Jan Hanvolds tre biografier er som Hanvold selv, formet og skapt i tiden, for tiden og for fremtiden, som dannes, - er tilrettelagt- og bevares, i Gud og frelseshistorien. Hanvolds historier er en unik og i og for seg en helt utrolig gründerfortelling, konkretisert i, og et bevis på, en skaperglede og et sjeldent mot, og en kreativitet som gikk mot alle odds, og stillet den dorske og selvgode mismodighet og snevre forfengelige skepsis til skamme for de fleste til å se.
Her gikk en sjelden fortrøstning og det materielle pågangsmot i par med sterke, sansbare, glimt for enhver å se, av helbredende himmelsk økonomi, får man vel si. Og joda, han har skrevet en hel bok om Himmelsk Økonomi, også.
Budskapet har hele tiden vært at frelsen gjelder hele mennesket, i tro, også i vår tid, alt i og med våre egne skrøpeligheter og begrensninger, selv om vi er oppdelt i kropp, sjel og ånd - alt i kjærlighet, alt i forvissning om muligheten for all synds fulle tilgivelse. Straks, og for alltid, i hvert fall sier de det og venter på det, bortrykkelsen, eller opprykkelsen, er det vel mer passende å si.
Jeg "kommer i hu": Augustins selvbiografi. Fra 300-tallet e Kr. Hvor lenge vil Hanvolds bestå?
Innsmett: Termene eller begrepene Ånd, sjel og kropp kan belyses ut fra det som kalles litterære stilfigurer. De tre «delene» kan anses som variasjoner av metafor, metonymi og synekdote, dette å fokuserer på delen for helheten, attributtet i stedet for tingen selv og likhet som kan skape metafor, (overføringer, ikke bokstavelig sanne utsagn eller beskrivelser/konsepter/konstrualer i kontekst).
«Resultatet» - som blir et «bør» - er et produkt av bruken av ordene, ikke av ordenes «substans» eller «essens». Vi kan sies å være inne på en «synergeia»forståelse av tingene her, jfr problematikken res-nomina, som en slags befrielse fra vesensdefinisjonene; jfr skillet mellom Øst-kirken og Vest-kirken. (Bruk over etymologi).
<kropp><sjel><ånd> … ? Ett eller Enhet – i forhold til Èn? Og da blir jo alt litt klarere, eller?
Se absolutt denne, om Boldt og hans avvisning av karismatikernes misforståelse og bruk av tungetale, (og om det som sies om «trichotomi»):
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/tungetale-takeprat-fra-helvete.html
En ekstra lille ingress: Jeg hørte Hanvold tale på Studio direkte den 18. mars d a. Han var i fin form; men det er kommet et aldri så lite glimt av et litt større alvor over ham nå, enn bare for noen måneder siden. (Han har i øyeblikket bare en nyre, som har sviktet og nå ligger han hver natt i dialyse – ikke bloddialyse).
Programmet gikk ut på å samle inn penger, et ikke ukjent fenomen på kanalen, og penger kommer inn. Det kan fortone seg om en gjensidig lukrativ geskjeft for kanalen og alle enkeltvis og Visjonsfamilien kollektivt, komplett. Det gjelder å så inn, og seerne må oppfordres til å gi så det holder, på en måte. Jo mer du sår, jo større høst, - det gjelder for deg personlig. Velsignelse følger. Ellers vil kanalen gå i svart.
Hanvold trekker frem «den blodsotte kvinnen» og kvinnen – som Jesus vel i en viss kontekst benevner som en hund og som nevner «smulene» fra de rikes bord, noe Jesus stusser over, men så opphøyer.
Se: Matteus 9:20-31 og Markus 7:28: Hun svarte og sa til ham: Ja, Herre, men de små hundene under bordet eter jo smulene etter barna!
Hanvold prediker eller formaner: De to eksemplene over har
noe normativt over seg, og tolkningen kan oppfattes som en oppfordring eller henstilling
til å åpne for eller følge noe snevert, i sitt trosliv. Det kan fort bli for
mye «teknikk», det kan nærme seg helt magiske forestillinger, (hvilket sevsagt
står kontrært på tro i sitt vesen).
Det gjelder å være frimodig, trenge seg på Jesus, slik kvinnene gjorde. Vi skal ta det med makt, så å si, ved den Hellige Ånds makt, vil man si, ikke fysisk makt som sådan.
Det vises til bibelvers – Hanvold har, som alltid, sitt på det tørre. Frelsen i Bibelen gjelder for ham personlig. Spesielt velsignelsen i 5 Mos, (ikke forbannelsen som følger: Hvis ikke … se annen postering, link under).
At budskapet er et seiersbudskap, er en selvfølge, for seier, det er jo et fenomen Hanvold har gjort til sitt personlige varemerke, med Gud Fader i himmelens direktehjelp, pluss Jesu på korset som garant, noe som gir Hanvold – og seerne og menigheten - et legalt krav på helbredelse, (antakelig ut fra en helt feilaktig – eller i hvert fall fullstendig utilstrekkelig – tolkning, av de versene som det vises til).
Det snakkes om «sterk» tro og det oppfordres da til å bli sterkere – eller bare «styrket» - i troen? Det gjelder om å gi mer, stadig mer, får vi inntrykk av. Også mindre beløp enn 10 000 kr anbefales, og man er sååå takknemlige.
Se denne fantastiske, for å få et bedre innblikk i, og mer innsikt i, hva som foregår - alt nesten ikke til å tro, (pluss de andre linkene her):
https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/fascisme-pa-kristen-kanal.html
Jeg spør: Hvor langt opp og frem mot «sterk tro» er man villig til å gå? Eller forlange? Bli suggerert til? Hvor går øvre grense?
Er det mulig å nå grensen? Vil den noen gang kunne overskrides – med en større frelse lokkende forut? Hvorfor ikke se Hanvold som den nye rollemodell, et ideal man kan forsøke å etterligne – i hvert fall om ikke annet enn for i undertonen og fargesprakene … ? Skal ikke den tradisjonelle ortodoksi kunne overskrides? Bør de velkjente, men nå glemte, dogmene virkelig vike plassen for et mer «verdslig regimente», et mer emosjonelt betinget regime?
Vel, beklager, det kom inn en Gammeltestamentlig tanke … tanker
Hanvold ikke er fremmed for …
Diverse ene-stående sitater hentet fra de tre bøkene:
«Forskjellen på ditt bevisste sinn og underbevisstheten er at alt i ditt bevisste sinn kan du analysere og vurdere hva som er sant eller usant. Mens din underbevissthet tror alt som den blir fylt med. Den skiller ikke mellom sannhet og løgn. For den er alt sannhet. Derfor må vi kontrollere hva vi sier, fordi død og liv er i tungens vold. Alle ord som vi tar imot og lar forplante seg i vår underbevissthet, vil vi tro på. … Hvis du sier: Jeg er dum, så tror underbevisstheten det …
Så luller jeg meg inn i søvn hver kveld … programmerer min ånd i forhold til de forskjellige begær og drømmer som jeg har …
Det å finne forsamlingslokaler i Drammen, hvor muslimene har kjøpt opp alt av bedehus … var vanskelig. Presten sa: «Selg til hvem dere vil, men ikke til Visjon Norge» …
Målet har hele tiden vært å få med seg flest mulig til himmelen.
De skjønner ikke protokollen, de har ikke lært dette. Enten forstår de det eller ikke. Du kan ikke lære folk protokollen, det er umulig. Det er umulig å forandre mennesker. Gud kan forvandle folk … en tros-bedrift er annerledes fra en vanlig bedrift …
De som står på bibelsk grunn blir forfulgt og diskriminert …
Begjæret er det som forvandler jernet til stål, det er ilden som omformer troen til virkelighet. Når vi begjærer noe, fokuserer vi på det, vi trekkes mot bønnesvaret. Du mottar bønnesvaret først i Åndens dimensjon, deretter i realitets verden. Det fysiske kan se annerledes ut …
Herren talte til meg: «Når skal du sette i gang denne kanalen jeg har talt til deg om? Disse landene du har du har virket i opplever vekkelse, men ditt eget land går til helvete på første klasse» …
Om skilsmiss var en evig synd så hadde det ikke vært håp for mange av oss. Og om sabatten ble til for menneskets skyld, er ekteskapet til for menneskets skyld, ikke omvendt … Jeg sier til folk at jeg har bekjent skilsmisse som synd, omvendt meg fra den og gått videre i livet. For jeg tror på familien, jeg henviser til1 Kor 6. 11: … «dere er blitt helliget, dere har latt dere vaske rene, dere er blitt rettferdiggjort … i vår Guds Ånd!.
Du må tilgi deg selv og andre.
Når vi søker Gud så vender han nederlag til seier.
For et ord som profeten Elisa talte til kong Josafat om for 3000 år siden, ble mitt …
Når Herren taler får vi ikke hele bildet fra A til Å med en gang. Vi må handle på det vi får, så skjer underet …
Hva er en kristen? Hvem er hen?
Spørsmålet må henge i luften, for noen endelig definisjon, er umulig å gi, hvis man spør den enkelte troende, som jo velger ett miljø (menighet) fremfor det andre, og da fins det jo noen kristne som er bedre enn andre, eller mindre kristne, med mindre tro. Det er ikke til å komme fra.
Hanvold synes å leve i «to regimenter» samtidig, - for så vidt «helt» luthersk. Han forholder seg både til «coram homnibus» og «coram deo», han har sterke relasjoner både vent mot mennesker og mot Gud. Han synes å mene at det går an å være eller bli frelst i begge disse to «rikene» samtidig. ;em han er ikke både synder og frelst samtidig. Det overlater han til andre. Selv opplever han frelsen vedrører forholdt både til andre mennesker, og til Gud. I praksis er han rettferdig både overfor mennesker og overfor Gud. Han viker derfor ikke tilbake for å drive en slags terapi overfor mennesker, han har gjort seg til en vandrende selvhjelpsmanual. Han vil at alle skal ha full helse og ikke u-helse, og selger naturmedisin, en medisin som jo vil medføre både helse og frelse, akkurat som moderne medisin og legevitenskap kan fri han fra vanhelse (ofte betraktet som en følge av synd, dvs usunn livsstil, f eks – et typisk «rettferdig overfor mennesket», men i tillegg da også en garanti overfor Gud, som har gitt oss et legalt krav på å bli helbredet, i Kristus, på grunn av Kristi gjerning på korset, der Kristus – eller Jesus – døde for oss, slik at vi Ham allerede har fått helbredelse, før vi faktisk ber om det, ofte, i hvert fall).
Hanvold oppfordrer derfor «homnibus» å så inn så mye
som mulig, slik at høsten kan bli desto større, (ifølge Ordet og Ordet løfter,
dvs Bibelens ord, uavkortet, og tolket slik Hanvold og compani «tvinger oss –
og dem selv – til å tro, hvis deres tolkning skulle være konsekvent og
konsistent. Denne «homibus»-relasjonen har i det siste, hvis ikke alltid
tidligere, blitt mer og mer prekært for Hanvold å predike. Det snakkes mindre
og mindre og rettferdigheten overfor Gud, (coram Deo). Det ser ut for at
Visjon Norge og den store Visjon Norge-familien nå er blitt mer og mer fornøyd
med sitt forhold til mennesker, mer enn til sitt forhold til Gud (når det
kommer til selve Retterdiggjørelsen, som ikke nødvendig vis har med helse eller
helbred å gjøre, men om hvorvidt Gud kan tilgi synd, et forhold som altså
kommer mer og mer i bakgrunnen, hvis synd da er til stede overhodet, i kanalens
syllabus).
Jeg liker Jan Hanvold i «homnibus»-modus, for der er
han hel ved bisnissmann, en forretningsmann, og en flink og elegant forfører
(noe skal det jo være?), og da en kløktig en, dessuten? Han er en «gründer» av
Guds nåde, vil noen si, og i denne egenskap fullt og helt «verdslig», helt «coram
homnibus», overfor mennesker han altså vil ha «frelst», med tungetale som
tegn, og en åndsdåp med tungetale som «garantist» og «bevis» på at man er
frelst? (Nei, bare «et tegn på», vil jeg tro, han vil si).
ER det mulig å skille mellom «homnibus» og «Deo», mellom Det verdslige og Det åndelige regimente? Korrekt svar: Både ja, og nei. R. C. Sproul har sitt å si, (han er kalvinist, altså. «reformert»):
https://learn.ligonier.org/articles/what-does-coram-deo-mean
Om Osteen m fl, bl a en av Hanvolds favoritter:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/kirken-var-tradisjon-faktisk-har-gjort.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/kirken-var-tradisjon-faktisk-har-gjort.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/tungetale-takeprat-fra-helvete.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/08/helbredelser-og-hersketeknikker-pa-tv.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html
Legg av og «com on», - begeret er klart for litt
malurt, vennligsinnet, dog:
Den religion i verden i dag som vokser raskest, er en mørk perversjon av kristendommen eller den kristne tro. Denne religionen kalles evangeliet for «helse og velstand», (health-wealth).
Forkjemperne for dette evangeliet har faktisk litt rett, - halvt rett -, og dette er grunnen til at de kan være så effektive, - og farlige. De besørger - for mange mennesker - forklaringer på dypt menneskelige spørsmål, slik de selv oppfatter, pleier, bevarer og fremstiller disse. Hvordan finner jeg et helhetlig fremstilt »livssyn» eller en grunnfestet livsstil (way of life), et meningsfullt og lykkebringende liv her og nå?
Den halvdelen av karismatikernes «budskap» som er riktig er, at kristentroen virkelig forholder seg til de virkelig store spørsmålene. Men den mørke, perverterte, og drepende andre halvdelen av budskapet, ligger i at karismatikerne fortrenger det faktum at det lykkelige livet, ifølge Jesus selv, omfatter lidelse, skuffelse og tap.
Samtidig lover Jesus et «liv i overflod», også her og nå og ikke bare i en fjern evighet.
Vår lykke er imidlertid ikke komplett eller fullkommen, og livet er mysteriøst innblandet i og med våre savn og smerter, ikke i forestillinger om at livet bare skal bli bedre og bedre. Vi finner ikke svarene ved å slå opp på nettet, eller pugge hjelp til selvhjelpsbøker, men i dette at vi lærer oss å innbefatte livets fulle virkelighet, både emosjonelt, og i forhold til omstendighetene, mørke og lys, gjennom håpets dygd (eller dyd). (Meget fritt oversatt fra Jesus the great philosopher av Jonathan T. Pennington, 2020, s 220).
Jeg må nå tillate meg selv et lite «flóg», for om
mulig å få luftet ut litt her:
Mønsteret ligger åpent, og lar seg åpenbare, og mønstrene er gitt, baningene har festnet seg, paradigmet lever sitt eget liv; typer og antityper havner i blindvinkelen. Individets vanhellighet – der det er mulig - dominerer og holder oss i sitt hegemoni av en konsensus bygget på servilitet, og kompromissets kalde jerngrep, uten at vi merker det, eller ved at vi fortrenger det faktum at vi allerede er overmannet, beseiret. Og den erkjennelse at: Vi var feige, bløte – fordi vi forlot de evige standarder og nektet oss å se Guds sanne natur eller personlighet og Guds evige attributter og naturlige karakter, og – i kontrast - de menneskeskapte lover.
Vi ser ikke at tilbaketoget allerede er organisert, og drar
oss i sin aseitet, sin egen agens, mot akkurat den finale årsak vi
nekter oss selv å se og forholde oss til.
Fordi vi foretrakk sentimentaliteten fremfor den smertefulle, men
nødvendig, realisme, den virkelighet som er virkelig. Vi tillot oss å leve – og
tror vi blomstrer – uten kunnskap om lykken og det gode liv. Vi søker visst mer
død enn liv, mer heslighet enn skjønnhet. Mer destruksjon enn oppbyggelse, ja,
mer tildekking enn åpenbaring. Vi nekter oss å se typen og typene, fordi vi
antar at eksistensen går foran essensen, og fordi vi tror at sannheten lan
begrenses til de enkeltes sinn og – etter sigende – skaperkraft. (Vi ser ikke
at vi ikke kan skape intet). Det er forbudt å se seg selv i typenes og
antirypens perspektiv og tror at «jeg er jeg og jeg er min og ingen andres». At
vi faktisk er skapt, ut fra intet. Miraklene er forstummet, tror de, de som
danner paradigmene og de som holder seg de store, sosiologiske, økonomiske
revisorkolonner, variabler, parameter, tall og prognoser – som er avhengig
nettopp av det gitte, malene som konstrueres, i selvdestruksjonenes ville dans,
i dens ville guds hender, og intensjon. Vi har valgt lidelsen som den enste
friske og sikre vei fremover, men betegner den som helse og frelse, ja,
nødvendig for den høyeste frelse, den du vet, du finner hos Gud, og ikke noe
annet sted. Vi foretrekker å la lotteriet bestemme, overlater det til skjebnen,
ikke til det de gamle med full rett kalte forsynet. Vi har underlagt oss islam
og kalkylene og forveksler normative emosjoner – påtvunget oss av en bedrøvelig
elite - med en større virkelighet, en
dypere sannhet, det vi kalte stødighet, tro.
Derfor ser vi ikke hvor tydelig alt dette er, og hvor mye
mer skjerpet vi bør bli. Det demrer en ny tid, en tid hvor utfordringer og
problemer allerede er overskredet. En sødme av nostalgisk lengsel etter det
trygge, etter visshet (sikkerhet), det sant samvektige, det jamvektige,
eksistensen harmoni, sann balanse, og kjente, iboende konsepter som destrueres,
men kloden stønner i avfall og hviler over sjelene og romsterer i hjerter og
sinn som ser skrekkslagne på det scenarioet som med stadig større styrke truer
med å overmanne oss og får oss til å tenke: Vi har allerede tapt. La oss
underlegge oss – hva som helst, bare vi slipper å tenke selv, bare vi slipper å
se at paradigmet allerede er overskredet, at lidelsene og smerten ikke kan
avbøtes av oss selv, at vi sitter fast i premisser allerede lagt; lagt av
feighet, lagt av mangel på inderlige verdier, visjoner og fast gudstro.
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html
Om bl a Nopeleon Hill og Rhouda Byrne:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/om-hanvold-med-visse-andre-og-ddeboken.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html
Om bl a Finney, slu markedsfører, spesialist på forføring?
https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/marlboro-man-markedsfring-eller-misjon.html
Om bl a Ravatsås realisme, i kontrast:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html
http://neitilislam.blogspot.com/2024/11/800-000-med-iq-under-85-i-norge.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/09/har-vi-i-det-hele-tatt-lrt-noe-og-hva.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/03/kristen-redaktr-forker-manipulere-gud.html
Trøste og bære meg, sier jeg bare, puh, her er håp så lenge det er håp:
Fjodor Dostojevski: “I believe like a child that suffering will be healed and made up for… that in the world’s finale, at the moment of eternal harmony, something so precious will come to pass that it will suffice for all hearts, for the comforting of all resentments, for the atonement of all the crimes of humanity, of all the blood they’ve shed; that it will make it not only possible to forgive, but to justify all that has happened with men.”
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar