Mot Strømmen

 (Obs: Dette innlegget er supplert i dag, se tillegg under. Det er dessuten også supplert i dag den 11. juli med presiseringer lagt inn på VGD av Strømmen selv som for den perplekse leser kan bringe en viss oppklaring: Uansett, etter vår mening bedriver Strømmen en form for "kill by association" ... dvs han assosierer alle moderate (og ufarlige?) islamkritikere som ikke er fascister eller fascistoider så nært opp til de virkelige fascistene at det kan komme ut på ett - en i sannhet fiffig manøver, spør du oss).

Øyvind Strømmen er sikkert en koselig fyr, en kosebamse vil mange si, et ekte svigermorsbarn, en hyggelig 68’er, bare født 12 år etter den revolusjonen som feide over den studerende underklasse i 1968 og deromkring.

Denne mislykkede revolusjonen sitter ennå i oss. Vi går og sliter med den hver dag. Mange maktpersoner i styre og stell, i næringsliv og på diverse skoler og universiteter, er ennå ikke blitt voksne siden den gang. 

De er like fullt premissleverandører for hvordan vi skal tenke – og føle - den dag i dag. De er ikke kommet et skritt videre og sitter fast i sin evige ugdoms puerile synd, en synd som det ikke er så lett å finne tilgivelse for og som de aller fleste 68’ere ikke klarer å omvende seg fra. 

For for 68’erne finnes ingen himmel enn det helvete som de vil påtvinge andre som ennå ikke er omvendt til 68’ernes marxistiske  utopi, hvilket i virkeligheten er alt annet enn et utopia, men derimot det motsatte, dvs kun elendighet.

Forfatteren av boken Det mørke nettet, Øyvind Strømmen, er som skåret ut som en prototyp på hvordan 68’erne ønsket å fremstå og være: Strømmen legemliggjør den ideelle marxistiske intellektuelle, et menneske som vet og kan det meste og som forstår seg selv bedre enn andre forstår ham og folk bedre enn folk forstår seg selv.

Han tar sikkert avstand fra Lenins metoder og Gulag osv. Det virker som om Strømmen ikke bare føler seg som en feilfri, men ironisk nok også som et absolutt syndfritt menneske, hvilket han pr definisjon jo er, hvis han på dypet av sin eksistens ikke er kristen, og pr definisjona da ikke trenger noen som helst form for virkelig radikal tilgivelse, enn si omvendelse og frelse.

Av utseende og fremtoning  ser og snakker Strømmen som en som virkelig har sett noe og forstått noe, og når han snakker, så snakker han som en fortrolig blant fortrolige, dvs venner eller bekjente som også  vet noe og som – nær sagt er aksiomatisk enige. De har funnet og forvalter sannheten. Og det er dette alt dreier seg om for disse, at man vet sannheten  sammen. 

Det er noe samvittighetsfullt alvorlig og tynget over Strømmen. Han bærer på en samvittighet, tydeligvis, som plager ham: Han har ikke sagt tydelig nok fra tidligere, skriver han. Han mener at vi – hvem nå disse vi-ene er – har vært for lemfeldige med å kritisere og ta på alvor islamkritikere og islamkritikk. Og her bærer han tydeligvis på en samvittighet som ikke kan ta feil og derfor er han nå begynt å jakte på høyrekestreme nær sagt med alle -litterære - virkemiddel.

Det er derfor Strømmen oppfattes som om han ikke kan ta feil om de høyreradikale. Når han tar ordet høyreradikal i sin munn, forstår alle hva og hvem han mener. Han snakker om ”dem” eller ”det”, en kraft og krefter som befinner seg langt bortenfor hans egen horisont, enslags mørk masse eller noe som truer alles eksistensgrunnlag, både muslim som ikke-muslim og både materielt og moralsk.

Høyrekreftene gjøres til høyere, mørke, krefter i Strømmens tanke- og mentale univers. Han har hørt og sett noe og har latt seg bestyrte. Han er forferdet over de høyreradikale. Og det er fra disse den egentlige trussel mot Vesten kommer. Man skulle nesten tro at hvis Vesten gikk under i morgen, så var det oss selv vi hadde å takke og for all del og for enhver pris i hvert fall ikke islam og muslimene.

Men er det ikke nettopp dette høyreradikal og høyreekstreme islamkritiker også mener?

Men hvem er disse radikale? Jo, det er ikke lett å bli klok på. Han nevner riktig noen kandidater i sin bok , men avfeier å definere dem som høyreekstreme, dvs han frikjenner dem . Blankt. De høyreradikale er altså ikke høyreradikale like vel, det dreier seg bl a om Hallgrim Berg og Hege Storhaug. 

Men behovet for syndebukker i Strømmens hode lar seg ikke fornekte: De nevnte bør i det minste mistenkes for å være høyreekstreme i og anklages for dette i utgangspunktet, mener Strømmen, men bare i utgangspunktet. I sluttstykket er disse menneskene likevel ikke høyreradikale eller høyreekstreme. De er hverkan radikale eller ekstreme. 

De er snarere helt ufarlige – synes Strømmen å mene – men vil han så sette dem opp som idealmennesker for vår tid, mennesker som burde roses fordi de våget å si fra om hvordan islam påvirker Norge og Vesten og som man derfor bør lytte til og lære av med det største alvor og tas med på råd i fremtiden?

Neppe slik Strømmen ser det, vil jeg tro.

Hallgrim Berg kan selvsagt ikke anklages for å ha inspirert terroristen på noen måte, og kan heller beskyldes for å ha anti-demokratiske ideer (selv om han utrrykt sympati for Bat Ye’or), skriver Strømmen.

Om Mark Steyn skriver Strømmen at han er ingen åpenbar konspirasjonsteoretiker.

Om Bruce Bawer skriver han at han ikke fremstår som høyreekstremist.

At Morten Schau, (som trakk seg fra alle verv i Nordstrand SV da det ble kjent at han hadde meldt seg inn i Stopp islamiseringen av Norge, SIAN,) er høyreekstremist, virker usannsylig, skriver Strømmen.

Er Kent Andersen og Christan Tybring-Gjedde, eller for den del Siv Jensen, høyreekstremister? spør Strømmen. Og svaret han gir er: Nei. Forfekter de så en tilsvarende ideologi som Fjordmann eller Ander Behring Breivik? Svaret nok en gang er: Nei.

Men hvilken synder har så disse gjort? Jo, på samme måten som Hege Storhaug har begått synder, så er den største synden alle disse har begått den at de har bidratt til banalisering av ekstremhøyre.

Men, skriver Strømmen, ”en debatt der Hege Storhaug reduseres til en høyreekstremist er – for å bruke Storhaugs egne ord – en suppe uten substans”.

Forvirret? Hva med Hans Rustad på document.no, et nettsted som er så antifascistisk som nesten går an å bli?

Men om Rustad sier ikke Strømmen et ord. Vi får da håpe at han ikke regner Rustad som en fare, men kanskje snarere som harmløs ...

(Redigert innskudd i dag: Vi får imidlertid håpe at han ikke vil underskrive på hva Martin Jønsson, kultursjef i Svanska Dagbladet, skriver i Aftenposten i dag den 5. oktober 2012: " ... det hatefulle tankegodset Behring Breivik tilegnet seg gjennom nettsteder som document.no og "intellektuelle storebrødre som ... Hans Rustad".

Etter vår mening er dette en hårreisende uttalelse som faller på sin egen nifse urimelighet. Det er påstand som hyser så mye fobi, hat og fascistoid tankegods som det går an å ha med seg i sitt hjerte og sitt sinn. Fascistoidenes diktatur er i anmarsj, ingen tvil om det, her og her ).

Underlig skrue den der Strømmen. Han går helt medstrøms. Han er livredd islamkritikk. Han er klassisk islamofob, langt på vei servil dhimmi. Men ikke bare det: Han er i tillegg oikofob – redd for sitt eget eller sine egne landsmenn, sin egen kultur, sin egen sivilisasjon. Han frykter at landet skal bli overtatt av og dominert av ”ekstremhøyre”, men finner altså så få høyreekstreme her i landet at det hele blir latterlig når han sikter ut noen av debatt-aktørene på innvandringsmarkedet for så å gjøre et forsøk på å absolvere dem. 

Han ser seg over ryggen og at nesten ingen forfølger ham. Men hva rundt neste hjørne? Han har jo konstatert at fienden fins, at de høreekstreme kan dukke opp når og hvor som helst, men bare at han ikke har fått "føling" med dem ennå, på kroppen, så å si ... 

Det kan ikke være lett å være Strømmen. Det må være slitsomt å være ham selv nå, altså Strømmen.

Det er noe underlig i og over alt dette. Men noe må man jo konstruere opp, synes Stømmen å ha behov for. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å oppkonstruere et farlig høyreradikalt eller høyreekstremt milø i Norge. Vi må nok leve med at ABB var alene om det og alene må ta på seg ansvaret, skylden og straffen for 22. juli. Det fins for få mennesker "der ute" som kan finne på noe lignened som ABB gjorde. 

Så en Kent Andersen, en Hallgrim Berg, en Hege Storhaug, en Tybring Gjedde, en Siv Jensen og en Morten Schau kan ta det med ro og slappe av. De er alle nå frikjent og ufarliggjort av Stømmen. Han har fjernet det stigma eller den merkelappen som mange andre har villet feste til dem uten grunn.

Vi håper at mange merker seg dette mht fremtiden i det håp at islamkritikk og debatten om islam ikke forstummer av frykt for å bli kneblet eller forsimplet av - våre egne "hele- eller halve mental-gulagister".

Men kan vi frykte hva strømmistene eventuelt vil gjøre med kritikere som Ayan Hirsi Ali, Oriana Fallaci's minne, Ibn Warraq, Robert Spencer, Berhard Lewis, Gjert Wilders og pave Benedikt - bare for å ha nevnt noen få - som potensielt kan komme på index - hvis de venstreradikale ekstremistene en dag i fremtiden skulle gripe muligheten for innta regjeringskvartalet?

Tilegg: 

Strømmen forkynner i Dagen den 4. juni at han ikke vil påstå at Kristent Samlingsparti står for noen klassisk form for høyreekstremisme. Det som er tilfelle er at de allierer seg med folk som står for høyretenkning.

Srømmen mener at enkeltpersoner kan påvirkes av propaganda i dette miljøet og som resultat kan ty til vold.

- Det sentrale blant høyreekstreme er et verdensbilde som i stor grad har paralleller til klassisk rasisme, selv om de hevder noe annet, sier han.

Man kan bruke andre ord, men ideologien i en del antiislamske miljøer passer overens med det man tradisjonelt kaller høyreekstemisme, mener Strømmen.

Nei til islam kommenterer:

Når Strømmen tar betegnelsen "ekstrem" i sin munn, må han vite hva som er "moderat".

Men i stedet for å bruke "moderat", bruker han i stedet altså "ikke- ekstrem" om folk og størrelser han frykter og motarbeider.

Men hvorfor motarbeide moderate krefter?

Forklaringen ligger kanskje på det psykiske planet. Strømmen kan være indoktrinert, manipulert, omskolert, forført eller rett og slett suggerert - av noen. 

Eller er det for å skaffe seg et navn han lar seg bruke, av de ekstreme, (hvem de nå kan være)?

Snodig retorikk dette, forførende og tilsynelatende: Intelligent.

I virkeligheten er dette ren dumskap og manglende talent for så mye.

Viktig er frykten, her. Frykten for at noen kan være noe annet enn moderate. Frykten for at noen skulle finne på å tenke selvstendig og kreativt. Frykten for å miste kontrollen, autoriteten og muligheten for å bestemme hvem som er moderat og farlig eller ikke.

Dette er virkelig autoritære eller totalitære tendenser i et ung sinn, et sinn som kanskje ikke helt klare å følge med på tingene lenger, et sinn som derfor allerede er blitt for gammelt til  huske hva de totalitære gjorde, og som de fortsatt prøver på å få gjort, men som de ikke får gjort, fordi de konstruerer opp illusjoner som de gjør til fiender, slike som Strømmen nå tenker er moderate, men som han velger - av en eller annen taktisk grunn - å kalle ikke-høyreekstreme. 

For å illustrere: Kjersti Gilje, som er medlem både av Kristent Samlingsparti (KS) og SIAN, deltok 21. mai i en demonstrasjon foran Stortinget sammen med 10 medlemmer i SIAN og NDL (Norwegian Defence Leage). 

Strømmen kaller NDL ikke for høyreekstremt, men for høyreorientert. 

Et medlem i Kristelig Samlingsparti, Anne-May Hogsnes kaller imidlertid både SIAN og NDL for høyreekstreme grupper og at partiet ikke har kontakt med "slike".

Gilje forteller imidlertid på sin side at det er "en god del" fra SIAN og NDL som er medlem av KS og at disse organisasjonene overhodet ikke er voldelige, (bortsett fra noen få og unormale enkeltunntak, velger vi å tro).

Så hva skal vi tro?

Jo, ifølge Strømmen, så er det moderate størrelse vi her har med å gjøre.

Man skulle derfor tro at ingen har noe å frykte fra disse medlemmene og disse organisasjonene. 

Likevel frykter vi, ikke sant?

Jo, det er det som er meningen. Vi skal frykte, selv om det ingen grunn er for denne frykten, fra denne siden og disse menneskene. Det er nærmest vedtatt nå, at vi skal fykte, i hvert fall så bør vi frykte. Ellers er det noe galt.

Strømmen og hans like har altså klart et mesterstykke: Å skape frykt gjennom tvetydighet, en eksersis som er et velkjent verktøy blant historisk bekreftede diktatorer, psykopater og massemordere.

Og dette gjør han uten å nevne islam! Ikke med et eneste ord!

Islam må i hans mentale verden da fremstå som det vi minst av alt har å frykte, i denne ligningen. Og altså som moderat i all sin gru.

Islam slipper nok en gang unna, altså. Islam skal spares, vernes, pleies ved å tause islam til større og større innflytelse over sinn og hjerter. 

Antakelig fordi dette antas å ville styrke venstresiden fremover, samtidig som det vil svekke høyresiden - og altså de "ekstreme", som i virkeligheten er moderate.

Dette er farlig komikk.

Og mange kristenhøvdinger biter på:

- Jeg har appellert sterkt til kristne miljøer om at de ikke må la seg fange av disse høyreekstreme miljøene sier Karl Johan Hallaråker til Klassekampen 25. juni 2012.

Han har gått ut og advart mot islamfrykt, forteller han. 

Morten Selven forteller i Dagen 5. juni at disse organisasjonene strider mot KS's politikk.

Har så Strømmen "klart" det?

Verre skal det bli:

I Dagen 20. juni kommer Espen Ottosen og Øyvind Åsland på banen. 

"... Det er god grunn til å holde seg unna - det er umulig å støtte en organisasjon som først og fremst roper "stopp" - retorikken til SIAN er dypt problematisk - hva er alternativet hvis Norge skal være en rettsstat og et humanistisk land? - det er feil å hevde at muslimsk tilstrømning er den faktoren som svekker Norge som et kristen land - vi etterlyser nyanser - å hevde at islam bærer med seg "erobring - og krigsmentalitet eller utstråler "hatmentalitet" vil muslimer oppleve som respektløst og krenkende - selv ønsker vi å ha flere tanker i hodet ... "

Har så motstrømningene mot islamkritikk klart det?

Ja, det er tydelig. Høvdingene skjelver og lar seg skinne på i selvfornøyd toleranse, en toleranse som tolerer guddommelig forordnet intoleranse.

Herrene sier at det må være greit at muslimer kan bruke hijab eller spise halamat, for dette handler ikke om særrettigheter, men om religionsfrihet. Man bør riktig nok ikke straffe noen for å ha publisert muhammedkarikaturene. Men de har ingen sterk formening om hvorvidt det er OK å tillate hijabpoliti eller kjønnsdelt svømmeundervisning. De håper (fromt) at de aller fleste muslimer vil ta avstand fra bruk av terror fremover og vise repsekt for demokratiske verdier. Vårt hovedperspektiv er at kristne bør vise respekt og toleranse i møte med muslimer, sier Herrene.

Har disse Herre skjønt noe av hva islam er og hva islam innebærer?

Overhodet, ikke, etter vår mening. Overhodet ikke.

De forstår heller ikke tidl. sogneprest Olav Andreas Dovland som er medlem av SIAN og som sier at utgangspunktet for islamkritikk er Koranen.

Burde ikke dette være lett å forstå?

Nei, ikke for disse ekstremt moderate Herrer. De spør: Mener Dovland at han vet bedre hva islam er enn muslimene selv fordi han har lest Koranen?

De mener at kristne bør snakke om islam på en slik måte at muslimer kjenner seg igjen.  

Kommentar:

Det er både besynderlig, urovekkende, kvalmt og direkte komisk at disse de Herrer ikke har forstått mer av hva islam er og hva islam innebærer for mennesker, og gjør med mennesker, i alle aldre og på ethvert sted, ikke bare her i landet, men verden over.

De utviser en forakt for det menneskelige intellekt, den universelle dramtiske opplevelsesevne  og den menneskelige intuisjon og vanlige forstand som man skal lete lenge etter.

De vil at vi skal nøye oss med overflatisk kasuistikk på bekostning av å se den dypere helhet. De vil avstumpe oss.

De ser ikke skogen for bare trær. De er blinde for essensen i det som konstituerer islam. 

Snart utvikler denne kasuistikken seg til kasuitisme og der dette skjer for alvor, der følger katastrofe. 

 De er som Strømmen: De vil ikke at vi skal se, høre og forstå innenat. De tyr til tvetydigheter for å vinne kontroll og makt over sinnene og følelsene, og holdningene. De vil at i skal føle oss ihjel i den falske kjælighets tjeneste. De skjønner ikke at kjærligheten fins i Agapen, kjærlighetsmåltidet og Ordet, og ikke først og fremst i våre følelser, nykker eller vår natur som mennesker. 

--

Strømmen presiserer på VGD:

Jeg er opptatt av å få frem at f.eks. Fjordman nettopp ikke er en islamkritiker. Det han forfekter er muslimhat på linje med jødehat, og han har blant annet tatt til orde for etnisk rensning; i tillegg til å fremme revolusjonær nasjonalisme med ideer om en europeisk gjenfødelse basert på - blant annet - biologisk rasisme.

Det er ikke islamkritikk. Fjordman bør ikke få slippe unna med å kalle det islamkritikk. Og islamkritikere, som inkluderer folk fra langt til høyre til helt til venstre i norsk politikk, fortjener ikke å bli klistret til Fjordman og hans kumpaners ideologi.

Men la meg påpeke noe jeg mener islamkritikere burde gjøre, noe som er i deres interesse: kle av Fjordmans retorikk, vis at han nettopp ikke er islamkritiker.

--

Ellers har jeg ikke kritisert Andersen for å inspirere Breivik, jeg har kritisert ham for å banalisere ekstremt tankegods og for å ta det inn i bred offentlig debatt, gjennom å kalle Arbeiderpartiet "kulturquislinger". Jeg mener at det er en nedrig og motbydelig retorikk. Det gir ikke Andersen det aller minste ansvar for 22. juli. Men det gir ham rikelig med ansvar for å banalisere ekstremt tankegods, og for å bruke nedrig og motbydelig retorikk.

Det turde for øvrig være åpenbart at man også som innvandringskritiker kan være i stand til å unngå å bruke nedrig og motbydelig retorikk. Jeg kjenner ihvertfall mange innvandringskritikere som er i stand til det.

Men du mener kanskje at Andersen skal være frikjøpt fra all kritikk på grunn av terrorangrepet? At man helst ikke skal snakke om slikt i det hele tatt? Absolut tyssnad? Kanskje ønsker du deg en aldri så liten bit knebling? Eller? Var det ikke det du mente likevel?

For øvrig er det åpenbart at det er en sammenheng mellom ord og handling; ikke minst fordi ytringer i seg selv er handlinger; men også fordi poenget med språk er at det har en funksjon; det er ikke bare meningsløse lyder eller merkelige symboler på et papir eller en dataskjerm. Hvis man så benytter språket til å f.eks. argumentere for etnisk rensning, for at Norge er under en form for okkupasjon, for at politiske ledere her til lands er skyld i "verdenshistoriens største svik" - for å ta noen eksempler fra Fjordman, sistnevnte også i direkte nettsamtale med Breivik, ja, så er det klart at disse ordene betyr noe. Jeg tviler på at det Fjordman egentlig mener når han går inn for etnisk rensning er at vi alle burde sitte rundt leirbålet og synge Kumbaya.

Nei, Fjordman har ikke ansvar for 22. juli, selv om Breivik beviselig har lest ham, beviselig har diskutert med ham, beviselig har latt seg inspirere av ham og beviselig omtaler han som "høyresidens" fremste skribent.

Det Fjordman derimot har ansvar for er å forfekte en avskyelig fascistisk ideologi, for å forfekte etnisk rensning, for å nitidig arbeide for å spre en konspirasjonsteori, for å beskylde et svært stort antall politikere (og andre) for forræderi av verste sort, for å danse på pogromens kant.

http://vgd.no/samfunn/innvandring-rasisme-og-flerkultur/tema/1725480/tittel/konvertitten/side/3