For den som vil lese fort, men ikke overflatisk: Bit dere
merke i ord uthevet med rødt; de forteller mer enn alle ordene her samlet og
viser «den veien høna sparker», (for å holde det på det klisjemessige planet,
noe som ikke er hensikten, he, he:
Lei av å vere mørkemann: politikk: Tidligare
KrF-politikar går ut mot konservative kristne, og
samanliknar dei med radikaliserte muslimar, (forteller Karl Almedal i en
artikkel i Dagen 31.0720).
Tidlegare KrFU-leiar Emil André Erstad rådar mørkemenn til å «sjå lyset» i spørsmål om abort,
homofili og alkohol. … Erstad, meiner at han som 16-åring var ein mørkemann, og
oppfordrar no andre mørkemenn til å «sjå lyset».
Erstad skriv mellom anna at: «Viss
eg hadde vore muslim, ville kanskje alarmklokkene byrja å ringe hos dei som
jobbar med å førebygge radikalisering», …
Han ramsar opp konservative syn på abort, homofili og alkohol som standpunkt
han har gått bort frå.
– Så du samanliknar ikkje alle konservative, kristne
ungdommar med radikale muslimar?
– Nei, dei aller fleste ungdommane i min krets var ikkje så
radikale som eg var. …
… «Då eg møtte nye folk på den tida målte eg dei alltid
etter dette enkle spørsmålet: Kvar er du på veg -
himmel eller helvete?», skriv han. … Eg hadde ingen valdelege aspirasjonar, men det er parallellar til
radikale muslimar i korleis eg såg på andre menneske, seier han til
Dagen.
– Eg skreiv ein del innlegg … som var på grensa til
konspirasjonar. Eg hadde ein veldig usunn måte å
ytre meg på, som ein kanskje finn igjen i ytterkantane av kristen-rørsla i dag.
Eg blei overraska over kor radikal eg var.
Erstad skriver, i BT, at han gradvis blei mindre radikal, og at han etter kvart innsåg at: «Gud
er større enn at han treng mi hjelp til å forsvare territoriet hans meter for
meter i ein snever indremisjons-kontekst».
.. Det eg prøver å ta eit oppgjer med er vi som sit på vår vesle tue og skal ha alle svar på
alle teologiske og eksistensielle spørsmål, seier Erstad … – Eg seier ikkje at eg har funne alle svara. …Har
framleis trua … trua på Jesus. Eg kjem ikkje unna den. … eg har blitt meir
undrande og open, seier Erstad.
Kommentar: Disse
forkvaklede dumhetene over kommer fra et menneske som nå tror han kan bli
kristen ved å fornekte kristendommen. Poenget er at han tenker like feil og
snevert nå som den gang. (Han forsøker av en eller annen grunn å tilgi seg
selv, ikke fordi han har syndet, men fordi han den gang var snever og dum, men
han nå er voksen, tolerant, moden og mye mer radikalt «multi». Erstad er «full
på islamofobi» uten at han forstår bæret. Han har gått i fellen. Han har latt
seg styre. Han har underlagt seg et regime. Han er blitt mer muslim nå enn han
noen gang har vært tidligere, by
association.
Alt dette forteller mye om vår tid. Det forteller også mye
om dumhet. Og den frykt som nå river i de kristne miljøene som ennå ikke er
avvent, men som må ha melk servert av venstresiden, dvs fra islam og ateistene
eller humanetikere og humanister.
En oppsummert sterkt
normativ frelseshistorie :
Har ikke funnet alle svarene.
Jeg er blitt mindre radikal.
Jeg hadde en veldig usunn måte …
Hvis jeg hadde vært muslim, ville alarmklokkene kanskje ha
begynt å ringe …
Konservative kristne kan sammenlignes med radikaliserte
muslimer … (jeg er ikke «sånn» lenger).
Vi har sett lignende før. Venstresiden ber islam om
unnskyldning og dømmer bedhusmørket like mørkt og kaldt som de virkelig radikaliserte
muslimske miljøene ww antas å være Se
eks her:
Om
bedehus, islam, SV, Valle og Robert Spencer
Hva sier så vår så mye omtalte redaktør i Dagen,
Tarjei Gilje, om dette?
Først et lite tilbakeblikk: Følgende referer til en
tidligere postering om Gilje og Gud som kosedyr: her
(Under lar jeg
Giljes «leder» - med mine kommentarer - tale for seg selv, i forkortet form).
Først tar vi for oss noe veldig talende, enda ikke alt
sies i klartekst: … Den største
faren for den kristne kirke er ikke at folk blir provosert. Det er verre når
kirken blir oppfattet som uinteressant …
… Det er når vi får
troen inn på livet at vi for alvor kan finne ut av hva den bygger på og består
av. … Det er fortsatt nødvendig å diskutere teologi ... Det er umulig for
kirken å være stille i saker der Bibelen har noe å si oss …. . I vår
virkelighet trenger vi å undersøke med fornyet nysgjerrighet hva det betyr for
oss at Gud finnes.
«Gud har et ansikt -
Kristus. … sa Halvor Nordhaug. … Gud skapte av ren og skjær kjærlighet. Alt
dette er sentrale opplysninger for å forstå hvem Gud er. Som en kontrast til
dette viste biskopen til et ateistisk utsagn om at «jeg trenger ingen gud som
kosedyr».
Gilje: … Bidrar vi
som aktive kirkegjengere, med vår måte å snakke om Gud på, til at han kan bli
oppfattet som et «kosedyr»? Bergens Tidendes
sjefredaktør Frøy Gudbrandsen … og spurte biskopen hva han mente med «Gud». …
Nordhaug sa at Gud ikke kan observeres, men at han … har personlighet. … Gud
kan gripe inn når han vil, men at verden er skapt «grunnleggende selvgående.»
«Det er et enormt
underskudd på samtaler om tunge teo¬logiske spørsmål rundt i menighetene.» …
kristne mennesker gjerne kan ta utdanning på doktorgradsnivå, mens troen ser ut
til å bli hengende igjen på modenhetsnivået fra Ten sing-tiden, sa Nordhaug.
Gilje istemmer: Den utfordringen er ubehagelig aktuell. … vi kan iblant få
inntrykk av å stå overfor en viss intellektuell latskap. … Derfor trengs det
sterkere vilje til også å drøfte de grunnleggende og komplekse
problemstillingene … I samtalen om rasjonelle argumenter for Guds eksistens
¬påpekte biskopen også det avgjørende premisset som ikke lar seg bevise: Kristendommen
oppstod ikke fordi Jesus sa fine ting, men fordi han stod opp fra de døde.
http://www.e-pages.dk/dagennorge/29064/
Så kommer vi til Giljes
leder i Dagen lørdag 08.08.20. Den tar urimelig stor plass i avisen,
nesten hele side 2, og Gilje fornekter seg ikke, han blir bare kjedeligere og
kjedeligere; det kan skyldes at motet sviker ham, bundet til en slags kronisk
tilstand som han er:
Kommentar: Det er alltid noe formelt riktig med Gilje.
Her er alt korrekt skrevet, ingen skrivefeil, ingen kommafeil, ingen
rettskrivingsfeil. Alt skulle derfor være på det tørre. Men det er det som er
problemet: Etikette og prosedyrer i seg selv løser aldri noen virkelig
problemer, de bare forsterker dem, uthaler dem eller gjemmer dem vekk. Det blir
selvsagt ingen frelse av sånt. Det blir stadig mer og mer hykleri.
Gilje gjør stoffet bevisst kjedelig, skulle man tro. Det
virker som om aldri kommer til poenget, enn til dette poeng i seg selv å
beskrive noen faktuelt, der han i stedet burde gå rett på det eksistensiell løs,
og på troen som sådan, ikke stor annet,
«so here we go»:
«Eg levde stereotypen av kristenkonservativ mørkemann fullt
ut». Det skreiv Emil André Erstad ein gjestekommentar i Bergens Tidende
i slutten av juli Han fekk mykje positiv respons. Erstad er mellom anna
tidlegare rådgjevar for Knut Arild Hareide og tidlegare leiar i KrFU. … fortalde han ope om
korleis han som tenåring adopterte ei skråsikker tilnærming til det meste, ei
tilnærming som han i dag tar avstand frå. «Den fundamentalistiske kristentrua
hang i lenge», skreiv han.
Kommentar:
Det er viktig å være åpen … begynn å le …
Gilje: I seg
sjølv er det ikkje særleg oppsiktsvekkjande at ein vert meir moderat med åra.
Dei fleste av oss opplever verda mindre svart-kvit etter kvart som vi får meir
livsrøynsle. Men dess meir radikal vi har vore i ungdomen, dess større kan
kontrasten bli etter kvart som vi blir eldre. Slik sett er det ikkje så rart at
Erstad etter korleis han skildrar seg sjølv, har hatt trong til oppgjer.
Kommentar: Her
bruker Gilje normativ hobbypsykologi for å utbre den rette lære. Den må være
moderat! Slik han selv er, selvsagt, som den «evige» rollemodell han så gjerne
il være …
Gilje: Teksten
(til Erstad) er interessant på fleire plan. Mykje av det konkrete innhaldet
trur eg mange kan kjenne seg igjen i, også mellom dei som har høyrt, eller
framleis høyrer til, i bedehusmiljøa Erstad har vore tilknytta. Det har til
tider vore for mykje snakk om alt som er synd, og ein har ikkje alltid klart å
skilje mellom smått og stort. Når fleire også har stilt spørsmål ved teksten
til Erstad, heng det truleg saman med ein større forteljing.
Kommentar: De
som kjenner seg igjen i teksten, er nå blitt like gode som Erstad er blitt.
Ikke et ord om at de tidligere kanskje misforsto de kristne tekstene og hele
det kristne budskapet. Ikke et ord om at disse folka kanskje ikke forsto sin
egen stilling over Gud og sine egne personligheter? Dette utelukkes ved
taushet. Slik får gilje – og Erstad – frem at det er personer mer enn tekster
som gjelder. Tekstene er allerede utdefinert. Alt kommer nå an på personenes
egenskaper, slik som moderat, tolerant osv. Det emosjonelt betingede servilt
korrekte er kommet i forgrunnen for å angi hva sann kristendom er …
Gilje: Og her
er vi ved eit interessant trekk i tida. Erstad får ros fordi han fortel ope og
ærleg om sin veg ut av tilværet som mørkemann. Kva om historia hadde gått
motsett veg? Kva om han hadde vakse opp med ein gjennomsnittleg norsk
religiøsitet, og så i vaksen alder hadde opplevd ei personleg vekking som gav
han eit nærare forhold til Gud, og eit sterkare ønskje om å følgje Guds ord?
Historia hadde ikkje vore mindre ærleg av den grunn. Men klangbotnen hadde nok
vore ein annan. Og ved å nytte omgrep som fundamentalist og mørkemann om seg
sjølv, kjem ikkje Erstad heilt unna at dette også vil råke dei som framleis
tilhøyrer miljøa han sjølv forlet.
Eg har stor respekt
for Emil André Erstad … Einkvar fortener respekt for si eiga livsforteljing.
Når eg skriv om han her, er det mest som ein illustrasjon på eit meir
grunnleggjande poeng.
Den som vil fortelje om sin veg
ut av radikal religiøsitet, vert lytta til. Det sterkaste dømet på det nett no
er historiene frå den svenske bygda Knutby. Og det er rystande å høyre om hva som har føregått der. Det skreiv eg
om tidlegare denne veka. Men det er noko meir som har skjedd. Då eg var 16 år,
var det å vere radikal kristen eit uttalt ideal. Radikalisering var ikkje noko
farleg, snarare tvert imot.
Kommentar: Se
vår kommentar om Giljes behandling av Knutby
her,
om hvordan og hvorfor magi - hyermagi - avsløser moral
Gilje: Å vere radikal kristen
innebar å likne meir på Meisteren sjølv. Radikal nestekjærleik, radikal teneste
for Gud. Kristen radikalitet er naudsynt om ein vil leve ut Jesu befaling om å
gjere alle folkeslag til læresveinar. Difor vert mange, meg sjølv inkludert,
engstelege når slik radikalitet frå tid til annan vert forsøkt kopla til den
religiøse ekstremismen som fører til manipulasjon, vald og terror. Åtaka mot
USA 11. september 2001 markerer eit viktig skilje.
Kommentar: Disse ordene fra Gilje vitner om underkastelse
og servilitet under «et annet budskap», et annet regime, et budskap som ikke
nødvendig vis er kristent, slik Gilje later til å tro. Han gjør en viss type
kristendom og en viss type kristne mennesker til skyldig ved assosiasjon og
undersøker ikke om de kan ha misforstått. Han advarer mot å ta Bibelen alvorlig
og tåler ikke å bli motsagt. «Det nye mennesket» blir nå skapt i og med slike
som Johannes Morken og Tarjei Gilje, og nå også Erstad, som er så eksemplarisk
«open». Disse menneskene misforstår nå ikke Bibelen. De vet nå at deres nye
tolkning er rett og forlanger at alle skal det på samme måten. Det de faktisk
har gjort, er at de har konvertert seg bort fra en kristentro som ikke var
kristen. De har omvendt seg for å kunne tekkes og tilfredsstille det jeg andre
steder kalle SAP, her
og her
om mistenkeliggjøring av muslimene, om juridico-religico bl a
og her
om det nye "Vi'et", Gule om ekstremisme m m og her
om tankeforutsetninger, jurdico-religico som menneskets "vesen"
De er nå via egenerklæring blitt sanne kristne. Og hva er
nå en sann kristen: Jo, først og fremst et menneske som ikke lider av
islamofobi.
Og det er her det går over styr: De ser ikke sin egen
«islamofobi», at de gjør seg til marionetter under islams usynlige tråder, og
fingerspill, tråder som for de fleste burde lyse opp hele Bislett stadion på
den mørkeste natt, eller til og med på lyse dagen. Men uten at dette affiserer
dem det minste.
For så vidt har disse menneskene underlagt seg Lars Gules
inderlige og puritanistiske oppfordring om bruke termen islamofobi, om motstandere,
selvsagt. Hverken Gule eller hans nå nyomvendte kristne ser imidlertid ikke
ironien i dette, nemlig den at det er de selv som er de største islamofobene.
Gilje fortsetter ufortrødent på «mølla»: Men å nytte «radikalisering» som
fellesomgrep er i det heile problematisk når ein snakkar om ulike religiøse
retningar på same tid. Visst kan ein finne valdspotensial også mellom kristne.
Det veit vi frå historia, og det ser vi nokre stader også i dag. Men Knutby er
ikkje noko godt døme på kristen radikalisering. Og dei som driv med vald eller
trakassering av seksuelle minoritetar, får ikkje noko støtte frå norske
bedehusmiljø.
Kva er årsaka til at
vi heller lyttar til historiene om vegen ut frå religiøse miljø enn om vegen
inn? Eg veit ikkje. Til dels har nok kristne noko skuld sjølv. Og denne skulda
vert ikkje mindre når ein heller ikke i etterkant er interessert i å rydde opp.
Men eg kjem likevel ikkje bort frå at merksemda om slike historier også må forståast
i lys av at menneske sjølve vil vere herre over eige liv og ikkje ha Gud som
autoritet. Då er det lettare å ha Bibelens Gud som ein meir perifer figur i
tilværet.
For den kristne kyrkja i Noreg trur eg det er viktig å
vende meir merksemd mot trua si kjerne. Er Jesus Kristus Guds Son? Stod Kristus
opp frå dei døde? Det kristne
svaret har i 2.000 år vore ja. Med denne botnplanken vert det lettare å snakke
ærleg om eigne feil, om smertelege røynsler og om menneskeleg svik. Eg trur
ikkje Erstad er usamd med meg i dette. Og poenget er altså ikkje å kritisere
han eller teksten hans, men å spørje korleis vi kan bidra til ein god samtale
om å oppretthalde ein levande tru på Gud og ei radikal etterfylging av Kristus
også i vaksen alder.
Dagen, leder, lørdag
8. august 2020
Kommentar: Er
Jesus Guds son? spør Gilje. Legg merke til spørsmålet. Det er det han vil ha frem, sette i forsetet.
Det er det han skyver foran seg og
det er dette spørsmålet som i seg
selv viser at han er på «den riktige» siden, på den siden som liksom har – den rette og sanne Gud. Gilje ser
ikke at ved å stille spørsmålet, i all sin innsmigrende uskyldighet, selv
stiller seg opp mot Gud. Hans eget gudsbilde mot Guds bilde, med andre ord,
slik det fremtrer i Biblen selv, og hvor da Giljes eget bilde skal gå av med
seieren og få triumfere, når man nå først har assosiert bedehuskristendom med
taliban-angrepene den 9.11 i USA. Slik blir han venner med muslime og slik
skaffer han seg vennskap med nykonverterte kristne (jeg sier ikke ny-perverterte
kristne).
Gilje får seg ikke
til å ta som utgangspunkt at Jesus virkelig er Guds – eneste, enestående – Sønn.
Spørsmålet blir med andre ord svaret, dvs spørsmålet blir viktigere enn Kristus
selv. For bare ved å stille spørsmålet, kan de emosjonelt betingede korrekt
servilt kristen nå bli sanne kristne., skapt i Giljes bilde.
Gilje
mot islamofobi, Selbekk for
Gilje
for fremmedfrykt og Gilje vs Bannon
Morken
- grip djupt i lommeboka og Kina, pluss Boko Haram og Nigeria
Gilje
refuserer prest - og selve Bibelen?
Dagen,
Gilje og Knutby
Stefanus,
martyrene, Morken og Magasinet
Gilje,
og når Gud blir sekundant i Dagen
Wisløff
tror du ikke på Jesus tro du ikke på Gud
Morken, Kina, islam og kristendom
redaktør
Giljes forvirring og utydelige budskap
Gilje
og Dagen: Når livstolking trumfer troen og gud sett som et
kosedyr, pluss ref til Nordhaug