torsdag 2. mai 2019

Fra bedehus til knelehus for noe kroner - Sommerfeldt vs Engelslien


Jeg viser her først til et par uttalelser som er kommet i avisen Dagen de siste dagene ifbm med salg av et menighetshus til muslimer i en by Norge. prof emeritus T Engelsviken
Jeg behandler i denne forbindelse en svært nedlatende uttalelse fra biskop Atle Sommerfelt.

Deretter legger jeg ut en innføring om hva en wqf og en moske er, sett i juridisk og historisk perspektiv.

Biskop Atle Sommerfeldt:
Professor emeritus Tormod Engelsviken har i Dagen 25.4 en bredt anlagt kronikk knyttet til Misjonssambandets salg av Seiersten Misjonshus i Fredrikstad. I den anledning karakteriserer Engelsviken min støtte til dette salget i sterkt negative ordelag. Dagen ga meg anledning til en kommentar, men det er likevel behov for noen utfyllende presiseringer fra min side.ette tåler ikke biskopen å høre, i godhetens og gudløshetens navn:

Engelskviken: Som kristne ønsker vi muslimer som mennesker alt godt. Vi gir dem også rett til å bygge eller kjøpe moskéer i Norge siden vi står for religionsfrihet for alle. Men vi ønsker ikke fremgang og vekst for islam som religion, en religion som uttrykkelig benekter det mest sentrale i den kristne tro: at den eneste sanne Gud er treenig, at Jesus er Gud og frelser (som døde og oppsto for oss) og at Bibelen har autoritet (sml. f.eks. basisparagrafen i Kirkenes Verdensråd som nettopp peker på disse tre trossetningene som avgjørende for en kristen kirkes identitet).

Biskop Atle Sommerfeldt:
Engelsviken forsøker å etablere et skille mellom muslimene som mennesker og muslimer som troende. Dette er et skille som vi som kristne og troende ikke bør bidra til å fremme. Vi kan aldri akseptere sekularismens premiss om at religiøsitet og tro kan skilles fra personen og menneskets sosiale virkelighet og liv.

Hva er det Sommerfeldt forsøker å si? Ja, si det, om noen visste. Vi forstår, om noe vagt, at muslimer og muslimers tro ikke kan skilles ad, ikke en gang for analysens eller tankens sak, - muslim og muslimsk tro i to «størrelser» eller substanser, er en uttilatelig båssetting - kategorier, må vite, og må, som sådanne, forkastes, bekjempes og fordømmes. Hvordan skille og hvordan skjelne eller ikke? Se det er spørålet. Sommerfelt vil hverken «discrimiate» eller «discern». Tro og person skal gå i ett altså, personen blir drmed ansvarlig for religionen og religionen ansvarlig for personen.

Og jeg som trodde at alle muslimer ikke var ansvalig for alle andre muslimers dåder og udåder, nettopp fordi jeg trodde at det var klokt å skille mellom en muslim som et selvstendig individ med sin høyst unike tiolknig og oppfattelse av islam, - og dermed seg selv.

Muslimer og islamsk tro – som en sammensatt «størrelse» - skal altså kanskje eller kanskje ikke  assosieres – hverken i tankene eller i følelsene – med hverandre. Muslimer skal støttes, det samme skal islamsk tro, uansett. Og Sommerfeldt dytter på lasset, men ingen vil si at han bære ved til bålet.

Religiøsitet og tro kan ikke skilles fra personene og menneskets sosiale virkelighet og liv. Det er dét Sommerfeldt sier. Muslimer blir dermed gjort kollektivt ansvalige, ja, solidarisk ansvarlig med alle muslimer, hva de nå enn tror, hva de nå en har gjort eller ikke gjort, godt eller dårlig, det kommer ut på ett. Én for alle, alle for én.

Men var det ikke noen forskere som påsto at muslimer alle har ulike forhold til sin tro, dvs islam. Ulik nærhet og ulik distanse. Ulik omfavnelse og intensitet, ulike forbehold og reservasjonen. Fins den ene, ekte, sanne og autetiske muslim?

Det fins nesten like mange «islamerr» som det fins muslimer, tro altså mange, særlig mange inflytelsesrike i moderne diskurs.

Men i et slik perspektiv glemmer man påfallende ofte å se marionette-funksjonen, som jeg kaller det, en mentalmekasnime som dikterer oss mer eller mindre bevisst, og med større eller mindre motstand og fortrengning, dette at vi alle på en måte styres ved at noen eller noe trekker i trådene og får oss til å sprelle.
Vi står alle på garn. Vi er alle nøstet inn i de kollektive dimensjonene, handlings- og tankescoopet er begrenset. Vi mares av lidenskaper, vi sitter fast i sosiale tanke-, - holdnings og handlemøstre. Lenkene ligger åpent i dagen, de er i seg selv en fornæmelse mot oss, et angrep vi er nødt for å tiliintetgjøres ved å se og tie dem i hjel, uten kamp, uten fluktvilje. Uten motsandskamp. I hvert fall etter en stund. Vi venner oss til så mangt. Det fins slaver som ikke vil bli satt fri, ikke på vilkår.

Vi både skyr og søker dyden og dydene. Få klarer å holde seg tpå den gyldne middelvei. Vi blandre mot og overmot, vi er heller hovmodige enn ydmyke osv. De fleste av oss lever på overflaten, men vi kjenner av og til understrømmene og blir takknemlige for det, eller redde og engstelige. Under en overfaltisk tro, kan det ligge vulkaner, det gjelder bare å vente på utløsningsfaktorene, men ingen vet «når haren hopper». Slektsbånd kan tippe i en bestemt retning i en argumentasjonsrekke. Vi frykter sosiale reguleringsmekansimer, vi frykter for å bli dratt for mye inn like mye som vi frykter utstøtelse, vi velger ofte feighet og forstillelse fremfor egen, indre og inderliggjørende tro og overbevisning.
Ofte er vi mer like enn ulike, selv om ideosynkrasiene er flamboyante. Biler er også mer like enn ulike. Så hvorfor er ikke hver enkelt muslim mer lik alle de andre muslimene enn forskjellig fra dem?
Ofte «forelsker» vi oss i autoritære uttrykksformer som vi på distanse kan tillate oss å hate og forakte, men som vi like vel underlegger oss og føler oss – tross alt – trygge og fortrolige i. Vi elsker tilsynelatende de vi burde fly og sky. Noen elsker en ideologi eller et system rett og slett fordi det gir dem maktmidler, gefundene fressen for psykopater, folk med personlighetsforstyrrelser som vi undervurder, og som vi, mot våre egne beste interesser, underlegger oss, fordi vi ikke kjenner oss selv og tør å tenke selvstendig og/eller se og bearbeide våre begrensninger, eller ta imot tilgivelse for våre synder.

Vel, det kommer an på om man ser treet før man ser skogen og hvor raskt vi kan skifte fokus og konsentrasjon. Vi kan velge å finne et harmonisk eller overlappende punkt eller perspektiv hvor vi får med oss begge aspekter og hvor vi kan forholde oss til fenomenet på en rasjonell, fleskibel og kreativ måte heller enn å fryse i fordommer og frykt, reell eller ikke.

Viltre, opplevelsesriktige,  emosjoner, nykker og megalomane forestilinger om egen godhet eller fortreffelighet, kan skyves i bakgrunnen, eller klarer vi ikke å nærme oss virkeligheten på en adekvat måte, som det heter. Vi legger fra oss illusjonene og tar tak i realitetene. Det viktigst vi bør se og forholde oss til er at islam utgjør en bindende konstitusjon for samtlige muslimer, og da en konstitusjon – et ikke- menneskeskapt lovverk - som er ulik vår Grunnlov, f eks. Forskjellen er at islam som konstitusjon ikke kan forandres, eller forbedres, - det kan ikke Korann, og det kan heller ikke Allah og profeten. Muslimer er faktisk juridisk forpliktet på islam, ikke bare i form av en abstrakt, individuell trosplikt på Allah, som mange forveksler med den kristne tro og tillit til Gud.

Ville Sommerfeldt ha kunnet skrive under på det jeg skriver over? Jeg vet ikke. Kanskje han mener noe helt annet med sin «tukting» av professor emeritus Engelsviken.

Jeg vil tro at Sommerfelt heller mener noe slik som følgende: Islam skal ikke essensialiseres, islam i seg selv skal oppfattes om helt uten agens.

Men det spørs om muslimene vil se seg tjent med denne kategoriske kategori-forneketing. Jeg tviler sterkt. Muslimer vi kjenner er riktig nok mer enn villige til å separere seg selv på sin måte og med sine evner og intensjoner fra islam og mange av dem nøler ikke med å fortelle at de er «muslim light», med et smil.
Men de vil som gruppe også distansere seg fra Vesten og de vantros hus, krigens hus, dar al harb. De føler seg på en måte mange ganger ikke hjemme i hverken krigens eller fredens hus, men i dødsfare, hvor det nå enn er, vet jeg hvilken side de vil velge, men det er en annen skål. De vil velge «sine» og ikke «oss». Muslimer flest vil desssuten stemme på partier som lover dem mer enn andre partier kan og vil.

Er kritikk av islam en kritikk av hver enkelt muslim?

Næmer vi oss den dype sannhet her? Er det dette Sommerfelt vil ha fram? Skal vi etter biskopens ønske, mening og formaning mene dette, for ikke å støte muslimene eller for å ha et korrekt forhold til både islam og muslimer? Hvilke snøfugg tror biskopen muslimene er? Trenger de «triggerwarnings» rundt hver sving? Sommerfeldt er som en overbeskyttende familiefar. Han vil neppe høst mye kjærlighet av den grunn. Han vil trolig høste mer forakt enn aktelse på lengere sikt.

For ingen kan vel støte islam som sådan, islam er ingen «person» som kan fornæmes. Sommerfeldt må mene at islam ikke representeree noe uforanderlig, statisk blokk, for da ville han straks komme å kant med dagens myndigheter og antirasister og folk som elske å kalle folk islamofobe fordi skulle komme til å kritisere islam i litt krasse ordelag, og uansett hvor fornuftig, sann, sakssvarende og betimelig kritikken er. Heller ikke engang å kritisere islam ut fra hva de islamske skriftene selv sier, godtas. Siterer man fra Koran, kan være nok til domfellelse, eksmeplene begynner å bli mange i den vestlige verden.

Sommerfeldt tåler ikke følgende i det Engelskviken skriver: «Som kristne ønsker vi muslimer som mennesker alt godt. Vi gir dem også rett til å bygge eller kjøpe moskéer i Norge siden vi står for religionsfrihet for alle. Men vi ønsker ikke fremgang og vekst for islam som religion, en religion som uttrykkelig benekter det mest sentrale i den kristne tro … «

Å si dett er altså «helligbrøde» for den kuldsjære biskop. Hva kan man tiltro biskopen å si, da? At han ønsker fremgang og vekst for islam som religio, en religion som uttrykkelig benekter den kristne tro?

Ja, det må være det han mener, stakkars mann.

Det er da på tide at «vi» fordømmer biskopen og tar virkeligheten inn over oss, ikke Sommerfeldts ideologiske- og emosjonelt betingede, a-rasjonale og tilsynelatende påtatte, men likevel «plettfrrie godhet».

Men vi må videre, i håp om større kunnskapstilfang, innsikt og bedre forstand:

En moske er Allah’s hus, et hus som i flukt av dette juridiske faktum tilhører alle muslimer verden over, for all fremtid. At det er et hus betyr at det er islam som eiere det, dvs Allah og profeten, ikke primært de som bidrar økonomist til å reise huset. En moske er en waqf, en gave til Allah, en gave som ikke kan avhendes.
En kirke eies ikke av Gud eller menigheten i egentlig forstand, en kirke vies til Gud. Staten kan derimot eie en kirke. En selvstendig og formelt etablert menighet kan fritt selge et gudshus, ikke slik i islam. Nødsituasjoner kan likevel tvinge muslimer til å selge et hus som ved konsensus i enkeltilfeller ikke betraktes som waqf. Dette gjelder spesielt og primært i ikkemuslimske land og der hvor muslimer er i et klart mindretall og hvor muslimene selv, ifølge islam, har en religiøs rett til å følge vertslandets lover og forordninger. En moske kan derfor i prinsippet selges på det åpne markedet til høyeste byder, eller hvem man vil, i Vesten.

At Allah rent praktisk kan sies å eie et hus, er vanskelig å begripe, selv for en biskop i Den norske Kirke. Men en moske sett som en waqf, slik den ses på av de aller fleste av muslimer, vil vi tro, er synonymt med at det er Allah selv som etablerer de juridiske og trosmessige forhold nettopp til huset, pluss alt det hva det innebærer av troshandlinger, og det som blir sagt eller forkynt inne i moskeene, til enhver tid. Huset – eller moskeen – beskytter så de troende mot å bli kritisert utenfra, av utenforstående, enhver trossetning som blir uttalt i moskeen, selv om trossetningene eller dogmene strider mot landets lov og mot vår rasismelovgivning, er beskyttet.
Ingen utenforstående eller ikkemuslimer, for den saks skyld, kan blande seg inn i «prekener» i moskeen eller hva imamene åtte informere om, inneholde, appellere til eller benekte og ta avstand fra.

Et eksempel på hva man – innad - kan rope ut i en moske helt uten frykt for innblanding fra ikke-muslimske myndigheter er dette, sakset fra Robert Spencer 10. april d a:

As I showed here, what the imam Abdelmohsen Abouhatab preached was based on passages from the Qur’an and Hadith. What’s more, the Qur’an depicts the Jews as inveterately evil and bent on destroying the well-being of the Muslims. They are the strongest of all people in enmity toward the Muslims (5:82); they fabricate things and falsely ascribe them to Allah (2:79; 3:75, 3:181); they claim that Allah’s power is limited (5:64); they love to listen to lies (5:41); they disobey Allah and never observe his commands (5:13). They are disputing and quarreling (2:247); hiding the truth and misleading people (3:78); staging rebellion against the prophets and rejecting their guidance (2:55); being hypocritical (2:14, 2:44); giving preference to their own interests over the teachings of Muhammad (2:87); wishing evil for people and trying to mislead them (2:109); feeling pain when others are happy or fortunate (3:120); being arrogant about their being Allah’s beloved people (5:18); devouring people’s wealth by subterfuge (4:161); slandering the true religion and being cursed by Allah (4:46); killing the prophets (2:61); being merciless and heartless (2:74); never keeping their promises or fulfilling their words (2:100); being unrestrained in committing sins (5:79); being cowardly (59:13-14); being miserly (4:53); being transformed into apes and pigs for breaking the Sabbath (2:63-65; 5:59-60; 7:166); and more. They are under Allah’s curse (9:30), and Muslims should wage war against them and subjugate them under Islamic hegemony (9:29).“War is deceit,” said Muhammad (Bukhari 4.52.268).

Vi skal imidlertid være litt avventende med å bli rystet og forferdet over uttalelser som innholder påstander som dette. Det viser seg fort at muslimeske lærde fra fjernt og nært ganske så umiddelbart rykker ut og beklager og uttaler at de tar avstand fra imamen som kom med dette. Troende som tilhører denangjeldende moske var snare med å bedyre at de ikke visste at prekenen innehold disse klare rasistiske surene fra Koranen. Man kan imildertid begynne å lure på alvoret i fordømmelsene.
Det store dilemmaet, som synes uløselig og fasttømret en gang for alle er følgende: Hvis ikkemuslimske påtalemyndigheter skulle stille imamen for domstolene for brudd på rasismeparagrafene, og dømt mannen, ville dette implisitt innebære at domstolen faktisk dømte Koranen og religionen islam som sådan som rasisistisk, hvilket jo er umulig og nær sagt utenkelig for ikkemuslimske myndigheter i Vesten i dag å gjøre.
Og ingen ser ut til å bry seg om dette dilemmaet, allermindt media og myndigheter, ja, knapt heller alternativ media.

Litt mer tatt fra nettet:

In 2014, a 40-year-old Islamic teacher by the name of Suleman Maknojioa was spared prison time despite reportedly sexually assaulting an 11-year-old girl. During a private tutoring session with the girl and her two brothers, Maknojioa had repeatedly rubbed the girl’s leg and reached underneath her headscarf to feel her chest.  He was first convicted of five counts of sexual abuse and given a 40-week jail sentence, but that was suspended after courts heard his family was “dependent” on him and he was on state benefits, and his wife speaks “very little English.»
  Later, in 2016, a man who was arrested for placing a bacon sandwich outside a British mosque was found dead in his prison cell halfway through his 12-month sentence.

Vi fortsetter med vår egen måte å fremstille tingen på:

Moskeer betraktes tradisjonelt i henhold til islamsk juss ikke som et personlig ansvarlig rettssubjekt hvor selskapet som sådan kan pådra seg rettigheter og plikter, per se, som såkalte «fiktive personer», som kan påta seg juridisk forpliktende ansvar og forpliktelser andre enn de som følger av religionen islam og den muslimske tro. En moskee er ikke som et aksjeselskap som kan fungere med et skiftende antalle inehavere (av aksjer) og styrer sammensatt av ulike aktører til ulik tid, alt etter markedsforholdene.

I Vesten så vi i Europa allerede fra 1000-tallet fremveksten av personlig ansvarlige selskaper hvor personen er selskapet selv, ikke hvert individ som forvalter selskapet. Dette skjedde ikke bare med Kirkens velsignelse, det var kirken selv i kraft av sin ontologiske status i samfunnet som faktisk gjorde dette synet på hva et selskap er for noe. én kropp, i siner relasjoner med verden rundt, de verdslige myndigheter os. Kirken var «Kristi kropp» og kirken proper kunne derfor påta seg ansvar, gi rettigheter og handle som om den var én virkelig person med en lignende frihet og rett under ansvar til å inngå avtaler som den en privatperson nøt godt av.
Og dette er viktig: Innen Kirken kunne alle, uansett status som slave eller fri mann, nyte godt v Jesu gjerninger for menneskene og menneskeheten. Her var ingen forskjell. Den enkelte sto i sentrum for frelsen, ikke hans slekt, klan, stamme, laug eller forening. Det vosk frem ulike typer av korporasjoner som fleksibelt krativt – kapitalistisk - kun avstemmes etter forholdene.

Innen islam ble waqf-systemet ofte utnyttet av nettopp klaner, familier og andre til å tilrane seg makt og midler. Når systemet da så å si var uforanderlig, sier det seg selv at handel, vitenskap hadde dårlige «oppvekstvilkår». Også i krig slo dette islamske systemet i gjennom: Da muslimene i slaget om Lepanto tapte for de kristne, fant man et stort rom i den muslimske kommadantens skip med «hauger» av gull. Han personli, som individ, var ansvarlig for dette gullet, dette betalingsmiddelet. Muslimene hadde med andre ord ingen statskasse, ingen ansvarlig juridisk – fiktiv eller fiksjonell – person som kunne forvalte gullet vedd f eks å ha lagret gullet på land hos et isolert juridisk ansvarlig selskap.
  
En kirke er et hellig hus hvor en forsamling av hellige  – dvs kristentroende, f eks alle døpte – holder til. Selve huset kan av-vigsles, ikke en moske. Her møtes to radikalt forskjellige syn på hva hellig er og hva et hellig hus er og hvilke funksjoner et slik hus kan ha.

En moske i islamske land kan ikke «abandoneres», det anses som et erobret territorium som aldri kan oppgis eller overgis. Enhver muslim har en plikt til å verne dette huset, dvs dette territoriet om så med våpenmakt. I Jerusalem har muslimene Klippe-domen og l- Aqsah-moskeen, disse ble reist på det som muslimene ser på erobret territorium en gang for alle og de vil derfor forbli umma’s, muslimens og islams hus, dvs «fredens hus» som de kaller det, til dommens dag. Den majestetiske al-Aqsa-moskeen, «Den fjerntliggende moské», ble reist i tiden 705–715. Forskere vil hevde at denne moskeen aldri er ment å være «den fjerntliggende moske» som nevnes i Koranen. Muslimenes krav på denne moskeen kan derfor sies ikke å ha noen direkte beskyttelse i Koranen, selv mange muslimer vil være uenig. Jeg tror muslimer som gjør hevd på denne moskeen, og som er villig til å forsvare den med vold og krig, og med støtte i hele den islamske verden, vil bedre kunne argumentere for at moskeen tilhører umma på det rent muslimsk-juridiske grunnlag at den er en waqf. Jeg sier ikke dermed at muslimene har noen bedre rett enn jødene til Tempelhøyden.

Umma er den verdensvide «menighet» av troende muslimer. Vi kan kanskje si at umma er en forsamling av hellige – muslimer. Umma er i seg selv dar es-salam, «vi» er dar al-harb, krigens hus, og må finne oss i å blir betraktet deretter ifølge islamsk lov proper. Alle muslimer vet og forutsetter alt dette mer eller mindre bevisst og mer eller mindre uttalt og eksplisitt i møte med ikkemuslimer. Der de er i mindretall, forteller islam dem at de skal følge landets lover, men når de blir sterke nok, skal de da også oppføre seg proporsjonal, med sikte på dominans for islam, ikke bare en mer eller mindre løselig konsensus som ikke uttrykkelig er til fordel for misjonen og islam i seg selv i et bredere perspektiv.

I islam er muslimene «det beste folket» og utvalgt av Allah. Det gir muslimer generelt en høyere status enn f eks kristne og jøder. De kristne og jødene tilhører «krigens hus», et «hus» muslimer i prinsippet ut fra tidlige kilder, hvis ikke i Koranen selv - ikke har lov til å oppholde seg i, (men hvor det gjøres unntak for hirja, som det heter, dette at muslimer flytter ut frivillig for å drive handel osv).

Muslimene skal be 17 ganger om dagen at Allah ikke leder dem på den vei som de kristne og jødene går på. Muslimene kunne bygge moskeer som var høyere enn alle kirkebygg i de erobrede områder. Minaretene skulle rage høyere enn andre bygg og symboler. Det var ingen muslimsk leder som uttalte at denne praksis stred mot Koranen, hadith eller sunna, snarere tvert imot: Kalifene tok det som en selvfølge at denne retten var blitt dem av Allah og profeten. Kalifen styrte til og med etter Omars pakt, en pakt som ikke nevne i Koranen, men som like vel ble betrakter som om denne pakten var innstiftet av Allah og profeten selv. Pakten innebar konkrete forholdsregler som alle dhimmier ble underlagt og som skulle tjene til å få erobrede folk, som ikke ville underlegge seg islam, til å føle seg ydmyket og underlegne muslimene. Alle bønnerop fra minaretene markerte det islamske området, så langt ropene fra minaretene rakk.

En moske er derfor en triumfalistisk markør, en grensemarkør som aldri kan innskrenkes, men tvert imot: Minaretene skal sikre fortsatt fremrykning. Målet er som kjent verdensherredømme via islamsk misjon, dawah, og den er normativ for alle muslimer og obligatorisk. Å nekte å adlyde, kan fort bli sett på som apostasi, hvilket medfører dødsstraff. Om dette hersker det meningsforskjeller i muslimsk miljøer, sekter osv og hva en muslim måtte mene om denne misjon eller hellige dawa, - egentlig jihad - kan komme an på hvor, når og hvem.

I 1997 ble presidenten – noen kaller ham «kalifen» av Tyrkia - Erdoğan dømt til fengsel for å deklamere dette: «Våre minareter er våre bajonetter, våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker.» Vi skal derfor her være forsiktig med å tillegge Erdogan kokrete imperialistiske fremstøt, men Erdogan fikk frem et poeng, et slagord mange muslimer vil hylle og huske ham for, for det står så til de grader i pakt med hva de fleste «hellige» i umma drømmer om å få se realisert. I dag, da Erdogan har tilranet seg nærmest all makt over media og domstoler, er det tvilsomt om noen vill tore å dømme ham for å ha kommet med den fyndige og slagkraftige, og lett huskede appellen.

Erdogan har også sagt at det ikke finnes noe som heter moderat islam. Islam er islam. Spør vi Sommerfelt, vil han kan si at alle muslimer enkeltvis vil – i hvert fall moralsk om ikke juridisk – med logisk nødvendighet jo står ansvarlig for ethvert angrep muslimer måtte foreta seg og hvor og når det måtte være. For hvis han skulle begynne å skjelne mellom moderate og «desperate» muslimer, ville han egentlig ha fratatt muslimene sin religiøsitet og tro, fordi disse ikke – etter hans egen tydelig formulerte mening – kan skilles fra personene og menneskets sosiale virkelighet og liv

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar