Hel eller halvfull Sannhet? Allah's inntog i kristen teologi - kommet for å bli? Hanvold forberedt?

Følgende - en oppfølger til så mange - , jeg velger denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/saturation-og-hanvoldkanalen-herre-knekt.html

Tenk selv!, Kant, - er vel det beste jeg kan si i denne konteksten; å tenke om igjen …. å ha og få det siste ord synes å være en livslang prosess, og vi ber visst hele tiden om respekt, og mer av det, noe som betyr noe sånt som å «revurdere» eller «se på nytt», hvilket også er et langt lerret å bleke.

Teorier om analogi kan være sofistikerte, men det er viktig å holde åpen muligheten for at vi gjennom analogi kan snakke sant om Gud, en metode som hverken reduserer Gud til en ting (uansett hvor opphøyd) blant flere ting blant flere i universet, eller gjør Gud til et sort hull som blir fullstendig irrelevant for oss.

Duns Scotus blir beskyldt for å ødelegge denne autentisk kristne forståelse av Gud og sannhet, fordi han sa at «værende» er et univokalt konsept.  Med andre ord: Det eksisterer ingen forskjell på hvordan Gud «er» og hvordan et menneske eller en hvilken som helst ting er; å «være» betyr det samme i alle tilfeller. Gud er forskjellig fra oss i kraft av sin uendelige (infinitte) krafts natur. Men dette konseptet var akkurat det motsatte av hva teoriene om analogi hadde forsøkt å advare mot. Det gjorde Gud til et værende på samme måte som oss, bare uendelig større og bedre. Ironien er at Scotus’ univokale syn ikke gjør Gud nærmere oss, for for å bevare Guds særstilling (uniqueness), så må Scotus understreke Guds opphøyde forskjell fra andre «værender/eksistenser/reelle og/eller unike, individuelle enheter» eller skapninger, (mine presiseringer). Gud blir slik nesten identifisert med ren maktvilje. s 11 i Steven Shakespear, Radical Orthodoxy, 2007.

Ang. Inger Hanvold, (se Paul Enns under):

Hvis Kristus døde for alle slik at alle ikke blir frelst (saved), så er Gud beseiret; for at Guds suverene vilje og hensikt skulle seire, så døde Kristus da bare for de utvalgte, og bare disse, (selv om denne doktrinen kan forsvares logisk, kan den vanskelig gjelde ut fra Bibelen selv; se John 3. 16, 1 Tom 2. 6, 1 John, 2. 2, - lærer at Kristus døde for alle …

Uimotståelig nåde er også nødvendig hvis menneskeheten er totalt depravert; men dette betyr ikke at Gud frelser noen inn i Guds rike mot deres vilje; siden frelsen avhenger eller er betinget av nåden og siden den troende er utvalgt før verdens fundamenter ble skapt, blir tap av frelsen umulig … s 486 i Paul Enns, The Moody Hnadbook of Theology, 1989. 

Augustin går kunnskapsteoretisk ut fra at forstandskunnkskapen kan utledes fra en «umiddelbar opplysning»; at mennesket har del i Guds tanker og at menneskets intellekt i seg selv kan fremkalle innsikt. De ytre tingene i seg selv er ikke årsaken til vår kunnskap, men gir bare impulser som gjør det mulig for den enkelte å bygge kunnskapen (causae occasionales) og denn teorien kalles illuminsjonsteorien, som også har betydning for hvordan man oppfatter troen. Den sanne tro er en direkte i det indre gitt bevissthet, en inngytt eller inspirert tro, (fides inspirata).  De står over alle autoriteter og innebærer umiddelbar visshet om de guddommelige tingene … den aristoteliske kunnskapsteorien går derimot ut fra det menneskelige subjekt opptar kunnskapen utenifra, intellektet er i forhold til utenverden passivt, og kan ta opp i seg tingenes form som overgår fra tingen til intellektet via sanseinntrykkene, (intellectus possibilis) og: Nihil est in intellectu quod non ante fuerat in sensu.

Man forestilte seg at Gud står i umiddelbar relasjon til den ytre virkeligheten og er virksom også i de timelige ordningene, og dette er uttrykk for Guds skapelse. Dette kjennetegner så i vesterlands teologi både innenfor lutherdommen og i den Romersk katolske kirke, en effekt av den aristoteliske filosofiens innflytelse.  Sjelen er en tabula rasa som kan bygge den begrepsmessige kunnskapen; i kunnskapsakten forenes sjelen med tingenes form; i denne viten (vetandet) blir intellektet og objektet ett; sjelen er ifølge Aquinas «quudammodo omnia)», på sett og vis alt, og slik oppfattes også troen analogt; den er ikke så mye en indre opplysning som e kunnskap av samme slag som annen kunnskap, om dens objekt ikke er det samme, den omfatter ikke den empiriske sannheten, men den åpenbarte, noe som kommer mennesket til del via autoritetene og til siste fra Guds egen sannhet og det er her snakk om overnaturlig kunnskap i motsetning til den naturlige, s   156 f.

Også når det gjelder menneskesynet eller menneskeoppfatningen foreligger de en forskjell mellom den augustinske og den aristoteliske linjen: i den første er sjelen et selvstendig vesen, i den andre fremstilles kropp og sjel som en enhet. Fransiskanerne er voluntaristiske, den aristoteliske retningen intellektualistisk … hvilket i sin tur påvirker viljen som gjør det den oppfatter som godt … s 157.

Alexander av Hales, d 1245, skutter seg til illuminasjonsteorien; all kunnskap, både den naturlige og den åpenbarte forutsetter sjelens opplysning gjennom et guddommelig lys – troskunnskapens praktiske, viljestyrte karakter betones.

Bonaventura, d 1274: Eksemplarideene: I Gud tenkning fins urbildene til skapte tingene, som i strre eller mindre grad har bevart et uutslettelig inntrykk v den guddommelige tanke … noen inntrykk kalles skygger, (umbrae),  andre er spor (vestigia), de tydeligste avspeiler de bilder (images) av det guddommelige, (noe som danner grunnlaget for analogilæren: Skapningen er hverken identisk med eller absolutt vesensforskjellig fra det guddommelige, men likeartet, og slik kan vi komme til kunnskap om Gud via vår kunnskap om de skapte tingene. Han sto i en viss opposisjon til Aquinas. Hos Bonaventura referer alt, til og med den naturlige kunnskapen, til det gudommelige på en slik måte at det blir en enhet i kontemplasjonens lys, mens Aquinas betoner mer den prinsipielle forskjellen mellom Gud g det skapte.

Aquinas: Sjelen er quodammodo omnia – ligger til grunn for den metafysiske spekulasjonen; mulig å kjenne Gud som det høyeste værende, som grunn for alt virkelig. Rett nok kan man ikke fatte Guds absolutte vesen, som er uendelig opphøyd over de skapte ting. Men det fins like vel en forbindelse – de har det til felles «at de er til». Værendet, (eksistensen), kan via analogi tilskrives både Gud og skapte ting: Analogia Entis. Men Aquinas avviser tanken om en umiddelbart gitt medskapt kunnskap om Gud. Kunnskapen gis gjennom Åpenbaringen og blir tilgjengelig gjennom nådens lys (per lumen gratiae). Det er den overnaturlig kunnskapen om Gud som er teologiens egentlige mål. … Troen støtter seg på autoritet, på at noen andre har sagt det. Åpenbaringens visshet ligger i det at Gud har talt.

Aquinas skille seg fra den eldre franciskanerskolen som som anså troen som en umiddelbar opplysning med en direkte fra Gud inngytt axiomatisk visshet … For Aquinas er troen viten (scientia), men har et annet innhold enn den naturlige. … Intellektets delaktighet i tingens vesen er en analogi til troens delaktighet i det guddommelige. For at troen skal være fullkomme, må den forbindes med kjærligheten og bare gjennom den inngytte nådens gave blir mennesket i stand til troens virkelige delaktighet i Gud. Det høyeste stadiet her er «visio beatifica» som i evigheten skal erstatte troen, og som innebærer at mennesket «per lumen gloria» umiddelbart ser eller skuer Gud på en slik måte at man blir delaktig i Hans vesen (i himmelen, vil jeg tro).

Gudskunnskapen bygger på troen … og holder åpenbaringen for sann uten fornuftsevidens.

Duns Scotus, d 1308, avviser tanken på teologien som «scientia», men han er aristoteliker, som Aquinas er, s 163 f. Det foreligger en kløft mellom teologiens kunnskap og den vitenskapelige. Frelsesgjerningene som Skriften forteller om, er noe kontingent, noe som kan tenkes å være annerledes, det motsatte av «nødvendig». Derfor kan teologien ikke fullt ut bygge på metafysikken, slik det skjer i Aquinas’ system. De overnaturlige sansningene henvises bar til Skriften og Kirkens tradisjon. Det fins ingen vei over fra fra den naturlige kunnskapen til troen, for den støtter seg alene på autoriteten. Troen er en «cognition practica» og forutsetter den menneskelige viljens underkastelse under Guds vilje, autoriteten. Viljens forandring til å overensstemme med Guds vilje og troen har sitt mål i kjærligheten, (caritas). Hos Aquinas innbefattes viljesmomentet i kunnskapen (som for ham er det høyeste), i visio beatifica, (saligheten).

Guds vilje er suveren, i kontrast til menneskets frie vilje. Og målet er at denne skal underkaste den andre for å bli konform med den (Guds vilje), (domination-subjcto).

I læren om Gud viser forskjellen seg i at Aquinas oppfatter Gud som det høyest værende, noe som innebærer at han tolker gudsbegrepet i intellektuelle kategorier. Scotus betoner Guds vilje og skjelner mellom  Guds «potentia absoluta» og «potentia ordinata». Gud er fullstendig ubundet og kan handle uavhengig av alle regler.

Det gode er godt fordi Gud vil det (perdeitas boni). I «potentia ordinata» handle Gud i samsvar med skapelses- og frelsesordningen, dvs Han lar mennesket bli frelst gjennom Kristi verk og kirkens sakramenter. Men det kunne tenkes handlet uavhengig også av disse ordningene.

For Aquinas sammenfaller alltid Guds vilje med den av Gud gitte ordningen.

Gud vil det gode fordi det er godt (perseitas boni). s 165.

For Duns Scotus er frelsen selvsagt knyttet til Kristi lidelser, men grunnen er at Gud antar Kristi offer som en erstatning for menneskets godtgjørelse (fortjeneste). Og alt avhenger da av at Gud anerkjenne dette og dermed ha man også fjernet seg fra Anselm tanke på forsoningen rasjonelle nødvendighet.

Aquinas betoner nådens prioritet i forholdet til den frie viljen og avviser den sterke psykologiseringen som kjennetegner fransiskanerne. Ifølge ham kan mennesket ikke av egne krefter forbedrede seg for nådens mottakelse. Troen kan ikke virkes av oss selv, den sammenfaller med den første nådens gave (prima gratia». … Rettferdiggjørelsen er helt og fullt overnaturlig verk … i og med at mennesket har fått del i nådens habitus – og dette skjer i et øyeblikk – er hun rettferdiggjort, (gratia operans; justificato).(Fra: Teologins Historia av Bengt Hægglund, 1978).

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html

Langt, men med mye interessant stoff, Geisler, Aquinas, ordo salutis etc etc:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Prof Næss om allmennbegrepene:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/brenne-den-som-brenner.html

Illuminasjonen og mye, mye annet:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html

Videre; Aquinas:

Understreket viktigheten av universalia (allmennbegreper) – vi kan ha kunnskap bare om formene eller universalia. Jeg har sensations (jeg kan sanse det) når jeg stirrer på den tingen (skyen, f eks) i på himmelen, men jeg har ingen kunnskap om den før jeg «går utover» det særskilte objektet til en form eller et allmennbegrep og sier: «Oh, that’s a cloud».

Noen vil protestere: Jeg kjenner min bror Sam og Sam er et særskilt individ, ikke et allmennbegrep. Men hva du vet, mener Aquinas, er at Sam har skjegg, er blond, intelligent etc., og alt det er allmennbegreper. Vi skaper ingen orden i universet (vi påfører ingen orden utenfra).

Skjeggethet, blondhet og intelligent er alle allmennbegreper. Det fins en objketiv orden, der ute, «and in our knowing» we find it».

Scotus utviklet en veldig teknisk teori om allmennbegrepene, (som gjør det mulig å kjenne et individ). Jeg kjenner ikke bare blondhet, skjeggethet, og intelligens, jeg kjenner min bror Sam.

Aquinas hadde lært at vi kan kjenne en rekke av sannheter, som f eks visse av Guds egenskaper, enten via åpenbaring eller fornuften; Scotus hadde en mer rigorøs standard for filosofiske bevis … han benektet ikke noen av Aquinas konklusjoner på det religiøse området, han sa ganske enkelt at dette er ting vi bare kan kjenne via tro, ikke via fornuften.

Aquinas diskusjoner om Gud begynte vanlig vis med Guds intellekt; Scotus fokuserte på Guds vilje; Aquinas vill begynne med å spørre hva Gud fornuftig vis ville gjøre. Scotus tvilte på om vi kunne uteske Guds avveininger. Vi må i stedet se på hva Gud hadde villet. Det fins ingen annen grunn enn at vilje er vilje. Aquinas hadde hevdet at hvis Adam ikke hadde syndet, så ville ikke inkarnasjonen ha skjedd – det ville ikke ha vært noen grunn for at Gud skulle bli et menneske. Scotus sa at Gud ville ha inkarnert uansett, og slik gitt uttrykk for den eneste måten å vise sin kjærlighet for menneskene, som et rent uttrykk for Guds kjærlige vilje og ikke noe Gud gjorde av en spesiell grunn.   

… Etter hvert som allmennbegreper ble mindre viktige for teorier om kunnskap, kom det til å se ut som om verdens ordninger mer var våre egne «ordninger» enn oppdagelsene av Gud’s plan. Teologien blir mer et spørsmål om hva som skal tros og mindre om å bruke fornuften for å kunne se logikken i tingene. Argumentasjon og fornuft fikk mindre plass …

William av Occham, d 1347, – «den største nominalisten» - fortsatte denne tradisjonen.

På 1300-tallet mistet sin kamp for å kreve at medlemmene skulle leve i fullstendig fattigdom; myndigheter begynte å skille mellom «å eie» og «å bruke». En pave påla fransiskaneren «å ikke være fattige lenger», Johannes XXII.

W Occam startpunkt var Guds absolutte makt; Gud kan gjøre alt som ikke logisk motstridende … Gud kan ta Saul – kirkens forfølger – og gjøre ham til en helgen. Han kan få alt til å skje, uansett om det gikk mot de vanlige naturlovene. Han kan bedømme handlinger som man vanlig vis kan kalle syndige, for dydige. … mot Aquinas tro på at vi bare kan kjenne universaliene (allmennbegrepene) hevdet Occam at vi bare kan kjenne enkelttingene med større sikkerhet enn alt annet. (Ikke noe av dette innebar en fornektelse av tradisjonelle doktriner … vi bør ganske enkelt ta Guds åpenbaring oftere mer på alvor). Nominalismen åpnet for mer hensyn til «den sosiale orden». Placher: But if those three things in the sky are all «clouds» simply because we have decided to give them the name, then maybe the pope is the pope simply because we have decided to give that name to him. «It’s up to men to designate a particular person as Pope and to decide who will elect him and who will correct him if he needs correction». «Just as God has not given us an eternally ordered world but left us to order it for ourself, so has God not given us a perfect church to be obeyed, but left the task of shaping the church to us! … How things should be ordered began with nominalism and the belief in the absolute power of God», s 167.Fra William C. Placer, A History of Christian Theology, 1983.

Fra The History of Christian Thought av Jonahtan Hill, 2003, s 159:

Scotus kritikk av Aquinas dreier seg om doktrinen eller (kirkens læresetninge) om Gud. Aquinas tror at Guds viktigste egenskap (attribute) er Hans enkelhet (simplicity) og slutte fra denne at han slutter om alle Guds perfeksjoner slik som allmektighet og tidløshet. Scotus, derimot, tror at Guds mest fundamentale egenskap er uendeligheten (his infinity) og at det er fordi Gud er infinite, så er han også allvitende, allmektig osv. Aquinas og Scotus forstår altså Guds natur på ulike måter.

For Aquinas er Guds enkelhet en negativ kvalitet – det er ikke så mye at Gud en enkel, men at Han ikke er sammensatt, for Gud transcenderer alle kvaliteter, så vi kan egentlig ikke si Hva Han er, bare hva Han ikke er. Scotus tenker mer «positivt» om Guds infinitet. Gud transcenderer ikke gode kvaliteter som makt og kunnskap; han eier dem fullt ut, til en overtruffen grad og dette har en viktig konsekvens for hvordan vi snakker om Gud, sier Hill.

Sier vi at Gud har fullkommen kunnskap, så mener vi at dette betyr noe av det samme vi normalt mener med «kunnskap», men bare forskjellig. Scotus vil ikke vite av slike ting. Han sier at vi sier det fordi vi tror at Gud virkelig er svært god og at vi vet av erfaring at kunnskap er en god ting, (men hvis det Gud har ikke er det vi normalt mener med «kunnskap», hvordan kan vida vite hva som er godt, spør Hill. Hvorfor si at Han har alt?

Analogier er bra nok, men meningsløse hvis vi ikke kan overføre dem til ikke-analogt språk. Vi sier om en person at han er som en løve og mener at han er modig. Dette er en analogi, men den er bare gyldig hvis løven og personen deler kvaliteten, nemlig at de er modige. Så Aquinas tar feil når han sier at vi kan snakke om Gud bare i analogier. Argumentet er avgjørende eller knusende og illustrerer det fundamentale problem i teologien. … s 159. 

Følgende fra denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/05/saturation-og-hanvoldkanalen-herre-knekt.html

Peter Vardy og Julie Arliss, The Thinkers’s Guide to GOD, 2003:  … hvis Gud eksisterer i tiden, så kan Gud lide, mens den helt enkle (ikke-sammensatte) Gud ikke kan det.

Den katolske tro har tradisjonelt avvist at Gud kan lide fordi dette krever forandring i guddommen, og for Aquinas er Gud både enkel og uforanderlig/upåvirkelig. Han aviste tanke om at Gud kan lide fordi lidelse vill begrense Guds vesen. Mange protestantiske teologer har derimot ment og sett Jesu lidelse som en avspeiling av Guds lidelser og ser lidelse som noe som befinner seg rett i Guds hjerte og natur. s 39.

Aquinas kontrasterer Gud med skapte ting i universet. Han hevdet, som Aristoteles, at Gud er ren aktualitet – han har intet potensiale. Hva Gud nå engang er, så er han 100% hva det vil si å være Gud. Jeg er den jeg er – tolkes dithen at Gud er alt hva det hører til Gud å være. Men vi vet ikke hva det betyr å være Gud … Vardy: Vi kan bruke ordet «god» om Gud og mene noe med det. Det fins en analogi her. Sier man at «Gud er min klippe», en metafor, har vi med to komplett urelaterte ideer å gjøre som kombinert fungerer uten at det finnes noen direkte relasjon mellom ideene.

Fremdeles «dagsaktuelt»:   

Kjell Skartveit: https://www.document.no/2026/04/19/demokratiet-trenger-ogsa-grenser/

.... en diskusjon om hvordan vi forstår begrepet sannhet, og hvordan den begrenser vår forståelse av hva 

Thomas Aquinas (1225–1274) pekte på at Gud påbyr det som er godt fordi han er god, fordi en handling er i tråd med hans natur, mens den skotske filosofen Duns Scotus (ca. 1266–1308) mente at en handling fra Gud var god fordi han ønsket det, han oppfattet Aquinas’ lære som en begrensning av Guds allmakt.

Spørsmålet er altså hva som gjør en handling god, om selv Gud er bundet av en absolutt sannhet, eller om han i sin allmakt kan definere kvaliteten på en handling. Tradisjonell kristen forståelse tar utgangspunkt i læren til Tomas Aquinas. Denne læren er en logisk fortsettelse av treenighetens natur, og det var også den som la grunnlaget for kristenretten som formet Europa. Sannheten om det gode var ikke noe en leder kunne skalte og valte med som han ville. Troen på en absolutt sannhet og Jesu død la derimot grunnlaget for et styre bygget på en lovgivning som beskyttet innbyggernes rettigheter og som senere la grunnlaget for demokratiet. Guds natur viste oss hva som var godt. 

Det er imidlertid interessant at det er fraværet av en absolutt sannhet som har gjort det mulig å komme med utsagn som dem vi får fra lederen i Rød Ungdom. 

Den forståelsen av sannhet som Nils Rune Langeland angriper kristendommen for, er altså ikke kristen, men en sannhet vi kjenner igjen fra islam. Allah har, i sin fullstendige allmakt, makt til å si at enhver gjerning er god, ettersom han ikke er begrenset av en absolutt sannhet. 

Den kristne sannheten setter derimot normative grenser for et lands lederskap, noe vi ser tydelig i «Kongespeilet». … Denne forståelsen kan tolkes som en kritikk av vilkårlig maktutøvelse, ved at kongen ikke står over en høyere, guddommelig lov. (Jfr mine posteringer om Bø og Sengsvoll, (det kommer mer): 

…  abortloven i desember 2025. Da forstod vi hva flertallets representanter oppfatter som moralens utgangspunkt, nemlig Stortinget selv. Dette flertallet mener at en god gjerning er god fordi de selv påstår at den er det. Det er ikke bundet av en overordnet sannhet som setter grenser for deres avgjørelser. Det er Rousseaus allmennvilje vi er vitne til, en allmennvilje som for noen år siden omfavnet den skeive ideologien både Alexandra Fredwall og Elisabeth Meling representerer. Denne ideologien opphever biologiske sannheter om kjønn, og gjør at vi nå er tvunget til å behandle menn som kvinner dersom de sier at de er det.

Et demokrati som mener at det representerer både folkets vilje og det gode, sier farvel til den gode gjeteren og vil til slutt ikke forstå hva det gode er. … 

https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/ytringsfriheten-er-utryddingstruet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/jon-kvalbein-og-bispeuttalelsene-2019.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/bispe-uttalelser-pa-vide-vanke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

 

Saturation og Hanvoldkanalen, Herre Knekt

Først noen lånte overskrifter, for de mulige perspektivers skyld:  

https://www.document.no/2026/05/24/pa-tide-a-ta-islamopopulismen-pa-alvor/

… Islamo­popu­lismen marsjerer frem i Europa mens poli­tikere og medier ser en annen vei. En ny britisk rapport viser at store grupper mus­limske velgere støtter forbud mot koran­brenning, inn­føring av kjønns­segregering og i enkelte til­feller til og med vold – samtidig med at både gamle og nye partier kon­kurrerer om stemmene deres. … 

Kommentar: Se under, om Torp som vil torpedere ytringsfriheten, ved å forby koranbrenning. Er da Torp så til de grader islamoservil, at han bør stilles til ansvar?

https://neitilislam.blogspot.com/2023/08/kan-muslimer-bli-ofre-for-islam-og.html

Faktarute: Den irakiske flyktningen og islamkritikeren Salwan Momika (38) ble skutt og drept i en leilighet i Södertälje, Sverige, onsdag kveld 29. januar 2025.

Drapet skjedde under en direktesending på sosiale medier, der Momika tilsynelatende ble angrepet mens han strømmet på TikTok. Her er de viktigste detaljene: [1]

• Offeret: Momika var en kristen-irakisk flyktning som ble …

Se:https://neitilislam.blogspot.com/2023/09/bnnelistas-forbannelse.html 

Og:https://www.document.no/2026/05/25/79-prosent-av-all-sosialhjelp-gar-til-ikke-vestlige-innvandrere/ :

Mens nordmenn mottok 21 pro­sent av de samlede ut­betal­ingene, gikk der­med rundt 79 pro­sent av sosial­hjelpen til per­soner med ikke-norsk land­bak­grunn. Også uføre­trygden viser samme mønster. Per januar 2026 var 54.195 inn­vandrere registrert som uføre­trygdede, ifølge Nav. I 2016 var tallet 29.753, en økning på rundt 80 pro­sent på ti år. …

Hva er realisme?

https://www.facebook.com/share/v/1DdC74yged/

 

Skulle noen ønske å få en litt dypere eller bredere eller bedre innsikt i hvordan man markedsfører seg, og hvordan kynisk, ensidig og hamrende markedsføring kan arte seg og ikle seg - og forkle seg som  - kan man gå inn på linkne nederst å siden og se f eks hvordan Inger kan «operere» overfor ansatte, trosfeller og publikum (uten at man kan dra sikre eller selvsikre konklusjoner, universelle eller absolutte slutninger her, men heller ta som antydninger, tendenser, - noe man kanskje bør stille seg spørsmål omkring): 

Som et lite innfall, før vi begynner for alvor; jeg hører på programmet Løftene kan ikke svikte fra den 26. mai d a, (Flekkefjord media på Visjon Norge) – jeg fikk ikke fatt i navnene på de som opptrer, men følgende ble sagt:

… Vi er Abrahams barn … det er ganske sterkt … ja, det er fantastisk … tenk å ha Abraham som stamfar, sier en dansk stemme, det er veldig utrolig at … å ha Jesu ættetavle … vi kan jo komme inn for vår himmelske Far, vi kan be om hva vi vil … vi er hans folk … Han er vår Gud, … slektsforholdet her som går utenfor, på et åndelige … tenk så spennende … dette er også min historie (GT) … Efeserne 2: Vi er innvandrere i Guds Rike, derfor må vi ta godt imot innvandrerne, for vi er selv innvandrere, vi hadde ingen rett, men fikk den av nåde for Kristi skyld og det betyr alle innvandrere bør vi se på med vennlighet, for det gjelder også oss …

Kommentar: Ingen kommentar, det blir for platt, nedlatende, paternaliserende på den mest mulig kjedelige og selvgode måte. Hus forbi. Flosklenes og selvfølgelighetenes tyranni er over oss. Abrahmittisk religion finnes ikke, bør ikke finnes, og fins bare for visse gruppers propagandaformål og villednings- og utmattelsesstrategi.

Se da også: Fredag 16. august 2024: Helbredelser og hersketeknikker på TV Visjon?  (Se om Inger og «Vibeke» - for anledningen, nederst på siden):

https://neitilislam.blogspot.com/2024/08/helbredelser-og-hersketeknikker-pa-tv.html 

Og i tillegg, er det mye å ta av, og forundres over, og bli skrekkslagen av, se alle eller de fleste av linkene.

Er dette med ubetinget tilgivelse, gratis nåde og utvelgelse for utrolig, for lett, for fristende og godt og raust til å være sant og tilfelle? Og da i tillegg: Et legalt krav på helbredelse allerede betalt for - i blod og pine?

Men først:

«Jag har «bestemmad» (?) meg for at komma inn i detta landet», synges det med stor iver (mest på svensk) og overbevisning, i refreng, på refreng, på Visjon Norge, «til det landet», til det landet « bestamma meg før … (nå i midten av mai 26), og tidligere har jo Jostein the band-master, sunget at han (Jeg) er herlig frelst, etc, med høy og tydelig, glad og jublende fornøyd stemme, i full visshet, må man kunne si.

Og en av dronningene på kanalen, hvis ikke selveste Dronningen, spesielt i egne øyne, eller den for alle seere, selvskrevne Dronningen, (som for det meste stotrer seg frem, i all sin utydelighet, all repetering, alle forbehold og selv-avbrytelser, og mangel på klarhet og konsistens - sier, etter denne lille forkynnelse fra pastor J A Torp, med familie, og barnet på mors fang, i bunad, selvsagt):

Torp først: -Jeg holder meg unna alt som kan bli uklart, sier pastor Torp …. la Gud få lov til å tale … og så skjedde det, da, vet du, at Gud har åpna dører inn i den øverste sfæren i den muslimske verden … og nå er jeg jo profilert som israelvenn mer enn noen gang … de håper og tror at jeg kan være en brobygger … og det tror jeg at jeg er, det, midt oppi alt … det vrenger seg i mange muslimske lederes sjel, når de vet at de kjenner meg og har tatt meg inn … det er noe Den hellige Ånd gjør. Og vi skal ikke være redde for å gå der hvor Den hellig ånd leder oss … Og tale klart, ha et klart budskap, ikke kompromisse, jeg møtte jo mang en gang med Irans ambassadør … hadde lunsjer og middager sammen, og vi … inntil 7. oktober … da måtte jeg si eksakt hva jeg mente … og da «var’n så sint på meg at han … slo til meg» … og nå hadde han diplomatisk immunitet, eller så hadde jo han sikkert blitt arrestert (klukker litt her), men og de var jo forferdet alle ambassadørene … jeg har jo litt dårlig balanse, ikke sant, så det skal ikke så mye til å puffe meg overende, ikke sant … så det har sin pris, men det som er … vi må være tydelige … for jeg holder meg unna alt som

Kommentar, litt billedlig fortalt:

Hører Torp til blant profetene, slike som Hanvold selv og mange av dem han omgir seg med, regner seg som, og som lener seg til og påstår er like virksomme i dag som på Jesus tid?

Vel. Torp profeterte for noen decennier siden at «det ville bli et blodbad under Sommerolympiaden i Hellas, men det skjedde ikke.

AI(KI) generert:

• 5. Mosebok 13, 1-5: Det slås fast at en profet eller en som har drømmesyner, og som oppfordrer til å følge andre guder, skal lide døden. Vedkommende ville «føre dere bort fra den veien Herren din Gud har pålagt deg å gå».
• 5. Mosebok 18, 20: Her heter det at en profet som synder ved å tale i Guds navn uten at Gud har bedt ham gjøre det, eller som taler i andre guder sitt navn, skal dø.

Var det forskjell på praksis og lov?
Selv om dødsstraff var den juridiske rammen i Moseloven, viser historien i Det gamle testamente at utførelsen varierte. Profeter ble ofte forfulgt, fengslet eller landsforvist (slik som Jeremia), men det var ikke alltid den formelle dødsstraffen ble iverksatt av kongene eller …

Hver gang jeg ser meg selv i speilet og hører J A Torp nevnt, som oppgulp fra det nederste og mest smertelige i min underbevissthet, blir jeg ikke irritert, for en stemme sier: Hold nå opp med det der, eller han der – alt er fåfengt, like vel. Dumheten lar seg simpelt hen ikke knekke, forandre eller sublimere, på et vis, eller på noe vis.

Denne Torp benytter Nasjonaldagen, med nasjonalsangen summende i bakgrunnen, til å forsikre alle seere og mennesker av god vilje, inkludert de mest naive, til å si:

«Vi skal ikke være redde for å gå der helligånden leder oss, vi skal ha klar tale, ha et klart budskap; for jeg holder meg unna alt som kan bli uklart, og nå er jeg profilert som … mer enn noen gang … «.

Kommentar, i forbifarten: En fyr som sier noe sånt, trenger ikke å være kriminell, men han er sannsynligvis sterkt selvinkriminerende, uten å forstå det selv; han beviser med andre ord hvor stupid han er, uten å forstå at det er akkurat hva han er …. «farlig» dum, med hermetegn, riktig nok.  Og, eller: Altfor mediakåt, den enste egenskapen han har som rager en del over det sterkt middelmådige, på det laveste trinn. 

Det meste håpløse er at det tolkes som noe «framifrå», noe normativt, eller helt OK, i dette å være dum og lett gjenomskuelig, som et utsagn fra en vismann, en klok og tolerant mann med stor eller dyp empati og guddommelig gitte midler- eller formidleregenskaper, ja, ren nåde, kan vi si. Det er som å høre Kristus selv skulle står der og tale, skal vi tro, myndig, overbevisende, inntil døden, som det ene offer, for alt og evig. 

Så hvorfor da ikke «tilbe» ham, gjøre ham til showets stjerne, selve rollemodellen for høy moral og rollemodell for alle ideelle personligheter? Han gjøres til en slags materialisert teotopi; han er et ideom, han kan ikke oversettes til noe annet enn det han er, en sammenstilling av ord, som bare de som oppfatter det ideomatiske som helt naturlig og sant, ja, godlynnet eller ironisk eller tragisk sant, uten å være det, egentlig, men da hvor idiomet går foran og blir stående over alt, og alt, synes helt greit, og eksemplarisk. Det ironiske element her, må ikke glemmes, og «huskes bør», at det kan dreie seg om doxologiske felt, som det er nesten umulig å unngå, uten særlig slitsomme sannhetssøkninger og refleksjoner, og egen prektighet og selvforherligelse, og i hvert fall noe svært radikalt vanskelig å forandre på, eller innse, på kortere sikt. Ja, Torp er en fantastisk sannsiger på seg selv! … ? 

Jeg får lyst til å sitere Rutger Bregman: «… men først må underdogssosialistene slutte å velte seg i sin moralske overlegenhet og sine utdaterte ideer … «, s 201, 2016. (Har ikke særlig sans for fyren, men noe er det jo der ... ). 

Her får altså J A Torp brukt selveste Nasjonaldagen til å utbre sitt selvskrytende selvbilde – og alle skal ta det for god fisk: Endelig – var det ikke det vi visste?: Torp er sannelig sann og klar, for et herlig (frels og salig) menneske!, endelig – og showets dronning «applauderer» ved å øke kosefjøs-stemningen, så godt hun kan, og med sterkt motivering, av slags, (men dog, uten å formulere det høyt og klart).

Før vi kommenterer og siterer fra Dronningens koseintervju – eller kosefjøs- eller kose-venne-fjøs-face-intervju - med Torp, må jeg nevne noe enda mer ufyselig, eller hva skal jeg si? Noe enda mer smertefullt, nedlatende og enerverende enn dette:

Dronningen står sammen med Veronica Sandaker foran «tavlo», som den kalles, som viser bokser over hvor mye innsamlede midler som er kommet inn til kanalen; den justeres ofte: Dronningen og Veronica står i et asymmetrisk forhold, (jfr Herre-Knekt, og Hegel), men det skal bare ikke se sånn ut; fremførelsen skal imidlertid vise, at de står på likefot, og dette tror Veronica på: Tenk, hun får bli intervjuet av selveste Dronningen. Og hun selv: Jo, et sårt får som er tatt tilbake igjen, via generøs nåde, på Dronningens premisser, særlig emosjonelt dominerende eller «korrekte» premisser.

Hvordan kan Veronica ytre noe som helst antydende negativt, kritisk eller vennlig, egentlig, overfor Dronningen? Nei, her forventer Dronningen underkastelse, intet mindre: det er hennes nåde som skal frem, ikke Veronicas autentiske situasjon og individuelle forhold, hennes i og for seg utrolige trosvei, eksistensielle frustrasjon, hennes lidelse, fortvilede økonomisk sitasjon eller omstendighet,  etc etc. For Veronica har lidd, og lider. Og jeg synes synd på henne, (samtidig som jeg irriterer meg over å bli hengende ved hennes lidelser, og slik jeg blir hengende ved Torp, som «type», på en måte. Ja, det irriterer meg, og jeg ønsker å slippe, og slipper gjør jeg – (jeg mener jeg har en noenlunde rimelig distanse til alt dette). 

Dronningen nevner nå en «episode», som hennes mann, så vidt har vært inne på i en tidligere sending, eller en «scene», hvor Veronica står overfor en eller annen predikant og nærmest ber på sin knær om å få Den hellige Ånd, idet tårene renner og maskaraen like så. Hun er overtydelig i nød. Hun lider inntil det uutholdelig, å se på, også. Dette er et eksempel på «stor tro», eller sann sannhetssøking, ifølge «sjefen», slik jeg tror både mannen og dronningens budskap er å tolke, der og da, fra «sjefen». Men OK: Ekstase er en legitim erfaring, i hvert fall iflg dobbeltdoktor og tidl. biskop i Bjørgvin, Per Lønning; som han fortalte i et program på NRK TV for en «evighet» siden, der han velvillig innrømmet, at jo, han hadde hatt erfaring, nettopp med ekstasen, som yngre, vel og merke. Så det så. 

Det er visst også i kristendommen blitt OK å snakke om «saken er biff», (nærmest ideomatisk, når man snakker om Jesu’ blodig offer. På Golgata). Det er visst også blitt come il faut å bebreide seg selv, som troende, at man ikke har bedt spesifikt nok, når man ikke med sterkt nok begjær har bedt om en spesifikk «ting», (eller lødige, helst noble ønske, slik at man f eks kan kjøpe uten penger, som f eks når man kjøper et stort kinolokale som er lagt ut til salgs, når man kjøper en stor gjestegård uten penger etc … ). 

Man kan til og med bebreides og irettesettes av Gud hvis man ber for spesifikt, f eks om å få penger til å betale (en relativt beskjeden) hotellregningen, når man kunne ha bedt om, og fra nå av skal be om, om få hånd om millioner av kroner for å kunne bidra til utbredelse av Jesus og Det glade budskap, inkludert f eks barne- og aldershjem til nødstedte. 

Jeg beklager, men jeg må nå innledningsvis gå litt tilbake i fortiden, som faktisk er høyst medvirkende eller til og med medskapende i vår samtid.

https://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

Preambula:Følgende er trukket ut fra Bryan Magee, Filosofi, 1999, på norsk:   

Aristoteles: «Alle mennesker streber ifølge sin natur etter å vite».

Hva er rettferdighet – (ikke bare sannhet)?

Sokrates var den som begynte den inngående undersøkelse av våre grunnbegreper; det foreligger noen foretrukne oppfatninger under mye av det han sier; … noe virkelig og vedvarende ondt kan ikke ramme et menneske som har bevart sin integritet; … det er først når sjelen ødelegges at den virkelige personlige katastrofen inntrer; det er mye verre for et menneske å begå en urettferdighet enn selv å bli urettferdig behandlet; vi bør synes synd på den som utøver urettferdighet, ikke med offeret for uretten – (lyder kjent også i dag; f eks den blårussen som uprovosert, slik jeg har forstått det, ble brutalt angrepet og slått i bakken i Bergen, for fulle kamera, for ikke lenge siden – hadde man mer omsorg og forståelse for overgriperne enn for offeret?).

Sokrates er overbevist om at ingen gjør noe galt med fullt overlegg – hvis du virkelig forstår at det er galt, vil du ikke gjøre det; Hvis du virkelig forstår det, viser dette at du virkelig dypt har forstått at det er galt … konsekvensen av dette argumentet er at rett handling avhenger av kunnskap. (Og dette leder oss så til dagens tema: Å vite, hva er det? For en Dronning)?

Sokrates: Man må kunne stille spørsmål om alt … fasitsvar finnes ikke … metoden er ikke like god for alle former for læring; kan ikke formidle ren informasjon …

Jesus: Hva gagner det et menneske å vinne hele verden, hvis det tar skade på sin sjel?

Platon betraktet alt her i verden som en skyggeaktig, forfallen kopi av ideale former … og denne orden er ikke synlig for øyet, men er tilgjengelig for ånden …

Ifølge Platon består mennesket av tre motstridene elementer: Begjær, fornuft og vilje … (ikke helt ulikt Dronningen og Høvdingen?).

Plotin: Det absolutte består av Platons ideer; det som er, er i siste instans åndelig; å bli skapt, er å bli tenkt; det fins tre værensnivåer: det laveste, der hvor mennesket er, er sjelen. Det neste nivå er der man erkjenner ideene, er ånden. Reflekterende mennesker streber etter en høyere enhet

med det gode.

Dante om Aristoteles: Mesteren blant dem som vet …

Bryan Magee, Filosofi, 1999: I det praktiske liv må vi styre mellom kravet om en sikkerhet vi aldri kan få, og troen på at alle muligheter er likeverdige, noe de ikke er … s 45.

Peter Vardy og Julie Arliss, The Thinkers’s Guide to GOD, 2003:  … hvis Gud eksisterer i tiden, så kan Gud lide, mens den helt enkle (ikke-sammensatte) Gud ikke kan det.

Den katolske tro har tradisjonelt avvist at Gud kan lide fordi dette krever forandring i guddommen, og for Aquinas er Gud både enkel og uforanderlig/upåvirkelig. Han aviste tanke om at Gud kan lide fordi lidelse vill begrense Guds vesen. Mange protestantiske teologer har derimot ment og sett Jesu lidelse som en avspeiling av Guds lidelser og ser lidelse som noe som befinner seg rett i Guds hjerte og natur. s 39.

Aquinas kontrasterer Gud med skapte ting i universet. Han hevdet, som Aristoteles, at Gud er ren aktualitet – han har intet potensiale. Hva Gud nå engang er, så er han 100% hva det vil si å være Gud. Jeg er den jeg er – tolkes dithen at Gud er alt hva det hører til Gud å være. Men vi vet ikke hva det betyr å være Gud … Vardy: Vi kan bruke ordet «god» om Gud og mene noe med det. Det fins en analogi her. Sier man at «Gud er min klippe», en metafor, har vi med to komplett urelaterte ideer å gjøre som kombinert fungerer uten at det finnes noen direkte relasjon mellom ideene.

Nå – derimot - ler Dronningen av dette «bildet», denne situasjonsrapporten, med Veronica plassert i sentrum for oppmerksomheten. Hun føyser det vekk, kniser, fniser, på jentevis, i overdreven fordragelighet, og Veronica biter vennlig og åpen på; hun gis jo anledning til å markedsføre seg selv, sammen med Dronningen; hun forteller om visse seire, for ikke å si mirakler, som har «vederfaret» henne i det siste (bl a når hun har vært midlertidig ute av bildet på kanalen); hun «innrømmet» - eller betrodde publikum med - at hun har presset seg på, (overfor Gud). på det økonomiske området, og oppfordre faktisk andre til å gjøre det samme; (hun tenker antakelig på det som ofte sies på kanalen, at det er mange som forsøker å «etablere riket med makt" – eller autoritet, og på dette at man med stor frimodighet kan være viss på egen frelse, og at at man som et Guds barn kan be Far om noe, og så skal det gis, og fås.

Det er liksom over nå. Tidligere «ondt blod» mellom dem - om noe sånt fantes fra før - er visket ut, (se linkene).

(Veronica har tidligere, så å si, forgudet «Browne»; se denne «sårbarlige»):

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html

 Det skal være et fjernt minne at Veronica var så fortvilet, ja, hysterisk, nærmest sykelig, etter min mening, og så utafor, vil mange si. (Fy psykologiseringene her).

Det skal glemmes at dette var en svært pinlig forestilling, der Veronica helt tydelig var i største nød, og i største alvor: Hun tagg og ba, i fullt alvor, i full nød, i full tillit, til at predikanten kunne hjelpe henne, og fri henne ut fra noe, kanskje særlig tvil og anfektelse, (for egen synd, som kanskje består i å ikke ha bedt konkret eller spesifikt nok om å få det eller der). Man kan se her at Veronica virkelig tror at predikanten der og da er den enste som kan hjelpe henne; hun trygler og ber, rister og hikster, hele kroppen skjelver, hun svetter og gråter om hjelp og nåde – og jeg synes inderlig synd på henne, der hun sto og dirret, nærmest i et forsøk på å oppnå et slags erotisk toppunkt.  Der maskaraen og tårene altså renner i strie strømmer, akkompagnert av noe jeg vil kalle hyperventilering – et tegn på at noe står virkelig galt til … 

Se her fra en tidligere postering:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html

Jeg fristes av og til å spørre meg selv: Hva er koden? Disse menneskene må ha forstått noe mange andre ikke har fått med seg. De er kanskje som reisende i magi; de bærer kanskje med seg en forretnngshemmelighet som virker hver gang, til deres store tilfredsstillelse, fordi «kunden» lar seg lure om att og om att, (det er jo fullt lovlig og ofte prisverdig å tjene på «mental lureri, jfr PR- og markedsførøringskampanjer; man vet at reklamen forfører, dvs «lurer» på en måte, og serverer illusjoner – men fordi salg er viktig, får man heller tåle litt underbevisst påvirkning; det kommer med terrenget – og ingen tar direkte skade …

De må ha en slags hemmelig oppskrift å forholde seg til, (ordet skaper det det nevner), og så bruker de den rent instrumentalt, gang på gang, med samme virkning? Her kommer det an på performasjonen. Man er enten god i det, eller mer eller mindre ubrukelig. (Reinhart Bonnke samlet titusener på utendørsmøter i Afrika, f eks – og folk trodde og ble helbredet; og det har også norske predikanter eller evangelister maktet å få til. Så hvem kan klage? Folk påstås å komme til Jesus! Og det bygges skoler, «universiteter», barne- og aldershjem, så hva skulle være galt i det?).

Alle kjenner den samme koden, men de snakker aldri om at det er nettopp den som driver dem til å fortsette og holde på. De forutsetter uvitenhet hos publikum eller vis deltakere. Og morer seg selvsikkert over eget overtak; og både publikummere og aktører ler ofte høyt, liksom i ekstase over at «den fjernstyrte bilen» beveger seg i den retningen de vil ha den til å gå, ved å trykke på de rette knappene på fjernkontrollen. Av og til hører man grov eller mulig sant hysterisk latter fra salen, antakelig fra mennesker som ikke ennå har loddet dybdene i sine egne problemer, problemer de godt kunne ha gått andre steder for å få behandlet (hvis de da ikke allerede har gått «fortapt» og anses for uhelbredelige, av hvem det nå måtte være).

Alle i de ledende posisjoner synes å følge samme skjema, samme metode; alt synes å avhenge av visse enkle og fullt rasjonelt eller kognitivt detektable mekanismer; de fremsier på en måte de samme besvergelsene, som de kaller bønner, tunger etc, alle sammen, hver gang, her finnes nesten ingen brudd, noen fundamentale avvik fra rutinen, fra de samme trosbekjennelsene, den samme forkynnelse; bare tilfeldig «personlige sprell», på en måte. Noen blir invitert oftere enn andre, de som antas å ha en større karisma enn andre, - det er helt og holdent sekulært alt sammen; elementære kunnskaper i psykologi burde kunne vekke eller skremme noen ti ettertanke. Men skjer det: Nei, det advares i stedet mot Yoga og Tarot, ja, kanskje til og med kabbala, (som i praksis faktisk praktiseres av Hanvold selv, ved bruk av haga(h). Se for all del denne, for kanskje å forstå noe som helst:

http://neitilislam.blogspot.com/2026/03/farlig-og-mystisk-kabbalah-fra-hanvold.html

Noen betydningsfulle vil se hele kanalen som et bisniss-prosjekt, en forretningsaffære, som en tvers igjennom - og ensidig, på en måte -   en «merkantil kanal» (som ble boikottet av et fagforbund etter invitasjon til et eksplisitt debatt-program på kanalen for noen få år siden). Men her må man jo i fredens navn skjelne og skille, se:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html

Se om den koblingen jeg gjør mellom Brown(e) og Veronica her:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html

Napoleon Hill – anbefalt av Hanvold – les den for den uskyldige skepsis skyld, også om Rohnda Byrne m fl også:  

https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/om-hanvold-med-visse-andre-og-ddeboken.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/tidens-omskifteligheter-om-luther-oss.html

Om Sarah Young:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/helbredere-og-sjarlataner-hvem-lurer.html

Og enda en fra tidligere postering, som kanskje kan peke på viss ømme, tabubelagte punkter: :

… Jeg kvakk til i stolen en gang Hanvolds kone hadde Levi Jensen på besøk i studio, sammen med en av de ivrigste relativt yngre kvinnene som har travet sine sko i lang tid, visstnok, under Hanvolds ledelse.

Hanvolds kone, Inger, hadde forresten et nesten timelangt intervju med denne kvinnen – denne trofaste og salige, disippelen - i en tidligere seanse. 

Der får kona riktig sole seg. Disippelen fikk knapt si et ord, kona stråler i sin monolog, legger ut, tomt snakk, ikke særlig interessant, og da Jensen senere deltok sammen med henne og den samme yngre kvinnen, bykset plutselig Jensen på denne kvinnen, og idet både han og hun andektig lukker øynene, planter håndflaten på kvinnenes panne, som sitter der, kanskje stiv av skrekk. Hun skal få Den Hellige Ånd over seg. Hvilken synd har hun så begått, - feil begjær, kanskje? 

Jensen og kona til Hanvold har altså nå plutselig fått det for seg at kvinnen trenger en «()åndsrekning», hun som er en lydig og tro tjener og langt fra åndsfattig på noe vis, av det vi kan se og forstå. Dette var imidlertid ikke ment å være noen skriftestol – så hvorfor? De eldste skal jo legge hendene på den syke, ja vel. Hvordan kunne de være så sikre på at denne kvinnen virkelig trengte litt påfyll via Jensens hånd og entusiasme? Var hun syk? (Ikke så vidt jeg kunne bedømme).

Hanvolds kone blir litt forfjamset, for dette kom som lyn fra klar himmel; hun får så dristet seg til å si og formane om at man skal være forsiktig med å gå bort og legge hendene på folk; hun tenkte vel helst juridisk, ikke teologisk. Så hva skulle disippelen tenke og si – hun som jo har vært i første rekke for å be om at helligånden skal komme over folk, slik at de kommer til tro?

Disippelen her har ikke vært å se på kanalen etter dette i og for seg uskyldige fremstøtet fra Jensens side. Jeg vet ikke om hennes fravær skyldes akkurat denne episoden. Trenger man påfyll når man allerede er fylt? Og hvem kan bestemme?

Tilbake til 17. mai-sendingen:  

Men nå føyser Dronningen dette (med maskaraen som renner) bort, hun bagatelliserer det; det var noe som bare skjedde, liksom, det er over nå, og hun lykkes: Veronica «skjønner nesten på impuls, og nå i en slags full myk føyelighet/uskyldige opportunisme, sin avhengighet av velgjøreren, som er en troende med autoritet, (i kraft av …?), at dette virkelig kan bagatelliseres og ler (nesten anstrengt, eller tiggende, kanskje for flau av det, til ikke å fortrenge hele episoden); men dog: Sammen med selveste Dronningen nå. Det er som om Veronica underlegger seg – på rasjonelt og forventet grunnlag - fordi hvis hun ikke gjør det, så har hun jo begått en dobbelt synd; hun kan risikere å inkriminere både Dronningen selv, pluss «sjefen» (som alltid humrer eller ler behagelig over noe, som har med det overnaturlige å gjøre), på selve kanalen, og her befinner hun nå seg selv, (den som altså var forkastet, til tross for sin trofasthet, nærmest, eller kanskje bare følte hun det slik selv). Hun står i fare for å undergrave selve troen, som forfektes av Dronningen og kanalens oppfatning selv, hvis hun ikke viser lykkelig takknemlighet og «istemmer», kanskje til og med ved å hykle, dvs ikke være helt ærlig.  

«Trippel seier» for Dronningen. Forstår man noe av dette? Bygger alt på ufravikelige konvensjoner om emosjoner? Når Veronica forteller om at hun har begynt «å presse seg mer på» nå for tiden, får jeg inntrykk av at hun trenger penger; hun har riktig nok funnet en spesiell menighet, på Møre-kanten, i Molde, tror jeg det var. Men det hun forsøker å fortelle, er nok at hun har lidd, også økonomisk, og fremdeles gjør det.

Og så gir nå selveste Dronningen henne en ny mulighet. Det er tidligere blitt fortalt at sjefen selv ved en viss anledning har bedt henne om å tolke en viss tungetale nå og da. Det er visst sjefen som har bidratt mest til å få henne inn i varmen igjen, og det er vel derfor han for ikke lenge siden hentyder i et tidligere program til dette med «rennende maskara» på kvinner som søker å bli mer fylt av Ånden. Åh så flott, skal vi tro.

Jo da, de små antydningen som popper opp av og til, forteller sin egen historie, i «rotfortellingen», og på showet der og da.  

Så til Dronningen, i samtalen med Torp: … Amen, og jeg tror det må bli det siste ordet for i dag … (nye barn som skal inn – ja, det er nydelig det, sier …. ) vi kunne sikkert bare ha sittet og hørt på deg resten av kvelden … (det er godt» å være sikker på at vi ER på vei til himmelen, for livet her på jorda er veldig kort, altfor fort, ikke sant, for jeg tenker: Oi, … nå er dattara (hennes) russ i år, hun har ikke vært så veldig mye russ, men … hvor ble det av de, … hvor fort det går! … plutselig så ser du, ikke sant, og så, livet løper av gårde, … jeg tenker på atte, tenk om at vi ikke visste at vi hadde evigheten, og det er ikke noe at vi tror, altså, - vi vet, når du kjenner Jesus, vi vet at det er en himmel, vi vet at det er et helvete, vi atte … når du sier ja til Jesus, og tar imot ham som Herre og Frelser, … så er det billetten til himmelen … det står, Jesus … og vi må ha vårt navn skrevet i Livets bok, hvis du ikke har ditt navn skrevet i Livets bok, hvis du ikke har tatt imot Jesus, som din frelser og Herre, og bedt om tilgivelse for dine synder, og tatt ham imot … det er veldig enkelt, men det er, liksom, å få på innsida av hjerte, da … står navnet ditt skrevet opp, at, denne personene tilhører Jesus, du skal inn, er du skrevet inn i Livets bok … ja, men, men … så kommer du ikke inn … det er som inviterte gjester til et bryllup, og det er jo … Jesus sammenligner med en mann som skulle innby til bryllup, som er invitert, de som hadde navna sine, det står at fra begynnelsen så hadde kanskje alle var skrevet inn navna sine i Livets bok … men strøket ut, på grunn av synd, på grunn av mangel på at man tror at Jesus er denne verdens frelser, men, ikke sant, og da, når du … du kommer ikke inn hvis presidenten eller … en eller annen konge, eller noe sånt … skal ha et bryllup … så da er det skrevet nøye, og ingen kommer inn uten å ha navnet sitt … på den bryllupslista, (Livets Bok), og sånn er det også med himmelen, og du må bare få navnet ditt, vite at du har navnet ditt skrevet i Livets bok, og det å ta imot Jesus, det betyr ikke at du skal gi fra deg noe i livet ditt, det er bare å si Ja til Jesus !, så er det han som … hvis, hvis … du tenker at ja, men da må jeg slutte med det og det – det tenkte jeg … det er ikke det det handler om, det handler om å tro, uten tro er det umulig å være til behag for Gud, han vil at vi skal tro han, både for frelse, men også at man tror at han vil lønne den som søker han, at når vi ber, så får vi … når vi banker på, så vil det åpens for oss … når vi leter, skal vi finne han … amen, så i kveld la dette bli din frelses dag 17 mai, 2026, … det er så mange ting, altså, verden er, det skjer så mye, at vi tror jo ikke det vi ser og opplever … altså, ikke sant, det er jo så mange ting du ikke trodde var mulig, og hvordan all verden er snudd på hodet , alle, ting, det skjer så mange ting … og vi vet ikke dagen og timen, plutselig så kommer Han tilbake, fra Øst til Vest, så kommer Jesus, amen, og så henter han sin brud, de som skal på bryllupsfest, og det er bare de som har sitt navn skrevet i Livets bok, amen? … sånn er det, jødene som ikke er frelst, de blir tilbake, da skal Jesus, Han, skal åpenbare seg, akkurat som Josef … for hele Israel, derfor … begynt å bli en veldig jødehat … antisemittisme (hører jeg «ishlam» innimellom her?) … også i USA, fordi de må hem, ingen kjenner … la dette bli datoren som du gir ditt liv til Jesus … Amen … så jeg sier; Jesus kom inn livet mitt … i hjertet mitt, … jeg ber om tilgivelse for min synd … rens meg i Ditt blod, som ble utøst og la mitt navn bli skrevet i Livets bok, … tusen tak for at dere kom …

De dronningen her sitter og snakker med, på programmet, nikker og uttrykker sin enighet i alt hun sier med amen osv.  

Kommentar: Dronningen synes å vite best, men hva vet hun egentlig? Vet hun at hun har visshet/trosvisshet? Er dette å vite det samme som å være overbevist om at man tror? (I så fall, ekstremt sett, så er jo dette en form for solipsisme eller radikal fideisme). Man tror på troen, sin egen tro, sin egen oppfatning, sin egen erfaring – mindre enn på troens «innhold» eller objekt, kanskje?  

Og er dette å vite for henne, at når man er viss eller vet så er dette er identiske med å tro at man vet, eller er det genuin tro – på Jesus, hun mener? Okke som, hun synes å forlange en viss form for «istemming», «assent» på engelsk, (noe som protestanter avviser, fordi det jo nettopp ikke er tro i bibelsk forstand, dvs dette fortrøste seg til, stole på (uten «bevis» - som når man elsker noen), dette å ha inderlig eller absolutt og ren tiltro til. Begynner Dronningen å forlange «istemming» - er hun kanskje på vei inn i det som katolsk tro kan definere som «tro».

Spørsmål: Den som vet, kan bare tro han vet?

Svar: Jeg tror Dronningen har de beste intensjoner. Hun vil så gjerne gi de troende selvsikkerhet, at man er trygg i sin tro (og arbeider på den, for å gjøre den fast, som den kjente teologen Sproul sier det, med direkte sitat fra skriften). At man rett og slett stoler på løftene (og de er det mange av). På Ordet og ordene. Hun synes å mene at folk trenger det, dvs troen, og ser vantroen (og tvilen) som ødeleggende, ja, selvdestruktiv (og hun er ikke alene om å se dette, og ta konsekvensen av det, både i sekulær og kristen historie).  Dronningen er kort sagt ute etter å bevare mennesker, bygge dem opp, gi dem håp – og tro, uten å måtte skamme seg, og uten vegring og hykling eller servile forbehold. Og her er hennes bidrag, der og da. Vi skal vite. (Det forutsetter uvitenhet, forvirring, eksisterende kaos, usikkerhet, - med mulighet for voldelige former nær sagt fra fjernt som nært, for schizofreni, nevroser, fragmentering, fortvilelse, menneskefrykt, angst, innvendig som exogent fremkalt, etc etc. Hun vil ha kosmos, ikke kaos. Fordi Gud vil det. Aquinas: Det gode er godt fordi Gud vil det? Eller er det gode godt fordi det er godt? Dronningen synes å være «avhengig» av fornuft mer enn av følelser, og Ordet og frelsen er objektiv, enda så rart det kan høres, og virke; helt uavhengig av hva vi måtte føle eller legge til grunn som eneste «retts»- og livskilde. I hvert fall kan vi ikke legge emosjoner, kun, til grunn for den personlige frelse, og som eneste fundament for tanke og handling, eller holdning. Prisverdig verdt aktelse og anerkjennelse, ikke sant?

Og bare som et apropos: Polyteister på keiser Konstantins tid trodde man kunne sette Konstantin opp som likeverdig med apostlene i NT selv. I dag «hater» mange karismatikere keiser Konstantin, fordi «staten» overtok kirken, apostlene og disiplene, den gang. (Se om Ambrosius og Theodosius andre steder på bloggen). I dag setter mange seg selv opp som apostler og noen kan spørre: Setter ikke disse seg da også opp over Skriften (og Skaperen selv, simpelt hen fordi de tror på det selv), ikke bare Konstantin?

Under Konstantin ble kirken snart fritatt for å betale skatt og dens hierarkiske struktur belønnet, , favorisert, verdsatt og fastlåst for lang tid fremover. Biskopene fikk fem ganger høyere lønn enn f eks leger,  - kultene kunne ikke servere noen ti bud eller noen trosbekjennelser for å veilede sjelene i tilstanden og alle usikkerhetene mellom liv og død. (Fritt etter Catherine Nixey, The Darkening Age, 2027).

Dronningen har sin egen stil der på kanalen, sitt eget image, sin egen personlighet. Jeg vet ikke om hun oppfatter det som en særegen og verdifull «sjarme», som bare hun kan levere med.

Hun stotrer seg frem, avbryter seg selv midt i setningene nærmest mekanisk, forsøker å skape venninneintimet, noe som skal signalisere inderlighet, nærhet, vennlighet. Hun fullfører ofte ikke tankegangen, men liksom overlater til «objektet» hun har foran seg å fullføre. Altså. Altså. Altså - repeteres. Det kan kanskje høres ut som i hvert fall et ønske om dialog, og ikke bare indre monolog. Hun skaper inntrykk av å være lyttende; men er hun seriøs? eller «gjør hun det» for å skjule tilkortkommenheter. Her blir det mange selvfølgeligheter ute og går. Jeg skjønner ikke at hun tillater seg alt dette. Jeg blir nesten flau, i hvert fall svært kjed av det, jeg burde, he, he, ha skyldfølelse og beklage, men beklager, jeg kan ikke beklage sannheten, slik jeg ser og opplever den. Fjøss-ligheten til tross. Men bør jeg ikke like henne, ikke bare på tvers av alle feil og mangler, men med hennes noe skrøpelige prestasjoner, både i form og innhold? Jeg vil ikke bli en bidragsyter i hennes iver etter å skape «vennine»- eller "kamerats-intimitet" … jeg må overlate den kunsten til andre …

Når hun insisterer på «å vite» - er det «å oppfatte», «tolke som» hun mener, eller? Er det å forstå betydningen og meningen av noe, hun mener, når hun byr «å vite»? Kanskje, kanskje ikke, kjenner hun ordet jada (vite/kjenne) på hebraisk? Det har nesten utrolig mange tolknigs-og bruksnyanser og brukes av mange reformerte for å bevise predestinasjon, fordi Gud da kjenner sine alt fra før verden ble skapt ... (en form av dette verbet kan f eks bety erkjenne, bekjenne, tilstå). 

Er ikke «å vite» noe, noe man vet om gudebilder, avgudsbilder, dvs døde objekter, klisjeer, matematiske formler, ligninger, kryssord, forensiske eller abduktive, beviser, eller sterke indisier ? Matematiker, Kurt Gødel, (d 1978), - han beviste at til og med i formale systemer, så kunne ikke alle sanne teoremer  bevises! Jeg spør: Men vite, da?. Vel. Tidligere hadde man sagt at det ikke fants noe uløselige problemer …

I farten tenker jeg på «billedstormerne», f eks på tilsviningen av statuen av Churchill på Solli plass i hovedstaden, for bare noen få korte år siden, og fjerningen av statuen av general Lee i USA, - og i England ble jo noen kastet i kanalen. Hva annet trodde vel disse stormerne på enn at statuene var gudebilder, for noen, dvs avgudsbilder for dem selv? De trodde seg vite noe. Men var ikke dette bare illusjoner og ellers «god», ungdommelig vrang vilje iblandet ikke liten ondskap og destruksjonskraft, og undervurdering av folks forstand, og hjernevasket frem, av hvem?

Høvdingen selv sier, (i Skapende Tro, 26.05.25): Gudsordet er Guds uforgjengelige sæd, det tveeggede sverd, som vi må plante hele tida … ordet må smelte sammen med troen … i hjertet … ordet blir befruktet akkurat som et såkorn … vi putter det i jorda, og det spirer opp … la ikke dette vike fra din munn … men du må mumle det om og om igjen, og om igjen og om igjen, til det blir …. Hebr 11, at tro er full visshet, altså, du bare vet at du vet at du vet … før det har manifestert seg i den fysiske verden, da … det er hemmeligheten, det er ikke bare ord fra en bønnebok, liksom … og så er det gjort … det blir sjeliskhet … må gå ned i din ånd, eller … underbevisstheten … det er nøkkelen … ordets gjører, ikke bare dets hører … det er Jakobs brev … tro uten handlinger, det er en død tro …  den europeiske greia, altså atte vi intellektuelt skal forstå før vi skal tro det … altså, vi skal ha en forklaring … mens det som Bibelen snakker om, det er jo åpenbaringskunnskap og åpenbaringsvisdom og åpenbaringsforståelse … at Guds ord blir levende for oss … fordi vi har blitt befrukta av det … viktig, sa, å lese Guds ord høyt, fordi du har et mirakel i din munn … folk sier at de ikke kan føle det … da er det følelser som styrer livet ditt … se på reklamebransjen … hjernevasker oss …  og da handler jeg automatisk ut fra Guds ord, ikke sant? (sier han ikke til og med at han hjernevasker seg selv med Gud ord? Jo, jeg tror det, hvis jeg ikke husker feil) og videre: … hvis jeg kjenner at influensaen kommer, så sier ikke jeg at nå tror jeg at jeg er blitt smitta, nei, da kommer det ut av min ånd med en gang at, hei, Han skal holde velsignelse over mitt vann og mitt brød, og holde all sjukdom borte fra meg … sånn er det bare, og vi skal stå til regnskap …

Vi kan jo her bare spørre: Ønsker Gud seg roboter, som bare gjentar og gjentar for å oppnå et mål? Høvdingen selv vil trolig aldri ta poenget om gjøre seg til robot (automaton), men ganske enkelt si at han gjentar Guds ord. Og så kan jo dette fungere som en slags behandligsmetode som i tro virker automatisk helt topp - for ham.

Noen vil kanskje lure på hva Dronningen egentlig tenker og tror og føler og holdner etc. Stakkarsliggjør hun seg selv? Dreier det seg bare om å få tilfredsstilt et begjær – til Guds ære – om få skinne og befinne seg i sentrum av verdensbegivenhetene, så å si ? Noen tenker: Siden Høvdingen jo har lovet at han «går for 120», så slipper hun i hvert fall å bekymre seg over å måtte «ta over» hele showet på en god stund ennå.

Noen vil kanskje si: Det var da voldsomt til sjeliskhet med deg i da da? Er «Ordet» blitt et gudebilde for deg, en slags pille, en slags diesel motoren går på, og som de er helt avhengig av, nærmest uten å tenke og vite selv?

Ja, man kan lure. Men ikke for lenge, får jeg håpe. Jeg har studert kanalen ganske lenge nå, med det etter mine evner mest åpne sinnet jeg kan ha, tror jeg, nettopp for å forstå, få forstand, få vite mest mulig som grunnlag for å forstå og forholde meg stadig mer adekvat. Men nå kjenner jeg at jeg har nådd en grense. Men jeg kan ikke tro at jeg er falt på steingrunn, en gang for alltid. Kristen-troen er ikke slik.

Andre vil si: Er ikke dette bare billig selvsuggesjon, metoder man finner i enhver verdslig eller kanskje hinduistisk selvhjelpsmanual eller i alle «mindfullness»-bøker? - flukt fra realitetene? Skaper det ikke bare flere illusjoner; skaper det ikke bare u-autentiske mennesker. Vel, menneske, kjenn deg selv!

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html

AI-genrert: I katolsk teologi er assent (tilslutning) ikke selve troen, men snarere en integrert respons og en forutsetning for den. Troen er selve den personlige tilliten og overgivelsen til Gud, mens assent handler om å intellektuelt og viljestyrt akseptere det Gud har åpenbart.

Troens tilslutning (assent of faith): Dette er den absolutte, urokkelige aksepten av det Gud har åpenbart (f.eks. Treenigheten og oppstandelsen). Det krever full overgivelse og er uløselig knyttet til frelsende tro.

Religiøs underkastelse (obsequium religiosum): Dette er en respektfull tilslutning av intellekt og vilje til Kirkens læreembete i saker som ikke er ufeilbarlige dogmer (for eksempel sosiale læresetninger.

Litt mer teologi:

Gud består ikke av enkeltkomponenter eller «deler», stykker. Gud har ingen kropp. Gud eksisterer utenfor tid og rom. Han er upåvirkelig, uten potensial og logisk nødvendig (han er inkontigent og ikke kontingent, slik tingene er). Han er ikke avhengig av noe annet eller noen annen enn Ham selv; Han ble ikke til; Han kan ikke opphøre å eksistere.

Naturlig teologi

Naturlig teologi bruker filosofi og fornuft (til bl a å «bevise» Gud.

Åpenbaringsteologi går et steg videre, men trenger ikke å motsi naturlige teologi. (De utfyller hverandre og Aquinas sier at nåden ikke ødelegger naturen, men forhøyer den). 

Fransiskaneren Bonaventura var samtidig med Aquinas: hans utgangspunkt var ikke Aristoteles, men St. Fransis. Tok treenighetslæreren dypt alvorlig – et dynamisk kjærlighetsforhold hvis kjærlighet flyter over og forårsaker skapelsen inn i eksistens; den kjærlighet som finnes i Guds hjerte skaper også menneskeheten; fryktet ikke for å beskrive Gud som en elsker som lurer menneskene frem til å elske Gud og hverandre: Det vakres eller Det skjønnes tilstedeværelse er til stede overalt slik Gud er til stede overalt, i skaperverket, og dette er en sentral del av budskapet. Gud bruker det vakre for å åpne sinnet (og troen?) for Gud. (Men hva er viten?).

Hvis Den katolske kirke ikke hadde oversett den fransiskanske teologien … ville trolig Reformasjonen senere aldri ha funnet sted, skriver Vardy. – Selve gudskonseptet, som helt «enkelt», tid-og stedløst … fordi det gudsbildet som trer frem i Bibelen viser en personlig Gud som søker personlige relasjoner på en personlig måte. Bibelen snakker om «Abba», om Far, s 35. «God fullfills his potensial to do this … «. Men Aquinas og Den katolske kirkes tradisjon har alltid hevdet at ved å bruke fornuften, så er det mulig å bevise at Gud eksisterer og at disse bevisene peker på en Gud utenfor tid og rom. Er det mulig at det er dette Dronningen tenker på når hun så insisterende vil at «vi skal vite»?  

Tilbake til: «Samtalen» over skjedde med den (trolig meget høytidelig) inviterte J- Aa Torp, med familie, (dessverre), på «hanvoldkanalen», på festdagen den 17. mai 26.

Jeg bare ber leseren om å «høre på» Torp, på Visjon TV; han er, etter min mening en stor naiv, narsissist og den kvalmeste predikanten som har noe å gjøre med den store Visjon Norge familien, (noe de fleste i den familien vil bi bestyrtet av å høre meg si, men det får så være … ):

Det er ganske kvalmt når Torp forsikrer om hvor åpen han er; han legger føringer på folk, vil at de skal oppfatte hans eget selvbilde på hans egne premisser; slik forsøker han å styre folks holdninger ikke bare til ham, men også hans lære, hvis noen i det hele tatt, (og her kan mange være skeptisk, med god grunn, vil jeg tro). (Det er for øvrig blitt en vane på kanalen at ankerne, eller annonsørene, ofte forsikrer folk om at «dette er fint», «dette er så fine mennesker at … dette skal bli bra og fint … » osv, i ulike varianter, som alle utsier det samme, i form av løfter, faktisk; det er som om de pålegger publikum på forhånd å mene at det og de som skal presenteres videre i programmet objektivt sett er så gode og fine, at … det ikke kan betviles; jeg tror folk flest helst vil bestemme om dette stemmer eller ikke, selv … ankerne tillater seg uten blussel å «herse» over smak og behag … ).

Er det kanalen, Visjon Norge, som står i gjeld til ham, Torp, eller er det omvendt? Jeg vet ikke. At Torp blir invitert kan i seg selv tyde på et gjensidig avhengighetsforhold: Torp sender jo flere separate programmer på kanalen; og hvem vet hvor mye han betaler for dette, om noe i det hele tatt. Mange lurer vel på dette. For meg forekommer det som alt begynte med at Hanvold syntes litt synd på Torp – og kanskje mente at Torp manglet «kompetente medhjelpere» og karisma nok - og gjerne ville hjelpe fram Torp, som ikke alltid har vært like populær ute blant publikum. Nå sitter de kanskje begge to i saksa?

Torp forsøker å fremstille seg selv som en særs dyktig formidler av litt og hvert; han har venner og kontakter på verdens topplan, også blant muslimer, men nå fikk han seg altså en tryning derfra, av en som kanskje har fått syn for segn, om at Torp virkelig er «klar, og da etter lenge å ha vært veldig vag, uklar og «typisk» tolerant eller overbærende overfor islam og muslimer, spesielt sett i forhold til Midt-Østen-konflikten … se linkene.

J A Torp fikk kanskje endelig vist sitt sanne ansikt, og sin falskhet, eller hva? Man kan lure på hvor dyktig manipulator Torp egentlig er, eller om han bare er en stor hykler, som har gjort hyklingen til en profesjon, både som pastor og menneske. Har han seg selv å takke, eller bør han en gang og for alltid forhåndsunnskyldes, eller tilgis med rene hjerter, … som «kristne det bør seg syna»?

Slike spørsmål nevnes selvsagt ikke med et ord i programmet. Dronningen gjør sitt beste for å smiske og promotere, og slik få holdt Torp i sitt mentale jerngrep, eller et det omvendt? Er begge like avhengig av hverandres gjensidige støtte, både økonomisk og ideologisk/teologisk?

Det er noe barnslig kynisk, samtidig overdrevent distansert, noe over-vennlig og logrende, eller over-groomende, over Torp: Han synes å tro, inntil sikker innbilling – at hans ord skaper det de nevner (og ikke vender tomhendt tilbake): Jeg er nå blitt klar, det er ingen tvil, om det skal ikke herske noen tvil. Han vil at folk skal tror det, eh, nei, vite det, med tros-fasthet i blikk og hjerter, for all fremtid, vil jeg tro. Han bare sier frem ordene, og det står der … som om han var en liten skapergud i egen person. En skapergud som imidlertid til enhver tid er avhengig av tilgivelse, for hva da? Ber han om kvittering for sin avlat, eller tar han den bare for gitt?

Jeg beklager sterkt at jeg ikke kan unngå å være noe uklar her, og er klar over det, dypt, noe de fleste vil være klar over, automatisk, hvis man har litt sans for en slags nådens ironi, og forsøksvis humor. Men jeg legger merke til noe spesielt: En karismatiker som blir gjenfødt, vet alltid at han har nådd et sluttpunkt og fått begynne på nytt, som gjenfødt. Hen betviler aldri at denne erfaringen er «endelig» - selv om han til stadighet helst må be om «påfyll». Så grunnleggende er opplevelsen, at ingen tvil er mulig. Jeg sammenligner med avlaten, for her kan man aldri være sikker på at frelsen er endelig; man «presses» så å si til høyne oddsen, ved å betale stadig mer, for å kunne bli sikrere på lovet resultat, både med bedre samvittighet og bevissthet om å være spesielt mer from, og nemlig da med «autoritativ» garanti fra Paven, bla, for et kortere og mer hurtigrensende opphold i Limbo (Skjærsilden). Det er vel da også forklaringen på at katolikker tar visse forbehold når det kommer til frelsen: Man kan så å si aldri bli sikker på å være frelst, dette i sterkt motsetning til karismatikerne, som noen vil kalle «entusiaster». Poenget her at Luther i og med sin «Tårnopplevelse» skjønte, eller fikk åpenbart for seg, at nåden i seg selv var tilstrekkelig, aktiv og endelig, på visse vilkår, riktig nok, bl a troen (alene), nåden (alene) etc. Men ble Luther karismatiker? Neppe. Man er alltid både synder og frelst, hevdet Luther, samtidig, ikke bare delvis synder og frelst, som katolikker kan si, men, men … karismatikerne mener i tillegg at tungetale er bevis eller i hvert fall tegn på frelse, kanskje ikke rart da at Dronningen her snakker om «å vite» … ?

Karismatikerne synes å ha en egen måte å finne snarveier til frelsen, redningen og renheten og Guds anerkjennelse, og syndefriheten på, eller herliggjørelsen eller helliggjørelsen (ja, det er mye å ta av). Man synes å lide under tidspress, derfor kjappe løsninger som ingen kan betvile, men tvert imot «vite» at finnes, og kan finnes, garantert, ved egenerfaring, man kan spørre: fins det noen «objektiv» frelse i det hele tatt? (Dette var et stort spørsmål, sml. Abelard og Bernard av Clairveaux, som insisterte på det siste. SE: 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

… Vi bør kanskje se oss tilbake i håp om å kunne se klarere forut: Her er noen tanker og vinkler jeg tror jeg har lagt inn tidligere, i en eller flere sammenhenger: Jeg spør imidlertid her først: Når startet forfallet? Når overtok magien og emosjonene? Jeg er fristet til å si at forfallet startet med Abelard, som «tok over» etter Anselm, var mer subjektiv enn Anselm, og da med stor omsorg for hjertet og følelsene; spesielt sine egne; men han var kanskje en like høyt begavet fyr som en tilsvarende like mye emosjonelt korrekt betinget type.

Abelard tok emosjonene med i regnstykket og i selve frelseshistorien, han åpnet dermed for muligheten for at mennesket kunne frelse seg selv, for synergisme i motsetning til monergisme, der Gud sørger for frelsen, ikke mennesket og dets emosjoner, selv. Mange er de som har forsøkt å forsone denne indre spenningen i kristendommen per se, men ingen har visst helt klart det; slik jeg ser det, har dette med det at Gud er hellig OG treenig å gjøre, og der skal problemkomplekset forbli, etter min mening.

Jeg mener at den utviklingen vi har sett de siste hundre årene – hvor emosjoner og følelser har overtatt styringen, makten, autoriteten, og påvirkningsmidlene og selve frelsen - nå er i ferd med å snu, forhåpentlig. Det må kanskje bli verre før det blir bedre. Men her i hvert fall, et historisk tilbakeblikk hvor jeg viser hvor egentlig «juridico-rligico» Anselm tenker, uten at jeg er helt enig med ham, fordi han kunne gitt et mer utfyllende og for vår tid mer aktuelt bilde.

Jeg er nok nokså sikker på at hvis Anselm hadde vært mer aktiv i dag, ville han vært enig med meg og klart å supplere meg, til og med … he he. Anselm kan ikke brukes til å legitimere autoritære eller totalitære politisk styreformer, slik man frykter. Snarere er det Abelard som legitimerer slike:

Denne kan muligens være en øyeåpner og et «must»:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Mye mer knast og godt om Anselm m fl her: 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Must: Om Anselm og de finale årsaker:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html

 Toneangivende teologer over hele verden har i de siste hundre årene minst pekt på det faktum at Anselm levde i den føydale Middelalder og at han avspeilte de hierarkiske samfunnsstrukturene den gang.  Ut fra dette slutter man at Anselm i dag er avleggs, dvs politisk konservativ eller reaksjonær og at dagens mennesker derfor ikke bør forstå det han grunnleggende forfekter. Men dette er etter min mening et høyst tvilsomt prosjekt. En større forståelse for det prinsipielle i Anselms argumentasjon og dialektikk, vil kanskje i dag medføre at man får en større for at emosjoner i dag har overtatt en altfor stor dimensjon og et alfor vidtfavnende premissgrunnlag i dagens «liberale» teologi.

Etter Abelard er det eneste vi sitter igjen med er emosjoner som teologiske og praktiske begrunnelser. Emosjoner erstatter argumenter. Emosjoner kan imidlertid ikke måles, og de er derfor vanskelig å se – som agensielle fakta - som mentale eller doksologiske fundamenter i dagens diskurs. De er «sansbare» bar for de som enda makter å se både med fornuften og hjertet, de som ennå er grunnleggende åpne og fleksible i sin personlighet og derfor modige og ikke feige i møte med det sant sanne, det sant gode og det sant skjønne og fordi man da kjenner sitt verd stilt overfor en like kjærlig som vred og rettferdig og allmektig Gud.  … (se mer i linken over).

Tilbake til Torp:

Når Torp bedyrer at han nå er blitt klarere, må det bety at han tidligere har vært uklar, kanskje spesielt overfor muslimer og islam per se. Dette er imidlertid blitt oppfattet som svært klart for de høye muslimene han har pleiet omgang med, og til og med gitt æren av å bli intervjuet av ham, på «hanvoldkanalen», til og med. Han har ikke skjønt at de har lurt ham trill rundt, med andre ord. Men nå altså: Klarhet. For kan han ikke nå bevise at han er blitt et offer, siden han jo er blitt «slått til» (eller har fått seg en ørefik, nettopp fordi han nå plutselig, etter 7. oktober, ikke er blitt oppfattet som klar).

Jeg ser dette som nok et selvpromoterende og bevisst utklekkede «selv-reklame-stunt», her rettet først og fremst fremsatt for å få mer anerkjennelse, godtykke og mulighets- eller manipuleringsmangfold hos Dronningen og hennes trålende mann og ultimate høvding og sjef?

Torp terper og tigger begge veier, alle veier, alle vegne. Sjefen selv har i det siste uttalt seg ganske klart avvisende overfor islam. Beviser ikke bevisene nå at også Torp må være mer klar overfor islam, i kraft av hvem han nå er, nemlig mer klar, essensielt, skal vi tro? For så igjen å bli støttet av Sjefen sjøl. Er ikke dette smisking – inntil det pinlige (uten at han selv og Dronningen later til å skjønne noe som helst av denne «mekanismen», - sjefen er fraværende under intervjuet der og da, men ser nok tingen i reprise).

Jeg skjønner ellers ikke at folks lar seg intervjue på Torps programmer på kanalen. De som lar seg intervjue må være ganske selvbevisste på å ha en god sak, som rekker Torp litt høyere enn til sine noe ustøe bein. Han bedyrer at han jo er ustø og bruker dette faktum for alt det er verdt: Han blir et offer, som til og med unnlater å kriminalisere overgriperen, - du verden så tolerant, om ikke ganske enkelt »suicidal tolerant» eller «suicidal empathy»  (Gad Saad), - en overgriper som her altså er en eller flere muslimer, som nå mener at Torp har lurt dem til å tro at det var de som lurte og lokket ham, i stedet for omvendt, nettopp i kraft av å være uklare. Man kan spørre: Hvis muslimene kan se uklarheten, så burde også ikkemuslimene, eller islamkritkerne, også se den. Men dette er vel for mye å forvente, at de vil. De våger simpelt hen ikke. Se alle linkene med analyser omkring Torp og intervjuene med bl a en egyptisk ambassadør, og ikke minst Torps kolossalt klare angrep på ytringsfriheten, og hvor intensjonen kanskje var å flørte med og smiske for Sjefen sjøl, noe denne ikke har falt for fristelsen for å gjøre, så vidt jeg kan se. Heldig vis. At Torp nå beklager at han tidligere har vært uklar, kanskje, kan tyde på at Torp selv nok en gang forsøker å servilisere seg og bukke og skape overfor Sjefen, moralistisk som bare det, - og i full fledged, nærmest komisk emotivisme. «I scratch your back, you scratch mine», bare det at forholdet her er asymmetrisk fra begynnelsen av, (spesielt i forhold til Veronica).  

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kristenfundamentalisten-eller.html

Mer vesentlig:

Når Dronningen er så keen på å forsikre folk om at det gjelder «å vite» - jfr: «og det er ikke nok (?) at vi tror, altså, - vi vet, når du kjenner Jesus, vi vet at det er en himmel, vi vet at det er et helvete, vi atte … du må bare få navnet ditt, vite at du har navnet ditt skrevet i Livets bok» - så nærmer vi oss et punkt der det mentale skyves inn foran det sentrale i selve det kristne budskapet, nemlig at tilgivelsen er betingelsesløs, slik Sigve Bø snakker om, se tidligere posteringer. Han snakker om avlaten og avlatsbrevene som en styggedom, fordi Romerkirken her gjorde frelsen avhengig av betaling til kirken, slik han tolker det. For å være sikre, bør folk nemlig skaffe seg et signert papir, som kvittering.

Men hvor ofte og hvor mye skal man betale? Vel, kanalen selv setter opp svære plaktetter med innskrevne navn, en oversikt over hvem som har bidratt økonomisk til å reise f eks gamlehjem i Moldova. Man får også kvittering for at man har plantet et tre eller flere i Israel og dessuten får man bevis på at man har sendt inn bønnesvar til kanalen og at kvitteringene legges i en stor haug til «evig» oppbevaring i kanalens lokaler, og hvor lønnede tros-for-bedere så kan legge sine hender på arkene med bønnebegjær, som strømmer inn via SMS eller noe, VIPPS kanskje, slik at sannsynligheten eller sikkerheten for at bønnene vil bli hørt, bevart og besvart, i form av frelsende helse og helbredelse, via håndspåleggelse, (på grunnlag av skriftlige henvendelser (som det leses opp fra) og tilsvarende bekreftelser fra det avlønnede bønnepersonalet, f eks Svein og Miriam Lindset. (Vi får håpe de holder orden på lønnsslippene - sammen med andre entusiaster, i ny og ne).

Det nærmer seg katolisisme, kan jeg ane, middelaldersk, så å si, ikke? Her gjøres frelsen «sikker» og fast, med kanalen som den store frelsende formidler mellom himmel og jord, alt på Guds eller Den hellige ånds vegne.

Når Dronningen mener at vi skal vite, så kan det selvsagt tolkes meget formildende: Hun mener ikke «vite» i strengt vitenskapelig mening. Hun snakker heller om det som ble kalt «gnosis» - en indre opplysning, (åpenbaring) eller en puritansk eller pietistisk «erfaring», «egenskaper» som står så tydelig og selvinnlysende for en» at tvil ikke lenger er mulig, og da en tilstand et (mekanisk) resultat eller en effekt av Guds frie, ubetingede eller gratis nåde selv.

I dette perspektivet skal man altså ikke gjøre noe selv, for å oppnå frelse, samtidig som man skal arbeide på sin frelse, i hvert fall etter hvert, dvs la Kanalen besørge tilleggsgjerningene, så å si, som vil gi fortjeneste, (slik at man vet, i stedet for å tvile, vet i tillegg til troen, altså) nærmest som en forsikring man gis i form av å gi (så inn) gaver (eller kollekt), med påfølgende kvittering, på papir, til og med, i en uendelig serie av bare forventede bidrag, basert på egen markedsføring og PR, (og noe som da skal, som forventet, tas for gitt av det troende publikum, helt in totu, - en form for «istemming» eller «assent» - en typisk definisjon av troen innenfor Romerkirken (som f eks Bø jo kritiserer, til de grader). Det nifse poeng er at man aldri vet når man har gitt nok, i dette systemet, selv om noen er velbehaglige også i et slikt system, med å forsikre seg om og tro seg vite, at man netopp har gitt no, kanskje mer enn nok, til og med. (Sammenlign med Luthers «tårnopplevelse» rundt 1519).

Astri Weber Gelein Laurentz.  – en annen dronning på kanalen, et sprudlende vakkert, frimodig og svært appetittlig menneske, og en vakker sjel, (tidl. sykepleier) – forteller i et bilde hva tro er for noe: Den er som når et lite barn står på en haug og faren står noen meter under, med åpne armer, og roper: Hopp, hopp – til gutten, som jo hopper, fordi han vet og faktisk stoler på at han havner i farens trygge favn – ah: Frelsen er gratis. (Boktips, forstandig: Longing to know, the philosophy og knowledge for ordinary people, 2003, av Esther Lightcap Meek (universitetslektor, hvis ikke mer).

Det minner om Kierkegaard (på tusen favner), ikke sant? Her er «subjektiviteten sannheten, eller? Så hopp, hopp (Karoline)? Med et uimotståelig smil! For en «viten».

Det ligger selvsagt en fantastisk appell bak ordene om at vi skal vite, for folk vet at de vet at dette er sannhet (de betaler jo frivillig, fordi de vet de får så rikelig tilbake, slik løftene er, også i rent regnskapsmessig forstand). Men lurer man seg selv og andre? Kan dette være Guds ubetingede vilje, i dag? Krever man mer enn bare mental belønning, mer enn den i prinsippet (teologisk) fullstendig gratis eller frie NÅDE?

Dreier det seg om anvendelser av kyniske markedsmekanismer, markedpsykologi og innsikt i hvordan svake sjeler har en tendens til å ville la seg bedra, (ut fra underbevisste disposisjoner, tranger, disponeringer, tendenser, lengsler, holdninger, kausaler og behov) bygget på vitenskapelige undersøkelser, som forteller hvordan man skal lykkes med markedsføringen?

Tungetale synes, i tillegg, til alt dette, som utilstrekkelige her, når alt kommer til alt (for Hanvold har understreket gang på gang at man ikke er ferlst uten at man taler i tunger). Tungetale oppfattes i dette paradigme som en slags kvittering på at man er åndsdøp, dvs frelst/fri/på sikker vei mot himmelen, eller visshet inntil viten om at man snart skal hentes hjem av Jesus, når han kommer på skyen.

Tungetale oppfattes om et slags eksamensvitnemål (eller et signert avlatsbrev) - og at man kan «vite» hvor man er på vei: Halleluja, jeg er herlig frelst … (i en sang Jostein synger så overbevisende og bandet til Ragnar Fianbakken istemmer – (de er jo så likandes, at, for her kommer arbeiderne litt svette eller oljete hjem til, men i strålende humør og med overskudd, hjem til ferdiglaget middag, for en arbeider, slik de kler seg og synger, av full, overbevist hals, er jo sin lønn verdig … joda, ypperlig «propaganda», i all sin ynde, synes jeg, - jeg ønsker dem alt vel og lar dem være salige i sin tro). Man kan ikke annet enn sympatisere.

 

Når Dronningen nå altså insisterer på å «vite», kan det bero på en pletora av gode – og dårlig eller destruktive – begrunnelser. (Hun tyr til Herrens tveeggede sverd, som skjærer gjennom alt, ja vel, på en måte. Sagt med andre ord: Hun frykter en mulig ambiguity, en tvetydighet, en slags scizoiditet, i henne selv, kanskje? - (en «naturtilstand»  som faktisk kan være produktiv, kreativ, og ikke bare kontraproduktiv eller destruktiv og splittende):

 

Spennende, skapende? For vi kan ikke bare se bort fra enhver synergisk eller sublimerende – empirisk bevisbar - helsebringende effekt av «prosjektet», hennes private (selv)apologi.

Dronningen plasser seg og skrever en grense, en grense mellom det overnaturlige og høyst naturlige, verdslige, sekulære (coram deo, coram homibus – kommer hun utenom dette typiske lutherske, selve dilemmaet, som Luther selv mente var det vanskeligste … ?).

Nei, ingen forventer at Dronning skal komme til å forskreve seg, nei, og gå ned i spagaten, for å bli der? Nei, en umulighet. Man vet. Og vi skal vite. Og: Kirkehistorien selv fortsetter, det går i en kronisk fremadskridende pendelum-effekt for Kirken gjennom dens historie: Mellom vektlegging av emosjoner, bibelsk kristentro og vektlegging av «det intellektuelle» - (montanisme, gnostisisme, monastisisme, skolastisisme, mystisisme, reformet ortodoksi, pietisme og metodisme, liberalisme og pentakostilisme-karismatisme. (Fritt etter Robert C. Walton, 2005).

Så ingen grunn til å ta på vei? Oh, enfold …

Er det, for øvrig, sant at Jesus mente at Alt er tilgitt, ubetinget? slik historiker og teolog Sigve Bør proklamerer, slik han har antydet? Nei, det kan ikke bety at «alt er tillatt», i hvert fall. Ingen kan synde på nåden, som det heter, men det er ikke langt fra, stundom, for somme. Man oppfordres, ja, forpliktes til å sørge for å holde sin tro viss, eller sikker, (iflg Sproul – en teolog med autoritet i reformerte kretser).

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/frykt-og-redsel-for-endetid-og.html

Budzi – om hva man «connot not know»:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/er-frelse-mulig-i-dag-er-bare-redning.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/frelsesarmeen-ny-info-ny-vudrering.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/krisemarximering-i-sinnataggenes.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/oppladning-til-neste-postering-sproul-m.html

https://neitilislam.blogspot.com/2026/04/hva-star-for-dren-ulike-svar-like-store.html

… R. C. Sproul, i Can I be sure I’m saved?, 2010, s 44: »Therefore, brothers, be all the more diligent to make your calling and election sure, for if you practice these qualities you will never fall … «. (Er det ikke nettopp dette Dronningen gjør, eller forsøker på å gjøre, og prøver å få andre til å gjøre, eller føle, når hun nå engang byr på «viten», kanskje mer enn på tro?).

Andre steder oversettes "sure" med real, "ekte eller autentisk", altså! Eller virkelig, eller virke-lig ... ? :

https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/tolkning-som-totem-hanvold-som-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/torp-med-egyptisk-ambassadr-i.htmlav

http://neitilislam.blogspot.com/2025/04/trine-og-sissi-med-straffbar.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/02/de-gode-korrekte-ga-morderne-rett.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/11/bamsegutt-saken-et-symptom-pa-noe-annet.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/12/jan-age-torp-og-sissi-kringlebotten-pa.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kristenfundamentalisten-eller.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kristenfundamentalisten-eller.html

http://neitilislam.blogspot.com/2023/02/kristenfundamentalisten-eller.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/08/om-iq-barnevernet-og-universitetene-pa.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/09/jan-age-torp-intervjuer-biskop-atle.html

http://neitilislam.blogspot.com/2025/02/torp-konge-over-middelmadighetenes.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2017/12/nade-i-islam-id-eid-og-jule-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/oppladning-til-neste-postering-sproul-m.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/beckheim-hatlem-og-hellestveit-kjemper.html

https://neitilislam.blogspot.com/2026/04/hva-star-for-dren-ulike-svar-like-store.html

Gjøre troen fast? Sikker på frelse, trosvisshet?:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/01/tolkning-som-totem-hanvold-som-den.html

 

En smakebit, fra her, før vi går videre, under:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

… Om disse tingene skriver Norman Geisler i sin fantastiske bok om Thomas Aquinas: At synet på relasjonen mellom tro og fornuft er en unik blanding av de positive elementer både fra rasjonalismen og fideismen, fra presupposisjonalismen og evidensialismen. (Kan ikke komme nærmere inn på disse begrepene her … ). Han understreker behovet for fornuft før, under og etter troen. Ikke engang troens mysterium er irrasjonell. … Aquinas mener imidlertid ikke at fornuften alene kan gi oss tro på Gud. Troen blir fullført ved Guds nåde alene. Tro kan aldri baseres på fornuften. I beste fall kan den understøttes av fornuften. Hverken fornuft eller bevis kan med nødvendighet fremtvinge troen. Det fins alltid rom for ikketroende til ikke å tro på Gud, selv om den troende kan konstruere et holdbart gudsbevis. For fornuften kan brukes til å demonstrere at Gud eksisterer, men den kan aldri i seg selv overtale noen til å tro på Gud. Bare Gud kan gjøre dette, idet han virker ved sin nåde i og med frie valg.

Geisler beskriver Aquinas synspunkter som en unik syntese mellom tro og fornuft. ff s 69

Når, hvor og hvordan er og virker så Guds nåde (grace)? Vi oversetter noe fritt fra C S Sproul, What is reformed theology?:

Når vi snakker om frelsens orden, ordo salutis, har reformert teologi alltid og overalt insistert på at gjenfødselen kommer foran troen, «regeneration preceeds faith», fordi den er en nødvendig forutsetning for tro. Den er sine qua non for troen.

Det må imidlertid presiseres at den orden det siktes til refererer primært til en logisk orden, ikke til tidsrekkefølgen (eller en orden i tiden). Vi sier f eks at rettferdigheten kommer av troen og da mener vi ikke at troen kommer først og at vi så blir rettferdiggjort på et senere tidspunkt. Vi tror at i samme øyeblikk som troen er der så inntreffer også rettferdiggjørelsen, (dette at vi rettferdig-erklæres for Gud). De inntreffer samtidig. Hvorfor da si at troen kommer foran rettferdiggjørelsen? Jo, fordi troen logisk sett «forutgår» den, ikke «etterkommer» den. Den er avhengig av troen, og troen er ikke avhengig av rettferdiggjørelsen. Vi har ikke troen fordi vi er rettferdiggjort, men vi blir rettferdiggjort fordi vi har tro.

På samme måte sier vi om gjenfødelsen at den forutgår troen. … Vi kan ikke ha frelsende tro før vi er blitt født på nytt, så vi sier at troen beror på gjenfødelsen, ikke at gjenfødelsen beror på troen. (Vi må her bare tilføye at å bli gjenfødt kan bety direkte oversatt fra gresk både å bli født på nytt, men også født på ny ovenfra – anoten). s 195. 

Den katolske doktor, Thomas Aquinas om tro, sitert i Geisler bok om Aquinas, s 62 ff:

Tro defineres da som en sinnets vane – habit – og hvor det evige livet begynner i oss og som får sinnet til å istemme – assent – til ting som ikke er for hånden, (eller synlige). Tro skiller seg fra viten – science – idet troens objekt ikke kan sees. Tro skiller seg også fra tvil, mistanke eller mening – opinion – idet det foreligger bevis – evidence – som støtter den.

Aquinas siterer velvillig Augustin: … «tro er en dygd som medfører at ting man ikke ser blir trodd … å tro er en mental handling hvor man istemmer til den guddommelige sannhet i kraft av den viljesbefaling som drives frem av Gud gjennom nåde; i denne prosessen står handlingen under kontroll av den frie vilje og retter seg mot Gud. Troshandlingen er derfor fortjenestelsfull, dvs at man blir belønnet for å tro på det man ikke ser. Det er ingenting fortjenestelsfullt i dette å tro på det som sees, siden troen ikke er involvert. «Filosofene» tvinges til å istemme på grunnlag av tilstrekkelige bevis. Slik er istemmelsen ikke fortjenestelsfull».

Troen er en mental handling inkludert i viljen. … «Vi har konkludert med at tro er en bevisst handling under innflytelsen av en vilje som styrer den mot istemmelsen; troen utledes dermed både av bevisstheten – the mind – og viljen, og hver av dem, slik vi har vist, kan ut fra sin natur perfeksjoneres ved å trene den opp (til å bli en vane). Dersom en troshandling skal være ubetinget god, må derfor vanen være til stede i både bevisstheten og viljen. Vi kan med andre ord ikke bli frelst hvis vi ikke er villig til å gjøre noe med troen. Frelsende tro vil produsere gode gjerninger.

Tro er fortjenestelsfull fordi den impliserer viljen til å tro. Den er avhengig av viljen i tråd med selve dens natur. …

Selv om Aquinas ikke egentlig skiller troen fra fornuften, så skjelner han mellom dem formalt. Vi kan ikke både kjenne – vite – og tro samme ting på en og samme gang. … Det er umulig å ha tro og «vitenskapelig viten» om den samme tingen.

Troen objekt står over sansene og «forstanden». Troens objekt er det som er fraværende fra vår forstand (understanding). Som Augustin sa: Vi tror det som er fraværende, men vi ser det som er foreliggende. Så vi kan ikke bevise og tro (på) den samme tingen. … En og samme person kan ikke både ha tro og bevis for det ene og samme objekt.

Frykten for at det motsatte skulle være sant, gjelder ikke i trossaker. For troen bringer med seg en større forvissning (certitude) enn det fornuften bringer med seg.

Den viten eller kunnskap troen innebærer, forutsetter naturlig kunnskap, på samme måten som nåden forutsetter naturen.  Troen er avhengig av viljen og forstanden (understanding). … Og siden kjærligheten innebærer perfeksjoneringen – eller bedre: fullkommengjørelsen – av viljen, så er troen formet og fullkommengjort med kjærligheten. Ikke bare er kjærligheten nødvendig for å fullkommengjøre (foredle, utfylle, rense?) troen, men nåden er nødvendig for at troen skal kunne produseres. «Nåden er den første – dvs lengst «unna»-  fullkommengjøringen av dygdene, men kjærligheten - charity - er dens nærmeste fullkommengjøring.

… det var nødvendig at den urokkelige visshet og sannhet angående guddommelige ting skulle bli presentert menneskene via troens vei. … Sikkerhet når det gjelder guddommelige ting beror på tro.

… Skal mennesket kunne lære å kjenne sannheten, trenger mennesket guddommelig assistanse slik at sinnet kan blir beveget av Gud slik at det kan realisere seg selv (actualize). Mennesket trenger imidlertid ikke noe nytt lys, et lys som utfyller hans naturlige lys, for i sin alminnelighet å kunne lære seg sannheter å kjenne, men bare i visse tilfeller som transcenderer naturlig viten (eller kunnskap).

… Men menneskets intellekt kan ikke kjenne dypere realiteter med mindre det er perfeksjonert ved et sterkere lys, som f eks det lyset profetiene vitner om; og dette kalles nådens lys, i den grad det utfyller naturen.

… Aquinas tror ikke at synden har ødelagt vår rasjonelle evne, våre fornuftsevner, for da ville ikke mennesket lenger være i stand til å synde. … Mens fornuften ikke kan begripe troen, så er den innledningen til den (the preface to it).

… Hvis fornuften skulle være troens basis, ville ikke troen bero på et fritt valg fordi den da ville være en istemmelse forårsaket av bevisstheten eller sinnet (the mind).

Hva med en moderne teolog (av format)):

Vi bør kanskje aller først spørre: Hvem er Gud? (s 21 i J I  Packer):

Gud er Ånd (a spirit), uendelig (infinit), evig og uforanderlig i sin væren, visdom, makt, hellighet, rettferdig, godhet og sannhet. (Charles Hodge i Westminister Shorter Catechism. «Probably the best definition of God ever penned by man»).her, her

https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/de-har-enna-ikke-forstatt-islam.html

Kommentar: Packer nevner ikke «person» her, men han er selvsagt meget bevisst på at Gud i kristentroen er Jesus, en person, i høyeste grad.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/pasken-er-over-oppstandelsen-ikke.html

NB: Om evangeliene og "hvorfor de ble til", og til det de er blitt til;

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/hva-nar-stre-m-fl-i-eliteserien-ikke.html

Og derfor mer om: Om teologen N T Wright:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/karismatikerne-umoralske-farlige-og.html

Personlig nok Gud? Jeg bare spør.

Litt om Karl Barth (igjen):

… God could only be comprehended through the work of the Holy Sprit, who is the subjective possibility of revelation. The is no natural point of departure for faith … salvation is wholly a work of God in inception and completion in epistological terms … s 64.

The heart of the atonement is the overcoming of sin; sin in its character as the rebellion of man against God … hopeless destiny in death … Following Calvin he held that Christ does not actually make himself present from within the text, but hat God reveals himself in the history of Jesus Christ as testified in the scriptures, throug the seal in the heart of the believer … not the Word of God written on the page, but it becomes the Word of God to us in the act of proclamation and reading as the Holy Spirit opens our hearts and minds to what God has to say … everywhere an ethics of grace …  s 65 (i Peter McEnhill and George Newlands, 2004, Routledge). 

Reinhold Niebuhr: … (Barth) developed a Christian realism that resemble the thought of Karl Barth: … in danger of offering a crown without a cross, a triumph without a battle, and a faith which ignores the confusion of human existential life without transforming it … s 202.

Fant en sjelden klar formulering i et anonymt hefte, utgitt for lenge siden:

Jean Calvin: Hovedforskjellen mellom kalvinismen og lutheranismen: Predestinasjonen (at mennsker var forutbestemt for å bli frelst eller fordømt) og folks rett til å reise seg mot verdslig makt … (s 42).

https://neitilislam.blogspot.com/2026/04/mer-hyperviktig-om-hegseth-hanvold-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2026/04/mer-hyperviktig-om-hegseth-hanvold-og.html

Katarina Medici, og Bartholomy-natten:

https://neitilislam.blogspot.com/2026/03/for-mye-blod-pa-visjon-norge-og-sverige.html

R C Sproul i «What is Reformed Theology» beskriver kontrasten til Aquinas og den tradisjonelle mainstream-læren om nåden i Den katolske kirken:

Den «fremmede rettferdighet som Martin Luther beskriver, er rettferdigheten i Kristus; den er «opptjent» for oss. De reformerte var enig med Luther i at Kristus og Den hellige ånd «bor» i den kristne. Selve grunnlaget for rettferdiggjørelsen eller rettferdighets erklæringen, er ikke denne «indwellingen» , men den fortjeneste Kristus skjenket oss utenfra, ikke fra inne i oss. Det er den juridiske applikasjonen av hans rettferdighet vi kan bli erklært rettferdige på grunnlag av. Og dette er ingen juridisk fiksjon, for sann rettferdighet er virkelig tilskrevet eller tilregnet oss (imputed). Denne tilskrivingen ligger i selve hjertet av kristentroen. Hvis denne tilskrivingen er uvirkelig, er forsoningen også uvirkelig. Den straffen Kristus måtte bøte for på våre vegne er reell. Han var lammet som bar våre synder. Våre synder ble overført på Kristus ved tilskriving eller tilregning, ikke ved tilføring (by imputation, not infusion). … Det er helt avgjørende om grunnlaget for min rettferdiggjørelse befinner seg inne i meg eller om den er oppfylt for meg utenfor meg. Når grunnlaget gis eller er gitt utenfor meg, gir også dette grunnlaget for at jeg kan være sikker på min frelse. Hvis jeg må vente helt til jeg makter å samarbeide med en Kristi rettferdighet som blir tilført med (ved infusjon), og slik at jeg blir iboende rettferdig … kommer jeg til å leve i fortvilelse om hvorvidt jeg kan oppnå frelsen eller ikke. Da er de gode nyhetene ikke lenger gode nyheter, da er de dårlige nyheter.

Kirken kan ikke forløse meg. Bare Kristus kan frelse meg. Sakramentene er dyrebare for meg fordi de oppdrar meg og styrker meg, men de kan ikke rettferdiggjøre meg.

Reformatorene lærte at man blir rettferdiggjort av tro alene, men ikke av en tro som var alene. … Tro er en Guds nåde, den eier ingen fortjeneste i seg selv.  Troen er en levende tro, fides viva.

En rettferdiggjort person er en forandret person. Han er – hvis han har ekte tro - gjenfødt og «bebodd» av Den Hellige Ånd, (indwelled by HS). Effekten av gjenfødelsen er umiddelbar, nødvendig og uunngåelig. Hvis ingen frukter følger troen, er troen ikke til stede. For romerkirken er rettferdiggjørelsen resultatet av tro pluss gjerninger. Antinomisme lærer rettferdiggjørelse av tro minus gjerninger. Reformert teologi avviser begge. Man delte troens elementer inn i notitia, assensus og fiducia. Notia angår hva innholdet av hva frelsende tro er. Troen har et objekt. Kristendommen forkaster den maximen som sier at det ikke betyr noe hva du tror, bare du tror seriøst nok. Vi må tro på Gud i person av Jesus for å bli frelst. Dette er troens notae.

Tilstedeværende av notitia og assensus er imidlertid ikke tilstrekkelig for rettferdiggjørelsen. Til og med djevelen selv har disse elementene. Et tredje element må være til stede før vi kan snakke om å «eie» en tro som rettferdiggjør. Dette tredje element er fiducia, en personlig tillit og tilknytning til Kristus, (reliance on Christ). Fiducia innbefatter også lidenskapene eller affeksjonene. Frelsende tro elsker objektet for troen. s 72

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Jeg minner om følgende uhyrlighet:

-Disse amerikanske soldatene må være litt av noen barbarer, som kan utsette oss for å se dette …

https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/var-det-nazister-eller-sympatisrer-som.html

Relevans? Ja, fordi det er dette eliten i Norge, også den gruppe som antakelig ser seg selv som den aller beste elite i dag, karismatikerne, sier i overført betydning mye av det samme: Du skal ikke kritisere islam … fordi det er for mye brutalt og ubehagelig for Gud der …

Har du hørt om da messene og «prediknene» i Den katolske kirke ble lest opp på latin, og hørt om den gang at dette måtte folket finne seg i? Hvilken forferdelse. I dag snakker karismatikerne i tunger – på et slags latin, som ingen forstår noe av, og med ord og vendinger som ikke finnes i Bibelen, på folkemålet. (De begrunner denne talen med at Paulus sier at den kan være til personlig oppbyggelse for den enkelte). Man kan også «rekindle» den hellig ånds nådegaver, på egenhånd. Man kan bestemme seg for å tale i tunger. La det bare sprute ut, så å si.

Hva er forskjellen? Jo, karismatikerne følger Paulus som sier at «tungene» måt tolkes, og så får de noen å gjøre det for seg; og folk spretter opp og tolker latinen – skuespill og sjarlataneri for åpen scene, og ingen sier noe som helt på det?

Vel, dette bryr ikke karismatikerne seg om; det bare forsterker deres selvoppfattelse om å være mer klart og tydelig utvalgt av Gud enn noen andre; at de befinner seg øverst på trinnet eller stigen, nærmest Gud, og dermed nærmere den øverste autoritet, nest etter Gud, akkurat som «kongene av Gud nåde» opererte på 15-1700-tallet. All rasjonell kritikk avvises som «hjernetro» og sterkere oppfatter de seg selv som spesielle og med unike evner til å formidle, og bibringe helse til de som tror, som dem selv, på tungetale bl a, og at «vi skal legge hendene på … og de skal bli friske» …

På Skapende Tro, på Visjon Norge, den 20. mai 26, får vi oppleve følgende:

… Han ble såret for våre overtredelser, han ble knust … straffen ble lagt på han; for at vi skulle ha fred og ved hans sår har vi fått legedom; 1 Pet 2. 24 … han som tok våre synder på sitt legeme opp på treet (korset), for at vi skulle dø bort fra syndene … og leve for rettferdigheten … er vi blitt legt … det er noe som har skjedd … det er allerede tilveiebrakt … det er ikke noe som skal skje i fremtiden … mange går rundt med en ubibelsk forståelse … de sier f eks: Hvis Gud vil jeg skal få bønnesvar … hvis ikke, så slår jeg meg til ro med at alt er Guds vilje … og dette fratar jo oss ansvaret, da, for både vår frelse og helse … vi gjør oss selv til en slags robot … som Gud da styrer … (vil binde oss til vantro og sjukdom) … 5. Mos 30, vers 14 f, - ordet i din munn og ditt hjerte … så du kan gjøre etter det … se, jeg har i dag lagt fram for deg … det gode … og det vonde … velg da livet … så du kan få leve … ballen ligger hos oss … og ikke hos Gud …

-E det virkelig Guds vilje å helbrede meg … ?

-Når vi leser Den nye pakt, så ser vi: Jesus, han, helbreder alltid … det er Guds vilje, da, å helbrede … Det betyr ikke at Gud kan vende en sykdomssituasjon om til en velsignelse … omstendighetene rundt det … Rom 8. 28, - alt samvirker til det gode … den som etter Hans råd er kalt … ikke sant?

-Ehm (elev, utspørrer, intervjuer). -Så det var ikke Guds vilje at du kom på sykehuset … jeg ble … med intense smerter … da fikk jeg vitne noe kraftig … var det Guds vilje, nei … vitne, ja, måtte takke Gud …

-Eleven humrer, (nesten) …

-Viktig at vi høre hva Salme 13 sier; «jeg vil kaste meg ned foran ditt hellige tempel, … vil love Ditt navn for din nåde og Din trofasthet»  … så når vi proklamere og bekjenner Guds ord, så ærer vi Gud; dersom vi taler imot Guds ord og sier … at dette kan ikke stemme … da trekker vi Guds ord i tvil … da synder vi … dens lønn er døden, mens Guds nådegave er evig liv i Kristus … vi annullerer,  (hvis vi sier at) det kanskje ikke er Guds vilje å helbrede meg nå … viktig at vi skjønner dette med bekjennelsen (munnen) … Predikanten 5 kap.: La ikke din munn føre synd over ditt legeme … og si ikke til Guds sendebud: Det var av vanvare jeg gjorde … du synder med tungen … Jobs bok 2 10b, syndet ikke med sine lepper … du kan synde med din munn …

-Ja, det at man tala (på diaelkt eller kaudervelsk) Guds ord, det er utrulig viktig? Det Gud sier …

 

- Ordspråkene 4, 20, jo mer vi snakker om sjukdom vi har, dess sykere vil vi bli … passe munnen vår … bøy ditt øre til Min tale … la dem ikke vike fra dine øyne … bevar dem dypt i ditt hjerte … for de er liv for hver den som finner dem … og legedom for hele hans legeme … livet utgår fra hjertet … hva er det som gjør mennesket urent, jo, det som kommer fra hjertet … hva fyller vi vårt hjerte med? … bare Guds ord … altså … ikke bare dette med å lese Guds ord som er så viktig … det som er viktig er at vi praktiserer meditasjon … å tømme sinnet sitt … gjenta mantra om igjen og om igjen … transcendental meditasjon … bibelsk meditasjon, derimot, består i å grunne på noe helt annet, det er Josva 1. 8, … denne lovens bok skal ikke vike fra din munn … dag og natt, så du akter vel på å gjøre det som er skrevet … da skal du ha lykke på dine veier … da skal du gå klokt fram … det betyr egentlig «hagah» … å mumle det, … så du blir ett med ordet og det blir ett med deg … om igjen og om igjen og om igjen, akkurat som kua som tygger drøv … ved Jesu Kristi sår har jeg fått legedom, du gulper det opp, til det blir en del av hjertet ditt, så er det Guds ord som komme ut at din munn …

-(intervjuer sukker svakt, istemmende) …

-At du får det ned i din underbevissthet … i ditt hjerte … (snakker nå om «farang», som man sier i Drammen, forteller han) … Han skal holde sykdom borte fra meg, om att og om att … da blir det en del av deg, en full visshet om at du har fått legedom, ved Hans sår …

-Ja, amen …

-Vi har over 32 000 løfter, vi må finne skriftsteder som omhandler sunnhet og helse, hele tida …

For min egen del, som har vært død, … takknemlig for forbønn, men jeg må arbeide med dette hele tiden, jeg overgir meg ikke til dialysene, jeg jobber hele tida med Guds or, Jeg 53, hver enste kvel, høyt, troen kommer av å høre … det skaper tro i ditt hjerte …

-Hm

-Salme 92, Salme 103, om igjen og om igjen … at vi hele tida gir Gud rett …

-Ja … minn meg, la oss gå i rette med hverandre …

-Ja, ja, det supert at Gud sier det, Jes 43 6, ikke sant? … hvor det står: Minn meg la oss gå i rette med hverandre … fortell du, så du kan få rett … det blir en sånn juss-situasjon, da, hvor vi er innfor en domstol, på en måte, og kjører en sak … nådens trone … for å si det sånn … Jes 1, folket skal gå i rette med Ham, hverandre … om dine synder er som purpur, skal bli hvite som sne, det er utrolig sterkt dette … bekjenne Hans Ord sier om det ene og det andre om løftene, Jes, 1. 18 …

dersom dere er villig, skal dere ete … det er jo sterkt …

-Hee, (lavt, men istemmende) …

-Jeg sier; Herre, Du har lovt det, i Ditt Ord, jeg tror at det er sannhet … det Du da sier … Guds ord oppfordrer oss til å be … som i en rettssak … du får forsvare deg overfor dommeren … i retten er Djevelen, som vil anklage deg .., men din forsvarer, Jesus Kristus: «Det står skrevet i Guds Ord» … så siterer jeg Guds ord og Hans løfter … så jeg går i rette med Gud … det er Din vilje å helbrede meg … noen ganger bruker jeg gud som en søppelkasse; men da får jeg ingen svar, he, he, men jeg får i iallfall tømt meg, for all frustrasjon, så går jeg alltid tilbake og proklamerer Guds løfter om det jeg ber om, jeg ber i tråd med Guds vilje og Guds ord …

-Hm (istemmende)

- … Gud holder jo sine løfter, som det står 2, Kor 1. 20, … Gud til ære, ved oss, … Det berører ikke Gud at vi har smerter, eller ulike sykdommer, eller er slitne, eler utbrente, eller hvilken tilstand vi måtte befinne oss i, det er kun en ting som berører Gud, å behage Gud, det er tro, Hebr 11. 6, uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og tro at Han er til, og at Han lønner den som søker Ham, så … jamne, tenker vi, Han er et menneske, som oss, men, he, Gud er Gud, derfor må vi komme frem til Gud på Hans premisser, om du kommer i en rettssak, … dommeren skal ikke bli påvirka av at du står der og gråter, du angrer dine synder, og, du unnskylder deg, og sier, jeg mente ikke å gjøre det sånn og sånn, nei, jeg mener dommeren er rettferdig, han dømmer deg utifra Loven, det er det det dreier seg om … og det er derfor da at vi grunner … på denne Guds lov, dag og natt … he, he

-Ja, Amen, og troen … må være grunnlagt på Guds ord …

-Den kommer av forkynnelsen, og den kommer av Guds Ord, … vantro, frykt, det skaper jo det motsatte … bibelsk tro skaper full visshet og det er jo bare grunnlagt på hva Gud har sagt … det er det som er så utrolig supert med Gud …

-Han er den samme i går og i dag og til evig tid … og tro er nåtid (hun repeterer hva Hanvold har sagt mange ganger før) …

-Nettopp, … Han er den samme til evig tid … og det var det vi rakk nå …

NB: Hanvold forkynner her litt omvendt av hva den berømte islamske filosofen Gahzahli hevdet. Han mente at de som mener at Gud ikke kjenner enkelttingen (dvs også enkeltmenneskene», inkludert disse følelser, må vi kunne anta, ja, - de skal bare drepes … 

NB: Det siste her, i det følgende, altså, burde være det første, dvs lagt inn øverst, ikke fordi det har sekundær verdi, men av motiverende optiske grunner:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/karismatikerne-umoralske-farlige-og.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/06/hatefulle-ytringer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mantra-andemaning-og-hypermagi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/06/jan-hanvold-nede-for-telling.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-endelig-ut-av-skapet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/ingers-kritikk-eller-rasjonaisering-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/inger-igjen-beklager-ber-intenst.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/07/om-hanvold-og-om-vi-kan-tilgi-oss-selv.html

Mye om flere karismatikere:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/12/hva-lenin-stalin-molotiv-og-hanvold-her.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/11/positiv-tenkning-i-karismatikkens-ofte.html