Nei til islam

https://youtu.be/DfKTetIMx80?si=G8gkIIyI6_Ejnbnk&sfnsn=mo

Linken over viser til en debatt mellom to jurister og folkerettseksperter, Cecilie og Ragnar, om Israel eller konflikten i Midt-Østen mellom det som nå kalles Palestina, som ikke er en stat, og Israel, som jo er en etablert stat, og en sekulær stat, i motsetning til Palestina som vil bli et teokrati.

Moderator eller intervjuer er Henrik Beckheim, som går for å være jøde, og som driver et podcast-firma med kontaktflate mot dagens synsere og «wannabe-kjendiser».

Det som vil slå mange, er islams fravær i denne dialogen, debatten eller krangelen, får man vel kalle det. Grunnen kan være forståelig, men hele «sceansen» begrenser seg derfor til forsøk på å beskrive rettstilstanden enten som et de lege lata-fenomen eller som et kronisk de lege ferenda-anliggende, selv om tydelige grenser for dette er vanskelig å trekke og få tydeliggjort, hvis man ønsker en «full klarhet», som bare er oppnåelig for publikum med allerede på forhånd fastlagt verdi- og tenkeparadigme, eller ideologiske, teologiske og politiske premisser, inkludert konklusjoner om hvem man bør og skal «holde med», eller det motsatte.

Ceciie Hellestveit er mer induktiv hva gjelder det større perspektivet på krigene og konfliktene. Hun lister opp «det var tilstanden den gang, så skjedde det og det, og så endret «man» regler og forsøkte å endre normer og etter ulike slags lover, formelt og materielt, slik at det nå er den og den situasjonen og rettslige tilstanden som skal og bør være den rette konsensus». Med konsensus mener hun FN, som hun mener forsvarer og etablerer folkeretten. Hun tenker juridisk induktivt.

Hellestveit ser ikke ut til å makte å forankre jussen/retten i hverken gudsbegrepet eller i Gud, ikke engang som en vag eller fjern mulighet, ja, ikke i det hele tatt; bare kanskje i en slags overgud, en synkretistisk gud – opportunistisk eller servilt - som hun tror eller beregner er en gud til for tankens og følelsenes skyld, og ikke for sin aseitets skyld. Hivs man slår sammen Allah og Gud, går det nok bra og kan være en hjelp for tanken og jussen, og dermed Vesten og demokratiet, ser det ut for at hun tenker. Dette i seg selv begrenser Hellestveit som jurist, vil jeg tro, men ikke som «islamsk jurist».

Hvordan tenker (mentalt konstituerende) Hellestveitm hvor ligger vektleggingen i hennes tilnærming? : Metaforisk, metonymisk eller «deskriptivt», dvs tilnærmet moderne og totaliserende immanent sekulært og derfor lukket? Jeg går for «deskriptivt», men selvsagt mer eller mindre godt skjult emosjonelt betinger.

Hatlem tenker mer metonymisk; han utelukker ikke det transcendente perspektivet/den «overnaturlig» horisonten, som her bygger på en spesiell åpenbaring, ikke primært den allmenne åpenbaring, (se Barth).

Ragnar Hatlem forutsetter Gud, men han begrunner ikke sitt standpunkt for Israel utelukkende i Bibelen, slik mange kristne i noen miljøer gjør i dag. Men han tenker mer metodologisk «deduktivt», enn Hellesteviet - begge med svært detaljerte og svært konkrete og beviselige kunnskaper ad hoc som agensiell ballast, og funksjonelt moralsk kompass, som jeg vil kalle det. Hatlem er litt tilbakelent i en slags splendid isolation; Hellestveir er pågående, til dels nedlatende. Hun håner Hatlem for å trekke inn "uti possedetis ...", for å tenke formalistisk og blande sammen privat rett og folkerettslige forestillinger.

Hvorfor trekker de så forskjellige konklusjoner?

Jeg fristes til å spørre: Hvilke ulike konstrualer (eller presupposisjoner) er det de arbeider seg frem til som selve det eksistensielle grunnlaget for å ta standpunkt?

Ah, her kan vi redusere hele komplekset ned til forholdet mellom res og nomina, - eller kanskje: Logos - et spenningsfelt som kan kalles alle tings retorisk betingede slagmark. Og vi kommer ikke unna dette feltet, vi bærer det med oss enten vi vil eller ikke. Det kan også dreie seg om noe så vanskelig og så lett som et spørsmål om verdisyn/verdensanskuelse/verdensbilde – alt inkludert i menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn … og Virkelighetsbilde. man har, og valget mellom disse, som aldri helt er gitt en gang for alle på forhånd.

Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/vil-du-ha-mer-helvete-eller-mer-sharia.html og, ikke minst denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/farlig-farvann-presupposisjonell.html

En ting synes klart: Hatlem utelukker ikke Gud (i «regnstykket») som agens eller begrep i dette «spillet»; det gjør Hellestveit. Hatlem innberegner – tror, går jeg ut fra, ting kan tyde på at han er meget seriøs her - «Gud», i sin helhetsfortståelse, Hellesteveit ikke: Hellesteveit legger alt i hendene på FN og konsensus og på den forutsetning at å gjøre nettopp dette er å være mest demokratisk, aktuelt og ene og alene i henhold til rett, lov og dom, både de lege ferenda og de lege lata. Hun tar selvsagt historien i betraktning, men det er konsensus her og nå som gjelder og som har forrangen som gyldig og bindene rett som gjeldende, universelt, her og nå. Det er som om hun tenker: Om et flertall bestemmer at Bibelen ikke er sann, så er det sant og det synspunktet som skal gjelde, objektivt, - og derfor «sikkert». På den måten danner hun gjeldende, demokratisk, rett. Hun går ut fra at tingen (res) har forrang i forhold til nomina, i hvert fall ut fra ønsker og (politisk eller aktive eller passive ideologi, ofte kalt: reelle behov, men denne retten eksisterer ikke objektivt, utenfor sinn og skinn, så å si, (eller som et allmennbegrep) for rettstilstanden kan endre seg med endrede samfunns, eller produksjonsforhold (på marxistisk eller psevdomarxistisk vis). Mennesket tiltenkes – på edel og velintendert måte - det adelskap det er å kunne forme sin egen skjebne, og dette er den eneste sanne måte å tenke på, -alt blir relativt og derfor objektivt gjeldende som «naturlig lov», ja, til og med «hjerteloven» selv. Skal den presses på begge parter i Palestina-konflikten? Gis menneskene her et guddommelig ansvar?

Gjelder makt er rett mer enn rett makt? Den som er sikker og liksom kjenner fasiten (og dermed sannheten) her, skorter eller tar feil …

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/fundamentet-er-undergrav-og-ordene-drept.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/nrmere-oss-enn-halspulsaren.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/er-frelse-mulig-i-dag-er-bare-redning.html

Hatlem tenker på en måte innenfor et «gudsparadigme»; Helletveit innenfor et tanke- og følesystem som – for hennes mentale og følelsesmessige forsvarsapparat - åpner mer for demagogi, slu og vedvarende maktkamp, retorikk, troper, analytisk forståelse (tro det eller ei, se det … ). Begges grunnholdning er både analytisk og syntetisk, riktig nok – så hva er riktig, eller meste hensiktsmessig? Ja, si det, du, det gjenstår … tiden vil vise? Se om bla metonymisk tenkemåte her i Del 3:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/tolkning-som-totem-hanvold-som-den.html

Hva er det egentlig som skiller Helletveit og Hatlem – kan vi finne svaret utenfor jussen? Begår de kanskje begge to visse fatale kategori-mistak. Jeg tenker på Gilbert Ryle, 1976) og hans håp om at lingvistiske analyser kunne rydde opp i misforståelser, på høyt plan, i f esk Concept of The Mind. Konkretisert: Du bli guidet rundt på universitetet i Oxford og spør: Men hvor er så universitetet? Eller: Laget spilte en utmerket kamp, hadde en god lagånd, men hvor er den?

Slik går det jo ikke an å spørre, (men tenke det, ja), men vi faller like vel for fristelsen. (The Ghost in the Machine).

Man kan leke med tanken på å kategorisere eller essensialisere Hellestveit og Hatlem, «putte dem» inn i et slags "urokkelig" system. Man kan spørre: Hvem tenker mest i korrelasjoner? Aner vi mer enn vi kan konstatere/vise, at den ene er mer årsaksorientert i sine tankerekker, personlighet, temperament og argumentasjons- og tilnærmings måter, enn den andre? Og hva har dette med deres og våre valg, og vårt ansvar, når vi tar standpunkt for og imot, noe viktig, både saklig og personlig?

Er personlighetene mer avgjørende i måten de performerer – skaper det de nevner - på?

Hellestveit virker mer innstilt mot funksjonelle eller operative definisjoner; Hatlem tenderer mot substansielle definisjoner, (men ikke innenfor absolutt tette skott hver på deres side – ah, reell dialog mulig? Hellestveit er mer postmoderne enn Hatlem, som virker å stå mer fast i modernismen, jfr. følgende litteratur:

Middleton&B J Walsh: Truth is stranger than it used to be.

Robert Jay Lifton: The protean Self.

Kenneth J. Gergen: The Staturated Selv.

Walter Truett Anderson: Reality isn’t what it used to be og The Truth about Truth.

Carl R. Trueman: The Rise andTriumph of the Modern Self, (2020).

(Se også: Den religiøsa mænniskan av Geels og Wikstrøm, Psykokologiska perspektiv, 1993, hvor det spørres: Eksisterer (i det hele tatt) Selvet?

Hellestveit ser ut til å ha falt «under the UN spell», som jeg kaller det. Hvis en populasjon sier at de vil ha et land, en nasjon, fordi de trenger det, og å mene noe annet, oppfatte som grusomt (islamofobisk f eks) og bør motarbeides, nærmeste med alle midler, i hvert fall «legitimt» «by poroxy», om et land, som egentlig ikke eksisterer, altså, så er det bare å si at det eksisterer, og så eksisterer det, i kraft av ordene vi sier, og slik danner bindende konsensus for alle penga. Det minner litt om visse karismatiske fundamenter: Ordet skaper det det nevner, det gjelder bare å koble seg på Ordet og gjenta det, om att og om att (i en slags selvoverbevist sikkerhet i tro). Og så vil bønnesvaret følge – magisk, eller?

… R. C. Sproul, i Can I be sure I’m saved?, 2010, s 44: »Therefore, brothers, be all the more diligent to make your calling and election sure, for if you practice these qualities you will never fall … «, se:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/tolkning-som-totem-hanvold-som-den.html

-og scroll nedover …

En bedre metode for å forstå problematikken på, kan være å få med seg The Palestinian Delusion av Robert Spencer av 2019, (og se linkene). Spencer har ingen illusjon om at «islam» kan holdes utenfor «virkelighetsbildet» i MØ-konflikten. Å trekke inn islam synes her svært berettiget, hvis ikke helt nødvendig, for å kunne gi oss et mer «adekvat» bilde, en mer ærlig og fullstendig forklaring og et mye bedre refleksjons-, analyse- og vurderinsgrunnlag for helt eksistensielt/ideologisk/politisk viktige valg og perspektiver. Å ikke gjøre det, snevrer inn alle horisonter og hermeneutiske modeller og tilnærminger.

At ingen i programmet nevne islam eksplisitt, gjør debatten svært «lokalt» betinget og minner mer om en bygdekrangel enn en vektig debatt, siktet mot en mulig universell rett og rettsoppfatning. Tas ikke islam med i «rettskildegrunnlaget» mister konflikten det alvor den fortjener.

Hellestveit og Hatlem er selvsagt begge meget orientert mot rettsprinsipper, og objektiv rett, både materiell og formell rett, som holder alt sammen og oppe, alltid i et visst flertallshåp om varighet, forutsigbarhet og stabilitet. Men prinsipper er prinsipper. Tenk på fredsvilkårene i Augsburg i 1755 hvor man etablerte: Den som eier landet (fyrsten), bestemmer religionen (hva folk skal tro på). Dette var jo et utmerket prinsipp, den gang, og det ble fulgt til etter at trettiårskrigen, da prinsippet ble fastslått på nytt. Før trettiårskrigen begynte i 1618, kunne Maria Medici enten bevisst eller ubevisst «instigere» Bartholumeumsnatten med nedslakting av tusenvis av katolikker i Paris og ellers nettopp på det juridiske grunnlag at den fyrste som eier landet også bestemmer hvilken tro «borgerne» skal ha.

(Cuius regio, eius religio- ("whose realm, his religion", den som eier folket, eier troen).

Hatlem blir etter dette mer FN-skeptisk enn Hellestveit, som satser alt på nettopp det «kortet».

Men FN trenger kanskje i dag mer enn noen gang å «få øynene» på seg, at man tillater seg å stille seg kritisk til hele systemet. Hva med disse, bare for hintets skyld:

Sviket fra FNs menneskerettighetråd

https://www.rights.no/2026/01/sviket-fra-fns-menneskerettighetrad/

– FN er tvers gjennom korrupt

https://www.rights.no/2026/01/fn-er-tvers-gjennom-korrupt/

Og fra eget lager:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

Og:

– Vesten er i ferd med å tape verdikampen overfor islam

https://www.rights.no/2023/08/vesten-er-i-ferd-med-a-tape-verdikampen-overfor-islam/

Innskudd: … OIC, grunnlagt i 1969 og nå bestående av 57 medlemsland, definerte seg fra begynnelsen som en religiøs organisasjon etablert for å beskytte og beskytte islamske verdier og muslimske interesser.

– For OIC handler det ikke først og fremst om et forbud mot koranbrenning, sier Heini i Skorini.

– Selv om jeg ikke har noen sympati med koranbrenninger, er det konteksten som er farlig i denne sammenhengen. At man tilpasser seg fordi noen autoritære muslimske regimer presser på.

Skorini har tidligere gitt ut boken «Kampen for ytringsfriheten», der han undersøker hvor kampen om ytringsfrihet står i internasjonal politikk og i FN-systemet. Og det er grunn til bekymring for forkjempere for vidtrekkende ytringsfrihet. Ifølge Heini i Skorini er prosjektet for OIC langt større enn bare et forbud mot koranbrenning. De ønsker å endre de generelle internasjonale spillereglene.

… Det heter hos FN at alle FNs vedtak (resolusjoner) og avtaler er med å forme folkeretten, som igjen sier hva som medlemslandene kan og ikke kan gjøre:

FN og folkeretten har sånn sett rollen som en moralsk dommer i internasjonal politikk – noen som påpeker hva som er rett og galt. Hvis et land mistenkes for å bryte folkeretten kan saken bli meldt inn til Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), der dommere vurderer om folkeretten ble brutt eller ikke. Men domstolen kan ikke straffe land med makt eller sette noen i fengsel.

Det er kun FNs sikkerhetsråd som kan vedta maktbruk mot andre land, og det er først og fremst for å sikre internasjonal fred og sikkerhet. FN som folkerett og moralsk dommer handler derfor mer om å tydeliggjøre hva som er rett og galt i internasjonal politikk, fremfor å straffe landene som bryter reglene.

Men hvordan står det til med FN som moralsk dommer, når OIC-flertallet ikke eier skrupler? OIC har over flere tiår kjempet for å gjøre kritikk av islam forbudt, altså til en kriminell handling, slik som det er i mange muslimske land. Men som Heini í Skorini, en færøysk statsviter og professor, sier har OIC blitt stadig mer sofistikert i sin innsats for å presse egen agenda gjennom. Mens argumentasjonen for år siden først og fremst ble begrunnet med religiøs fordømmelser og sharia, har OIC nå lært å bruke det sekulære, juridiske språket: menneskerettigheter, minoritetskrenkelse, hatprat og dialog, et språk som allerede er akseptert i Vesten.

Litt mer i evighetsperspektiv nå:

… Lex aeterna means the eternal law; the moral law; the law of nature. Lex aeterna is the law which God at the time of the creation of the nature of man infused into his heart, for his preservation and direction.

Den naturlige loven er en universell og rasjonell lov som utgår fra Gud, oppfattes av mennesker, bekreftes ved bruk av fornuften og har til hensikt å fremme menneskehetens, enkeltmenneskenes og familiers bevaring, utvikling og lykke.

Naturrett er en rettslære som hviler på den forestilling at på grunn av sin natur og naturens orden og lovmessighet har mennesket visse opprinnelige, allmenne rettigheter og plikter.

Den naturlige lov Kristne regner med at det finnes etisk kunnskap på tvers av religion og kultur. Dette har ikke kristendommen monopol på. Et berømt sted i Romerbrevet skriver Paulus: «For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven ...

Her følger en meget oppklarende oversikt:

As fas as I know, according to St. Thomas Aquinas (Summa Theleologica – 1485) law is derived from God’s imperatives. He coined 4 type / kind of law which are：

1. Lex Aeterna (Eternal law): It is law of God’s ratios that cannot be captured by human sensory / senses. It is the decree of God that governs all creation. It is, "That Law which is the Supreme Reason cannot be understood to be otherwise than unchangeable and eternal."

2. Lex Devina (Divine law) : God’s law that is stated in the Holy Bibble.

3. Lex Naturalis: Natural Law which is the law that is decoded by human that sourced from Lex Aeterna with human reason/ratio / senses.

4. Lex Humana atau Lex Posita (Human law): human’s made law to govern human life; that is sourced from human reason, logic and/or interest.

So in brief, St. Thomas Aquinas argue law is rules that derived from God’s ratio, logic, or imperatives that; in meta concept, that is sourced back to Lex Aeterna, some are pass to human from prophets and written in Holy Bibble / Scripture (Lex Devina). Some (written or unwritten) law is not written in Bibble but sourced from human logic / reason but govern by God’s ratio / logic (Lex Naturalis). And there are also laws that derived from human interests, reasond, and/or logic.

This theory gave birth to thoughts that led to the theory of justice as a moral imperative as voiced by the more modern theories about "natural law", as seen in the thoughts of D’Entreves, Morris Cohen, and Luijpen.

Sorry for my English, I learn it from Indonesian so it might need adjusting. Hope this answer helps.

Source：

Wikipedia, Thomas Aquinas, [Online], (Thomas Aquinas - Wikipedia

Fra tidligere brevveksling med en venn: Du skrev: PS. Holberg behandler ikke noe sted spesifikt dekalogen eller bibelen som kilde i boken. Han nevner "de ti bud" et sted (av til sammen 3 tekststeder), knyttet til at disse budene ikke er i strid med naturretten, eller at naturloven, som han skriver "er uttrykt den hellige skrift, særlig i de ti bud."

Kommentar: Her bekrefter du bare det jeg har sagt og ment hele tiden. At han ikke «behandler osv», som du skriver, betyr at ikke han andre steder ikke impliserer dekalogen etc. Du bruker denne infoen som et argument, ser det ut for. Men et argument for – eller imot – men hva da?

Du skrev også:

"Det er Gud som har forordnet den naturlige loven og innprentet den i menneskenes hjerter. Menneskene kan derfor ikke på noe vis endre loven, men er for alltid forpliktet til å etterleve den. Loven kalles alminnelig fordi den er gitt til alle, og kan forstås og oppfattes av naturens lys. Skjønt den er klarere uttrykt i den hellige skrift, særlig i de ti bud. "

Kommentar: Dette er grei skuring. Det er helt i takt med det jeg har skrevet og ment tidligere. Det virker som om du bruker det som et argument mot noe jeg har skrevet, Det får meg til å mistenke deg for ikke helt å forstå hva jeg skriver, og at du ikke får med deg nyansene og mine tilleggsmomenter eller supplerende og fullt mulige nye og informative vinkler, hvis du forstår.

Som jeg skrev tidligere: Kommentar: Legg merke til ordet innstiftet her. Hva er forskjellen fra innprentet? Disse to begrepene oversettes litt ulik i ulike bibeloversettelser, f eks som «skrevet over menneskets hjerte», og «skrevet i menneskets hjerte», gjerne sammenfatter som «hjerteloven». Både Luther og Holberg sikter til denne loven som «naturloven», en lov som altså betegnes med mange ulike ord, men som alle smelter sammen i konseptene rundt dekalogen.

Som du selv nevnte: "Den høye øvrighet må passe nøye på at den naturlige lov ikke overtres. Denne lov er innstiftet i menneskenes hjerter og gjentatt i de ti bud. Menneskelig ondskap er likefullt svært utbredt. Og det viser seg at verken den naturlige lovens klare nyttevirkninger eller frykten for Guds straff er tilstrekkelige faktorer til å holde onde mennesker i tømme. Den høye øvrighet må derfor ved de borgerlige lover tilkjennegi hvilken straff som ilegges den som overtrer naturens lov, enten når man gjør noe som er forbudt eller unnlater å gjøre det som er påbudt."

Noe du ikke har svart på, er følgende:

Du sier du vet hva positiv lov er, ok, - er dekalogen positiv lov? Er Konstitusjonen det?

Og: Er følgende eksempel et valid eksempel på hva det jeg vil kalle en – i hvert potensiell - de lege ferenda- naturlig lov er for noe?

I det fremtidige samfunn vil ved, vann og beitemarker, - og retten til å fiske og jakte, være tilgjengelig for alle, slik det en gang var. Avgifter og skatter vil være avskaffet. Ingen vil stå i gjeld til noen besitter, noen herre eller prins; det vil ikke være noen etablert statusforskjell eller rangordning og ingen vil ha noen bestemmelsesrett over andre. Alle skal leve sammen som brødre og søstre og alle skal nyte de samme friheter og gjøre samme eller tilsvarende arbeid som alle andre. Prinser, klerker og sekulære, grever og riddere skal ikke eie med en vanlige folk, slik at alle kan nyte etter behov.

De priviligerte vil så gjøre dagsarbeids på samme måte som alle andre og slik tjene til sitt daglige brød. (s 228 i Millenium, Hans Böhm, rundt 1320 AD. Böhm spådde om tusenårsrikets snarlige komme, basert på Naturlig Lov, Natural Law).

Og ta denne: Joakim Fiore, d 1202:

Skriften inneholder så å si en skjult mening, ikke i allegorisk forstand, men reelt, i forhold til naturen og det naturlige, så å si. Allegori kan sies å være en eksegetisk metode for å avdekke Skriftens hemmeligheter. Fiore’s metode fokuserte ikke på å avdekke disse hemmelighetene kun for moralske og dogmatiske formål. I tillegg mente Fiore han hadde funnet en ekstra nøkkel som tidligere ikke var prøvd. Den ville gi ham tilgang til å forstå historiens utvikling og dermed også gi visse muligheter for å forutsi fremtiden. Han mente å kunne se et mønster i historien basert på fortellingene i Bibelen, særlig Daniel og Apokalypsen. Mønsteret dannet så grunnlag for å kunne fremsi profetier, i stor detalj. Han betraktet historien som en utvikling i tre faser: Den første alderen var Faderens alder, eller lovens alder, den andre var Sønnens alder eller Evangeliets alder og den tredje alderen var Den Hellige Ånds alder.

Den tredje alderen vil fremstå for dens forgjengere som klart dagslys sammenlignet med lyset fra stjernene eller som høysommer sammenlignet med vinter og vår.

Den første alderen brakte mye frykt og slit, den andre brakte tro og søskenkjærlighet. Den tredje alderen ville bringe kjærlighet, glede og frihet og en alder der Guds åpenbaringer ville skje i alle hjerter direkte. ... Verden ville bli som ett eneste gedigent kloster hvor alle er mediterende munker i mystisk ekstase og alle forent idet man synger lovsanger til Gud.

Fiores tanker gjenoppsto, så å si, i filosofer som Lessing, Schelling, Fichte, og til en viss grad hos Hegel, og hos Compte. (The Pursuit of the Millenium, Cohn, s 108).

Kommentar: Mulig at du ikke ser relevansen i de to ovennevnte eksemplene på rettstenkning. Men problematikken og utfordringene blir derved ikke borte. Min venn unnlater å svare.

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html

Se denne aktuelle beskrivelsen, som bedre passer til beskrivelse av noe helt annet, men desto mer faretruende, tenk selv og forestill deg riktig adresse:

https://www.facebook.com/share/p/17p8ep9Xrf/

Og denne, for all del:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/nar-en-utenriksminister-gar-fra.html

Og:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/logisk-quizz-en-test-for-akademikere-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/hva-var-det-med-stalin-og-hva-er-det.html

Siden jeg har skrevet mye om hypermagi og hypermagikere her på bloggen, kan det være nyttig å se litt på hva en universitetsprofessor – Jone Salomonsen – skriver om magi – og f eks om metonomi, som jeg skrev litt om i forrige postering (om bla Northrop Frye først, her: https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/tolkning-som-totem-hanvold-som-den.html ).

Salomonsen videre:

Å bearbeide følelser og opplevelser i dyp meditasjon kaller myto-poetene for en magisk handling – fordi den forandringen som er foretatt på det indre, symbolske planet kan få konsekvenser på det ytre, materielle plan i den forstand at neste møte med … kan bli annerledes. Å samtale med en fantasifar kan ha samme psykiske og fornyende effekt som om samtalen foregikk med den virkelige far. Forholdet kan forbedres.

Myto-poetene forsøker å definere magi i et moderne språk – for å gripe noe nærmest uforklarlig og fantastisk ved tilværelsen. … da forsvinner noe av det gåtefulle … defineres gjerne som «psykoteknikk»; magi oppfattes som et psykisk redskap, et middel til å oppnå noe annet … som en intensjonell handling, eller kunsten å endre bevissthet med viljens hjelp.

Magien blir et eget symbolsystem med en egen språkfilosofi og handlingsteori.

Magien ene prinsipp er metaforisk og forutsetter likhet mellom symbol og virkelighet. Forandring på ett plan vil medføre forandring på et annet plan. … hvis jeg lager et bilde som representerer en del av virkeligheten og så i min bevissthet endrer noe av virkeligheten på det symbolske planet, kan det få praktiske konsekvenser hvis det fører til at jeg forandrer meg selv, - en indre mental handling med bevissthetsendring som mål. Symbolet kan byttes ut.

Magiens andre prinsipp er metonymisk og forutsetter at det fins en årsaksrelasjon mellom symbol og virkelighet. Bildet og virkeligheten er her like materielle; Symbolet blir sett på som en likeverdig del av en «materiell helhet». Når symbolet endres, endres virkeligheten.

Magi er en ytre handling uavhengig av min bevissthet, der forandring skapes gjennom at symbolet selv berører virkelighetens krefter. Symbolet her kan ikke byttes ut med et annet. Det er symboler selv som forårsaker forandringen, ikke mennesket.

Hekser bruker ordmagi, eller erklæringen, en indre reise, visualisering og bønn, praktisk magi for å oppnå materielle goder, eller påvirke og helbrede andre, energetisk magi som arbeider med kroppens energier og trans.

Det enkleste uttrykk for magi er ordmagi der det å uttale visse ord får vesentlige konsekvenser for praktisk liv. Virkeligheten endrer seg som følge av en verbal symbolisering.

F eks: -Vil du ha den som står ved din side til ektefelle? Fra det øyeblikk er deres liv forandret …

Syndsforlatelse er bruk av magi: Presten taler og det skjer – og ordmagien her ledsages av kraftmagi ved at det helles vann over barnets hode. Dette er en magisk handling fordi ordene skaper det de utsier i og gjennom vannet – man har gått over fra døden til livet. Alle som er døpt, har fått den hellige ånd, enten de tror det eller ei … ikke fordi de regner seg som kristne, men fordi de er døpt …

Jeg spør: Er Hellesveit mer eller mindre magiker og Hatlem mindre eller mer magiker enn Hellestveit, og omvendt?

En annen teolog jeg får inderlig lyst til å sitere er R. C. Sproul (som må sees i sammenheng med White og Geisler, som ja har tatt opp tidligere). Sproul var med på Cambridge Declaration, se her: https://neitilislam.blogspot.com/2025/10/reformasjonen-som-imploderer-og.html

Sproul skriver i The Consequenses of Ideas, fra 2000: … Logical positivism gave way to linguistic analysis. It seems that the only valuable task left for philosophy is to explore the meaning and function of language. … det presser imidlertid den teoretiske tanke inn i en trang boks som skviser ut eller ekskluderer de grunnleggende spørsmålene – ultimate issues – som stilles av metafysikere og har gjort det siden Antikken …

Valget i dag står ikke mellom Immanuel Kant og René Descartes, eller mellom G W F Hegel og Søren Kierkegaard … vi må i stedet velge mellom Kant og Thomas Aquinas … til den naturlige teologi i kristen metafysikk.

Jeg får lyst til å spørre Sproul hva han mener om Aquinas når denne hevder: Gud kan ikke hate …

Hvorfor? Jo, fordi en perfekt person ikke hater, (God hates nothing). Frye skriver: In St. Thomas’s metonymic context, such a proposition is practically self-evident … he has to fall back on the general principple of analogy. … when a metphorical tradition conflicts with the metonymic need for conceptual and moral models, the tradition has to give way, s 11.

Et lite tips: Jesus sier til Nikodemus: The Wind bloweth where it listet (wants/wills) … so is everyone that is born of the Spirit … Frye: This is a metonymic translation … på gresk blir ordet pneuma brukt om både ånd og vind … (Nikodemus hørte bare ordet pneuma). … In the metonymic phase this sense of verbal magic is sublimated into quasi-magic inherent in sequence og linear ordering. … Commentary becomes one of the leading metonymic genres … and the traditional metaphorical images are used as illustrtions of a conceptual argument …

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/charlie-i-love-you-more.html

Mer bla a om hva Gud ikke kan gjøre:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dagens-dominerende-form-for-moralsk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

… Thomas av Aquinas etiske syn grunnlegges på hans syn på Guds natur, på menneskets natur og på naturens struktur. Hans Gud var den allmektige, allvitende, den all-gode og det helt enkle værende som allerede var blitt beskrevet av de muslimske rasjonalistene. Han var selve forutsetningen for alt liv. Han var imidlertid også Skriftens Gud, som «befant» seg svært langt fra å være utenfor tid og rom og som grep inn aktivt i begge, et værende som både var immanent og transcendent.

Ideen om Gud som værende både utenfor og innenfor rom og tid var et like stort problem for Aquinas som for de muslimske filosofene. Aquinas foreslo at Gud faktisk kunne handle tidløst for å bevirke resultater innenfor tiden, et argument som får til og med den ellers til Aquinas så forståelsesfullt innstilte Peter Vardy til å stusse. Han innrømmer at det er vanskelig å forstå hva en tidløs handling skulle bety.

Spenningen mellom Aquinas to guder, mellom den helt enkle (usammensatte) Gud og den kjærlige og aktive Gud i Skriftene, mellom ideen om Gud som selve forutsetningen for tilværelsen og Gud som lovgiver og dommer, ligger i selve hjertet av kristentroen. I islam ble denne spenningen utladet bare til en viss grad i de ulike veier de muslimske rasjonalistene og tradisjonalistene tok. Også i kristendommen fantes det en spenning mellom rasjonalistiske og tradisjonalistiske strømninger, men spenningen dem imellom ble ikke utladet slik at det ble et fullstendig skille mellom disse retningene, slik det skjedde i islam, hvor det utsondret seg ulike teologiske systemer, men ble værende i troens sentrum og hjerte. Den spenningen ble så en av kildene for den senere forvandling av kristenheten og den sekulære tradisjonen som skulle komme til å utvikle seg der i motsetning til islam. (Kennan Malik s 151 f)

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html

· Allah's navn i kontekst 4

· Allah's navn i kontekst 3

· Allah's navn i kontekst 2

· Allah's navn i kontekst 1

… (Når Aquinas mener det går an å tale positivt eller bekreftende om Gud, - og den erkjennelse at språket i seg selv og via bruk kan fortelle oss noe om hvem Gud er – så er dette en reaksjon på hva den jødiske filosofen Maimonides mente, nemlig at Gud skulle være vis, god osv ut fra menneskelige forestillinger. Språket kunne ikke romme noen realitet hva angikk Guds attributter. Mennesker – bortsett fra åpenbaringen selv - , kan ikke tale om Gud på annen måte enn metaforisk og allegorisk om Gud, «alt annet språk lar seg ikke oversette til bokstavelig sannhet». Det er denne tilnærmingen vi kaller via negativa.

Aquinas benekter univokalt språk i tale om Gud. Vi kan si at mine foreldre elsker meg, men Gud elsker meg mer. Per er god, men Gud er bedre enn Per. Men et slikt språk plasseres Gud omtrent i samme kategorien som mennesket og dette er det som egentlig ikke lar seg gjøre. Heller ikke lar det seg gjøre å snakke ekvivokalt om Gud, dvs med bruk av ord hvis mening er helt forskjellige. For Aquinas er Gud Skaperen av universet og ut fra dette slutter han at det foreligger en årsaksforbindelse mellom Gud og universet. Gud er imidlertid helt Enkel og helt Annen, men det foreligger altså en forbindelse. Ikke slik at Pers godhet ikke er knyttet til Guds godhet på en eller annen analog måte, men denne godheten er ikke identiske med Guds godhet og dessuten er Guds godhet ikke en veldig forstørrelse av Pers godhet, den er grunnleggende forskjellig. Men det fins altså her en analogi mellom dem, ifølge Aquinas.

Det har i de siste årene oppstått en interesse i teologiske miljøer om hvorvidt Aquinas kunne likestille attributiv analogi med proporsjonal analogi, men dette store tema må vi la ligge her, det får være nok å si at utlegninger av Aquinas teorier om dette i ettertid har forutsatt at Aquinas var en varm forkjemper for teologisk bruk av proporsjonal analogi, men dette er blitt avvist på grunnlag av studier av historiske fakta. Denne forskningen er skeptisk til å tillegge Aquinas uforbeholden akseptasjon eller reelt fokus på påstander som følgende: En perfekt mus er å oppfylle musens natur fullt og helt. Et godt menneske er et menneske som oppfyller menneskets natur, dvs hva det vil så å være menneske - fullt ut.

Det påstås nå at Aquinas hovedanliggende var å understreke hvor viktig det var å bruke attributiv analogi og ikke proporsjonal analogi om Gud. På den måten unngår man å snakke eller tenke om Gud på lignende måte man tenker om et slags overmenneske og slik degradere Gud til ett objekt blant mange andre objekter – eller enkeltværender eller enkeltvesener - her i verden og slik gjøre seg avhengig av en naiv antropologisering eller antromorfisering av Gud. …

Og: Aquinas sier, ifølge Cavin Hyman s 68, at «being» - væren – ikke er noe som Gud og mennesker «deler» eller har sammen – (på samme måte, vil jeg legge til) - , det er heller slik at væren «er» bare for så vidt som den utgår fra eller er skapt av Gud og bare slik blir Guds ontologiske prioritet fastholdt.

Hvis mennesker og Gud delte den samme kvaliteten eller typen av væren, ville Gud og hans skapninger være delaktig i en felles «genus», og dette benekter Aquinas på det sterkeste: Gud er ikke et mål som står i forhold til det som måles. Gud og mennesket hører ikke til den samme orden. All tale om Gud er analogisk for bare slik vil et ontologisk skille mellom det guddommelige og det menneskelige kunne blir respektert.

Se:

… Men en som ikke gikk av veien for å angripe al-Arabi på det mest tydelige og konkrete, var ibn Taymiyya. I 1305, da den islamske verden ble angrepet og nesten undergravd under de mongolske herjingene på den tiden, hevdet han at al-Arabi hadde blendet den i dag så verdenskjente sufi-poeten Rumi så til de grader at Rumi- på grunn av al-Arabi, altså - ikke klarte å skjelne mellom Skaperen og skapningene, at han kunne se det guddommelige til og med i en hund, en gris, og i urin og ekskrementer …

Han påsto også at al-Arabi ved å se enheten i alle ting hadde forledet en viktig myndighetsperson til å tro at han hadde en guddommelig rett til å ha sex med både sin mor og sin søster.

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

Se posteringen fra årstall: 1111 Sigurd Jorsalferd vender tilbake til Norge. Sicilia under Roger den 2.(1111-1154) blir en kulturell smeltedigel hvor dokumenter avfattes både på Latin, Gresk og Arabisk.

Abu Hamid al-Gazhali dør: ”Å drepe dem som sier at verden har eksistert i all evighet, - som f eks Aristoteles gjør -, at Allah ikke kjenner enkelttingene, men bare universaliene, at det ikke fins noe oppstandelse - er obligatorisk”. De som sier dette er mao. ikke muslimer. Koranen er den eneste perfekte bok og ingen annen er nødvendig. Religiøs sannhet kan bare finnes gjennom ekstatisk erfaring, ikke ved å hengi seg til form og fornuft.

Jfr. Koranen 5, 64: ”Jødene sier at Allah’s hånd er bundet, … må de forbannes …, på ingen måte, Allah gjør som han vil”.

Om jihad: Al-Ghazali,d. 1111,: “… one must go on jihad (i.e. warlike razzias or raids) at least once a year ... one may use a catapult against them [non-Muslims] when they are in a fortress, even if among them are women and children. One may set fire to them and/or drown them ... If a person of the Ahl al-Kitab [People of The Book – Jews and Christians, typically] is enslaved, his marriage is [automatically] revoked … and his wife becomes the rightful property of a Muslim. One may cut down their trees ... One must destroy their useless books. Jihadis may take as booty whatever they decide ... the Jihadis may steal as much food as they need ...”, (iflg hadith).

Thomas Aquinas (1224-1274): Guds vilje er bundet av naturlovene i skaperverket, (potensia ordinata). Gud vil det gode fordi det er godt.

Jesus Kristus: ”Ingen er god uten Gud!”. Markus 10.18.

Muslimen Ghazali anser filosofi som et verk av Satan. Han benekter enhver tanke om kausalitet. Hver gang Allah vil at mennesket skal gjøre noe, så skaper Han både selve handlingen, grunnen til den og følgene. Hele følgerekken i f eks en mord-prosess, bestemmes av Allah, helt fra det at f eks kniven lages til den løftes over offeret og til mordet er fullført.

Musikk utgjør for Ghazali en kraftig innflytelse på menneskets hjerte. Bruk av musikk må derfor reguleres. Se:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html

For å angi noe av grunnproblemet her, vil jeg gjengi noen notater jeg gjorde meg for lenge siden:

Men først:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/11/new-york-faller-og-bhatti-psykopat.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Så til «notater i notatform» for enkelthetens skyld, vil mange si:

Psychomachia – sjelekampen i Middelalderen, med møblering av det menneskelige sjeleliv med en rekke selvstendige krefter som f eks vrede, kjærlighet osv.

Renessanseantropologi –fra det tredelte og det selvbestemmende menneske til det mottakelige objekt.

Originea: Synden bevirker en svekkelse i vårt rasjonelle overblikk og medfører accidentia – sløvhet.

Accadia – sløvhet som griper det menneske som selv er utstyrt med krefter og vilje.

Melankoli – overfaller et menneske, som er som et speil, som kun kan fremvise det som viser seg i det. Hvis flere ting, så melankolsk. Melankoliens og retorikkens menneske er det utleverte menneske – hvoretter tro må bli et nøkkelbegrep.

Luther: Ordet som "ein ewiger Gott und nicht ein Kreatur". Både forskjellig og samme.

Ordet er ikke en tom vind som bringer hele det guddommelige vesen med seg. I motsetning til f eks Thomas Aquinas som ville skape en mathesis logos, et matematisk språk, - frigjøring fra språket.

Augustin: Det å finne betegnelse for noe vi kjenner i forveien.

Platon: Via erindring Augustin: Utenfra, via helligånden.

Luther: Det åndelige regimente = "Hørreich". Det verdslige regimente ="Ein sehreich". (ordet er blitt kjød). Verbum increatum. Sannheten kommer man til ved å høre det lydige ord og … intet ville av uten Jesus Kristus – korsfestet. Ingen sokratisk situasjon hvor språk og samtale kan hjelpe frem en erkjennelse.

Thomas: Troen er en habitus, en egenskap som er kommet i stand etter den guddommelige nåde. Den har en fides informis.

Luther: Erfare - erfahren - , føle – fuhlen - , empfinden, og forstå, intelligere. Forstå = sentire, sanse, begripe, vurdering, intuisjon. Sensus proprius hindrer at man hører evangeliets ord. Intelligere går mot å motta, - ikke utvikle.

Kjød er opprør mot Gud, både legemlig og åndelig. Ved kjødet betegnes hele mennesket og ved ånden hele mennesket. Verken det ytre eller indre mennesket eller det gamle eller det nye mennesket adskilles ved kropp og sjel, men i kraft av følelsen, sed iuxta affectus.

Augustin: Et menneske er sine følelser, men hos Luther ikke som drift eller begjær, men som erfaring, som kommer utenfra.

Luther: Ikke menneskets sjel som skaper affekten, men objektet. " – finner han i sitt hjerte tillit til at gjerningene behager Gud om så det er å plukke et halmstrå, så er handlingen god. Tviler han, er den ikke god om den så besto i å vekke opp døde eller brenne seg selv i hjel".

Om Rom. 8. 55 ff: Kjød betegner ikke det legemlige (eller kjød er lyst), men opprør mot Gud. (Det åndelige består ikke nødvendigvis av from dyrkelse av Gud. Ved kjødet betegnes hele mennesket og ved ånden også hele mennesket, verken det ytre eller det indre eller det gamle eller det nye adskilles fra hinanden ved kjødet, av skillet mellom sjel og kropp, men i kraft av følelsen (sed iexta affectus). Affectus ikke bestemt som drift eller begjær, som hos Augustin, men som erfaring som kommer utenfra. "Incurvatus in se ipsum" – innkrøkt i seg selv, som Narcissus i speilet og altså gjenstandsbestemt utenfra.

Hjertet forstår ut fra Helligåndens bevegelse – cor ex mortu Spiritu sancti intelligit.

Luther: Ikke de rette følelser, men det rett gudsforhold. Følelse av mindreverd har sin årsak i mindreverdet, men ydmykhet likevel en negativt positiv funksjon.

I kjølvannet av Karl Barth: Avvisning av affekt og følelser - også hos moderne lutherforskere.

Barth: Mennesket kun et hulrom, kan intet av seg selv.

Luther utelukker ikke den antropologiske eller psykologiske horisont, det gjelder ikke bare menneskets forhold til Gud, men hele mennesket situasjon i alle forhold.

Grundtvigs omformulering av rettferdigheten: Rettferdig av Guds ord.

Luther: "Troen er en så levende, skapende, virksom og mektig ting at det er umulig at den ikke bestandig skulle utrette noe godt. Den spør ikke om det er gode gjerninger å utføre, nei, før den spør, har den allere gjort det … slik at det er umulig å skille den fra gjerningene …".

Håp, tro og kjærlighet ikke adskilt. Troen kilden til et muntert, fritt og villig liv, som vil tjene nesten for ingenting. ("Bør" unødvendig?)

Om Den trællbundne vilje: Augustin, tilbake til Platon: Det gode er værende, det onde er negasjonen, det ikke-værende. Guds praescientia – forutviten – predestinatio – forutbestemmelsen. Gud visste at Judas ville forråde, men han hadde likevel bestemt det. Gud har bestemt forskjell på godt og vondt, men ikke skapt det.

Thomas: Mennesket skapt i Guds bilde, Gud er fri, da må også mennesket være det. Ikke tapt ved syndefallet. Appetitus voluntatis gjør at mennesket må strebe etter det gode, beatitudo.

Gratia som middel mot syndens hemmende virksomhet.

Kontingens: Det som kunne ha vært annerledes, det som både kan være og ikke-være, quod potest et non esse.

Pelagius, Augustin og Middelalderen: Antropologien bestemmer teologien, ikke omvendt.

Luther: «… ville jeg nødig at den frie vilje skulle gis meg, eller noe jeg kunne arbeide på min egen frelse med, for samvittigheten min ville aldri, selv om jeg skulle leve evig, kunne overbevise meg om hvor mye jeg skulle gjøre for å gjøre Gud tilfreds. Folk skal ikke bekymre seg over sin egen frelse»!

" – ved at den svake Kr. skal vokse seg sterk i meg". Å tro er ikke bare å være en kristen, men å være Kristus selv. (Lindhardt).

Kristus lidelseshistorie: Alle dør i den identitet (følelse, ita affectus) og stiger med Ham ned i helvete. Og likedan stiger man opp til himmelen med Ham. Kristus og sjelen blir ett legeme – Ef. 5. 30.

Ordet er rent og godt og gjør den som henger ved det ren og god. Hvis Gud har fri vilje, utelukker det at mennesket har det, fordi det alltid vil være underlagt Hans allmakt. Gud virker alt i alle og står også bak det onde, selv om Han ikke vet hvordan.

Scopus-lesning med tanke på Skriftens hensikt, sikte. Scriptura sui interpres.

Den historiske eller bokstavelige metode – Sensu litteralis/historicus.

Den moralske eller tropologiske: Tropologicus.

Den allegoriske: Allegoricus.

Den mytiske eller anagogiske: Mysticus/Anagogicus. Anagen – løfte sg opp.

Den allegoriske fortolkningsmetode burde heller betraktes som symbolsk.

Augustin: Alle skapte ting er symboler som viser hen på Gud. En allegorisk erkjennelsesskapende effekt ligger i spenningen mellom to kjente faktorer, ikke i at man med noe peker på noe ukjent. Symbolet åpner seg for den benådede (beåndede?) iakttaker med de særlige åndelige forutsetninger, mens allegorien er åpen for enhver.

Aristoteles: Allegorien er en utstrakt metafor. Metaforen sammenstiller to kjente ting, (som allegorien).

Romantikken: Den virkelig som symbolet bærer i seg og går ut over språkets muligheter

og kan bare anes, i poesien.

Jyhlichers lignelsesbegrep: Matt 21. 33 om de utro vingårdmennene er utenkelige Jesu-ord fordi den lignelsen er allegorisk! Allegorien som mindreverdig! Vil unngå enhver misforståelse!

Jyhlicher er både symbolist og nominalist og tror at vi har en virkelighet som vi kjenner utenfor språket. Språket kan bare fortelle om noe vi på forhånd kjenner til. Lignelsen sammenlignes med det matematiske bevis, språket blir uvederheftig. Matematikk viser oss hvordan virkeligheten virkelig er og appellerer til vår fornuft. Lignelsen ligner symbolet idet den er umiddelbar i motsetning til allegorien, som er kunstig.

Rousseau: Å bedømme et menneske på dets verker er som å dømme mennesket på dets kadaver. Tingene og mennesket er noe mer enn det vi kan si om dem, - symbolisme og nominalisme.

Lindhardt: Vi går ikke utover språket og til saken selv i verken metafor eller andre sammenligninger. Virkeligheten har vi slik den kommer til orde i våre beskrivelser, bildet etc.

Luther: Språkforståelse: Tegnet/bildet er identisk med selv.

Virkeligheten - hoc est. Språket ikke en gåte eller en kode som man skulle trenge en nøkkel til å finne ut av.

Svermerisk: Brød og vin som knute på fingeren, for å minnes. Brød og vin kun ytre tilfeldige tegn på den ikkevisuelle og ikkespråklige virkelighet som man kjenner på forhånd via Den hellige Ånd.

Hoc est – påstand om virkeligheten, har ikke henvisnings eller symbolkarakter."Det nye testamentet er skjenket av nåde og tilgivelse for synder, dvs. det rette evangelium. Det handler

ikke om nåden og tilgivelsen, men er identisk med dette selv.

Grundtvig: Ordet som skaper det det nevner.

Jeg lover, døper, testamenter henviser ikke til en virkelighet utenfor utsagnet; uttalelsen skaper den virkelighet som utsies: Performativt utsagn. En språkhandling. I retorikken er alle utsagn performative og vil endre situasjonen. Elektrisiteten er ikke mer elektrisk på kraftverket enn i lampen. Virkelighet og språk ikke to forskjellige ting.

Synekdote: Medforståelse. Den forkorter av kommunikasjonsmessige grunner, - symbolet av ontologiske grunner. Den virkelighet som symbolet har fatt i, kan ikke helt ut uttrykkes i språket. Testamentet er ikke selve papiret.

Hoc est (dette er mitt legeme) =Synekdote.

"En sofist kan ikke tro det, men den som kjenner den likefremme bruken av skriften, tar ikke feil, og for ham er det lett å forstå". Synekdote-figuren retter alt riktig opp, den figur som regjerer mektig, ikke alene i Skriften, men i alle språk".

Synekdoten henviser ikke til noe annet, men beskriver det forhold det er tale om. Som et håndtrykk eller et kjærtegn er vennskap og kjærlighet og ikke bare betyr det.

Luther: "Jeg vet ikke hvordan det kan være at den figurlige billedlige tale har en slik kraft, den trenger så kraftig inn i sinnet og beveger det at alle må ha lyst til å tale i bilder".

"For om Kristus var gitt oss tusen ganger, ville det ha vært forgjeves om ikke Guds ord kom og delte ut og skjenket det meg og sa: Det skal være ditt, ta og behold det."

Det sagte er ikke en etterretningssak, men en personlig meddelelse av ytterste viktighet. Alt som er viktig, må uttrykkes i pro nobis: For oss eller i " "fyhr sich"- kategorier.

Kirkegaard: Evangeliet skal leses som et brev fra den elskede. Historien er ikke fakta, men fortelling, (slik humanistene oppdaget det).

"Da Kristus ble ofret for vår skyld, ble han en metafor gjort til synd". Synden ble altså virkelig overført -metafor- til Kristus.

Spiritus latet in lettera – ånden er skjult i bokstaven.

Prenter, Pedersen: Forutsetningen for å forstå ordene, er at man har ånden – cognitorerum for cognito verbum. Nominalisme. For Luther følges alltid ord og ånd ad. Det endelige språket kan romme Guds ånd – finitum capax infiniti.

"De ytre ting, ord og sakrament må komme først, og de indre, ånd og tro, kommer deretter og kommer gjennom det ytre. Han har altså besluttet å ikke gi noen de indre gaver uten gjennom det ytre. Han vil nemlig ikke gi noen ånden og troen uten det ytre ord ytre ord og tegn …".

"Mystikeren kjeder seg mens de venter på at ånden skal komme over dem … ".

Det fins ingen naken Gud. Den skjulte gud er det han er utenfor ordene. Vi kan holde oss til ordene og se bort fra hans uransakelige vilje. Alle skriftens deler må oppfattes som om de handlet om Kristus, enten billedlig eller likefremt.

Avvisningen av qvadriga: Ikke et oppgjør med billedtalen, men avvisning av Skriftenes flertydighet, - et forsøk på å sikre at mennesket når det gjelder frelsen skal vite at det har noe å holde seg til.

"Wir kommen gleichsam zu Spæht, wenn wir wissen wollen was wir glauben sollen".

Rom 8. 55 ff Luther: Kjød betegner ikke det legemlige (eller kjød-lyst), men opprør mot Gud.

Det åndelige regimente består ikke nødvendigvis av from dyrkelse av Gud. Ved kjødet betegnes hele mennesket og ved ånden også hele mennesket. Verken det ytre eller det indre eller det gamle eller det nye menneske adskilles fra hinanden ved kjødet av skillet mellom ånd og kropp, men i kraft av følelsen – sed intra affectus. Affectus ikke bestemt som drift eller begjær, som hos Augustin, men som erfaring som kommer utenfra. Incurvetus in es ipsum=innkrøket i seg selv, som Narcissos i speilet og derfor gjenstandsbestemt utenfra.

Hjertet forstår utfra Helligåndens bevegelse= cor ex motu Spiritus sancti intelligit.

Diverse aktuelt:

https://www.facebook.com/share/1AXv9PWi5B/

https://youtube.com/watch?v=FbNnkaI-OOI&si=YpI4d99_kKKqKmgz

http://neitilislam.blogspot.com/2025/08/mer-om-sion-3-palestinerne-var-ulovlige.html

Ayan:

https://youtube.com/watch?v=D953KiBWBJs&si=7j7OTL-petbWRo1h

Nærmere om:

Metonymi (av gr. meta, «etter» og onoma, «navn») er i retorikken en trope der en bruker et ord som i betydning står nær det ordet som ville beskrive forholdet eksakt, f.eks. når vi ber om «en kaffe» istedenfor «en kopp kaffe». … står for det abstrakte («vinne gull» er en konkretisering), en person kan stå for et kollektiv («Hitler invaderte Polen»), forfatter i stedet for verk («lese Ibsen») eller emballasje/beholder kan stå for innholdet («plukke et spann bær»).^[3] …

Metonymi skiller seg fra metafor ved at den opererer med nærhet, eller en fast sammenheng mellom to ulike innhold av et uttrykk, mens en metafor baserer seg på en form for likhet, assoiasjon eller fri sammenligning. Metonymi forutsetter som regel en reell forbindelse.^[5]^[6] Metonymien overfører ikke egenskaper fra ett område til et annet, slik metaforen gjør. I stedet overfører den assosiasjoner, og gir et vink i retning av det som eksakt menes.

Noen vanlige typer:^[1]

Romlig metonymi
Tidsmetonymi
Subjekt-objekt-metonymi
Attribusjon
Ikonisk metonymi
Synekdoke regnes ofte ikke som en metonymi

o Overføring fra del til helhet, for eksempel «hode» om kloke personer

o Overføring fra helhet til del (latin: totum pro parte), for eksempel kan «Norge» betegne en delegasjon eller et idrettslag

Eksempler på metonymier er:

«Du finner Henrik Ibsen på øverste hylle».
«Slottet har avgjort at forlovelsen skal offentliggjøres».

Metonymier kan også brukes som en pars pro toto (del av det hele). Et eksempel på dette var da samene satte opp en lavvo foran det norske Stortinget midt på 1970-tallet. Lavvoen ble da et symbol på hele samekulturen fordi den var en del av den

https://no.wikipedia.org/wiki/Metonymi

Metaforer er ord, språklige uttrykk eller ulike former for billedspråk som brukes med overført betydning. Det vil si at en skriver eller snakker om én ting for å uttrykke en annen ting. En metafor er en sammenligning der sammenligningsordet ikke er med.

Metaforens egentlige betydning kan være mer eller mindre skjult for uinnvidde. Betegnelsen kommer fra det greske meta, «over, mellom», og pherein, «bære».

Begrepet anvendes også om stilfigur (latin comparatio) som i norsk betydning blir «sammenligning» eller «metafor». I henhold til klassiske regler består sammenligningen av tre deler: første og andre sammenligningsledd, og dertil kommer det tredje (latin tertium comparationis) som er det når de to første ligner på hverandre.

Metaforen er nært beslektet med tropen simile, men mangler ordet som åpent tilkjennegir at det dreier seg om en sammenligning. Grammatisk framstår metaforen på flere måter: …

Alle disse eksemplene overfører betydningen av ord eller uttrykk fra ett felt til et annet, for eksempel fra noe menneskelig til noe ikke-menneskelig eller omvendt.

Metaforer er svært utbredt i daglig uttrykksmåte i alle språk. En metafor som er så utbredt i dagligspråket at vi ikke lenger oppfatter den som en metafor («tida går», «bordben») kalles en død metafor og er en form for klisjé.

Retorikk

I retorikken, det vil si talekunsten, betegnet en trope som overfører påstått betydning fra ett område til et annet. Når forfatteren Rolf Jacobsen i diktet En matt rute snakker om «skrivemaskinenes stormvær i rummet», overføres naturkreftenes voldsomhet til kontorlandskapet, og gir dette en tilleggsdimensjon av hektisk travelhet.

I.A. Richards innførte i The Philosophy of Rhetoric (1936) termene tenor og vehicle om de to leddene i metaforen. I eksemplet ovenfor er stormværet vehicle («bildeleddet») som overfører betydning til tenor («saksleddet»), skrivemaskinene. Mellom de to leddene ligger et uuttalt og underforstått ledd, den vedvarende strømmen av lyd. Dette leddet kalles i retorikken for tertium comparationis – «ground» i Richards' terminologier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Metafor

Synekdoke betegner i retorikken en trope der:

en del erstatter det hele (pars pro toto): «mange hender i arbeid»
helheten står for en enkelt del (totum pro parte): «politiet arresterte mannen»
et abstrakt står for noe konkret: «hele bedriften spiser lunsj» …

https://no.wikipedia.org/wiki/Synekdoke

https://sv.wikipedia.org/wiki/Stilfigur :

Trop är ett begrepp inom retoriken innefattande en rad olika språkliga medel av semantisk karaktär. Troperna är skilda från figurerna som fungerar mer i kraft av sin form.

Definition

Trop kommer från det antika grekiska τρόπος, tropos, med översättning "vridning"/"vändning".^[1] Inom retoriken betecknar trop ett bildligt uttryck. Tropen är ett uttryck som förändrar ordens vanliga mening och framställer dem som något annat. Syftet med troper är att få lyssnaren att se saker med nya ögon och att närma sig talarens verklighetsuppfattning.^[2]

Historia

Troper är indelade i fyra huvudtroper. Man kan härleda uppdelningen till Pierre de la Ramée. Däremot är det den italienske filosofen och retorikern Giambattista Vicos verk Den nya vetenskapen (1744) som främst är känd för sin uppdelning av troper. Vico laborerar med fyra huvudtroper, under vilka andra typer av troper kategoriseras.^[1] Uppdelningen i modern retorikhistoria har Kenneth Burke tagit upp; han kallar de fyra troperna ”the four master tropes”: metafor, metonymi, synekdoke och ironi.^[3]

Tropers funktion

Troper är ofta nära förknippade med partesmodellens tredje steg elocutio. Elocutio är den språkliga utformningen av ett tal eller en text.^[4] Att smycka sin text med troper är inte ovanligt, men retorikens främsta syfte med bruk av troper är att använda dem rationellt och taktiskt. Retorn använder troper för att uppnå ett särskilt syfte.^[5]

Exempel på funktion

Pedagogiskt

Troper förtydligar eller förklarar. Växthuseffekten är ett exempel på en trop som används för att förklara något mycket mer komplext. Tropen förklarar att den globala uppvärmningen fungerar som ett växthus, vilket förtydligar processen av global uppvärmning.^[6]

Utsmyckning av text

Att smycka texter med troper är inte enbart vackert utan uppnår ofta ett särskilt syfte. Dels skapar man en större variation i språket vilket minskar risken för tristess.^[7] Vi kan även genom troper välja vilka känslor vi vill ska synas i text eller tal. Genom att beskriva den vi älskar som en ros väcker vi en känsla genom att visa bilden vi liknar den vi älskar. Bilden av en ros väcker känslor som sedan förstärker känslor för det den liknas med. Likaså när det gäller att förminska känslor. Genom att låta det konkreta göras om till något abstrakt dämpas känslorna.^[8]

Exempel på troper

Livet är som en väg (liknelse)
Han är en riktig buffel (metafor)
Jag läser Marklund. (metonymi)
Han är en riktig dörrmatta (metafor)

https://sv.wikipedia.org/wiki/Trop_(retorik)

Figurer eller retoriske figurer er i retorikken betegnelsen på en billedlig bruk av språket som avviker fra normal, dagligdags språkbruk.

Ordet kommer fra lat. figura, som betyr «skikkelse». Figurer er beslekta med troper, men mens troper virker på enkeltordsnivå, virker figurer på setnings- eller tekstnivå.

Klassiske og nyere retorikere har klassifisert og navnsatt en lang rekke figurer. Blant de vanligste er: