Kistne fascistoider, - finns dom? Jeg mener ja, i stort monn, og i større mon enn de kan innbille seg seg selv. Jeg skal forsøke å vise og begrunne det. Og det følgende er slik jeg ser og opplever det.
En undersøkelse fra 2020 studerte forholdet mellom kognitive evner og grad av støtte til ytringsfrihet for ulike sosiale grupper, på tvers av det ideologiske spekteret.
Forskerne sammenlignet folks ordforråd, som de mener er et uttrykk for grad av kognitive evner, med holdninger til ytringsfrihet for grupper som rasister, homoseksuelle, militarister og anti-religiøse.
De baserte seg på 21 datasett etc og konkluderte med at mennesker med høyere kognitive evner slutter sterkere opp om
ytringsfrihet for alle grupper enn de med lavere kognitive evner gjør … og at
de støtter ytringsfrihet for grupper som ytrer ideer de er uenig med.
(Se boken Ingen frihet uten ytringsfrihet s 74, Humanist Forlag).
Vi skal her konsentrerer oss – som et bakteppe – spesielt om
to navngitte personer, den første er kristen redaktør og den andre er lege,
forsker og ateist. Jeg nevner også bare i farten en redaktør i Dagen som heter
Thormod Gilje, han er helt på linje med og tilnærmet like ubegavet som de to
andre viser det seg i praksis, se linkene.
Det viser seg at disse personene, som man skulle tro hadde
høye kognitive evner, var veldig for ytringsfrihet, men så viser det seg
i praksis at de er svært imot, slik jeg ser det, og ikke forstår noe av det som
har med ytringsfrihet å gjøre, dens alvor og frigjørende aspekter. Dette gjør
dem intolerante og ekskluderende, ja, fascistoide. De vil reagere med
forferdelse på følgende uttalelse fra en kvinne som ikke akkurat kan mistenkes
for å ha lavere kognitive evner:
«Ytringsfriheten er å kunne rive
hverandres meninger, ideer, religioner, og ideologier i fillebiter. Vi må
respektere hverandre som mennesker, men vi trenger ikke respektere hverandres
standpunkt, verdi- eller livssyn. Det er slik vi modnes som enkeltmennesker og
som samfunn: Ved å argumentere og motargumentere, altså ytre, tenke og ytre på
ny».
Det foruroligende, forsurende eller dypt bekymringsfulle her
er at de som er uenige i sitatet, ofte går til angrep på noen, systematisk
eller i blaff, nettopp for å begrense deres ytringsfrihet, med den begrunnelse,
at de er enige i at vi skal «respektere hverandre
som mennesker», som det står i sitatet. Disse menneskene lever ikke
bare i dyp kognitiv dissonans, men må også objektivt sett sies å være fascistoide,
i mangel på et bedre og mer dekkende, og, ja, mindre flatterende ord.
Kan du tenke deg at spesifikt kristne «prominenser» med
stort samfunnsansvar ut fra dette kan kalles fascistoider, eller at
humanetikere kan kalles det samme, idet de reagerer på samme måte overfor et
menneske – en aktør med meninger, altså, i denne sammenheng – som virkelig respekterer
andre menneskers standpunkt etc? (Sakens utspring er at en aktør som legger inn en islamkritisk kommentar
på deres nettsted eller debattforum og så blir utestengt på livstid, selv om
redaktøren mente at den lå «innafor». Kommentaren innholdet ingen trusler og
ingen oppfordringer til vold og den inneholdt heller ingen stråmann eller noe
forsøk på karakterdrap. Snarere las det opp til dialog. Human-etikeren Lars
Gule var enig i utestengelsen - se hele
historien i lenkene, den er utrolig … ).
Jo, det fins kristne mennesker som ikke respekterer andres
standpunkt, livs-og verdisyn og deres kritikk, selv om den er aldri så saklig
og langt «innafor», og som velger å ty til virkemidler for å stoppe munnen på
de som ytrer seg på en måte disse fascistoidene selv mener er riktig
etikette. De synes ikke å ha peilig på etikk eller moral. (De henviser til «almuens»
ve og vel, til sin solipsistiske moralisme og moralisering, og typisk dens spesifikke
«moralske» berettigelse, til enhver tid, selvsagt). De velger altså å utestenge
folk, for å bringe dem til taushet så langt det er opp til dem – under det fine
dekket av å være inkluderende og tolerante. De opptrer gjerne på vegne av
mennesker de selv mener skal bli fornærmet, krenket og harselert med,
uten at disse ofrene selv er villig til å se og forklare at det nettopp ikke
føler seg krenket etc. Det ligger noe selvnytende i dette, og røper et eller
annet dypere behov for sadisme eller glede av å påføre andre smerte. (En av
disse personene etterlyser sogar at det tas inn en (obligatorisk) passus i
Fader Vår der de som ber denne bønnen skal be om å få lide mer! – utrolig og
patologisk nok. Selvpiskerne er så overbevist om at de har rett, at de ikke vil
slippe til de som er uenige med dem, skriver skriver Bård Larsen).
