Nei til islam: Vi er ikke ferdig med "Kongsberg" og islam ennå

Vi kan si at sinnet arbeider etter sin egen logikk. Vi kan si at sinnet eller bevisstheten av og til opererer ut fra sin egenvilje, og at hjernen blir helt autonom, et system frakoblet resten av kroppen og helt fristilt personens egen vilje.

Vi vet at Freud tenkte slik tanker, i hvert fall på nippet nær. Vi vet at han opererte med «det underbevisste». En annen måte å si det på er at det fins «deler» i hjernen med et helt eget «lovverk» og sine helt egne mekanismer som opererer helt uavhengig om personen vil eller ikke. Vi kan snakke om det autonome nervesystem og det virker på egenhånd uten at vi kan styre dette systemet av kommandoer med alle sine avsendere og reseptorer.

Vi kan ikke kontrollere dette autonome systemet. Vi kan bare i liten grad vite hva som skjer med maten vi spiser, nå den først er kommet ned i magesekken og fortsetter sin vandring ut mot – lyset.

Vi vet også at en del individer tror at de er Gud, med stor G. Vi andre vet at det da må være snakk om gud med liten g, for vår klient her vitterlig ikke er Gud. Han har ganske enkelt ikke de egenskapene som skal til, for at vi kan kalle ham Gud og være enig med ham i at han f eks er allmektig. Tvert imot: Den som sier han er gud, er ganske avmektig, i egentlig forstand.

Vi vet også at det fins mennesker som hevder at de har hørt stemmer som beordrer dem til å drepe, og fordi de trodde at denne stemmen og denne ordren kom dirkete fra Gud. I slike tilfeller blir den tiltalte dømt til livsvarig psykiatrisk behandling, fordi han må regnes for utilregnelig. Den tiltalte handlet uten reelt forsett. Han var – egentlig – ansvarsfri. Og slik kan vi med stor ro konstatere at vi dømmer han til behandling i stedet for straff med den aller beste samvittighet.

De fleste vil være enig at en slik reaksjon fra maktene og myndighetenes side er både rimelig og fornuftig og man kan begrunne dommen med alt fra individualpreventive, allmennpreventiv og rent medisinske og moralske vurderinger.

Men før vi går videre her, må jeg bare presisere at når jeg skriver NRK, så tenker jeg på kringkasting rent generelt. NRK er faktisk både et generisk navn, og et personnavn – med agens, bare for å ha nevnt det. Innenfor definisjonen faller da både pressen og f eks TV2 innenfor betegnelsen NRK. Jeg snakker om nyheter og formidling av dem generelt, pluss analyser og politiske og kulturelle kommentarer servert av spesialister på ulike felt, og av andre.

Men før jeg går videre, må jeg gjøre meg noen betraktninger om bakgrunnsteppet for all kringkasting eller formidling overhodet. Vi må imidlertid ikke bare se kringkasting innenfor sitt rammeverk, og i sin kontekst, i sin helhet, konkret her, men også se på hvordan forholdet er mellom ordene og virkeligheten – hvilket er et filosofisk problem, fristilt fra den virkelighet og de ordene som formidler virkeligheten slik virkeligheten og ordene faktisk fremkommer ved at vi lytter og tar til oss det innholdet kringkasteren kommer med. Vi går samtidig ut fra at vi er påvirkelige individer og at virkeligheten og ordene faktisk former oss, og motiverer eller styrer oss til å gjøre, tenke og føle det vi nå engang kommer til å tenke, føle og se og gjøre. Vi står da igjen med noen knagger å henge virkelighet på, så å si, bl a de følgende ord og tanker, sett i perspektiv:

Forholdet mellom ord og virkelighet er problematisk. Den og de – og meningen - kan komme an på perspektivet, som ser, som Nietzsche sier, på ståstedet, utkikkspunktet og synsvinkelen. I det store og hele gjelder Kierkegaard: Subjektiviteten er sannheten. Og NRK er objektivitetens garant.

Noen ser virkeligheten og menneskene med store, myke følehorn. Andre ser virkeligheten ut fra et periskop. Andre sitter på radaren eller andre monitorer og alle vet vi at vi dermed får med oss virkeligheten slik den ofte ses av virkelig store kunstnere, nemlig virkeligheten gjennom et temperament med usedvanlig evner til å servere en virkelighet vi ikke har sett før, en virkelighet som da åpner våre øyne, slik at vi kan se sannhet litt tydeligere, og på et dypere plan. Det er derfor kunstnere blir så høyt verdsatt og får så mange priser. Det er grunn til å tro at Alfred Nobel fikk ideen til Nobels Litteraturpris, altså nobelprisen i litteratur, og dette kom seg av at Nobel faktisk evnet å se virkeligheten og menneskene ut fra et annet perspektiv enn det dynamittgubbene i seg selv kunne vise ham, og drive ham fremover på. Nobel så med andre ord at det var livsviktig for oss å anlegge et helt annet perspektiv enn dynamittperspektivet å se virkeligheten ut fra.

I praksis serverer altså NRK for nyheter, basert på fakta, data, empiri. Dette vil øke folks kunnskapstilfang og basis for både faglig og eksistensiell erkjennelse. Slik sett er NRK god, ja, fantastisk. Vi kan ikke underslå dette eller forkleine verdien av det. Men: Virkeligheten blir fremstilt som en hurtig pågående seriell bevegelse, (som er alt det er), en strøm av bilder og ord og hvor ingenting synes å være bestandig. Vi presenteres for episode etter episode, gjerne med kommentarer og veloverveide analyser på kjøpet, og dette i sum får oss til å føle oss beriket, tross alt, vårt menneskeverd øker, så å si, og så kan vi føle oss stadig litt bedre, eller stadig litt mer sløvete, alt etter som.

Men de fleste går bare lett videre, etter hver episode, med raske skritt og ingenting fester seg, egentlig, på dypet i en sjel, selv om dette nok skjer underbevisst. Vi lar i det alt vesentlige verden flyte forbi, vi lar skjebnene seile sin egen sjø – og det er dette som er NRK’s varemerke og nødvendige eksistensberettigelse. Det er blitt et imperativ ut av dette; NRK tilveiebringer og fasiliterer slik sett en radikal flukt bort fra realitetene, for de aller fleste av oss. Vi kan bare spørre hvordan dette kan være mulig, og hvorfor det i så fall er et ønsket eller villet fenomen.

Ett synes å være klart: Systemet elsker å synliggjøre det meste og ofte det versete – med en viss moderasjon, riktig nok - verden har av lidelser og nød, alt som på en eller annen måte kan sies å være defekt. Med sikte på en effekt, selvsagt, nemlig at vi skal gå rundt med skyldfølelse og en anelse av utilstrekkelighet, hvor vi nå enn står og går. Systemet ser ut til å ha et eget behov, for behovets egen skyld, for å kunne tilrane seg den kraften som ligger i alle ofre; det driver hypermagi. Jo flere ofre og jo større lidelse, jo mer stiger systemets egenverdi og mulighet for å tilegne seg og kunne operere med en stadig økende moralsk uangripelig selvforherligelse. Det høyeste mål blir å skape korrekte reaksjoner. Det ender imidlertid i at man skaper en gjennomgripende servilt betinget emosjonelt korrekthet i befolkningen, en tilstand hvor virkeligheten blir bare mer og mer fjern, stikk mot hensikten eller den gode tanke og de gode følelser som ligger bak.

Og så langt er det enkelt. Både virkeligheten og ordet er relative og alt er relativt vil mange si. Noen blir sjokkert over at det kanskje ikke finnes noen absolutter igjen her i verden. Det fins ingen logikk heller, alt er undergravd eller dekonstruert og i mellomtiden lever vi godt med at media og NRK tar opp problemene på en rasjonell og informativ måte, slik at vi kan komme oss videre til neste nyhet rammer oss og vi kan unne oss neste øyeblikk av forferdelse.

Vi er imidlertid blitt vant til at dette å bli opprørt, f esk, over f eks livets og verdens urettferdighet, går over nærmest av seg selv – fordi vi jo har NRK, det stedet vi går til og faktisk kommer fra når det kommer til å skaffe oss et godt selvbilde og et fruktbart og gyldig verdensbilde. NRK hjelper oss ofte forbi vår egen ofte indre bivalens hen til den store ro som følger av valens, dette at vi er personer i balanse, og harmoni, både psykisk og fysisk og at vi da fremstår som hele mennesker. Vi minner i farten om at å helbrede kommer av ordet «hel». Et helt menneske er på en måte et helbredet menneske. Det er ikke kun et hjernemenneske, et mavemenneske eller hjertemennesker – vi er, både subjektivt og objektiv sett, alt sammen på en og samme gang. Noen sier at vi består av ånd, sjel og kropp, i den tro at de får et frodigere og gjerne lengre liv av å implementere en slik erkjennelse, men dette er et tema vi må legge til side, foreløpig.

Det gir grunn til ettertanke. Men vi må videre:

NRK viser oss ikke bare hvordan verden og menneskene er, men også hvordan vi skal forholde oss til de samme, nemlig ved å forvente oss og leve kronisk i den forventning at verden går videre og at tiden ikke står stille. (NRK forteller oss nesten nada om hvem Gud er). Og at det ikke vil mangle på horrible og horribelt stadig flere nyheter og nye og mer intense konfrontasjoner i den nære fremtid. Så det er bare å roe seg ned. Vi får aldri nok av nyheter. Mens vi enten innbiller oss at vi holder balansen og distansen eller innser at vi er i ferd med å miste taket, kanskje bare på kort sikt, i visse små utløp for desperasjon, om gangen, eller i mer langsiktig intermitterende prosess. Vi trøster oss med at så lenge vi ikke mister besinnelsen helt, så er vi innafor, på den riktige siden av skillet mellom galskap og sunn glede. Vi skal faktisk være svært glade og lystige for at vi kan beholde selvgodheten, og selvsikkerheten. For uten disse to grunnstoffene, ser det virkelig ille ut, for oss alle, selv om NRK måtte forsikre oss om det motsatte, nemlig at vi klarer alle braser, til slutt, enten det dreier seg om klima eller gud, eller kanskje Gud.

I det øyeblikk vi konfronteres med det horrible og morbide, blir vi fortalt av NRK at det går over og vi kan kule ned, idet vi loves en ny fortsettelse i neste nyhetssending, i et nytt «Verdibørsen» eller i et nytt «Ekko», programmer som tar sikte på å avprogrammere oss slik at vi kan bli bedre i stand til å møte neste utvikling, uansett hvor uhyggelig, umoralsk og fordervet den nå engang er.

Løsningen på alle verdens tragedier, konflikter og viderverdigheter består i at NRK tar sakene opp til debatt og analyse, at man snakker om «det», at man forsøker å forstå uten å forskrekke, at man besinner seg overfor avsindigheten og slår oss til ro med den tanke at det er bedre å snakke om det enn tie om det. Vi finner det stabile og trygge i at NRK snakker om det. Det løser i seg selv mange problemer, for oss. Noen tar seg av det og vi slipper. Vi slipper å ta standpunkt, men tar samtidig det standpunkt at det holder med å føle på det. At vi føler på det, betyr så at vi er moralske individer, at vi ikke har mistet vårt moralske kompass. Og det skulle jo bare mangle: Vi kan ikke løse alle problemer, vi må derfor overlate den jobben til noen andre, som kan sitte og snakke om det og håpe på at politikerne tar grep og går til verks, på rimelig og fornuftig grunnlag.

Hvis et menneske dreper et lite antall uskyldige mennesker i Allah’s eller islams navn, er det blitt vanlig i dag å påstå at det ikke har noe med islam å gjøre og at drapene skyldes galskap eller vanvidd.

Hvis et annet menneske dreper et stort antall mennesker i ett stort sveip, i et høyintensivt og høyteknologisk angrep, er det like vanlig i dag å hevde at drapspersonen handler rasjonelt og at han ikke er gal, dvs når han begår drapene i Allah og islam navn.

Vi må bare innskyte at menneskets mest geniale oppfinnelse, også fremfor hjulet, er behovet for å skaffe seg en hjemmel, et legitimt grunnlag for de handlinger og tanker vi faktisk begår og med velberådd hu beslutter oss for å gjøre. I dag vil vi inkludere emosjonene i dette bildet, og faktisk gi dem en høyere status; mange vil si at de er sine emosjoner; at emosjonen faktisk overgår samvittigheten og derfor troner øverst over alle til nå eksisterende og eksistensiale kategorier og hierarkier, når det kommer til etikk og moral.

Emosjoner anses i dag som et gyldig grunnlag for etiske valg og juridiske valg. Emosjonene erstatter nå all juss, all biologi, all teologi, som rettskilde. De gir hjemler i seg selv, og betraktes ofte som et enda mer sikkert og ubestridelig grunnlag, en enda sikrere hjemmel, enn kun tanken eller fornuften, og følelsen, eller det vi før kalte den alminnelige sunne fornuft, folkevettet eller common sense. Vi snakket om mennesker med innsikt og god vurderingsevne, både vitenskapelig og moralsk, ja, vi snakke sogar om IQ og emosjonell intelligens og mer. Folks rettsfølelse – derimot - er i dag erstattet med folks mer eller mindre korrekte emosjoner, emosjonsfølelser, vurdert ut fra hvilken kontekst man befinner seg i og den påvirkninsmulighet det ligger i å tolke ord ulikt alt etter situasjonen de brukes i, (tolk det i beste mening, og augmenterende, og ikke dekonstruktivt og full av ressentiment, please).

Vi vet, hvorom allting er, at ordene er de substanser, i dag, som vi blir aller meste påvirket av, ved siden av det visuelle og auditive. Ord er i mange betydninger erstattet også av endorfiner eller feremoner. Mening og betydning i seg selv, som en verdi i seg selv, er i dag erstattet av ulike grader av emosjonell realitet og funksjonalitet. Vi snakker også om både emosjonell og kognitiv dissonans, men dette gjelder og angår primært de andre, ikke oss selv. Vi kjenner alle den følelsen det gir å si og mene at «feel-good» er eksistensens høydepunkt, mål og sluttpunkt. Andre finale årsaker eller horisonter finnes ikke. Vi befinner på et hermeneutisk og epistemologisk nivå som til forveksling ligne dyrenes. Noen annen ontologi, finnes ikke, bortsett fra noen spor av den, slik vi finner spor eller arr av alkoholisme ved å måle visse leververdier. Vi finner bare spor av de finale årsaker i dag og disse sporene fylles opp av de korrekte emosjoner, enten de er sanne og gode og faktisk velbegrunnede emosjoner, eller de er servilt betinget korrekte emosjoner.

Vi arbeider, som et kollektiv, i dag, for å tilpasse oss og rette oss mer etter de forestillinger vi har om «de korrekte emosjoner» mer enn etter fornuften og de kjølige rent mentalbetingede eller logiske analyser, selv om disse faktisk anses for å kunne være mer saliggjørende enn det motsatte, fordi vi fortsatt tror på at også logikken faktisk kan bidra med større innsikt og forståelse for tingene, og virkeligheten, og våre relasjoner til våre medmennesker, både spesifikt og generelt.

Fordi emosjonene kommer far dypet, de dypeste av de menneskelige dyp, i dag. Emosjoner er nå det eneste som har aseitet og derfor lever vi nå i Emokratiet.

Alt dette har vi skrevet om tidligere på bloggen, i mange innlegg. Jeg bare nevner det i forbifarten her. For vi må videre:

Hvis vi nå antar at hjernen er full av motstridene aktiviteter og intensjonaliteter og at den i tillegg opererer mer eller mindre autonomt, i det skjulte, og for det meste da i det under- eller u-bevisste, skulle det være forholdsvis lett å konkludere med at hjernen, pluss emosjonene, så å i på egenhånd faktisk leter etter holdbare hjemle, normer og regler og retningslinjer som grunnlag for kommende handlinger, med påfølgende følelser, følelser som antas å være bedre og mer i kontakt med den gode samvittigheten, som vi også må anta at vi har, eller er, og som vi bestreber oss på å etterleve, fordi vi oppfatter at dette er det beste vi kan gjøre, både for oss selv og allmenheten. Og for NRK.

Som et kollektiv, regner vår kollektive underbevisste i dag med at det fins visse retningslinjer, ja, kommandoer, vi bare må følge og rette oss etter, skal vi ha et godt liv og være godhetsprodusenter, helt på heltid og uten risiko for å bli oppsagt daglig, i vår daglige dont. Men det er en hake ved dette: Disse hjemlene og normene og retningslinjene, hvor kommer de fra? De fleste vi si at de er menneskeskapte og at dette faktum er bare noe vi alle må leve med og innrette oss etter så godt vi kan, hvis vi bare får de beste emosjoner ut av det, til evig eie og odel.

Men så oppstår problemet for alvor: Hva hvis emosjonene i seg selv plutselig ikke lenger vil være avgjørende, hvis de, så å si, detroniserer seg selv og vi blir etterlatt til den store kollektive ensomhet, en ensomhet som må hente sine hjemler fra det store intet?

Hva gjør vi da? Jo, noen begynner å tro at de faktisk er Gud, eller gud, og at de handler på gud eller hans englers vegne. Det vil frigjøre oss fra det tyranniet emosjonene faktisk kan utøve over oss, og vi føler oss fri, eller?

Andre «tilfeller» har kanskje en smartere hjerne og disse vil da si at de ikke er gud eller Gud selv, men at de har guddommelige hjemler, henter rett ut fra gamle skrifter. Disse hjemlene er det da som motiverer personen til å gjøre de gode gjerninger han gjør, uansett hva andre mennesker, som ikke føler noe om og heller ikke kjenner til hva disse skriftene sier om hva du skal gjøre og ikke gjøre.

Ville vi si at en sånn person, som altså begrunner sine handlinger ut fra Skriften, og ikke ut fra sine emosjoner, ville vi si at en sånn person er gal?

I et emokrati vil det være relativt lett for oss å si at emosjoner må komme foran hjemler som ikke begrunnes i emosjonene. Hvis emosjonene ikke kan begrunne handlingene, vil den være umoralsk eller a-moralsk, og gal, i dobbel betydning av ordet. Vi ville si at gjerningspersonen var følelsesmessig forstyrret, at han led av personlighetsforstyrrelser, eller noe slikt. Men vi ville ikke kunne si at han dermed var utilregnlig eller rettslig uansvarlig. Vi må tilregne ham evne til forsettlig handling, selv om personen led av en nesten umenneskelig lav organisk impulskontroll, konstaterbar i selve hjernen.

Mitt poeng? For det første: Man skal lete lenge etter klienter i det psykiatriske apparat i dag som forteller at de er gud, eller Gud, alt etter som. Gud er på en måte blitt mindre og mindre populær og mindre relevant, og her kan spørre om årsakene, de er antakelig sammensatte.

Vil du finne klienter eller pasienter i dag som forteller at de er Allah, eller hans profet? I hvert fall ikke i Norge, vil jeg tro, og heller ikke i resten av verden. Og jeg spør: Hvorfor? – og svarer på min unormative eller u-preskriptive eller antipreskriptive måte: Det er fordi Allah faktisk er et personnavn og ikke et generisk navn eller et samnavn. Allah er med andre ord kun et menneske, eller menneskeskapt og poenget med å fortelle at man er Gud eller gud, er jo, logisk sett, at det er liten vits i å identifisere seg med et menneske når man faktisk i stedet kan høyne og tillate seg å tro at man faktisk er Gud! – som jo, paradoksalt nok, sett i denne konteksten, alltid er noe mer og større enn bare en menneskeperson eller et lite menneskeindivid, ikke minst.

En muslim vil aldri finne på å si at Allah er et individ eller en person, slik jeg skisserer dt over. Aldri. Og forklaringen ligger i selve troen og troens grunnlag, eller preskriptive hjemmel. Og det er dette NRK ikke får med seg, at i tillegg til alt det andre han er og ikke er, så er han hverken emosjon eller menneskelig intellekt, hvis man da ikke forutsetter at han faktisk er menneskeskapt og et produkt av menneskelig projeksjon, en illusjon, slik Freud mente han var, dvs mente hva gud er og var og kommer til å bli.

Hva nå hvis man ikke nøyer seg med noe menneskeskapt som legitimerende hjemmel og grunnlag for alle handlinger og emosjoner?

Jo, da må man holde seg til og sette sin lit til «det eller den som alltid er «større enn», den som transcenderer alle begrensinger, den, som faktisk er ren vilje og f eks da helt ubundet av alle emosjoner og alt som heter kjærlighet og følelser, ja, i prinsippet fullstendig ubundet av alt menneskelig. Og en slik «størrelse» er Allah. (Sufien Al-Ghazali mener likevel at Allah ser enkeltindividene, legg merke til dette). Det hjelper ikke for en kristen eller en fullblods ateist eller nihilist i Vesten i dag å berolige oss og seg selv med at også Gud er «semper major», at altså den kristne guden også alltid er «større enn».

For å komme til «Kongsberg»: Hvorfor ble Espen A B muslim før han drepte? Hvorfor kunne han ikke like godt ha blitt kristen, eller judeokristen?

For det første: Den kristne Gud er alltid en Person, en person med evne til å føle, en Gud med emosjoner, ekte, autentiske og guddommelige emosjoner, og en Gud med et navn, et personnavn og ikke et generisk navn, en Gud som kjenner hvert enkelt individ, som person, og personlig, og fordi det er skapt i Guds bilde og til Hans likhet, et trosfaktum som er totalt fraværende i islam.

Og I flukt med dette: I kristentroen eller den judeokristne troen og tradisjonen har Gud selv skrevet sin Hjertelov over hjertene, eller i mennesket hjerte, (dette oversettes litt ulikt fra hebraisk; mange oversetter med «naturloven» eller «den moralske loven»). Hvis Espen A B hadde vært klar over dette, og ikke glemt eller forkastet denne troshjemmelen nettopp i sitt hjerte, ville han aldri ha kommet i behov for å skaffe seg en hjemmel i en lov som hverken anerkjenne samvittigheten eller kjærligheten selv som hjemmel, påskudd og motivasjon – slik vi forstår den i den judeokristne tradisjonen.

Espen A B trengte en guddommelig hjemmel for sine handlinger, et sikkert holdepunkt, en sikker grunn, en sikker hjemmel - og denne fant han da i Allah. Hvis han ble muslim, kan Allah ikke dømme hem; han må akseptere ham, han må – så å si - gi ham den nødvendige hjemmel. Hjernen hans visste eller kalkulerte seg frem til, at bare Allah, som er fri fra alle menneskelige emosjoner og tanker, kunne gi ham den den gode samvittigheten han faktisk – forhåpentlig – virkelig trengte og var på jakt etter. Hjernen hans visste at denne vissheten ikke står i noe menneskes eller noen persons makt å gi ham. Espen A B handlet altså på det juridiske grunnlag, at Skriften, dvs Koranen, som er Allah’s ord og løfter, er de enste sanne, evig forpliktende og gyldige ord og befalinger, for all evighet.

Esben A B’s hjerne, eller psyke, kunne ikke tillate ham å fortelle at han var gud, dvs en Allah som ikke er en den virkelige Allah, heller ikke kunne han si at han bare var «gud», eller «Gud». Å si at han var blitt muslim, var den enste «garantien» han hadde for å kunne føle eller vite seg sikker på at han handlet rett og til fordel for islam, kanskje ikke på kort sikt, men i hvert fall på lang sikt. Han kunne ikke si at han var Allah. Hvis han hadde sagt og ment dét, ville han ikke bare blitt diagnostisert som gal i forhold til våre psykiatriske standarder i Vesten, han ville også ha vært gal og i tillegg en forræder mot islam – en gal person man like fullt kunne holde strafferettslig tilregnelig ut fra islam selv. I seg selv, ville dette være uutholdelig å måtte innrømme er erkjenne. Den underbevisste motivasjonen – sjelens autonome nervesystem - ville forby det. Han hadde nå skaffet seg spesiell innsikt, spesiell kunnskap. I så måte kan vi assosiere gnostisisme, han hadde ervervet seg spesiell og mer åndelig kunnskap, ja, «viten», og derav større visshet og denne fant han så i Allah, som eneste kilde, og i Allah’s uforanderlige ord. Kunne han få seg til å tenke at han var en «følsom terrorist» – et menneske, eller en disippel, som tok ordet på ordet og som faktisk effektuerte plikten, selve plikten, som er å tjene og underkaste seg Allah og ingen annen? For hva er vel mer følsomt en dette? Ville han kanskje ikke styrke sine trosbrødre i troen, forhindre dem i å havne i helvete? Ville han vel ikke annet enn å tjene islam og fremme troens sak - ut fra skriftene selv- og dermed alle verdens muslims sak? Så hvem kan klandre ham? Hvem kan vel tvile på hans gode hensikter? Helliger ikke målet midlene?

Jeg tror det var noe slikt han tenkte og noe slikt han var i nærheten av å tenke om seg selv og sitt oppdrag. Udåden blir slik sett som et frelsesmiddel å regne og som en nåde fra Allah. Terroren i seg selv antok en høyeste form for sublim og edel misjonering, dawa. Hva hadde han å tape? Et fortsatt liv – uten Allah – i fornedrelse? For Espen A B var dette å slutte seg til Allah en befrielse, en utvei ut av ensomheten. En vei fem mot «vannhullet», som er det sharia betyr. Islam var den eneste utvei; her kunne han med guddommelig hjemmel, slik han selv så det, både få status som martyr og derfor som en helt, og dertil med et spesielt krav og gudegitt krav på å bli hedret, om ikke av menneskene, så av Allah.

Blant gnostiske skrifter, finnes det ett som kalles Torden. Her beskrives en kraft som er alle spenningers motsetning samtidig som den er alle motsetninger og spenninger møtepunkt og opphevelse. Jeg mener Muhammed kan ha lest dette skriftet og latt seg imponere til de garder at han faktisk så på seg selv som denne Torden, som en ene uimotståelige, overveldende kraft – i all galskapen, kan vi vel si. Slik kan i hvert fall Torden selv og Muhammed virke på visse sinn. Resultatet etter et slikt møte, må – apodiktisk - nødvendig vis medføre full underkastelse, hvis man da makter å ta dette konseptet i abstrakt- personlig form inn over seg om enn bare i aldri så liten grad. Man bare gir opp og gir seg hen, inn i et stort osean hvor man bæres videre på alle coincidetia oppositorum og føler seg trygg og salig med det. Det ender ikke overraskende i panteistisk gladnihilsme. All synd forsvinner. Var det dit Espen A B var kommet? Se her om Torden og plikten til hat innen islam:

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html

Se om Allah som upersonlig og irrelasjonell monade her:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Og om Allah som ”skapt», og derfor ikke som Skaper:

http://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Et sykt sinn? Det kommer an på de premisser systemet setter, koden som bringer den troende inn i troens struktur og funksjon, et system igjen kan fri seg fra, uten å gjøre seg skyldig i straffbar apostasi. Et system uten trosfrihet annet den å måtte følge sharia, med andre ord. Et trossystem som overhodet ikke samsvarer med de vestlige menneskerettserklæringene, som gir trosfrihet ubetinget, selv om muslimen smykker sin egen erklæring med «menneskerettigheter», selv om disse gis med forbehold, altså.

Kristentroen setter helt andre premisser, bare så det er klart. Når en person oppvokst i en kristen kulturkrets hevder at han er gud, og dreper fordi han tror han handler etter ordre av gud eller engler, vil han bli erklært syk. Men sier man i en islamsk kontekst at man vet at man handler på Allah’s vegne når man dreper vantro, så blir man oppfattet som helt eller martyr. Og her er vi ved selve hovedpoenget, tror jeg: Når norske myndigheter, politikere og kultur- og medielite er så ivrige og så innstilt på at det var sykdom som var motivet til Espen A B, så kan det ha mer med det faktum å gjøre, at de faktisk antar som et ufeilbarlig aksiom at Allah og gud er identiske guddommer. De skjønnere ikke at de da, i og med denne tankefeilen og forvirringen, eller selvpåførte uvitenheten, i snillhetens og godhetens navn, faktisk angriper eller undervurderer og inkriminerer eller sykeliggjør Allah selv, og dermed hele islam og alle muslimer samtidig.

Espen A B tenkte ut fra dette helt logisk følgeriktig og helt klart, (selv om det skjedde kun i hans eget underbevisste, et underbevisste som dog var kollektivt bestemt; jfr vårt drømmeliv, som har sin egen dynamikk).

Det han virkelig og grunnleggende hadde behov for var å få alt på styr, får orden i kaoset. Allah hjalp ham – trodde han - til å skape seg et klart og rent kosmos ut av et uregjerlig, vilt, forvirrende kaldt og mørkt kaos. Han måtte sikre seg kunnskap om det evige, det som står fast og ikke svikter. Han åpnet seg for den gnosis han nå engang fant, og fant den i Koranen, eller i islam. Her kunne han i det minste være emosjonelt korrekt, selv om Allah ikke krever emosjoner eller følelser i tilbedelsen, i troen, med unntak for det hatet han pålegges å ha overfor vantro, i hvert fall i enkelte omstendigheter og tilstander. (Jeg dokumenterer dette andre steder på bloggen).

Slik kan vi faktisk, enda så horribelt og skrudd det høres, si at Espen A B var en emosjonelt korrekt person, sett ut fra hellige skrifter, evige påbud og evige forbud. Jeg vil tilføye: Egentlig var han en servilt betinget emosjonelt korrekt person fordi han – eller hans hjerne - underkastet seg en høyere orden og noen høyere hjemler han i virkeligheten ikke trengte å søke tilflukt og trøst hos, men som han så seg tvunget til å adlyde. Tvang blir her identisk med frihet! Han søkte seg antakelig bort fra ensomheten, men fant bare det som nok en gang i fremtiden, vil vise seg for ham som Det store intet fullt forent med ensomheten selv, i den monolittiske absolutte mangel på all personrelasjon. Og derfor i absolutt mangel av Kjærlighet.

Espen A B var ute etter martyrstatus; han sikret seg en plass i den allahianske himmelen ved å gjøre det han gjorde, tenke det han tenkte og følte det han følte – ut fra sine hjemler, sitt grunnlag, grunnfester, som han nå hadde skaffet seg, og følte seg komfortabel med og sikker på. Utrolig nok.

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Om bl a etikkens begrunnelse, og historie:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Om magi og totem:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/magien-og-totemet-i-vare-dagers.html

Islamofobiens mange former og begrunnelser, og mottrekkene mot den:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/07/fobi-for-fobi-er-kontrafobi.html

Tidens «doulogi»: