Denne bokanmeldelsen av Robert Spencer, The History of Jihad, 2018, består av egne oversettelser fra
boken. Vi har - noe løslig- valgt ut en
del temaer som kan vise «tonen» og retningen i boken for øvrig. Stoffet her er
neppe vanlig kjent, selv om det burde være det. Stoff om islam til nærmere og
mer utdypende studium, lar seg ikke begrense så lett, eller bringes til
taushet. Jo mer man vet, jo større sjanse for å kunne forholde seg fornuftig, eller
det som er igjen av fornuft i Vesen i dag, ut fra egen kultur, - hvis man da
vet hva egen kultur er eller hva den innebærer - til islam.
Vi håper at dette kan bidra til å nyansere de patetisk overflatiske
holdninger folk kan tillate seg å ha i forhold til islamske grunntekster og
islam praksis opp gjennom islam 1400-årige historie.
Al-Banna fortale til
den armensk-amerikanske journalisten Arthur
Derounian i et intervju fra 1948: «Koranen burde være Egypts konstitusjon,
Grunnlov, for det fins ingen lov som står høyere enn koranens lov. Vi ønsker å
virkeliggjøre det høye humane budskapet i islam, som har bragt har bragt lykke
og utfoldelse til menneskeheten i tidlige tider. Vårt ideal er det høyeste
ideal, den helligste sak og den reneste veien. De som kritiserer oss er blitt
oppflasket på europeiske forestillinger. De vil leve slik som Europa har
fortalt dem de skal leve de øsker å få danse, drikke, gasse seg og å blande
kjønnene i åpenhet og offentlig.
Sayyid Qutb, det
muslimske broderskapets fremst teoretiker delte al-Bannas puritanske vending.
Han fikk veldig avsmak på Vesten da han bodde i statene fra 1948 til 1950. Han
bodde i Greely i California og ble imponert over alle kirkene i byen, men ikke
over byens sedelighet: Ingen går til kirke så ofte som amerikanerne gjør … men
ingen har et mer overflatisk forhold til det åndelige aspektet i religionen. Qutb ble forferdet da han overvar en
dansetilstelning i en kirke i en lokal kirke: Dansen ble mer og mer intens
… hallen svirret med legger … armer som holder hverandre tett, lepper møter
lepper, bryst møter bryst og atmosfæren er fylt av lyst, (love). Pastoren i
kirken forarget Qutb bare enda mer
da han senket lyset i lokalet for å skape en mer romantisk og drømmende effekt
idet han spilte en populær hit: Baby, It’s cold outside». Han betraktet
amerikansk pop med et borrende blikk; «jazz er amerikanernes favorittmusikk.
Det er en type musikk som er oppfunnet av de svarte amerikanerne for å tilfredsstille
sine primitive tendenser og behov for støy». Han fortsatte: Når historiens hjul
har gjort sin omdreining og historien har nådd sitt mål vil det vise seg at
Amerika ikke har bidratt med noe som helst. Han kunne ikke se at det forelå
noen korrelasjon mellom storheten i den amerikanske materielle sivilisasjonen
og en korresponderende åndelig rikdom. …. både når det gjelder følelse og
oppførsel er amerikaneren primitiv, (bida’a). «Humanity is devoid of those
vital values which are necessary not only for its healthy development bur also
for its real progress».
«Vesten selv innser at den
vestlige sivilisasjon ikke er i stand til å frembringe sunne verdier som kan
lede menneskene. Vesten vet at den ikke kan frembringe noe som kan
tilfredsstille den egen samvittighet og rettferdiggjøre sin eksistens». «Det er
av største viktighet at menneskeheten får et nytt lederskap». Og dette nye lederskapet
skulle komme fra islam, mente Qutb.
For Qub var hva det islamske umma avhengig av et islam i
sin fulle fylde og renhet for å kunne lykkes, inkludert hele sharialovgivningen. «Hele verden ligger
bundet i jahiliyya, dvs uvitenhet om
den guddommelige rettledning og de fantastiske materielle fremskritt bøter ikke
på dette og reduserer ikke uvitenheten.
Jahiliyya baserer seg på et opprør mot guds suverenitet her i verden. Sharia overfører guds attributter til
mennesker, nemlig guds suverenitet, en suverenitet som gjør noen mennesker til
ledere over andre. … Ethvert system som overlater de avgjørende beslutningene
til mennesket og hvor kilden til all autoritet flyter fra mennesket selv er en
fornærmelse mot mennesket selv ved at det konstruerer andre mennesker som herskere
over dem selv og ikke Gud som hersker.
Qutb mente at det
var nødvendig med jihad for å kunne
innføre sharia og dette målet kan
ikke nås ved preken alene, for hvis det hadde vært slik, ville jo profetene ha
hatt en lett oppgave ….
«Islam er en universell religion og ikke bare en arabisk
frihetserklæring og heller ikke avgrenser islam seg til å gjelde bare for
araberne. Islam vender seg til hele menneskeheten … den vil bringe hele verden
tilbake til dens skaper og befri den fra alt slaveri til andre enn til gud. …
Vi må vende tilbake til Koranen. Den innbyr til det gode liv og forbyr oss å ta
imot bestikkelser, jukse og drepe våre brødre. Koranens lover er tilpasset alle
mennesker til enhver tid helt til verdens ende. Dette er dagen og dette er
tiden da verden trenger islam mest.
Al-Banna beordret
et yngre medlem av brorskapet og gjøre sin plikt overfor Allah, en plikt som
impliserte å «drepe fiender av islam og arabernes sak, (arabismen)». Medlemmet lovet al-Banna å drepe alle al-Banna
beordret ham til å drepe. Mannen plaffet så ned Egypts statsminister Mahmod El Nokrashy Pasha den 28.
desember 1948. al- Banna selv ble
snikmyrdet i februar i 1949.
Qutb skreve på
denne tiden: Egypt er satt i fengsel … jeg ble arrestert på tross av min
immunitet som som dommer, og uten formell arrestordre … fordi jeg kritiserte
staten for ikke å anvende sharialovene. Under rettsaken erklærte han: Tiden er
kommet for muslimer til å ofre sine hoder for slik proklamere den islamske
bevegelses fødsel. Da dødsdommen ble opplest sa Qutb: «Takk gud! Jeg har ført jihad i 15 år nå, helt til jeg
fortjente dette martyriet». Qutb ble
henrettet i 1966.
En av det muslimske brorskapets fremste støttespillere var Hajj Amin al-Husseini, muftien av
Jerusalem. Han hadde kjempet mot Israel allerede mange år før Israel ble
etablert som suveren stat.
I 1919 begynte Husseini
å organisere jihad-angrep mot jødene. Han ledet også et opprør i Jerusalem i
1920 hvor seks jøder ble drept og to hundre såret.
Følgende år utnevnte den engelske høykommisæren, som et svar
på jihad-angrepene, Husseini til mufti
av Jerusalem i det håp at dette skulle lede Husseini til å bli «devouted to
tranquility», som det het. I stedet fortsatte Husseini å oppfordre til vold,
inkludert opprør i Petach Tikva og Jaffa bare få uker etter utnevnelsen.
43 jøder ble drept i disse områdene ved denne anledningen. I mai 1939 begrenset
de britiske myndighetene jødiske bosettinger i Palestina til 74 000 over
de neste 5 årene og bidro på denne måten til å premiere voldelig jihad, ved å
imøtekomme flere krav fra Husseinis side.
Husseini holdt en
tale til en kongress i 1937 hvor han sa bl a dette: «Kampen mellom jøder og
islam begynte allerede da Muhammed flyktet fra Mekka til Medina … i de dager
var jødenes metoder akkurat de samme som de er i dag. Da som nå er baksnakking
et av deres våpen. De hevdet at Muhammed var en svindler … de forsøkte å
undergrave hans ære … de begynte å spørre ut Muhammed med endeløse og umulige
spørsmål … og de prøvde å utslette muslimene. Akkurat som de forsøkte å lure
Muhammed den gang, forsøker de også i dag å bedra muslimene … versene i Koranen
og hadith forteller at jødene var islams bitreste fiender og forsøker å
ødelegge islam som sådan». s 301 i Spencer, Jihad …
-
President Bill
Clinton taler i UN i 1998:
Mange tror at det fins et uunngåelig sammenstøt mellom den
vestlige sivilisasjon og vestlige verdier og den islamske sivilisasjonen og
dens verdier. Jeg mener at et slikt syn er forferdelig galt. Falske profeter
kan bruke og misbruke en hvilken som helst religion for å rettferdiggjøre et
hvilket som helst politisk mål de måtte ha – til og med kaldblodig mord. Noen
vil ha verden til å tro at den allmektige Gud selv, den miskunnelige (merciful) gir dem fullmakt til å drepe.
Men dette er ikke vår oppfatning av islam … amerikanerne respekter og ærer
islam.
Martin Luther
reagerte negativt på pave Leo X’s forsøk på å få i gang et nytt korstog. Luther
sa: «Å kjempe mot tyrkerne er det samme som å motsette seg Gud, som hjemsøker
oss for våre synder med sin pisk». (s 4 i kap 7).
Luther beskyldte
også pavekirken for å være verre enn det osmanske kalifatet, noe som gjorde det
anatema for mange protestanter å gå i allianse med paven i Roma.
Paven, sammen med hans tilhengere, begår en større synd enn
tyrkerne og alle hedningene … tyrkerne tvinge ingen til å fornekte Kristus og å
tilhøre ham ved troen på ham … Selv om han raser intenst mot ham og myrder
kristne i kroppen, så gjør tyrkeren ikke noe annet enn å fylle himmelen med
helgener … Paven vil hverken være tyrker eller fiende, han fyller helvete med
ingen andre enn «kristne» … Dette er virkelig å begå åndelig drap og er like
ille som Muhammeds og tyrkernes lære og blasfemi. Men når menn ikke tillater
ham å praktisere denne djevelske forførelse, adopterer han tyrkernes metoder og
begår legemlig drap i tillegg. … Tyrkerne er svorne fiender av Kristus, men
paven er ikke det. Han er en hemmelig fiende og anklager, en falsk venn. Av
denne grunn er han desto verre … (note 5 i kap 7, s 220).
«Luther gjorde utvilsomt mye for å svekke det europeiske
samholdet mot den islamske invasjonen. Selv om han hevdet det tradisjonelle
kristne synet på islam som forbannet, skamfull og en desperat bok fylt av
forferdelige uhyrligheter, (abominations),
så fordømte han idéen om korstog. Han preket i stedet til fordel for
passivitet, i begynnelsen. Selv om sultanen raser mot kristne og dreper dem i
kroppen, så gjør han jo ikke annet enn å fylle himmelen med helgener, sa
Luther», i Ibrahim, Sword and Scimtar,
se 260.
John Calvin sa
det slik: Den islamske profeten og den katolske paven er «Satans to horn»
Katolikkene repliserte ofte med å sammenligne protestantene
med islam og at Muhammed var en tidlig protestant og at protestanter var «siste
dagers saracenere», (jfr «siste
dagers hellige».
ibid 261
Humanisten Erasmus
Montanus var av en annen mening: Hvis det ikke er lovlig å gjøre motstand
mot tyrkerne, er det helle ikke lovlig å tilkalle doktoren under sykdom ….
Khomeini ankom 1. februar 1979 Iran og hvor han erklærte at
det skulle etableres et nytt styre i landet: «Dette er ikke en ordinær
regjering. Det er en regjering basert på sharia.
Å motsette seg dette styret er å motsette ses islams sharia og for å gjøre opprør mot regjeringen, finnes det
straffebestemmelser i vår lov … strenge bestemmelser på grunnlag islamsk lov.
Opprør mot Allah’s (Spencer oversetter konsekvent Allah med Gud) regjering, er
en revolt mot Allah. Og revolt mot Allah er blasfemi.
Jeg anser okkupasjonen av den amerikanske ambassaden for å
være en spontan og rettferdig hevnaksjon for vårt folk. Aksjonen har mange
fordeler for oss. Amerikanerne vil ikke at den islamske republikken skal slå
rot. … Hva nasjonen vil er en islamsk republikk. Ikke bare en hvilken som helst
republikk, ikke en demokratisk republikk. Ikke bruk «demokrati» for å beskrive
denne. Det er den vestlig måten, ikke den islamske måten.
Delegaten til FN fra Iran sa i 1985: «Selve konseptet om
menneskerettighetene er en judeokristen
oppfinnelse og derfor utillatelig i islam.
Khomeini: Jihad,
eller hellig krig, skal brukes for å erobre andre land og kongedømmer, er en
plikt å etter etableringen av Islamic State i nærvær av en imam eller i
samsvar med hans befalinger. Islam pålegger alle voksne bortsett fra de som
ikke kan pga funksjonshemming å forberede seg på å erobre andre land slik at
islams lov blir adlydt i alle land i verden …. islams hellige krig er et strev
mot avgudsdyrkelse, seksuelt avvik, plyndring, undertrykkelse og grusomhet …
islam ønsker å underlegge seg hele verden».
«De som ikke vet noe om islam, foregir at islam fordømmer
krig. De som sier dette er uvitende. Islam sier: Drep alle vantro slik de sier at de vil drepe dere. … Alt godt som fins eksisterer
takket være sverdet og skyggen av sverdet. Folk kan ikke tvinges til å adlyde
uten ved sverdet. Sverdet er nøkkelen til paradiset, hvilket bare kan åpnes for
de hellige krigerne. Allah skapte ikke mennesket for at det skulle ha det moro.
Skapelsens mål var å sette mennesket på prøve gjennom vanskeligheter og bønn.
Et islamsk regime må være seriøst på alle områder. Det fins ingen vitser i
islam. Det fins ingen humor i islam. Det fins ikke noe moro i islam. Det kan
ikke fins noe morsomt eller glede i det som må tas seriøst. Islam tillater ikke
å svømme i havet og er imot radio og tv-serier. Islam, derimot, tillater «markmanship», hesteritt og konkurranse. (s
319 i J fra M til … Spencer).
-
Osmanerne trengte
hjelp fra britene og franskmennene i krigen mot russerne om Krim-halvøya. Denne
hjelpen krevde sin pris. Stratford
Canning, som var ambassadør til Sublime Porte i 1842, protesterte til sultan Abdulmecid da han bevitnet at to
kristne som hadde konvertert til islam for så å konvertere tilbake til
kristentroen ble henrettet, dette i samsvar med islamsk rett som krever
dødsstraff for apostasi. Canning
bønnfalt kalifen å love at fra nå av skulle det ikke være tillatt å fornærme
kristendommen i kalifens områder og at kristne på ingen måte skulle bli
forfulgt for sin religion.
Abdulmecid var
enig fordi han trengte britenes støtte og for dette ble han takket av dronning
Victoria som sendte ham gratulasjoner. Canning
fortsatte å presse osmanerne til
fortsatt reform av dhimmilovene idet
osmanerene bare ble mer og mer
avhengig av den britiske og spanske støtten i krigen på Krim. Cannings arbeid kulminerte i Hatt-i- Humajun-dekretet av 1856
som senere ble kjent under navnet Tanzimat-reformen. Denne
statuerte at alle undersåtter i det osmanske riket skulle være like for loven
uavhengig av tro. Europeerne tok med Hatt-i-Humajun-dekretet som et tillegg i
den fredsavtalen som til slutt ble inngått i Paris og hyllet kalifen/sultanen
for sin romslige intensjoner overfor den kristne befolkningen i sitt imperium. Canning ble imidlertid skuffet over
britene og de franske da de forsikret sultanen og verden om at de ikke anså seg
selv berettiget til å «blande seg inn hverken kollektivt eller individuelt i
relasjonen mellom sultanenes undersåtter og hans internasjonale administrasjon
av riket», skriver Robert Spencer. Canning
visste at dette vil sette en stopper for mulige reformer for fremtiden:
Uten vestlig press, ville osmanerne fortsette
å implementere islamsk rett, en rett de betraktet som mer bindende enn en
hvilken som helst annen avtale eller dekret.
Og slik ble det. Den britiske konsulen i Aleppo skrev til en
britisk myndighetsperson i 1859 at sultanenes undersåtter der fremdeles i en
tilstand under terror.
En annen britisk konsul skrev i 1860 om sultanens manglende
evne til å beskytte sine kristne undersåtter. Nok en konsul, James Finn, skrev
at undertrykkingen av kristne begynner med at fanatiske grupper går til angrep
og at disse hverken blir straffeforfulgt eller satt en stopper for av sultanen.
Dette fordi fanatikerne var like mye bevisst om islamsk rett som sultanens
myndigheter var og at fanatikerne var mye mer innstilt på å utøve den islamske
retten.
Noen osmanske myndighetspersoner var imidlertid klar over at
hva fanatikerne ønsket ikke nødvendigvis var til det beste for dem selv. Storvizir Ali Pasha ga sultan Abdulaziz det
råd at å følge sharia for bokstavelig faktisk ville undergrave hele imperiet på
sikt. Kristne som ikke kunne avtjene militær verneplikt ble gjort rikere
ved at de fikk holde på med andre ting og at jizya – spesialskatten for «de vantro» - ikke var tilstrekkelig høy
for å kompensere for dette. «Muslimene blir oppslukt i alle de forpliktelser
som blir pålagt dem i statens tjeneste. Andre folk hengir seg til yrker som gir
dem store fordeler og gjør dem overlegne sultanenes undersåtter. Den muslimske
befolkningen vil derfor bli redusert i faretruende raskt tempo. … La oss derfor
komme i gang med å arbeide, det er den eneste som kan gi oss trygghet. Det er
ennå tid å befri den muslimske befolkningen fra forpliktelser som de kristen
kan se seg tjent med, … la de kristne bli soldater, offiserer og byråkrater i
samsvar med deres antall». (RS, Jihad, s 260 ff).
Sultan Abdulhamid,
1876-1906: Så lenge som samholdet i islam holder, er England, Frankrike,
Russland og Holland i min hånd, for jeg, som kalif, kan med ett ord blant disse
landenes undersåtter utløse jihad og
dette vil bli en tragedie for kristenheten. En dag vil muslimene reise seg og
kaste av seg åket. 85 millioner under britisk styre, 30 millioner i de
hollandske koloniene, 10 millioner i Russland – til sammen 250 millioner muslimer
ber til Gud om befrielse fra fremmed styre. … Vi kan derfor ikke være servile
når vi forhandler med stormaktene. s 264
I en avtale med
Tripoli i 1797 godtok amerikanerne å betale tributt til Tripoli og konsulen
der utbetalte tov tusen spanske dollar og bidrag til skipsbyggingsindustrien
der. I forarbeidene til avtalen heter det: Fordi styresettet i USA ikke på noen
måte er fundamentert på den kristne religion erklæres herved at intet påskudd
som kan utledes av religiøs overbevisning kan tillates å rokke den harmoni som
eksisterer mellom de to landene, sik partene er enig om. USA forfekter ingen
fiendtlighet mot muslimske lover og muslimenes trosutøvelse. USA har aldri vært
i krig med noen muslimsk stat.
Amerikanerne løsrev seg i 1815 fra sine forpliktelser til å
betale tributt som beskyttelse mot muslimsk piratvirksomhet. (s 271).
I 1857 erobret britene Dehli og satte dermed en stopper for
det mogulske imperiet, selv om det knapt i praksis eksiterte et slik rike på
den tiden.
I Muslim Litterary Society of Calcutta fins et dokument som
sier at hvis noen muslim i India skulle starte en jihad mot britene, ville muslimene være forpliktet til å støtte
britene mot disse opprørerne.
Den muslimske reformvennlige Sayyid Ahmad Kahn sa på 1800-tallet at hvis et vantro styre lar
muslimene leve i fred og trygghet og slik at de kan utføre sine religiøse forpliktelser,
knyttet til en avtale med muslimene, så vil ikke dette styre være dar-al-islam, nettopp fordi styret ikke
er muslimsk, men vi kan kalle et slikt styre for dar-al-islam, fordi muslimene
nyter godt av myndighetenes beskyttelse; et slikt styre er heller ikke dar-ul-harb, fordi avtalen mellom
muslimene og de vantro setter forbud mot å føre jihad mot styret.
Sendebudet Muhammed
sier selv i en hadith: Det er en plikt for en muslim å lytte til en hersker som
er innsatt over ham og adlyde ham om han liker det eller ikke, uten når han
blir beordret til å begå en synd. Hvis han blir beordret til å begå en synd,
skal en muslim ikke lytte til herskeren og ikke adlyde ham. ( Muslim ibn al
Hajaj, Sahi Muslim, red. ed. translated by Abdul Hmid Siddiqi, (Kitav Bhavan,
2000, no. 4553, s 279 i RS Jihad from … ).
RS: I en
ikke-muslimsk stat satte denne uttalelsen fra Muhammed den muslimske
befolkningen på kollisjonskurs med de ikke-muslimske myndighetene idet islamsk
lov og rett befaler at vantro skal underkaste seg islam og undertrykke de
vantro. Dette vil til syvende og sist at hvis muslimene ikke følger Allah’s
befaling, så regnes dette som en synd i islam som den muslimske befolkningen
ikke kan tolerere. Men dette ble ikke satt på spissen i britisk India. Sayyid
Ahmad Khan uttalte like vel i 1888 at muslimene og hindene i India var to
nasjoner som lå i krig med hverandre og aldri kunne leve sammen i fred.
RS: I samsvar med islamsk
lov kan muslimer bare inngå avtaler med de vantro når muslimene er veike og
trenger tid til å opparbeide styrke. Slike avtaler kan brytes når de ikke
lenger anses tjenlige for muslimenes og islam sak. Denne lovforståelsen ble
brukt mot franske styrker i Algeri i 1830-åren da Frankrike ble tvunget til å
inngå avtaler med muslimsk opprørere, dvs jihadister.
Den indiske sufien Sha
Wali Allah, rundt 1760, hadde en ekstremt elastisk tolkning av sure 2. 256 som sier at «det er ingen
tvang i religionen». Han hevdet at å tvinge de vantro til å akseptere islam
var en nåde for dem: Det er ingen nåde for dem at vi slutter å etablere
sannheten i religionen – dvs islam - overfor dem. Sann nåde for dem er, at
vi tvinger dem slik at troen vinner innpass i deres sinn tross deres motstand.
Det er som medisin forskrevet en syk mann. Dessuten, det kan ikke være noen
tvang i religionen hvis vi eliminerer de som gjør skade og er aggressive og
tiltvinger oss deres rikdommer og slik at de blir ute av stand til å utgjøre
noen trussel eller utfordring til religionen, dvs islam. Slik får vi deres
tilhengere og avkom til å komme til tro i fri og bevisst valgt underkastelse.
Jihad er en øvelse som bringer stor rikdom for det muslimske
samfunnet og det er jihad som instrument som sikrer seieren … islams overlegenhet
over all annen religion kan ikke virkeliggjøres uten jihad og de nødvendige
forberedelser for jihad. Derfor: Hvis Muhammeds disipler forlater jihad og i
stedet blir bønder … vil de snart bli gjort til skamme og andre religioner vil
overta. (s 274 f).
-
Wahhab’s bok The Book og Monotheisme består kun
av avskrifter fra sunna og hadith nesten
helt uten noen kommentarer fra Wahhab selv. Det står:
Jeg bekrefter at jihad alltid vil forbli lovlig under en
imams lederskap, uavhengig av om denne er rettferdig eller en synder. Bønn bak
en syndig imam er også tillatt.
Jihad kan ikke stoppes ved den urettferdiges urettferdighet
eller av den rettferdighet som de som er rettferdige utøver.
Jeg mener at å adlyde muslimske ledere er en plikt (wajib), uansett om de er rettferdige
eller syndere så sant de ikke støtter «ulydnad», (disobedience, synd) mot
Allah.
Og han som blir kalif,- når folket anerkjenner ham som sådan
og slutter seg til hans lederskap, eller hvis han overmanner dem «ved ordet’s
befaling» og tilraner seg (captures)
kalifatet, plikter det å adlyde ham og å gjøre opprør mot ham, vil bli regnet
som haram, dvs det vil være forbudt,
(synd?).
Jeg tror at folk som kommer med bid’ah – dvs nytolkninger – bør boikottes og bli avvist til de
angrer.
Jeg dømmer folk som kommer med bid’ah i samsvar med deres ytre handlinger (fremtoning?) og
overlater deres indre tilstand av tro til Allah …
(RS jihad s 254, (fra Bonney, Jihad from Qur’an to bin
Laden, s 159-60).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar