Hva hvis presten din nå konverterer til islam?

Sakset fra document:

Presten Leif har en hemmelighet: Han tviler på sin kristne tro og vurderer å konvertere til islam. Han frykter reaksjoner og tar et drastisk valg, skriver NRK om filmen «Bekjennelsen», som kanalen viser tre ganger denne uken.
NRK fører igjen folk bak lyset i sine forsøk på å bekjempe alt kristent og promotere alt islamsk.

Presten Leif Skjetne, opprinnelig fra Norge, konverterte for flere år siden, etter 30 år som prest i den svenske kirken. Og etter at han tydeligvis hadde forelsket seg såpass i en ung marokkaner at alt arabisk og islamsk ble attraktivt, og alt i hans gamle liv, lagt på dungen. Bokstavelig talt.

https://www.document.no/2021/11/12/begeistret-nrk-prest-ble-muslim/

Kommentar: Tragedien er selvsagt mye større og stikker langt dypere enn ingressen her skulle tilsi.

Det er derfor på plass med en ytterligere dyneløfting.

Vi så denne dokumentaren på svensk tv for noen år siden og spurte oss selv om NRK ville våge å sende den? Vi tenkte nei, det vil de nok ikke, ut fra beskjedenhet og ut fra ønsket om å beskytte ikke bare denne presten, men også kirken og de kristne, fra feilaktige slutninger.

Når NRK sender den nå, kan grunnen være den motsatte: Nå vil man håne og herse med de kristne og fremstille den konverterte muslimen som en hederlig og fornuftig kar, et menneske med en mer fornuftsbasert tro, en tro som til tross for at den er en tro, tross alt ligner mer på NRK selv, en ateismefremmende kanal, en kanal som foretrekker islam fremfor kristentro. Kan NRK ha hatt en annen begrunnelse?

Det tok oss ikke mange minuttene inn i dokumentaren før vi så denne prestens tragedie. Vi så det på det han sa, hørte det på hvordan han begrunnet seg. Han følte seg ikke hjemme blant sine trosbrødre, sine kollegaer, sin forstander og mentor i denne kirken.

Denne presten hadde liksom et godt argument som kollegaene ikke hadde noe svar på. De ble for så vidt tatt fullstendig på sengen. De kollapset helt og seerne kunne få seg en god latter.

Presten sa: Det fins bare Èn Gud.

Så hva kunne man hevde i mot og hvem ville tore?

Vi så en kollega besøke ham i Morokko. Hun forsøkte så vennlig så vennlig, selvfølgelig, helt uten hell. Hva trodde egentlig dette menneske på? Hun var skuffet over at de ikke hadde klart å overtale ham til å fortsette i kirken, som kristen. Hun jobbet i kriken, men visste hun hva tro er for noe?

Nei, ikke det vi så og forsto. Hun tenkte i SAP, helt fremmed for det juridico-religico, som jeg skriver om, se andre steder på bloggen.

Den nå tidligere presten hadde bestemt seg og den kirken han forlot, og de representantene vi vi fikk møte fra den svenske kirken, var overhodet ikke i stand til å overtale ham til å snu. Vi kunne se at de ville spille falitt allerede før de forsøkte, så å si. De illustrerte til alt overmål hvor svak og skrøpelig kirken er blitt og hvor dumsnille dens tjenerskap er blitt. Var det i en erkjennelse av dette, at presten tok sin krage og gikk? Hadde han fått nok av dumhetene? 

Og det er mot denne bakgrunn jeg posterer følgende, i dag:

Hvordan oppfatter folk kristendommen i dag? Hva tror de den består i? Hvordan betrakter man kristne sånn i alminnelighet?

Møter man på en kristen i dag, vet man ikke hva han mener og den kristne selv vet ikke hva han skal si. Han kan vise til visse opplevelser eller erfaringen, indre tilstander av oppløftelse, et tilført klarsyn, en sterk utvidelse av horisonten, en åpning mot evigheten, en visshet som setter ham i en slags ekstase og hvor sinnet utvides kolossalt og alt blir kosmisk, rett forstått.

Apokalypse, hvor er du?

Eller man har eller utsettes for et direkte, personlig møte med Herren, en person, gud, som ser, hører, forstår og befaler – eller tilgir, og åpner seg, åpner sin favn; eller bare bekrefter, bekrefter en renselse, en syndfrihet, en herlighet, en uendelig trygghet, en overbevisning om å være velsignet eller utvalgt, en følelse av å besitte et uendelig verde, en virkelig verdighet, en høyeste verdi, en mildhet, en romslig mykhet, som rommer alt, også din skygge, ditt mørke, din kulde, din nøling, din skadefryd - en sann fleksibilitet,  en generøsitet, en ømhet, en bekreftelse på egen viktighet og betydning; et sinn som åpner seg for mening, ikke bare betydning; for her dreier det seg om noe absolutt og noe utvilsomt, noe å holde seg til, for evigheten.

I seg selv gir dette en enorm frimodighet, et alvor, et møte med en person, som en person til en annen, den viktigste person, en person som er større og mer romslig enn foreldre, barn og venner eller kamerater, den allmektige, den som står støtt og aldri faller, selveste Skaperen, den som aldri lar seg lure og bedra og den som ser alt og kaller en, kaller en til de største oppdrag, de mest betydningsfulle bragder, overvinnelse, overvinnelse av synden og utilstrekkeligheten, den opprinnelige følelse av mindreverd; et forhold som kan manifistere seg i dyp, myk og inderlig ydmykhet og villig, from og salig underkastelse; man vet fra nå av at «dette», denne relasjonen,  trenger man mer av, vil man stadig trenge mer av; det blir et spørsmål om liv og evighet, om dette å eksistere i det hele tatt; noe man ikke vil gi slipp på, og hvis man gir slipp på det, eller mister det, eller motsier det eller man trues av forintelse, tilintetgjørelse, annihilasjon, ikke bare skam eller flauhet, følelsen av å ha dummet seg ut, ikke sviktet, ikke bare en lavere form for følelse, som den, for eksempel, som hvisker en i øret, at du ikke duger, at du egentlig burde ha havnet på en høyere hylle, at du er blitt urettferdig behandlet, at noen har oversett deg eller løyet på deg og villet deg vondt, bare for å oppleve skadefrydens «herlighet» – så oppleves det som en stor synd, som et svik mot Gud – eller man forstår plutselig at onde ånder har vært på ferde; de har fristet en, de vil undergrave en; de vil frata en krefter og selve kraften har forlatt en, ja, Satan selv, som den mørkeste demon, har vært ute etter en, og Satan er dyktig, slu – den farligste motkraft man kan møte og erfare; man begynner å hulke eller hyperventilere og kaster seg ned foran folk som ennå ikke er angrepet og som må antas å være mer salvet enn en selv, ja, noen er syndefrie; disse besitter så et løfte, en motkraft, som kan befri en fra Satans renker; man bøyer seg; man må bli frelst på ny, og på ny og på ny. Egentlig er man da ikke frelst i det hele tatt. Man har bare tatt seg sammen og Gud blir redusert til tilskuer på livstid. Hvordan komme inn til alvoret?

Hellige menn og kvinner står klare til å hjelpe; de peker på boken, de leser opp fra den; de ber, gjerne feler timer om dagen, for de syke og besatte; syndere strømmer til, syndere som vil bli kvitt synden, ja, til og med folk som vet med seg selv at de nettopp ikke lever i synd, men at de tvert imot tilhører de utvalgte, de som er frelst og kommer til å være frelste for all fremtid og inn i evigheten.

Han kan henvise til at det og det står i boka, men tror han virkelig på det?

Vel. Det kommer an på hva man mener med tro, selvsagt, men så er det jo slik at heller ikke boka er tydelig, ja, den inneholder – som kjent – kontradiksjoner. Og ingen vet hvem som har rett, den kristne Pål eller den kristne Per.

Hvem har skylden? Hvem kan man skylde på? Se det, det er det heteste spørsmål for kristne i dag som de fleste mener nå er blitt kronisk lunkne – en sykdom som sprer seg spesielt blant de tørre akademiske. De er såre vel fornøyd med å konstruere en Bibel for i dag, ikke for i går, og heller ikke i for fremtiden. De føler seg befridd fra all fortid og all fremtid. Grip dagen, det får holde. Grip synden, kanskje, i morgen er du like vel tilgitt – fordi naturen jo ikke er noen person; naturen har sine egne blinde øyne; mot naturen kan man gjøre hva man vil uten dårlig samvittighet, uten angst, uten nerver. Ingen har krav på å stille krav til mennesket. Mennesket er alene, - tenkt det, forstå det, gjør noe med det – og kan i høyden glede seg over gode forhold til familie og andre kjære, som gjerne ikke tror. Man kan faktisk oppleve seg lykkelig som liten, som fattig, syk eller sykelig. og virker bedre enn noe annet, sier det, i fullt alvor og med full rett. For hvem er du som sier … med hvilken autoritet? Noen bedre?

Det fins intet høyere ansvar, ingen dommer, intet forsyn. Det fins ingen nåde, man er blitt sin egen gode nåde god nok. Og det får holde. Den som lengter etter noe mer, noe mer håndfast, en høyere himmel, et urokkelig håp for fremtiden og evigheten blir et kasus, et levende kasus som kun vil sitt eget, sitt eget speilbilde, sin egen norm og lov, et oppblåst, feigt og egosentrert og egentlig selvsentrert individ, et individ som fremstiller seg selv som hellige ofre og som ofrer sine legemer opp for Gud, som en åndelig offertjeneste. Hvilken forfengelighet! Hvilket selvbedrag! De hjelper fattige og utstøtte, ja, de gir håp og får folk på fote igjen, folk som nå lyser av takknemlighet og som gir sin tiende til guden og sin skjorte til de uheldige og håpløse, rusavhengige, de som var i demonenes vold. Disse føler seg nå frigjort, takknemlige, men alt dette er bare spill, bare psykologi, bare sosiologi, bare antropologi. Bortkastet tid alt sammen; folk som ikke våger å konfrontere selve livet, uselvstendige, svake, illusjonsavhengige, skrøpelige - i og med all sin dramatikk. Her fins ingen befrielse, nei, den som ikke våger livet, våger ingen ting og svikter alle. Nei, her må det realisme til, politikk, ideologi og samhold, solidaritet – her ligger nå frelsen, den virkelige frelsen, den som bringer resultater og som metter munnene, syr klær og strukturer, fordeler rettferdig. Og produserer, tar risiki, styrer sinnene mot et høyere, verdsligere mål. Det dennesidige er alt, det hinsidige intet. Lev ut dine lyster, ta for deg, inngå avtaler, skad ingen, bli deg selv, ja, dyrk deg selv om du så må.

Joda, vi er kommet langt, ikke sant? Snøfnugg, som vi vet, lever ikke lenge; de er liksom uten motstandskraft, selv om det blir til livgivende vann. Det ultimate pedagogiske opplegg?

Bare tommer ord, sier du? Vel, det er i så fall gjennomlevde ord, betegnelser på uomtvistelige virkeligheter: for ingen skal si at følelser er tomme ord svaiende helt nøytralt i sivet, virkningsløse, ubeviselige. Nei, ord og følelser er agenser, levende substanser, som er både her og nå, i fortiden og fremtiden, som om de forfølger deg, eller setter deg fri, ja, det er fullt mulig, fullt mulig å oppnå, enten du deltar eller bare titter og titter og blir sittende å se på, betrakte, helt upåvirket, og tror at det er en fantastisk opplevelse i seg selv. Jo da, ordene er substanser, virkekrefter, instrumenter for retorikere, brød og ånd for «de fattige» som skal arve landet. De er substanser uten substans, dvs substanser hvilende eller rasende, på sin indre motsetning: Intet. (Ingen kontradiksjon her, takk).

Ser du ikke at du, nettopp du, lider under dette, at du lider i dette, at du lider av dette? Skam på deg – sier jeg, som ikke vil forføre deg inn i fortapelsen og som overhodet ingen hjemmel har for bebreide deg, ja jeg, som frykter mitt eget hovmod, til og med? Med hvilken rett kan jeg dømme som selv blir dømt?

Vi kjemper mot forkastelse, mot å bli oversett, glemt, nedvurdert, latterliggjort – umenneskeliggjort, forkleinet, tilskitnet. Så kom som du er? Hvor er den kraft som kan trekke oss selv opp med hårene? Hvor er den fugl som føder og reproduserer seg før egget?

Sp hva er det jeg driver med? En indre monolog? En bevissthetsutvidende monolog? Et solipsistisk foretak, for å bygge opp et forsvarsverk rundt meg selv, og mitt hjerte? For å holde smerten og «de andre» på avstand? - fordi jeg ikke orker mer, ikke kommer lenger, ikke vil komme lenger?

Å spinne seg en kokong? Ta på seg et kyrass? Tåler jeg ikke livets dagligdagsheter? Ser jeg en fare der det ingen fins, dikter jeg opp en konspirasjon uten holdepunkter, en fantasi som hverken finnes fremtid eller fortid, for ikke å snakke om her og nå, i dette selsomme sekund? En flukt fra det trivielle, en søken mot det dramatiske for det dramaets og det tragiskes egen skyld? Et behov for morbide?

Nei, jeg er ved mine full fem, konstateres det. Jeg er mottakelig, lyttende, med et fleksibelt sinn, et bevegelig hjerte, lunger som tåler en rask marsj i kveldkulden. Jeg sier fra, jeg sier stopp deer stopp er nødvendig. Jeg krysser kanskje mine spor? Jeg kan ikke si at «tekstene» - du vet – gjør meg psykotisk og klar for mord, snarere tvert imot, ja, absolutt. Jeg ser ting utenfra, innenfra og langt bortefra, men også nært, intimt. Noen tekster skremmer meg, eller gjør meg kvalm og ille til mote. Det er noe utover det sentimentalt søte i dem. Det ligger noe psykopatisk i dem. De krever underkastelse. De krever hele døgnet, hvis jeg hadde sett noen mening i å følge dem slavisk, f eks for å få en plass i denne himmelen. Noen underkaster seg helt frivillig, med lyst og stor iver. De ser en redning, eller de tilfredsstilles av å unngå de voksnes øyne. De frykter kritikk, at noen skjenner på dem. De føler seg best og mest vel underlagt gruppenes eller klanenes dynamikk; du føler deg trygg når du ikke gjør noe synlig galt, det angår deg ikke hvis noen i gruppen din begår de grusomste handlinger under en annen solformørkelse.  

Jo da, jeg liker ord, tekster, de er budbærere, de er noe å kvesse seg på og bryte med, de er på ingen måte likegyldige, uansett hva de utsier eller forsøker å uttrykke, befale. De søteste forkynner tilgivelse, ny frisk, nytt håp, om det så er usynlig. De antyder frelse, de unnlater å – dømme deg på forhånd, før du får forklart deg, før noen kan gå god for deg og betale prisen. Ord kan i fullt alvor snakke om forløsning og forsoning. Kroppen min reagerer positivt på slike ord. Oppstandelse fra de død? Jeg forstår umiddelbart hva dette ordet innebærer. Det betyr utvelgelse. Det blir å bli trukket oppover, opp over naturen, opp over en natur der intet ansvar finnes, ingen metafysikk, ingen spørsmål: Hvem er Du? Hvem er jeg? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi hen? Hva er sannhet? Hva er rettferdighet? En natur som ikke tåler slike spørsmål, det vil si: en kultur som ikke tåler lødig og befriende svar på slik spørsmål, har et problem som stadig vil forsterke seg og nå frem til den enkelte, som før ikke har våget å stille slik spørsmål, i et miljø der de var forbudt og ikke tålt.  Og hvor alle var redde, men forsøkte å spille sterke, spille helter, - alt for å bli godtatt og elsket? Eller for å få tilfredsstilt er behov for smerte, for å påføre smerte, for å holde vedlike lidelsen?

Nei, ordene er ikke psykotiske stimulanter. Det viser seg i måten vi mottar dem på, støter dem fra oss på, bruker dem på. Ordene og fornuften går hånd i hånd, men der det ingen hånd finnes og ingen fornuft rår, der rår råskapen, barbariet. Ordene i seg selv åpner for semantisk mottakelighet, subtil optikk, symfonisk dialog, en dialektikk som ikke overskrider seg selv, men begrenser sin eget hovmod og lander i det elementære, det frelsesbringende elementære, det som ikke ypper seg og blåser seg opp eller skryter av seg selv, men som bare er der, for innsiktens og forstandens del. For samholdets del, et samhold som nettopp overskrider sneverheten, rigiditeten, inertiaen.

Ord er følelser og ingen følelser eksisterer uten ord – og bilder – uttrykk, - for hva annet enn noe dypt og kjennetegnende menneskelig, er odene, hva annet enn noe dypt menneskelige er ordene, tankene, duftene, berørelsen, ja, det egentlig menneskelige? Hvem har skjenket oss fornuften? Vet du ikke at ethvert menneske er utvalgt av Gud? Utvalgt til å trosse naturen, til ikke å la oss beseire eller dukke og dikteres av naturen, den som i seg selv ikke er stand til å gi oss håpet, og ikke er i stand til å pleie vår intelligens, vår åndelighet og våre åndsgaver? Vi er utvalgt fordi vi er mer enn bare sjel, mer enn bare funksjoner av og produkter av natur, næret av natur, skapt av metall og grunnstoff. At vi er skapt i det høyeste bildet, betyr at vi i hvert fall kan skimte allmakten, det ubestikkelige, det bør’et som elsker, samtidig som det ikke lar seg bevege til det onde, men som tvert imot legger forholdene til rette for det for det gode, skjønne og sanne. Hvilken gud er det vel som villig er til stede i det onde, i det destruktive? Ja, i helvete?

Det er der vi er. Hvor mange forstår?

Hvor finnes det gudsbildet vi er skapt i, og skapt med, og skapt til å bli, idet vi skal «se Gud» i dag? 

Beatific vision – hvor er du? Du kan ikke bare være et tomt ord. For ordet ligger ikke i intet, og Gud var ikke i stormen, i det som ikke eksisterer. Det bildet som er selve kilden og opphavet, det bildet i sin fulle person som faktisk skapte oss, - hvor er det? «Det» som fremdeles holder alle ting oppe? Den som alene har og gir av sin nåde? Hvor er denne favnen – i det ytre, i det indre, i håpløsheten, i destruksjonen og alle konstruksjonene? Er «memento mori» alt vi har? Hvor er hjerteloven når vi trenger den? Fordekt, fortrengt og benektet – fordi vi er feige, egentlig forvirrede og ikke lenger tør å tro? Vi kan ikke tro at vi er svake. Vi orker ikke å innbille oss at de andre faktisk er sterkere. Vi vet faktisk ikke hva nåde betyr. Bare spør deg rundt. Akkurat som bare de aller flest kjenner hjerteroten i det store Amen. Bare spør deg rundt omkring og de du spør vil se ut som noen store blå øyne innesperret i for dem kun irrasjonelle spørsmål som aldri så dagens lys. Troen ser ut til å ha tatt sæte hos de andre. De langt unna, de millionene som så å si allerede «står tett utenfor døren», og enda denne nye troen nå er blitt vår nære nabo og faktisk kan definere hva nestekjærlighet er for noe, annet enn som et fromt ønske, for de med genetisk anlegg for å underlegge seg. Derfor undervurderer vi akkurat dem. Vi tror de tror på intet og hvem kan la seg skremme av ingen ting?

Vi tror de tror på en illusjon og lener oss bare enda mer selvfornøyde inn i det selvgode. Vi aksepterer serviliteten som en dygd, som forbilledlig. 

Det eneste baktepper, den eneste motivasjon, det eneste håp om å oppnå den meste ekstreme stoisisme og dermed den «mest» evige tiljublede heroisme? Er dekonstruksjonen alt vi har, det eneste vi kan applaudere, stilt overfor klimakrisens totalitære krav? Er ødeleggelsen av all eksistensiell relasjon selve målet – det store big-bang, selve karnevalsnatten, den siste og største opplevelse?

Hei, fins det noen som lider her? Noen som lider av sceneskrekk, tavleskrekk– scenenekt?

Vel det fins mennesker som ikke nøyer seg med bare sirkus og brød. Av bare snillhet; med kun forstillelse og hvor alt er bare midlertidig, og middelmådig, på vei mot noe annet, en annen syntese. Nei, alt er ikke bare på lissom. Selv om «bare på lissom» bare er «på lissom». Nei, her finnes virkelig substans. Det faste punkt. Amen.

Jeg tenker frustrasjon. Mange er frustrerte i dag. Derfor alle monologer, indre monologer, monologer som må skjules for omverden, ja, for oss selv, monologer vi ikke engang tør tenke gjennom, fordi frykten er for stor, fortvingende, for overveldende.

Indre monologer som svar på ytre monologer som påtvinges en og gjør en til en servilt betinget emosjonelt person uten innhold, bare med snille skall utenpå, som i en ringbrynje, hjelper ingen, men ingenting nytter heller ikke uten refleksjon, ettertanke, dette å ville kjenne destruksjonen og dens kilder og stimuli, på kroppen, for å kunne unnslippe den og kunne bygge noe bedre, noe mer romslig, mer avslappede, mer sindige, mer folkelige, og mer godt forstandige, lune, - den frie spøk og prette, ironien, humoren.

Vi savner allerede den fryktløse frimodighet, som var lett som luften å puste i, engang, og den lettheten som bare kjentfolk kan utvise overfor hverandre, trygge folk med trygge rammer, fjerne og nære kjentfolk, men kjentfolk, like fullt, folk vi deler det grunnleggende utover maten og drikken med. Vi må gå og vokte våre ord, våre tanker og våre holdninger. Vi synes å bli bare mer og mer skremt av muligheten for at dette, denne hjertelige lettheten, skal forsvinne, merkelig nok, siden mye av den allerede er forsvunnet og ikke gjelder lenger. Sett utenfra: Mer passivisert for hver dag. Sett innenfra: Mer åndelig eller personlighetsmessig avmagret, svakere, mindre glad, mindre optimistisk, - mens vi tenker og monologiserer på hver vår tue i håp om at noen skal komme å befri oss, fra oss selv, ikke minst. Før vi som frosken i dammen som sakte varmes opp til kokepunktet, ikke engang merker at den skal kokes og dø.

I dag er det bare ”de andre”, de som, merkelig nok, ikke er som oss, som har rett til å hevde seg, forsterke sin identitet, foredle sine karaktertrekk og vesentligheter. Ikke oss. Vi har ikke skapt et skille mellom oss og dem. Vi har skapt et skille mellom dem og oss. Vi knuses av klima og klimaangst. Vi tvinges til å måle vellykkethet i den grad det gjelder å ta i mot 500 eller 5000. De mest engstelige, de mest irrasjonelle, de mest fobiske og hatske blant oss, tror virkelig at vi tilber den ene og samme gud.

Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, skal ha sagt:

Vi kan bare være ledere i vår kirke i vår tid. Ikke for 1000 år siden eller i fremtiden, men akkurat nå.

Vel, den siste setningen må jeg ta med et visst forbehold: Man konstruerer ikke en Bibel for fremtiden, for det er umulig, sier preses Fykse Tveit, i realiteten. Men jan liksom legger til: Vi kan ikke ha en bibel som hører fortiden til! Han må mene at fremtidige generasjoner må konstruere sine egne nye versjoner. Selv har han nok med sin egen. Vi alle skal ha nok med vår egen. Veien blir med andre ord til mens vi går. Vi er med atter andre ord inne i den totalt altoppslukende relativisme, uten at dette ser ut til å bekymre preses det minste. Vi er inne i den absolutte og altoppslukende bibelpopulismens tidsepoke, fremskyndet av en preses, kirkens overhode: Nåtidsperspektivet er alt, evighetsperspektivet intet.

Se denne:

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

Jeg tror bildet av kristne og kristendommen de ande tegner av disse, er dystert, dvs søtladent, håpløst naivt, størrelser man bruke og kaste etter bruk. Utdatert. Noe som trygt kan forkastes på trygt grunnlag i psykologiseringens tvangstrøye på hobbypsykologiseringens alter. Psykologisering inngår i dagens gudsforestilling og ut av denne forestillingsverden er det knapt råd å komme, eller trekke eller lokke noen ut av. Den er kommet for å bli, samtidig som noe annet er kommet for å bli, noe som faktisk nå beskyttes, av den samme maniske behov nettopp for å psykologisere.

Kristne vil så gjerne ha og gi nærhet, sødme og ømhet; ja, sødme er bra, sier betrakteren, men det får da være måte på. De kristne er sentimentale, sier noen. Andre mener skrøpelige, svake, kuede, redde feige – servile overfor nesten alt og alle. Det er noe kunstig ved dem. Noe in-autentisk. De er selvgode, ofte, de bærer på synder de ikke har gjort. De vet at de skal snu andre kinnet til, men gjør det ikke, bare i liten grad, - det er blitt selve hovedtanken, selve livsbetingelsen. Vi skal ikke frykte, sa tidligere preses Byfugelien. Å frykte islam var noe av det verste man kunne gjøre, fikk man inntrykk av. Vi skal ikke frykte ISIS-brudene, sier mange. Vi skal hjelpe barna, vi må ta dem hjem. Jeg lurer på hva den nye formannen i KrF, Olaug Bollestad nå tenker om barna som i disse dager fryser og lider nød, på grensen mellom Polen og Hviterussland. Vil hun ta barna og la de voksne sulte og risikere deportasjon?

Kristendommen er i sitt vesen svak og skrøpelig, mener noen, ja, du vet: Marx. Opium. Valmuen.  Og valmuefrøene. Hørt om læren om å så og høste? Og om skapelsesberetningen som bedyrer at alle planter i guds have er tillatt – og godt for helsen? Det er noen som mener det bokstavelig: de blir giftslukere og forgifter sine nabolag, sine nærmeste, ja, hele kulturen, gruppen, klanen, troen sivilisasjonen.

Kristentroen er en dårekiste for dårer, et fangehull, en oppbevaringsanstalt, sier andre – og så har vi hørt om krykkene, ikke sant? De fleste ikketroende undrer seg stadig på hvordan det overhodet er mulig for kristne å holde seg utenfor anstaltene eller avdelingene.

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html

Men like vel, altså, og på tross av dette, utmerker mange kristne seg med et utmerke godt vett, med god innsikt i dette og hint, og med en god teft for det politisk mulige og umulige. Ja, de kristne utmerker seg ofte fremfor andre med ekstraordinære evner til empati og kløkt, praktisk talt, både i bisniss og forskning, og dette til stor forargelse for ateister og dårer, altså, som tror de vet. Og som derfor – grunnleggende og innett – ikke tror. De tror ikke engang at f eks kommunismen var en variant av begrepet tro og mange kaller kommunismen en erstatningstro, en religion, faktisk, og da er det like før Stalin roper på bistand fra myndigheten for høy moral og viser til at det jo er forbudt å drive med hatprat og krenkelser på nettet. Stalin fikk som alle vet vedtatt lover nettopp mot hatytringer … !

Joda, men i realiteten så er: Det er ateistene som trenger krykker, ikke de kristne, for de kristen er i stand til å tro på noe som ikke kan bevises, som man ikke ser, men som håper på av hele sitt hjerte. Ateister tror bare på hva som kas sees og hva ateistene selv er i stand til å se. Ateismen er den svakeste av alle troer, og ateistene de svakeste av alle mennesker, fordi den bare tror på det man bare kan vite eller regne seg til, med 100%’s sikkerhet eller noe der omkring.  Å vite, der er ateistens tro, i sannhet en skrøpelig tro. Visshet, sier en kristen. Det er både svaret og løsningen.

Og så har vi søte kristne som konverterer til islam, kanskje fordi de ikke holder ut å måtte være så søte og servile lenger. De vil ha mer futt, mer å ta i, flere konkrete paroler: Allah er større enn … noen bedre? De vil nå at kristne skal underlegge seg dem. De ønsker å se kristne servilisere seg og gjøre seg servilt betinget emosjonelt korrekte – for da har man fått full pott og kan hovere: Se hvor ynkelige de er, se hvor feige og redde … ha, ha. Nå kan de ha det så godt. Vi tror nå på den som er større. Vi tror ikke på det de oppfatter som forvirringens treenige Gud, de tror ikke på at han oppsto fra de døde, - «vi» er ikke så dumme at vi tror at Gud hadde en Sønn. For nå er vi endelig fri, fri til å synde, fri til å underkaste oss, fri til å gjøre oss til slaver, om vi vil; vi er for alle praktiske formål nå blitt muslimer, og vi håper at folk kommer til sans og samling, for det hele ramler. Ja, tenk om det er slik kirken nå tenker og vi skal tenke?

Å bli muslim i dag er å erobre seg en fremtid full av seier. Det skyldes at vi forsøkte å fortelle folk at kristentroen egentlig er: Gi Muhammed hva Muhammeds er …