Det er derfor ikke ueffent å kalle disse som vil beskytte andre uten fullmakt fra de krenkede selv for fascisoider. De ligner faktisk smertelig mye på Goebbels, som alle vet hvem er, i sin retoriske iver for å fremstille seg selv og nazistene som «bedre»:
https://neitilislam.blogspot.com/2014/09/de-nye-sofistene.html
Og dessuten kan deres holdning til ytringsfriheten – i dette
tilfelle der man utestenger på livstid – faktisk se som en mild form for
speiling av det Taliban og ISIS gjør på sin kant. Man gjør seg mer avhengig av
islamsk ekstremisme – ved å innskrenke ytringsfriheten - enn hva man er i stand
til å fatte. Man gir disse kreftene et moratorium hvor man forsøker å strupe
islamkritikk. At dette skulle være så vanskelig å forstå, er for meg en gåte,
og et faresignal. Vi har faktisk her med farlige folk å gjøre, på begge sider,
gitt visse omstendigheter.
Slike mennesker ser ut til å ha et medfødt, indre driv og behov for å overkjøre mennesker i «det godes navn». De skjønner ikke at de de dermed må konstruere ofre for å få sitt driv tilfredsstilt, og at de derfor i tillegg til å være fascistoide også kan kalles hypermagikere, altså folk uten argumenter og derfor i sterkt behov av å være servilt betinget emosjonelt korrekte. De infantiliserer dermed sine medmennesker, uansvarliggjøre dem, fratar dem muligheten for å svare for seg selv, og de mennesker som våger å si sin oppriktige mening, til og med når kritikken de hater teologisk eller ideologisk skjer på saklig grunnlag, og derfor «innafor».
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
Her står det:
« – – en tråd som var ren sjikane. … Det var rett
og slett søppel, og uverdig for verdidebatt.no. «Det er ganske fantastisk at du
– (henvendt til kritikeren) – her forteller meg at x ville tålt dette innlegget
– du, som krenket henne, på hennes vegne. Kritikken var et flagrant brudd på
retningslinjene, et av de verste jeg har sett. … ».
Mannen som skriver dette, skjønner ikke at han her utbasunerer hat og ikke stort mer, et hat som baserer seg på hans servilt betingede korrekte emosjoner, (og muligens en disposisjon for impulsiv psykopati: jeg understreker: Dette er ingen diagnose). Han har ingen annen begrunnelse enn i sitt forfinede følelsesliv. Han har ingen standard å vise til, ingen objektive kriterier, og han har ikke spurt den han tror er rammet, som et offer. Han skaper ed andre ord offeret selv.
Det er ikke det minste underlig å trekke den konklusjon av det
han skriver at denne mannen er sterkt mot ytringsfriheten. Han vil mest
sannsynlig gå sterkt ut mot sitatet jeg la inn over, hvor det nettopp heter at
vi skal «respektere hverandre som mennesker». Gitt en viss kontekst, vil han,
hvis han ble konfrontert med det hatefulle i det han selv skriver, kanskje gå i
forsvar og rasjonalisere med at han jo nettopp er enig i at «vi skal respektere
hverandre etc). Han vil gå i denyal, uansett.
Et annet sted skriver den kvinnen som altså her blir gjort til et offer, og som jeg altså siterer over, følgende:
«Du skal beskytte mennesket mot diskriminering, men du kan ikke og skal ikke beskytte idéene deres. I det øyeblikk du beskytter en ide og setter den over andre ideer, blir tanke- og ytringsfriheten bare teoretisk. Hvis du ikke lenger kan latterliggjøre, kritisere eller vise forakt overfor visse typer ideer, da er du heller ikke lenger fri til å mene og si hva du vil».
Kvinnen som skriver dette kan neppe mistenkes for å være svak
kognitiv, i motsetning til de to andre personene her, se innledningen om
den undersøkelsen som er gjort).
Se denne sterkt anbefalelsesverdige:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html
Jeg skal snart røpe hvem den forfatteren er som jeg siterte
i ingressen, pluss de to andre, som til sammen gir glimrende eksempler på det jeg
forsøker å belyse og begrunne. Fenomenet er for viktig for den alminnelige
diskurs til at det kan gå upåaktet hen. Men før det, kan det være interessant
å spørre: Hva hvis disse fascistoidene hadde fått ansvar for et
departement som hadde med forvaltningen av ytringsfriheten å gjøre – ville de da
ha tolket vårt gjeldende lovverk dithen at de – på dette grunnlag - hadde rett
til å anse kritikken dithen at den var mot rasismeparagrafen, hvis kritikken nå
var blitt offentliggjort på et helt annet forum enn det på deres eget nettsted?
De kan selvsagt mene at det er riktig å utestenge en kritiker for å ha kritisert islam på deres «tuft», deres private nettsted, et sted som har et debattforum som er «åpent for alle». Ville de ha følt eller tenkt – og gjort – dvs overkjørt forfatteren og utestengt kritikeren for all fremtid, hvis de hadde hadde politimakt og ansvar for å reise tiltale etter rasismeparagrafen? Ville de ha trodd at de hadde makt og rett og plikt til å gjøre dette – (hvis vi for et øyeblikk ser bort fra at de som privatpersoner her eier debattforumet og derfor også ut fra gjeldende rett har rett til å refusere og anta hvem de vil, selv om det gjelder hatefulle ytringer).
Eller ville disse fascistoidene plutselig skiftet
mening, hvis de altså plutselig fikk det politiske og politimessige ansvaret
for landets lovgivning og rettspraksis på dette området?
Jeg er ikke i tvil om at de ikke ville ha benyttet
seg av makten til å bringe saken inn for retten for å få kritikeren dømt i en
rettssak. Men dette betyr da i seg selv at de ikke er konsekvente, at de tvert
imot er impulsive og prinsippløse hyklere og manipulatorer. Som maktpersoner på
sitt eget forum, har sin fulle rett, men som maktpersoner i offentlig stilling,
hadde de ikke turt å utestenge kritikeren eller krevd at han skulle tiltales
etter rasismeparagrafen. Det ironiske og megetsigende i dette er at de ville ha
vært helt enige med Tajik, tor jeg, hvis hun bare plutselig og for
eksperimentets skyld, hadde ansatt dem, mot all formodning, som statssekretærer
i hennes departement! For er ikke fascistoider opportunistiske, også,
ovenpå?
For den som vil ha et større utbytte av dette, og få mer innsikt, anbefaler jeg å lese følgende artikler:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
For en mer detaljer og mer generell fremstilling, se denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
Jeg vil nå nevne navn: Sitatene om ytringsfriheten er fra Hadia
Tajik, de to andre personene er legen, forskeren og humanisten Morten Horn og
den kristne redaktøren Johannes Morken.
Er Morken og Horn illeberale eller ekstremistiske? De får meg til å reflektere … , mener de noe sånt som at « det liberale forsvar for ytringsfriheten er synonymt med å «trampe over andre mennesker, til å søke, til å øke dominansen til allerede dominerende sosiale grupper, til å fremme den sterkestes makt»? slik filosofen Lena Austad skriver. I så fall er det, som Alex Iversen skriver «en nær total misforståelse av hva ytringsfrihetens funksjon er i åpne samfunn og av den betydningen ytringsfriheten har hatt for undertrykte gruppers kamp for frihet og anerkjennelse gjennom historien», s 312 i Ingen frihet … utgitt på Humanistisk Forlag. «Den er en grunnleggende forutsetning for maktkritikk», sier Frank Rossavik.
Alex Iversen skriver videre: «Hvis man er blitt lært opp til å tro at politisk uenighet truer din eksistens, og at kritikk er synonymt med vold, er det ikke overraskende at det neste logiske skrittet blir å forsøke å hindre politiske motstandere fra å ytre seg». Jeg må bare tilføye: Dette gjelder selvsagt også religionskritikk. I vårt tilfelle her har vi sett at Morken og Horn pluss Gilje forsøker å få folk til å tro at til og med saklig islamkritikk – rettet til Tajik – er et angrep på hennes personlighet og hennes rett til å eksistere.
Hvilket jo er helt uhyrlig og vitner om et sneversyn og en ondskap som langt overgår det folk mener når de snakke om fanatisme eller ekstremisme.
Alex Iversen nevner forresten ordet «emokrati», som jeg har skrevet mye om her på bloggen. Han skriver: Når det politiske blir privat, som tilfellet ofte er i identitetspolitikken, risikerer vi vi at det følelsesbaserte invaderer det offentlige i så stor grad at det begynner å legge føringer på hvordan samfunnet skal styres. Da er vi på full fart på vei inn i emokratiet, et samfunn der «jeg føler» blir det ultimate trumfkortet i enhver debatt.
http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/de-emosjonelt-korrektes-credo-i-praksis.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Jeg lurer litt på hvor Iversen har termen fra. Selv har jeg
en anelse om at det først var Bjørn Vassnes som bukte det her i Norge, men på
en helt annen måte enn vi bruker ordet her.
Mangler de simpelt hen folkeskikk disse fascistoidene?
«Autoritære impulser er ikke styrt av prinsipper eller sannhetssøking, men av
overbevisningen om å stå for det rettferdige, om å være på den rette siden av
historien og derfor legge beslag på den», skriver Bård Larsen. Jeg minnes
ultramarxisten Adorno og hans analyse av den autoritære personlighet …
Horn og Morken ville kanskje passet bra inn i Adornos kategorier. https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/hadja-tajik-som-fremtidig-partileder-i.html
Jeg husker Jonas Gahr Støre, under karikaturstriden i 2006: Vi har stor forståelse for at disse tegningene oppleves som støtende for muslimer verden over … de er ikke konstruktive for å bygge nødvendig bro mellom mennesker med ulik religiøs tro eller etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig konflikt … saken er preget av ekstremisme fra begge sider …. Til dette hadde Per Edgar Kokkvold i presseforbundet dette å si: Uttalelsen er forkastelig … I flere tiår har ytringsfriheten vært under press fra islamistiske land og islamistiske terrorgrupper. Vold er blitt anvendt i stort monn … «det er lagt en klar demper på viljen til å tegne karikaturer av profeten og kritisere skriftene … « skriver Mahmod Farahmand, s 263.
Journalist Tormod Strand, Ap, har sagt at de etablerte mediene har seg selv å takke for fremvekstenav alternative medier fordi de ikke har dekket visse saker godt nok, spesielt problemer knyttet til innvandring.
«… det kan aldri være såkalt islamofobi å kritisere æresrelatert undertrykkelse … i et demokrati gir ytringsfriheten oss både rett og plikt til å kritisere religiøse samfunn, vi trenger ikke forsvare retten til å være enig, det er retten til uenighet som må forsvares«, skriver Saraa Mohammed.
«Den samme friheten som har gjort det mulig å skape mer
progressive samfunn, blir nå satt under press av etterkommerne av dem som har
nytt mest godt av den. En trengt til å erklære ulike former for ytringer som
«problematiske», kombineres med en tendens til i økende grad å sidestille ord
med vold. Uenighet blir ikke lenger sett på som et godt utgangspunkt for for å
løse konflikter på fredelig vis. Tvert imot ansees det som en form for angrep
man må beskyttes mot», skriver Morten Guldberg.
Når det kom til den tradisjonelle blasfemiparagrafen, som
ble opphevet, men forsøkt smuglet inn bakveien av den sosialistiske fløyen i
2015, heter det: «Regjeringens forsøk på å videreføre blasfemiparagrafen i ny
form, ble stoppet og det ble for første gang i Norge tillatt å «spotte Gud», og
dette var en seier for ytringsfriheten», skrev Kristin Mile i HEF.
«Religioner skal ikke være beskyttet mot kritikk», sa Mile.
Men man kan spørre: Ble det også tillatt å «spotte Allah»? For sånne typer som Morken og Horn virker det svært lett å straffe alle forsøk på å «spotte Allah», mens Gud kan man spotte straffritt.
Men vil de da innrømme at Gud og Allah er identiske guder? I
grunnen ikke, men dette er de nok ikke klar over, for å beskytte Allah mer enn
Gud må være å innrømme at vi her har med to ulike guder å gjøre, (noe mange
sosialister og ateister benekter, samtidig som de i praksis jo innrømmer at
disse gudene er ulike eller inkompatible).
Det helt avgjørende er det blindfeltet de selv nøster seg inn, av manipulerende bekvemmelighetsgrunner, som de så overmodig og stolt trøster seg og sitt image med, sammen med deres egne selvtilbedende emosjoner, som ofte formes av frykt for å fortelle og søke sannheten, og dette gjør dem til islamofober, for å bruke et nedsettende ord som de ikke begriper innholdet av. For dem går dette bare en vei – den som kritiserer islam er fob, mens den som ikke våger å kritisere islam i noe dybde ikke er det. (Helt på trynet). Selvsagt er det mer irrasjonelt å ikke kritisere islam enn det er å kritisere islam.
I tillegg kommer det at denne uviljen mot og frykten for islam i praktisk politikk stimulerer ekstremisme mye mer enn den avdemper eller forhindrer dem. Bare se på alle de angrepene på Vesten i Vesten som har skjedd her de siste årene siden karikaturstriden. Personer som Morken, Horn og Gilje tror antakelig i fullt alvor at de har bidratt til å avradikalisere – og forhindre flere blodsutgytelser - hele islam ved å utestenge en kristen aktør som dristet seg til å legge inn en tråd i den såkalte kristne avisen Vårt Land hvor aktøren svarte på en kronikk av Tajik hvor hun kontrasterte gudstroen i kristentroen og islam. For dette blir man altså belønnet med evig utestengelse fra dette kristne miljøet. Man kan sannelig spørre seg hvor langt kristendommen strekker seg i disse intolerante, forvirrede, engstelig, feige og fascistoide redaksjonene.
Den alvorligste «forbrytelsen» disse folka begår, er at de svikter alle de moderate og faktisk islamkritiske muslimer som nå engang ikke bare finnes her i landet, men også overalt i den islamske verden. Når disse folka signaliserer at islamkrikk ikke kan tåles her i landet, og at ytringfriheten er såre begrenset, innser de at disse folke i realiteten står på undertrykkernes side i de landene de er kommet fra, samtidig som de bidrar til å gi undertrykkende styresmakter fritt leide til å fortsette med sin undertrykkelse, i islam og Allah’s navn.
Det er helt utrolig, men slik er det. At de ikke skammer seg. At de ikke ser sin selvdestruktive, pinlige, forførende og kontraproduktive naivitet? Å støtte islam direkte er en ting, å gjøre det indirekte en annen. Å gjøre det åpent er en ting, men å gjøre det unnvikende og indirekte viser hvor lavt de setter de grunnverdiene vår Grunnlov er tuftet på.
Jeg vil her nevne Johannes Morken spesielt. Han er redaktør
for det statsstøttede Magasinet – som forresten ironisk støttes av Halovr
Fosli, antakelig på grunn av uvitenhet og ren godtroenhet - og her angriper
han til stadighet det han ynder å kalle den indiske hindunasjonalismen, et
uttrykk han repeterer og repeterer, for å få budskapet til å synke inn, en
nasjonalisme han gjerne vil ha oss til å tro ikke er stort bedre enn nazisme.
Det fins ikke noe forbehold her, det er hinduenes skyld, hele tiden. Det
fremføres ikke ett argument mot islam som agens i det store dramaet som nå utvikler
seg i India. Hvis man er så redd for islam og Allah, at man glemmer all kritikk
og legger ensidig skylden på hinduen, da er mani bunn og grunn bare et lite
dytt unna før man tar skrittet over og inn i islam og blir muslim for
evigheten.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/india-en-voldsom-oversikt-i-mte-med.html
Noen flere gullkorn fra «Uten frihet, ingen ytringsfrihet»:
Lars Kolbeinstveit: .., vi får høre at medier ikke
har ytringsplikt, at mediene har et ansvar for å redigere, og for å unngå at
det skapes skjev balanse … mange kronikker og og debattinnlegg bør trykkes,
statuer bør få stå, slike stemmer bør høres
… Det er ved å fremelske en liberale ytringskultur vi best kan klare å
dempe polariseringstendenser i den offentlige debatten … s 359.
Om FN og resolusjonene: I perioden 1999 og 2010 la muslimske land frem en rekke resolusjoner mot såkalt «nedsettende uttalelser om religion» for FN’s menneskerettighetsråd. Det første forslaget ble lagt frem av Pakistan i 1999 og søkte å beskytte islam mot nedsettende uttalelser. Resolusjonen ble raskt endret til at man ønsket å «kjempe mot hat, diskriminering, intoleranse og vold motivert av intoleranse overfor religion, et forslag som fikk flertall. I 2007 og 2008 ble tonen skjerpet. Da greide OIC i tillegg å få med seg rådet på å kreve rapportering på tilfeller der «ytringsfriheten ble misbrukt til nedsettende omtale av religioner». I 2008 ble også OIC’s krav om FN-rapportering på tilfeller «der ytringsfriheten blir misbrukt til nedsettende omtale av religioner for første gang fremlagt overfor generalforsamlingen. Mange stater ble usikre og stemte imot, men 86 stemte for og 53 mot og 42 avholdende. Norge stemte imot … s 150 f. Se denne og se hva vi her har å gjøre med:
https://neitilislam.blogspot.com/2014/01/kairo-de-muslimske-menneskerettighetene.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/terje-tvedt-det-internasjonale.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/om-det-begredelige-europaradet-kairo.html
Even Gran: .. det hjelper ikke at noen tydeligvis skjer med psyken vår i nettdiskusjoner, som kan få selv den mest sympatiske og joviale blant oss til å fremstå som drittsekker … s 148
… det ble fort til at man overtolket rasisme og /eller
vestlig arroganse inn i det meste av godt begrunnet forsvar for liberale
verdier …
… utgangspunktet var radikale muslimers drapstrusler mot –
og faktisk drap på – en lang rekke personer som i henhold til deres
verdensbilde hadde «fornærmet profeten».
Kommentar: Her ser vi det: Man tenker «verdensbilde»,
hvilket er et forsøk på nivellering eller forskjønning. Det burde stå: Deres
gud eller gudsbilde, ikke bare et nonchalant pip som «verdensbilde».s
143
Gran skriver også følgende: … ikke bare kan du bli arrestert
og få dødsstraff for blasfemi, men landet (Pakistan) har også en stor gruppe
ekstremister som nærmest konkurrerer om å bevise sin sterke tro og lojalitet
til Gud overfor hverandre … s 155. (Mange mulimer vil ha seg frabedt å kalle Allah Gud eller forbine Allah med Gud. Når f eks Gule mener at Allah er et generisk navn for Gud, tar han feil).
Kommentar: Gran bruker her Gud om Allah – eller
omvendt - og dermed nivellerer han seg selv – pluss ordet - overfor begrepet Gud, som like godt kan
være Allah, slik Gran fremstiller det. Er ikke dette typisk human-etisk? Man forsøker
å bagatellisere det man ikke tror på, nemlig Gud. Faren ligger da nær for at
man ikke makter å skjelne og skille mellom den kristne Gud og den islamske
Allah – hvilket er en meget farlig vei å begi seg ut på. Boken jeg siterer fra
er da også utgitt på Humanist forlag 2022.
Storberget: «… religionskritikk er beskyttet av ytringsfriheten og at ytringer ikke kan straffes med mindre de er «forhånende eller på annen måte sterkt krenkende … « s 138
Rustad: … et forsøk på å «beskytte muslimenes sensivitet».
Flertallet i Norge: De troendes ønske om «å få sine religiøse følelser vernet mot hets» kunne ikke lenger imøtekommes.
Shakeel Rehman: Unge muslimer vokst opp i Vesten har nylig kommet med drapstrusler mot eksmuslimer bosatt i Vesten … s 132
Befolkningen, ikke bare i Pakistan, men ellers i den muslimske verden, er blitt tatt som gisler av den nyislamistiske vekkelsen og konformitetspresset den fører med seg … uten toleranse og retten til ytringsfrihet kan ikke minoriteter slippe til med sine meninger … s 129. … slik har islamister etablert et terrorvelde, ve å erklære all kritikk for blasfemi og ved å opphøye seg selv til beskyttere av islams og profetens ære … de har brukt samme tankesett som fører til æresdrap, ved å gjøre blasfemi til et spørsmål om ære, svik og krenkelse, og dermed har de klart å sette en stopper for all debatt og refleksjon rundt religionens politiske maktgrunnlag …
Dana Manouchehri: … friheten til å kunne fornærme eller hånde er en del av et fungerende demografi … religionskritikk, især islamkritikk, blir mer og mer koblet opp mot muslimhat, islamofobi og rasisme … det er et demokratisk problem, da én religion er i ferd med å få amnesti mot kritikk.
Vi i LIM ser ikke noen annen løsning på dette enn å
fortsette å krenke og kritisere det som krenkes
må, det er ikke ulovlig å spotte, kritisere eller til og med fornærme
religiøse skikkelser som ikke lenger lever … Koranen er tydelig på at det er
uakseptabelt å bruke nedsettende ord og beskrivelser av profetene, på dette
punktet er ikke islam forenlig med ytringsfrihetens rammer, og dette er
bakgrunnen og årsaken til angrepet på Charlie Hebdo. s 98 f
Filosofen Lars Svendsen: Den store faren for akademiske institusjoner er ikke at en ansatt sier noe krenkende – det kan håndteres – men snarere at man innskrenker den akademiske frihet for å forhindre at noen overhodet kan krenkes … det fins legitim, rasjonell kritikk, også kritikk som retter seg mot grupper – til og med presumtivt sårbare grupper – ikke kun fobier. Det er uholdbart å hevde at noen med rimelighet kan sies å være krenket ene og alene fordi de føler seg krenket … (jeg vil tilføye: … eller fordi noen andre sier at disse er krenket … ).
… den generelle ytringsfrihet tilkommer alle borgere ene og
alene i kraft av å være borgere … s 43
Sylo Taraku: … det er et paradoks at vi i Norge
diskuterer begrensninger heller enn beskyttelse og utvidelse av
ytringsfriheten, s 42. (Fleming Rose: Mellom ord og handling står et
menneske med en bevissthet og en evne til å vurdere hva som er riktig og galt.
Det kan aldri være ord i seg selv som liksom et trykk på en knapp får mennesker
til å reagere»). … Ofte forveksles hatkriminalitet med hatefulle ytringer …
Argumentene for å stramme inn ytringsfriheten i toleransens navn, fremstår mer
som moralske argumenter enn som velfunderte tanker om hvordan man faktisk
begrenser ekstremisme … Det er også potensielt farlig å viske ut skillet mellom
ord og handling, slik autoritære regimer pleier å gjøre … s 37 Blant
liberaldemokratiske land i Europa opplever landene med mest ytringsfrihet
mindre voldelig ekstremisme enn de med strengere rammer rundt ytringsfriheten
og foreningsfriheten.
Alt dette over burde være ord fascistoidene bør merke
seg og prøve å rette inn sin manglende dømmekraft etter. Slik jeg ser det, har
de mistet både kart og kompass.(For de som ikke vet eller skjønner hva en fascistoid
er, må jeg bare be om at man «undersøker» nærmere annet steds enn her. Ordet er
blitt flittig brukt av Lars Gule som visstnok tror han er svært så liberal,
mens han i virkeligheten kan karakteriseres som svært totalitær.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/trigger-warning-et-dig-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/jihadist-psychopath-arets-bok.html
Når det gjelder «heffere», som f eks L Fragell og Morten Horn, pluss Gule, så bør de ta seg en bolle og forsøke å se humoren, harselasinvitasjonen eller ironien i egen dumhet:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/br-human-etisk-forbund-na-ta-kvelden.html
For å gå litt lenger, og for spekulasjonens skyld:
Vi kan nå spørre hvor langt alt dette har gått: Ville avisene Dagen og Vårt Land ha våget å behandle dialogen mellom Nicolaus Cusanus og kalif Muhammed ii. på 1400-tallet?
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html
Cusanus døde i 1464. Han forsøkte å samle Øst- og
Vest-kirken, et forsøkt som ikke lykkes. Han ble involvert i relasjonen mellom
pave Pius 2 og sultan Muhammed 2 da denne av Pius ble tilbudt å bli keiser hvis
han lot seg døpe (med litt vann). Paven påstå at sultanen ikke ville bryte med
islam om han godtok dette, men tvert om fullbyrde koranens budskap, fordi det
tross alt var så mange likhetspunkter mellom islam og kristendommen.
Cusanus ser i utgangspunktet islam som et kristent
læreavvik, men ikke verre enn at det kunne kompatibiliseres. Hensikten var å
skape forståelse for fellestrekk i begge religioner og slik skape større
forståelse for islam innen kirken.
I denne tidshorisonten finner vi bla «erkemuslimen» Ibn
Khaldun, - ville Horn og Morken ha tillatt å sette på trykke følgende:
These excerpts [Manuel II’s Paleologos’s dialog with the learned Persian]—deemed so incendiary today by Muslims despite their having been recorded more than six centuries earlier—were part of a stereotypical exchange reflective of its time. For example, Ibn Khaldun (d. 1406), jurist, renowned philosopher, historian, and sociologist—one of the greatest luminaries of Muslim civilization—was a contemporary of the Byzantine “philosopher king” Manuel II Paleologus. Here are Ibn Khaldun’s personal observations on Christianity, from his monumental historical treatise “The Muqaddimah”
We do not think that we should blacken
the pages of this book [The Muqaddimah] with discussion of their [Christian]
dogmas of unbelief. In general, they are well known. All of them are unbelief.
This is clearly stated in the noble Koran. To discuss or argue those things
with them is not up to us. It is for them to choose between conversion to
Islam, payment of the poll tax, or death.
Thus even one of the greatest of Muslim intellectuals had not the slightest interest in “dialog” with Christians view
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/kirker-og-katedraler-i-brann.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/islamske-angrep-pa-vesten-fra-632-til.html
Jeg bare spør: Ville de såkalt kristne avisene Dagen og Vårt land ha turt å ta inn følgende uttalelse fra en islamkritiker i dag - hvis vi parafraserer Khaldun, slik at han ord retter seg mot islam og ikke kristentroen, ville de to fascistoide personene ha tatt inn og latt stå følgende påstander på sitt nettforum:
We
do not think that we should blacken the pages of this book discussing freedom
of belief with discussion of their [the muslims] dogmas of unbelief. In
general, they are well known. All of them are unbelief. This is clearly stated
in the noble Christian writings. To discuss or argue those things with them is
not up to us. It is for them to choose between conversion to christianity, its
freedom, democracy and way of life …
Ibn Khaldhun, den berømte nordafrikanske sosiolog på 1400-tallet, f eks, forutsetter at det påligger enhver muslim og islam i selve seg å føre kontinuerlig jihad mot vantro, under dekke av å tilsvare den kristne «fredelige misjon uten sverdet», og hvis ikke dette ses som en integrert del av et system som primært er interessert i å etablere politikk, fremfor subjektivt rettet tro og religion, vel, da ser man ikke mye, og går da glipp av like mye …
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/she-is-in-danger-she-is-not-dangerous.html
1406 e Kr: Ibn Khaldun dør. Uansett hvordan en regjering kommer til makten, er den legitim så lenge den styrer etter sharia. Ser at grupper med størst følelse av stammetilhørighet og religiøs heterogeni, asabiya, er de som går seirende ut av maktkamper. Han er beundret i Vesten for sin “progressive” kunnskap, men begraver også ideen om at jihad er det samme som defensiv krigføring: I det muslimske samfunnet er hellig krig [jihad] en religiøs plikt på grunn av det universelle i den muslimske målsetningen, og forpliktelsen til å konvertere alle til islam enten ved overtalelse eller ved makt [...] De andre religiøse gruppene har ikke hatt en universell målsetning, og hellig krig har ikke vært plikt for dem, unntatt for selvforsvar. [...] De er bare pliktige til å etablere religionen sin blant sine egne. Derfor var israelittene etter Moses ikke opptatt av kongelig autoritet [f.eks. et kalifat]. Deres eneste oppdrag var å etablere religionen sin [ikke spre den til nasjonene] [...] Men islam er forpliktet til å skaffe seg makt over andre nasjoner. [10] De moderne autoritetene er enige. Jihad er i Encyclopaedia of Islam av Emile Tyan beskrevet slik: “Utbredelsen av Islam ved våpen er en religiøs plikt som tilfaller muslimer generelt [...] Jihad må utføres helt til hele verden er underlagt Islam. [...] Islam må regjere over hele verden før doktrinen om Jihad [krigføring for utbredelse av Islam] kan elimineres.” Den irakiske juristen Majid Khaduri (1909-2007) definerer jihad som krigføring, og forsetter: “jihad [...] er ansett av alle jurister, nesten uten unntak, som en kollektiv plikt som tilfaller hele det muslimske samfunn.” [11] Og selvfølgelig er muslimske lovsamlinger på arabisk enda mer frittalende. [12]” (Raymond Ibrahim 01.12.2011 kl. 07.00 på document.no).
http://neitilislam.blogspot.com/2022/10/putin-den-nye-hitler.html
Om bla Khaldun:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/she-is-in-danger-she-is-not-dangerous.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/tidsbilde-og-terror-de-vil-ikke-tro-det.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/nar-antirasister-motarbeider-seg-selv.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/en-virkelig-fob-fra-virkeligheten.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/01/kan-muslimer-stole-pa-sosialistene.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/12/mot-strmmen.html
Hadde Cusanus hatt en sjanse i dag?
http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar