi.
Vanligvis prøvde de som kunne å bøte på redslene med rikelige donasjoner til
kirken og klostrene, eller gjennom pilegrimsferd … ga syndsbevisste europeere
en ny mulighet … står det i et ekstranummer av Historie, (Illustrert
vitenskap), 5. 2015.
Som vi ser: Det er fullt mulig å forklare bildet «nedenfra
og opp». Den dialektiske materialisme lar seg ikke fornekte eller bortforklare
så lett, heller …
Mange har spurt seg om korsfarerne virkelig hadde edle
motiver for å dra på korstog til Det hellige landet, hvor de skulle gjenerobret
Jerusalem, «Verdens navle», som byen er blitt kalt. I Vesten i dag og de siste
100 årene har korsfarerne ensidig blitt beskyldt for å ville kolonialisere hele
Midt-Østen og at alle bestrebelser var motivert i å skaffe seg gull, makt,
rikdom og ry. Korsfarerne er derfor blitt beskyld å ha de mest uedle av
motiver; de er blitt ansett som rene sadister, skruppelløse mordere, de var
griske og ønsket blodbad, så å si. Pluss at noen var eventyrer og på jakt etter
prostituerte osv osv.
Undersøkelser de siste 40 årene har imidlertid vist at man
skal være veldig forsiktig med å tillegge disse kristne menneskene de dårligste
og minst edle motiver. De beste vitnemål om hvem som dro på korstog finner nå
forskerne i såkalte «crusader charter», dvs skriftlig nedtegnede gjelds- eller
pantebrev utstedt av kirkelige myndigheter hvor riddere pantsatte eller rett og
slett solgte store eiendommer for å få råd til å finansiere reisen. Ridderne
måtte kjøpe rustning, våpen, hester og annet utstyr til dem selv og de
soldatene de samlet rundt seg. Lenge trodde forskerne at det helst var yngre
sønner i en familie som ville ofret seg for saken, fordi de ikke kunne arve eiendommer
som kunne sikre dem inntekter. Åndelige motiver ble derfor stort sett oversett
av tidligere forskning, som antok at det hele dreide seg om egoisme.
«Charterne» avslører at det var svært dyrt å dra på korstog og det ble regnet
for svært risikabelt. Dette forhindret ikke at de som hadde arverett også dro
av gårde, - motivet måtte derfor være av åndelig eller ideell karakter; det
skortet ikke på rene idealister og ren idealer, empati og solidaritetsfølelse
med «brødre» som ble angrepet i Det hellige landet, fordi de rett og slett var
pilegrimer og f eks ønsket å se Jesu grav og andre hellige steder og utøve sin
religion der. Det var ikke uvanlig at en familie tok opp store lån for å kunne
finansiere «reisen» for en av sine sønner og hans følge. En korsfarer ville
dessuten sannsynligvis tape formue heller enn å vinne seg større rikdom. (s 35
i The Crusades, Jamie Byrom og Michal Riley, 2014).
I Historie, nr 5, 2015, s 32 står det: «Datidens riddere var
datiden elitekrigere og derfor ettertraktet av fyrster og stormenn. For å tjene
til livets oppholde leide ridderne, som vanligvis ikke var rike, ut krigerferdighetene
sine i måneder av gangen mot å få stilt et lite stykke jord eller et gods til
rådighet. Hester og utstyr måtte en ridder selv bekoste – en stor utgiftspost –
fore en ridder som trengte minst to hester, en til transport samt en egentlig
krigshest. I tillegg måtte ridderne leie en hestepasser for å få tid til å
skjøtte sine andre plikter. … det var derfor neste så godt som umulig å få råd
til å dra på korstog uten å låne penger. Å delta i det første korstoget kostet
noe som tilsvarte fem årsinntekter, og mange riddere lånte store summer til
reisen og pantsatte alt de hadde … Selv den velstående adelsmannen Jean de
Joinville pantsatte i 1270 nesten hele eiendommen sin for å kunne slutte
seg til Ludvigs korstog».
Man kan etter dette nesten ikke tro at noen riddere fra
Norge ville ha råd til å stille opp med alt som trengtes, men, som vi har vært
inne på annet steds her, så er det likevel et faktum at det allerede tidlig i
denne historien dro to riddere fra Giske på Møre, hvorav den ene ligger
begravet i Roma den dag i dag, etter å ha blitt sterkt skadet. Giske må ha
bugnet av «gryn» og «rett tro».
Når man så hører at tempelridderne, som nyss nevnt, ikke
fikk ha noen som helst omgang med kvinner, sier det seg vel selv at oppgaven og
belønningen måtte tas på alvor. Ridderne fikk ikke engang kysse sine mødre og
søstre, bare det å berøre en kvinne kunne vekke «farlige lidenskaper».
Forfengelighet ble også forbudt, privatbrev ble opplest i «plenum». Falkejakt,
som eller var på moten, ble også forbudt. Seksuelt samkvem med en kvinne
medførte strengest straff, utestengelse etter å ha blitt trukket rundt i kjetting
og lenker. Under salg var det helt utenkelig å trekke seg tilbake, man skulle
kjempe til siste mann. Hvis fienden var i overtall 3 mot en, kunne man
imidlertid trekke seg tilbake.
Men det var ikke alle ordner som var slik
Tempelridder-ordenen var det. På slutten av 1100-tallet introduserte Rikard 1 Løvehjerte ridderturneringene
i England. Han hadde lagt merke til at franske riddere var bede i form enn de
engelske bl a fordi de nettopp deltok i slike «lekekamper». Deltakerne lærte å
håndtere våpen og fikk erfaringer som lignet på dem man fikk på den virkelige
slagmarken. Lekene, ellr turneringene, ble svært populære over hele Europa på
12-1400-tallet. Å være «ridder» ble en jobb for mange, en jobb som gjorde dem
berømte. Kongene rekrutterte soldater blant de beste av dem. Forfengelighet var
ikke forbudt, snarere tvert imot. I 1314 forbød pave Clement 5 turneringene
fordi han var redd for at altfor mange ville dø i turneringene før de kunne dra
ut på nytt korstog.
Turneringsridderne og de som vill etterligne dem måtte etter
hvert lære seg å bli «høviske», dvs at de måtte kunne oppføre seg om de var ved
kongens hoff. I dette miljøet oppsto det på 1100-tallet hvordan ridderne skulle
forholde seg hoffets kvinner. Det ble skrevet flust med dikt om dette. Dikterne
var ofte rikmannssønner som forelsket seg i idéen om å kunne opparbeide seg
gunst fra en mektig og uoppnåelig adelskvinne, så nær kongen som mulig eller
sømmelig. Unge menn fikk opplæring i hvordan alt dette fungerte og for hvordan
man skulle sno seg i «landskapet». De bl oppfordret til å velge seg ut en
kvinne de for alltid kunne tilbe, ja, dyrke, på avstand. Målet for tilbedelsen
skulle være uoppnåelig! Kvinnens rolle besto i å lære guttene til å undertrykke
sine kjødelig lyster. Utroskap var bannlyst.
Rund 1180 ble det skrevet et oppslagsverk om den høviske
kjærligheten. Idealet for et slikt kjærlighetsforhold synes å være at jo mer
smertefull den lidenskapelige besettelsen var, jo større anseelse fikk
ridderen, og vel også «madamen».
Før vi går videre,
legger vi inn noen store tall som kan sette tiden og skjoldene inn i visst
europeisk perspektiv:
Da Sigrud Jordsalfar
la ut på reise til Det hellige Landet rundt i 1108, hadde han med seg 55 eller
59 skip. De skal ha rommet ca 10 000 mann ifølge Øystein Morten. Mellom 50 til 170 mann i hvert skip. Han skal ha
hatt en avtale om å møte den berømte korsfareren Bohemund
av Taranto. Han skal ha lovet å
støtte Bohemund i et angrep på den greske keiseren Alexios, som gjorde
et urettmessig krav gjeldende om å få overta store områder som Bohemund selv
hadde erobret på vei til Jerusalem. Bohemond svarte med å rekruttere adelige
over hele Europa til å støtte ham. Han klarte å samle 30 000 krigere og
300 skip, men hele prosjektet døde med Bohemund da Bohemund selv døde.
Bohemund var sønnesønn til Robert Guiscard –
(eller Giusgaard, dvs Giske-gard?) -
og tilhørte dermed Hauteville-slekten fra Normandie som var en slekt som
hadde kommet med Gange Rolv,
vikinghøvdingen som gjorde avtale med en fyrste i Frankrike om å beskytte
fyrsten mot «vikinger», dvs frender. Hauteville-slekten nevnes her med
ettertrykk fordi slekten jo bærer et identisk skjold med det samme symbol som
finnes på tavlen over våpenskjold til Botner-ætten, «sjakkbrettet», (se under,
eller annet sted på bloggen).
Vi skal jo dessuten huske på at Olav den hellige hadde mye kontakt med Normandie og at han brakte
med seg et visst antall prester og geistlige derfra. Dette mannskapet skulle
muligens tjene til å bringe sivilisasjonen til Norge og dette var kanskje
begynnelsen på historien til våpenskjoldene på Botner og i riddersalen på O i
Hedmarken før de ble flyttet til Botner og Høland på 1600-tallet.
Våpenskjoldet til Tancred av
Hauteville, død 1041. Far til Roger I og II. Fra denne linjen via
Constance kom de romerske keiser Fredrik II, d 1250.
-
Da Harald Hardråde
skulle forsvare det han mente var retten til den engelske tronen i 1066, hadde
han med seg 5000 krigere i 300 skip. Harald
Godwinson, som beseiret ham ved Standford bridge, disponerte
10 000 anglosaksiske krigere.
Willhelm – eller Vilhelm - erobreren - kom med en flåte på
ca 700 skip med ca 7 – 15000 menn fra Normandie, mot de som var igjen av Harald
Godwinson styrke, innbefattet reserver. William vant ved Hastings i 1066. Det
gjorde ham til konge av England.
I 1081 satte
«vikingen» Robert Guiscard, som hadde underlagt seg Sicilia og store deler av
Sør-Italia - seg for å erobre hele – eller kanskje bedre: så mye han maktet –
av Det Bysantinske riket. En god støttespiller hadde han i paven i Roma.
Han hadde til og med satt en pave som ikke var helt regjerlig i husarrest. Men normannerne
på Sicilia var stort sett veldig kirkevennlige og vek ikke tilbake for å støtte
pavedømmet militært, mot påtrykk fra tyske keisere. Robert la ut med 15 000 kampklare menn.
Pave Urban kunne
skilte med å dirigere rundt 200 000 korsfarere, fordelt på fire
hærgrupper.
Man kan sannelig spørre seg hvordan normannerne klarte å
tilegne slik innflytelse og slik stor makt. Var de spesielt begavede, spesielt
modige? Så de bare så fryktinngydende ut? Nøt de fordelen ved å disponere
overlegne våpen, i tillegg til arvet «båtmannskap» og krigslist bygget på en
felles tilegnet tradisjon fra Skandinavia? Hvor fikk de egentlig pengene fra,
bortsett fra tidligere som «beskyttere» eller leiesoldater? Fra skattlegging av
undersåttene der de fikk satt seg som «overlords»? Det sies at de var svært
modige og holdt seg til «kontrakter». Innledning av invasjonen av Sicilia skal
ha begynt da en lokal høvding på øya ba et par hundre eller færre av disse
opprinnelig landeveisrøverne om støtte mot en gruppe muslimer. Deretter det
gikk det slag i slag.
Det normanniske Sicilia ble etter hvert betraktet som et av
de mest velutviklede pluralistiske samfunn verden har sett, samtidig som «hautevillene»s rikdom og makt bare økte
og økte. Alle dokumenter som statsforvaltningen utferdiget ble oversatt til bl
a arabisk. I dag er vel Sicilia i stor grad mest kjent for å være i klørne på
mafiaen, selv om det ser ut for at italienske myndigheter i dag synes å ha fått
kontroll over store deler av mafia-styret.
Rundt denne tiden hadde Paris rundt 30 000 innbyggere.
Konstantinopel ca 400 000.
Væringene:
Frem til 1066 ble væringgarden dominert av skandinaver, men
da England ble erobret av normannerne, kom et stort antall angelsaksere til
Bysants via Middelhavet. En kilde oppgir at det ved ett tilfelle var omlag 4300
mann i 235 skip for å ta tjeneste som leiesoldater. De fleste ble opptatt i den
regulære hæren, men noe ble også opptatt i keisergarden, og de kome til å prege
garden i den grad at de etter hvert gikk under navnet englinbarrangoi,
anglo-væringer.
På 1000-tallet var væringene mest berømt for sine lange
økser og sin heftige trang til drikking. Det er utallige historier om væringer
som drikker over evne eller som er fulle i og utenfor tjeneste. Den danske
kongen Erik Ejegod skal under et besøk i Konstantinopel på 1100-tallet
ha «formant væringkorpset til å leve et mer nøkternt liv og ikke overgi seg til
fyll». Væringene ble kalt «keiserens vinsekker».
Svanesangen for væringgarden og for væringene som
leiesoldater kom med Konstantinopel fall til korsfarerne i det fjerde korstog,
i 1202. Væringene sies å ha vært de eneste av forbundene i den bysantiske hæren
som med alt hell maktet å forsvare deler av byen mot korsfarerne. Men selv de
måtte til slutt gi opp og de flyktet sammen med restene av administrasjonen.
Selv om korpset tilsynelatende ble oppløst ett byens fall, finnes det noen
indikasjoner på at det for en kort periode ble gjenopprettet da keiserdømmet
ble styrt fra Nicea, og av keiserne av Paleoslogos-dynastiet da dette kom tilbake i 1261.
Den siste store gruppen av vikinger som tok tjeneste i
Konstantinopel dukket opp i 1034-35 under ledelse av Harald (Hardråde) Sigurdssønn. Harald og hans styrker tilbrakte
største delen av sin tid der som en del av den stående hæren. Harald skal ha
deltatt i 18 slag i sin tid som leiesoldat i Anatolia, på Sicilia, i det
sørlige Italia og i Bulgaria. Han ble fengslet for underslag av plyndringsgod.
(s 86-87 i Vi menn: Vikingenes erobringer, oktober 2012).
I Illustrert Vitenskap, nr 12, 2019 kan vi lese: Etter ni år
i Bysants, kunne Harald gifte seg med sin fyrstedatter og vende hjem som en av
Skandinavias rikeste menn. I løpet av 1100-tallet mistet væringene sin anseelse
som eliteenhet. Tapet av status betydde dog ikke at tilstrømmingen til garden
stopper. Skandinavene som for lengst hadde blitt kristnet og ikke lenger dro på
vikingtokter, drømte fortsatt om Konstantinopel. Tilstrømmingen var så sterk at
den truet med å avfolke hele regioner i Norden. I 1220 innførte svenske
Væsergøtland en lov som gjorde enhver som oppholdt seg i Bysants arveløs.
I løpet av !200-taller ble væringene fullstendig assimilert
i den bysantiske kulturen og forbindelsen til Russland og Skandinavia var nå en
saga blott. Det anslås at det frem mot 1200 var ca 3000 væringer i aktiv
tjeneste i Konstantinopel til enhver tid. Ordet «væring» kan sannsynligvis
oversettes med «edsvoren» og er beslektet med navnet Vår – vikingenes gudinne
for edsavleggelser.
Vikinger uten penger kunne imidlertid se langt etter å gjøre
tjeneste som væring. Ifølge Konstantin 7., 913-920, som foruten å være keiser
også var historiker, måtte utlendinger betale en opptaksavgift for å bli medlem
av Hetaireia – keiserens korps av
leiesoldater. Fordi væringene tilsynelatende ble ansett for å være spesielt
kampdyktig enhet, regner historikerne med at en skandinav måtte betale den
høyeste opptaksavgiften: 16 pund gull. Til gjengjeld kunne han regne med en
fast månedslønn på ca 40 gullmynter.
Enda et par
perspektiver som kan gi nye perspektiver på ting og forhold den gang:
I 929 e Kr kutter Abd al-Rahman den 3. all forbindelse med
Bagdad-kalifen og tar selv tittelen kalif i Spania. Cordoba har da 700 moskeer
og 500 000 innbyggere, Paris har 38 000 innbyggere. Den store moskeen i Kordoba
har konstruksjoner hentet fra den visigotiske
tradisjon og ikke fra østlig arkitektur, slik mange tror. Det kunne arbeide
opptil 12 000 konstruktører samtidig i de 25 årene den tok å bygge og ble
anlagt i henhold til forsvarsstrategien mot "nord".
Midt på 900-tallet har Cordoba 100 000 innbyggere og Toledo
37 000, og mange andre byer rundt 15 – 20 000 innbyggere. Paris hadde 7 – 8000
innbyggere. Cordoba-kalifens inntekter var 20 millioner gulldinarer – en verdi
som var 300 ganger så stor som den årlige norske kongsinntekten på det høyeste
under Kong Håkon den 5 og 20 – 30 ganger høyere enn den engelske kongsinntekten
da den var på sitt høyeste rundt 1300. (Dette Ifølge historikeren Kåre Lundens
utregninger, gjengitt i Klassekampen 13. oktober 2011.) Etter min mening
forteller dette mye om hvilke kår de spanske kristne dhimmiene – såkalt «beskyttede folk» som muslimer kan pålegge en
ekstraskatt pluss andre diskriminerende tiltak - levde under og hvor stor
utsugingen var.
Kong Ludvig den 9,
ofte kalt «den fromme», dro på «korsferd» for å gjenerobre Jerusalem fra
muslimene rundt 1250 e Kr, altså noe over 250 år etter opplysningene over om
Cordoba-kalifens «formue». Og det går så ca 250 fra Ludvigs korstog til 1457,
da muslimene ble utvist fra Spania, uten at det foreligger noen nær historisk
sammenheng her, hvis utgangspunktet da er at «ikke alt henger sammen».
Ludvig dro ut for først å innta Egypt og så for å gjenerobre
Jerusalem for kristenheten. Egypt måtte settes ut a spill og kommer under hans
kontroll og for at han så «trygt» kunne gå mot «den hellige stad». Han må ha
følt et tungt ansvar og en eggende samvittighet ligge på seg og en uendelig
sorg over at muslimene hadde klart å ta Jerusalem, Verdens Navle, fra de kristne korsfarerne. Han følte seg kanskje
personlig skamfull på sine slektningers vegene for at korstogene hadde
mislykkes så grundig som de gjorde. Han tilhørte en familie med lange
tradisjoner for å dra på korstog: Hans far Ludvig den 8, hans farfar Fillip,
som deltok i Det tredje korstog, hans tippoldefar Ludvig den 7, som deltok i
Det andre korstog og hans «great-great-uncle Hugh of Vermandois», som
var en sentral figur i Det først korstog. Uten at jeg kan bekrefte det her og
nå, tror jeg at denne slektstavlen relaterer stort sett til normanniske områder
og slekt i Frankrike, altså til etterkommere etter de vikingene som kom med Gange-Rolv
et par hundre år tidligere.
Hvor om allting er: Ludvig inntok Damietta uten problemer,
men da hæren hans skulle dra videre og innta Kairo, gjorde hans bror, som også
var med som leder av sin egen mindre hærstyrke, en stor tabbe. Han angrep en
mindre by som han inntok, bare for å oppleve av innbyggerne så lukket byporten,
slik at enhver retrett var umulig. Korsfarerne ble så slaktet ned systematisk i
byens trange gater og smug. Nederlaget ble av vesentlige betydning for Ludvigs
korstog. Han ble tatt til fange og slapp kun fri mot en enorm løsepenge. Noen
år setter forsøkte han seg på et annet fremstøt, i Palestina denne gang, et
forsøk som også mislykkes. Kongen døde etter å ha blitt truffet av en
armbrøst-pil under dette felttoget.
Det fins opptegnelser som viser hvor mye Ludvig trengte for
å dra på korstoget sitt, og hvor mye han var villig til å suge ut av
befolkningen for å realisere det. Det ble beregnet til å koste 1, 5 livres.
Problemet var at kongehuset bare hadde en årlig inntekt på 250 000 livres,
og da skulle dette dekke pågående kriger, byggeprosjekter og ellers mer eller
mindre faste og beregnede utgifter til diverse underhold. Hvordan klarte han å
skaffe ekstrainntekter? Han henvendte seg til byer og landsbyer over hele
landet. Henvendelsene møtte ulike reaksjoner og varierende giverglede og
giverevne rundt omkring, men alle bidro med sitt. Paris ga 10 000 livres.
Ludvig presset også den franske Kirken til å gi ham 1/10 av inntektene sine fra
velgjørere. Klostrene, derimot, krevde først å bli unntatt. Munkene ga like vel
til slutt 1 mill livres, et beløp som skulle dekke 1/3 av
totalkostnadene.
Og hva fikk så Ludvig ut av disse svimlende summene? Jo,
en hær på 2 500 riddere, 5 000 væpnere eller «squires» og «sersjanter», 5 000 «crossbowmen», 10 000 fotsoldater og 7 – 8 000 hester.
Tallene taler gjerne for seg selv, men her ser vi at de
tallene jeg har operert med i oversiktene over, når det kommer til norske og
normanniske forhold, ser vi at vi skal passe oss for å tenke hvor veldig
mektige vikingene og normannerne egentlig var. Bohemund av Taranto, fra Sicilia, som klarte å skaffe 20 000
soldater mot den bysantiske keiseren, hundre år tidligere, viser at der
normannerne befant seg i «smørøyet» av rikdom og mennesker, og andre gunstige
forhold for øvrig, der karte de å hevde seg bra.
Men hvor hadde det franske folk all denne rikdommen fra, som
kunne stable på beina slike enorme ressurser det her er snakk om? I hvert fall
Ikke på landveisrøveri, «vikingtokter», kolonisering og systematisk plyndring,
slik metoder araberne og vikingene hadde skaffet seg «gull» på. Alt i alt
forteller vel dette noe om hvordan kristendommen hadde klart å «temme» store
befolkningsgrupper, spesielt vikingene. Vi skal også huske på at Ludvig den
fromme, trass alle ideosynkrasiene han hadde, først og fremst ville utbre
kristentroen, ikke for å erobre og skaffe seg «formuer», men rett og slett
fordi han ville redde troen og sjelene.
Et illustrerende eksempel på Ludvigs fromhet bortsett fra
dette å dra på korstog:
«Det met imponerende av alle relikvarier var et helt
kapell, Saint Chapell i Paris. Dette verdens største skrin ble bygd av Ludvig
IX … for å romme selve Den hellige tornekrone som han hadde kjøpt i
Konstantinopel. Kongen vandret barbent gjennom gatene i Paris da han brakte den
den dyrebare relikvien til det utsøkte gotiske byggverk som skulle bli dens
hjem. Dette opptrinnet vr en fengslende blanding av ydmykhet og triumf.
Vandringen gjennom gatene var en gjenklang av Kristi lidelse og fornedrelse,
men de praktfulle glassmaleriene som pryder vinduene i Saint Chapell utnytter
Tornekronen for å kaste enda større glans over Frankrikes krone. Senere brukte
Ludvig ytterligere 20 000 mark til anskaffelse av enda flere skatter til
sitt kapell: Jesu reisvøp,
lansen, svampen og lenken fra pasjonshistorien, en del av Det sanne kors, Mose
vandringsstav og en del av Døperen Johannes’ hodeskalle. (s 97 i De kristne av
Bamber Gascoigne, norsk utgave 1977).
«Litt kongerekke» i England, her fra:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/08/konerekka-alle-nordmenn-er-av-kongeslekt.html
Vi overtok England, ikke sant, og hele imperiet, litt senere
- alt for Norge, eller?
1066 – 1087: William I, Erobreren:
Far: Robert I, duke of Normandy, giftet seg ikke med Herleva
of Alais, av normannisk opprinnelse.
William eneste sønn, ble utnevnt som arving. En gruppe normanniske
stormenn sverget i 1034 troskap. Robert dro på pilegrimsferd og døde i Nicea i
Hellas. Hans grandonkel var erkebiskop Robert og hans støttespiller var kongen
av Frankrike. Bispen døde i 1037. Opprør ledet av hans søskenbarn Gyy av
Burgund. W. kom tilbake til Normandi i 1047, etter at opprøret ble slått ned.
Han og kong Henry konsoliderte sine tropper. Opprørenes styrker var imidlertid
i stort flertall. Slaget ved Val-es Dunes. Den engelske kongen Edvard I hadde
navngitt William som sin etterfølger.
Den tysk-romerske keiseren og paven støttet William. Han samlet 600 skip
og 7000 menn hvorav 2-300 var kavaleri.
Edgar the Atheling var den viktigste motstanderen,
den eneste gjenlevende ætlingen med et legitimt krav på tronen. Svein II av
Danmark tilbød sin støtte, men begge ble slått. 100 000 mennesker døde av
sult som følge av Williams herjinger for å konsolidere sitt nye rike.
Folketallet lå på ca 2, 5 mill. Han bygde over 50 borger og festningsverk.
1087 – 11:
William II, tredje sønn, født i Normandi. Mor
Mathilda av Flandern. Ble kalt William Rufus, William den røde eller den røde
kongen. Som tredje sønn ble han favorisert av faren. Broren ansett som veik og
stormennene tok parti med broren Robert under lederskap av bispen i Bayeau,
Odo. Krevde Normandi i 1091 og kriget med sine søsken der. Stoppet kong
Malacolm III’s invasjon fra Skottland i 1091. Invaderte Northtumbria. 1095:
Opprør under Robert Mowbray. Lot ledige biskopsembeter stå tomme slik at han
kunne ta inntektene selv. Turbulent forhold til erkebiskop Anselm av
Canterbury, Broren Robert pantsatte hertugdømmet Normandi til William, som
måtte kompensere med å pålegge undersåttene sine høye avgifter. Var glad i
jakt. Ble truffet av en tilfeldig pil på hjortejakt. Bueskytteren flyktet
umiddelbart til Frankrike, men eposoden ble akseptert som en ulykke.
1100-1135:
Henry I: Dro umiddelbart etter ulykken direkte til
Winchester for å tilegne seg nasjonalformuen og erklærte seg selv som konge
fremfor broren Robert.
Kjempet mot begge sine to brødre. Som yngste sønn var det
ikke forventet at han skulle bli konge. Han hadde investert mye i sin egen
utdannelse. Han giftet seg med prinsesse Edith, datter av kong Malcolm III, som
ble drept under invasjonen i 1093. Edith ble kjent som Matilda, navnet
til Henry’s mor. De fikk 2 barn: Matilda i 1102 og William i 1103.
Robert kommer tilbake fra sitt korstog, prøver å ta tilbake
kronen, men det inngås en avtale i Alton i 1101. Robert fikk normanniske
områder, hvor han fikk store problemer og hvor Henry invaderte. Robert ble satt
i fengsel i Cardiff Castle hvor han satt nærmere 30 år i fangenskap. Normandi
var etter dette under Henrys kontroll. Sendte ut dommere over hele landet,
styrket lokalstyret og etablerte Royal Exchequer. Foretrakk å utnevne
intelligente «new men» i sitt byråkrati til fortrengsel for de med høy byrd.
Reviderte mange av farens forordninger med sitt «Charters of Liberty»,
reetablerte en følelse av fred i landet. Hans kone døde i 1118. Mistet sin sønn
William da The White Ship gikk ned utenfor Normandi. Giftet seg på ny med
Adelica av Kouvain. Kalte Matilda og sønnesønnen Henry II tilbake fra
Normandi og ville at baronene skulle akseptere Matilda som sin arving. Dette
ble møtt med uvilje. Mathilda hadde vær gift med den romerske keiseren
Henry V og hadde giftet seg med George Plantagenet i huset Anjou. Baronene
sverget like vel troskap i 1131. Ble forgiftet i Normandi i 1135 hvorpå tronen
ble tatt av Stephen av Blois, Henrys nevø. Det fulgte så en borgerkrig
kalt The Anarchy.
1135 – 1154
Stephen, født i Frankrike, fjerde sønn av count
Stephen-Henry av Blois og Adela, datter av William erobreren. Adela hadde
vært en alliert av Henry I under hans kampanjer for å knuse broren Roberts sønn
William Clito. Henry hadde senere slått Stephen til ridder og invitert ham over
til England. Han sørget også for ekteskap med den utrolig rike Mathilde av
Boulogne. Henry hadde fått stormennene til å sverge på at datteren Matilda
skulle overta kronen. Hennes mann, angevinen G av Anjou, hadde jo da også vært
en fiende hvis land grenset opp til Normandi. Matilda måtte nå støtte
opprørerne mot sin egen krone. Stephen var også utrolig rik og godt likt. Ble støttet av paven og broren ble en mektig
geistlig i England. Forhindret en invasjon fra nord. Robert, earl of
Gloucester, en av Henry’s illegitime sønner, støttet Matilda, som landet i
England i 1139. Stephen omringet henne ved Arundel og eskorterte henne til
Bristol, hvor hun kunne slutte seg til Robert. Fra der tok de kontroll over
Vest- England. Hun slo deretter Stephen i slaget ved Lincoln i 1141 og kastet
ham i fengsel i Bristol. Han ble sluppet fri i bytte med Robert av Gloucester.
Deretter fulgte nye uroligheter både i Normandi og England. Matilda ble først
slått ved Farringdon i 1145., hvorpå hun flyr landet. To år etter tok hennes
sønn Henry (II) opp kampen igjen før han måtte flykte, hvorpå Stephen betaler
ham for å komme hjem igjen. De to rivalene møttes så ved Thames ved
Wallingford, uten at det kom til strid. Stephens sønn og arving, Eustace, førte
til at det ble inngått en fredsavtale i Winchester som ga han rett til tronen
for resten av sitt liv mot at han anerkjente Henrys som rette arving, til
fortrengsel for sin sønn William. Døde i Dover pga magesykdom.
1154 – 1189
Henry II: Første konge av Plantagenet, født 1133, eldste
sønn av Geoffrey the Fair, Count of Anjou og keiserinne Matilda, datter av
Henrik I av England. Hans mor var en av de mektigste kvinner i Europa. Tøff og
uredd, intelligent og pragmatisk. Giftet
seg med Eleanor av Aquitaine i 1152. Hun hadde vært gift med kong Luis,
men uten å få en sønn, slik at Luis fikk oppløst ekteskapet. Henry og Eleanor
forente huset plantagenet og huset Aquitaine. Krig brøt ut på grensetraktene i
Normandi. Luis trekker seg tilbake pga sykdom. Henry landet i England i 1153.
Han inngikk forbund med Robert de Beaumot, Earl of Leichester. Stephen
anerkjenner Henry som rette arving. Henry oppnevner Thomas Becket til
erkebiskop i den tro at han dermed skal kunne vinne større kontroll med kirken.
Ved sin død hadde Henry lagt grunnlaget for en ny tid med et bedre rettssystem
ved bla å utnevne nye sheriffer til å iverksette lovene, som ble mindre
vilkårlige hva angikk eierskap og hva angikk straffeutmålingen for visse
lovbrudd. Han regnes som en av landets mest progressive monarker.
1189-1199
Rikard I – Løv(e)hjerte …
1199 – 1216
Kong Johan …
1216 – 1272
Henry III; Legger fundamentet for de parlamentariske
institusjonene som fremdeles er virksomme den dag i dag. Markert kontrast til
sin far. Holder overdådige religiøse seremonier. Stor bidragsyter til kirken og
tar Edward the Confessor som sitt forbilde. Reviderer Magna Carta
med sikte på å ta tilbake områder i Frankrike, men mislykkes, til tross for
støtte fra baronene. Samler inn midler til et korstog som i stedt blir bruket
til å nedkjempe er opprør i Gascony i 1252, under ledelse av Simen de Montfort.
Inngår en avtale med pave Innocent IV som sikter på å få sønnen Edmund
kronet som konge på Sicilia. Henry ville dermed finansiere pavens krig på
Sicilia. Avtalen blir annullert av pave Alexander IV som mener at Henry svikter
sin forpliktelse. Ble tvunget til å akseptere en ny reform og danne et nytt «baronial
council» på 15 medlemmer. Parlamentet skulle ha tilsynet med dette rådet.
Søkte en avtale med paven som kunne løse ham fra disse forpliktelsene, noe som
ble levert som en pavelig bulle i 1261. Simon de Montfort og Richard de
Clare hadde vært hovedmennene bak «rådet» og disse stiftet nå sitt eget
parlament. De ga seg etter at Henry stilte med store leietropper. De Montfort
flyktet til Frankrike mens Clare sluttet seg til kongens tropper. Paven
tilbakekaller så sin bulle. I 1263 hold det på å bryte ut borgerkrig på nytt. De
Montfort slår Henry i slaget ved Lewes og tar til fange kongen, men
Edward klarte like vel å få på beina en ny hær i mai og hvor han slo de
Montfort ved Evesham i august 1265. de Montfort ble drept og kvestet. Henry ble
reddet av sin sønn og nå fulgte hard juss og Parlamentet gjorde alle opprørerne
arveløse. Døde fredelig, heter det.
1272-1307
Edward I: En av de fremste i det plantagenetiske dynastiet.
The hammer of the Scots. Brakte orden I det politiske og juridiske
systemet. En av fedrene for det moderne
Britain, det britiske eller det britiske samveldet.
Forsikret seg om at sønnen fikk den beste utdannelse. Hjalp
faren ved Battle of Lewes i 1224 og slo ned fiendens kavaleri, men fikk oppleve
at faren var tatt til fange og hans tropper hadde overgitt seg til Simon de
Montfort. Han rømte fra fangenskapet og slo fienden i Battle of Evesham.
Sluttet seg til Det 9. korstog, men løp ut av penger og korstoget ble utsatt
til 1270. Ble angrepet av en assassiner, (en muslimsk selvmordsmorder
som angivelig røyker hashisj), med en forgiftet kniv. Dro hjem da hans
far døde. Kronet i 1274. Bygget flere borger i korsfarerstil. Skotten William
Wallace gjorde opprør og Edward tapte i et slag ved Stirling Bridge. Knuste
opprøret i 1298 og han kunne dermed kontrollere Sør-Vest Skottland.
Robert de Bruce tok stilling for britene i 1302 og Wallace
ble avrettet i 1305. Robert de Bruce erklærte seg som konge i 1306. Bruce slo
britene i slaget ved Loudon i 1307. To måneder senere døde Edward av
dysenteri i armene på en av sine pager eller oppassere ved grensen til
Skottland. Han skal ha ønsket at hjertet hans skulle bringes til Det hellige
landet og bli brukt i hans siste innsats mot de vantro. Hans sønn Edward
etterkom ikke farens ønske. Han oppga kampen mot skottene. «Jeg er mer redd
farens døde ben enn for hans levende sønn», sa Robert Bruce.
1307-1327
Edward II: Skal ha gitt inntrykk av å være litt mer
kultivert enn sin far. Han hadde fulgt faren på mange av krigstoktene hans, men
han hadde ikke samme erobringsevne og krigslyst som faren. Faren hadde lagt
merke til dette og hadde derfor forsøkt å «stramme opp» gutten ved bl a å
beordre Piers Gaveson til Edwards huslærer. Tiltaket lykkes imidlertid
ikke helt: Edward ble så «avhengig» av Gaveston at Gaveston ble utvist til et
liv i Frankrike, antakelig på ordre fra Edwards far. Edward beordret så
Gaveston tilbake da han ble konge selv, i stedet for å knytte til seg andre
kapable rådgivere i landet. Gaveston ble utnevnt til «earl of Cornwall», en
tittel som inntil da kun var forbehold de kongelige.
Fra Aschehougs Verdenshistorie:
Den som fikk merke at kongsskattene var upopulære, var den
21 år gamle Edward II, som overtok en svær gjeld fra faren. Han var ikke vel
skikket som konge. Han likete best å drive med musikk … og jordarbeid. Han
trodde at han kunne favoriserer enkelte innenfor aristokratiet, først
eventyreren Piers Gaveston (eit usømmelig forhold?).
Han fikk spørsmål ved kroningen: Innrømmer De at de må holde
og opprettholde lovene og de rettferdige sedvanene som samfunnet i riket har
valgt? (Det var langt fra at kongen ble tilkjent lovgivermakt på egen hånd,
altså).
I 1311 krevde stormennene at det ble innført en slags
parlamentarisme; baronene krevde å få samtykke til utnevnelse av embetsmenn.
Gaveston ble halshugget i 1312 under gledeserop og hornblåsing. Sentral i dette
var jarlen av Warwick, men Edward fant seg nye favoritter, jarl Hugh av
Winchester og sønnen (Despencer). I 1322 ble Thomas av Lancaster
halshugget. Han ledet kongens motparti. De andre lederne ble hengt. Lord Badlesmere
ble dratt etter en hest … hodet ble festet over porten til Canterbury.
Forordningen av 1311 ble kjent ugyldig i 1322. …
Edward forsto ikke grunnvilkårene for fyrstelig
maktutøvelse. Kongens autoritet «fra Gud» ga nok innflytelse, så lenge som …
han fikk lære hvor grensene for kongemakten gikk …
Han tok godsarven fra en del baroner og fikk opprør mot seg.
Det spilte nok også inn at han ikke var en særlig tilfredsstillende ektemann,
for dronning Isabella, datter av Filip IV, slo seg i lag med den kjekke Roger
Mortimer, jrl av March. De dro til Frankrike sammen, men de kom tilbake og
sammen med opprørerne fikk de myrdet Edward II. Men først ble de to kongelige
favorittene, Dispencers, drept. Jarlen av Winchester ble irettesatt med
følgende før han ble henrettet: … denne retten nekter deg å svare, siden du
selv laget en lov hvor en mann kunne dømmes uten rett til å svare … med vold
mot landsloven og slik du selv slo under deg eiendommer, og du rådet kongen til
å ta arven fra sine vasaller … som en forræder har du rådet kongen til å
ruinere prelatene … derfor skal du «tarmdragast» for ran og forbrytelse mot
kirken og hodet ditt sendes til Winchester, der du fikk jarlenavn. …
Han sønn fik samme dom. Biskop Stapledon som hadde
vært kongens skattemester, ble halshugget med en slakterkniv …
Hæren til Isabella og Mortimer kunne neppe være
særlig bedre enn det gamle regimet. Lederne gikk i brodden for plyndring vidt
og bredt. Edward III’s to helbrødre,
hertugen av Kent og Norfolk, plyndret 24 gods … flere hundre dispensasjoner for
drap ble utstedt før den 18 år gamle Edward III kunne krones etter faren i
1327. Selv henrettet han som mors elsker, Mortimer og moren ble sperret inne
…
Fra 1327 ble det fast skikk at endring av sedvane og vedtatt
lov skulle skje med Parlamentets medvirkning, også de lavere stendene av valgte
riddere fra grevskapene og byborgere skulle være med. … dommer eller lover
kunne nå ikke vedtas uten samtykke fra begge hus der.
(Bearbeidet av meg fra Europa i krise, 1300-1500, av Kåre
lunden, Utdrag, pensumtjeneste 1995).
Og så, for et enda mer utvidende perspektiv: Dronning, nå
avgåtte, Margrete av Danmark i relasjon til norske kong
Håkon 5, Magnussons slekt:
Kong Hans, d 1622, er stamfar
til Christian IX og til det nåværende danske og norske kongehus.
Christian III’ s far var
Fredrik 1, farfar Christian 1, farfarsfar er Didriech av Oldenburg.
Eufemia Eriksdatter f 1317,
var datter til Ingeborg eller Ingebjørg Håkonsdtter (5).
Hennes barn Albrecht av
Mechlenburg ble svensk konge, pluss Henrik III danske konge.
Kristian IV's mor er Sofia av
Mechlenburg. Gift m Fredrik II hvis en av etterkommerne er kong Hans.
Det er litt komplisert, men veldig lett når man først samler
inn rekkefølgene.
Se denne svært så negativt avslørende, for document.no sitt
vedkommende, (litt nede på siden):
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/det-selvskadende-emo-moderatiet-pa.html
--
https://www.forskning.no/arkeologi-historie-vikingtiden/skjeletter-avslorer-dansk-innvandring-i-england-lenge-for-vikingene/2086833
… Men lenge før vikingene kom på banen (om lag 800–1050),
dro folk fra dagens Danmark, Tyskland og Nederland på en «storstilt» utvandring
mot vest og bosatte seg i England, viser en ny DNA-studie.
https://subjekt.no/2022/03/31/vi-ma-huske-pa-norges-over-1000-ar-gamle-band-til-kyiv-riket/
… Alle skandinaviske land har hatt Ukrainsk dronning
En av de tre brødrene var Rurik, som etablerte seg i
Novgorod. Godt plassert i et av de viktigste sentrene langs den europeiske
elvehandelen vokste han seg mektig. En av Ruriks arvinger, Oleg av Novgorod,
utvidet rus-riket og inntok i 882 byen Kyiv, som han gjorde til sitt nye
hovedsete. Oleg erklærte Kyiv som «rus-folkets mor», og brukte byen som base
for å sikre viktige områder slik at handelen kunne fortsette å blomstre. Olegs
gravhaug hevdes fortsatt å ligge i Kyiv.
Etter hvert som Oleg befestet sin makt og utvidet
interessesfæren til Kyiv, ble flere finske og slaviske stammer en del av
Kyiv-riket, og i år 911 vant Kyiv-fyrstene over de tyrkiske Khazarene en gang
for alle. Oleg inngikk også svært lukrative handelsavtaler med Konstantinopel,
som gav Kyiv-staten helt spesielle økonomiske fordeler.
Fra blogg om symbolene: mandag 3. august 2020,
Assosiasjons-sparking -
for et symbol, men ikke et hvilket somhelst symbol?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/assosiasjons-sparking-for-et-symbol-men.html
Og: søndag 16. februar 2025: Trump
& co.: De nye normanniske verdensherskere?
https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/trump-com-de-nye-normanniske.html
-
Jeg fristes, med en viss frykt for represalier, til å ta
med følgende i sin helhet:
https://www.forskning.no/arkeologi-historie-vikingtiden/skjeletter-avslorer-dansk-innvandring-i-england-lenge-for-vikingene/2086833
Skjeletter avslører dansk innvandring i England lenge før
vikingene
Vikingene er berømte for erobringer og reiselyst – ikke
minst i England, der de klarte å få kongemakten med Svein Tjugeskjegg i 1013.
Men lenge før vikingene kom på banen (om lag 800–1050), dro
folk fra dagens Danmark, Tyskland og Nederland på en «storstilt» utvandring mot
vest og bosatte seg i England, viser en ny DNA-studie.
Faktisk var det langt flere folk fra Danmark som flyttet
vestover i århundrene før vikingtiden, forteller forskerne.
– Mesteparten av det dansk-relaterte opphavet som vi ser i
dagens engelskmenn – i gjennomsnitt omkring 40 prosent, alt avhengig av
regionen – kom til England allerede i den anglosaksiske perioden mens det bare
er et mindre bidrag fra vikingtiden, sier studiens førsteforfatter, Joscha
Gretzinger, fra det tyske Max Planck-instituttet.
Beowulfkvadet er skrevet ned av en ukjent person – her ser
vi den første siden.
Lenge før vikingene
Med andre ord anslår studien at gjennomsnittlig 40 prosent
av nålevende engelskmenns DNA stammer fra bølgen av innvandring som antagelig
kom fra Danmark, Nord-Tyskland og Nederland i den anglosaksiske perioden fra
410–1066 e.v.t.
– De fleste har hørt at vikingene bosatte seg i England. Men
her kan man vise at det har vært migrasjon i stor skala lenge før vikingtiden –
helt tilbake til 300-400-tallet. Det er virkelig spennende, sier Hanna
Dahlström, arkeolog ved Københavns Museum og medforfatter til den nye studien,
som er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.
Studien er relevant for i en mangeårig debatt blant
historikere og arkeologer: Hvor mange reiste til England i den anglosaksiske
perioden?
Farefull reise
Migrasjonen skjedde i en tid da reisen over havet mot
England var farefull og vanskelig, og mange har vært skeptiske til at det var
en stor bølge av innvandring, forteller arkeolog Kristian Kristiansen.
– I mange år har man diskutert om det bare var en liten
elite som slo seg ned i England eller om det var snakk om en egentlig
folkevandring, sier Kristiansen, som er professor i arkeologi ved Göteborgs
Universitet, men ikke har vært involvert i arbeidet med den nye studien.
– Nå har vi de kalde fakta, som nærmest peker på en egentlig
kolonisering. Det var både bønder, krigere og konger som slo seg ned i England.
Fra romere til angelsaksere
Innvandringen til England skjedde i en turbulent tid.
Landet hadde i nesten 400 år vært under romernes herredømme,
men i år 410 forlot de plutselig England. Tropper ble kalt hjem til Italia for
å beskytte Romerriket mot voldsomme angrep.
Dermed kunne andre gripe makten, og en ny tidsalder – den
anglosaksiske perioden – kunne begynne.
Angelsakserne var en gruppe germanske stammer – anglerne og
sakserne – som fikk navn fra hjemstedet sitt: Angel og Sachsen i Nord-Tyskland.
De nyankomne migrantene i England kom imidlertid ikke bare
fra det nåværende Nord-Tyskland, men også fra Danmark, Nederland og andre
områder rundt Nordsjøen, viser den nye studien.
DNA fra skjeletter
Den nye studien er publisert i det vitenskapelige
tidsskriftet Nature.
Studien analyserer DNA fra 460 mennesker som døde i perioden
mellom år 200 til 1300 e.v.t. og som kom fra England, Irland, Tyskland, Danmark
og Nederland.
Studien trekker dessuten inn DNA-data fra tidligere
forskning som handler om mer enn 4.000 fortidige europeere og 10.000 moderne
europeere.
Historisk stor migrasjon
«Studien vår gir en sterk evidens for en migrasjon i stor
skala i perioden mellom det femte og niende århundret. Begravde mennesker fra
disse århundrene stammer i gjennomsnitt 75 prosent fra dagens Nederland,
Nord-Tyskland og Danmark», skriver en av studiens hovedforskere, Stephan
Schiffels fra Max Planck-instituttet.
Han påpeker at en migrasjon på den størrelsen ikke har
skjedd på noe annet tidspunkt i Englands historie i de siste 4.500 årene.
Strømmen av migranter til England førte til store
omveltninger for språket, arkitekturen, landbruket og kulturen på de britiske
øyene.
– Det er på grunn av angelsakserne at man snakker engelsk i
dag i stedet for keltisk. Men studien gir også en forklaring på hvorfor man
fortsatt snakker keltisk i Irland, Skottland og Wales. Hit nådde ikke
angelsakserne, sier den danske arkeologen Kristian Kristiansen.
«Dansker» bosatte seg i England lenge før vikingene. «Når
vikingene kommer til England, er det gamle slektninger de kjemper mot», sier
arkeolog Kristian Kristiansen.
Fra Danmark til England
Til tross for angelsaksernes kulturelle innflytelse i
England har det vært heftig debatt blant forskere om hvor mange som faktisk
flyttet til England i denne perioden.
Det finnes bare noen få skriftlige kilder fra denne tiden.
En av dem – «En kirkelig historie om det engelske folket» – ble nedskrevet av
den engelske munken Beda rundt år 731. Beda skriver at anglerne, sakserne og
«jydene» (engelsk «Jutes») var blant de tre største stammene som bosatte seg i
England.
«Jydene» har senere blitt fortolket som folk fra Jylland, og
Beda skriver blant annet at de slo seg ned i Kent, sørøst for London. Men funn
av gjenstander tyder på fransk eller sørtysk innflytelse i området – ikke på
dansk.
Elite eller folkevandring?
Slike «uoverensstemmelser mellom arkeologiske opptegnelser
og historiske fortellinger» har ifølge den nye studien blitt brukt til å avvise
ideen om en massiv migrasjon til England.
I stedet ble det den «foretrukne teoretiske holdningen for
mange arkeologer fra 1960-årene og framover» at det bare var en mindre
elitegruppe som flyttet til England.
Andre arkeologer har derimot vært overbevist om at det ikke
bare var snakk om innflytelse fra en liten elite-gruppe, men derimot en større
bølge av innvandring i England i den anglosaksiske perioden.
– Det har vært to modeller, og man har ikke kunnet bli
enige, for arkeologien har ikke gitt mulighet for å trekke sikre konklusjoner.
Men nå viser genetikken at det var snakk om en omfattende migrasjon, sier
Kristiansen, som har samarbeidet med DNA-forsker Eske Willerslev.
DNA fra skjeletter
Studien bygger både på arkeologiske funn og på analyser av
gammelt DNA som har blitt trukket ut av knokler fra 460 mennesker som døde i
perioden mellom år 200 til 1300 e.v.t.
278 av disse menneskene var begravet i England mens resten
kom fra det nordvestlige Europa. Københavns Museum har for eksempel bidratt med
16 skjeletter fra 1000-1200-tallets København.
– Vi kan se at migrasjonen til England involverte både
kvinner og menn og at de fra begynnelsen må ha blandet seg med den lokale,
«britiske» befolkningen, forteller Stephan Schiffels, som er
forskningsgruppeleder innen populasjonsgenetikk ved avdeling for arkeogenetikk
ved Max Planck-instituttet.
Denne kvinnen ble funnet under utgravingen av St. Clemens
kirkegård i København i 2008 og levde i tidlig middelalder. Hun er en av 16
skjelettene fra Københavns Museum som inngår i den nye studien. (Foto:
Københavns Museum)
Etnisk skille?
Det er imidlertid ikke overalt innflytterne fikk barn med
lokalbefolkningen.
– Andre steder, slik som Apple Down i West Sussex, ble
immigrantene begravet separat på kirkegården. Kanskje er det spor etter et
sosialt skille på dette stedet, sier Duncan Sayer, arkeolog ved University of
Central Lancashire og en av hovedforskerne bak studien.
Nettopp kombinasjonen av arkeologiske data og genetiske
resultater får ros fra DNA-forsker Ellen Røyrvik, som selv har forsket på
innvandring på fortidens England.
Forskerne har rekonstruert et stamtre på 13 individer fra en
gravplass i Buckland ved Dover i England. Studien viser hvordan en «lokal»
engelskmann har blitt integrert i en innvandrerfamilie. Firkanter beskriver
menn, sirkler kvinner.
– Imponerende studie
– Det er en veldig imponerende og grundig studie, sier
Røyrvik, som er DNA-forsker ved Folkehelseinstituttet, men ikke har vært
involvert i arbeidet med den nye studien.
– Tidligere har vi bare hatt DNA fra få individer. Men nå
begynner man å få bedre og bedre data fra mange personer. Så det var nettopp en
studie av denne typen vi har håpet på.
Hun har selv vært med på å kartlegge historisk innvandring i
England ut fra DNA fra nålevende engelskmenn, og hun påpeker at de nye
resultatene passer godt med funnene derfra.
Danmark forbundet med England
Arkeolog Kristian Kristiansen er også begeistret for den nye
studien, men han undrer seg over at studien ikke refererer til en berømt grav
som kalles Sutton Hoo, som er fra 600-700-tallets England.
– Det er en fantastisk vakker og rik grav, og den har sine
nærmeste paralleller i graver fra Skandinavia. Det kunne like godt være en
dansk-svensk konge som ligger der, sier Kristiansen.
– Graven viser at det var tette forbindelser mellom Danmark
og England, og at kongeslektene var tett forbundet i perioden, legger han til.
Vikinger kjempet mot egne slektninger
Han henviser også til heltekvadet Beowulf, som ble nedfelt i
England mellom år 975 og 1025.
– Beowulfkvadet handler om Danmarks eldste konger, men det
er nærmest ingen i Danmark som kjenner det, for det ble overlevert i England,
hos angelsakserne. Angelsakserne kunne skrive ned fortellingen før oss, men
historien er egentlig mer dansk enn engelsk, sier Kristiansen.
Dermed støtter Beowulfkvadet ifølge Kristiansen historien om
den massive innvandringen i England.
– Når vikingene kommer til England, kjemper de mot sine
gamle slektninger, påpeker han.
Spor i dagens engelskmenn
Studien estimerer hvilke genetiske spor innvandringen har
satt i dagens engelskmenn:
- I
gjennomsnitt 40 prosent av DNA-et blant dagens engelskmenn kan antagelig
tilskrives innvandringen fra Nederland, Tyskland og Danmark i den
anglosaksiske perioden.
- I
gjennomsnitt 20–40 prosent av DNA-et blant dagens engelskmenn kommer
antagelig fra Frankrike eller Belgia.
– Det er fortsatt uklart om dette skyldes noen få
enkeltstående migrasjonsbegivenheter, slik som den normanniske erobringen av
England (1066, red.), eller om det var resultatet av århundrer med ferdsel over
Den engelske kanal, sier Stephan Schiffels.
Strid om vikinger i England
Det har vært strid blant forskerne om hvor mange som flyttet
til England i vikingtiden.
I
en studie fra 2016 regner Ellen Røyvik og en kollega seg fram til at det
var fra 20.000 til 35.000 danske vikinger som dro vestover og bosatte seg i
England – men tallet er usikkert og omdiskutert.
Forskerne som står bak den nye studien, vet ikke akkurat
hvor mange vikinger som reiste til England – bare at det skjedde i «stor
skala».
Hovedforfatter Stephan Schiffels påpeker at det vil kreve en
helt annen form for matematisk modellering å komme med mer nøyaktige tall.
Innvandrerkvinner begravet med flere smykker
Forskerne som står bak den nye studien finner ingen
forskjell på hvordan menn ble begravet i den anglosaksiske perioden – uansett
om de hadde lokale aner eller innvandrerbakgrunn.
Det samme gjelder imidlertid ikke kvinner:
– Kvinner med immigrantbakgrunn ble oftere begravet med
smykker enn kvinner av lokal opprinnelse. Det tyder på at det kan ha vært
viktig – i hvert fall for noen aspekter av livet og døden – om man hadde
immigrantbakgrunn, sier studiens hovedforsker, Stephan Schiffels.
Han påpeker at deres etniske opprinnelse kanskje kan ha
spilt inn på kvinnenes status i samfunnet eller kanskje var det bare forskjell
på den rituelle praksisen ved begravelsen.
Gravgods fra en grav i Issendorf i Tyskland, som inngår i
den nye studien. (Foto: Landesmuseum Hannover) . Referanse:
Joscha Gretzinger mfl.: The Anglo-Saxon
migration and the formation of the early English gene pool. Nature, 2022.
DOI: 10.1038/s41586-022-05247-2
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les
originalsaken på videnskab.dk her.
-
https://subjekt.no/2022/03/31/vi-ma-huske-pa-norges-over-1000-ar-gamle-band-til-kyiv-riket/
Vi må huske på Norges over 1000 år gamle bånd til
Kyiv-riket. Henrik Lysøe, Jon Storm-Mathisen:
I går talte Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, til
Stortinget om Norge og Ukrainas felles arv og historie. «For tusen år siden var
norske vikinger våre gjester og deltok i etableringen av den første staten i
Kyiv. I norske sagaer ble dette kalt Gardariket. Dette er fortene våre og deres
forfedre pleide å dele», var blant utsagnene i Zelenskyjs anmodning til
Stortinget om ytterligere hjelp til Ukraina.
Kyiv-riket var en stat som blomstret mellom år 880 og 1100,
og som hadde hovedsete i dagens Kyiv, hovedstaden i Ukraina. I sin storhetstid
omfattet Kyiv-riket dagens Hviterussland, samt deler av det sørlige Russland,
og var den første reelle slaviske staten. Vikingene spilte en sentral rolle i
dens framvekst.
Rus-vikingene var nordboere som reise ut fra Skandinavia, og
etablerte seg langs elveveiene i Europa. Disse elvene var viktige for handel,
da de knyttet Nord-Europa og Østersjøen i nord sammen med Det kaspiske hav og
Midtøsten. Disse elvene var ofte farlige å seile på.
Historiske kilder nevner at et av vassdragene som inneholdt
spesielt skarpe steiner og upålitelige fossefall humoristisk ble referert til
som «nå må du ikke sovne»-vassdraget. Handelsrutene langs Europas elver, styrt
av rus-vikingene eller væringene, brakte enorme rikdommer inn i Skandinavia fra
resten av verden, og det har blitt funnet hauger av sølvmynter fra det
bysantinske riket og Midtøsten i graver i Norden.
Les også: Revidert
historie legitimerer invasjoner
Elitestyrke av vikinger
Kyiv-rikets tidlige herskere var av vikingætt. Mange av
rus-vikingene ble værende langs handelsrutene, blant annet i Konstantinopel.
Vikingene var kjent for sin lojalitet og sitt mot, noe den østromerske
keiserfamilien benyttet seg av. De dannet den varangianske garden, en
elitestyrke som bestod av rus-vikinger, og som fungerte som keiserfamiliens
livvakter. Runeinskripsjonene i Hagia Sophia i dagens Istanbul ble trolig laget
av medlemmer av denne styrken.
En annen mektig by langs handelsrutene gjennom Europa var
Novgorod, som vikingene kalte Holmgard. Ifølge den russiske Primærkrøniken ble
norrøne adelsmenn invitert til Novgorod av lokalbefolkningen, da disse ikke
klarte å komme til enighet om hvem som skulle styre området:
De sa til hverandre,: «La oss søke en fyrste som kan herske
over oss, og dømme oss etter loven». Dermed dro de over sjøen til de Varangiske
Rus-vikingene. Chudene, Slaverne, Krivichsene og Veserne sa så til
rus-vikingene: «Vårt land er stort og rikt, men uten orden. Kom og hersk over
oss.» De valgte så tre brødre og deres slektninger, som tok med seg resten av
rus-vikingene og emigrerte.
Les også: Oligarker
unngår sanksjoner via kunsthandel
Alle skandinaviske land har hatt Ukrainsk dronning
En av de tre brødrene var Rurik, som etablerte seg i
Novgorod. Godt plassert i et av de viktigste sentrene langs den europeiske
elvehandelen vokste han seg mektig. En av Ruriks arvinger, Oleg av Novgorod,
utvidet rus-riket og inntok i 882 byen Kyiv, som han gjorde til sitt nye
hovedsete. Oleg erklærte Kyiv som «rus-folkets mor», og brukte byen som base
for å sikre viktige områder slik at handelen kunne fortsette å blomstre. Olegs
gravhaug hevdes fortsatt å ligge i Kyiv.
Etter hvert som Oleg befestet sin makt og utvidet
interessesfæren til Kyiv, ble flere finske og slaviske stammer en del av
Kyiv-riket, og i år 911 vant Kyiv-fyrstene over de tyrkiske Khazarene en gang
for alle. Oleg inngikk også svært lukrative handelsavtaler med Konstantinopel,
som gav Kyiv-staten helt spesielle økonomiske fordeler.
Kroningen av Olegs sønnesønn, Volodymyr, i 980 markerte
overgangen fra et norrønt-hedensk til et slavisk-kristent Kyiv-rike. Senere
giftet Volodymyrs sønn, Jaroslav, seg med den svenske prinsessen Ingegjerd
Olofsdatter. Hun var opprinnelig trolovet til Olav den Hellige. Jaroslav og
Ingegjerd var vertskap for Olav, som bodde i eksil i Kyiv.
En av Jaroslavs døtre, Ellisiv av Kyiv på norrønt, giftet
seg senere med ingen ringere enn Harald Hardråde. Hun ga trolig Harald solid
motstand før hun sa ja til å gifte seg med ham. Ellisiv ble med Harald tilbake
til Norge, og hennes datter, Ingegerd, var i løpet av sitt liv dronning av både
Danmark, gift med Olav Hunger, og senere Sverige, da hun etter førstnevntes død
giftet seg med kong Filip av Sverige. Jammen har alle de skandinaviske landene
hatt Ukrainsk dronning!
Vikingen Ruriks etterfølgere hersket over disse landområdene
i 21 generasjoner, i til sammen over 700 år, og er et av verdens lengstlevende
dynastier. Arverekken regnes som avsluttet med Feodor den første av Russland,
som døde i 1598.
Som Zelenskyj påpekte i Stortinget, ser vi altså at båndene
mellom Norge og Ukraina er mye tettere enn de fleste er klar over.
