Kristentroens exit og sorti?

Kristendommen har i løpet av de siste hundre år gjort seg bare mer og mer overflødig og uaktuell som seriøs «aktør» i diskurs, politikk og kultur; og mange kristne har gjort seg til lakeier for kristentroens perversjon.

Man skal lete lenger etter folk i dag som virkelig og genuint overbevist ser en klar og nærmest tallfestet fordel i dette å være en kristen og dette å forsvare kristentroen og dens fundament, dens verdensbilde, virkelighetsbeskrivelse og menneskesyn og «over disse tingene»: Selve troen.

Troen er blitt mer eller mindre overflødig, men mest overflødig - vi klarer oss (tilsynelatende) og midlertidig - med statens helsevesen og forsikringsselskapenes og øvrige budsjetters trygghetsproduksjon. «Trosvisshet» eller «frelsesbevissthet» blir ansett som et beviselig symptom på hovmod og nedlatenhet overfor andre. Overfor slike «trykk», har Kirken føyet seg, ja, servilisert seg ved selvpåført og velvillig å gjøre seg til et offer den forventer alle «troende» nå skal erlegge nettopp som ofre og slik underlegge seg. Vil en kristen som f eks tror at velsignelse av homofil praksis for prester i dag bli begravet i kristen jord, dvs jord som disponeres av staten og kirken?

Å være troende kristen i dag gir ingen personlige fordeler eller noe som automatisk medfører høyere status, høyere moral. Ingen kristen i dag kan påberope seg å forfekte en bedre og mer nobel holdning til tingene. En kristentroende i dag forføyer ikke over hjelpemidler – maktmidler – som i seg selv gir ham en større blikkfang, offisiell autoritet eller noe bedre krav på å bli hørt eller trodd fremfor andre med andre livssyn, snare tvert imot. Han er henvist til seg selv, der hvor han nå engang befinner seg, om han er ensom eller ikke, og det han er som isolert enkeltindivid og et nummer i folkregisteret, ansvarlig kun for seg selv, av seg selv og til seg selv. Han overlates til å vegetere i en slags solipsisme som ikke angår noen annen enn ham selv. Han kan ikke henvise til at han støtter de gode kreftene i samfunnet, de som holder alt på sin plass og som sørger for systematisk innsamling til de fattige, omgitt av en eneveldig statsmakt som kan iverksette tiltak med hjemmel i makt og verdslig autoritet, en autoritet som alltid er på hans side, og som sier seg å være den eneste som kan forsvarer ham mot krig og ufred, og fordi han i sin sølle og fromme tro bøyer seg for, fordi den høyere makt jo er så mye mer prangende og overveldende enn ham selv og det han selv og sin lille slekt og familie kan forføye over.

Han kan ikke i dag støtte seg til myndigheter som forføyer over «det mektige, store, skjønne, gode og sanne» - alt samlet under ett tak og i én stor og overgripende fortelling og forestilling, og da underlagt ett konkret system som viser sin berettigelse i form av overveldende fascinasjon og beundring. Han har ingen oppfordring til å gi sitt liv for å forsvare dette forgangne paradigme, bygget på akkurat denne troen. Det er blitt fullt mulig for den troende med den beste samvittighet å være seg selv nok i trygge og isolerte menigheter og felleskap som selv vil være seg selv nok. Troen er i høy grad blitt individualisert. Den troende liker faktisk å leve i ulike verdener, inne i menigheten og utenfor. Bare ydderst få er i stand til å leve fullstendig isolert med sin tro og sine trossøsken fra et omliggende gudløst samfunn. Den troende kan til og med tillate seg, på like fot med de vantro, å forakte alle de symboler de gamle flokket seg rundt, og som nå anse som helt nødvendige for å kunne bevare et liv i et større – og mektigere - fellesskap, i trygghet og fremgang. De gamle symboler garanterer nå intet, just, det, ja, intet. De er snarere blitt et hår i suppa, en klump om foten. De gir ingen popularitet, ingen status. Bare de med særlig dårlig dømmekraft og innsikt klamrer seg i dag til Kongen, biskopene, hæren og Høyesterett. Dette er blitt undertrykkende, diskriminerende, rasistiske og det som tolkes som imperialistiske matksymboler med en – magisk – kraft og makt som alle dunbunter eller snøflak, - se Borettslaget her - må beskytte seg mot og som de voksne anses for å være forpliktet økonomisk, moralsk og politisk til å beskytte dem mot, en irrasjonell og skadevoldende makt som det terapeutiske samfunnet hverken kan forklare eller tolerere, og hvor bortforklaringer og rasjonaliseringer både på egne og andres vegne skal betraktes – og er blitt systemisk - som eneste medisin og botemiddel. Se her om "killeraps" . Og her om Vi har skuslet det bort og Om hvorfor det går så galt, om bl a SAP. Og se her om «de ti bud» som nå er fullstendig dekonstruert til sin motsetning eller inversjon: Æren settes nå kun i dette å forkaste (tittel på postering: Tilføyelser om hypermagi og hypermoral). (Jeg må bare her for ordens skyld nevne at Luther snakker om budene som formet og ment som «hypotetiske konjunktiver»).   

Det synes for mange som om at det viktigste som finnes nå er blitt å detronisere for å detronisere, fordi dette å detronisere nå er blitt et mål i seg selv. Man regner den romerske keiseren Konstantin – som gjorde kristendommen til statsreligion - til et redskap for Satan.    

Om dette kan det sies mye – jeg overlater det foreløpig til fantasien.

Den vantro har i dag et bredere støttelandskap bak seg enn en troende. Han kan regne med bredere støtte og mer applaus, og »flere» finanser, sett i den større sammenheng. Han trenger ikke å forsvare sitt eksistensielle fundament på annen måte enn at han er en glødenende ateist og en kristendomsfiendtlig rettroende. Det er i dag den vantro som kan sette makt bak sine spekulasjoner, teorier, begrunnelser, «krav» og holdninger. Den kristne har ikke lenger noen mors skjørter eller skriftestol å gjemme seg bak og det beste han kan forvente seg av kirkegjengere flest, er å bli motsagt og sosialt utstøtt, hvis han skulle påberope seg Bibelen som øverste norm og autoritet. En kristen i dag vil i dag få store problemer om han skulle lete etter noen kunne fortelle ham sannheten og den øverste myndighet.

De kristne i dag skyves bare mer og mer ut over sidelinjen for hvert år som går. Det later ikke til å uroe eller misbehage etablissementet det minste, hverken i politikk eller media. De tolereres, ja, og får beholde sine seremonier i kirkene, men det er alt. En kristen bør ikke forvente seg å møte respekt, snarere tvert imot: Forakt, enten den er uttalt eller taushet i hjel, er dagens valuta og betalingsmiddel for de som vil være «in» og populær i en vantro verden og i en virkelighet som mener at vantro er bedre enn tro og at frelsen og det evige livet ikke tilhører noen. At de kristen i dag tolereres av samfunnet rundt, betyr at de skal vite at samfunnet er imot dem og deres tro og deres meninger samtidig som de som tolererer de kristne nå kan rose seg av å være spesielt overbærende overfor kristne, en holdning hvis funksjon selvfølgelig er å heve den vantros selvbilde og behov for å «være noe», bety noe; slik får den vantro vite at han på den riktige siden og at han fremtiden foran seg og at han representerer et høyere verdisystem, kort sagt at han er bedre menneske enn den kristne.  De troende blir personer som kan få leve i sin lille fantasiverden og en verden som da bygger på illusjoner og støtter seg på krykker, som det heter. Derfor må kristentroen motarbeides og henvises en plass på torget eller de smale og mørkeste smug reservert bare for «de spedalske».

Den kristne kan i dag ikke gjemme seg bak tidligere tiders status- og maktsymboler. At selve nåden er unik for kristentroens blant alle andre religioner, har gått inn i den kollektive glemsel og er oppslukt av det store uformelige og evige oceanet, cyklisk eller ikke, som mange holder seg til, for frelse. Man har også glemt at kristentroen og de kristne fellesskapene, og kirken, fremdeles er det eneste «samfunn av hellige» hvor ett av hovedkravene for medlemskap er bekjennelse av egne synder og egen syndighet. (Her finnes det altså ingen over og ingen ved siden av). 

De store og mektige og vakre kirker og katedraler blir i høyden betraktet som verneverdige kulturminner eller museumsgjenstander som er fratatt enhver magisk verdi, for ikke å si trosverdi og bevis på at noen makter enn større og mer verdt å kjempe for enn andre, - annet enn som en slags estetisk «verdi» og da som en mest mulig passiviserende reifikasjon av en fullstendig nøytralisert fortid og derfor i dag helt uten bruksverdi annet i som et minne om en forkastelig metafysisk størrelse. I dag har man hørt fra den politiske toppen av at kristendommen må avvises, fordi den gir folk dårlig samvittighet. Å mene det samme som Bibelen sier, blir snart et på forhånd avgjort spørsmål for påtalemyndigheter og en varig løsning for statsadvokater og fangevoktere. 

Den kristne kan i dag ikke kle seg med handlinger som utmerker seg i og med sin integritet, selvoppofrelse og edelhet, fordi samfunnet – organisasjonene og Staten - jo kan servere like gode resultater, hvis ikke bedre resultater, når det kommer til å hjelpe, fremme og støtte de miserable, fattige, hjelpetrengende, utstøtte og fremmede, for etablissementet forføyer i dag over innsikt i statistikk og f eks psykologi og sosiolog som nå har tilegnet seg metoder som viser seg å være mer nyttige og «forstandige» enn det den kristne og hans utdaterte institusjoner kan yte. Vantroen ser virkelig ut til å fortjene betegnelsen mer fremskrittsvennlig, mer human og mer realistisk enn troen. Den betraktes nå ikke bare som bakstreversk, bitter og illiberal, men som kontraproduktiv, virkelighetsfjern og faktisk så hatsk og demoniserende at den ikke bare burde tolereres engang, den burde ikke engang være verdt forakten.

Det beste ville være å eliminere den helt, og dette er man i dag viss på at man vil oppnå med fredelige midler og legitime tiltak og stadig ny lovgivning som begrenser troens virkeområde, dvs ved å få kirkene og menighetene selv undergrave seg selv ved å undergrave og latterliggjøre Bibelens store fortelling, den universelle budskap og dens hellige ord.

De vantro trenger ikke lenger å være redd for anklager om å hate de kristne og å ville ødelegge kristentroen; dette klarer de kristne i dag utmerket godt selv, innenfra kirkens egne organisasjoner og korridorer, og trygge murvegger og innenfor arbeidskirkenes betryggende og søte kaffekos.  Vantroen trenger ingen røkelse og myrra, ingen vakre kåper i prosesjoner og med hyrdestav, og heller ingen kalker i glinsende sølv, prekener, opplesninger, dåpsundervisning, håndspåleggelse, og fremfor alt ingen traurige trosbekjennelser, - for det ville kreve noe av intellektet, og det skal man spares for - ingen kirkelig dogmatikk, ingen konfirmasjon og dåp, ingen livsveiledning – de vantro får alt dette «i virkeligheten» av helsesøsteren på skolen eller hos psykologene, (som gjør en god jog helt nødvendig jobb) eller hos alle de som driver med forbedre livsmestring og hjelp til samboere som trenger konsulenter for å kunne holde sammen og ikke lenger være sååå falsk, impulsiv og utro, som noen kunne få inntrykk av.

Mer enn noe vil de vantro bevise at de er mer tolerante enn de troende enn når de vantro måler akseptabel desibel når imamer kaller inn til bønn, og til uakseptabel støy når man kommer for nær kirkespirene med sine klokketårn og en klokkeklang som vekker en for tidlig etter nattens salige rangel.  Og oppi alt dette: Jo mere de vantro tolererer de troende, jo bedre og renere føler de seg. Det blir både en lettelse og ofte en besettelse for dem å nettopp tolerere de troende. Dette gjelder selvsagt spesielt og i høy grad også islam – som de vantro tror tilber den samme guden som de troende tror på - og de sharia-troende. At Gud skulle ha en synd, blir en synd å tro på. Og at Kristus sto opp fra de døde en blasfemi, sett med sekulariserte øyne. Vi burde ha lært oss hvordan de tenker og tror nå. Poenget er at forholdene mer og mer og stadig mer systematisk legges til rette for at de troende skal miste sine muligheter for å forsvare sin tro. I skolen er kristentroen «ute» for godt, ser det ut for. Det fins ikke rom for kristentro i undervisningen til «gagns mennesker», som det het før.

Det etablissementet elsker å gjøre, men som de gjør med ulyst i sitt sinn, det er å tolerere de kristne og kristentroen. Det de samtidig elsker enda mer er å stimulere islam til stadig større aksept selvsikkerhet.

Og hvorfor skal de troende gi mer til de fattige, når de vantro klarer dette bedre og med mye større smalet beløp og større konkret effekt enn de troende kan? Hvorfor vil ikke de troende godta en gang for alle at det er bedre å hjelpe via høyere skatter – og en skatteprosent som alltid bør være høyere for andre enn en selv?

I stedet for tro, er det i dag magien som gjelder når det gjelder å skaffe seg et godt ry og et godt omdømme og en trygg fremtid i byråkratier og forsamlinger av ulike slag. I dag er det karismatikerne som kjører rundt i dyre dresser og doninger (med lavt utslipp). De vantro kan ikke annet enn å ta et skritt tilbake og bare beundre karismatikerne for sine fremganger. De forklarer det med god markedsføring, om enn forførende, men like vel en svært misunnelsesverdig effektiv markedsføring og en suveren håndtering av subtile – verdslige eller høyst dennesidige - manipuleringsmekanismer. De vantro ser at «det virker», men makter ikke å forbinde dette med magi, fordi magi er jo «overtro», for de vantro. De er sjalu på karismatikernes suverene evne til å trumfe sammen store giverforsamlinger, og på deres fulle kollektbørser, spesielt på nettet og via tv-sendinger lengst mulig utenfor kirkens egne kirkerom. De misunner karismatikernes overlegne evne til å suggerere. De misunner karismatikerne for sin «barske», modige og postulerende tro og hvor det gjelder å proklamere og seire, både i dette livet og det hinsidige, og hvor teknikker for å få dette til serveres nærmest på et gullfat av selvsikkerhet kombinert med dyp forakt for alle dem som lar seg lure og bedra. De vantro ser med misunnelse på pengestrømmen som fyller karismatikernes lommer. Karismatiske predikanter blir ofte sett på med den største mistro. De er som kyniske Krøsoser, helt avhengig av penger, gods, fame og gull. Hver eneste setning, hver eneste innfallsvinkel og enhver påstand eller appell som kommer fra karismatikerne betraktes som slue forsøk på å få et intetanende

og naivt publikum til å åpne sine bankkonti og tømme dem for store beløp, på impuls eller  permanent med faste trekk i måneden.

Kristendom blir ikke bare ansett som verre enn bare opium for folket, men også som illegitimt, organisert, institusjonalisert og subliminalt indusert tyveri. Dette gjelder primært for karismatikerne. Statskirkeprestene går på fast lønn og er på sin side helt i lomma på den rådende ideologi, så lenge det varer. De er lett å snakke med og like lett å overbevise, og like lett å holdes i tømme på «den rette siden», til makthaverens gunst, vil vantroen si. Man bruker selvsagt psykologiske innsikter i alle stor og forskningsbasert og universitetslegitimert markedsføring som bevis på at man psykologiserer korrekt og at man derfor har avslørt «spiritualistene» eller svermerne som utspekulerte bedragere som går under radaren.

De vantro ser selvsagt med den største skepsis på de som lykkes så overmåte og prangende materielt i noen av disse miljøene. De håper at folk klarer å gjennomskue disse miljøene for egen maskin. De lar dem leve i sin fortryllende verden, i sine bobler, får derfor leve i fred, med de vantros velsignelse, en velsignelse de i sin tur forventer å få godt betalt for, i form av større anseelse eller mental og sosial velvillig bekreftelse, blant de vantro selv. Det troende er blitt en salderingspost, spesielt de statskirketro: De er blitt trengende som det vantro bare må budsjettere med og punge ut for, via skatteseddelen, for at samfunnet som helhet da kan bryske seg over å være spesielt liberalt, tolerant, empatisk og solidarisk (med de svake). Det helt tragiske og utrolige i dette er, at de vantro bruker alle de kristne grunnforestillinger om menneskeverdet på appropriasjon for seg selv, uten å takke kristentroen, som de heller møter med grunnleggende mer eller mindre synlig og mer eller mindre uttalt forakt – både politisk og i det private - enn genuin forståelse og fruktbar hermeneutikk.   

Her bygger altså et helt samfunn på «de servilt betingede og helt ut uklanderlig korrekte emosjoner», emosjoner som har fortrengt all «politisk korrekthet» som selve fundamentet og drivkraften i samfunnet.

Etablissementet klarer i dag like vel ikke helt å forklare for seg selv hvordan de vantro kan våge seg til å overleve i et gjennomateistisk samfunn. De kan ikke forklare det med sosiologi, antropologi og psykologi – det jeg kaller SAP. Grunnen er at de har forkastet alt som heter magi, forståelse for og bruk av magi som en forklaring på hva som skjer. Resultatet er at det har voks frem en agens som gjør seg gjeldene på alle felt som har med det rent menneskelige å gjøre. Man har åpnet for en magi som ingen ser og hjeller ikke vil vite av, man har åpnet for hypermagi, en magi selv de mest velutdannede og mest intelligente mennesker i dag benytter seg av, setter sin lit til og forguder nærmest som et universalmiddel – uten at de er klar over det.

For den som er interessert, se posteringen: Allmakt, makt, myndighet, autoritet, avmakt - magi

her, fra 6. des 2020.