Denne aktuelle postering må oppdateres med en viss - veldig viktig for
saken - oppdatering hva angår «den borgerlige lov», slik beskrevet her i forrige postering:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/ma-kirken-og-de-andsdpte-bli-mer.html
Hr advokat, S A W Sørensen, 1793-1853, også statsråd,
gjorde seg bemerket som en av de ledende liberale politikerne. I 1833 fremsatte
han et lovforslag om fri religionsutøvelse for alle kristne samfunn.
Politiinngrep overfor trossamfunn skulle bare forekomme dersom det var begått
en forbrytelse mot den borgerlige lov, og
enhver frimenighet som hadde latt seg registrere hos øvrigheten, skulle ha krav
på rettslig beskyttelse. Medlemmene av slike menigheter skulle være fritatt for
personlig økonomiske ytelser til statens offentlige religion. Det teologiske
fakultet fant en så vidtgående religionsfrihet kunne friste til sektdannelser i
stor målestokk, også av ikkereligiøse motiver
… som ønske om fritakelse fra militærtjeneste … Kirkekomiteen delte
betenkelighetene og mente at dissenterne var så få her i landet at det ikke var
behov for en lov av denne art … dissenterne fikk nøye seg med oppholdsrett og
rett til privat religionsutøvelse – forslaget ble så henlagt …
Før jeg går videre, må jeg bare nevne at «den geistlige og
politiske fiffen» på 1800-tallet, ifølge Moland, som jeg refererer fra, var
svært opptatt av samvittigheten og så den nærmest som en essensiell substans
med en helt egen, identifiserbar eller substansiell agens, og som en corps vivant (min term) - De
stolte på at den var og at den virket – nesten kun til det gode.
I forrige postering, se den, siterte jeg f eks Luther, som
snakker om at botens hensikt trøster samvittighetene og frir den fra
redselen …
I dag er det nesten umulig å bli forstått ut fra disse ord
og denne ontologi, eller «real» eller reell metafysikk, men dermed legger vi
også veien åpen for islams sterke og svært virkekraftige inntogsmarsj gjennom
våre korridorer, - en islam helt uten samvittighet (vel i hver fall nesten).
Vi kan si at nettopp de borgerlige lover åpner den frieste
adgang for islam til å gjøre seg bare sterkere og sterkere gjeldende. Islam
skulle sikres trosfrihet både her og i resten av verden og misjon for den
kristne tro i muslimske land viste seg å være islams beste venn, bese naive
venn, og lett å utnytte for folk som skjønte å dra nytte av de kristnes forpliktelse
på de borgerlige lover, som jo ikke lenger forutsatte Gud, ikke engang som en
hypotese eller et ideal man kunne strekke seg etter.
«Borgerne» eller «borgerne» fikk ansvar for å lage lovene og
dermed fri adgang til å forkaste Gud, som lovgiver, alt for å kunne
administrere, produsere, vedlikeholde og styrke allslags «subjektive» behov,
helst øyeblikkelig og mest mulig kollektivt i omfang og intensitet.
I stedet for 10 klare
bud, fikk vi et vell av ofte motstridende lover og et villnis av forskrifter –
og nye «tvingende» normer, som kunne forandres på et blunk og for mange helt
vilkårlig - til å orientere seg i. Mennesket ble sitt eget gudssubstitutt og ga
seg dermed selv det største ansvar, som så forsvant i og med samvittighetens nærmest
frivillige bortgang eller selvmord eller
avessensialisering. Det fantes ikke lenger noen allmennbegreper, bare
enkeltting og ord, bare nomina, ingen universalia, bare res
(ting) og nomina, (hvilket jo er ironisk, i og med menneskerettighetenes
universelle absolutter, spesielt egnet for «fleksible» eller kreative
relativister, nihilister, emotivister, moralister og hypermagikere.
Vi sto snart tilbake
uten substans, på alle kanter, på alle nivåer, og ethvert hierarki, enhver
«analogia entis». Og personligheter, mennesket som person, ikke bare et
individ? Jo, de forsvant, fordi Guds standarder og stødighet forsvant på
borgerne frittstående – tilsynelatende kontingente eller nødvendige fiat - og
«leap of faith».
Et foster mistet status som person, fra unnfangelsen, enda genene
lå der ferdige til å utfolde seg fullt ut, og fullkomment, som et helt menneske.
Både menn og kvinner sa at «det er jo bare en celleklump, og slik ble det: De
satte seg i Guds sted og trodde de kunne skapet et intet av det Gud hadde
skapt. Foreldrene mistet «en gave fra Gud», samfunnet måtte finne seg å være
fornøyd med stadig fler av «én mindre» og mannen mistet det siste ord, den
siste myndighet, og da ikke bare på dette område, men nær sagt overalt. Et tyrannisk
matriarkat i en eller annen form, som vi bare ser konturene av i dag, er ikke
langt unna.
For når det feminine innbiller seg at det er sterkere enn
det maskuline, (og fordi det bør vaære sli, uten at det egentlig er sant og
tilfelle) vil dette hovmodet først føle seg litt bedre, og selvsagt mye mer
verdt det, men på litt sikt må det feminine da styre ved å søke stadig
mer autoritet, innflytelse og makt over det maskuline, hvilket bare kan skje
gjennom diktatur eller tyranni.
Det feminine vil så – ironisk nok - kreve av det maskuline
at det maskuline blir sterkere, djervere og mer og mer offervillig for saken
selv, mannen må skapes eller ledes til å bli mer og mer mandig, for å kunne
sikre og å konservere det feminine regime.
I denne prosessen vil så åpenbart menn styrke sin posisjon, for så å tilstrebe
absolutt overherredømme, nok en gang.
Det kan komme til å gå nokså vilt for seg. Trenger kanskje
både underlegne, spake, forvirrende, selvgodt manipulerende og kuede menn og «overlegne» kvinner – spesielt kvinner
i fellesskap – virkelige kriger, store kriger, med stort mannefall, i stor stil,
for å kunne hevde seg og «kreve sin rett»?
Menn har i nåværende situasjon ingen rettsbeskyttelse eller
aktiv juridisk rett i spørsmålet om fosterets verd og mennskerett. Fosteret ble
sett på som et fremmedlegeme i det feminines egen kropp, hvis hen- (både hun og
han) - så måtte ha behov –
konstruert og faked - for å se det slik. Celleklumpen ble kanskje
fortsatt sett på som en gave, og en nåde fra Gud, så å si, riktig nok, men da ut
fra et trosprinsipp, et principium, og en praksis da, som en gave verdig
kun avfallsdukene (på sykehusene). En gave man ikke liker, er jo bare å droppe,
ikke sant? (Man vet ikke hva nåde er). Kvinnens kropp, som en gave til hele samfunnet,
gjelder ikke lenger. Hen vil at samfunnet – borgerne og borgerlovene – skal
fungere som ansvarlig, som bot og anger for henne. Kanskje ikke så rart at
flere og flere blir en-slags-kristne i dag? Og muslimer (uten generell teologisk
begrunnet samvittighet)? Behovet for islam vil vokse i denne forvirringen. Folk
vil tilbake til klarheten, fastheten, tydeligheten, tryggheten i dette å bli
fratatt det genuint menneskelige: Man roper etter en utvelgende gud uten å spørre:
Hvilken? Hvilken Gud kan sette oss fri, slik at vi blir virkelig frie? Nei,
slike spørsmål unnflys, de er allerede totalt forflyktiget, nesten.
Å tenke, si, tro, føle og mene at fosteret er Guds juridiske
– og faktiske - eiendom, i dag, er så å si forbudt. Å si at foreldrene har et
forvalteransvar også for fostre, fra unnfangelsen, er utenkelig, fordi dette
vil såre de private, borgerlige og kun individbaserte og gjerne
leilighetskonstruerte samvittighetene, som gjerne ikke er der.
Og, illustrerende: den protestantiske biskop Gunnar Stålsett
talte paven midt imot og utfordrer hele den katolske kirke ved å sammenlikne
Vatikanets motstand mot bruk av kondomer i Afrika med folkemord, fordi kondomer
kan beskytte millioner av mennesker mot hiv- og aidsepidemien.
https://www.dagbladet.no/nyheter/terroren-avslorte-oss/65755408
Vi spør: Hvor mange forhåndstilgivelser for syndene skal vel
ikke Den norske kirke kunne gi? Vi minnes en pave i Middelalderen som ga tilgivelse
til alle korsfarere for synder de måtte begå på sin ferd, fordi «Deus est volt»
- Gud vil det … (De som ble med, ville få fullstendig eller plenær avlat/indulgence.
Jeg mener å ha lest et sted at paven kunne tilgi også fremtidige synder alle de
som dro på korstog.) Og bare for å ha sagt det: Også Koranen gir tilgivelse for
fremtidige synder, enten du tror det eller ikke. Koranen hjemler faktisk plikt
til å hate først, og så gjøre. Det blir en synd å ikke synde, for å si det
slik.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
Vi underlegger oss (den gnostiske) Torden:
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/arv-milj-eller-intet-i-mtet-med-islam.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html
Raymond Ibrahim: In a
recent article, we saw that, according to the UN’s own definitions
of hate speech, the Koran should be banned not just for routinely hating others
by name — Christians, Jews, polytheists, and “infidels” (kuffar) of
every stripe — but openly calling for overt violence against them.
As it happens, Islam is also inherently genocidal —
again, according to the UN’s own definition:
Genocide means any of the following acts committed with
intent to destroy, in whole or in part, a national, ethnic, racial or religious
group, as such:
(a) Killing members of the group;
(b) Causing serious bodily or mental harm to members of the
group;
(c) Deliberately inflicting on the group conditions of life
calculated to bring about its physical destruction in whole or in part;
(d) Imposing measures intended to prevent births within the
group;
(e) Forcibly transferring children of the group to another
group
https://stream.org/why-islam-is-inherently-genocidal/
Følgende finner jeg på nettet, (men strøket på selve siden?)
på en kristen side: Ingen fyrste eller konge kan tvinge deg til å gi
bort det som er ditt, men han må la deg gjøre med ditt eget hva du vil …
Jeg spør: Gjøre med ditt eget hva du vil? Også fosteret? Er
det ikke ditt eget? Det er visst ingens i dag, før det er født, selvsagt – man
ser ikke unnfangelsen som en første fødsel …
Hva er så det motsatte av «samvittighet»? Jo, i grunnen:
uten refleksjon, uten kontemplasjon, uten meditasjon og uten gudsrelasjon og
dette å vite sammen med – Gud (den høyeste instans og den høyeste dommer i alle
sprømål og redsler … ).
Og dette kan ikke bare komme til å koste oss dyrt; vi lever
allerede i dyr-tiden. I dag vet-vi-sammen med «eliten», de såkalt
intellektuelle og moteskapere av alle slagsen. Vi blir oppslukt av en kollektiv
servilitet som erstatter Gud med de korrekte emosjoner (og langt fra bare av
dette å etterligne politisk korrekthet).
https://neitilislam.blogspot.com/2013/11/nar-samvittigheter-kollideres.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/hva-har-muslimene-se-frem-til-i-norge.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/06/hege-storhaug-hrs-og-den-servilt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimene-samvittighet.html
Hvorfor er fokuset på emosjonene så til de fraværende i
humaniora, på skoler og universiteter og ellers i media som forsøker å være
seriøse og ansvarsbevisste? Hverken i presteyrket eller i politiet, hverken i
medisinen eller jussen, hverken i yrkesfagene eller i idrettsorganisasjonene er emosjoner
integrert i grunnlagsproblematikkens hvorfor – hvorfor gjør vi det vi gjør, og
hva kan vi gjøre med alt det dårlige vi gjør, i alle leire, både hos de som
tror, vet og innbiller seg at de er gode, og blant de som bare så inderlig vel
vet at de ikke er så perfekte?
Finner vi svarene, eller forsøkene på å finne svarene, på de
tekniske høyskolene, blant kjemikerne og biologiene? Vel, kanskje mer enn hos
våre dagers dekonstruerte filosofer, psykologer og sosiologer, (jfr SAP og
hypermagi).
Må vi gå til Big Tech og datavitenskapen for å finne svarene
på hvorfor vi er så emosjonsstyrte, ja, for å få svarene på hva emosjonene gjør
med oss, både sånn generelt og på dypet? Gir «science" svaret på de mest presserende
og eksistensielle spørsmål? Og vet science hvor alt dette bærer?
Vel, de – og ikke oss - ser ut til å ha erkjent og forstått
at emosjonene faktisk er nøkkelen til kognisjonene og den frie og fleksible kreativitet.
Men de oppfatter dette kontrært og forkjært og for snevert, ja, djevelsk
snevert. Maskineringen er i full gang, ikke bare av den enkelte, men
hele bunten, dvs oss alle, inkludert Big Tech selv. Politikere og byråkrater later
som om de kan styre emosjonene ved ikke å nevne dem, men ved i stedet å mate
trollene, i håp om at krokodillen skal spise dem helt til sist i rekken. Om vi
ser «elefanten i rommet», er heller tvilsomt, i hvert fall hos premissleverandørene.
På DW ble det i mars i år sendt et program i Science
Magazine: We’ve developed an emotional connection
with our computers and smartphones. (Legg merke til: «We have
developed … «). Og: Se: Sccience of Emotions, sendt 23. jul 23: Methods of Manipulation.
Det var på tide! Vi får et godt innblikk i hvordan man
tenker og «maskinerer». Her lar alt seg forme og styre av profittmotivet, uten
å måtte legge skjul på motivet og den fullkomment uskyldige vitenskapelige metode.
Man stiller seg fullstendig nihilistisk
overfor emosjonen, som betraktes kun som noe man fritt og utvunget kan utnytte,
helt ærlig, og helt kynisk, til eget formål! Og alt dette i humanitetens,
lykkens, blomstringens, trygghetens og velferdens navn? Hvem kan definere hvilke
emosjoner som er de beste og de mest korrekte? Hvem vil begi seg inn i dette
vepsebolet, uten å ofre tanken på å miste seg selv, under løpet, den minste
tanke?
Vi kan si: Big Tech har satt seg opp en helt bevisst og
kalkulert formulert målsetting om å bli verdenshistoriens beste og mest
effektive «trådfører», som i et dukketeater der man plasserer nikkedukkene» på strenger,
eller tråder, alt tilsyneltanende etter disse dukkens bevisste og fullt ut
ansvarlige valg og ønsker, deres sanne behov, og fullstendig avhengig av selv å
kunne fremstå som den snille og gode, og ikke minst nøytrale onkel-vismann som
alle kan gå til for å få svar på alle livets gåter og anti-absurditeter.
Det er der vi er. Se dokumentaren hvis du finner den? Den er
verdt å ta inn over seg, om ikke annet som et bevis på en kynisisme forkledd
som befriende ideologi eller religion … eller edel og ren vitenskap, idel
uskyld.
Men lar folk og politikere seg affisere, tar de det på
alvor? Nei, for, som jeg hevder, emosjoner behandles som bare noe som er der og
som vi hverken bør eller kan styre, eller gjøre noe med, hverken fra eller til.
For en undervurdering av selve det menneskelige, vil jeg si! For en nedlatenhet,
for et overmot, for en vanhelligelse!
Emosjonene betraktes som en uskikkelige unge som alle går ut
fra vil utvikle seg til det bedre med tiden, bare alle vi andre er snille, (man
ser heller ikke her at det kan dreier seg om servilt betingede korrekte
emosjoner!). Imellomtiden får de bare rase seg ut og bli voksne. Men dette er
en tragisk grunnholdning å innta. Den gir ingen innsikt, den lover ingen
femgang, jeg får lyst til å si: Bare den som er i stand til å se emosjonene i
syndens perspektiv, kan ha noen forhåpning om å overleve (hvis du forstår
hva jeg mener). Bare ved å ta emosjonen på det høyeste alvor, kan vi bli mer menneskelige
og unngå å havne i det stadig mer umenneskelige. Men hvem bryr seg om synd i
dag? Vel, det er de samme som ikke bryr seg om emosjoner.
Bare Big Tech synes å ta emosjonene på alvor – for her er det
mye gryn å tjene og mange spennende oppgaver ligger foran: Hvordan tilrettelegge
for og produsere de rette emosjoner, hvordan videreutvikle de korrekte
emosjoner, hvordan styre og lede disse stadig bedre og bedre, mot stadig høyere
og mer edle mål – på Big Tech, avgudhøkrerne og profitørenes premisser?
Det sier seg selv at Big Tach er svært interessert i dette:
Hvordan få mer og mer kontroll slik at «vi» kan samle oss mer og mer kapital,
slik at vi kan bli stadig bedre …
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/01/kan-satan-i-dag-vre-kristen-redaktr.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/universitetene-som-symptom-pa-samfunns.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/perverse-emosjoner-dreper-deg-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
Psykologien inn i religionen?
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/psykologien-inn-i-religionen.html
Se forrige postering:Torsdag 31. oktober 2024: Må kirken og de åndsdøpte
bli mer liberale og ikke stenge ned moskeer?
https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/ma-kirken-og-de-andsdpte-bli-mer.html
Det var her det begynte, dvs den liberale kanossagang over
den totalitære liberalisme og underdanigheten under profeten og Allah’s lov,
som stadig blir viktigere for folk enten å forkaste eller underlegge seg – de
fleste nordmenn vil snart underlegge seg Sharia, tilnærmet in toto, men like
snart vil ingen tro det, og ingen tar virksomme forholdsregler, foreløpig. Det
vil komme alt som en overraskelse bare de færreste vil forestå i god tid på
forhånd, før det er for sent.
Vi ser i og med Sørensen – nevnt over, fra 1800-tallet - at
kirken faktisk skulle frasi seg den grunnlovsfestede retten den protestantiske
og lutherske tro skulle ha til enerådende å «forkynnne» den ene «sanne og rette
tro og religion» – derfor skulle også konger underlegge seg denne sanne tro og i
hvert fall implisitt den eneste rette religion. Og Kirken skulle faktisk ha
ansvaret for at så skjedde.
Dette skulle så vise seg å være altfor lite liberalt og
tolerant for mange, (trodde man, og ville man at det skulle være). Med tiden
fikk vi så lover om ubetinget trosfrihet og dessuten paragrafer som skulle beskytte
denne retten – som også skulle gjelde muslimene og den islamske tro, inkludert
Allah, som ikke er Gud. Og hans lover heller ikke kristent funderte, snarere
tvert imot.
Trosfriheten innebærer i dag at muslimer kan tro på alt som
står i Koranen, hadith og sunna, hvis han bare tror, - forsøk på
åndeliggjøring, forresten - men ikke gjør etter sharia. I seg selv
legger selvsagt dette en begrensning på trosfriheten eller religionsfriheten,
(samtidig som den stimulerer til fiendtlige eller intolerante holdninger og
gjerninger overfor islamkritikk og islamkritikere, i form av f eks
utestengelser og de-plattforminger på livstid. (Noen kristne er her verst,
eller de mest tafatte og irrasjonelt skyldproduserende for egen vinnings eller
anerkjennelses skyld, på bekostning av ofrene, som de trenger, for å opphøye seg
selv over all kritikk).
Muslimer skal, ifølge de nye lovene om trosfrihet, bare
kunne straffes hvis muslimen bryter våre borgerlig lover. (Og dette er en
konsekvens av Sørensens forslag fra 1833).
I verste falle vil ikke dette – slik den borgerlige loven er
i dag – stanse, eller forebygge, virkelig truende og farlige fanatikere fra å
begå de verste handlinger, som alle vil være straffbare etter våre
utenom-sharia-lover. (Man antok med andre ord tydelig implisitt at muslimer
egentlig ikke var forpliktet på det som bandt dem (jfr religion og Allah’s ord)
og dermed i stand til – nærmest som mennsker per se - å påta seg individuelt
ansvar). Slik forsøkte man, i sin skjulte og ubearbeidede og underbevisste
frykt eller fobi å puerilisere en hel folkegruppe, inkludert seg selv, både her
i landet og i resten av Vesten).
Mange muslimer vil derfor stille seg skeptiske overfor vår
borgerlige lov, (som kirken selv har forpliktet seg til å følge).
Kirken selv kan ikke vedta borgerlige lover, heller ikke
«religiøse» lover, - vi har ingen Pave her, ingen geistlige som kan si at:
Dette er den ene sanne tro, den enste vei til himmelen, den sanne frelse. For
hvordan kan de si dette når vår kjære samvittighet er fordunstet? Mennesket
overlates dermed til seg selv og de motene de klarer å hoste opp, (før Titanic
bare kanskje går under, denne gang, og orkesteret spiller for full og nydelig
hals).
Det ligger et stort og pinlig paradoks i trosfriheten (og
dens grenser og ubegreseligheter). På den ene side arbeider entusiaster for å
utbre og sikre trosfrihet, universelt, og som noe objektivt eksisterende og
derfor ukrenkelig, samtidig som de i praksis godtar og dilter etter den,
servilt, begrensinger i den, altså, i f eks muslimske land.
Trosfriheten innbefatter tro, her, og ikke gjerninger her,
men der. Dette er nominalisme, alt er bare tegn, ingenting selve det betegnede.
Alt bli til av og ting til konvensjoner og uendelige politiske prosesser, hvor
man går og venter på at kompromisser som ikke rokker ved ens egen tro, skal
komme flytende på ei fjøl, eller fra helvete, vil noen si. Mange liberale
kristne hyser denne nøtten, helt uten å forstå at den undergraver eget
trosfundament og skaper grobunn for stadig grovere eksempler på servilitet inn
i det «emosjonelt korrekte», ikke det rasjonelt sanne og sant tjenlige.
Aristoteles så tre ulike typer av sjeler, noe som i seg selv
kan sette oss på rett spor, kanskje: Den ernærende sjel, den følsomme sjel og
den rasjonale sjel (vi kunne kanskje si «personlighet» i stedet for sjel i dag). Bare mennesket har den rasjonale sjelsfunksjonen. I dag er denne rasjonale
sjelsfunksjonen fortrengt til skammekroken av de «servilt betingede korrekte
emosjoner». Vi tror ikke engang på – eller vil ikke forstå - «det ontologiske
gudsbevis» i dag - ironisk nok siden alle ser alle andre som atomiserte
individer seg imellom, essensielle narsissister, uten håp om en felles,
realistisk, forankring i noe som helst annet enn nettopp «psyken» eller
solipsismen, radikalt og rett sett.
Trosfriheten er liberalismen -og toleransens ubotelige
stebarn; den sikrer alle feige sjeler og hyklere nattesøvnen, kanskje, men den
frigjør ikke mennesker som daglig lider under f eks islamsk diktatur. I stedet
for å tale disse midt imot, foretrekker man snillistisk taushet om
grunnproblematikken, (som nesten er for vanskelig å ta i tu med, det skal
innrømmes, men det bør jo ikke få oss til å mene at emosjoner burde være
irrelevante eller ute av stand til forsyne oss med kriterier for anvendelse i
den mer opphøyde eller tilsynelatende akk så intellektuelle eller akademiske
diskurs. Universiteter og høyskoler svikter også. En overflatisk, rent
psykologiserende og sentimental
beskjeftigelse med følelser, finnes nok i stort monn i visse kiosk-genrer, en
litteratur fullstendig adskilt fra «den reelle politikk», men noen
«vitenskapelig» interesse og fokus er fraværende, bortsett fra i visse kliniske
psykologier og kvasifilosofiske kretser. Disse vil sannsynlig vis aldri kunne
bidra med en dypere forståelse av hva og hvorfor de enkelte og samfunnet
reagerer og agerer f eks i forhold til islam, og da er vi like langt, dvs like tilbakestående
eller ettergivende enn det vi nødvendig vis burde være, skulle vi kunne beholde
selvrespekten og trygge demokratiet først og så trosfriheten.
Blant journalister finne vi f eks Bjørn Vassnes som
har «snakket en del om emokrati, (det var kanskje han som myntet termen
«emokrati», selv om jeg tror det var meg selv, privat, i det minste, som brukte
den først, i praksis, ifølge egen logg).
Universiteter og høyskoler ser ut til å sky alt av studier
som kunne minne om følelser og emosjoner, på lærde premisser, kanskje i den
vantro at dette er størrelser som ikke angår vitenskapen, men dette er en
misforståelse, for for å kunne forstå «hva som foregår», kommer man ikke utenom
disse størrelsen. For noen år siden var jeg innom studiet «verdisyn», men
heller ikke her fant man noe forhold til emosjoner og følelser som relevante
faktorer, og derfor heller intet fokus på dem.
Boken Livssyn av Per M. Aadnanes, fra 1982 og 1992, har
vært nyttig, svært lærerik og interessant for mange, men den setter aldri noe
fokus på følelser og emosjoner (antakelig fordi de tenkere i europeisk åndsliv
som behandles, heller ikke har hatt noen interesse for dette temaet) – kanskje i
frykt for det jeg over refererte av Aristoteles som forbandt følelsesjelene med
dyreriket. (Jeg kan liste opp en rekke bøker og pensumlitteratur her, men skal
la vær).
Det kan ha skremt mange store tenkere i ettertid fra å
befatte seg med emosjoner, spesielt sine egne emosjoner, som de ofte mangler, for
heller å gripe til følelser som de tier om, men som de lar seg diktere og
dupere av, vil jeg tro. Så er ikke tiden inne for virkelig å sette fokus på
emosjoner og følelser (utenfor i «kiosk- eller adspredelsespsykolgien»)?.
Nei, ser ikke slik ut. Vi foretrekker å drive
psykologisering (ved å forklare alle tilløp, alle ord og handlinger, alt som
blir sagt og gjort, som utslag av subjektiv disponering og motivasjon, eller
intersubjektive relasjoner, uten evne til å se de objektive realitetene; og
dermed beskytter vi oss selv helt grunnløst mot å se hva som virkelig er i ferd
med å skje; man trøster seg med billig psykologi, med andre ord: Vi vet hva den
og den tenker og føler, uten å vite noe som helst om det, (helt syndig konsekvent).
Se f eks hvordan Kamala Harris begrunner seg nå under innspurten: Hun gjør ikke
stort annet enn å psykologisere Donald Trump. Hun synes selv å være i
besittelse av en gnosis eller mystisk kunnskap som bare hun kan se og forføye
over, og dette er politikkens endelikt, tro du meg.
En ensom svale i norsk diskurs på dette området er Kathrine Aspaas, som har turt å nærme seg
emosjonene, og hun skriver om Den emosjonelle revolusjon. Hvor fruktbar
denne vinkelen, formen og metoden er, kan betviles, men forsøket og intensjonen
er jo god:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/forrderi-eller-selvbedrag.html
Vi havnet i høyden der hvor A Finney ville ha oss:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/marlboro-man-markedsfring-eller-misjon.html
Vi sitter fast i «friheten»:
http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hvem-sier-du-at-jeg-er-et-lite-dykk-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/emo-markedet-og-den-maniske-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/jakten-pa-hypermagien-fortsetter-med.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/nar-var-hypermagiske-elite-burde-ga-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/definsjon-av-hypermagi-og-hypermagiker.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/demokrati-tocqueville-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html
Om absolutter og dekonstruksjon:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
Vi skal ikke ignorere emosjonene, spesielt ikke de servilt betingede korrekte emosjoner, det er mitt pointe. Hvordan få det til? Jo,
primært ved at vi ikke henviser dem til statistens rolle, til mer eller mindre
faste og flytende variabler på sidelinjen, som vi kan scrolle i, til vi
blir skrullete, helt uten dermed å erverve oss bedre forstand og kapasitet til
å klare brasene på bred og dyp front som ligger forut.
Vi kan ikke unnvære emosjonene, men vi kan forsøke å unngå skandalonene
(snarene, fellene).
Samvittigheten gir ikke lenger noen garanti for at de
borgerlige lovers lim skal bidra til vår blomstring, helse, selvrespekt, sunn
og fordelbar selvfølelse (i objektiv kjærlighet), velvære og velstand. Vi skal
vite at det å ha en samvittighet, ja, være født med, i utgangspunktet ikke
består i muligheten og «lovligheten» av å snakke bare med og til oss selv, men
med Gud, i sam-viten med det guddommelige gudsbildet og likheten.
Vi er tilsynelatende både selvsikre og trygge, sikret, men
er også forvirrede, innerst, og svake.
Vi tror vi er svært rause og romslige, ja, røslig gode, men
er uvitende om emosjonenes både aktuelle og potensielle destruksjonskraft (og
innbilningen om en nødvendig dekonstruksjon).
Alt for mange av oss orker ikke lenger å se noe foraktelig
eller urovekkende i noe som helst.
Vi ser ikke muligheten for at vi handler og velger, emoverer,
på andres premisser og fremmedes kommando. Serviliteten i seg selv er
selvundergravende og gir en innbilt tro på at vi er på vei oppover, mens det
motsatte er tilfelle. Vi tror servilitet gjør oss mer allmektige, men den
etterlater oss i maktesløshetens grøft og gru. Det dreier seg om en vilje, skulle
man tro, ja, en besettelse eller sterkt behov, ja, en jagende lidenskap etter å
la seg oppsluke snarere enn å bli frelst eller befridd av noe eller Noen
utenfor oss selv.
Vi feirer selvgodhetens sentimentalitet, og
selvtilstrekkligheten, som om de skulle være de høyeste dyder. Vi gjemmer
liksom kognisjonen i sengehalmen som for å sikre oss mot det eksistensielle
ubehag senere. Ja, vi betaler gjerne i dag løsepenger for å slippe å bli angrepet,
ved å opprette en helt nye stat, som f eks Palestina, som for mange erstatter
bildene i Åpenbaringen hvor Det nye Jerusalem eller Den evige stad, blir senket
ned fra himmelen på instruks fra oss emo-korrekte, servile, - intet mindre.
Vi er blitt for selvtilfredse til å kunne møte døden annet
som en slags idyllisk seremoni, som vil gi oss en evig verdighet, som vi ikke
fortjener, fordi vi hater å få en gratis nåde, men som riktig nok verdiges oss
i nåde, rent formelt, like vel.
Vi søker i realiteten mer oppløsning i stedet for opplysning,
mer mørke eller skygge enn lys og sann hygge eller lykke, og det virkelig gode
budskap, enn si forkynnelse, (sadomasochisme, oikofobi). Vi står til knes i
mørke, men loves fremdeles «a bright city on the hill». No teeth in red, claw and meat.
Mens vi tror at selve meningen er å emovere, vokser
imploderingen under våre daglige skritt, både dag og natt. Undergraves
kjærligheten og den evige evne og nåde, en gang for alle, på kortere og kortere
tid?
Uten samvittighet, intet reelt behov for frelse, selvsagt.
Gud er død og alt er tillatt, vi elsker nihilisme, uten
forbehold, foreløpig.
Vi må imidlertid vokte oss for eventuelle behov for å ville
overstyre følelsene og emosjonene, styre og manipulere dem ut fra egne ønsker
og spesielt kortsiktige behov og visjoner. Vi kan foredle dem, uten særlig
anstrengelse, bare ved å bli mer bevisst dem og hvordan de fungerer, og hvorfor
de autentiske emosjonene – og livsalvoret - uteblir. Vi unngår ikke emosjoner
ved å unngå dem. Vi kan ikke bli et større forbrukersamfunn uten at emosjonene
til slutt eller om bare litt, vil sluke oss, i stedet for at vi drikker av og
nyter «livets vann».
Vi bør bli og være mer oppmerksom på, og mer villige til, å
bekjempe eller sublimere, dårlige og skadelig emosjoner like mye som vi er på
vakt overfor illusjoner og selvbedrag, (og personlighetsforstyrrelse).
Persepsjon må bli likestilt med emosjon. Kognisjon bør gis
prioritet over emosjon. Kogitasjon, dette
å forholde seg til likefremme kjensgjerninger, - må bidra autentisk, integrert
og organisk til dette å avhjelpe de utmanøvrerende, overveldende eller disponerende
eller manipulerende emosjoner, (hvis du forstår). Det vil forresten være
fordelaktig eller mer fruktbart – og mer moro og mer positivt stimulerende,
progressivt og intelligent - å koble latteren til emosjonen mer enn til «det
syndige» og farlige», eller til lidenskapene og det permanent dulgte eller
mystiske, eller verdensfjerne og solipsistiske (eller narsissistiske) i og med
emosjonene. Latteren er emosjonenes eleksir. De intelligente ler ofte og godt.
Vi trenger ikke konstruere nye emosjoner, eller et mer avgudskonstruerende
emosjoneri, Servilitet eller dette å innynde seg, under den illusjon at
det er nettopp dette man ikke gjør, er feighet og ærlighet i en usalig blanding
hvor feigheten alltid går av med seieren, som oppfattes om lykke, i dag.
Servilitet gir karakternevrose, avblomstring og et begrenset liv med avskåret
frihet, prinsipielt, og universelt.
Det må gjelde snart å stoppe før vi blir stoppet og helt
overkjørt helt av egne illusjonsbærende eller falskt og destruktivt korrekte
emosjoner. Emosjonene er ikke alle tings mål og middel.
Se: Når syndefallet
blir et ideal – for preses, av Kjell Skartveit.
https://www.document.no/2024/10/27/nar-syndefallet-blir-et-ideal/
… Når syndefallet blir et ideal, Kjell Skartveit: Vi
må forstå at alle er skapt av Gud, at Gud skaper fortsatt, og alle er skapt i
Guds bilde. Å si at noen egentlig er feil, det bryter med det å bli skapt i
Guds bilde.
Én ting er å være uenig i om noe er galt eller ei, det Olav
Fykse Tveit gjør her, er noe ganske annet. Vår kristne tro er bygget på noen
viktige grunnsteiner, og skapelse med tilhørende syndefall er en av dem.
Som kristne tror vi Gud gjorde seg ferdig med skaperverket,
men at mennesket senere, da de ønsket å bli som Gud, spiste av den forbudte
frukten med syndefallet som en konsekvens. Mennesket ble forandret, det var
ikke lenger slik Gud hadde tenkt, og resten er historie. Ondskapen ble en del
av vår natur og jorden ikke et særlig hyggelig sted å være. Med syndefallet
gikk vår historie gjennom et avgjørende brudd. Det ble et før og etter.
Det Olav Fykse Tveit sier, er at skapelsesprosessen ikke er
slutt og at syndefallet ikke er en absolutt realitet. Det kan være det er en
politisk korrekt kristendom, men det er ingen sann kristendom, og det får da
også store prinsipielle konsekvenser. Samtidig er det i tråd med dagens
politiske idealer der våre institusjoner, normer og tradisjoner oppfattes som
begrensende for vår frihet. Det er en grunn til at begrepet normkritikk er
blitt sentralt i norsk skole; Olav Fykse Tveit viser hvorfor.
Olav Fykse Tveit aksepterer at mennesket tar Guds plass og
skaper sin egen virkelighet.
Uttalelsene fra Olav Fykse Tveit viser oss at premissene til
det liberale syn på ekteskapet forutsetter et helt annet gudsbilde enn det
klassisk kristen tro har. Fra et idéhistorisk perspektiv er det som et politisk
parti skulle forent Karl Marx og Roger Scruton. Det er på tide å innse
realitetene, det er en ny religion vi er vitne til, og frukten av den smaker
ikke godt.
-
Vel, jeg har drevet med dette noen år, men uten å få
reaksjoner. Emosjoner og følelser blir oppfattet som dels altfor naturlige og
derfor noe vi bare må leve med og «over-respektere», for ikke å fornærme, og
fordi de jo er såååå sanne. Vi står ikke at emosjoner og følelser har med oss
privat å gjøre, og at de berører og former vårt innerste, vårt inderligste,
vårt eksistensgrunnlag og vår fremtid, intet mindre, hvis vi fortsatt skal
hengi oss med kjærlighet til vårt kjære demokrati, og de mennesker som bidro
til å skape det. Inkludert kongen selv.
Liberalister ser seg ofte selv som de mest fintfølende og
empatiske mennesker. De forstår ikke at de emosjoner de ikke orker å se,
dikterer deres dyre- eller planteaktige sjeler fortaper seg på utopier eller pia
desiderata, alt for å kunne fremstå som frelsere på selvproduserte ofres lissomfullmakter
– falske by-proxyer - og i virkeligheten på deres bekostning, i den tro
at dette skal kunne styrke selvfølelsen, egenverdet, selvfølelsen og den
anerkjennelse de så trutt halser etter å oppnå, nærmest for enhver pris, for å
tilrane seg begjærte utmerkelser som de tror vil styrke trosfriheten for
«verdens reelt elendige» og som lider under en selvbeleilig oppdiktet fremmed guds
jernhæl.
Se det djevelske dilemmaet utfolde seg, foreløpig «rimelig» hypotetisk:
https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/06/stanghelles-paradoks.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/fremtidens-terror-i-norge.html
Det som
skjedde på disse årene – før liberalismen sørgelige gullalder, dvs i dag – kan
forklares med at folk har sluttet å forstå den intrikate forskjellen mellom
realisme og nominalisme.
https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/mer-om-pride-og-det-meste-annet-i-den.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/robotstemmen-som-overstyrte-opprret-mot.html
Næss:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html
Denne er viktig i denne forbindelse, særlig, også om Næss og
forskjellen mellom realisme og nominalisme:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/10/der-allah-blir-fortrengt-dukker-han-opp.html
En hel sivilisasjon knekket nesten lydløst av liberalisme?
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/serviliteten-og-vestens-selvpafrte.html
Ekteskap -en saga blott?
https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
