Nei til islam: Hanvold, Eidsvåg og et fullsatt Oslo Spektrum

En oppfølger av denne artikkelen her:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/om-hanvold-belgiske-kjemepkaniner-og.html

Hvorfor er Den norske kirke så tafatt? Hvorfor er det så få kristne som holder tett og ikke drister seg til å kritisere – gjøre opprør?

Det skyldes tidsånden, og den er «read in tooth and claw», hvis man ser litt vidstrakt på det, jeg nevner Gaza og f eks Myanmar nå – her skjer de forferdeligste ting, mens kyrkjefolk og andre politikere nå ber om fred, helst i det stille og ydmyke. Biskoper går inn for abort og støtter Hamas. Jo visst, det er tidsånden. Men predikant og pastor Jan Hanvold kaller seg «åndolog» og doktor i teologi, med et smil om munnen.

Tidene og autoritetene forandrer seg. Av og til ser det ut til at Hanvold med sin TV Norge Visjon-kanalen kan komme til å feie Dnk av banen for godt. Med 8 kuler i brystet mot islam? …

For DnK mangler noe, noe viktig. Har den fremdeles trosbekjennelsene sine? Ja, man kan lure. Kirken er ikke akkurat noen brølende løve, (dvs Satan). Den bukker under, under de myke menn og sterke og aldri helt frigjorte kvinners dominans. Kirken er blitt et «hen-hus» og valser rundt i daff forvirring, i den tro at ydmyk servilsering, underlagt så mangt, bestemmelig og ubestemmelig, er ensbetydende med sann fromhet, ja, og hvor den servilt betinget emosjonell korrekthet for lengst har erstattet de tradisjonelle og evige sannheter, (jeg gidder ikke å ramse opp … ).

Hva med Bjørn Eidsvåg? Eg er ein mann, eg gjer så godt eg kan … og Kyrie Eleison? Et fullt spekket Spektrum, - står de alle i Statskirken der? Ja, på en måte. Sentimentalitet kan virke frigjørende, faktisk, det gjelder om å holde de personlig såreste personlige sårene på avstand, de styrker selvfølelsen, skjenker kontroll. Så lenge det varer.

Du verden så vakkert!

(Men se : Popartisten Bjørn Eidsvåg avviser at Jesus Kristus døde for menneskets synder, … Jesus døde for den visjonen han trodde på. Han syntes at det var veldig ugreit at Gud drepte sin egen sønn, (Fra Vårt Land 20.16. 16. her

Og: nå gjaldt det om at kyrkjefolk begynte å skape seg en gud som passet mer inn i tiden, som han sa, skape en ny gud som antakelig skulle ligne mer på ham selv enn på de fleste andre og på en gud som folk da kunne være mer fornøyd med, en gud på våre premisser, med andre ord, bare vi gjorde og tenkte de riktige tingene, lex Eidsvåg, altså. Han hadde ikke tid å komme til studio, for han satt hjemme og skrev på en bok han vil kalle Gud er død, lenge leve Gud. Det sa mye.

Om Eidsvåg var i bakrus eller på vei inn i rusen eller ut av den, skal være usagt … her ).

Jo da, Gud er med, for alle skal med, faktisk. Gud er der i det banale og sentimentale, om vi enn ikke er det fullt bevisst, ja, sjelden fullt bevisst. Sissel Kyrkjebø kommer på scenen; alle ser sagadronningen: Det storslåtte. «Epifani». Bjørn og Sissel har noe felles, med NRK, faktisk, som har vært en usynlig hånd i det hele, takk og lov. Den riktig store fortellingen.

Både Bjørn og Jan har noe til felles, Bjørn Eidsvåg og Jan har Sissel Kyrkjebø, til felles, og hun har dem, uunngåelig, den objektive synergi i sang og sving. Høytiden i tiden. En slags kongeverdighet som en guddommelig dom over scenen. Forestillingen og forestillingene. Det lyset som oppholder alt …. Mykje lys og mykje varme, ja visst. Men også noe mer, noe mye mer, ikke bare den skjulte Gud, men den som viste seg og tok en bolig på jorden.

Hvilken åpenbaring! Bjørn og Jan - og alle her - har en Frelser; forstilling eller forstillelse er umulig, forestillingen her er i Kristus, med Kristus, om enn kanskje litt i bakgrunnen, under, uten at det forkynnes ovenfra og ned. Ingen mørkemann til stede. Vakre kvinner med en tåre i munnvikene i salen, menn også; «mykje lys og varme».

Det går en sti oppover. Gudsforestillinger forandres, suppleres, korrigeres? Av sentimentalitet og i banalitet stiger det opp noe, en sann bønn, kanskje, det hele ses og høres i Frelseren, av Frelseren, - for oss - og det er det folk føler. (Trosbekjennelsene – trosregelen – er skjult til stede, lydløse i bakgrunnen). Her ber ingen om at Gud skal gi dem mer lidelse, den er jo like vel uunngåelig – for en styggedom av en bønn! … den dreper, den er nådeløs, (jeg har skrevet mye om dette idet siste her på bloggen). Men en slik bønn blir formulert av en som kaller seg kristen i dagens Norge og som sprer den med ord med statsstøtte. Bryr det noen? Å oppfordre noen til å be Gud i Fader Vår, til og med om gi mer lidelse, uttrykker sentimentalitet, en sadistisk styrt sentimentalitet, den ultimate godhets- og dydsposering, fins det tilgivelse for slikt … ? Hanvold har «milliard-tro». Vi er på vei mot det ufullkomne Emokrati og mer servilt betinget emosjonell korrekthet.

NRK melder nå at forskere har funnet ut at sangtekster og låter i dag speiler et nytt samfunn (og kanskje fattigere samfunn?): Sangene og melodiene er blitt mer selvsentrerte, tekster med fler gjentakelser, færre «vanskelige» ord. Det stemmer helt med egen opplevelse og erfaring. Poptekster er blitt enklere og mer selvsentrerte, kort og godt.

På Visjon Norge finner vi igjen dette mønsteret, som forskerne har funnet særlig i programmet «Våkn opp Norge» - en klar fiasko, initiert av Inger, etter å ha fått ord fra Herren, Jans kone. Programmet sendes på direkten fra Visjons ny amfi-scene, i Oslo sentrum. Oppmøtet har imidlertid vært skrint, med noen få utvalgte eller trofaste til stede i et lokale som kan romme det flerdobbelte. Leiekostnaden må langt overstige inntektene her, noe som kanskje ikke erkjennes. Hvor lenge skal man holde på? Vel, et tapsprosjekt kan fort snus til en suksess i Guds rike. Det har jo vist seg flere ganger før. Som du sår, skal du høste?

(Vi har skrevet om dette tidligere. Orkesteret benytter seg av tekster som er repeterende, kjedelige, monotone, banale, sentimentale, selv om stemmene som fremfører i og for seg er nydelige. Så ja: Forskerne har rett i at tekstene er blitt mer flate over de siste årene. Tekstene i programmet på Visjon her er beskrivende, dvs selvbeskrivende: Jeg strekker mine hender, vi opphøyer deg, o l, gjentatt gang på gang, som om dette, denne type besvergelse eller maning eller selvsuggesjon, skulle være selve innholdet i troen og beviset for den, i hvert fall sosialt.

https://visjonnorge.com/nor/2023/11/02/vakn-opp-norge-nytt-sondags-konsept-fra-studio-28-i-oslo/

https://tvvision.no/serie.php?c=1&p=1542&e=633779

Den nye utgaven av programserien Skapende Tro, som bygger på programmene tidligere med samme navn, ligger an til å få den samme karakter av fiasko fremover. Hanvold plasseres på en trang stol, nærmest en svingstol, han holder seg liksom fast i det noe ustyrlige sætet, en stol med et litt for lite sæte, som han strever med å sitte på, ved et rundt, hvitt, ettbeins bord; og med seg har han Ragnhild Angell Sagen som ser noe morgengretten og bustet på håret ut, men like vel som en trofast og ydmyk håpefull disippel; hun stiller liksom autentiske spørsmål fra et usynlig publikum om troen og livet i troen.

Hanvold, med seg selv i sentrum, svarer med å repetere det han tidligere har formulert mange ganger tidligere. Ragnhild strever i sin rolle, hun er ellers en av de faste sangstjerne på kanalen; hun deltar også på barneprogrammer, og i Kongenes Konge, en produksjon kanalen endelig skal lanseres før jul i år, etter mange års arbeid og dertil innsamlingsaksjoner, og en gang hørte jeg henne fortelle barna at «dette med synd» ikke var noe de skulle bry seg om …

(Når det gjelder akkurat denne produksjonen, mener jeg å kunne se på de få korte trailerne man har sluppet til nå, at dette går ikke. Drømmen om å bli stor regissør, kan ende med det motsatte. Selv tror de at denne produksjonen allerede vil få en strålende suksess, som vil kunne sees av millioner ww. Filmen, som så mange andre filmer i denne bransjen, handler om Jesus fødsel og den tiden han voks opp i – en historie som burde være velkjent for de fleste rundt omkring i verden, som bare har hatt den ringeste kontakt med kristentroen. Det er visst nedlagt et imponerende arbeider med kostymer, utstyr og cast-lokasjoner, men jeg ser hvor hjelpeløst det er på alt fra hvordan man snakker og hvordan skuespillerne går på og geberder seg. Men hvem vet: Kanalens mange støttepartnere gjennom mange år vil selvsagt juble over suksessen, selv om det bli en gedigen fiasko, ja, kanskje mest da, i så fall).

https://neitilislam.blogspot.com/2023/10/islamkritikk-na-i-en-krigstid.html

Ragnhild tvinges her inn i en rolle hun tydelig ikke er helt bekvem med og sikker på. Hun overstyres av noe, uten å være det bevisst. Hun representerer liksom en litt morragretten, men likevel legitimt undrende, husmoraktig og mildt og spørrende moralsk skikkelse, ved frokostbordet, liksom, mellom dette å fremstå som et uskyldig dåreansikt på den ene siden og en moden sannhetssøker og sann disippel kommet for å åpne seg for selve sannheten på den andre.

Det ender patetisk, kunstig – Jan fremstiller seg selv som en stor skrytepave. Han forkynner som om han er Paulus selv, bruker de samme ordene på seg selv i dag som Paulus brukte om seg selv den gang. Har han noen «systematisk teologi», så er det historien om at Gud har gitt ham seier, personlig. Og folk hyller, forguder – stilles det noen gang fundamentale teologisk spørsmål? Nei, svarene er gitt på forhånd. Med enerett til tolkningen av Guds ord. Hørt det før?

Ragnhild opptrer i kostymer som fremhever hennes bilringer, parret med en uskyldsren og dydig, nærmest tryglende stemme, som litt dum og naiv, slik rollen krever. Hun spiller den sant søkende og fremstiller dermed Hanvold selv som den absolutte guru, basert på Guds Ord og hans egen bombesikre gjenfødelse. Hun har bre å ta imot visdomsordene som kommer – de er jo basert på Guds ord, ikke sant?

Publikums fokus styres nå mer mot Hanvolds lange og tynne ben og litt mer enn bare litt romslige midtskips; mer mot hans trange blå jeans, som merkelig nok er litt for vid i skrittet, ser det ut for, enn mot selve budskapet, kanskje. Ragnhild sukker seg gjennom, med troskyldig blikk, hun kniser og smiler til og med litt oppgitt, eller overrasket, men på feil måte, underdanig pikeaktig måte, som om dette var et vanlig sladdermøte blant frustrerte fruer, og lirer av seg irrelevante standardfraser, uten at Hanvold selv lar seg affisere. Hun kikker av og til lynraskt og liksom i smug på Hanvold, med stor medfølelse, overflatisk nok, som om hun beklager sin gurus noe usammenhengende og tvilsomme teologi båe overfor seg selv og publikum. Kanskje forstår hun ikke bæret. Hvem er titulert til størst og mest medynk, her? Hanvold en mektig høvding? Se https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html

Hun rekker å stille et par tre spørsmål fra «publikum» til Hanvold, i løpet av seansen på ca 23 minutter. Jan elsker å fortelle om sine mirakuløse beguntigelser (nåde?) fra Gud, når han bare ber konkret nok, hvilket dog, etter egen syndsbekjennelse, ikke alltid er tilfelle, men dog ikke detaljstyrt, fordi vi mennesker jo må hjelpe Gud sik t våre ekte bønner kan materialisere seg; han lar seg styre av Ånden, ikke av sine følelser og omstendigheter. Og da lykkes han. Han magnetisere seg hen imot Ordet. Om att og om att.

Litt tilbakespoling nå: Hva hadde Eidsvåg våget uten Kristus, hva hadde folket vært, uten? Mektig forestilling. Her finner publikum mening og skjønnhet, mening i skjønnhet. Det er håp på gang. Bare vi føler at det er godt og vi er gode, kan intet ramme oss. Men Eidsvåg har sin Frelser utover dette, vil jeg tro. Han er teolog og prest. Hanvold er åndolog, dokter eller doktor, til og med, som han sier. Han påstår at dette kan man ikke lære å forstå på universitetene, det er komplett umulig å få dem til å forstå det, hvis ikke man er – gjenfødt – og vet det ved å snakke i tunger, slik alle gjenfødte gjør; han har en annen hermeneutikk, lære om hvordan vi kan vite at vi er frelst og eller hvordan vi kan bli det, hva som skal til, med andre ord. Og det står jo i Bibelen?

Det var antakelig få hanvoldianere på Spektrum i Oslo. Bjørn Eidsvåg er forresten utdannet teolog og har praktisert som prest i DnK.

Det ligger et fundament der. Vi tror vi kan kose oss eller nyte oss inn i himmelen, det er visst blitt selve fundamentet for mange. Nåden er jo gratis.

Men er det en nåde undergrave seg selv og sine fundamenter, åndelig fundamenter? Jan Hanvold snakker mye om Ånden. Men vi må bli gjenfødt – kanskje ikke så lett, spesielt helt på egenhånd og individuelt? Hanvold forsikrer: Det er et tegn på at du er gjenfødt at du taler i tunger … og Statskirken kommer ikke med et kvekk. Heller ikke kvekker den mot islam, eller mot Jehovas Vitner, Metodister, katolikker – alt skal elskes av oss, kollektivt, for alltid. Og ingenting er jo bedre en noe annet, på dette området, visstnok. For vi skal ikke ha fordommer, vi skal ha gjennomskuet oss selv mot fordommene, slik den hermeneutiske sirkel byder og formaner, og en hel «bøling» følger etter, gjør seg til disipler.

Er vi derfor bedre enn … ? Nei, ingen lunde. Spar oss! Men få det til å gå i hop med underliggende, dypere førsteprinsippet og metoder? Nei, det hopper vi over. Vi kaster Augustin og Aquinas over bord. Muhamed budskap leses derimot opp i kirkene, men bare sviskene, selvsagt. Vi er jo alle Abrahams barn, er det ikke det de sier? Bare Den kristne kirke i eksil – Ludvig Næssa - våger å lese opp sverdverssene i Koranen, (9.5 og 5. 17 bl a), overfor menigheten. Tv-referat fra Næssa’s prekener sendes på Visjon Norge.

Og ingen bryr seg.

Det kan ha sammenheng med hva? Følgende tar utgangspunkt i noe få korte tekster som forteller litt om hvorfor det har blitt som det er. Tekstene avspeiler ikke bare samtidsånden, de vil normere fremtiden. Og fremtiden er – ideelt - en tid uten fordommer, hvilket er en fordom man har, som man nekter å se, selvsagt, og koster på seg, fordi tanken er implistt, som et aksiom, prinsipielt from og derfor en måte lure seg selv og andre på.

Den hermeneutikken som dominerte universitetene helt fra 1960-årene og nå helt frem til i dag, innvarslet forvirring. Vi bar nå på fordommer, ikke synder, sa og forutsatte teorien. Og disse fordommene var vår feil, våre tradisjoner, vår historie, vår gamle og utdaterte tro’s skyld, ingen andres, i verdenshistorien. Men ingen kan kastes i helvete for å ha eller ha hatt fordommer, eller? Våre fordommer bringer ingen fortapelse, slik hermeneutikken fastslo i sine rettsdokumenter, i sin notorisk fremmedgjorte rettskraftighet.

Her er tekstene (som altså kan ha bidratt i ikke ubetydelig grad til «utviklingen»:

… man fant mening i tekstene på ulike nivåer, selv om de spilte sammen … Vi kan forestille oss den historisk-kritiske lesningen som sensus litteralis. Det som skal tros (trosregelen, sensus allegoricus) bygger på sensus litteralis, men samtidig overskrides samtidig denne. En psykologisk tilnærming vil være en moderne tropologisk utlegning, og en anagogisk tolkning kan forstås som frigjøringshermeneutisk.

Spørsmålet er like vel hva som binde disse tilnærmingsmåtene sammen til en enhet. … Det som kan knytte sammen tekstens mening og betydning, er tolkens eller leserens evne til å se sin samtid i lys av teksten og se teksten i lys av samtididen. Denne hermeneutiske sirkelen er forutsetningen for en helhetlig tolkning av både tekst og verden. Styrken ved den hermeneutiske sirkel, slik både Heidegger og Gadamer har beskrevet den, er at det understrekes at tolken hele tiden befinner seg i sin livsverden, og at denne livsverden er utgangspunktet for alle forsøk på integrasjon av ny forståelse. Ved sin tilhørighet til livsverden overskrider også tolkningens forutsetninger den subjektive sfære i tolkens personlighet. En felles livsverden er forutsetningen for at utkastene til forståelse av tekstens mening og betydning kan brytes mot andre utkast.

Ved å beskrive tolkningsprosessen i lys av den hermeneutiske sirkel kan vi også bli oss bevisst det forhold at forståelsen av tekstens mening, og forståelsens av dens aktuelle betydning, henger nøye sammen.

Hva som er tekstens mening er avhengig av hva slags fordommer vi bruker for å oppfatte den. Tilsvarende gjelder også for den den betydning teksten kan ha for oss. Om teksten kan bety noe for oss – og eventuelt hva – er avhengig av hvordan vi forstår oss selv. Vår selvforståelse er derfor en forutsetning for at teksten kan gi oss en annen, endret selvforståelse, fordi den den budskap til oss forutsetter at vi er lydhøre på den frekvens den kommer på.

Dersom bibelen taler frastøtende til «et meg elendige menneske», men vi ikke oppfatter oss som elendige, er det liten utsikt til at teksten får betydning for oss, selv om vi kan oppfatte dens historiske mening. …

Dette sier oss mer enn noe annet at lesningen av en tekst ikke er en «nøytral» og uanfektet virksomhet. Teksten forutsetter at tolken er aktiv og investerer noe i den – bare da kan det være tale om at den får mening. Det er ikke bare slik at teksten bare bringer noe til tolken. Tolken må også bringe med seg sine egne koder og kulturelle betingelser for å kunne lese teksten tegn som en meningsfull og sammenhengende meddelelse om noe. Tradisjonelt har dette skjedd ved at kirken har lest Bibelen som fortellingen om Guds virke til frelse gjennom historien, med Jesus Kristus som midtpunkt.

Til å rekonstruere en oppfatning av tekstens historiske mening, som for øvrig aldri kan bli mer enn en rekonstruksjon blant flere mulige, hører også at man medbringer en egen konstruksjon av sin virkelighetsoppfatning, og spiller denne ut mot og prøver den på teksten.

Fins det ingen tolkning som er «rett»? … det går naturlig vis ikke an å svare ja eller nei på …

For å forstå sin forståelse av teksten, må tolken altså forstå både sin samtid, ved å utarbeide en konstruksjon av den, og tekstens opprinnelige, historiske samtid, ved å rekonstruere den. Disse to tingene kan ikke skje helt isolert fra hverandre. … Tekster kan ha både mening og betydning uten at de i steng forstand trenger å være sanne. … umulig å stille sannhetsspørsmålene uten å forsøke å finne ut hva som er tekstens sak, … den er knyttet sammen med dens universalhistoriske betydning.

Der teksten avdekker elementer som er felles for alle mennesker, … har de elementer av sannhet i seg. … Dypest sett er hermeneutikk med normativt sikte et systematisk-teologisk fag.

Identifikasjonen av tekstens sak er forutsetning for å komme nærmere hva som er tekstens sannhetsinnhold og allmenne betydning … dette betyr ikke at tekstens sannhet og rette tolkning er noe som kan være gitt en gang for alle. Muligheten for en endegyldig fastlegging av tekstens sannhet finnes ikke … vi må prøve våre fordommer om den sak: Vi må være innforstått med saken og ha reflektert over den for å komme til rette med den … til hjelp har vi historiske metoder og hjelpemidler. I tillegg er kjennskap til og refleksjon over tekstenes virkningshistorie en viktig faktor når det gjelder å identifisere saken og bli innforlivet med den …

(Fra Tegn, Tekst og Tolk av Jan-Olav Henriksen (red.), 2 oppl. 2007, s 269 ff).

For å gjøre et sprang tilbake til Jonathan Edwards, på slutten av 1700-tallet, (Great Awakening):

Edwards trodde ikke at Gud var forpliktet til å frelse alle og enhver. Alle fortjener å gå til Helvete.

Så Gud kunne, hvis han hadde villet, latt alle gå til Helvete eller valgt å frelse (redeem) alle.

Men Gud valgte å forutbestemme noen til frelse og la andre havne der de fortjente.

Hvordan kan da alle ha frihet samtidig som Gud forutbestemmer noen til å motta frelsen?

Han definerer slik: Frihet er kraften eller muligheten (the power), eller anledningen eller fordelen, til å gjøre hva man vil, (to do what he pleases), friheten består i dette at enhver må gjøre det han ønsker. Fritt valg er å gjøre det en behager eller begjærer, men det er bare Gud som gir de utvalgte det begjæret eller det behaget det er å behage eller begjære Gud. Det er derfor bare disse som blir frelst. (I Reasonableness of Free Will and Predestination).

Edwards trodde at hverken den allmenne eller spesielle åpenbaring var tilstrekkelig til å åpne det syndige hjertet for Guds sannhet. Bare det guddommelige og overnaturlige lys kunne åpne hjertet slik at den guddommelige åpenbaringen kunne mottas. Uten denne illuminasjonen, kunne aldri noen ta imot Guds åpenbaring … Det som trengs er et nytt hjerte, ikke en ny hjerne og dette besørges av Den Hellige Ånd. Dette guddommelige lyset gir imidlertid ikke ny sannhet eller ny åpenbaring, men det sørger for eller inngir et nytt hjerte, en ny mottakelighet og ny holdning til den åpenbarte sannheten.

(Baker Encyclopedia of Christian Apologetics, by Norman Geisler, 1999).

Mer av Ewards:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religionen-putin-og-vesten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html

Edwards om affeksjoner bl a:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Mer:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Se hvordan den store, svenske relionsviteren Hjærpe beksriverog skriver om islam og hvor han vil nettop våre fordommer til livs, ikke islams:

… Islam «eksisterer ikke», ikke i samme mening som et bord eller en stol eller et enkeltmenneske gjør det, like lite som kristendom, eller marxismen, eller arbeiderklassen «eksisterer». Det er et spørsmål om abstraksjoner, generaliseringer og språklige konvensjoner. La oss sammenligne med et språk. Det svenske språket eksisterer heller ikke som en avgrenset entitet og ingen svenske har de samme konnotasjoner overfor de samme ordene. Det finnes ikke to svensker med samme ordforråd eller språklige stil og som har nøyaktig samme objektive kriterier for hva som er svensk eller ikkesvensk i språket. Men vi kan avtale hvilke kriterier vi skal legge til grunn. Ord som f eks «arbeiderklassen» kan referer til klasen vilkår, dens funksjon, den utvikling etc. Det finnes ikke et enkelt menneske eller noen individuell arbeider som stemmer med vår beskrivelse i alle enkeltheter og ordet «arbeiderklasse» eksisterer ikke på samme måte som den individuelle arbeider.

Hva menes med islam? … det som eksisterer … er enkeltmenneskene, hundretalls millioner av dem kan si «jeg er muslim», men ikke for to av dem innebærer dette samme sak. For den enkelte er islam det samme som hans egen oppfatning av hva islam er. Desto mer engasjert han er, jo klarere er tendensen til å objektivere oppfatningen, og å skille mellom rett og falsk islam. Man tyr til kvasiobjektive kriterier som utskiller fra islam andre individer, uavhengig av deres egne utsagn. Når man så kommer frem til en «islamologi», sitter man igjen med abstraksjoner og generaliseringer på grunnlag av utrolig mange enkeltheter, motstridende eller samstemmige fenomener som man ordner i et mønster, mønster som naturlig nok får frem både sammenfall og brytninger. Det som da presenterer seg er imidlertid ikke virkeligheten, det er en beskrivelse. Et eksempel fra Edward W Saids bok Orientalisme:

Islam er blitt fundamentalt feiltolket i Vesten – det reelle spørsmål er om det i det hele tatt kan eksiterer noen sann representasjon av noe som helst … eller om representasjonen så å si ligger i språket først, og så i kulturen, institusjonene eller i den politiske maktsyke til den som representerer. Hvis det siste er tilfelle, slik jeg tror det er, så må vi være rede til å akseptere det faktum at en representasjon er eo ipso implisert, innvevd, sammenflettet med ganske mange andre ting ved siden av «sannheten», som i seg selv er en representasjon. Dette medfører da metodologisk at man ser representasjoner – eller misrepresentasjoner – i en allmenning av språk- eller leke-spill definert for dem, ikke ved noen egentlig eller naturlig innbygd felles fundament alene, men ved en viss felles historie, tradisjon eller allmenntale.

For å ta et eksempel: Et kart er ikke virkeligheten selv. Opplevelsen av kartet har ingen likhet med virkeligheten selv. Kartet – dvs representasjonen – derimot, gir oss muligheten for å orientere oss i den virkeligheten det representerer. Det finnes bra og dårlige kart. Oppfyller de sin hensikt? Noe arbeid uten hensikt, finnes ikke. Analogt er religionsvitenskapen valg av terminologi og metoder. Vi gir stipulative definisjoner av begrepene. Vi anvender «triangulærpunkter» som vi utplasserer. Det finnes naturligvis da ingen individuell muslim, og heller ingen bevegelse, som helt og i enhver sammenheng befinner seg på noen av de angjeldende punktene. Men ved hjelp av dem kan vi plassere visse fenomen, en viss adferd, visse reaksjoner og måter å argumentere på i en beskrivelse som det lar seg gjøre å viderekommunisere og som da muliggjør vår orientering i enkelhetenes mangfold.

Vi søker å beskrive islam som et kommunikasjonssystem, et kompleks av tolkningsmønstre og referanserammer. Å sammenligne med et språkstudium kan være nærliggende. Vår oppgave er å oversette og vårt problem ligner oversetterens. Hvilken oversetting er best? Den ordknappe? Den ideomatiske? Hensikten er at den kunnskap som formidles skal gi mulighet for å tolke adferd, holdninger, uttrykkssett som bevisst eller ubevisst har sammenheng med islams historie og islamsk autoritet. Vi ønsker å finne kommunikasjonsbare mønster i den uendelige massen av enkeltfenomener som finnes i den muslimske verden. Det vi setter høyest er kunnskapenes prognoseverdi … som kan danne grunnlag for kloke beslutninger og at disse ikke får utilsiktede konsekvenser. … Vi oppdager vår egen kulturs rolle og i hvor høy grad våre tolkninger av det som skjer, våre reaksjoner og vår adferd er kulturbetingede og altså ikke medfødte eller selvinnlysende. … islamologien skal gi sitt bidrag til å bygge bro over kommunikasjonskløfter som øker spenninger og motsetninger i verden – og som forårsaker feilprognoser.

Se for større rom og dybde:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/essens-agens-og-er-religionsdialog.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

Hanvold, Finney … og Marlboro:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/marlboro-man-markedsfring-eller-misjon.html

Og, alt følgende til mer fordypning:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/bnnerop-og-eiendomsrett-til-landet.html

Om bl a Solberg, Morken, Hanvold og Visjon Norge:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/islamofobien-som-splitter-kristne-na-i.html

Om Trueman m fl:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/ukraina-og-den-kristne-avisen-dagen-i.html

Dreher om løgn: