Når både en aktiv spaltist på et populært og
innflytelsesrikt forum og en næringsminister fra Høyre begge går fem på og
viser sin intellektuelle utilstrekkelighet for «allmuen», skal man sperre opp
øynene og høre godt etter. Det har nemlig i seg selv et budskap som ikke er så
lett å få øye på.
Det begynner med en kronikk næringsministeren skriver i
Klassekampen. Derpå kaster spaltisten Kristian Skaug seg på vogna og kritiserer
ministeren ned i støvlene. Tror han. Document
Mitt poeng er at begge savner noe, noe superviktig, noe de
overser eller ikke vil se. De havner begge opp med å bortforklare islam, begge
å hver sin måte, den ene ved å forsøke å forklare hva islam er og den andre ved
å forsøke å forklare hva islam ikke er. Men begge ser de islam ut fra en og
samme blindvinkel, de ser med andre ord «by
default», ved ikke å se. Islams essens eksisterer ikke for dem. De er begge
essensielt blinde. De mangler dessuten teologiske begreper og dermed også
forstand, i og med at forstand er evnen til å formulere og forstå begreper.
I praksis medfører denne innbakte blindvinkelen, som
egentlig er en forestilling om at islam kan betraktes utenfra, og bare utenfra,
at både næringsministeren og spaltisten setter seg i den posisjon at de blir
nødt for å se nøytralt på islam.
Islam legges frem til disseksjon, som om islam allerede var
et lik og derfor uten agens, (skjønt
til og med et lik kan ha agens), som om islam ene og alene er forstå som et
objekt man kan tøye og vende på, måle opp, skjære i og forta en obduksjon på.
Både minister og spaltist blir stående med munnbind over
operasjonsbordet og nikke til hverandre. De er skjønt enig om islam nå engang
er avslørt og alle prøver analysert, og dermed kan de to gå hjem hver til sitt
og spise god middag med familie eller fortryllende venner, venner som får høre
at islam nå en gang for alle er ufarliggjort, for ikke å si uskadeliggjort, -
for å uskadeliggjøre islam i seg selv, nei, det faller det ikke noen av disse
to inn å ville tenke på, enn si ville.
De har bestemt seg for at islam tross alt ikke er verre enn
summen av alle de enkelte, muslimer på jorden. Og alle mennesker er jo gode, og
da følger det av seg selv at islam er fredens religion, at islam som det den
er, er god.
Og konklusjonen er selvinnlysende: Islam er fred fordi islam
er god, eller helst: Islam er god fordi islam bekles av mennesker som på bunnen
av er gode. Og hvis noen muslimer skulle være onde, så er det fordi mennesker
har gjort dem onde, alt i høyden påspedd litt
genetikk, som ikke lar seg styre av miljøet, slik behavioristen Skinne
mente.
Skinner trodde at mennesker via betinget læring faktisk
kunne opplæres eller dannes til å bli gode mennesker, ja, hva som helst. For å
få bevist dette, måtte imidlertid Skinner selv ty til metoder som ikke
aksepteres som etisk forsvarlige i dag.
Næringsministeren og spaltisten minner meg ikke lite nettopp
om Skinner og hans metode, selv om hverken spaltisten eller næringsministeren
skulle falle for fristelsen til å ville avlære muslimene selve islam, dvs «de
midlertidig og uskyldig onde muslimene», de muslimene som altså i
utgangspunktet er gode og fredelige.
Det de sier er at «liket» de nettopp har endenvendt er
«friskt», og – unnskyld meg hurtigtastene her – ufarlig, eller i hvert fall
nesten ufarlig. Vi har med andre ord ingenting å frykte. Analysen blir stående
og det er det vi har å skulle rette oss etter, for ministeren og spaltisten er
normative, må vite. Og de tør nesten å si det høyt. Den eneste forskjellen
mellom dem er at ministeren ikke eiere skepsis, mens den andre uttrykker
skepsis, uten helt å kunne forklare denne sin skepsis. Han er ute på «emosjonsgaleien».
Her er det snakk om preferanser og muligheter for konsensus. Noen grunnleggende
uenighet om essensen og essensielle definisjoner, droppes ut av syne og skal
trives best ute av sinn.
Det er en katastrofal måte å nærme seg hele horisonten
på.
Det underlige er at næringsministeren og spaltisten uten at
de merker noe av det selv, faktisk inntar Skinners posisjon når det kommer til
islam og muslimer. (De gjør for så vidt denne samme bommerten som
førsteamanuensisen Lars Gule, som aldri kommer til å innse at islam har essens
og agens).
Som implisitt avhengig av å legge an et «betinget
læringsperspektiv» på muslimer og islam, kommer dessuten ministeren og
spaltisten begge til å vikle seg inn en betydelig «intellektuell blemme», i og
med at de faktisk alt ovenpå faktisk bygger hele perspektivet sitt på en
sirkelslutning: Muslimer er gode, derfor er islam god. Eller enda verre: Muslimene er gode fordi de
er muslimer. Eller verst: Fordi islam er god, så er muslimene gode.
Og dessuten: Hverken ministeren eller spaltisten får med seg
at islam faktisk er en tro, en gudstro, en tro på islam – Allah og profeten,
pluss Koranen, hadith og sharia - som
selve grunnstenen i tilværelsen og som den ene, enkle og klare tro som gir
muslimene den dypeste mening og det største håp. De ser ikke at Allah er deres
mål, at profeten er deres leder og at Koranen faktisk er deres grunnlov, som
ikke kan endres.
Røe Isaksen og Skaug ser ikke ut til å ha fått med seg at
islam inviterer til inderlighet, en dypt personlig tro, et indre anliggende
hvis introverte løsning løser en muslims alle problemer, helt uten unntak. Røe
Isaksen og Skaug tillater ikke religionen islam sitt krav på det indre
menneske, ja, hele mennesket. Røe
Isaksen og Skaugs tilnærmingsstrategier blir deretter. Man skal for alt i
verden ikke nærme seg hellig grunn, det området som er fredet for all
argumentasjon. Deres holdning til islam og muslimer blir derfor overflatisk. De
tar hverken kristentro eller islam på alvor.
Den tro ministeren og spaltisten har, er i høyden en vag og
åpen eller inkluderende og hypertolerant tro. Sin egen barnetro har de nok for
lengst lagt død, eller i hvert fall øde. Den har ikke vært god nok for det åpne
og globalistisk rettede store, internasjonale tros-markedet, et trosmarked som
er mer eller mindre skapt eller konstruert for det formål å redusere og
dekonstruere kristentroen. I den grad de måtte ha gudstro, er den godt skjult,
men uten gudstro, er det umulig å forstå muslimsk gudstro.
De ser kanskje for seg det formålstjenlige i å skape en ny
over-gud, en gud både muslimer og ikke muslimer kan integrere seg inn i, eller
bli assimilert opp i. Ja, det er nok slik de prinsipielt tenker og ønsker.
Dette premissgrunnlaget legger så alt til rette for de de holdning de vil at
folk skal ha, ikke bare til muslimer, men like mye til ikkemuslimer og andre
som er helt uten trospremisser og som derfor er gudløse. Ministeren og
spaltisten henvender seg egentlig som gudløse mennesker til – forutsatt - gudløse
mennesker. De har antakelig funnet sin gud for lett, eller kanskje til og med
for vanskelige eller på en eller annen måte for grusomme. (Infantile tanker).
Å tro at de kan forstå islam uten et seriøst trosperspektiv
i bunnen eller i en helt annen troshorisont, et helt annet gudsbilde og dermed
et helt annerledes, aktivt og velformulert, informativt, fundament å bygge på,
vil islams essens for dem forflyktiges og egentlig bli borte for alltid for dem
begge. De kan derfor ikke sies å være noen gode læremestere eller normativt
kulturelle eller politiske aktører i det virvar, den forvirring og den
fortvilelse som er oppstått, og som ikke vil gå over av seg med det første.
Snarere tvert imot.
«Muslimhat er en sikkerhetstrussel», skriver Røe Isaksen.
Skaug sier at dette er en god definisjon på begrepet muslimhat. Skaug mener at
det er bedre å skrive om hat enn om rasisme eller «islamofobi»:
Røe Isaksen og Skaug ser ut til å være enig i at muslimhat
er et systematisk hat og mistenkeliggjøring av en hel gruppe mennesker, utelukkende
fordi de er hvem de er. (Her gjør Røe Isaksen en virkelig stor tabbe. Han
forsøker å koble islamskepsis til jødeforfølgelse. Jødene ble forfulgt for hvem
de rent genetisk var, ikke på grunn av sin tro. I dag er det ingen meg bekjent
som tror at islamskepsis retter seg mot muslimer på grunn av hvem disse
muslimene er i kraft av de skulle
være genetisk betingede muslimer).
Muslimhat forutsetter at islam er en voldelig religion og at
muslimer ønsker å bytte ut befolkningen som erobrere, de er lojale bare til
sine egne, ikke til vertslandene, de kan
ikke være gode nordmenn.
Fordi islam er fæle greier, er ingen muslimer gode borgere
eller engang bra mennesker, og derfor kan de drepes. Sier Røe Isaksen, for
liksom å lekse opp. Men de han rammer, er et så forsvinnende lite mindretall at
de kan neglisjeres, (bortsett fra av PST). De aller fleste i dag vet at det er
ingenting i islam som forbyr muslimer å følge landets lover, inntil islam
overtar totalt, og det er som kjent, i det blå, for å si det mildt. Røe Isaksen
undervurderer her sitt publikum. Han «tror» på illusjoner.
-Men det er veldig mange som synes at islam er fæle greier,
men nesten ingen som ønsker å ta livet av tilfeldige muslimer eller alle
muslimer, skriver Skaug. Men det er altså helt sant at islam er en voldelig
religion, både i teori og praksis. Se på islams blodig grenser osv, byr Skaug.
Islams lære er inkompatibel med det norske samfunnets
verdier. Dette sier Skaug uten å blunke og i det har han helt rett, hvis man
først skal essensialisere islam,
(noen som er absolutt nødvendig å gjøre i visse kontekster).
Muhammed – alle muslimers rollemodell, ifølge Koranen - var
en verre person enn de fleste muslimer, skriver Skaug, mens Jesus var et bedre
menneske enn alle kristne.
Dette var interessant sagt av Skaug. Han ser antakelig ikke
lenger enn til at Jesus var en god mann, men for øvrig ikke Gud. (Men ok, denne
vinkelen er bare ikke Skaugs anliggende her og nå, får vi tro … ).
De fleste europeere ser og forstår dette og ønsker full
stans i all innvandring fra muslimske land. Tre fjerdedeler av de spurte i
Tyskland sier at islam ikke hører hjemme der til lands. Et Europa som blir
sterkt preget av islam, er ikke lenger Europa. Påpeker Skaug, igjen helt
korrekt.
Røe Isaksen ser ikke dette, mener Skaug. Han definerer
muslimhat som en sikkerhetstrussel, men ser ikke at islam er en mye større
sådan.
Røe Isaksen lar seg så intervjue av Vårt Land. Avisen spør:
– Christian Tybring-Gjedde sa … på Frps landsmøte, at muslimer er
uintegrerbare. Rammes han av kronikken din?
– Jeg er grunnleggende uenig, svarer Røe Isaksen. Tusener av
bevis på at han tar feil går rundt på gatene hver dag … at mange som kommer …
er ekstremt vanskelige å integrere, også på grunn av kultur. Men det gjelder
ikke bare muslimer.
Kommentar: Islam
betraktes her primært som en kultur. Det er et stygt mistak. Islam ifølge islam
selv står over kulturer. Allah er ikke kulturelt betinget. Muslimer som hevder
dette, blir av de høyeste lærde innen islam truet med beskyldninger om
apostasi, vi finner flere eksempler på dette ved al-Azhar-universitetet i Kairo
fra nyere tid, helt frem til i dag.
Dessuten, og dette er viktig å se: Den såkalt kristne avisen
Vårt land forsøker her å skremme Røe Isaksen i den hensikt å få isolert Tybring-Gjedde
fra det gode apostelselskap. Det innebærer en praktisk utestengelse på livstid
for Tybring-Gjedde og denne maktbrynde og hersketeknikk er på ingen måte ny for
avisen, se her
Skaug: Røe Isaksen tar ikke innover seg hva Ruud Koopmans
har funnet ut etter 20 års forskning: Det finnes ikke noe eksempel på vellykket
integrering av muslimer i et vestlig samfunn. Og forklaringen er islam.
Røe Isaksen: Hvis man derimot mener ingen muslimer noensinne
kan integreres, og dermed per definisjon ikke er lojale, norske statsborgere,
så krysser man en grense. Men har Tybring Gjedde ment dette?
Statsråden ser ikke det dypt problematiske på gruppenivået,
skriver Skaug. Røe Isaksen roser Aftenpostens hus-islamist Mohammed Usman Rana.
Rana beklager der at ytre høyre ikke har tatt den intellektuelle kampen mot
antimuslimsk ekstremisme – som Vestens muslimer etter hvert har tatt mot
konspirasjonsteorier om Vesten – i egne rekker.
– At muslimer i praksis er «femtekolonister», er
konspirasjonsteori … noe ved islam er
truende eller voldelig uansett hvor norsk du er på utsiden, sier Isaksen. (Og
dette må vi til livs, mener Røe Isaksen).
Røe Isaksen mangler, skriver Skaug: Praktisk talt ingen sier
at alle muslimer er med i en femtekolonne, men det fins en femtekolonne, legger
han til. (Sjekk Koranen selv og finn det juridiske grunnlaget for dette, selv
om femtekolonne som ord ikke blir brukt).
Rana avviser forestillingen om sammenstøt mellom
sivilisasjoner, (Huntington), han sidestiller et moskéangrep i New Zealand og
et annet i Quebec med et høyt antall islamske terrorangrep, og underslår at
islamterroren har basis i islams lære …
Røe Isaksen tar han også avstand fra islamkritiske Human
Rights Service (HRS):
– Jeg leser dem lite … de bygger opp under tanken om at en
ikke kan være ordentlig norsk hvis man er muslim, sier Torbjørn Røe Isaksen.
Han har gjort en islamsk synsvinkel til sin egen. Fallet er dypt, skriver Skaug dystert.
Felles for Skaug og Røe Isaksen er at de begge har lagt seg
til en sjargong, en måte å snakke om tingene på, tilnærme seg dem på og ja, en
sjargongaktig måte å tenke og resonnere på om tingene. Og resultatet blir
blekt, svakt og uttrykk for alt annet enn fremtidshåp, snarere tvert imot.
Begge reduserer både kristentroen og den islamske tro til
«friske lik» de har kontroll over, til de grader. Islam og kristendom er verken
teologi eller politikk. Alt dreier seg om sjargong og måter vi snakker om «problemet» på. Løsningen er å
plassere seg i en posisjon som ligger himmelhøyt over den posisjonen
kristentroen og islam i seg selv argumenterer ut fra. Både Røe Isaksen og Skaug
snakker innenfor det paradigme jeg kaller SAP og hvor psykologi, sosiologi og antropologi
trumfer filosofi, teologi og juss i dypere forstand. Mennesker flest anvises et
sted å være på i tilværelsen hvor Gud og tro ikke finnes. Heller ikke finnes
gudsbildet, det glade budskap om at guds lov er innskrevet i alle folks
hjerter. Hverken synden eller syndene i kristentroen eller i islam finnes. Det
som finnes og som står klart er imidlertid at både Røe Isaksen og Skaug faktisk
tenker mer likt islam om mennesker, om gudsbildet, om virkelighetsoppfatning og
verdigrunnlag enn hva de tanker som ligger langt nærmere den kristne tro gjør.
I islam regner man ikke med noen arvesynd, det fins ingen
guds lov som er skrevet på hjertene og heller intet lys som sinne i alle og som
er det lys Gud selv har skapt for menneskene. Det finnes heller ingen stedfortredende
lidelse, frelse eller nåde i islam og Allah avviser selv at han skulle ha noe
med kjærlighet å gjøre, og alt ligner på det paradigme både Røe Isaksen og
Skaug snakker og argumenterer innenfor. At alle mennesker er født i Guds bilde
og likhet, er en helt fremmed tanke i islam. Islam er dualistisk: Muslimer har
pr definisjon en høyere verdi enn ikke-muslimer. Slike ting kommer Røe Isaksen
og Skaug ikke inn på. Antakelig ville de gå langt for å unngå å komme inn slike
teologiske grunnforutsetninger.
Det er dermed ikke bare Røe Isaksen som har falt dypt, nei,
det er også den ellers så islamkritiske spaltisten Kristian Skaug.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar