Bislett - "game over" - for denne gang ...

"De gamle" hadde for lenge, lenge siden et viktig orienteringspunkt i livet: De skulle holde Guds navn hellig. Jeg tror det var første bud og det viser seg nå at det var et godt bud, (faktisk det andre budet, av ti). I dag har vi glemt dette budet, fordi «konsensus» tilsier at Gud ikke eksisterer, så hvordan skal hans navn kunnes og burdes og skulles helligholdes?

I islam fins intet tilsvarende bud. Derfor holdes heller ikke Allah’s navn hellig, på samme måte som vi skal holde Guds navn hellig. Så når gud – for oss, dvs for vår elleville ”elite” - ikke eksisterer, i dag, eksisterer heller ikke Allah, som Gud; (han – eller hen?) - eksisterer bare som en mer eller mindre hendig og instrumentelt nyttig betegnelse, et ord uten egentlig betydning for oss, et navn som kan, eller ikke kan - brukes som et bannord, alt etter tid sted og stemning. Og i forhold til hva du er opplært til, og hvem du må støtte som en selvfølgelgi plikt, eller ikke. Alt kommer ut på ett, det vil si, i dag, ikke på noe ... eller noen.

Det er lenge siden, og for lengst gått av moten å tenke slik: Vi skal over alle ting frykte og elske Gud og sette all vår lit til ham.

Vi skal ikke misbruke Herren vår Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som minbruker hans navn.

Hadde gjerningsmannen på Bislett hatt følge med en kamerat og begge ropte Allahu achbar, ville politiet prima facie regnet med at begge helst burde anses for å være så mentalt ustabile at det i praksis ikke var strafferettslig ansvarlige. De fleste i nærheten ville kanskje tenkt at; se hvor dårlig vi behandler våre nye landsmenn, eller: denne mannen trenger uten tvil – menneskeverdig behandling på et trygt sted. Noen ville kanskje til og med tilbudt ham gratis hybel. Det kommunale apparatet eller forlengelsen av det gjengse politiske autonome nervesystemet, ville forsikre om at det nå var på tide å ta et krafttak, ved å øke sosialbudsjettene.  

Men hva hvis de som ropte Aallhu med machete i hånd, var flere, f eks en gjeng på 10-15? Ville de som gruppe sett ha blitt forhåndsdiagnostisert til å være utilregnelige? Ville folk og politi ha gått ut fra som en selvfølge at disse unge mennene da var helt friske i toppen, så å si?

Da blitzerne yrkesdemonstrerte på 1970 og 1980-tallet, ble blizerne som gruppe ansett for å være spesielt kreativ ungdom, i positiv mening, ja, nærmest som forbilledlige i kretser som betraktet dem som «naturlige» og ikke sååå borgerlig oppflasket som så mange andre mer kjedelige og «strømlinjeformede» og mer skoleflinke eller «disiplinerte» ungdommer, ungdom med fremtiden foran seg, og som ble sett på som håpefulle svigerforelres favoritter. Like vel ble de av de fleste ansett for å være nokså håpløse og derfor ikke først og fremt som bra og spennende. På oppsiden i dette bildet lå det i kortene at de jo tross alt var kommunistinspirerte eller venstreorienterte. Spesielt blant mer voksne i visse kunstnermiljøer, ble disse ungdommene ofte fremstilt som «edle ville» og samtidig helt ufarlige, selv når det nærmest unisont kastet stein mot politiet.

Svært få demonstrerende blitzere, som ofte utøvde vold mot politiet og vel også mot andre mennesker, bli i utgangspunktet betraktet som «gale» eller som sinnsyke. Få om noen viftet med lange kjøkkenkniver og ropte «Velsigent være gud» . Ingen av dem handlet i guds navn. De ropte ikke gud er større enn. Og vi tok det som en selvfølge at det var nettopp det de ikke gjorde. Hadde de demonstrert i Guds navn, ville nok mange ha betraktet som ikke bare litt sprø, men sprø – inntil det motsatte var bevist.

Vi skal her huske at ikke-blitzere kunne være direkte farlig og voldelige. Det ble kastet brannbomber inn blant dem når de demonstrerte, i hvert fall ved ett tilfelle. Men hellere ikke de som støttet disse voldelige angrepene ropte «Gud er stor» eller noe slikt. Men alle, på begge sider, ble helt klart betraktet som ansvarlige og langt fra psykotiske eller syke, både i psykiatriske kretser og blant folket for øvrig.

Når du roper allahu achbar i dag, er bildet et helt annet. Når stikker det dypere: Noen må nesten handle psykotisk, må nesten være gale og utilregnelige, skal det store regnstykket gå opp slik at vi kan forsterke vårt behov på permanent basis for å være «gode», og dette gjelder over hele Vesten. I grunnen er det vår skyld – den er denne grunnforestilling som ligger bak når media og andre nærmest frikjenner de som roper i Allah’s navn i våre gater på høylys dag og dreper i den tror at de gjør det i guds navn og derfor kommer direkte inn i en viss himmel som beskrevet i hellige tekster. 

For mange år siden kunne vi ane en viss advarsel fra intellektuelt hold: Den franske antropolog Claude Lévi Strauss, som ikke kan beskyldes for fremmedhad, skriver i bogen 'Tropisk Elegi', at muslimer erstatter virkeligheden med en bog, jo mere de læser i Koranen jo mere er de tapt for denne verden.

Teksten læses kun den ene vej. Fra bog til verden. I vestlig forstand læser de ikke. Den enkeltes erfaring siger ingenting til teksten. Muslimen læser ikke dialogisk. Han læser som funktionelle analfabeter læser. Den danske filolog Johannes Pedersen, hvis kendskab til islam var større end nogen nulevende dansk forskers, mente at Koranens sandhed var dens »stilfuldkommenhed«.

Forskeren Malise Ruthven hadde dette å si : Forbudet mot å ta renter i islam ble omgått i stor utstrekning, men summen av slike unntak danner i seg selv ikke noe system. Marxistiske tenkere pleier ofte å påstå at hva det nå var som hindret kapitalisme å utvikle seg, så kan det ikke forklares ut fra religiøse faktorer. Det pekes på at profeten selv hadde høy aktelse for handel. Faktum er imidlertid at det under islam ikke utviklet seg en sterkt og mektig borgerklasse eller stand, slik man ser det i Vesten og under romersk og kristen lov.

Det manglende mektige borgerskap kan muligens tilbakeføres til stort innsig og lett tilgang til billig arbeidskraft fra landsbygdene. Weber, en annen forsker, tror at den vestlige kapitalisme utviklet seg på grunnlag av den formalistiske og rasjonalistisk begrunnede rettstenkning i romerretten. Maxime Rodison mener derimot at denne rasjonaliteten var et resultat, ikke en årsak til kapitalismens utvikling. Bryan Turner mener at grunnen til hindringen ligger i sosiopolitiske forhold: De handlendes relasjon til den dominante militærbyråkratiske standen i de islamske samfunnene.

Ruthven analyserer utviklingen av bystrukturer i islam og peker på at grunnen til at muslimske byer i regelen utvidet seg uten systematisk planlegging, og på en kaotisk og individbasert måte, kan være å finne i Sharialovene selv og dens manglende konsept for ”juridisk eller legal person”. Sharia definerer ikke forholdet mellom det muslimske samfunnet og individet. Hvis et individ stjeler fra det offentlig skattekammer, blir tyven ansett som deleier i kammeret og straffen blir deretter. Fraværet av en juridisk definisjon av det offentlige som person medfører store konsekvenser. Dette i sterkt kontrast til rettsoppfatningen i det kapitalistiske Vesten hvor byer fikk status som autonome og hvor laugssystemet styrte seg selv uavhengig av ”sentralmaktens” potensielle vikårlighet. Spørsmålet om det ikke skjedde noen vitenskapelig revolusjon innen islam er identisk med spørsmålet om hvorfor det ikke utviklet seg en spesifik borgerklasse, slik det gjorde i Vesten.

Ruthven hevder at Kirken i Vest ble archetypen for en hel rekke typer av sekulære korporasjoner. Kirken var Kristi mystiske legeme som alene kunne gi evig frelse. ”The mystic qualities of fictional personhood originating in the Body of Christ were eventually devolved

to joint stock companies and public corporations with tradable shares”.

Kaptialismen har en tydelig kristen grunnmur, katolisismens rettslige grunnlag bunner i at Kirken sees isolert fra resten av samfunnet og som innblæst med guddommelig autoritet. Det sekulære samfunn gjør ikke noe annet enn å imitere dette mønsteret som da også innebærer at denne verdslige ”kroppen” eller juridiske personene kan leve videre selv om personene som har investert i den dør. Islamsk lov krever på sin side at en borgers formue fordeles ved hans død, (med unntak av regelverket rundt stiftelser i waqf- systemet). Det fins da heller ingen prest (kirke) som mellommann i islam. ”The right of the individual to interpret doctrine without the aid of a priest appears to have led to a systematic organizational weakness which prooved fatal to islamic political and oeconomical power it the long run”, (Hoodbhoy)”.

Vi ser og skimeter her en vesensforskjell mellom islam og kristentroen. I islam er Allah upersonlig i kristentroen høyst personlig.

Allah sies imidlertid å være verdens personlige skaper, samtidig får vi gjennom alle de islamske skriftene inntrykk av at Allah er så fjern, monadisk eller monolittisk at vi har vansker med å forholde oss til ham som nettopp en person. Allah er den utilnærmelig monark. Behovet for en personlig guddommen kan da bli prekært. Se vår behandling av Hallaj her:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html

Se her om betydningen av ikke å være en hellig Gud:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

I kristendommen er nærheten til den personlige guden – menneskeguden – av vesentlig betydning og dette kommer frem i nadverden eller communionen. Nadverden er innstiftet av Herren selv. Vi har en Herre som så å si vil være så nær oss som overhodet mulig. Han vil ta oss fult og helt og inntil siste nerve personlig. Han gjør oss dermed til personer det går an å ha et personlig forhold til, for å si det litt akademisk, og da på det mest intime planet: Vi drikke hans blod og eter hans brød. Går det an å få et mer personlig – og ansvarlig – forhold til gud? Hvor nær selve eksistensen går det an å komme?

I islam er dette en vederstyggelighet. I stedet velger eller åpner islam for en slags nesegrus beundring og hyllest av individet Muhammed, et syndig og etter dagens norm et lite dydig menneske, etter eget sigende.

Muslimer må derfor kompenserer for et manglende og eksistensielt og kronisk tap av noe personlig og intimt og vennlig, et personforhold til Allah, ved å ty til Allahs navn som er et personnavn, et særnavn. Når dette skjer, skjer det da kanskje fordi muslimer ikke tillates å ha noe direkte personlig eller intimt forhold til Allah, og at dette ligger i trossystemet selv, og de gudsforstillinger som ligger innbakt i det. Allah befinner seg i en boks helt uten menneskelige relasjoner. Han tenker så å si iegen boble, kanman kanskje si. Han går sine egne veier; han står over aller norer og regler og hans vilje, er det eneste som teller, en vilje som til en viss grad uttrykkes i Koranen, en bok Allah selv tidligere har forandret på, ut fra sin egen vilje. «Mennskesjelen» må derfor projisere personstatus over på en allah som i praksis forekommer nesten alle her på jord som fjern, ja, så fjern at ingen muslim i dag vil kunne tilregne Allah noen kjærlighet i det hele tatt, for kjærligheten binder, som alle vet, og Allah kan ikke bindes av noen, det ville i så tilfelle stride mot hans vesen og karakter. I motsetning til disse konseptene fremtrer Jesus Kristus som den ene evige person som personlige frelser, til evig sailghet i en helt annen himmel enn den allahianske, hvor Gud selv kan opptre, ifølge Koranen selv, - i et helvete sammen med syndere, med andre ord: Noen vil si at Allah vil like det han der ser …

Navnet Allah brukes - slik sett - til å legitimere vold fordi man mangler et personforhold til ham. Man klarer så å si ikke å leve uten et personforhold til sin offisielle eller ortodoxe gud, for å si det sånn. Hvordan forholde seg til en gud - i lengden - som er fullstendig upersonlig og fjern? Det er ikke til å undres over at det kan bli for vanskelig for noen å leve med en slik gudsforestilling i lengden, dvs leve med en fullstenidg de-personalisert gud; det kan fort bli som å være dømt til å leve foruten gud i det hele tatt. Vesten dømmer nesten alltid lignende angrep på uskyldige på grunnlag av loven om «ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket». Å leve uten gudsforhold er i prisippet å leve ansvarsfritt, i hvert fall overfor Gud.

Det ser ut til at Allah gjør det samme, men på et helt annet grunnlag enn "syk og ikke tilregnelig  gjerningsøyeblikket": Dømmer Allah noen for å påberope seg og rope på hans navn, i all nød, slik de oppfatter det selv og slik de vil ha oss til å tro eller innbille oss at det er slik det virkelig foreholder seg?

Dømmer Allah noen for ikke å holde hans navn hellig?

Se her om hva muslimen, den berømte dikter og forfatter Adonis skiver om islam:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-gud-gud-og-allah-diskuteres-i-den.html

Og se mine tidligere, men nylige postering med Kongsberg i overskriften.