Vi har tidligere vært inne på dette med å tenke
religiøst-juridisk til forskjell fra å
tenke i sosiologiske, antropologiske og
psykologiske baner, se: SAP
hvorfor det går så galt. For å gi dette en fløffy vinkel, kaller vi det å
tenke «juridico-religico». Vi
opererer her med kontrastering mellom disse «paradigmene» eller «kategoriene».
Når ikke annet er presisert, bruker vi SAP og JR som forkortelse.
Vi forutsetter at JR har – eksistensielt og praktisk - primat
overfor SAP pluss – og det er viktig her – filosofi som fagdisiplin. JR er
nødvendige kategorier, SAP er avledede eller kontingente disipliner. JR retter
fokus på «det hele» som konstituerer oss. SAP er derimot avhengig av JR, men
uten å vite det. JR eksistere ikke for SAP. Filosofiene er fleksibel og rommer
og rammer de fleste livsaspekter. Den flyter mellom, over og under alle
tankeforutsetninger, bortsett fra JR sett som mer eller mindre rene
komplementære ontologier. Vi forutsetter at JR-kategoriene eksisterer, og ikke
bare at de eksisterer passivt, men også aktivt, med agens. De er derfor
begreper som påvirker oss primært og ikke bare sekundært og som «størrelser» vi
kan pakke ned og legge på loftet til forglemmelse, slik SAP’erne ønsker å tro
vi kan. JR dras mot det faste punkt, SAP mot at «alt flyter», men dette betyr
ikke JR innbyr til totalitarisme. SAP
synes imidlertid å bekrefte og arbeide for den totale relativisme, hvor det
liberale med logisk og praktisk konsekvens over tid slår over i det illebrale. Derfor
er kristendommen både intolerant og ekskluderende. Vi
har med en dramtisk kamp mellom følelser, rasjonalitet og makt å gjøre. Hvem og
hva som vinner kan bety alt, eller slutten på alt, et eksempel i Berit Aas, SV.
Og: Førsteprinsipper
og kan Den norske kirke være intolerant og totalitær - se hva John Kvalbein
skriver her
Kan vi snakke om at ulike mennesketyper, personlighetstyper
eller «sinns-typer» dras mot det ene eller det andre fordi deres psyke
essensielt er formet eller skapt slik og «er» slik i utgangspunktet? Er noen
med andre utstyrt fra naturens side med disposisjoner individet selv ikke kan
forandre eller tilpasse seg på en innholdsmessig vesentlig måte? Dreier alt seg
om holdningsskapende arbeid? Bør vi holde unna all diskurs spørsmålet om hva
sannhet er og heller konsentrere alle vår energi og kreativitet om å bidra til
det som i tidsånden i dag holdes for godt i «den evig seirende gode strid»? Og
på deres side som sier seg så selvfortreffelig å forvalte selve godheten, på
vegne av alle?
Det kan selvsagt ikke gis noe endegyldig svar her. Man kan
ikke forske seg frem til noe entydig svar. Moral kan ikke sees under mikroskop
selv om forskningen viser at det i psykopatenes hjerner kan registreres visse
områder i hjernen som aktiverer seg på «avvikende» måter, særlig når det
gjelder empati. Ingen vet om det kan måles sentra i hjernen som faktisk
utstråler en aktivitet hvor evnen til empati dominerer og hvor denne evnen da
kan utløse høyere grad av destruksjon – og selvdestruksjon - enn det
aktiviteten i psykopatens hjerner kan utløse.
De fleste mennesker i dag synes ikke det er nødvendig å tenke
utenfor boksene i SAP. Det er både unødvendig og umulig, tror de fleste. Andre
tror det vil innebære et tilbakeskritt for samfunnet som helhet, om vi skulle
begynne å tenke og nærmer oss tingene og menneskene på andre måter enn nettopp
innenfor de sosiologisk, antropologisk og psykologiske kategoriene. Etter vår
meninger er dette riktig hvis vi bare holder oss til vitenskapelig disipliner
som f eks medisin, astronomi, fysikk, og biologi etc. Her hjelper det ikke med
hverken juss eller teologi, det burde være selvinnlysende. Når det imidlertid
gjelder for eksempel økonomi, kan det etter vår mening med fordel tenkes mer religico-juridico enn det som er vanlig,
se f eks her om sosialøkonomiske
teser om godhet.
Det er primært innenfor disipliner som har med mennesket som
enkeltindivid og mennesker som gruppe, at det kan medføre visse autentiske
åpenbaringer hvis man nærmer seg disse feltene heller med tankeforutsetninger
mer i det juridiske og religiøse, enn i det sosiologiske, antropologiske og
psykologiske, (SAP, som nevnt over).
Å operere med et absolutt skille mellom tankeforutsetningene
vil under ingen omstendighet være mulig, men det går med en etter vår mening
stor fordel an å skjelne mellom tenkemåter eller tankeforutsetninger man nærmer
seg «livet og menneskene» på, og med. Kategoriene vil med nødvendighet
overlappe hverandre, og de vil spille sammen og spille seg ut mot hverandre.
Poenget er at effekten av hvordan vi tenker i utgangspunktet – selve
tankeforutsetningene eller tankeparadigmet vi tenker ut fra og faktisk befinner
oss inne i - med stor sannsynlighet påvirker oss alle og enhver i hvordan man
vil forholde seg til konkrete problemstillinger av både privat, politisk og
kulturell karakter.
Vi har tidligere lagt ut en artikkel om det vi kan kalle emokrati, her,
og om det vi kaller hypermagi og hypermagikere, her,
og Den nye magikeren – hypermagikeren
her.
Pluss andre steder her på bloggen.
Hensikten bak disse artiklene har vært å rette søkelys på grunnleggende
ulikheter og likheter i de mange ulike tilnærmingsmåtene vi ser i aksjon på det
politiske og kulturelle området som eksisterer. Vi opererer hele tiden med den
forståelse at «tanker teller» og tanker sånn i sin alminnelighet bør hausses
opp som forankringspunkt for dannelse av holdninger og konkrete valg i det
større politiske bildet. Fremfor alt bør vi, etter vår mening, begynne å tenke
mer juridico-religico enn sosiologisk, antropologisk og psykologisk. Vi har forsøkt å belyse dette tidligere i vår
behandling av islam som religion, dvs som
din eller deen, en
betegnelse de fleste oppegående mennesker i dag ikke er klar over eksisterer i
det hele tatt og hvilken makt over mennesket og maktene, og nettopp
tankeforutsetningene, som ligger under i all islamsk tenkning via deen eller din, en tenkning og
tankeforutsetninger som er mye mer juridico-religico
fundert og mye mindre emosjonell eller sosiologisk, antropologisk eller
psykologisk fundert enn vi makter, tør og vil å forstå i dag. Vi kan etter vår
mening ha lite håp om å forstå hva islam er «i hele sin fylde» før vi skjønner
denne siden av saken, denne «evighetsdimensjonen», se her
om din'en eller deen som tanke- og ekjennelsesforutsetning.
Vi må med andre bli mer realistisk i vår tilnærming til
islam og muslimene. Vi må ikke dømme islam og muslimer ut fra den alminnelig
trang vi har til å se islam og muslimene i vårt perspektiv, med våre
tankeforutsetninger eller våre og emosjonelle
eller hypermagiske paradigmer. Vi må begynne å se, erkjenne og forstå sider
av islam og hva dette å være muslim betyr og innebærer i et litt annet og
videre perspektiv, på andre premisser, vi må tillate oss å tro at islams
ur-fundamenter faktisk er to ontologiske størrelser som ikke bare er
komplementære, eller to aspekter som begge må «persepteres» som ontologisk
avhengig av hverandre, men også agensuelle,
(i mangel av et bedre ord): Islam er både en religiøs dimensjon, men også en
juridisk dimensjon, og sammen danner de et kraftsentrum og en virkekraft i
høygenerert aksjon og med en klar telos,
inkludert en final årsak, se
her en innledning til dette fra 2015.
La oss ta en aldri så liten kikk på hva psykologien har å
bringe til torgs og hva psykologien har å fortelle oss om menneskets vesen, det
er i hvert fall ikke som et juridico-religico-vesen.
Det er følge psykologien kun et psykologisk-sosialt-vesen:
… «som vi har sett gjør dynamikken mellom trygghet og
utrygghet seg også gjeldende når mennesker forholder seg til Gud. Når vi ser på
religiøs adferd, materialiserer denne siden ved det å være menneske seg også i
forholdet til Gud. Samtidig har vi nå nådd til grenseområdet mellom teologi og
psykologi. Psykologien kan gi vesentlige bidrag til å forstå hva tro skaper i
mennesket, og hvorfor det forholder seg til Gud på den ene eller andre måten,
men psykologien kan ikke hverken beskrive eller forklare et møte med en gud som
er et handlende, transcendent subjekt. Psykologien beskriver menneskets
relasjon til Gud, men er taus om Guds relasjon til mennesket. Teologien,
derimot, forutsetter at Gud er et selvstendig subjekt som kan henvende seg til
mennesker. Psykologien renger en skisse av hvordan gudsrelasjonen utvikler seg
i et enkeltindivids indre verden, uten å forholde seg til om Gud eksisterer
eller ikke. I psykologien er mennesket skaper av et gudsbilde, men i teologien
er mennesket i tillegg skapt i Guds bilde». (Kr Halstensen s 125 i Religionspsykologi,
Gyldendal, 2014/17).
For å få et større innblikk i hva artiklene mine om hypermagikere, emosjoner og emokrati, dreier seg om og i hvilke grad
tankeforutsetninger bestemmer ikke bare øyeblikket, men fremtiden – for alle –
anbefaler jeg disse lenkene: professsor
om intelligens og eventuell borgerkrig og denne som forteller noen om hva
våre verbale konsepter har av konsekvenser for hvordan vi – konstituelt eller
konstitusjonaliserende - ser på verden: aboriginer
og ikke aboriginer og språk
At tankeforutsetninger – eller grunnkonsepter pluss rene
tankeforutsetninger, om man vil - har en enorm impact på vår verdensanskuelse,
har vist seg opp gjennom historien, ikke bare i filosofien. (Filosofi i seg
selv som former eller formet av tankeforutsetninger, holder vi utenfor her). Vi
nevner Kant som så at sinnet kommer før verden, dvs at det er sinnet som skaper
bildet av omgivelsene, en ny-tanke eller ny-erkjennelse som han selv mente
innebar en koperinikansk vending, en fundamental omdreining av tradisjonelle
tankeforutsetninger hvor det ble sett som aksiomatisk at det var utenverden som
formet våre sinn, ikke omvendt. At Kant har hatt stor betydning, er det ingen
som er i tvil om. Men nok om dette nå. Vi må videre, selv om mangfoldig flere
eksempler kunne nevnes.
Hvor blir jussen av i denne beskrivelsen av mennesket her?
Og hva med religionen? Jo, begge tilhører ukjente sfærer, ukjente kategorier og
en ukjent dimensjon i hva det er som konstituere menneskets vesen. Vi skjønner
derfor ikke hva islam er og hva det betyr og innebærer å være muslim. Vi
forstår ut fra dette psykologiske perspektivet ikke det viktigste fundament i
menneskehetens historie, nemlig at mennesket fundamentalt og eksistensielt «på
bunnen» – eller i opprinnelsen – først og fremst er avhengig av å gi seg selv
en hjemmel, et sikkert grunnlag å tenke, tale og gjøre på.
Opp gjennom historien har mennesket forsøkt å sette en axis mundi, et ast sted i «bakken» som
alt dreier seg rundt og alt og alle er avhengig på eksistensielt nivå, stilt
overfor naturens kontinuerlige overmakt, tidens tann, dvd døden, og egen
iboende tendens, originalsyn, om man vil, til å utrette noe stort i kampen for
å forsvare seg og sine, både globalt og lokalt. Mennesket så fra begynnelsen av
kaos og kosmos satt opp mot
hverandre og valgte kosmos som et eksistensielt grunnlag for å unngå sykdom og
død lengst mulig, men mennesket så at de var sin egen verste fiende. Det gjeldt
derfor å tøyle undergangskreftene og kaos. Man ville ha orden, fred og
rettferdige normer og regler som kunne sikre eksistensberettigelsen, både de facto og de jure. For å kunne oppnå
dette, trengte mennesket både Gud og jussen. Man trengte noe utover seg selv
som kunne begrunne og rettferdiggjøre handlinger, - og tanker. Man trengte Gud –
som i en slags Høyesterett – som kunne avgjøre en tvistesak med endelig
virkning. Man trengte noe absolutt å holde seg til og man anså seg i stand til
å få det til: Man forutsatte at menneske kunne rette seg etter rettferdighet og
rettferdige og nødvendige lover. Man forutsatte altså at en selv og alle andre
mennesker i utgangspunktet var vel i stand til å enes om hva Gud ville og hva
mennesket egentlig ville. (Platon henviste til idealverden som en kilde vi med
ulikt hell kunne skimte eller ihukomme, som en vei mot episteme, sann kunnskap). Det
juridisk-teologiske fundament ble imidlertid ansett som det grunnleggende, hentet
fra polis, bystaten selv, - en korporatorisk tanke, riktig nok - , det man
ikke kunne løpe fra eller lure seg unna. På en slik tankeforutsetning er det vi
har sett enhver sivilisasjon har utvikle seg. Uten et slikt grunnlag, ingen
utviklingen, ingen vitenskap intet fremskritt og heller ingen mulighet for å
kunne forvalte jorden på en fornuftig måte. Uten det juridisk-religiøse fundament
ville det ikke har vært mulig å oppnå fred i noen periode, på noe sted, for noe
individ og noe folk over lang tid. Der krigen brøt ut, brøt man samtidig ut fra
det juridisk-religiøse aspekt og fundament ved tilværelsen. Når noen søkte fred
og mente alvor, var det på grunnlag at menneskets vesen egentlig var avhengig
av sitt vesen som et fundamental
jurdisk-religiøst vesen. Ikke et psykologisk vesens, eller et sosiologisk
eller antropologisk vesen.
Vi fant en interessant artikkel på Verdidebatt som kan tjene
som et enkelt og avledet modellgrunnlag i det vi her forsøker å formidle:
… Hvor mye av vår
individuelle frihet er vi villige til å ofre for å få et sikkert samfunn –
eller i det minste en fornemmelse av å leve i et sikkert samfunn?
Problemstillingen er
ikke ny. På midten av 1600-tallet skrev den engelske filosofen Thomas Hobbes en
bok med tittelen Leviathan. Her tegnet han et dystert bilde av menneskeheten. I
den såkalte naturtilstanden – en tilstand uten statsmakt – levde menneskene i
en tilstand av krig der alle kjempet mot alle. Livet var grusomt, dyrisk og
kort. Det eneste som kunne redde menneskene fra denne miserable tilværelse og
fra å ødelegge hverandre, var at samfunnet ble ledet av en autoritet som var så
mektig at ingen kunne utfordre ham. Det var denne absolutte herskeren som av
Hobbes ble fremstilt som Leviatan, det mektige sjødyret kjent fra Jobs bok i
Det gamle testamentet som ingen mennesker var i stand til å overvinne.
En absolutt hersker
kan få sin makt gjennom voldelige virkemidler, som f.eks. et statskupp med
påfølgende diktatur. Alternativet – som Hobbes forfektet – er en overenskomst,
der mennesker frivillig gir avkall på sin naturlige selvstyrerett og
underkaster seg. Dette var ifølge Hobbes en samfunnskontrakt der man var enige
om den ujevne maktfordelingen. I dette systemet hadde vanlige folk ingen rett
til å protestere, anklage herskeren for urett eller forsøke å forandre
styresett. Det var den suverene herskeren som bestemte hvilke lover, sannheter
og sanksjoner som skulle gjelde i samfunnet.
I kontrast til
påstanden fra en rekke suverene herskere opp gjennom tidene om at det fantes et
guddommelig grunnlag for deres autoritet, la Hobbes et filosofisk grunnlag for
slik absoluttisme. Et alternativt syn på en «samfunnskontrakt», fremmet av den
skotske filosofen John Locke og
andre liberale filosofer, ble imidlertid snart mer populært – og inspirerte
bl.a. utformingen av den amerikanske republikken, hvis uavhengighetserklæring
slo fast at «alle mennesker er skapt like» og har umistelig rett til «liv,
frihet og søken etter lykke». Til forskjell fra Hobbes Leviatan-løsning, la
dette synet vekt på individets ukrenkelige rettigheter. I den amerikanske
grunnloven ble dette uttrykt gjennom garantier for bl.a. ytrings-, religions-
og pressefrihet, rett til å samles, beskyttelse av privatlivet, rett til
politisk deltakelse (demokrati), og beskyttelse mot urettferdig og tilfeldig
rettsforfølgelse. For å forhindre at én
enkelt hersker kom i besittelse av all makt over samfunnet, innførte grunnloven
en oppdeling av det føderale statsapparatet i en lovgivende, en utøvende og en
dømmende myndighet, som gjennom ulike mekanismer kontrollerte og balanserte
hverandres maktutøvelse.
Hobbes’ Leviathan ble
til under den engelske borgerkrigen (1642-61). I en slik urolig tid kan det
kanskje ha sett ut som om fred og trygghet vanskelig kunne oppnås uten at
borgerne gav avkall på friheter og underkastet seg en absolutt hersker, som
således fikk full kontroll over samfunnet og dets ve og vel. Den amerikanske
modellen viste imidlertid at de liberale, demokratiske ideene kunne fungere i
praksis. Selv om samfunnet var langt fra perfekt, ikke minst når det gjaldt
likestilling i forhold til kjønn og rase, representerte modellen noe som var
annerledes enn det den europeiske historien lenge hadde vært vitne til under
absolutte herskere, enten disse var verdslige eller religiøse.
I den senere tid har
USA innført lover, som i tråd med grunnlovens sterke fokus på individuelle
friheter neppe ville blitt innført dersom ikke det sterke fokuset på og frykten
for terror hadde påvirket store deler av folkeopinionen til å akseptere dem. Et
kjent eksempel er USA PATRIOT Act, som fulgte i kjølvannet av 9/11, og som
bl.a. åpner for overvåkning ved mistanke om terror, samt strengere straffer.
Sånn sett kan vi si at USA er i ferd med å forlate sine gamle liberale,
demokratiske prinsipper og bevege seg i retning av Hobbes’ sjømonster,
Leviatan.
Den norske
befolkningens store tillit til myndighetene kan føre til det samme. Den økende
villigheten til å gi slipp på visse rettigheter for å få en fornemmelse av
trygghet og fred, skjer i samsvar med Hobbes’ samfunnskontrakt: Det er en
frivillig underkastelse under en autoritet som således blir mer og mer suveren.
Overvåkningslovene blir dermed ett skritt på veien til et nominelt demokrati
som i praksis styres av en ny Leviatan.
Ville den amerikanske
uavhengighetserklæringen kunne ha oppstått, blitt formulert og applisert i et
grunnleggende islamfundamentert samfunn? Overhodet ikke. Ikke en gang
Hobbes tanker ville ha hatt grobunn i et slikt samfunn. Ved å omskrive teksten
i artikkelen kan vi omskrive den litt, for å få frem poenget:
Muhammed «forfattet» en bok med tittelen Koranen. Her tegnet
Muhammed et dystert bilde av menneskeheten. I den såkalte naturtilstanden – en
tilstand uten en samlende statsmakt – levde menneskene i en tilstand av krig
der alle kjempet mot alle. Livet var grusomt, dyrisk og kort. Det eneste som
kunne redde menneskene fra denne miserable tilværelse og fra å ødelegge
hverandre, var at samfunnet ble ledet av en autoritet som Muhammed, det edleste
forbilde for menneskeheten, og Allah, som begge var så mektig at ingen kunne
utfordre dem. Den absolutte herskeren ble av Muhammed fremstilt som Allah og
profeten – eller rettere sagt: sendebudet - i samme setning. Hos Hobbes ble denne
herskeren fremstilt som Leviatan, det mektige sjødyret kjent fra Jobs bok i Det
gamle testamentet som ingen mennesker var i stand til å overvinne. Muhammed fremstilte
seg selv og Allah som den absolutte enehersker, ja, tyrann. Det ville ikke ha
vært mulig i den islamske umma å
fremstille Allah og profeten som Leviatan. Hobbes vill ha blitt drept på
flekken.
Men nå kan vi si at både Muhammed og Hobbes tenkte primært juridisk-religiøst. Deres grunnlag var begge
bygget på det juridico-religico
aspektet, det grunnlag man ikke kan bort fra hvis man skal gi en fruktbare
definisjon av mennesket, (og ikke bare den sosio-psykologisk-antropologisk
definisjonen), selve grunnkategoriene som menneskets vesen bør defineres ut
fra.
Forutsetningen for alle konstitusjoner er at de kan
tilbakeføres til en guddom, gjerne Den allmektige, til Gud selv. Bare Gud kan
gi garanti for at man kan forholde seg trygt til konstitusjonen. (Det er det
man tror eller forutsetter som noe som hverken kan bevises eller forkastes på
rasjonelt grunnlag), Konstitusjonen i seg selv vitner og bære så bud om hvilken Gud man kan holde seg til og
hvilket syn den som avfatter konstitusjonen har av mennesket og menneskets
verdier, ja, menneskets virkelighetsoppfatning i det store og hele. Spørsmålet
som da må stilles er om det her er snakk om identiske guder, eller om de er
inkompatible og vesensforskjellige, ja, kontrære.
I det gudløse og
sekulære Vesten i dag makter ikke menneskene å se at de primært er
juridico-religico-bestemte, og ikke SAP-bestemte, at deres individuelle
«konstitusjon» faktisk flyter av og er helt avhengig av den større Konstitusjonen
som f eks den amerikanske frihetserklæringen flyter av.
Vi mangler et perspektiv for tankeforutsetninger i dag. Vi
glemmer førsteprinsippene, ja, vi glemmer at det eksisterer noe man i
filosofien kaller førsteprinsipper. Vår tankeverden styres av
sekundærprinsipper, avledede tankeforutsetninger. Vi ser ikke lenger
eksistensen inn i hvitøyet. Det fornuftige kan derfor være absurd, for våre
tanker og følelser. Det som er sant treger ikke å være sant og hvis man godtar
dette grunnprinsippet, da anklages man for å være aristotelisk, dvs imperialist
og nærmest iboende undertrykkende.
Muslimene derimot, agerer ut fra den urokkelige forutsetning
at de nettopp er juridico-religio-bestemte.
De er integrert mentalt sammenbundet til islam som – en gang for alle
forpliktende og altforpliktende - konstitusjon, og den er nettopp derfor juridico-religiøst fundamentert.
Muslimer er antakelig på strak arm heller ikke overvettes
bevisst og klar over at deres deen
eller religion binder dem sammen i en religion som i ett og alt er religico-juridico-bestemt. De tar dette
for gitt og som selvinnlysende, a priori,
aksiomatisk, men uten å bruke min terminologi. Deenen eller religionen deres oppfattes doxisk og ikke som noe å fundere på eller analysere som en isolert
«størrelse». I Vesten i dag ligger det doxiske
i den ateistisk funderte sekulariteten. Det kan da hevdes at det i
virkeligheten er ateismen eller sekularismen som i dag utgjør det religico-juridico fundamentet for å
bestemme det vestlig menneskets vesen, hvordan det egentlig er, hva som er
dette menneskets genuine autentisitet og drivkraft, eller hvilket mål de
arbeider mot eller dras mot. I praksis
har Vesten i og med sin prinsipielle og gjennomkonstituerende ateisme
undergravd sin vesensbestemmelse som religico-juridisco-bestemt.
Muslimene, derimot, er i ferd med nettopp å bekrefte denne konstitusjonen. De
hjemler alle sine ambisjoner i det de kaller Allah, som gud, og deres «pakt»
med Allah og hans løfter, (som blant annet forkynner en himmelsk og gudegitt
garanti for å komme inn i den allahianske himmel hvis de dør som martyrer i
jihad). Islam innbefatter en totalanskuelse. Koranen og sendebudet Muhammed
avdekker ikke bare det juridisk og religiøst korrekte grunnlag for alt, men
også de fysiske lovene som finnes og virker i alt menneskelig. En annen ting er
at islam ikke er noen lærebok i naturvitenskap per se. Den oppfatter imidlertid
de lover og regler som gjelder for
mennesker og mellom mennesker som om
de var vitenskapelig belagte normer og regler gitt en gang for alle av Allah. Og dette er både de lege lata og de lege
feranda i islam. I Vesten finner
vi helt fra oldtiden av at jussen og religionen er oppdelte størrelser: Vesten
har holdt på et skille mellom hva loven faktisk sier og hva loven faktisk burde
si eller ha sagt. Vesten skiller og skjelner fremdeles mellom de
lege lata-juss og de lege
ferenda-juss. Og ikke bare det, Vesten
skiller og skjelner mellom de lege ferenda-religion
og de lege lata-juss. Det gir Vesten – dvs med en pro tempo
kristendom som et blek, men like vel forbasket nok fortsatt oppegående bakteppe
- et enormt overtak på islam. Islam rommer ikke disse kategoriene. Islam er
primært bygget på et rigid de lege lata konsept – eller konstitusjon - både
religiøst og juridisk. Islam og kristendom er derfor helt kontrære systemet,
tankesystemer og paradigmer. Og det viktigste av alt: Det er her det avgjørende
skille viser seg og hvor de to helt inkompatible gudsbilder tørner sammen for
alvor: Islam og kristendom flyter ikke fra den samme Gud. Presupposisjonene for
den kristne Guds og Allah står ikke bare i kontrast til hverandre, de er
ontologisk selvmotsigende. Allah tillater og oppfordrer til dualisme – «vi er
bedre enn dem» - det gjør ikke den kristne Gud. Allah er uforutsigelig, en
monade, og regjerer verden som han vill fra det ene øyeblikk til det andre.
Allah er okkasjonalismens primærgud par
exellence, (innen kalvinismen kan man også finne okkasjonalistiske konsepter og tankeforutsetninger, men i det
større bildet kan ikke disse innenfor kalvinismen referere til Allah, men den
kristne Gud).
Vesten har avskaffet en vesensbestemmelse av seg selv,
derfor tror ikke de gudløse mennesket hva det betyr å være et
religiøst-juridisk vesen. (Europa er uten Gud, sto det i en kronikk i Klassekampen
for ikke lenge siden). Vestens mennesker kan heller ikke tenke seg at muslimen
er juridico-religico-bestemt.
Muslimen må tenke eller ha de samme tankeforutsetninger som ateisten og det
typisk vestlige menneske, mener man i Vesten, og det fra høyeste hold til det
mest bunnløse hold. Men den som har avskrevet sin Gud, har intet annet enn seg
selv å begrunne og takke for alt. Et slik menneske – avskåret fra det juridico-religico fundament som det har –
apodiktisk sett - må med nødvendighet gjøre
seg til et menneske som er dets egen
skjebnes smed, noe man gladlig og i full eufori omskriver til «egen lykkes smed». Det ender fort i
solipsisme, og ironisk nok i en alles kamp mot alle, der det primære er å
skaffe seg sympatisører og der det normerende prinsipp da blir å gjøre seg til
venns med den fiende som gjerne hater din fiende mer enn du selv gjør. Livet
blir en «kampsport» der kulissene og selve scenen skapes av flyktige
illusjoner. Virkemidlene, våpnene, blir da det ord som får det siste ord.
Vesten har mistet ikke bare Gud, men også loven, alle lover,
loven under alle lover, Guds lov, dvs både
det religiøse og det juridisk aspekt av eksistensen. I prinsippet gjelder altså
nå ingen «lov», og for narsissister heller ingen objektiv «orden», intet
metafysisk fast punkt å orientere seg etter. Alt ligger i emosjonenes vold nå.
Ikke i noen «tro», ikke i førsteprinsippene
som vi lærer om i logikken og filosofihistorien. Under postmodernismen
påstår man at Aristoteles lære om førsteprinsippene dannet grunnlaget for alle
senere imperialisme, ja, Aristoteles lære anses som et instrument i hendene på alle
de som venstresiden i dag kaller «fascister», islamofobe etc. Og da må alt bli
vilkårlig, en vedvarende tilsand i hvilke hypermagikere passer inn som fot i
hose, og andre som løper til for å hjelpe folk som ikke trenger hjelp, men som
da blir påført en offerrolle til fordel kun for hypermagikerne og narsissistene
selv, slik at de kan skinne ved å «hjelpe» og tilsynelatende for «å hjelpe for
deres egen hjelps skyld». For alt er i
forandring er det underliggende budskap, men da foruten den lov man er selv, den lov som sier at alt er til for meg,
«individet med sine nykker, ikke mennesket i seg selv, er blitt alle tings
mål». Vesterlendinger av i dag hverken kan eller vil begrunne eller statuere
seg religiøst eller juridisk, inkludert normer og regler, annet enn i hva han selv
eller gruppen han tilhører kan rettferdiggjøre eller oppnå. Individet og
gruppen i dag tillates å sverge ved seg selv – som normerende norm - i livets
mest grunnleggende og intime spørsmål. Tidligere
var denne posisjonen kun mulig for Gud. Bare Gud kan sverge ved seg selv. Det
er hans privilegium, ikke vårt, i de grunnleggende spørsmål som gjelder liv og
død, og på halsen. Dette sier seg selv for en som er i kontakt med sine «tankeforutsetninger»
og ikke bare med sin «emosjoner», eller sentimentalitet som «drivkraft» for «troen».
Og hvem tilhører gruppene? Jo, det psykologisk-sosiologisk
og antropologiske tanke og holdningsunivers. Alle disse verger ved seg selv. Og
dette legger så grunnlaget for maktbruk så snart noe skulle «skjære» seg og
begynne å ligne Hobbes beskrivelse av mennesket i urtilstanden. Mennesket må da
søke beskyttelse av en totalitær Leviatan som nevnt over. Men hvilken Leviatan? Vel, Hobbes var kristen
og hans tro bunnet i det kristne paradigme, ikke i Allah og Muhammeds univers, og
Muhammeds menneskesyn, gudsbilde og virkelighetsoppfatning. Vesten vil slik sett måtte finne en nye juridico-religico basis for å
kunne holde seg i live som kultur eller sivilisasjon.
Men uten den kristne
Gud, intet Vesten. Vesten vil – underveis som den er mot tunge skyer, storm,
lyn og torden -, derimot føle en stor lettelse ved å velge islam, fordi det vil
spare dem for selv for å tenke, av bekvemmelighet, på egne tankeforutsetninger.
Man vil før eller siden bli stilt overfor ultimatumer: Åå velge hvilken Gud
man skal ha, en gud man jo likevel ikke tror på.
Hvilken Gud man vil
la seg konstituere på, er et helt likegyldig spørsmål for Vesten i dag.
(Spørsmålet om det overhodet fins en gud, lar jeg ligge. Poenget er at
menneskene må – «apodiktisk sett», om ikke for annet - ha en Gud som kan
redde det når det kommer til stykket, men dette behovet for Gud, beviser
selvsagt ikke at Gud eksisterer. Det store, og stadig aktuelle spørsmålet er: Hva
vil det si å ha en Gud? Luther).
Det alt bunner i og
kommer ned til er: Hvilken Gud skal vi med andre ord ha, hvilken Gud skal redde
oss og hvilken Gud er det som er virkelig sann, nådig og – menneskelig - rettferdig?
Uten forståelse for hva tro er, hjelper jo dette lite, og det er nøyaktig her
Vesten befinner seg i dag).
En typisk SAP-måte
eller SAP-betinget måte å se dagens
politikk på, finner vi i noen av utenriksminister Ine
Marie Eriksen Søreides uttalelser en
gang for flere år siden, da hun ga uttrykk for hvordan hun vurderer en sentral
Midtøsten-aktør, Det muslimske brorskap, som er den politiske
moderorganisasjonen til terrororganisasjonen Hamas som styrer på
Gazastripen.
I det NRK-sendte
programmet «Debatten» den 3. mars 2011, ga hun i egenskap av utenrikspolitisk
talskvinne for Høyre følgende karakteristikk av Brorskapet:
”Det
muslimske brorskapet er jo en kraft som er til stede i alle landene i
regionen. I noen, langt sterkere enn i
andre land. Men det er altså ingen grunn
til å tro at dette skulle være en bevegelse man hverken skulle snakke med eller
lytte til. Det er en viktig
bevegelse. Det er ikke en ekstrem
islamistisk bevegelse på noen måte, det er en relativt konservativ og moderat
bevegelse i de fleste fasetter, og det er altså en meget viktig aktør i
regionen, både for å forstå det som skjer, men ikke minst for utviklingen
videre. Så, skal man forstå og snakke
med og ha innflytelse i regionen, så er det faktisk viktig også å snakke med
Det muslimske brorskap.” (applaus fra salen). (Tatt fra en artikkel av
professor Rachel Suissa i Senter mot antisemittisme).
Nå er det sagt mye om
«brorskapet», men brorskapet er blitt betegnet som en farlig
terroristorganisasjon med aktiviteter som klart fremme «islams» sak via
aktiviteter som i klartekst har til hensikt å utslette Israel, selv om Israel
følge internasjonal halt klart har en juridisk rett til å eksistere. Når
Søreide beskriver brorskapet på den måten hun gjør, røper det at hun tenker i
SAP-baner og ikke i JR-baner. Hun reduserer brorskapet til en størrelse som kan
forklares ut fra økonomiske eller materialistiske modeller og måter å tenke på.
Ur-juss og religion er helt ute av bildet som forklarende faktorer, for ikke å
si forklaringsbasis. Juss og religion som basiskategorier er helt ute av
bildet. Mennesket er kun et produkt av miljøet og hva vi gjør eller ikke gjør i
og med miljøet. Poltikken hennes blir deretter, hun forstår ikke alvoret, hun
overser eller bagatelliserer hva brorskapet sier om seg selv, hun tar ikke
brorskapet seriøst, hun gjør «brødrene» til barn hun tror hun skal klare å pedagogisere til snill lydighet eller fremskrittsrettet
samforståelse, via dialog og fredsforsikringer. Hun ser ikke hvordan brorskapet
definerer seg selv og på hvilket grunnlag brorskapet gjøre det. Her er
brorskapets selvforståelse:
Brorskapet, nemlig
dets ideologiske programerklæring: «Allah er vårt mål. Profeten er vår leder.
Koranen er vår lov. Jihad er vår vei. Å dø for Allahs sak er vårt høyeste
ønske.»
Søreide ser ikke at brorskapet
er juridico-religico-bestemt og at alt det brorskapet gjør og står for
springer ut av disse tankeforutsetningene, som Søreide ser ut til å være helt
blind for. Hun ønsker og vil kanskje ikke at slike tankeforutsetninger skal
eksistere og tas med i «regnestykke» i det hele tatt. Hun frykter kanskje at de
eksisterer. Hun har – i kraft av å være
SAP-avhengig – lukket øynene for livets juridisk-religiøse ur-fundament og
ser derfor ikke at «God is back», eller muligheten overhodet for at han er «back».
Det sier seg da selv at virkelighetsoppfatningen blir deretter, like snever som
hvis SAP-paradigme skulle få bestemme hva virkeligheten er i all sin
fasettering og dybde en gang for alle. Søreide
og mange med henne får derfor et snevert syn på hva politikk og ideologi er for
noe, og sneversyn lønner seg aldri, det vil alltid stå for fall. Det er bare
snakk om tid før det smuldrer og må erstattes med en mer realistisk eller
helhetlig forståelse av hva det hele dreier seg om. Søreide kan umulig ha et
reflektert forhold til sine fundamentale tankeforutsetninger. Hun står på garn,
«sapern’s» garn.
For å konkretisere ytterligere, bør vi lytte til hva Kjell Skartveit skrive om det
sekulærliberale Vesten og den tro på egen underforståtte eller implisitte
«overlegenhet»:
Jeg har ofte undret
meg over hvor lett dagens liberale tar på enkelte religioners åpenbare
relativisering av lidelse og død, det er som de tror at møte med det sekulære
skal endre religioners mest sentrale dogmer. Man avviser det åndelige og
glemmer hva troen på Allahs allmakt gjør med den som underkaster seg ham.
Moralen opphører ettersom Allah ikke lar seg binde av noe. Menneskets frie vilje
blir da selvfølgelig også en illusjon, og med det blir både anger, dårlig
samvittighet og ønske om tilgivelse unødvendig; våre handlinger er ikke lenger
vårt eget ansvar og dermed blir likegyldigheten overfor andres lidelse en
selvfølgelighet, å vurdere andres lidelse i et moralsk perspektiv vil ganske
enkelt bety å sette seg til dommer over hva Allah tillater skal skje her, doc
Nedenfor legger vi inn et vedlegg i form av et utvalg av
tidligere artikler på bloggen om det perspektivet som forsøkes tegnet ovenfor,
i håp om at jeg ikke kompliserer for mye. Det er veldig vanskelig ikke å bli for omstendelig, når
spørsmålene jeg tar opp behandles på måter som kanskje ikke er comme il faux og
hvor ny begrepsbruk og neologismer kan forvirre mer enn klargjøre, men, men:
Men hvorfor fins det i Vesten så mye skyldfølelse eller
skamfølelse på vegne av det nazistene – som jo var de som fikk størst
påvirkning nettopp for tyskerne – gjorde av ugjerninger under Den andre
verdenskrig? Hvorfor reiser det seg nå så mange røster i Europa mot å «dyrke»
denne skyld eller skamfølelsen, på vegne av tyskere både som folk og individer?
Hvorfor ønsker noen at europeere, også de som ikke hadde noe med nazismen eller
nazistene å gjøre, å vedlikeholde denne skyld- og skamfølelsen for forbrytelser
de selv er helt uskyldige i? Noen, som f eks filosofiprofessor Helge Høibråten,
mener at «vi har godt av» å ha slike følelser og oppfatninger. Andre, som f eks
den franske psykologen Pascal Bruckner, mener at vi bør kvitte oss med den,
fordi den ikke lenger bør angå oss. Skyld- og skamfølelse på vegne av hva en
generasjon før oss har gjort eller ikke gjort, bør høre fortiden til. Hvis vi
lar oss diktere av skyld- og skam i nåtiden, så lenge etterpå, lar vi oss
egentlig binde av illusjoner, illusjoner som hindrer oss i å forholde oss sant
og autentisk til de problemer vi kollektiv, alle sammen, står overfor bl a i
forhold til den store immigrasjonen som nå foregår, og som har foregått over
lang tid, til Europa fra muslimske kulturer, nasjoner og interessesfærer.
I Norge har vi akademikere eller det jeg vil kalle
kvasi-intellektuelle personer som f eks forskeren Sindre Bangstad som i flere
bøker advarer mot å ikke ha skyldfølelse for det våre kapitalistiske eller
imperialistiske forfedre har gjort seg skyldig i overfor Den tredje verden
generelt, hvis da noen skyld i det hele lar seg etablere som et
virkelighetsfaktum en gang for alle). (Jeg mener at forsker Bangstad er mer
opptatt av sin intellektualitet enn han er av dagens reelle problemer, reelle
problemer som av de islamoservile gjerne kalles nærmest bagatellmessige
«utfordringer»).
Bangstad og mange av samme ge like, mener et ønske om å
befri oss selv fra «skylden» er etisk forkastelig prosjekt – både mentalt og
rent materielt, vil vi tro - og avslører et ønske som i prinsippet er et
uttrykk for rasisme, etter den nye «antibiologisk» rasismedefinisjonen, en
definisjon som faktisk er illegitimt suggererende, idet den forutsetter at den
kulturelle rasisme, slik definisjonen lyder, de jure er mer avskyelig enn den
biologiske definisjonen og dermed farligere og derfor mer bekjempelsesverdig,
ikke bare holdningsmessig, men også med legal tvangsmakt utøvd av staten. Skyld
betegner da ikke-skyld, ironisk eller paradoksalt nok. Hvis du føler skyld, så
er du mindre rasistisk som person eller individ enn en person eller et individ
som ikke ønsker å leve med skylden, enten den er innbilt eller reell. Hvis man
i praksis kan sies å fortrenge denne rasismen, vil de videre ikke tjene deg til
fordel, snarere tvert imot, du vil kunne anklages for mikroaggresjon hvorpå du
blir ansvarliggjort for dine ubevisste tanker, dine ubevisste intensjoner. Du
er dermed allerede dømt før du legger for dagen slik «rasisme», som den altså
kalles, før du i handling eller med følelser for den saks skyld, skulle komme
til å bli oppfatter som «mikro-aggressor». Hvis du da attpåtil blir dratt inn
for domstolene, vil den med loven - dvs rasismeparagrafen -
i hånd, med høy sannsynlighet kunne dømmes
for å ha begått en forbrytelse du ikke har begått forsettlig idet paragrafen
forutsetter at den anklagede må bedyre eller bevise sin uskyld. Den tiltalte
dømmes dermed for «uaktsomhet» ene og alene fordi den krenkede fremsetter
påstanden om at han – helt subjektiv og med henvisning til sin religion - føler
seg krenket, - både subjektiv og objektivt, for å si det sånn.
Bangstad
skyld Pascal Bruckne 281117
Mer fra bloggen:
Kommentar: Er ikke dette et vakkert og svært legitimt
uttrykk for et dyptfølt behov for å utligne et stort og konstruert sprang
mellom «Vi» og «dem»? Jo da, slik kan det ses på. Men hva er den reelle bakenforliggende
motivasjon? Om ikke for å plassere seg litt «over» en annen gruppe, nemlig en
gruppe som allerede i utgangspunktet – og dermed fordomsfullt - plasseres som
«de andre», de som ikke forstår noe, de som – antatt - er proppa med fordommer
mor islam og muslimer? Er ikke dette et angrep på oikos, den gruppe og det
verdigrunnlag man kommer fra og opererer ut fra? Er ikke dette oikofobi?
Selvsagt har forfatteren gode intensjoner. Han forsøker å
gjøre «Vi» og «dem» så like som mulig, begge fløyer som mennesker sett. Han er
interessert i å fremme dialog og samforståelse, convivenzia. Men det han ikke
ser er at gruppene har forskjellig konstitusjon som binder dem. Han ser ikke at
«Vi» i dette tilfelle nærmest ikke er bundet av noen konstitusjon i det hele
tatt. «Vi» er frie, vi er ikke bundet ved en juridisk forpliktelse på vår tro,
vår Bibel. Tro i islam er tro på juridisk forpliktelse. Bibelen blir ikke
ansett som noe lovverk som juridisk bindene på den enkelte. Man kan tro eller
la være uten frykt for juridiske sanksjoner fra samfunnet og Gud. Den enkelte
bindes ikke juridisk. Riktig nok kan man snakke om Det gamle og Det nye
testamente og tenke på en slags jurdisk pakt som er inngått mellom Gud og
mennesket, men fokuset er her på Guds ensidige nådegave til den troen, et løfte
om frelse, under tro. Men troen knytter seg ikke verdslig juridisk til denne
«konstitusjonen». Islam og kristendom kjennetegnes av to helt forskjellige
måter å oppfatte og relatere seg til det juridiske aspektet på.
Men hvordan vil en muslim se på et slikt forsøk på å gjøre
«Vi» og «dem» til noe mer likt enn det utgangspunktet legger opp til, nemlig at
det skulle foreligge forestillinger om en nærmest uoverkommelig kløft mellom
nettopp «oss» og «dem»? Vil ikke muslimer kunne føle seg litt ubekvemme over
slike forsøk på sammensmelting? For er ikke forutsetningen at begge «parter» i
dette bildet må gi noe og ta noe? Vil det ikke kunne oppfattes som et forsøk på
å skape ett nytt stort Vi, altså en ny konstruksjon, på – ja, på hvems
premisser, egentlig? Vil man ikke stå igjen med spørsmålet: Hvem skal tåle mest
å oppgi mest av egen identitet, eget verdigrunnlag, eget verd, egen ære, egen
identitet? Vil ikke Vesten her ha et forsprang og et overtak på muslimen før
«sammensmeltingen» eller den nye forbrødringen kan begynne å finne sted?
Hvorfor skulle muslimer på død og liv gi etter i en slik kunstig foranlediget
prosess? Hvorfor skulle de ikke kunne hevde at de faktisk og reelt sett har er
å tilby enn oss vestlige, når det gjelder å finne lykken på denne jord, og det
hinsidige? Er kompromiss i religio-juridisk
og sosiologisk forstand i det hele tatt mulig? Gir ikke forsøk på å omskape oss
og dem grunn for muslimer til å være skeptiske? For er ikke «Vi» nettopp ute
etter å vinne noe på denne konstruerte forretningen? Er det ikke «vi» som har
mer behov for «dem» enn «dem» som har behov for oss, når alt kommer til alt?
Innebærer ikke «ønsket» i virkeligheten et «krav»? Er ikke «vi» ute etter et
helt eller halvt identitetsrov?
På hvilken måte er så
muslimer juridisk bundet til islam? Jo, for det første: Til ritualene. Å utføre
ritualene, dvs de 5 søylene, anses av muslimene som bindene på dem, ikke ytre
sett, de kan slingre mye med overholdelsen av disse pliktene, men da reduseres
umiddelbart den rikdom av fortjenestefull gjerning man har samlet opp på
vektskålene på dommens dag. Og bare det at gode gjerninger og synder skal veies
opp mot hverandre, bringer tanken inn på det forretningsmessige aspektet i
troen, den troende blir på sett og vis sin egen bokholder, revisor (så viselig)
og takstmann. Han kan revidere på forhånd, men må likevel stadig ha
overrevisjonen: Allah, og en subtil blanding mellom helt og delvis: - profeten,
i mente. Han er ikke fullstendig sin egen herre, han følges av Allah’s nitide,
altseende øyne. Men han er samtidig fri til å tenke matematisk, i debet og
kredit. Han kan betale tilbake det han skylder, selv om han kan ha store
vansker med kalkylen: I hvilken grad vil min tilbakebetaling være
tilstrekkelig, slik at jeg får ro og sikkerhet for min frelse? Når har jeg
samlet sammen så mye «godhet» at det binder Allah og profeten til deres løfter
og forespeilinger? Når kan jeg være sikker på at Allah holder sin del av «the
deal»?
Den typisk muslimske
avhengigheten av ritualer kombinert med «øyne som ser», vil av sosiologer eller
psykologer helst ikke bli ansett som relevant ut fra sitt opprinnelige
juridiske perspektiv. Religion – dvs den enkeltes tro – tas aksiomatisk for noe
som har med internaliserte følelser eller individuelle eller isolerte
metafysiske tilnærminger å gjøre. Juridiske betraktninger synes å være helt fraværende, i hvert fall som en
fundamental faktor eler kategori. I stedet snakker man om gruppementalitet,
gruppepress, subliminale effekter og typer. Drivkraften og motivasjonen til den
enkelte troende forklares ut fra interpersonlige eller intrapersonlige relasjoner,
«krefter» eller lover, lover som igjen kan registreres og analyseres med
empiriske, vitenskapelige metoder og reduseres til et spørsmål om arv og miljø.
Men dermed tar disse akademiske disiplinene noe av friheten fra mennesket.
Metodene er reduksjonistiske,
ikke augmenterende. De fratar mennesket noe av menneskets vesen i stedet for å
utvide det, fylle det med reelle muligheter for åpning mot det eksistensielle
aspektet, og spesifikt det fundamentale aspekt som åpner for menneskets fulle
kreativitet – eller avhengighet – til det juridiske menneske, og dette altså, å
få kunne være et menneske fullt ut, både i sin metafysiske, åndelige dimensjon
og i sin materielle eksistens, et vesen skapt av Gud som kan inngå avtaler,
eller en pakt med Gud selv, og dermed opphøyes til selve kronen på Guds eget
skaperverk, hvilket nettopp forutsetter frihet og fullendes i frihet.
Som et eksempel på
hvor begrenset og begrensende – og kristofobt og religiofobt - man tenker i
akademiske sirkler i dag, vil jeg bare nevne førsteamanuensis Lars Gule. Han
skriver på Verdidebatt bl a følgende:
«Vi leter etter
forklaringer på menneskelige handlinger ved å dele opp og analysere
komponentene i menneskers liv. Dermed fokuserer vi på følelser, sosiologi,
psykologi, sosialpsykologi, religion, politikk, frustrasjon, kriminalitet,
utenforskap, diskriminering osv., osv.
Vi er jo alle et
produkt av en mengde faktorer. Derfor er det nok heller samspillet mellom
faktorer vi bør se på enn å lete etter en eller annen slags hovedforklaring på
hvorfor noen hater og handler som de gjør».
Riktig nok nevner
Gule termen religion, men da neppe i betydning personlig tro, en tro hvor Gud
eksisterer og er sann og virkelig. Dette aspektet ligger tydelig utenfor hans
«evner», kompetanseområde eller hans interesse. Han inntar en klassisk
tilskuerholdning til personlig gudstro, - han vegrere seg tydelig for «å ta i
dette» fra innsiden-, idet han jo da også til og med betegner eller definere
«dette» som deskriptivt ekstremistisk, mht til bønn i forhold til legevitenskap
etc. Med et slikt utgangspunkt, et slikt begrenset fokus, vil man kunne
mistenke Gule for ikke helt å forstå hva islam proper er og hva islams reelle
og virkende kraft, eller agens, er. Han ser ikke at det islam faktisk kan være
en synd og ikke hate, selv om han referer til en hadith som presiserer dette
prinsippet:
For på Profetens
Ummah sin hjemmeside heter det:
«Ett av de viktigste
prinsippene i Islam er å elske for Allahs skyld og å hate for Allahs skyld.
Dette er kjent som al walaa wal baraa. Profeten (fvmh) sa at ‘Den sterkeste
form for imaan er å ha troskap, nærhet, fiendskap og dissosiasjon for Allahs
skyld. Og å elske og å hate for Allahs sak’».
Grunnen til at Gule ikke nevner juss
i konjunksjon med religion, kan være at han ikke «tør» å se at både religion og
juss er helt ikke-kontingente på transcendente forutsetninger, - transcendent
her ment både verdslig eller filosofisk og som en (tros)objektivt foreliggende
transnaturalistisk virkelighet.
Både juss og teologi og gudstro er
til syvende og sist ultimate grunnpilarer for alle verdisyn, verdensanskuelser
og troer, -tanke og følelsesforutsetninger og forutsetninger som mennesket kan
tro de setter selv, og lik må forlite seg på som noe absolutt og sikkert, eller
som de skjønner og «vet» blir åpenbart og oppdaget og tilført utenfra den
solipsistiske eller introspektive og absolutterte subjektive og (innbilte)
autonome horisont.
Utfyllende
kommentar: Om Agens
Mange såkalte intellektuelle som har deltatt i den
offentlige debatten om islam, islamofobi etc er f eks muslimen Shoaib Sultan.
Han sier et sted: "... diskursen (den islamofobe) fremhever kvaliteter ved
henholdsvis muslimen og jøden som er evige og uforanderlige. Folkegruppen
tillegges agens, altså at det er mulig for religionen eller kulturen som sådan
å være i krig, være uintegrerbar, være grisk eller blodtørstig ... " (s
349 i boken Motgift)
Cora Alexa Døving: " ... ved å tøye grensene for våre
institusjoner og etablere egne, samt få politikere over på sitt lag, kan islam
- for her har selve religionen en egen agens - og muslimer snike seg inn uten
bruk av bomber og granater".(s 91)
Kommentar: Bruken av termen agens viser hvordan disse to
artikkelforfatterne tillegger islamkritikere en naivisme og en u-intelligens
som de ikke har vitenskapelig eller annet grunnlag for å tillegge dem. De
bedriver en slags ad hominem argumentasjon overfor et kollektiv som de forsøker
å fordumme, et første steg, kanskje, på veien mot den befrielse de måtte føle
ved endelig en dag å kunne tilfredsstille sitt behov for å demonisere
islamkritikere åpenlyst og uten forbehold.
Å frata islam agens er nemlig å
redusere islam til en tom og helt «uskyldig» konstruksjon som ingen trenger å
frykte og som man derfor kan smykke seg med å ha et avslappet forhold til i
sosiale "korrekte" relasjoner, i kultur og politikk. Man ser ut til å
ha et inderlig behov for å stjele essens fra islam proper ene og alene for å
kunne ramme islamkritikere samtidig som man gir seg selv en selvbeleilig
mulighet for å fremstå som tolerante og mer menneskelig og moralsk høyverdige
enn andre. Og – alltid - på den riktige sien, forståss.
Hva kan være grunnen til dette?
Hvorfor ser de ikke at islam virkelig har essens og at islam virkelig har
agens?
Grunnen kan være at man har glemt å
tenke juridisk om mennesker og forhold, slik jeg nevnte ovenfor. Man forsøker å
forklare mennesker og menneskelig relasjoner uten å ta hensyn til det juridiske
og religiøse aspekt– gudstro generelt. At det skulle eksistere en objektiv
forbindelse mellom juss og religion er en fremmed tanke for mange i dag. Hva
har juss med religion å gjøre? spør man, i fullt alvor. Man ser ikke
sammenhengen og det er nesten umulig å forklare og beskrive for både noviser og
erfarne akademikere at det virkelig foreligger en dyp sammenheng og dessuten en
ubrytelig og nødvendig sammenheng mellom disse to dimensjonene, og at den har
eksistert fra uminnelige tider og vil fortsette i all tenkelig fremtid.
Jeg kan ikke gå nærmere inne på dette her, men bare for å ta
et eksempel som kan belyse at islam – og alle andre religioner eller
rettssystemer – faktisk har agens i og av og med seg selv og at det er nyttig
og nødvendig å se dette, for hvis vi ikke beflitter oss på å få med oss dette,
slik at vi kan agere på det, vil vi snarere enn mange aner komme til å stange
hodet ikke bare mot veggen, men mot våre egne oppkonstruerte – og på mange
måter selvvalgte, som samfunn sett - illusjoner.
Det man først kan ta utgangspunkt i er å se islam som et
personlig rettssubjekt med en uforanderlig konstitusjon og med
ikke-forhanlingsbare og innebygde plikter og rettigheter, i tillegg til at
dette rettssubjektet kan åpne for tilpassinger til ny tider og steder, slik det
vil fremgå andre steder i denne avhandlingen.
For å ta et enkelt eksempel: Aksjeselskapet eller
stiftelsen. Begge disse juridiske konstruksjonene betraktes i juridisk forstand
som en person, dvs en registrerbar størrelse som kan påta seg ansvar og
forpliktelser og som virker bindende på aksjeeierne eller stiftelsens
forvaltere og bruker. Begge selskapsformer antar så å si agens nettopp ved å
stå på egne ben på den ene siden helt uavhengig om hvilke fysiske personer som
eier eller driver. De fungerer som et arsenal av potensialiteter innenfor
rammen av det lovverk og de dokumenter og avtaler som konstituerer selskapet,
dets vedtekter, dets formål og driftsmetoder, som kan være skissert og som
derfor er aktivt bindene.
Det kan virke vanskelig for noen å forstå at et selskap sett
i dette perspektivet faktisk opptrer som en person som agerer i form av å
diktere premisser som igjen danner grunnlag for visse «trosoppfatninger» eller
forestillinger som er bindene for alle som går i religiøs eller juridisk
relasjon til selskapet. Men slik er det. Selskapet er ikke et hvilende spøkelse
som romsterer bak i skyggene som en passiv kraft, nei, selskapet er en aktiv og
reell agens og ikke bare en rollebeskrivelse i et skuespill, selv om det
midlertidig skulle ansees å være ute av funksjon og ikke administrert av
mennesker på angjeldende tidspunkt. Selskapet har sine aktivt virkende «assets»
og sine «liabilities» uansett om de bare ligger der formelt som ubrukte
ressurser og hviler eller ikke. Og slik er det med islam og muslimer også.
Islam kan foreligge som aktiv eller passiv kraft som når som helt – når
forholdene skulle tilse det – vil kunne aktivisere sine hvilende eller
ikke-hvilende og personlige eller upersonlige potensialiteter og/eller
ressurser.
Flere eksempler:
Vi tar her med noe ekstra som ytterligere kan belyse hvordan
«etablissementet» tenker og vil «vi» skal tenke, tro og forholde oss; vi vil
spesielt peke på den tendens Hjærpe - og den tendensen forfatteren vi
innledningsvis refererte til fremhever i kronikken i VG -, legger for dagen,
nemlig tendensen til å redusere eller innsnevre fokuset - ja, hele
problematikken - over fra det kollektive
tradisjonelle typisk kristne aspektet til det individuelle planet og det enkelte
gjerne gudløse mennesket og dets relasjoner til andre «enkeltmennesker» når det
gjelder vårt kristne forhold slik det burde være, i forhold til islam og
muslimer. Det er etter min mening et skrekkens eksempel på oppfordring til det
vi noe nær kan kalle en frekk oppfordring til trosdefaitisme, dvs til frafall
og ateisme som eneste akseptable alternativ:
Hjærpe i Politisk islam s 7 ff
Islam «eksisterer ikke», ikke i samme mening som et bord
eller en stol eller et enkeltmenneske gjør det, like lite som kristendom, eller
marxismen, eller arbeiderklassen «eksisterer». Det er et spørsmål om
abstraksjoner, generaliseringer og språklige konvensjoner. La oss sammenligne
med et språk. Det svenske språket eksisterer heller ikke som en avgrenset
entitet og ingen svenske har de samme konnotasjoner overfor de samme ordene.
Det finnes ikke to svensker med samme ordforråd eller språklige stil og som har
nøyaktig samme objektive kriterier for hva som er svensk eller ikkesvensk i
språket. Men vi kan avtale hvilke kriterier vi skal legge til grunn. Ord som f
eks «arbeiderklassen» kan referer til klasen vilkår, dens funksjon, den
utvikling etc. Det finnes ikke et enkelt menneske eller noen individuell
arbeider som stemmer med vår beskrivelse i alle enkeltheter og ordet
«arbeiderklasse» eksisterer ikke på samme måte som den individuelle arbeider.
Hva menes med islam? … det som eksisterer … er
enkeltmenneskene, hundretalls millioner av dem kan si «jeg er muslim», men ikke
for to av dem innebærer dette samme sak. For den enkelte er islam det samme som
hans egen oppfatning av hva islam er. Desto mer engasjert han er, jo klarere er
tendensen til å objektivere oppfatningen, og å skille mellom rett og falsk
islam. Man tyr til kvasiobjektive kriterier som utskiller fra islam andre
individer, uavhengig av deres egne utsagn. Når man så kommer frem til en «islamologi»,
sitter man igjen med abstraksjoner og generaliseringer på grunnlag av utrolig
mange enkeltheter, motstridende eller samstemmige fenomener som man ordner i et
mønster, mønster som naturlig nok får frem både sammenfall og brytninger. Det
som da presenterer seg er imidlertid ikke virkeligheten, det er en beskrivelse.
Et eksempel fra Edward W Saids bok Orientalisme:
Islam er blitt fundamentalt feiltolket i Vesten – det reelle
spørsmål er om det i det hele tatt kan eksiterer noen sann representasjon av
noe som helst … eller om representasjonen så å si ligger i språket først, og så i kulturen,
institusjonene eller i den politiske maktsyke til den som representerer. Hvis
det siste er tilfelle, slik jeg tror det er, så må vi være rede til å akseptere
det faktum at en representasjon er eo ipso implisert, innvevd, sammenflettet
med ganske mange andre ting ved siden av «sannheten», som i seg selv er en
representasjon. Dette medfører da metodologisk at man ser representasjoner –
eller misrepresentasjoner – i en allmenning av språk- eller leke-spill definert
for dem, ikke ved noen egentlig eller
naturlig innbygd felles fundament alene, men ved en viss felles historie,
tradisjon eller allmenntale.
For å ta et eksempel: Et kart er ikke virkeligheten selv.
Opplevelsen av kartet har ingen likhet med virkeligheten selv. Kartet – dvs
representasjonen – derimot, gir oss muligheten for å orientere oss i den
virkeligheten det representerer. Det finnes bra og dårlige kart. Oppfyller de
sin hensikt? Noe arbeid uten hensikt, finnes ikke. Analogt er
religionsvitenskapen valg av terminologi og metoder. Vi gir stipulative
definisjoner av begrepene. Vi anvender «triangulærpunkter» som vi utplasserer.
Det finnes naturligvis da ingen individuell muslim, og heller ingen bevegelse,
som helt og i enhver sammenheng befinner seg på noen av de angjeldende
punktene. Men ved hjelp av dem kan vi plassere visse fenomen, en viss adferd,
visse reaksjoner og måter å argumentere på i en beskrivelse som det lar seg
gjøre å viderekommunisere og som da muliggjør vår orientering i enkelhetenes
mangfold.
Vi søker å beskrive islam som et kommunikasjonssystem, et
kompleks av tolkningsmønstre og referanserammer. Å sammenligne med et
språkstudium kan være nærliggende. Vår oppgave er å oversette og vårt problem
ligner oversetterens. Hvilken oversetting er best? Den ordknappe? Den
ideomatiske? Hensikten er at den kunnskap som formidles skal gi mulighet for å
tolke adferd, holdninger, uttrykkssett som bevisst eller ubevisst har
sammenheng med islams historie og islamsk autoritet. Vi ønsker å finne
kommunikasjonsbare mønster i den uendelig massen av enkeltfenomener som finnes
i den muslimske verden. Det vi setter høyest er kunnskapenes prognoseverdi …
som kan danne grunnlag for kloke beslutninger og at disse ikke får utilsiktede
konsekvenser. … Vi oppdager vår egen kulturs rolle og i hvor høy grad våre
tolkninger av det som skjer, våre reaksjoner og vår adferd er kulturbetingede
og altså ikke medfødte eller selvinnlysende. … islamologien skal gi sitt bidrag
til å bygge bro over kommunikasjonskløfter som øker spenninger og motsetninger
i verden – og som forårsaker feilprognoser.
