Jeg tror at de fleste mennesker tror på Gud. Selv om de har fortrengt spørsmålet aldri så mye og selv om de sitter der aldri så mye og kniper lårene sammen, for ikke å falle sammen.
Jeg tror vi har en medfødt evne til å tro. Jeg tror ikke at færre og færre tror på Gud i Vesten i dag, med den vitenskapelige begrunnelse at vi har skaffet oss mer trygghet, og at det er derfor vi ikke tror så mye på Gud lenger, slik en viss forskning kan tyde på.
Denne påstanden er, om ikke direkte falsk, så er den villedende og uttrykker ikke fakta, bare et utvalg av fakta. Påstanden er med andre ord en emosjonelt betinget og ut fra en servilt betinget korrekthet særs selektiv og derfor bygget på fordommer og feilaktige forestillinger om hva tro er for noe, dvs misoppfatninger av hva kristentro er for noe.
Jeg tror på en alminnelig gudsåpenbaring. Jeg tror ikke at vi fysisk sett og som mennesker har mistet «gudsbildet» i oss i og med fallet, selv om en slik tanke kan falle en inn sett rent teologisk og derfor rent metafysisk, og altså ikke fysisk. Jeg skal prøve å forklare i hvert fall litt i det følgende.
«Vitenskapen» viser en nedgang i «gudstro» fra 85 prosent i 1947 til 30 prosent i 2020. Dette er en dramatisk endring, men er tallene sammenlignbare, er de til å få forstand av? Og gir disse tallene oss mer forstand på hva religion og tro er?
Etter min mening nei. Tallene og undersøkelsen sier på langt nær det viktigste: At de er fremskaffet innenfor det holdnings, tanke og emosjonalitetsparadigme jeg kaller SAP her på bloggen og innenfor den tenkning og de holdninger som følger med på kjøpet som jeg kaller den hypermagiske forestillingsverden, en verden som «forbyr» oss å tenke originalt, dvs innenfor det jeg kaller det juridico-religico paradigmet.
En som er fastlåst innenfor SAP-området er sosiologen, moromannen, mediakjendisen og selvvillede klovn Harald Eia. Det er hans teser jeg vil nærme meg i det følgende, svært kort. Jeg tar utgangspunkt i en artikkel i Dagen mandag 061020 av Jarle Haugland, som bl a skriver:
Hvorfor slutter nordmenn å tro på Gud?
… Det første man bør gjøre i møte med et slikt tema, er selvsagt å stille spørsmål ved statistikken.
… En mulighet er at vi i 1947 hadde en mer kollektivistisk holdning … det er så stor forskjell at det er en blindvei å forsøke å forklare seg bort fra denne statistikken …
Så fortsetter Harald Eia med en interessant analyse. … Hans konklusjon er at vår trygghet og velstand gjør at vi i mindre grad trenger Gud i livene våre. Vi har gått fra en tilværelse med såpass stor grad av usikkerhet at vi trengte Gud som en forsikring, en trygghet i tilværelsen, til et samfunn der vi stort sett har det vi trenger. …
… På mange måter kan man si at for gudstroen er velstand farligere enn motstand. Man føler at man ikke trenger Gud, akkurat slik Eia hevder i «Sånn er Norge».
Men gjør det Gud mindre sann? Har vi mindre behov for frelse i Norge anno 2020? Nei, helt fra syndefallet i Edens hage har mennesket vært avhengig av en redning som er større enn oss selv. … Ondskapen er fortsatt reell; mennesket kommer fortsatt til kort i møte med sin egen synd. Selv om vi vegrer oss for å kalle det for synd. Om løsningen i møte med vår ondskap er økt velstand eller ytre rammeverk som øker følelsen av trygghet, er vi ille ute. Da vil vi nyte oss like inn i fortapelsen.
Kommentar: Så langt så bra. Men se mine etiketter om Synden og syndene i kristendom og islam her på bloggen, se her, etikkette nr 1, innledning.
Jeg vil sammenfatte inntrykket mitt av situasjonen i et logisk skjema eller diagram som går slik:
Dette er «sant», altså: Jeg tror ikke på Gud fordi jeg føler meg trygg, dvs fordi jeg føler meg trygg, kan jeg ikke tro på Gud. Gud kan ikke gi meg mer trygghet. Jeg trenger ikke Gud og Gud trenger ikke meg, fordi han ikke eksiterer …
Det er denne påstanden Eia griper fatt i og tar som bevis for at gudstroen ikke står til troende lenger, for å si det slik. Den har ingen relevans. Fordi tryggheten er en «sikret sikkerhet». Tryggheten trumfer da Gud. Men er det dette de spurte i faktagrunnlaget skriver under på? Svar: Neppe. Bildet Eia tegner er derfor svært villedende og utilstrekkelige og trenger en korreksjon, for ikke å si et nødvendig supplement:
Ok, her synes Eia å være redd for en annen vinkel inn til den problemstillingen han tror han løser ved å vise til «fakta». Han er ikke åpen for, men stenger seg for og innstiller seg ikke på følgende:
Det foreligger overbevisende grunner – både følelsesmessige og rent intellektuelle eller filosofiske - for å tro på Gud; disse grunnene er i seg selv ingen logisk nødvendig tvingende beviser, de er mer «veier» henimot en sann og sunn gudserkjennelse, men de er like vel tilstrekkelige som grunnlag for en trygg og en godt og holdbar logisk begrunnet gudstro. Se her mine tanker om ateisme for dummies. Om SAP og tankeforustetninger – NB - og det juridico-religico mennesket her
Tro, ja, - en dimensjon Eia faktisk ikke unner menneskene, fordi beviser basert på beviser fra spørre- og faktaundersøkelser faktisk ikke beviser noe som helst. Eias fakta beviser ingen mangel på gudstro. Der bør heller ikke begrunne denne mangelen på tro, som han altså ikke unner noen. Men han tvinges til å fremholde dette fordi han befinner seg innenfor SAP, en tilværelse han deler nær sagt med hele akademia i dag. Dessverre.
Og dessuten: Undersøkelsen sier intet om hvorvidt Gud eksisterer. (Og det spørsmålet er selvsagt heller ikke Eias anliggende i denne anledningen). Den bibringer bare noen vage forestillinger om hva som kan være grunnen til at folk ikke lenger tror på Gud. Og når folk så har denne begrunnelsen, så beviser det at hverken tro eller Gud er nødvendige. De er tvert imot helt overflødige, skal man lokkes eller forføres til å tro eller gå ut fra, som en selvfølge. Eia slutter som en annen sosiologisk godhetsapostel fra et er til et bør, - et helt utillatelig kategorimistak, og en logisk feilslutning, som han er kanskje er klar over, men som han like vel satser på skal holde, inn i evigheten, så å si, alt for å få blikkfang.
Grunnen til at folk føler seg mer trygge nå, kan være at de ikke deler Den norske kirkes gudsforestillinger eller teologi. (Mange kristen står ikke i folkekirken). De er mer trygge på at kirken ikke skal komme og fordømme dem, eller få anledning til å komme å ta dem på fersken, eller noe, nå, i motsetning før. Og da er det lett å svare: Jeg tror ikke på gud. De tror ikke lenger på geistligheten, teologiprofessorenes, media og akademikernes gud. Men at de tro på noe, vær du sikker. Gudsbildet står kanskje ikke i forgrunnen for oppmerksomheten, men de tror på noe, de har en vag gudsforestilling som bare venter på sin klare åpenbaring, på at den skal åpenbares, og da vil de være våkne, får vi håpe. Vi er faktisk «Born to Believe», som Andrew Newberg og Mark Robert Waldman viser, ut fra vitenskapelige undersøkelser og teorier, (2006).
De som i undersøkelsen Eia viser til, har med andre ord en annen gudsforestliing, men ikke nødvendig vis et totalt fravær av gudstro. Å ikke ha en gudstro i denne konteksten, kan faktisk indikere at de nettopp har en gudstro, men at den er forskjellig, og derfor nettopp ikke irrelevant. Jeg forutsetter med andre ord at det fins svært mange flere gudstroende enn det Eia påstår. Det fins det man kan kalles mange millioner på millioner «anonyme troende», mennesker – sterkt potensielt gudstroende, som heller vil foretrekke å tro fremfor å tvile eller ikke-tro – og som kun trenger et lite kontekstuelt betinget «spark» for å aktivere en aktiv gudstro. Jeg tror ikke vi er født, konstruert eller skapt med en aktiv genetisk kode innebygd som en nødvendig forutsetning eller egen genetisk betinget «positiv» egenskap for aktivt ikke å tro, eller benekte guds eksistens. Den enkelte er ikke dømt til ondskap fra fødselen av. Vi er ikke født til å ikke tro. Men vi er heller ikke født eller utstyrt med en mekanisme som determinerer oss til godhet uavkortet og rent.
Like vel arver vi en disposisjon, som mange med de beste grunner og hensikter vil kalle arvesynd. Men det ser virkelig ut for at vi er født med en disposisjon for aktiv ateisme. Men denne disposisjonen kan og bør trumfes av tro. (Bare det at jeg sier «bør», vitner om tro som en konstitusjonell faktor her). Jeg tolker det som om vi er født med en innebygd mekanisme som kan utløse sterk, langvarig, pinefull, ond og egoistisk selvdestruksjon. Det fins innebygd i systemet en «trickster» som setter kjepper i hjulene og som kan få fatale eksistensielle følger for mange, svært mange, ja, med virkning for hele kulturer eller sivilisasjoner. Ned på gruppeplan, faktisk. Det er imidlertid ikke nødvendig å tilregne all denne destruktivitet til en djevel alene. Vi kan ikke skylde på Djevelen fordi det er en blitt en «hendig» vane – dvs uvane - å tilskrive elendigheten den elendighet vi selv skaper.
Ser man bort fra denne vinkelen jeg forsøker å beskrive her inn til det reelle problemet, sitter man fastlåst i det jeg kaller SAP-paradigmet, som nevnt over. Eia er en «sapper» og kan ikke være annet, så Gud hjelpe ham, Amen, nettopp fordi han står i paradigmet med begge beina plantet godt i vekt- og lufttomt rom, eller som en «fisk står på garn».
Før vi går videre; her er spørsmål som fryktes som pesten i dag: Om gudsbevis på Wikipedia. Bevisene fremstilles selvsagt altfor tørt og altfor, inntil det intetsigende, «intellektuelt». De formuleres på wiki, slik jeg ser det, på en mindre begavet intelligent måte. Prestene hater ofte disse bevisene like høyt som de frykter pestene.
Men linken tjener her sin hensikt, for denne gangen, får jeg håpe. Bevisene kan vise en vei blant mange andre veier, en vei utrolig mange mennesker i dag i hele sin sjel virkelig ønsker å følge, men som bare de færreste våger seg inn på, fordi de er skremt bort fra å gå disse veiene av bl a kirken, media, ja, hele paradigmet, hele SAP.
Jeg tror det har gått opp for de fleste i dag at Gud ikke kan bevises. Og da er vi kommet et stykke på vei ganske mye lenger enn for 40 år siden, da de fleste i visse «prominente» kretser jo var ateister på sin hals. De fleste av disse roset seg av at Gud ikke lot seg bevise, og at tro følgelig var absurd. Og derfor avskyelig og kun noe for krykkekrevende idioter. De kunne ikke ha tatt mer feil. Jeg lurer ofte på hvor mange av disse som virkelig har kommet til sans og samling, på sine gamle dager. Jeg lurer på om de endelig nå kan ha forstått at det virkelig fins medfødte, naturlige rom i sjelen, hjertet, magen og psyken eller personligheten som krever å få komme til sin rett, ved at man fritt kan åpen seg for Gud, enten det nå er i form av forestillinger eller i form av mer eller mindre rene konsepter. Jeg lurer på om de endelig kan ha åpnet seg for muligheten av den realitet at Gud faktisk lar seg relatere som PERSON, og som et Jeg i stedet for bare som et mulig og vagt «det». Jeg tror de viktigste spørsmål man kan forholde seg til i dag, nettopp ligger i dette brennpunktet. Uten dette punktet, ingen spenning, intet egentlig liv, ingen reell autentisitet. Mennesket kan egentlig ikke være ærlig og ekte uten i forhold til Gud, bl a fordi det uten Gud nærmest er helt umulig å forstå hva hovmod er, og dermed også genuin ydmykhet er.
Som et a propos og som et kuriosum se ser her om Galtung på al-jazzera og se, for all del, litt om teodicé-problemet midt blant oss her: redaktør Johannes Morken og tangeringen av teodicé-problemet
Når det kommer til gudsbeviser, må jeg få skyte inn: I kristentroen kommer Gud til oss og stiller oss spørsmål, spørsmål som i dag kan synes nokså tilforlatelige og betydningsløse, men som i virkeligheten angår oss på dypet og inn til ryggmargen og lenger. Gud kommer til oss og spør oss, hver enkelt av oss, uavhengig av rang og titler eller posisjon forøvrig: Hvem sier du at jeg er? (Matt 16,16). Ikke mange psykiatere vil i dag våge å stille et slikt spørsmål til sine pasienter, uten å bli innlagt. For Gud synes det viktigere å stille spørsmål enn å gi oss svar. Det borger for et personlig forhold mellom Gud og oss. Vi kan anse Gud for å være en person og forutsette at vi selv er personer. Det betyr at vi kan stilles til ansvar, at vi står overfor reelle valg. I seg selv burde dette jo anses for å være en stor ære, på bakgrunn av at det ikke er noen selvfølge i dag at «de mektige» enser oss noen vektig mulighet for nettopp å bli forespurt, i relasjoner som ikke primært angår spørreundersøkelser.
Se her: Allah - hvem sier du han er? Og: Er du sprø? Kan du avtale Gud? Og: Livets tre, kjærligheten og godheten
Haugland fortsetter: Derfor er det ikke riktig det Harald Eia også hevder, at «religion handler først og fremst om følelser». Jo, menneskers tilslutning til en religion handler nok i stor grad om følelser. Vi leter etter mening i tilværelsen, etter at noen større enn oss selv bryr seg og bærer oss gjennom livet, etter noen som redder oss ut av uføret vi setter oss i – gang etter gang.
Kommentar: For en befriende avklaring og kommentar. En takk til Dagen! Og Haugland, selvsagt.
Haugland: Men i det lange løp er ikke den kristne tro en livsfilosofi som skal gi mennesker gode følelser. I så tilfelle hadde det vært uvesentlig om det var bygd på sannhet eller en livsløgn, så lenge det fungerte. Hele Bibelens budskap er historisk orientert, om hendelser som har skjedd på konkrete steder og tidspunkt, med reelle personer. «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord», skriver apostelen Johannes i sitt første brev. Og i sitt første brev til menigheten i Korint satser Paulus hele den kristne tro på ett kort: At Jesus virkelig og fysisk stod opp fra de døde. Uten det, kan vi bare skrinlegge hele kristendommen.
Hva skal vi da gjøre, vi som med sorg ser statistikken peke
i motsatt retning av hva misjonsoppdraget tilsier? Jeg skal ikke forsøke meg på
en «quick fix», men jeg vil likevel dele noen tanker:
For det første må vi gjenoppdage oppdraget vi som kirke har fått. Det er å forkynne evangeliet for alt som Gud har skapt, å gjøre nye mennesker til disipler, å være Jesu vitner. Alt vi gjør som menighet, som kristent fellesskap, må sikte seg mot det oppdraget.
For det andre må vi være «sannheten tro i kjærlighet», for å låne ord fra Paulus. Begge to, sannhet og kjærlighet – kan man våge seg å omskrive det til fakta og følelser? – må være med. Om sannheten mangler, blir det en behagelig livsløgn. Om kjærligheten mangler, blir det kald rettroenhet.
Og for det tredje må vi øve oss opp i det John Stott kaller for dobbel lytting. Vi trenger å lære oss både å lytte til Guds ord og vår samtid. Lytte til Guds ord, også for å læres opp i hvilke svar kristen tro har på samtidens spørsmål. Det er apologetikkens viktige rolle. Og lytte til vår samtid. For om vi ikke lytter og forstår menneskene rundt oss, vil vårt budskap og våre svar ikke møte menneskers behov – og de vil trekke likegyldig på skuldrene over det som er verdens viktigste budskap.
Derfor fortjener Harald Eia en stor takk for å reise spørsmålet. Håper vi kristne tar det på det største alvor. (Haugland er daglig leder i Tro og Medier, på trykk tirsdag 6. oktober 20 i Dagen).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar