Puppetmasters og mastermanipulators - ute av syne, ute av sinn

De fleste vil benekte at de er manipulert, brukt og forkastet. Eller utilbørlig fremelsket. At de er mer eller mindre rene produkter av «strategier». De vil fortrenge det. De vil avvise det med henvisning til at dette er «bare konspirasjonsteorier». De føler seg ikke engang «verdt» å bli gjort oppmerksom på muligheten. Det angår ikke meg.

Kan det være at en hel kultur eller flere populasjoner på en gang og samlet har latt seg lure, uten at noen skjønner at de er blitt lurt? Og uten at noen er interessert i å avsløre fenomenet?

Vel, man kan bare lure, men det fins visse analyser av de som har analysert seg frem til teknikker som faktisk, i realiteten og rent objektivt sett, virkelig har latt seg, om ikke lure, så i hvert fall mer eller mindre villig forføre. Se  Marcedting of evil 1,  Marketing of evil 2. Noen, men de er få, vil tore å si at vi har latt oss erobre og at vi nå er mer eller mindre styrt og formet av «usynlige» krefter, og at dette ikke er til å komme bort fra.

En hel skare av folk av alle avskygninger har altså gjennomgått eller blitt utsatt for en prosess som har forandret dem og deres syn på fundamentale områder, eksistensielle områder. De som har «stått mot» og gått ut og protestert, er blitt utsatt for sterkt og til og med organisert hat, «ovenfra» og ned, fra dem som har promotert endringene og de begrunnelsene som er blitt anført, og den måten disse er blitt omsatt i praksis på. Det er som om jordens overflate og relasjoner mellom mennesker på et par tiår nå har endret innhold, form og utseende, til det ukjennelige. Ikke rart da, kanskje, at mange føler seg mer fremmedgjort og usikre enn på lenge, ja, på 100 års lengde. Jeg minnes Gabriel Garzia Marques’ magiske realisme i «Hundre års ensomhet». I et slikt klima blir grunnleggende mental usikkerhet oppfattet som en lettelse, fordi usikkerheten i seg selv blir oppfattet nettopp som det sikre, det man kan være sikker på at man føler eller emoverer, og fordi så mange andre «lider» av de samme syndromene og de samme symptomene. I praksis kan vi stå på terskelen til en tid hvor det å føle, tenke, si og agere som sant aggressive, må oppfattes som det normale og derfor som det helt legitime, ja, og som en moralsk grunnholdning som bør stimuleres fem heller enn å svekkes bort.  

Det har kommet så langt at det er mulig å snakke om et nytt hat og nye begrunnelser for et slikt hat. Det er faktisk ganske utrolig: Vet du at de hater deg? Mange har begynt å lure på om det er mulig å komme seg ut av denne «fortryllelsen». De fleste vil antakelig mener at å forsøke, ikke er verdt det. De fleste omstiller seg, aksepterer og lærer seg å leve «med det». Verden går tross alt ikke under på grunn av «dette».

Men er det nå så sant, dette, at verden ikke vil gå under av dette? Vel, vi skal ikke overdramatisere, men heller ikke bagatellisere. Verden er blitt mer tolerant, heter det, på dette området. Og hele verden synes å istemme. De fleste land og kulturer jobber i dag for å realisere «the puppetmaster» og «mastermanupulators» «noble» prosjekt. Så hva er det å ta på vei for?

Mange har lurt på hvordan det skal gå, alt dette. Vår postering fra 2011 linket til over, viser at det har vært visse bekymringer ute og gått over lengre tid, men uten at «motkreftene» synes å ha kunne etablere en viss tyngde og et vektigere momentum. Noen har forsøkt å forstå «det». De fleste har «tatt det inn» uten å la seg affisere. Men nye «tankebygninger» har motstått alle mer eller mindre flaue forsøk på motangrep.

Mastermanipulatorene har forstått det lenger, de har gjerne vært mer enn bare villige til å ta ny kunnskap og ny innsikt i bruk, og det for fulle mugger, mens «vi andre» sto måpende og så på, uten at vi visste hverken ut eller inn. Det har stått et stort slag i Vesten og de vant som tok i bruk de nye våpnene. De var uimotståelige og de som visste å bruke dem ble ganske fort å regne for uovervinnelige. Vesten ga opp så å si uten sverdslag. Man erkjente at man kjempet med foreldede våpen. Det var som å gå fra trygge borger, med pil, bue, skjold, spyd og sverd - til krutt og kanoner.

Ja, de «nye og fremstormende» var snare til å benytte seg av helt legale midler og ta i bruk kunnskaper og manipuleringsmekanismer tilegnet og anvendt på helt lovlig vis.

De ble i tillegg rost opp i skyene for sine nye innsikter, og deres suksesser. De klarte det: Budskapet har gått igjennom og nedslagene til fordel for et visst nytt menneskesyn og et helt nytt verdensbilde har slått grundig og for noen, altså, befriende rot, tilsynelatende for alltid. Og det fins nå bare «no return», ingen mulighet for å vende tilbake, til det forskrudde og intolerante, vil mange si. Å snu «utviklingen» synes å være dømt til å mislykkes allerede før man er kommet i gang. (Med visse unntak, se linkene over). Forunderlig sa noen, beundringsverdig sa flere.  De fleste bare sto og så på, skrekkslagne på sitt ydmyke vis, eller begeistrede, som fotballfans som av og til ikke helt vet hvilket lag de støtter når suset går over tribunene.

«Utviklingen» vil fortsette uansett og den vil omfatte og gå i dybden for stadig flere, et faktum som tiljubles av stadig større grupper, populasjoner, land og kulturer. Nytiden er i ferd med å internalisere seg og det er ikke noe som kan stoppe den! (Tidsånden tillater imidlertid ingen avvik, ingen kritiske blikk, ingen interesse for de «bakenforliggende beveggrunner).  

 Det eneste som nå bekymrer for alvor, er klimaets sure nedfall, en nedbør som nå oppfattes som en motbør i form av den største utfordringer menneskeheten som sådan har stått overfor, og som nå får et fokus som overskygger nesten alle andre fokus, kanskje fordi man her snakker om utfordringer som kan løses, og ikke problemer som ikke kan løses. Islam f eks, tilhører nå periferien av alles interesse. På alle andre områder opplever menneskeheten nå å gå fra seier til seier. De fleste mener nå at det har de beste grunner for å være og tenke optimistisk. De fleste er blitt overbevist inn til margen om at islam betyr - og vil - fred, og at bare islam vet å implementere freden, overalt, og at islam er «fredens hus» - dar al islam, i motsetning til Vesten som bare er et kronisk truende «dar al harb» - krigens hus.

De har «de korrekte» emosjoner på sin side og de «vet det». De vet at de har rett. De vet at de i og for seg er immune for kritikk. De trenger ingen teflon for å beskytte seg. De fleste er til og med inne på å f esk å skifte kjønn, (for å ta noe ytterliggående for normalt, nå, siden så mange har vært inne på tanken).

De fleste vil imidlertid ikke vite av at de har blitt manipulert inn i det, at de har vært gjenstand for undersøkelser og nye innsikter i sosiologi, psykologi og i substrata som markedsføring, pedagogikk, retorikk og mediakunnskap, som nesten garantert ville få sine ønskede resultater, hvis metodene bare var rett implementert, over tid, og med de mest «innyndende» lokkemidler, der «kunden» eller målgruppen og målgruppene nærmest subliminalt blir leid «ovenfra» inne «i det» i den tro at de som «kunder» som – etter hvert ville det selv, og finner det naturlig og normalt, - ikke minst for å bli populære, eller i hvert fall ikke risikerer å bli «utstøtt» eller utsatt for det ubehag det er sosialt hvis man «nekter» eller stritter imot. Man skulle få sin lønn for «samtykket» ved å bli normalisert bort fra en tidligere «norm», en tidligere «tvang» og en «sneverhet» som nå truer ens selvbilde og ens oppfatning av hva det ville si å være fullt og helt menneske, kort sagt: Hva det ville si å være fri, autentisk og generelt et «godt menneske» fra bunn til topp, og i alle sammenhenger, uten unntak, hvis da den nye holdning og de nye ledsagende handlingene ikke var altfor outrerte eller bisarre eller irrasjonelle, og som fremfor alt ikke var altfor "syklig fobiske".

De fleste aner ikke noe om at de har vært forsøkskaniner over lengre tid, (ved bl a storstilt bruk tilfeldig-utvalg-metoder i stor skala hvor man selvsagt har undersøkt hvordan interaksjoner og f eks gruppepress virker, i tillegg til hvordan vanlig uskyldig markedsføring av søtsaker faktisk virker inn på konsumet og preferansene). Man har fått vitenskapelig funderte og helt konkrete psykososiale metoder som med høy sannsynlighet vil gi ønskede resultater, nesten på hvilket som helst område, bare «området (og menneskene) i og utenfor dette området eller disse topos mener at det faktisk er bra og ikke engang uheldig, om målet som forespeiles nås, fordi «the topic» ikke angår en eller bare angår en overflatisk.  

De fleste tar ikke poenget når det hevdes at Sovjetunionens fall i 1989 skyldtes at «russerne» hadde drømt seg så til de grad inn i vestlig reklame for «The Marlboro man», at de villig lot seg lokkes til å tro at det faktisk var «bedre å gå over bekken etter vann». «Marlboro-man» gikk i smale jeans og hadde lange bein og satt i nydelig, fredfull og ren natur. At sigarettene kunne ta livet av deg, fikk komme i andre rekke. Man ville bli oppfattet som Marlbourough-mann og ville oppfatte seg selv som en. Fristelsen og muligheten for å bli mer populær var for stor til å bære. Det gjaldt så å knuse systemet. De fikk det som de ville.

Selv om historien eller eksemplet det kan virke for utrolig, mener jeg at det er mye sant i denne observasjonen og hvis den er sann, bør man ha en viss sans for hva jeg skrev i linkene over.

Factum est at vi er mer lettpåvirkelige enn vi tror. Vi er ikke så selvstendige som vi tror og de som var mest overbevisst om egen fortreffelighet i så måte, var de som tapte mest på ikke å forstå at de ble manipulert, fra topp til tå, og at de ble lurt av prominenser som slukte det nye budskapet med hud og hår, stang, snøre og agn.

I de to nevnte linkene over dreide jeg inn på den enorme makten «reklamen» har hatt over hvordan vi ser på «de seksuelle minoriteter», som det het i gamle dager, og på den makten «reklamen» har hatt for hvordan vi ser og forholder oss til muslimer generelt og islam spesielt, i sin store bredde. Jeg stilte spørsmålet: Når «de seksuelle minoriteter» kunne ha slik fremgang og lykkes så til grader i sine «markedskorrekte» fremstøt for å erobre «hearts and minds», er det ikke da god grunn til å anta at muslimene og islam også vil kunne erobre «hearts and minds» på samme måte, og med samme vitenskapsbaserte midler, hvis noen altså gikk bevisst, organisert - og bredest mulig skalert - benyttet seg av den samme taktikken og den samme strategien?

Jeg har de siste tyve årene ikke sett noen innlegg i debattene som har kommet inn på disse tingene. I og for seg er dette ikke annet enn man kunne forvente. Det alminnelige presset på sinn og hjerter har vært så stort og tilsynelatende så velgjørende for de fleste, at man faktisk har latt seg styre helt frivillig. Man har åpnet seg for fremtiden med åpne armer i den tro at man var autentisk, korrekt emosjonelt anlagt, og da så … Noen hadde barn som ble muslimer, andre hadde barn som ble «trans» ette eller annet. Så hvem var vi, som liksom vil pådytte dem våre preferanser, våre normer og verdier og vår tro, ja, våre verdisyn og metafysiske forestillinger og «forutsetninger»?

Det var derfor med en viss fornøyelse jeg i dag leste en artikkel av Raymond Ibrahim, en kjent og kjær personlighet i det islamkritiske miljøet, ww, så å si.

Ibrahim omtaler en ny bok av en annen islamkritiker, en katolikk som har «snakket paven midt imot»,

i mange år nå, men uten særlig suksess: “What Catholics Need to Know about Islam”, en ny bok av William Kilpatrick.

Jeg har lest flere bøker tidligere av disse to; de er meget kompetente, for å si det mildt og de er ikke redd for «buzz» og «bull». Jeg tror de fleste her vil ha noe å lære litt for livet om litt av hvert.

Ibrahim skriver: … a welcome and timely contribution.  Consisting of some 400 pages divided into 23 chapters, the author explores a variety of topics, which have largely been censored by the Catholic hierarchy, starting with the widespread claim that Christians and Muslims worship the same God—an obvious falsehood, unless one accepts that God is schizophrenic, presenting certain attributes about himself to one group of people, while denouncing those same attributes to another group.

Along with the outright suppression of facts foisted by the apologists, Kilpatrick shows how appeasement, political correctness, and Western self-hatred and/or guilt are being manipulated to make Christians—who by nature are already prone to forgiving their enemies while harshly judging themselves—inadvertently empower Islamic aggression against themselves, as a form of “piety.”  

her