Vi har skuslet "det" bort!

"For too long we have celebrated the erosion of our Western values, by calling it "multiculturalism." Our politicians, intellectuals and academics seem to prefer indulging in "social romanticism" than questioning the exploding parallel legal and social norms that are emerging in immigrant Muslim communities.

Our politicians courted the radical clergy and lent their ears to their perceived grievances. Our politicians legitimized these persons -- who often turn out to be extremists posing as moderates -- as the sole representatives of all Muslim immigrants. Most of all, we failed to extend our hand of solidarity to those brave Muslim men and women who dared to defy the radical elements within their own communities.

Freedom of speech and freedom of inquiry have been central to the rise of Western civilisation, bringing with them values -- such as freedom of (and from) religion, governance at the consent of the governed, and equal justice under law -- unparalleled in the human history. Instead of passing on this flame of enlightenment and freedom to the Muslim world, we have undermined it at home.

The Western school systems have brought forth a generation that, by taking these gifts for granted, has failed to learn how irregular in history they are, and the heavy price that was paid by generations gone by to secure them.

For years, established political parties and the mainstream media have done everything to undermine a genuine debate on the rising threat of militant Islamism in midst of European societies -- and even today continue to do so. Where our political mainstream has failed us, far-left, far-right and neo-Nazi groups have been quick to materialize.

We have been squandering away the freedom the allied forces secured on the continent at the end of the Second World War at a huge human cost.

Radical Islam in Europe: No One to Blame But Us"

by Vijeta Uniyal

January 17, 2015 at 5:00 am

Se hele artikkelen her:

http://www.gatestoneinstitute.org/5033/radical-islam-europe

Men hva har vi skuslet bort?

Det som mangler i det store historiske perspektivet Uniyals kronikk trekker opp er kristentroen og kristendommen som – intellektuelle - forutsetning for at vitenskap og opplysningstid fikk vokse frem som en naturlig del av den europeiske tradisjonen, ved siden av den rent religiøse dogmatikken, som også kontinuerlig var under utvikling, eller forandring, på et dypere plan. (Vi ser her fullstendig bort fra ulke former for kristen karismatikk eller svermeri, ytringsformer som neppe har hatt betydning for utviklingen av Vestens potensiale slik de fleste ser det i dag).

Tilsvarende eller i samme grad ser man ikke innen islam, ikke på langt nær, og derfor har islam som en svær blokk aldri maktet å henge med, idet islam selv oppfatter seg som uten konkurranse og derfor indirekte som en endelig, avsluttet og derfor rigid struktur kun opprettholdt av indre maktkamp og utligning av interne spenningsforhold. Å snakke om Europa eller Vesten i kontrast til islam uten å ta disse grunnlagskategoriene med i bildet er som å forutsette evolusjon eller tilfeldig utvalg uten forutgående design, eller guddommelig plan, sekundær årsak, sekundære årsaker og/ eller mer eller indre fastlagt og «åpnende oppskrift».

Det Uniyal ikke kommer inn på er kristendommens avgjørende betydning for utviklingen av opplysning og demokrati og uten disse tingene blir det hele hengende i luften. Han nevner heller ikke det kategoriske imperativt som ble etablert på 1100-tallet i den islamske teologiske tradisjon eller diskurs og som har etablert seg som et aksiom: Bih’la kaufa: Den troende skal ta alt som de sentrale skriftene påbyr, forbyr eller tillater for god fisk, uten å stille spørsmål, uten nysgjerrighet og uten behov for noe annet, for noe annet fokus, for noen andre perspektiver.

Å problematisere eller stille radikale eksistensielle, ontologiske og epistemologisk grunnlagsspørsmål blir gjort til et tabu i stedet for en nyttig – og fornuftig begrunnet - talisman, til et verktøy til bruk i alle maktkonstellasjoner for å tause eller tie på bekostning av undring og tale, kan man si.

Å tie blir en fortjenestefull handling overfor profeten og Allah, og derfor en stor bragd eller edel dygd. Å tale, å våge å spekulere, filosofere, forske, tenke, fantasere om, analysere, systematisere og tenke, derimot, - en stor og utilgivelig synd.

I islam forutsettes nulltoleranse for skepsis eller spekulasjon om og overfor Allah, ja, til spørsmål f eks om eksistensen av Gud i det hele tatt. Allah må for enhver pris og i enhver sammenheng forutsettes, ellers faller verdensbildet sammen og alt blir kaos. Man står til og med igjen uten noen skjebnetro å forholde seg til, dette at Allah forutbestemmer alt, både godt og ond, og ellers alt som måtte vederfares menneskene gjennom liv og lære.

Innen kristendommen blir spekulasjoner ikke bare tillatt, men oppfordret til, (selv om Kirken på et visst stadium gjorde noen brølere, det må innrømmes). Ut fra dette har det vært nesten uunngåelig at islam- til forskjell fra Vesten – har lukket seg for forskning og vitenskap: Alt nødvendig for frelse foreligger som et statisk, evig og urokkelig eller ubevegelig reservoar og «gud nåde» den som forsøker å brønnpisse her. Slik forakt for «det hellige og ukrenkelige»  blir krenkelser som fortjener å bli straffet med døden, på samme måte som krenkelse av profeten gjør det.

For en utenforstående til denne store og skjebnesvangre tragedie – heldig vis finnes det utenforstående, dvs vantro, spesielt kristne – må dette betraktes og gjerne «fordømmes» som en trussel mot menneskeverdet, mot gudsbildet i mennesket, et bilde av logos, verdensfornuften, Ordet, som skaper og inngår ubrytelig pakt med natur og mennesker og som ordner alle forutsetninger og som lar mennesket være en «sekundær årsak» og hvor ikke alt skapes av en upersonlige, kjærlighetsløs og fjern monade i en uendelig rekke av «occasjoner», hvor mennesket bare sekundært eller til og med enda lenger ut i årsaksrekken, forutsettes fritt, idet Allah er skaperen, kilden eller opphavet til hva som skjer i ethvert nanoøyeblikk, enten det dreier seg om å løfte hånden for å slå eller kjærtegn, eller for å utføre grove synder, og drepe i profetens og Allah’s navn. Det står da også i Koranen: Det var ikke dere (jihadister) som drepte, det var Allah.

Man kan ledes til å tror at Vestens mennesker klarte å utvikle bedre mennesker i et sosialt vacuum, i motsetning i islam, hvor de troende da implisitt ses som dårligere råmateriale for utviklingen.

Vesten liker å se det hele ut fra en felles plattform hvor likhetskriteriet danner grunnkategorien i menneskesynet. Ateisme forutsetter nøytralitet. Jo mer ateisme som legges til grunn, jo likere blir utgangspunktet for forhandlinger og konstruksjoner og til sist konsensus eller samfunnskontrakter, men da alltid i et grunnleggende relativistisk paradigme, en konstitusjon som selvsagt inneholder kimen til eget fall og til oppløsning av ale fundamenter i denne retningen, hvor alt forutsettes i utgangspunktet å være like dårlig, men samtidig med potensiale for å bli like godt. blir vi alle ateister – eller presses vi alle inn i dette grunnleggende ateistiske paradigme – vil alle kulturer og alle religioner før eller senere gå opp i en ny sivilisasjonsform, en ny syntese, en mulig realiserbar utopi, enten man nå går veien om ideen først eller materien først, som naturkraft og – illusorisk -  algoritme. Vi strå dermed fortsatt i dilemmaet Marx-Hegel., hvis vi forutsetter ateisme ikke bare som grunndogme, men som dogmatisk tro og urokkelige aksiom, premiss eller forutsetning.

Et moribunt og selvdestruktivt paradigme og prosjekt i seg selv: Ironisk, tragisk, fascinerende og skremmende. Men fullt ut menneskelig. Og mennesket da som radikalt og fundamentalt frelsestrengende, dvs syndig. Fundamentalt syndig. Arve-syndig. Opprinnelsessyndig.  

Og det eneste som skjenker menneskeverd er gudsbildet vi er skapt med og som er nedlagt i oss som nødvendig, og Guds initierende og intensjonelle nåde. En eksistens- og livsdimensjon som savnes i islam hvor mennesket arver ikke-synd og hvor ingen kan stå solidarisk i en fellessynd overfor en forsonende, forløsende, tilgivende, barmhjertig, PERSONLIG og kjærlig Gud.