Fullnarkose
Vi har fått i hende en liten fortelling som forteller mye om den islamofobe stemning i visse deler av befolkningen i dagens Norge og her er det snakk om genuin fobi, ingen tvil om det, men dog, et fobisk utslag som kan tåle dagens lys på denne bloggen, nettopp fordi den kan belyse i det minste litt om hva fobi dreier seg om, for visse engstelige personligheter, og fordi fobier jo kan ha en sjanse å leges, hvis det den legges ut og kommer frem i lyset.
Historien, som skal være fra virkeligheten, er riktig nok nokså makaber og kan skremme de mest mentalt hardføre, uansett evne til romslig innlevelse, hvis slike noen gang virkelig skulle begynne å tenke over det hvis de skulle havne i samme situasjon.
Men grunnen til at vi legger den ut, er altså ikke å skremme, men å få eventuelle lesere til å måpe, i undring, og dessuten for å få folk til å tenke: Hvor langt er det tillatt å gå for å få frem et budskap, enn si, et faktum, eller et påstått faktum, for å få frem et poeng, slik vi ser det, nemlig at islams tilstedeværelse overalt i landet nå virkelig påvirker folks fantasi og følelsesliv på det mest livlige, eller fryktsomme, alt etter som man ser det.
Vel, vi lar det stå til, vel vitende at vi - med urette - kan anklages for rasisme, men hvis intensjon er det motsatte.
(Brev stilet til Bjørg og Tove, datert i desember 2011 en gang):
Ja, nå er narkosen og over og det ble – akkurat som jeg fryktet – et helvete uten like og en opplevelse jeg ikke har hørt noen andre har måttet gjennomgå. Jeg har nesten ikke ord og er i grunnen altfor sliten til å skrive om det og dessuten er det å fortelle om hva som skjedde det nesten like ille som opplevelsen selv. Det er å gjennomgå et marerittet på ny, en påkjenning som bare de færreste vil ha noe godt av å høre om og ta til seg.
Jeg fatter ikke at dette var mulig på et norsk sykehus og det attpåtil det et av de beste og det sykehuset som antakelig har innleid den beste ekspertise fra hele verden.
Det heter jo at det man ikke vet, det har man heller ikke godt av, men det jeg opplevde er så grovt og grusomt at det bør bli kjent for alle, spesielt for myndighetene, som muligens kan foreta seg noe, men som jeg tviler på de er i stand til. For spørsmålet er ganske enkelt dette: Vil jeg ble trodd om jeg klager og forteller hele historien? Neppe. Dessuten vil jobben med å få det ut i offentligheten ta knekken på meg, det er jeg ikke i noen som helst tvil om.
Jeg tviler på det. Historien er simpelthen så vill og ufattelig at det overgår enhver forstand. Jeg frykter at man bare vil le av det og glemme det så fort som mulig, for et normalt menneske kan ikke forventes å tro på det, til det er historien for fantastisk og ( ... ).
Jeg møtte opp presis kl 7.00 etter å ha fastet helt etter boka fra kl 24.00 av, og var faktisk ikke sugen på røyk, selv om jeg altså ikke hadde fått i meg noe nikotin siden midnatt. Jeg hadde mer enn nok med å forberede meg på og grue meg til hva som skulle skje, så jeg hadde ikke tid for å tenke på røyk, eller vann. Og nå skulle jeg altså i fullnarkose, som er noe annet og mer dypt enn bare spinalbedøvelse.
Jeg fikk anvist en seng, kledde av meg, tok på meg sykehuspyjamasen og svalgte en 5-6 hvite tabletter med litt vann.
- Noe beroligende, forsikret hjelpepleieren, han var norsk og i 20-årene.
Og så ble jeg trillet inn på operasjonsrommet, hvor jeg ble møtt av et stort smil og et glis som var så stort og vennlig at jeg kunne se begge jekslene lengst inne i gapet hennes. Hun var mørk i huden, litt spjel og slintrete i kroppen og kanskje 160 cm høy, men ikke ( ... ), og jeg mistenkte henne med det samme for å være fra Midtøsten et sted, muligens fra Iran, og samtidig muslim, og det var de fleste andre i rommet også, fikk jeg et bestemt inntrykk av, etter hvert.
Når jeg tenker etter så denne dama mer ut som en slakter enn en kirurg. Hun hadde store, svarte øyne og innsunkede øyenhuler. Jeg fikk så vidt tenkt tanken at her kunne man godt tenke seg falske attester og statlig organisert korrupsjon på høyeste plan, i bakgrunnen. Det merkelige var kanskje at jeg ikke følte meg det spor redd eller engstelig. Psyken tilpasser seg og tror det beste om de fleste i det lengste. Ofte helt til det er for sent. Jeg la min skjebne i de beste hender, der og da, og lot prosessen begynne det hele stå til, uten forbehold.
-Velkommen, velkommen var det første dama sa, på et gebrokkent norsk. Hun sto og dyttet på eller befølte skalpellene, pinsettene, nålene og saksene på instrumentbordet, som om det manglet noe og at alt ikke var helt klargjort, ennå. Hun holdt en saks opp foran ansiktet mitt og liksom spisset den, akkurat som frisører gjerne gjør, med å klippe fort i luften, sax sax sax. ( ... ) Jeg burde altså ikke ha noe å frykte, hva angikk instrumentene, og det virket som om hun trippet etter å få satt i gang, (og få meg ut), og før jeg visste ordet kom en mann som satte nålen i venstre hånd på meg, litt for raskt og litt for ”kontant”, etter min mening, men sikkert helt profesjonelt, og helt uten medfølelse eller empatisk ironi av noe slag. Jeg tenkte: Dette mennesket er virkelig kaldblodig. Her kan man ikke vente noen pardong, hvis det skulle skje noe. Også han så ut til å komme fra et annet kontinent, på hudfargen å dømme, ikke helt mørk og heller ikke helt lys, og muslim, altså, slik jeg så det. Man ser det ofte på ansiktstuttrykket, ja, og kroppsbevegelsene for øvrig. (Tro du meg!). Muslimer har noe nesten dystert alvorlig over seg, til vanlig, i hvert fall de få jeg har møtt.
Jeg så meg fort rundt i rommet: Det var ikke et menneske å se med tydelig vestlig eller europeisk utsende. Og så kjente jeg nålen åle seg inn i blodåren. Snart ville jeg være i det totale mørke og uskyldig som et lite lam der jeg lå, på benken.
-Det gjorde vondt, sa jeg, i håp om at mannen kanskje ville finne ut at hadde satt inn nålen skjevt eller noe sånt og at han kunne rette på det, men den gang ei. Han bare skulte på meg, men uttrykte ikke en mine og det var umulig å se om han hadde forstått hva jeg sa, eller ikke.
-Nå kommer narkosen, hørte jeg ham si og så forsvant jeg. Trodde jeg. For jeg forsvant ikke i det hele tatt. Jeg merket at øynene lukket seg og at jeg ikke hadde følelser igjen i kroppen. Den var rett og slett ”gone with the wind” og fra nå av skjønte jeg at de kunne gjøre hva de vill med meg, og det var akkurat det de gjorde. De kunne si og gjøre hva de måtte ønske. Her var det en klan eller et broderskap som var i sving – under gjensidig og kollektivt taushetsløfte. Det var jeg lite i tvil om.
Hvis du har litt tålmodighet, vil du få høre hva som skjedde videre, men jeg vil allerede her og nå advare deg: Hvis du helst vil unngå mareritt, bør du helst unngå det jeg har å fortelle. Det kan dessuten komme til å avføde et ramaskrik i landet. Og om mulig, vil nok helseministeren måtte forlate taburetten, samtidig som sykehuset vil få noe å forklare og stilles til ansvar for. Hvis alt går som det skal. Men jeg har jo ikke opptak av hva som skjedde, så jeg vil få store vansker med å bevise tingene, hvis det i det hele tatt vil la seg gjøre. Men først må jeg fortelle at jeg faktisk har studert arabisk nå, i nærmere 3 år, så jeg har fått med meg det grunnleggende, dvs jeg forstår det meste av hva som blir sagt når muslimer som snakker arabisk snakker sammen. Arabisk er – som hebraisk – et interessant språk og helt annerledes oppbygd enn vårt indoeuropeiske språk. Det er liksom to forskjellige språk som tenker og resonnerer helt ulikt, og på hver sin planet, selv om språkene faktisk går an å oversette, på et vis.
Sekunder etter at narkosen virket hørte jeg at aktiviteten i rommet begynte å øke og bli hektisk. Alt utstyr ble rullet på plass og man snakket om løst og fast, om barn og tanter, om hva man skulle ha til middag og om en fantastisk leilighet søstra til en eller hadde fått og flyttet inn i, et lite palass med 2 bad, 5 soverom og andre nødvendige fasiliteter. En annen stemme fortalte om en ny shabab-bank som var opprettet, av onkelen. Det ble allerede sendt store beløp ”nedover”.
Oppi alt dette klirret det i instrumentene og det virket som stoler og bord stadig ble flyttet om på i rommet. Det var som om folk som ikke hadde noe der å gjøre var kommet inn, av en eller annen grunn.
Så hørte jeg en dyp stemme, en mannsstemme si:
-Er grisen omskåret?
-Har ikke sjekket ennå, sier en tynn damestemme.
-Vel, så gjør det nå da, sier mannen.
Det blir en kortere pause og det blir helt stille i rommet.
-Fytt i rakkeren, sier en annen mannsstemme.
- Se den flensen, sier en kvinne. – Fy fan så mye dritt har jeg ikke sett før. Vi burde omskjære ham umiddelbart … he, he ...
-Helt feil, sier den første mannsstemmen- - La ham bare gå rundt med møkka, det har de godt av og dett er en fatwa …
-Selvsagt, sier en nøytral stemme.
-Det hopper og spretter noe der nede, sier nå en kvinnestemme jeg ikke har hørt før. Hun høres skremt ut. Hun har oppdaget noe meget unormalt eller truende.
-Hva i helvete, har han flatlus også? sier sjefsstemmen.
Det foretas nå en noggrann undersøkelse av skrittet mitt, hvis jeg ikke tar feil.
-Hent sauesaksa, hører jeg sjefen si.
Jeg hører nå en monoton og kvass dur, som fra en stor klippemaskin, og noe foregår nedentil, det skal være sikkert. Jeg begynner allerede nå å kvi meg storlig til å våkne, hvis jeg noen gang kommer til å våkne opp fra dette, da, tenker jeg.
-Denne fyren har tydelig røykt og drukket mye, sier stemmen til hun som ønsket meg velkommen med saksa. – Det er helt utrolig at leverprøvene er så normale.
-Jævla kuffar, sier tre eller fire stemmer nå unisont. – Har spist mye gris … fy fan … svin …
-Hent noe sprit, sier så sjefen.
Så hører jeg at det begynner å gurgle noe voldsomt i halsen min. Samtidig som at noen fører et eller annet som veser sterkt nedover spiserøret. Det er nok en oppsugningsslange, ett eller annet som puster inn med stor kraft. Spriten suges nå med andre ord ut, etter at de har gurglet meg med den.
-Nå skal han jaggu få svi i halsen, sier en mann. Det er noe ungdommelig og nesten lattermildt i måten han sier det på.
-Insha Allah, insha Alalh, hører jeg noen mumle.
-Allah hu achbar, Allah hu achbar, mumler andre.
Nå hører jeg plutselig at en dør går opp og inn kommer det en kvinnestemme som spør på helnorsk om hun kan ta ut ( ... ) nå. Det er ( ... ) som har undersøkt meg noen dager tidligere og som fant ut at jeg hadde en ( ... ) svevende i en syste oppe ved bihulene.
Fra nå av hører jeg ingen forlystelse i rommet, ingen bønner til Allah og ( ... ) blir så operert ut, uten besvergelser av noe slag, vil jeg tro, for fra det av ( ... ) kom inn i rommet, må jeg ha besvimt prompte - av lettelse eller takknemlighet. Av troen på å være reddet, i sikkerhet og vel tatt vare på.
The End.
Vi har fått i hende en liten fortelling som forteller mye om den islamofobe stemning i visse deler av befolkningen i dagens Norge og her er det snakk om genuin fobi, ingen tvil om det, men dog, et fobisk utslag som kan tåle dagens lys på denne bloggen, nettopp fordi den kan belyse i det minste litt om hva fobi dreier seg om, for visse engstelige personligheter, og fordi fobier jo kan ha en sjanse å leges, hvis det den legges ut og kommer frem i lyset.
Historien, som skal være fra virkeligheten, er riktig nok nokså makaber og kan skremme de mest mentalt hardføre, uansett evne til romslig innlevelse, hvis slike noen gang virkelig skulle begynne å tenke over det hvis de skulle havne i samme situasjon.
Men grunnen til at vi legger den ut, er altså ikke å skremme, men å få eventuelle lesere til å måpe, i undring, og dessuten for å få folk til å tenke: Hvor langt er det tillatt å gå for å få frem et budskap, enn si, et faktum, eller et påstått faktum, for å få frem et poeng, slik vi ser det, nemlig at islams tilstedeværelse overalt i landet nå virkelig påvirker folks fantasi og følelsesliv på det mest livlige, eller fryktsomme, alt etter som man ser det.
Vel, vi lar det stå til, vel vitende at vi - med urette - kan anklages for rasisme, men hvis intensjon er det motsatte.
(Brev stilet til Bjørg og Tove, datert i desember 2011 en gang):
Ja, nå er narkosen og over og det ble – akkurat som jeg fryktet – et helvete uten like og en opplevelse jeg ikke har hørt noen andre har måttet gjennomgå. Jeg har nesten ikke ord og er i grunnen altfor sliten til å skrive om det og dessuten er det å fortelle om hva som skjedde det nesten like ille som opplevelsen selv. Det er å gjennomgå et marerittet på ny, en påkjenning som bare de færreste vil ha noe godt av å høre om og ta til seg.
Jeg fatter ikke at dette var mulig på et norsk sykehus og det attpåtil det et av de beste og det sykehuset som antakelig har innleid den beste ekspertise fra hele verden.
Det heter jo at det man ikke vet, det har man heller ikke godt av, men det jeg opplevde er så grovt og grusomt at det bør bli kjent for alle, spesielt for myndighetene, som muligens kan foreta seg noe, men som jeg tviler på de er i stand til. For spørsmålet er ganske enkelt dette: Vil jeg ble trodd om jeg klager og forteller hele historien? Neppe. Dessuten vil jobben med å få det ut i offentligheten ta knekken på meg, det er jeg ikke i noen som helst tvil om.
Jeg tviler på det. Historien er simpelthen så vill og ufattelig at det overgår enhver forstand. Jeg frykter at man bare vil le av det og glemme det så fort som mulig, for et normalt menneske kan ikke forventes å tro på det, til det er historien for fantastisk og ( ... ).
Jeg møtte opp presis kl 7.00 etter å ha fastet helt etter boka fra kl 24.00 av, og var faktisk ikke sugen på røyk, selv om jeg altså ikke hadde fått i meg noe nikotin siden midnatt. Jeg hadde mer enn nok med å forberede meg på og grue meg til hva som skulle skje, så jeg hadde ikke tid for å tenke på røyk, eller vann. Og nå skulle jeg altså i fullnarkose, som er noe annet og mer dypt enn bare spinalbedøvelse.
Jeg fikk anvist en seng, kledde av meg, tok på meg sykehuspyjamasen og svalgte en 5-6 hvite tabletter med litt vann.
- Noe beroligende, forsikret hjelpepleieren, han var norsk og i 20-årene.
Og så ble jeg trillet inn på operasjonsrommet, hvor jeg ble møtt av et stort smil og et glis som var så stort og vennlig at jeg kunne se begge jekslene lengst inne i gapet hennes. Hun var mørk i huden, litt spjel og slintrete i kroppen og kanskje 160 cm høy, men ikke ( ... ), og jeg mistenkte henne med det samme for å være fra Midtøsten et sted, muligens fra Iran, og samtidig muslim, og det var de fleste andre i rommet også, fikk jeg et bestemt inntrykk av, etter hvert.
Når jeg tenker etter så denne dama mer ut som en slakter enn en kirurg. Hun hadde store, svarte øyne og innsunkede øyenhuler. Jeg fikk så vidt tenkt tanken at her kunne man godt tenke seg falske attester og statlig organisert korrupsjon på høyeste plan, i bakgrunnen. Det merkelige var kanskje at jeg ikke følte meg det spor redd eller engstelig. Psyken tilpasser seg og tror det beste om de fleste i det lengste. Ofte helt til det er for sent. Jeg la min skjebne i de beste hender, der og da, og lot prosessen begynne det hele stå til, uten forbehold.
-Velkommen, velkommen var det første dama sa, på et gebrokkent norsk. Hun sto og dyttet på eller befølte skalpellene, pinsettene, nålene og saksene på instrumentbordet, som om det manglet noe og at alt ikke var helt klargjort, ennå. Hun holdt en saks opp foran ansiktet mitt og liksom spisset den, akkurat som frisører gjerne gjør, med å klippe fort i luften, sax sax sax. ( ... ) Jeg burde altså ikke ha noe å frykte, hva angikk instrumentene, og det virket som om hun trippet etter å få satt i gang, (og få meg ut), og før jeg visste ordet kom en mann som satte nålen i venstre hånd på meg, litt for raskt og litt for ”kontant”, etter min mening, men sikkert helt profesjonelt, og helt uten medfølelse eller empatisk ironi av noe slag. Jeg tenkte: Dette mennesket er virkelig kaldblodig. Her kan man ikke vente noen pardong, hvis det skulle skje noe. Også han så ut til å komme fra et annet kontinent, på hudfargen å dømme, ikke helt mørk og heller ikke helt lys, og muslim, altså, slik jeg så det. Man ser det ofte på ansiktstuttrykket, ja, og kroppsbevegelsene for øvrig. (Tro du meg!). Muslimer har noe nesten dystert alvorlig over seg, til vanlig, i hvert fall de få jeg har møtt.
Jeg så meg fort rundt i rommet: Det var ikke et menneske å se med tydelig vestlig eller europeisk utsende. Og så kjente jeg nålen åle seg inn i blodåren. Snart ville jeg være i det totale mørke og uskyldig som et lite lam der jeg lå, på benken.
-Det gjorde vondt, sa jeg, i håp om at mannen kanskje ville finne ut at hadde satt inn nålen skjevt eller noe sånt og at han kunne rette på det, men den gang ei. Han bare skulte på meg, men uttrykte ikke en mine og det var umulig å se om han hadde forstått hva jeg sa, eller ikke.
-Nå kommer narkosen, hørte jeg ham si og så forsvant jeg. Trodde jeg. For jeg forsvant ikke i det hele tatt. Jeg merket at øynene lukket seg og at jeg ikke hadde følelser igjen i kroppen. Den var rett og slett ”gone with the wind” og fra nå av skjønte jeg at de kunne gjøre hva de vill med meg, og det var akkurat det de gjorde. De kunne si og gjøre hva de måtte ønske. Her var det en klan eller et broderskap som var i sving – under gjensidig og kollektivt taushetsløfte. Det var jeg lite i tvil om.
Hvis du har litt tålmodighet, vil du få høre hva som skjedde videre, men jeg vil allerede her og nå advare deg: Hvis du helst vil unngå mareritt, bør du helst unngå det jeg har å fortelle. Det kan dessuten komme til å avføde et ramaskrik i landet. Og om mulig, vil nok helseministeren måtte forlate taburetten, samtidig som sykehuset vil få noe å forklare og stilles til ansvar for. Hvis alt går som det skal. Men jeg har jo ikke opptak av hva som skjedde, så jeg vil få store vansker med å bevise tingene, hvis det i det hele tatt vil la seg gjøre. Men først må jeg fortelle at jeg faktisk har studert arabisk nå, i nærmere 3 år, så jeg har fått med meg det grunnleggende, dvs jeg forstår det meste av hva som blir sagt når muslimer som snakker arabisk snakker sammen. Arabisk er – som hebraisk – et interessant språk og helt annerledes oppbygd enn vårt indoeuropeiske språk. Det er liksom to forskjellige språk som tenker og resonnerer helt ulikt, og på hver sin planet, selv om språkene faktisk går an å oversette, på et vis.
Sekunder etter at narkosen virket hørte jeg at aktiviteten i rommet begynte å øke og bli hektisk. Alt utstyr ble rullet på plass og man snakket om løst og fast, om barn og tanter, om hva man skulle ha til middag og om en fantastisk leilighet søstra til en eller hadde fått og flyttet inn i, et lite palass med 2 bad, 5 soverom og andre nødvendige fasiliteter. En annen stemme fortalte om en ny shabab-bank som var opprettet, av onkelen. Det ble allerede sendt store beløp ”nedover”.
Oppi alt dette klirret det i instrumentene og det virket som stoler og bord stadig ble flyttet om på i rommet. Det var som om folk som ikke hadde noe der å gjøre var kommet inn, av en eller annen grunn.
Så hørte jeg en dyp stemme, en mannsstemme si:
-Er grisen omskåret?
-Har ikke sjekket ennå, sier en tynn damestemme.
-Vel, så gjør det nå da, sier mannen.
Det blir en kortere pause og det blir helt stille i rommet.
-Fytt i rakkeren, sier en annen mannsstemme.
- Se den flensen, sier en kvinne. – Fy fan så mye dritt har jeg ikke sett før. Vi burde omskjære ham umiddelbart … he, he ...
-Helt feil, sier den første mannsstemmen- - La ham bare gå rundt med møkka, det har de godt av og dett er en fatwa …
-Selvsagt, sier en nøytral stemme.
-Det hopper og spretter noe der nede, sier nå en kvinnestemme jeg ikke har hørt før. Hun høres skremt ut. Hun har oppdaget noe meget unormalt eller truende.
-Hva i helvete, har han flatlus også? sier sjefsstemmen.
Det foretas nå en noggrann undersøkelse av skrittet mitt, hvis jeg ikke tar feil.
-Hent sauesaksa, hører jeg sjefen si.
Jeg hører nå en monoton og kvass dur, som fra en stor klippemaskin, og noe foregår nedentil, det skal være sikkert. Jeg begynner allerede nå å kvi meg storlig til å våkne, hvis jeg noen gang kommer til å våkne opp fra dette, da, tenker jeg.
-Denne fyren har tydelig røykt og drukket mye, sier stemmen til hun som ønsket meg velkommen med saksa. – Det er helt utrolig at leverprøvene er så normale.
-Jævla kuffar, sier tre eller fire stemmer nå unisont. – Har spist mye gris … fy fan … svin …
-Hent noe sprit, sier så sjefen.
Så hører jeg at det begynner å gurgle noe voldsomt i halsen min. Samtidig som at noen fører et eller annet som veser sterkt nedover spiserøret. Det er nok en oppsugningsslange, ett eller annet som puster inn med stor kraft. Spriten suges nå med andre ord ut, etter at de har gurglet meg med den.
-Nå skal han jaggu få svi i halsen, sier en mann. Det er noe ungdommelig og nesten lattermildt i måten han sier det på.
-Insha Allah, insha Alalh, hører jeg noen mumle.
-Allah hu achbar, Allah hu achbar, mumler andre.
Nå hører jeg plutselig at en dør går opp og inn kommer det en kvinnestemme som spør på helnorsk om hun kan ta ut ( ... ) nå. Det er ( ... ) som har undersøkt meg noen dager tidligere og som fant ut at jeg hadde en ( ... ) svevende i en syste oppe ved bihulene.
Fra nå av hører jeg ingen forlystelse i rommet, ingen bønner til Allah og ( ... ) blir så operert ut, uten besvergelser av noe slag, vil jeg tro, for fra det av ( ... ) kom inn i rommet, må jeg ha besvimt prompte - av lettelse eller takknemlighet. Av troen på å være reddet, i sikkerhet og vel tatt vare på.
The End.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar