Vi er ikke ferdig med "Kongsberg" og islam ennå

Vi kan si at sinnet arbeider etter sin egen logikk. Vi kan si at sinnet eller bevisstheten av og til opererer ut fra sin egenvilje, og at hjernen blir helt autonom, et system frakoblet resten av kroppen og helt fristilt personens egen vilje.

Vi vet at Freud tenkte slik tanker, i hvert fall på nippet nær. Vi vet at han opererte med «det underbevisste». En annen måte å si det på er at det fins «deler» i hjernen med et helt eget «lovverk» og sine helt egne mekanismer som opererer helt uavhengig om personen vil eller ikke. Vi kan snakke om det autonome nervesystem og det virker på egenhånd uten at vi kan styre dette systemet av kommandoer med alle sine avsendere og reseptorer.

Vi kan ikke kontrollere dette autonome systemet. Vi kan bare i liten grad vite hva som skjer med maten vi spiser, nå den først er kommet ned i magesekken og fortsetter sin vandring ut mot – lyset.

Vi vet også at en del individer tror at de er Gud, med stor G. Vi andre vet at det da må være snakk om gud med liten g, for vår klient her vitterlig ikke er Gud. Han har ganske enkelt ikke de egenskapene som skal til, for at vi kan kalle ham Gud og være enig med ham i at han f eks er allmektig. Tvert imot: Den som sier han er gud, er ganske avmektig, i egentlig forstand.

Vi vet også at det fins mennesker som hevder at de har hørt stemmer som beordrer dem til å drepe, og fordi de trodde at denne stemmen og denne ordren kom dirkete fra Gud. I slike tilfeller blir den tiltalte dømt til livsvarig psykiatrisk behandling, fordi han må regnes for utilregnelig. Den tiltalte handlet uten reelt forsett. Han var – egentlig – ansvarsfri. Og slik kan vi med stor ro konstatere at vi dømmer han til behandling i stedet for straff med den aller beste samvittighet.

De fleste vil være enig at en slik reaksjon fra maktene og myndighetenes side er både rimelig og fornuftig og man kan begrunne dommen med alt fra individualpreventive, allmennpreventiv og rent medisinske og moralske vurderinger.

Men før vi går videre her, må jeg bare presisere at når jeg skriver NRK, så tenker jeg på kringkasting rent generelt. NRK er faktisk både et generisk navn, og et personnavn – med agens, bare for å ha nevnt det. Innenfor definisjonen faller da både pressen og f eks TV2 innenfor betegnelsen NRK. Jeg snakker om nyheter og formidling av dem generelt, pluss analyser og politiske og kulturelle kommentarer servert av spesialister på ulike felt, og av andre.

Men før jeg går videre, må jeg gjøre meg noen betraktninger om bakgrunnsteppet for all kringkasting eller formidling overhodet. Vi må imidlertid ikke bare se kringkasting innenfor sitt rammeverk, og i sin kontekst, i sin helhet, konkret her, men også se på hvordan forholdet er mellom ordene og virkeligheten – hvilket er et filosofisk problem, fristilt fra den virkelighet og de ordene som formidler virkeligheten slik virkeligheten og ordene faktisk fremkommer ved at vi lytter og tar til oss det innholdet kringkasteren kommer med. Vi går samtidig ut fra at vi er påvirkelige individer og at virkeligheten og ordene faktisk former oss, og motiverer eller styrer oss til å gjøre, tenke og føle det vi nå engang kommer til å tenke, føle og se og gjøre. Vi står da igjen med noen knagger å henge virkelighet på, så å si, bl a de følgende ord og tanker, sett i perspektiv:

Forholdet mellom ord og virkelighet er problematisk. Den og de – og meningen -  kan komme an på perspektivet, som ser, som Nietzsche sier, på ståstedet, utkikkspunktet og synsvinkelen. I det store og hele gjelder Kierkegaard: Subjektiviteten er sannheten. Og NRK er objektivitetens garant.

Noen ser virkeligheten og menneskene med store, myke følehorn. Andre ser virkeligheten ut fra et periskop. Andre sitter på radaren eller andre monitorer og alle vet vi at vi dermed får med oss virkeligheten slik den ofte ses av virkelig store kunstnere, nemlig virkeligheten gjennom et temperament med usedvanlig evner til å servere en virkelighet vi ikke har sett før, en virkelighet som da åpner våre øyne, slik at vi kan se sannhet litt tydeligere, og på et dypere plan. Det er derfor kunstnere blir så høyt verdsatt og får så mange priser. Det er grunn til å tro at Alfred Nobel fikk ideen til Nobels Litteraturpris, altså nobelprisen i litteratur, og dette kom seg av at Nobel faktisk evnet å se virkeligheten og menneskene ut fra et annet perspektiv enn det dynamittgubbene i seg selv kunne vise ham, og drive ham fremover på. Nobel så med andre ord at det var livsviktig for oss å anlegge et helt annet perspektiv enn dynamittperspektivet å se virkeligheten ut fra.

I praksis serverer altså NRK for nyheter, basert på fakta, data, empiri. Dette vil øke folks kunnskapstilfang og basis for både faglig og eksistensiell erkjennelse. Slik sett er NRK god, ja, fantastisk. Vi kan ikke underslå dette eller forkleine verdien av det. Men: Virkeligheten blir fremstilt som en hurtig pågående seriell bevegelse, (som er alt det er), en strøm av bilder og ord og hvor ingenting synes å være bestandig. Vi presenteres for episode etter episode, gjerne med kommentarer og veloverveide analyser på kjøpet, og dette i sum får oss til å føle oss beriket, tross alt, vårt menneskeverd øker, så å si, og så kan vi føle oss stadig litt bedre, eller stadig litt mer sløvete, alt etter som.

Men de fleste går bare lett videre, etter hver episode, med raske skritt og ingenting fester seg, egentlig, på dypet i en sjel, selv om dette nok skjer underbevisst. Vi lar i det alt vesentlige verden flyte forbi, vi lar skjebnene seile sin egen sjø – og det er dette som er NRK’s varemerke og nødvendige eksistensberettigelse. Det er blitt et imperativ ut av dette; NRK tilveiebringer og fasiliterer slik sett en radikal flukt bort fra realitetene, for de aller fleste av oss. Vi kan bare spørre hvordan dette kan være mulig, og hvorfor det i så fall er et ønsket eller villet fenomen.

Ett synes å være klart: Systemet elsker å synliggjøre det meste og ofte det versete – med en viss moderasjon, riktig nok - verden har av lidelser og nød, alt som på en eller annen måte kan sies å være defekt. Med sikte på en effekt, selvsagt, nemlig at vi skal gå rundt med skyldfølelse og en anelse av utilstrekkelighet, hvor vi nå enn står og går. Systemet ser ut til å ha et eget behov, for behovets egen skyld, for å kunne tilrane seg den kraften som ligger i alle ofre; det driver hypermagi. Jo flere ofre og jo større lidelse, jo mer stiger systemets egenverdi og mulighet for å tilegne seg og kunne operere med en stadig økende moralsk uangripelig selvforherligelse. Det høyeste mål blir å skape korrekte reaksjoner. Det ender imidlertid i at man skaper en gjennomgripende servilt betinget emosjonelt korrekthet i befolkningen, en tilstand hvor virkeligheten blir bare mer og mer fjern, stikk mot hensikten eller den gode tanke og de gode følelser som ligger bak.

Og så langt er det enkelt. Både virkeligheten og ordet er relative og alt er relativt vil mange si. Noen blir sjokkert over at det kanskje ikke finnes noen absolutter igjen her i verden. Det fins ingen logikk heller, alt er undergravd eller dekonstruert og i mellomtiden lever vi godt med at media og NRK tar opp problemene på en rasjonell og informativ måte, slik at vi kan komme oss videre til neste nyhet rammer oss og vi kan unne oss neste øyeblikk av forferdelse.

Vi er imidlertid blitt vant til at dette å bli opprørt, f esk, over f eks livets og verdens urettferdighet, går over nærmest av seg selv – fordi vi jo har NRK, det stedet vi går til og faktisk kommer fra når det kommer til å skaffe oss et godt selvbilde og et fruktbart og gyldig verdensbilde. NRK hjelper oss ofte forbi vår egen ofte indre bivalens hen til den store ro som følger av valens, dette at vi er personer i balanse, og harmoni, både psykisk og fysisk og at vi da fremstår som hele mennesker. Vi minner i farten om at å helbrede kommer av ordet «hel». Et helt menneske er på en måte et helbredet menneske. Det er ikke kun et hjernemenneske, et mavemenneske eller hjertemennesker – vi er, både subjektivt og objektiv sett, alt sammen på en og samme gang. Noen sier at vi består av ånd, sjel og kropp, i den tro at de får et frodigere og gjerne lengre liv av å implementere en slik erkjennelse, men dette er et tema vi må legge til side, foreløpig.

Det gir grunn til ettertanke. Men vi må videre:

NRK viser oss ikke bare hvordan verden og menneskene er, men også hvordan vi skal forholde oss til de samme, nemlig ved å forvente oss og leve kronisk i den forventning at verden går videre og at tiden ikke står stille. (NRK forteller oss nesten nada om hvem Gud er). Og at det ikke vil mangle på horrible og horribelt stadig flere nyheter og nye og mer intense konfrontasjoner i den nære fremtid. Så det er bare å roe seg ned. Vi får aldri nok av nyheter. Mens vi enten innbiller oss at vi holder balansen og distansen eller innser at vi er i ferd med å miste taket, kanskje bare på kort sikt, i visse små utløp for desperasjon, om gangen, eller i mer langsiktig intermitterende prosess. Vi trøster oss med at så lenge vi ikke mister besinnelsen helt, så er vi innafor, på den riktige siden av skillet mellom galskap og sunn glede. Vi skal faktisk være svært glade og lystige for at vi kan beholde selvgodheten, og selvsikkerheten. For uten disse to grunnstoffene, ser det virkelig ille ut, for oss alle, selv om NRK måtte forsikre oss om det motsatte, nemlig at vi klarer alle braser, til slutt, enten det dreier seg om klima eller gud, eller kanskje Gud.

I det øyeblikk vi konfronteres med det horrible og morbide, blir vi fortalt av NRK at det går over og vi kan kule ned, idet vi loves en ny fortsettelse i neste nyhetssending, i et nytt «Verdibørsen» eller i et nytt «Ekko», programmer som tar sikte på å avprogrammere oss slik at vi kan bli bedre i stand til å møte neste utvikling, uansett hvor uhyggelig, umoralsk og fordervet den nå engang er.

Løsningen på alle verdens tragedier, konflikter og viderverdigheter består i at NRK tar sakene opp til debatt og analyse, at man snakker om «det», at man forsøker å forstå uten å forskrekke, at man besinner seg overfor avsindigheten og slår oss til ro med den tanke at det er bedre å snakke om det enn tie om det. Vi finner det stabile og trygge i at NRK snakker om det. Det løser i seg selv mange problemer, for oss. Noen tar seg av det og vi slipper. Vi slipper å ta standpunkt, men tar samtidig det standpunkt at det holder med å føle på det. At vi føler på det, betyr så at vi er moralske individer, at vi ikke har mistet vårt moralske kompass. Og det skulle jo bare mangle: Vi kan ikke løse alle problemer, vi må derfor overlate den jobben til noen andre, som kan sitte og snakke om det og håpe på at politikerne tar grep og går til verks, på rimelig og fornuftig grunnlag. 

Hvis et menneske dreper et lite antall uskyldige mennesker i Allah’s eller islams navn, er det blitt vanlig i dag å påstå at det ikke har noe med islam å gjøre og at drapene skyldes galskap eller vanvidd.

Hvis et annet menneske dreper et stort antall mennesker i ett stort sveip, i et høyintensivt og høyteknologisk angrep, er det like vanlig i dag å hevde at drapspersonen handler rasjonelt og at han ikke er gal, dvs når han begår drapene i Allah og islam navn.

Vi må bare innskyte at menneskets mest geniale oppfinnelse, også fremfor hjulet, er behovet for å skaffe seg en hjemmel, et legitimt grunnlag for de handlinger og tanker vi faktisk begår og med velberådd hu beslutter oss for å gjøre.  I dag vil vi inkludere emosjonene i dette bildet, og faktisk gi dem en høyere status; mange vil si at de er sine emosjoner; at emosjonen faktisk overgår samvittigheten og derfor troner øverst over alle til nå eksisterende og eksistensiale kategorier og hierarkier, når det kommer til etikk og moral.

Emosjoner anses i dag som et gyldig grunnlag for etiske valg og juridiske valg. Emosjonene erstatter nå all juss, all biologi, all teologi, som rettskilde. De gir hjemler i seg selv, og betraktes ofte som et enda mer sikkert og ubestridelig grunnlag, en enda sikrere hjemmel, enn kun tanken eller fornuften, og følelsen, eller det vi før kalte den alminnelige sunne fornuft, folkevettet eller common sense. Vi snakket om mennesker med innsikt og god vurderingsevne, både vitenskapelig og moralsk, ja, vi snakke sogar om IQ og emosjonell intelligens og mer. Folks rettsfølelse – derimot - er i dag erstattet med folks mer eller mindre korrekte emosjoner, emosjonsfølelser, vurdert ut fra hvilken kontekst man befinner seg i og den påvirkninsmulighet det ligger i å tolke ord ulikt alt etter situasjonen de brukes i, (tolk det i beste mening, og augmenterende, og ikke dekonstruktivt og full av ressentiment, please).

Vi vet, hvorom allting er, at ordene er de substanser, i dag, som vi blir aller meste påvirket av, ved siden av det visuelle og auditive. Ord er i mange betydninger erstattet også av endorfiner eller feremoner. Mening og betydning i seg selv, som en verdi i seg selv, er i dag erstattet av ulike grader av emosjonell realitet og funksjonalitet. Vi snakker også om både emosjonell og kognitiv dissonans, men dette gjelder og angår primært de andre, ikke oss selv. Vi kjenner alle den følelsen det gir å si og mene at «feel-good» er eksistensens høydepunkt, mål og sluttpunkt. Andre finale årsaker eller horisonter finnes ikke. Vi befinner på et hermeneutisk og epistemologisk nivå som til forveksling ligne dyrenes.  Noen annen ontologi, finnes ikke, bortsett fra noen spor av den, slik vi finner spor eller arr av alkoholisme ved å måle visse leververdier. Vi finner bare spor av de finale årsaker i dag og disse sporene fylles opp av de korrekte emosjoner, enten de er sanne og gode og faktisk velbegrunnede emosjoner, eller de er servilt betinget korrekte emosjoner.   

Vi arbeider, som et kollektiv, i dag, for å tilpasse oss og rette oss mer etter de forestillinger vi har om «de korrekte emosjoner» mer enn etter fornuften og de kjølige rent mentalbetingede eller logiske analyser, selv om disse faktisk anses for å kunne være mer saliggjørende enn det motsatte, fordi vi fortsatt tror på at også logikken faktisk kan bidra med større innsikt og forståelse for tingene, og virkeligheten, og våre relasjoner til våre medmennesker, både spesifikt og generelt.

Fordi emosjonene kommer far dypet, de dypeste av de menneskelige dyp, i dag. Emosjoner er nå det eneste som har aseitet og derfor lever vi nå i Emokratiet.

Alt dette har vi skrevet om tidligere på bloggen, i mange innlegg. Jeg bare nevner det i forbifarten her. For vi må videre:

Hvis vi nå antar at hjernen er full av motstridene aktiviteter og intensjonaliteter og at den i tillegg opererer mer eller mindre autonomt, i det skjulte, og for det meste da i det under- eller u-bevisste, skulle det være forholdsvis lett å konkludere med at hjernen, pluss emosjonene, så å i på egenhånd faktisk leter etter holdbare hjemle, normer og regler og retningslinjer som grunnlag for kommende handlinger, med påfølgende følelser, følelser som antas å være bedre og mer i kontakt med den gode samvittigheten, som vi også må anta at vi har, eller er, og som vi bestreber oss på å etterleve, fordi vi oppfatter at dette er det beste vi kan gjøre, både for oss selv og allmenheten. Og for NRK.

Som et kollektiv, regner vår kollektive underbevisste i dag med at det fins visse retningslinjer, ja, kommandoer, vi bare må følge og rette oss etter, skal vi ha et godt liv og være godhetsprodusenter, helt på heltid og uten risiko for å bli oppsagt daglig, i vår daglige dont. Men det er en hake ved dette: Disse hjemlene og normene og retningslinjene, hvor kommer de fra? De fleste vi si at de er menneskeskapte og at dette faktum er bare noe vi alle må leve med og innrette oss etter så godt vi kan, hvis vi bare får de beste emosjoner ut av det, til evig eie og odel.

Men så oppstår problemet for alvor: Hva hvis emosjonene i seg selv plutselig ikke lenger vil være avgjørende, hvis de, så å si, detroniserer seg selv og vi blir etterlatt til den store kollektive ensomhet, en ensomhet som må hente sine hjemler fra det store intet?

Hva gjør vi da? Jo, noen begynner å tro at de faktisk er Gud, eller gud, og at de handler på gud eller hans englers vegne. Det vil frigjøre oss fra det tyranniet emosjonene faktisk kan utøve over oss, og vi føler oss fri, eller?

Andre «tilfeller» har kanskje en smartere hjerne og disse vil da si at de ikke er gud eller Gud selv, men at de har guddommelige hjemler, henter rett ut fra gamle skrifter. Disse hjemlene er det da som motiverer personen til å gjøre de gode gjerninger han gjør, uansett hva andre mennesker, som ikke føler noe om og heller ikke kjenner til hva disse skriftene sier om hva du skal gjøre og ikke gjøre.

Ville vi si at en sånn person, som altså begrunner sine handlinger ut fra Skriften, og ikke ut fra sine emosjoner, ville vi si at en sånn person er gal?

I et emokrati vil det være relativt lett for oss å si at emosjoner må komme foran hjemler som ikke begrunnes i emosjonene. Hvis emosjonene ikke kan begrunne handlingene, vil den være umoralsk eller a-moralsk, og gal, i dobbel betydning av ordet. Vi ville si at gjerningspersonen var følelsesmessig forstyrret, at han led av personlighetsforstyrrelser, eller noe slikt. Men vi ville ikke kunne si at han dermed var utilregnlig eller rettslig uansvarlig. Vi må tilregne ham evne til forsettlig handling, selv om personen led av en nesten umenneskelig lav organisk impulskontroll, konstaterbar i selve hjernen.

Mitt poeng? For det første: Man skal lete lenge etter klienter i det psykiatriske apparat i dag som forteller at de er gud, eller Gud, alt etter som. Gud er på en måte blitt mindre og mindre populær og mindre relevant, og her kan spørre om årsakene, de er antakelig sammensatte.

Vil du finne klienter eller pasienter i dag som forteller at de er Allah, eller hans profet? I hvert fall ikke i Norge, vil jeg tro, og heller ikke i resten av verden. Og jeg spør: Hvorfor? – og svarer på min unormative eller u-preskriptive eller antipreskriptive måte: Det er fordi Allah faktisk er et personnavn og ikke et generisk navn eller et samnavn. Allah er med andre ord kun et menneske, eller menneskeskapt og poenget med å fortelle at man er Gud eller gud, er jo, logisk sett, at det er liten vits i å identifisere seg med et menneske når man faktisk i stedet kan høyne og tillate seg å tro at man faktisk er Gud! – som jo, paradoksalt nok, sett i denne konteksten, alltid er noe mer og større enn bare en menneskeperson eller et lite menneskeindivid, ikke minst.

En muslim vil aldri finne på å si at Allah er et individ eller en person, slik jeg skisserer dt over. Aldri. Og forklaringen ligger i selve troen og troens grunnlag, eller preskriptive hjemmel. Og det er dette NRK ikke får med seg, at i tillegg til alt det andre han er og ikke er, så er han hverken emosjon eller menneskelig intellekt, hvis man da ikke forutsetter at han faktisk er menneskeskapt og et produkt av menneskelig projeksjon, en illusjon, slik Freud mente han var, dvs mente hva gud er og var og kommer til å bli.

Hva nå hvis man ikke nøyer seg med noe menneskeskapt som legitimerende hjemmel og grunnlag for alle handlinger og emosjoner?

Jo, da må man holde seg til og sette sin lit til «det eller den som alltid er «større enn», den som transcenderer alle begrensinger, den, som faktisk er ren vilje og f eks da helt ubundet av alle emosjoner og alt som heter kjærlighet og følelser, ja, i prinsippet fullstendig ubundet av alt menneskelig. Og en slik «størrelse» er Allah. (Sufien Al-Ghazali mener likevel at Allah ser enkeltindividene, legg merke til dette). Det hjelper ikke for en kristen eller en fullblods ateist eller nihilist i Vesten i dag å berolige oss og seg selv med at også Gud er «semper major», at altså den kristne guden også alltid er «større enn».

For å komme til «Kongsberg»: Hvorfor ble Espen A B muslim før han drepte? Hvorfor kunne han ikke like godt ha blitt kristen, eller judeokristen?

For det første: Den kristne Gud er alltid en Person, en person med evne til å føle, en Gud med emosjoner, ekte, autentiske og guddommelige emosjoner, og en Gud med et navn, et personnavn og ikke et generisk navn, en Gud som kjenner hvert enkelt individ, som person, og personlig, og fordi det er skapt i Guds bilde og til Hans likhet, et trosfaktum som er totalt fraværende i islam.

Og I flukt med dette: I kristentroen eller den judeokristne troen og tradisjonen har Gud selv skrevet sin Hjertelov over hjertene, eller i mennesket hjerte, (dette oversettes litt ulikt fra hebraisk; mange oversetter med «naturloven» eller «den moralske loven»). Hvis Espen A B hadde vært klar over dette, og ikke glemt eller forkastet denne troshjemmelen nettopp i sitt hjerte, ville han aldri ha kommet i behov for å skaffe seg en hjemmel i en lov som hverken anerkjenne samvittigheten eller kjærligheten selv som hjemmel, påskudd og motivasjon – slik vi forstår den i den judeokristne tradisjonen.

Espen A B trengte en guddommelig hjemmel for sine handlinger, et sikkert holdepunkt, en sikker grunn, en sikker hjemmel - og denne fant han da i Allah. Hvis han ble muslim, kan Allah ikke dømme hem; han må akseptere ham, han må – så å si - gi ham den nødvendige hjemmel. Hjernen hans visste eller kalkulerte seg frem til, at bare Allah, som er fri fra alle menneskelige emosjoner og tanker, kunne gi ham den den gode samvittigheten han faktisk – forhåpentlig – virkelig trengte og var på jakt etter. Hjernen hans visste at denne vissheten ikke står i noe menneskes eller noen persons makt å gi ham.  Espen A B handlet altså på det juridiske grunnlag, at Skriften, dvs Koranen, som er Allah’s ord og løfter, er de enste sanne, evig forpliktende og gyldige ord og befalinger, for all evighet.

Esben A B’s hjerne, eller psyke, kunne ikke tillate ham å fortelle at han var gud, dvs en Allah som ikke er en den virkelige Allah, heller ikke kunne han si at han bare var «gud», eller «Gud». Å si at han var blitt muslim, var den enste «garantien» han hadde for å kunne føle eller vite seg sikker på at han handlet rett og til fordel for islam, kanskje ikke på kort sikt, men i hvert fall på lang sikt. Han kunne ikke si at han var Allah. Hvis han hadde sagt og ment dét, ville han ikke bare blitt diagnostisert som gal i forhold til våre psykiatriske standarder i Vesten, han ville også ha vært gal og i tillegg en forræder mot islam – en gal person man like fullt kunne holde strafferettslig tilregnelig ut fra islam selv. I seg selv, ville dette være uutholdelig å måtte innrømme er erkjenne. Den underbevisste motivasjonen – sjelens autonome nervesystem - ville forby det. Han hadde nå skaffet seg spesiell innsikt, spesiell kunnskap. I så måte kan vi assosiere gnostisisme, han hadde ervervet seg spesiell og mer åndelig kunnskap, ja, «viten», og derav større visshet og denne fant han så i Allah, som eneste kilde, og i Allah’s uforanderlige ord. Kunne han få seg til å tenke at han var en «følsom terrorist» – et menneske, eller en disippel, som tok ordet på ordet og som faktisk effektuerte plikten, selve plikten, som er å tjene og underkaste seg Allah og ingen annen? For hva er vel mer følsomt en dette? Ville han kanskje ikke styrke sine trosbrødre i troen, forhindre dem i å havne i helvete? Ville han vel ikke annet enn å tjene islam og fremme troens sak - ut fra skriftene selv- og dermed alle verdens muslims sak? Så hvem kan klandre ham? Hvem kan vel tvile på hans gode hensikter? Helliger ikke målet midlene?

Jeg tror det var noe slikt han tenkte og noe slikt han var i nærheten av å tenke om seg selv og sitt oppdrag.  Udåden blir slik sett som et frelsesmiddel å regne og som en nåde fra Allah. Terroren i seg selv antok en høyeste form for sublim og edel misjonering, dawa. Hva hadde han å tape? Et fortsatt liv – uten Allah – i fornedrelse? For Espen A B var dette å slutte seg til Allah en befrielse, en utvei ut av ensomheten. En vei fem mot «vannhullet», som er det sharia betyr. Islam var den eneste utvei; her kunne han med guddommelig hjemmel, slik han selv så det, både få status som martyr og derfor som en helt, og dertil med et spesielt krav og gudegitt krav på å bli hedret, om ikke av menneskene, så av Allah.

Blant gnostiske skrifter, finnes det ett som kalles Torden. Her beskrives en kraft som er alle spenningers motsetning samtidig som den er alle motsetninger og spenninger møtepunkt og opphevelse. Jeg mener Muhammed kan ha lest dette skriftet og latt seg imponere til de garder at han faktisk så på seg selv som denne Torden, som en ene uimotståelige, overveldende kraft – i all galskapen, kan vi vel si. Slik kan i hvert fall Torden selv og Muhammed virke på visse sinn. Resultatet etter et slikt møte, må – apodiktisk - nødvendig vis medføre full underkastelse, hvis man da makter å ta dette konseptet i abstrakt- personlig form inn over seg om enn bare i aldri så liten grad. Man bare gir opp og gir seg hen, inn i et stort osean hvor man bæres videre på alle coincidetia oppositorum og føler seg trygg og salig med det.  Det ender ikke overraskende i panteistisk gladnihilsme. All synd forsvinner. Var det dit Espen A B var kommet?  Se her om Torden og plikten til hat innen islam:

http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html

Se om Allah som upersonlig og irrelasjonell monade her:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

Og om Allah som ”skapt», og derfor ikke som Skaper:

http://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

Et sykt sinn? Det kommer an på de premisser systemet setter, koden som bringer den troende inn i troens struktur og funksjon, et system igjen kan fri seg fra, uten å gjøre seg skyldig i straffbar apostasi. Et system uten trosfrihet annet den å måtte følge sharia, med andre ord. Et trossystem som overhodet ikke samsvarer med de vestlige menneskerettserklæringene, som gir trosfrihet ubetinget, selv om muslimen smykker sin egen erklæring med «menneskerettigheter», selv om disse gis med forbehold, altså.  

 Kristentroen setter helt andre premisser, bare så det er klart. Når en person oppvokst i en kristen kulturkrets hevder at han er gud, og dreper fordi han tror han handler etter ordre av gud eller engler, vil han bli erklært syk. Men sier man i en islamsk kontekst at man vet at man handler på Allah’s vegne når man dreper vantro, så blir man oppfattet som helt eller martyr. Og her er vi ved selve hovedpoenget, tror jeg: Når norske myndigheter, politikere og kultur- og medielite er så ivrige og så innstilt på at det var sykdom som var motivet til Espen A B, så kan det ha mer med det faktum å gjøre, at de faktisk antar som et ufeilbarlig aksiom at Allah og gud er identiske guddommer. De skjønnere ikke at de da, i og med denne tankefeilen og forvirringen, eller selvpåførte uvitenheten, i snillhetens og godhetens navn, faktisk angriper eller undervurderer og inkriminerer eller sykeliggjør Allah selv, og dermed hele islam og alle muslimer samtidig. 

Espen A B tenkte ut fra dette helt logisk følgeriktig og helt klart, (selv om det skjedde kun i hans eget underbevisste, et underbevisste som dog var kollektivt bestemt; jfr vårt drømmeliv, som har sin egen dynamikk).

Det han virkelig og grunnleggende hadde behov for var å få alt på styr, får orden i kaoset. Allah hjalp ham – trodde han - til å skape seg et klart og rent kosmos ut av et uregjerlig, vilt, forvirrende kaldt og mørkt kaos. Han måtte sikre seg kunnskap om det evige, det som står fast og ikke svikter. Han åpnet seg for den gnosis han nå engang fant, og fant den i Koranen, eller i islam. Her kunne han i det minste være emosjonelt korrekt, selv om Allah ikke krever emosjoner eller følelser i tilbedelsen, i troen, med unntak for det hatet han pålegges å ha overfor vantro, i hvert fall i enkelte omstendigheter og tilstander. (Jeg dokumenterer dette andre steder på bloggen). 

Slik kan vi faktisk, enda så horribelt og skrudd det høres, si at Espen A B var en emosjonelt korrekt person, sett ut fra hellige skrifter, evige påbud og evige forbud. Jeg vil tilføye: Egentlig var han en servilt betinget emosjonelt korrekt person fordi han – eller hans hjerne - underkastet seg en høyere orden og noen høyere hjemler han i virkeligheten ikke trengte å søke tilflukt og trøst hos, men som han så seg tvunget til å adlyde. Tvang blir her identisk med frihet! Han søkte seg antakelig bort fra ensomheten, men fant bare det som nok en gang i fremtiden, vil vise seg for ham som Det store intet fullt forent med ensomheten selv, i den monolittiske absolutte mangel på all personrelasjon. Og derfor i absolutt mangel av Kjærlighet. 

Espen A B var ute etter martyrstatus; han sikret seg en plass i den allahianske himmelen ved å gjøre det han gjorde, tenke det han tenkte og følte det han følte – ut fra sine hjemler, sitt grunnlag, grunnfester, som han nå hadde skaffet seg, og følte seg komfortabel med og sikker på. Utrolig nok.

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Om bl a etikkens begrunnelse, og historie:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

Om magi og totem:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/magien-og-totemet-i-vare-dagers.html

Islamofobiens mange former og begrunnelser, og mottrekkene mot den:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/07/fobi-for-fobi-er-kontrafobi.html

Tidens «doulogi»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/tidens-doulogi-et-symptom-i-og-med.html

Om hypermagi og bl a Sindre Bangstad og hans bok om «the rise of islmophobia»:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/08/sindre-bangstad-rise-of-islamophobia.html

Jiahadist psychopath:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/jihadist-psychopath-arets-bok.html

Sitatene som avslører dem:

http://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/ekstremistiske-handlinger-erna-solberg.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/01/obama-cares-nar-din-fiende-blir-din-venn.html

Om Emokratiet, her:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/stre-hardeide-og-listhaug-i-historisk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/03/norge-er-neppe-blitt-tryggere-na.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html

Pro muslim declaration of independence:

https://neitilislam.blogspot.com/2010/09/muslimsk-frihetserklring.html

 

Kongsberg: Kan vi bli klokere av mer dumhet?

Som kjent fikk rette myndigheter flere varsler om Espen A B. Varslene ble gitt i forbindelse med at terroristen hadde konvertert til islam. Men ikke blott og bart det. De fleste varslene synes å ha gått på dette med sykdom, at mannen burde få hjelp. Men ingen av varslerne har vel foreslått noen konkret behandling eller hva politiet og andre ansvarlige burde gjøre rent konkret i forhold til Espen A B. Det har vært en underliggende forutsetning at de rette myndigheter er de rette til å avgjøre konkrete tiltak, eventuelt flere tilbud. Man overlot saken til ekspertisen først, og så indirekte til politikerne. For dette synes å gå på både politikk og politi. De henger jo sammen, selv om de har helt forskjelllige oppgaver å ta seg av.

Hvilket hovedinntrykk er det folk sitter igjen med nå når tårene  stilner og sorgen fader?

Ordet konvertere og konvertitt har festet seg i folks bevissthet og ordet har fått et annet innhold, og skaper andre assosiasjoner nå enn bare for noen få dager siden.

Det sto en viss respekt av folk som konverterte før i tiden. Den som konverterte til f eks katolisismen fra sin lutherske barnetro, ble av mange oppfattet som både mer selvstendig, reflekterte litt over gjennomsnittet og modigere enn folk flest, vil jeg tro, og slik skaffet faktisk konvertitten seg et lite forsprang på de som sto igjen og ikke helt visste hva de ville og hva de skulle gjøre. De fleste valgte å holde seg blant den uvitende og umælende flokken de nå engang kom fra, en flokk som helst ikke stilte den ideelle fordring. De fleste som egentlig ville bli katolikk, tok ikke steget fullt ut, både fordi de ikke orket, men også fordi de ikke våget. Det kunne komme an på hvilket eksistensielt eller mentalt og filosofisk forhold man hadde til seg selv og sitt indre liv. Å være så autentisk som mulig, ble et mål i seg selv.

En konvertering angikk så å si bare den nærmeste familie, de aller beste vennene. Slik fikk en del mennesker altså høve til å markere seg, uten å bli altfor overbeviste – eller overbevisende - merkesmenn og flaggheisere og stille seg opp på barrikadene. Vi levde på en måte alle sammen i en kollektiv idyll, en idyll de aller fleste ønsket skulle vedvare og blomstre, slik at mangfoldet kunne bli størst mulig og mest mulig fargerikt som det het. Å konvertere ga faktisk et større statusverdi enn ikke å konvertere, man ble betraktet som mer åpen, og å være mer bevisst og dette med stadig mer bevisstgjøring var på den tiden nærmest en nødvendig forutsetning for dette å være menneske, rett og slett. Med bevisstgjøringen kom imidlertid også kravet om stadig mer krisemaksimering. Krisehåndtering ble en tid, i kjøvannet, da også mer aktuelt. Vi fikk spesialister på begge deler og fork syntes det var ok, at det skulle være sånn, spesielt i et demokrati som vårt. Vi ble alle født som sosialdemokrater eller sosialister, den gang, og skulle forbli det ut livet, noe annet var utenkelig og brudd på normen fikk faktisk store uheldige konsekvenser for mange. Sosiale utstøtingsmekanismer ble nærmest dyrket som et middel for å nå målet og mennesker med avvikende holdninger. Vi skulle bli «bufaste» ikke bare på slektsgarden, men også i partiet, dvs på den riktige siden. De mest revolusjonære som så rødt hele tiden, ble tolerert og forstått, for noen revolusjon i lille Norge var utenkelig, selv etter at de mest fremfuse hadde reiste til Kina og hadde drøftinger med Mao tse dung. Noen hyllet Albania som et lysende fyrtårn, et land og en ideologi om hadde anlagt små bunkere for nesten hver kilometer i et forsvarsmønster mot den slemme kapitalismen over hele landet. Men dette ble lite påaktet: Intensjonen var jo god. Og dessuten kom jo de unge fremstormende hjemlige maoistene fra fint borgerskap. I seg selv representert dette en beundringsverdig konvertering, fra den borgerlig løgn, til en annen og høyere sannhet: Marxismen.

I dag er det ikke populært å konvertere seg selv over til Marxismen, bare partiet Rødt har våpna revolusjon mer eller mindre eksplisitt formulert i sitt program. Men dem om det.

Å konvertere betyr ikke, som mange tror, at man ikke vil arbeide for å konvertere andre enn en selv. Å konvertere betyr faktisk for det meste at man er oppesen på å omvende andre folk og grunnen er jo selvsagt at man konverterer til noe bedre, tror man, ikke noe dårligere, og så vil man altså konvertere andre mennesker til noe bedre, sannere, rikere, ærligere – stort sett mer høyverdig moralske, snille, mer empatiske, solidariske og – mer emosjonelt korrekte. De fleste nøler i dag ikke det minste til og med å bli mer servilt betinget emosjonelt korrekte, bare de får anledning til å konvertere andre mennesker. Noen kaller dette å konstruere, eller dekonstruere og de fleste tenke da på en metode som kan forbedre samfunnet eller populasjonene, en metode som for all del ikke må rettes inn mot den enkelte og ekeltmenneskets følelsesliv, for dette er hellig, et område ingen andre har noe med.

Man vil ikke tolke verden, man vil forandre verden, ved å la emkeltmennske få ha sine følelser for seg selv. I et slikt klima blir det både for sender og mottaker svært viktig å fremstå som nettopp emosjonelt korrekt og den mest servilt betigede emosjonelt korrekte individ vil her gå av med seieren, fordi det yter jo da spiller en større rolle enn det indre perspektivet. Hvis de ikke går å bli mer endogent emosjonelt korrekt, må man bli ekosgent emosjonelt korrekt, og da har vi det, rollespillet bli det viktigste, ikke rolleinnehaveren. Forstillingen blir forestillingen og forestillingen blir forstillingen.

Det sier seg selv konvertering at i et slikt klima nærmest må bli en slags comme il faut, noe man i anstendighets navn må underkaste seg, fordi det angivelig skal være det mest frigjørende man kan foreta seg, og det kan jo ikke noen kritiseres for, at man ønsker å vil. Det blir et mål i seg selv, da, å konvertere, med den begrunnelse at de som jo ikke konverterer, faktisk bør gjøre det, for å kunne beholde sin betrodde og tilvante posisjon, for ikke å miste respekt og for å beholde den personlige autoritet. Det ligger særlig til rette for protestanter som alle har en tendens til drømme å bli en stor reformator, a la Luther. Som katolikk går man ikke rundt i hverdagen med en Pave i magen. Katolikken kan i så måte sies å være mer rasjonelt moderate og mer selvbevisste, i den forstand at de er mindre pretensiøse, mer ydmyke og mer realistiske, i forhold til en – fremfor alt – ubevisst protestant, som for det meste kan lykkes med å skjule sin megalomani i det daglige, men som gjerne kompenserer med å være svært aktiv, menneskelig og uagripelig moralsk i sine fagforeninger, klubber og lag, på fritiden.

I et slikt klima, og nå i flukt av terroren på Kongsberg - kan det bli mer populært å konvertere enn noen gang før. Det gir, som nevnt, muligheten for å konvertere andre, spesielt andre enn deg selv, til en bedre sak, til en bedre verden, til mykere, mer romslige mennesker, mennesker som går mer i takt med deg selv og synger med den stemme de nå engang har, sammen med deg.

Ah, hvor deilig det var å bli ateist, sier noen. De har kanskje den største og mest intense tro som finnes, men selv vet de ikke akkurat dette, for de sier at som ateist – tror jeg ikke. Og få var de som så at Stalin kovenrterte fra kristen tro til kommunismen, og ble bakrøver til fordel for partiet. Han studerte til og med Marx en stund. Da han fikk lest Darwins Suvival of the Fittest for føste gang, sa han, etter sigende, i stor lettelse, at ah, så var ikke kristendommen sann like vel … han levde ikke akkurat lykkelig og uten frykt alle sine dager til ende.

De fleste vet i dag ikke at det bare for kort tid siden, i menneskehetens historie, ble ansett som galskap å ikke tilhøre og dyrke en religion. De religionsløse uten gudstro var dårer og gudløshet en dårskap. Og det er ikke bare Bibelen som sier dette. Ateister sier også på sin måte, indirekte, at det er en dårskap å ikke tro på marxismen. Det kostet millioner av liv i bl a i Gulag å ikke konvertere, ja, det gikk så langt at selv om du hadde konvertert til ateismen, så kunne du risikere å bli dømt rent summarisk, til å omkomme under hardt slavearbeid i kalde og golde Gulag, fordi ateismen eller kommunismen krevde det og fordi Sentralkomiteen trodde at dette var naturnødvendig, skulle samfunnet kunne konverteres til – vantroen, den ateistiske. Og alt dette mens religion i seg selv ble forbundet kun med kristentroen, som man antok var overtro. Hvilken overtro!

I dag forbindes islam med religion og det er umulig for en muslim å ikke ha noen religion eller tilhøre islam, som er selve Religionen.

Marxistene, de vantro, av i dag, her hos oss, synes derfor at religion er noe fint og nødvendig, for at vi skal klare oss, at vi skal bli bedre mennesker, mer åpne tolerante, mer grønne, mindre blå … her fins nok av godord å ta av, i det ateistiske virkelighetsbilde. De synes å mene at islam på en og samme tid er en bedre religion enn kristendommen, samtidig som de fortsatt mener at religion gir mentalt handicap eller funksjonshemming, i forhold til ideologien. Det hviler noe sykdomsfremkallende i kristentroen, men i islam, vel, der har vi bare noen skumle misforståelser av hva sann religion er, og dessuten er jo islam kun en funksjon av et skjevt forhold i under- og overbygningene, i forhold til kapitalen, som liksom ødelegger alt. Islam i seg selv er derfor ikke farlig. Det som er farlig er skjevfordeling av godene, først og fremst her i landet, og dernest, og til sist, der nede i de landene muslimer i massevis nå flykter fra.  På den måten forsøker ateistene å få oss til å tro at det er vår feil, ved å kaste skyld på oss, en skyld de mener vi bør ha og skal ha, på grunn av kolonialismen og imperialismen og for alle slavene vi tok. De nevner ikke med et eneste ord at islam faktisk bygger på en knokkelhaug av slaver og erobrede vantro kulturer, en haug som er like lang som Nilen.

Det sosialistene er ute etter er konvertering, dvs konvertering fra islam til ateismen, med den begrunnelse at da vil alt gå så mye bedre. Det gjelder bare å vente på at muslimene skal se lyset, akkurat som Stalin gjorde, da han leste Darwin. De tror at dette vil følge naturlig, fordi historien vil det, eller må det. For det er som Hegel sa, at utvikling er nødvendig og fordi historien utvikler seg dialektisk. De har svaret, med andre ord. Vi sitter igjen med spørsmålene. Så hva er viktigst: Spørsmålene eller svarene?

Sosialistene av i dag vil mene at det ikke er det minste merkelig at rotløs ungdom konverterer til islam. De ønsker det velkommen. fordi de tenker som nyss nevnt over. I det praktiske liv betyr dette at sosialistene føler seg overbevist om at flertallet av alle muslimer i landet fortsatt vil stemme på Ap, SV eller Rødt, eller noe som ligner. Slik sett man si at sosialistene lider av syklig optimisme, et opiat.

Noen erstatning for en forkastet eller avsatt Gud, må det jo finnes, sett ut fra marxismen selv.

Joda, sosialister vil gjerne være tiltrekkende i dag, derfor lover sosialistene trygghet og at de vil beskytte muslimene mot kritikk, til og med, saklig kritikk, og her får de følge av forvirrede kristne som ikke tåler kritikk av en kronikk på Verdidebatt og gladelig og med stor moralsk og selvrettferdig utestenger kritikeren, etter press, selv om avisen mener at kritikken var «innafor». Slike diktatorer eller tyranner, vil aldri få seg til å erklære og tro at kristentroen er bedre enn både ateismen og kommunismen til sammen. De tror gjerne på en navnløs overgud som kan minne farlig mye om den tause natur som altså er nødt til – ifølge dens iboende kraft og lover selv - å utvikle deg dialektisk, med den følge at noe kan være sant i en periode og på et stadium av «utviklingen» og løgn i en annen. De forstår ikke at en slik konversjon i sin fulle gru faktisk er blitt deres tro, en tro i form av ansvarsfraskrivelse.  

Også disse menneskene har en religion som de har konvertert til, bare at de ikke kaller denne omvendelsen med sitt rette navn. Ikke rart da at de elsker konvertitter til islam, konvertitter de nå kan elske enda mer, fordi de er blitt muslimer, som, paradoksalt vil bli stadig mer hjelpe og støttetrengende. For jo flere muslimer det fins og jo sterkere islam befester seg i landet, jo større grunn vil de finne til å tvinge andre til å hjelpe og støtte muslimene og islam, og å erklære seg stadig mer solidariske med dem, og stadig mer enda mer empatiske med de utgir seg for å være, jo bedre. 

Men vil det ikke tvert imot bli bare enda mer nå enn før, og enda mer risikabelt nå enn før, å konvertere til islam, nå etter Kongsberg?

Jo, på sett og vis. Men for noen vil konvertering bli enda lettere, enda mer befriende. Og disse vil da bli de mest entusiastiske og mest troende. De vil være enda mer seriøse, enda mer troende. enda mer radikale. Og, kanskje, enda mer risikable. Det går allerede rykter om at rikets sikkerhetstjeneste har skjerpet trusselnivået. De sterke og mest aggressive, vil føle det befriende å kunne bli enda sterkere, enda mer aggressive.

Men: Mange vil nå bli enda reddere enn de har vært fra før. De vil la seg avskrekke nå. De orker ikke tanken på å måtte løpe risikoen fullt ut. De frykter for å bli forfulgt eller miste muligheter på jobbmarkedet. De frykter at «de islamofobe» nå vil komme etter dem, at de kan bli gjenstand for gruppepress og ubehageligheter av alle slag. De vil ikke ha hengende over seg at noen finner grunn til å varsle dem for politiet. De frykter at kun tanken på å konvertere, vil føre til at noen misbruker situasjonen og gå til politiet med et varsel. For hvem vil vel ikke misbruke denne muligheten? Det er jo et kjent faktum at skadefryden er en av de mest grunnleggende drivkrefter – man så det tydelig etter da Berlinmuren falt. Det fantes milelange hyller med folk som hadde angitt hverandre; i dag kaller vi slikt for «varsler». Kommunistene fryktet konverteringer like mye den gang som i dag. Med den forskjell at det nå er «de islamofobe» som er konvertert og som nå betraktes som avvik og trusler. «De fobe» i dag, er de man må varsle om. For de er falrige – konvertitter, i forhold til partilijen, enten den går gjennom Høyre eller Ap og de andre røde. De som ikke vil konvertere til islam, men som bare blir mer og mer klar over hva islam er og betyr, og hvordan islam fungerer, blir i dag vurdert til å være potensielle, potensielt farlige. De blir aldri beskrevet som gale, sinnssyke eller hallusinerte, nei, de blir alltid tillagt fullt ansvar, fullt forsett, og derfor er de desto farligere. En galning som konverterer til islam, er man derimot snar til å idiotforklare og derfor uansvarlig. «En fob» derimot, må det varsles om.

Ja, slik kan det fort bli og slik vil det etter hvert manifistere seg mer og mer. Betegnelsen «konvertitt» har plutselig for mange fått sin egen farlig og destruktive agens og fungere som et incitament for stadig nye varslere. De vil nå føle seg oppildnet til å dyrke sin skadefro overfor sine naboer. De vil like å gå på alerten, føle seg litt bedre. her byr det seg virkelig en anledning. Folk vil assosiere «konvertitt» med noe som er farlig og frastøtende, noe farlig, en psykiaterspesialist mener vi har flere tikkende bomber. Og da gjelder det å varsle. Om disse tikkende bombene for de meste er potensielle konvertitter til islam, sier psykiateren ikke noe om (i et intervju med nett-avisen). Vi vil gjette på at han har «de fobe» i tankene, lengst fremme.

«De fobe» er de nye konvertittene og hvis betegnelsen konvertitt nå blir et klarsignal for angrep, vil mange benytte seg av det, med fryd, det heter jo skadefryd, på falsk grunnlag. Og de vil nyte det,  muligheten byr seg nærmest gratis og risikofri. De vil imidlertid ikke være i stand til å kalle «de fobe» for konvertitter». De vil ikke se at «de fobe» nå vil bli oppfattet som konvertitter, på grunn av selve assosiasjonen som klistres på, som folk som avviker sterkt fra partilinjen. De skadefro varslerne vil selv tro at de gjør en god gjerning, fordi de støtter partilinjen, som jo da representer den befriende sannheten. Tro det eller ei. Du vil kanskje si at dette er vel abstrakt og lite relevant. Vel, sier jeg: Det abstrakte har en tendens til å manifistere seg eller materialisere seg og slå ut i handling. Det er når skadefroheten og varlingen blir internalisert eller individuert, at den virkelig blir farlig. Det gjelder derfor å varsle mot dumhet; og jeg gjør det med mine neologismer: Det servilt betinget emosjonelt korrekte paradigme, SAP-paradigmet og mine fenomenologiske studier i og analyser av Hypermagi.

Hvem blir så terrorist?

https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html

Kan vi lære noe av amerikansk etterretning og dens analyser:

https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/er-muslimer-mer-tilbyelige.html

Tilstøtende aktivitet: Sakset:

Halvor Fosli sakser på face i dag:

To forklaringer på hvorfor konvertitter til islam er overrrepresentert som jihadister/terrorister:

"Vad beror överrepresentationen på? De svar som ges inom forskningen kan grovt delas in i två förklaringsmodeller, skriver Berlingske.

I den ena beskrivs konvertiterna som ”vilsna själar som letar efter svar” och ”svaga människor” som blir lätta offer. Tyska Kevin och Mark hamnade till exempel i klorna på två av de mest hatfyllda tyska predikanterna, Pierre Vogel och Ahmad Abdelaziz Abdullah.

Problemet med den förklaringen är att den utmålar personer som Kevin och Mark som mer passiva än de kanske har varit. Därför pekar andra forskare på en modell där social tillhörighet spelar en större roll.

En tysk – eller svensk – person som konverterar till islam antas där bli dubbelt utstött: både av sin egen umgängeskrets och därefter av muslimer som inte accepterar honom eller henne som en av sina egna. För att bevisa sin religiösa övertygelse söker sig därför personen till mer radikala idéer, och till skillnad från bland ”infödda” muslimer finns inga andra personer i omgivningen med religiös erfarenhet som agerar ”stoppkloss”.

Radikaliseringsprocesen tycks vara ännu snabbare och mer militant hos personer i utsatta situationer. I fängelser är extrema tolkningar av islam ofta de vanligaste och radikaliseringen sker nästan omedelbart. Ungefär hälften av britterna som anslöt sig till IS var kriminellt belastade."

Hanni Afsar:

Han er sikkert en hyggelig fyr men herregud.

Biskop Per Arne Dahl (71) er ute med ny bok: «Gjestfrihetens kraft»

PER: Rettferdighet og gjestfrihet er verdens håp. Dypest sett er vi alle gjester i verden. Hvordan kan nordmenn bidra til et varmere og mer inkluderende samfunn? Ikke minst hvordan oppdager nordmenn at våre nye landsmenn kan berike oss på overraskende måte.

Svar:

– Ved å søke kontakt med vår egen sårbarhet og erkjenne hva som er våre behov. Forakten for svakhet og sårbarhet ligger dypt i europeisk kultur. Drøyt hundre år etter Darwin og Spencer og survival of the fittest fortjener vi en ny ydmykhet ovenfor oss selv og hvilken betydningen vi kan ha for andre. Slik vår klode er truet av varme og overoppheting, er våre indre miljøer truet av kulde og trass.

Arvesynden! Darwin og Spencer! Survival of the fittest! indre mentalt miljø fullt av kulde og trass! manglende ydmykhet! Det er slik mange prester og biskoper tenker. Nordmenn kan aldri bli gode nok. Nordmenn er egoister. Det er et farlig tankegods fordi de fremstiller en idealisert verden hvor kirken samtidig blander seg oppi politikken. Har du levd i et religiøst luftslott hele ditt liv med et forskjønnet bilde av virkeligheten, da gir det mening å skrive en bok om menneskets iboende godhet og rettferdighet. Det er i grunnen ganske kvalmende med prester og biskoper som oppfordrer oss til å bli varmere, mere inkluderende og bedre mennesker. Frekkhetens virkelighetsfjerne religiøse nådegave.

Kongsberg-drapene: Politiet mener hypotesen om at siktede har konvertert til islam er svekket

https://resett.no/2021/10/16/kongsberg-drapene-politiet-mener-hypotesen-om-at-siktede-har-konvertert-til-islam-er-svekket/?fbclid=IwAR11pwtq1utCHYfWWMFUJVNyXjT8SOtpuf_-JIcF_xBEt1bNVfw1D2j34zk

Dagsavisen: – Mannen gjorde inntrykk fordi han kom utenom bønnetid og påsto at han var muslim, men det ble raskt tydelig at han manglet grunnleggende kunnskaper om islam, sier Oussama Tlili, styreleder i Kongsberg Islamsk Kultursenter.

https://www.dagsavisen.no/fremtiden/nyheter/2021/10/14/fikk-besok-av-den-siktede-han-virket-ikke-frisk/?fbclid=IwAR10iWQTPWMmSycAQY8S3_lomotaR4aQ2KCBbfUk3qfhy3fOvu3TYMB5MGw

 Hva med foreldrene?

https://www.gjenstridig.no/hva-med-foreldrene-2/?fbclid=IwAR0jo6j325PF7tDIYYiElcws-z6xAFtTw-Ai4GWRHpejz9VRoH6nOWrogvk

I går: Nina HjerpsethØstli på face: Hva er det for slags floskler våre analytikere har lagt seg til? «De var bare så uheldig å være på feil sted til feil tid», skriver VGs Tone Sofie Aglen i en kommentar om ofrene for massedrapsmannen i Kongsberg.

Nei, det var de slettes ikke - de var på helt riktig sted til helt riktig tid: i sitt eget hjem og/eller under sin dagligdagse ferdsel fra A til B. Hvor ellers skulle de vært og på hvilket tidspunkt, mener man?

Det er derimot våre myndigheter, kriminologer og andre «humanister» som har kastet all forankring til sunn fornuft som befinner seg på feil sted på feil tid og derfor feiler i å beskytte ordinære borgere fra åpenbart psykisk forstyrrede, vandrende trusler, hverdagsterrorister og/eller vordende draps/voldskriminelle (og dem selv fra seg selv).

Men vi hører den like idiotiske som feilaktige floskelen støtt og stadig fra politikere og media når det kommer til økende kriminalitet og sanseløs vold. Hold opp med det!

-

Mer, her fra: Randi Rosenqvist til NRK: – Det er vanskelig å få aggressive, truende, urolige menn innlagt i psykiatrien fordi de krever mye ressurser, og psykiatrien er ikke motivert for det, sier rettspsykiater Randi Rosenqvist.

Alternativ Media: vår ekstrasending på torsdag advarte vi om at krefter innenfor regimet vil anstrenge seg kraftig for å følge et narrativ som sier at gjerningsmannen er psykisk syk, og at angrepet fra denne selverklærte muslimen har INGENTING med islam å gjøre.

Nå har vi fått så rett så fort at det rett og slett er komisk.

I rekordfart har de mer eller mindre slått fast at det er en psykisk lidelse som ligger til grunn for terrorangrepet, dette til tross for at slike undersøkelser tar ukevis å gjennomføre.

Likevel toppet det seg for noen timer siden, da politiet betegnet Bråthens egne bekreftelser på at han er muslim, som en HYPOTESE som er svekket.

Tror du på dette latterlige og forutsigbare spillet?

https://www.nrk.no/.../politiet_-hypotesen-om-at-siktede...

Hanni Afsar på face 091021:

Sunn Fornuft: Hvis du frykter arabere fordi flertallet av islamistiske terrorister er arabere fra Midtøsten, er du ikke rasist. Det er en logisk konklusjon. Når terrorangrepene i Europa det siste 10-året primært er blitt utført av islamister og ikke av andre religiøse grupper vil du naturligvis frykte Islam, du er ikke høyreekstremist av den grunnen. Når islam er direkte- og indirekte involvert i alle negative statistikker i Norge, vil enhver oppegående sjel ønske at myndighetene tok grep for å stanse innvandringen fra islambeltet, du er ikke islamofob hvis du mener det. Det er sunn fornuft.

Hanni Afsar: Bortforklaringsbrigaden sier at morderen i Kongsberg ikke er ekte muslim. Blant annet styreleder Oussame Tlili i den lokale moskeen Kongsbergs kultursenter sier at han ikke oppfattet Espen Andersen Bråthen som ekte muslim når de snakket sammen. Han virket anspent og syk.

Hørt den før? Politiet sier at Bråthen ble radikalisert allerede i 2015. Så han har holdt på med islamprosjektet sitt en stund. Etter at Bråthen hadde drept 5 mennesker og skadet flere i Kongsberg var han i stand til å forklare seg adekvat, logisk og detaljert til politiet om hele hendelsesforløpet.

Forvirret? psykotisk? Utilregnelig?

Mye tyder også på at det var planlagt. Var det tilfeldig at Bråthen valgte islam av alle religioner? Eller var det et fornuftig valg, som en naturlig forlengelse av sine morderiske syke fantasier, som han kunne få utløp for i en voldelig religion? Ville Bråthen begått samme ugjerninger hvis han ble inkludert i en norsk kirke hvor de leser Nye Testamentet og pludrer om nestekjærlighet, hvor Jesus var en passifist, og ikke en morderisk hærfører?

Arne Christian Haugstøyl, PST sier måten angrepet på Kongsberg ble gjennomført på er typisk for islamistiske angrep i Vesten. Bråthen har en historie med psykiske problemer men ikke dermed sagt at drapene ikke er inspirert av islam. I går 161021 på face

Nettavisen: Psykologspesialist: - Vi har mange «tikkende bomber», men vi vet ikke hvilke som vil «gå av

VANSKELIG Å VITE PÅ FORHÅND: Psykologspesialist Pål Grøndahl (til høyre) sier at det ikke er mulig å vite på forhånd hvem som vil drepe. Torsdag ble det kjent at det var Espen Andersen Bråthen (37) som utførte drapene i Kongsberg.

Psykologspesialist Pål Grøndahl har skrevet bok om drap. Han sier at det finnes mange «tikkende bomber» og at vi ikke kan vite hvem som faktisk vil «gå av».

… - Han er ikke noe monster. Dette er egentlig en følsom og sårbar person som har slitt veldig med psyken og som aldri har fått hjelp, sier en venn av Bråthen til Nettavisen.

Pskykologspesialist Pål Grøndahl er en av Norges mest anerkjente rettspsykiatrisk sakkyndige. Han har skrevet boken «Om drap», som forteller hvem som dreper og hvorfor.

- Det er mange ulike risikofaktorer. Det kan være psykiatri, rus, eller tidligere voldshistorie. Det finnes veldig mange såkalte «tikkende bomber» eller «trykkokere» som jeg kaller dem. De aller, aller færreste av disse tar liv, sier Grøndahl.

- Vi klarer ikke, verken i psykiatrien eller blant sakkyndige, å peke på noen bestemt og si at «den personen kommer til å ta liv». Det har vi ikke gode nok metoder til å gjøre, sier han.

Grøndahl sier at hvis man skulle begynt å peke ut potensielle drapspersoner, så ville antall falske positive, altså utpekte personer som aldri ville tatt liv, blitt veldig mange.

Vanskelig å peke ut risikopersoner

- Vi har jo veldig få drap i Norge. Mange ville blitt vurdert som trykkokere, men aldri gått av, for å si det slik, sier han.

Bråthen gjennomførte aksjonen slik at det var svært vanskelig for Politiets sikkerhetstjeneste å fange ham opp i planleggingsfasen: Handlingen var utført alene og uten bruk av skytevåpen eller eksplosiver.

Les: Kongsberg-drapene passer terror-angrep PST har advart mot

… Under en pressekonferanse torsdag ettermiddag sa sjef for kontra-terror i Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Arne Christian Haugstøyl, at det er veldig mange mennesker som ytrer både intensjon og motivasjon om å begå voldshandlinger.

- Det er den store utfordringen for enhver sikkerhetstjeneste, å skille de som velger å gå fra ord til handling, sa Haugstøyl. Han sier at PST var kjent med Bråthen, men ønsker ikke å gå nærmere i detalj om dette.

Les også: PST: Vanskelig å fange opp angripere som i Kongsberg

Inn og ut av helsevesenet

… Vennen til Bråthen mener altså at kameraten burde hatt hjelp for lenge siden. Psykologspesialist Pål Grøndahl sier på generelt grunnlag at mange i Norge er oppgitt over at så mange døgninstitusjonsplasser er nedlagt. Det gjør at færre mennesker kan få opphold på institusjon.

- Mange har innleggelser av kort varighet før de blir skrevet ut, og så kan man stille spørsmål om oppfølgingen er god nok, sier han og legger til at mange psykiatriske pasienter selv ikke ønsker behandling.

- Det har lenge vært en liberalistisk ånd over helsevesenet som sier at man skal bruke mindre tvang. Jeg tror ikke den nye regjeringen vil gjøre noe radikalt med dette. Jeg tror ikke de går imot den rådende trenden, sier Grøndahl. …

https://www.nettavisen.no/nyheter/psykologspesialist-vi-har-mange-tikkende-bomber-men-vi-vet-ikke-hvilke-som-vil-ga-av/s/12-95-3424190822?utm_medium=Social&utm_source=Facebook#Echobox=1634271924

https://www.facebook.com/559001335/posts/10161044731686336/?sfnsn=mo

 

Prateklassen famler i blinde, Kommentar Av Einar Hammer, 16. oktober 2021 | 15:58

På grunn av en selvpåført berøringsangst så famler prateklassen i blinde. Det beste er å snakke det bort og så forsvinner problemet. Slik som å lukke øynene. 

Gjerningsmannen var straffedømt, hadde en sinnslidelse og rusproblemer…. . 

Kan gjerningsmannen ha hørt stemmer i hodet, kan det være religiøse vers som han har lest så mange ganger at de kommer ut på rams, slik som en sang. Religion er ikke alltid så harmonisk om en forherliger sine egne og lover død over andre. Historien har nok av eksempler på sådan. Kan det være noe slikt som har funnet veien opp til Kongsberg? At en person som har hatt en uklar virkelighetsforståelse, har blitt forkynt at han er den utvalgte og hvis han kjemper mot det onde, så vil han oppnå evig frelse. 

Eller er det noe han funnet på selv? 

– Ekstrem islamisme i Norge tiltrekker seg menn med kriminalitetshistorikk, skriver PST i rapporten: «Hvilken bakgrunn har personer som frekventerer ekstreme islamistiske miljøer i Norge før de blir radikalisert?»

Radikaliserte har avsluttet skolegangen i tidlig alder og har liten tilknytning til arbeidslivet, mange kommer kontakt med politiet allerede i ungdommen og de har en høy andel straffedømte. 

– Dårlig psykisk helse ansees ikke i seg selv å være en indikator på at noen vil delta i terrorhandlinger, skriver PST, og forteller at litt under halvparten har hatt befatning med rusmidler og at rusmisbruk ofte er assosiert med psykiske problemer.

Les også: Reagerer på medienes fokus på islam etter Kongsberg-angrepet

Radikaliserte er ofte personer som har tatt et oppgjør med sitt tidligere liv og funnet leveregler i en tro. De tilber det som moderate ofte kaller «feil» tolkninger av religion. Men slikt har ikke blitt omskrevet eller fjernet fra de hellig skrifter. Tvert om, de har blitt stående slik at de kan leses og tas til inntekt for en uønsket adferd. Fordi skriftene er noe mennesket har fått i gave fra en skaper høyt der oppe i himmelen og hans veier er uransakelige. I så tilfelle så er det så meget lettere for eksempel å heller kalle Resett for en «hatblogg». 

Mange har kriminalitets- og voldshistorikk før de blir radikalisert:

– Vår undersøkelse viser at 68 % av mennene har vært mistenkt, siktet eller dømt for kriminalitet før radikaliseringstidspunktet, mens dette bare gjelder 31 % av kvinnene. …

PST skriver at ekstrem islamisme i Norge tiltrekker seg også de med voldshistorikk. Det at halvparten er siktet eller dømt for vold, gjenspeiler trolig at ekstreme islamistiske miljøer nettopp forherliger vold og gir plass til personer med en slik bakgrunn.

De sier at det ikke er den vanlige muslimske ungdommen eller konvertitten som står i fare for å bli rekruttert til ekstrem islamisme i Norge. De som er i faresonen, er hovedsakelig personer som synes å ha hatt en særlig problematisk barndoms- og ungdomstid med tilpasningsproblemer, rus og kriminalitet. De fleste har lav utdanning og har derfor dårlige utsikter til å få arbeid. …

Islamdebatt?

Det er sjelden man opplever her til lands en debatt om at islam trenger en modernisering. Målet er å integrere og skape et flerkulturelt samfunn. Da må også personer som tilhører forskjellige trossamfunn tilpasse seg. Slik at de slutter å tro på at de er bedre enn andre. Men det er få stemmer som tar til orde for det. 

De moderate kan risikere fare fra slike som tror «feil». Det beste er å se en annen vei, og når noe skjer, som det ofte gjør, så er det best å late som ingenting og spille offer. 

Men problemet forsvinner ikke om en lukker øynene…

https://resett.no/2021/10/16/prateklassen-famler-i-blinde/

https://www.facebook.com/1395216227/posts/10220998110527873/?sfnsn=mo

 

Nina Hjerpseh-Østlie, face 171021:

God artikkel av Kjetil Rolness i Aftenposten! Og bra han at interesserer seg for den prisbelønte professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge Per-Olof Wikströms forskning. Han (og forskningen hans) er det neppe noen journalister i våre ærede redaktørstyrte medier som vet om eller nevner - og kanskje har de heller ikke lyst til det? Han motsier nemlig store deler av venstresidens populære forklaringsmodell: one-trick ponyen «sosioøkonomiske faktorer» og det omgivende samfunns svikt.

Siden Rolness har begrenset antall tegn å holde seg til, utdyper man derfor litt bla. med en laaang artikkel fra oktober 2019 (basert på like laaaange artikkel fra februar og september 2018).

Wikström fikk i 2016 som første svenske den prestisjefulle prisen Stockholm criminology price for sin forskning på ungdomskriminalitet. Han er en tung faglig autoritet, som tidligere har jobbet ved Stockholm universitet og Politihøgskolens forskningsenhet, og var forskningssjef hos BRÅ fra 1985 til 1990. Uheldigvis avstår han fra å medvirke i mediene, og så har den svenske befolkningen i stedet blitt sittende med den stadig overraskede Jerzy Sarnecki, Sveriges formann for underkommunisering av problemer og saliggjøring av venstresidens foretrukne forklaringsmodell: Alt er alltid alle andres skyld.

Wikström er derimot ikke spesielt overrasket, snarere tvert i mot. Allerede på 90-tallet advarte BRÅ om utviklingen i visse bydeler, forteller han, og mener det kan ta opptil 10-15 år snu den utviklingen Sverige er inne i nå.

Selv på 80-tallet var volden i et antall boligområder i Sverige såpass merkbar at BRÅ undersøkte saken. Og surprise, surprise: det er nøyaktig de samme boligområdene man har enda større problemer med i dag. Verre enda: de sprer seg til stadig flere og større områder. I Sverige anses denne kriminaliteten, som i stor grad er klanbasert, nå for å være direkte s y s t e m t r u e n d e.

Wikström har blant annet forsket på betydningen av samspillet mellom individ og miljø, med særlig fokus på samspillet mellom personlig moral og den moralske sammenhengen ungdommer befinner i. Hans forskning viser at sosioøkonomiske faktorer ikke er så viktige som mange tror. I stedet peker forskningen på at kriminalitet bygger på aksepten av en viss adferd og at denne ofte grunnlegges tidlig i livet.

– Det gjelder å stille spørsmål om hvorfor kriminalitet er blitt akseptabelt i visse boligområder i Sverige. Det finnes altså miljøer der slik adferd fremmes, sier han.

Mye tyder på at han har rett og at den sosioøkonomiske forklaringsmodellen er høyst mangelfull. For som Sverige har oppdaget: de tiltakene som er opprettet på bakgrunn av den siste virker ikke på de unge kriminelle som vokser opp i innvandrertette bydeler og forsteder:

SVT Helsingborgs kartlegging av unge kriminelle mellom 15 og 20 år i 2017 viste at 30 av 48 hadde vært kjent av sosialtjenesten og vært gjenstand for en rekke sosiale innsatser som skulle bryte den kriminelle løpebanen – uten hell.

Det fikk SVT til å konkludere med at omsorgstjenestene og tiltakene ikke virker. Ansvarlig politiker for sosialnemden Ann-Christine Borgman var enig: – Jeg tror det er vanskelig å ligge i forkant av utviklingen, og det gjør vi ikke. Vi må utvikle metoder for å kunne bryte kriminaliteten, hun. Ungdomsanklager i Helsingborg Magnus Larsson var heller ikke overrasket: – Som det er nå, hender det ikke så mye. Man får gå et program og så kommer man tilbake og så får man gå et annet program. Det leder liksom ingen steder, konstaterte han.

I Sverige har således realitetene for lengst innhentet både pedagoger, sosionomer, politi og påtalemyndigheter.

For vi står overfor en mentalitet som er radikalt annerledes. De kriminelles – og ofte deres familier – innstilling er rett og slett en annen enn systemet vårt er designet for å håndtere. Den tradisjonelle nordeuropeiske håndteringen av kriminalitet går nemlig ut på at den kriminelle egentlig «er en av oss», en som deler vårt samfunns normer, men som av sosiale årsaker/uheldige omstendigheter har endt opp i kriminalitet. Vi møter problemet med hjelpetiltak, overvåkning, terapi, utdanning og som siste utvei: fengselsstraff som skal inneholde alle fire. Vi involverer også familien deres. – Underforstått i alle bestemmelser ligger forestillingen om at den kriminelle egentlig deler våre verdier, vår moral og vårt syn på samfunnet. Det har ofte gått ganske bra. Men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere en kriminell som virkelig driter i oss og våre verdier, konstaterte statsadvokat i Göteborg Thomas Ahlstrand i 2016.

Vi er på vei dit vi også hvis vi ikke i tide begynner å tenke nytt, men foreløpig foretrekker Det kongelige norske (og svalbardske) etablissement å klynge seg til gårsdagens realiteter og forklaringer, som i Sverige beviselig har ført samfunnet fra vondt til verre.

Og da kan jo vi andre lure på hvorfor hverken politikere, forskningsmiljøet eller medier har vist noen som helst interesse for denne mangeårige, internasjonalt anerkjente fag- og forskningsautoriteten vi har midt i blant oss og heller ikke trekker på forskningen hans - som jo er direkte overførbar på norske forhold?

https://www.facebook.com/608980702/posts/10158178963795703/?sfnsn=mo