Fjordman, Vårt Land og Aftenposten på NRK

Et skjevt ord, og «besten» - eller syvende far i huset - eksploderer, var noe man sa når man ville advare mot å løpe med tresko over plankegulvet i stua, før i tiden.

Snart begynte man på folkemunne å snakke om «tøffelhelter» og dette med å gå på gummisko eller på eggeskall.

Moralen var at man ikke skulle være servil, men tvert imot frimodig. Men mennesket ser ut til å ha en overmåte stor evne til å tilpasse seg. Ja, denne evnen overgår det meste, også den rene dumskap.

Vi lever nå i et land hvor serviliteten regnes for dygd, en på alle sett og vis uklanderlig og uangripelig dygd, en magisk kraft det gjelder å tilegne seg, og hvor metodene for å karre til seg denne dygden helliger middelet. Alt er dermed tillatt, hvis denne dygden kan gjøres til ens egen. Se om triggerwarnings her, og  her om hypermagi

Avisen Vårt Land skriver om Peder (Fjordman) Nøstvold Jensen: «Han er et av de sterkeste eksemplene i moderne tid på at ord kan lede til drap. Alle som velger å gi ham spalteplass, bør ha det i bakhodet».

Vel, dette er en trussel. Den består av ord. Noen kunne la det gå troll i ord: En trussel bør møtes ikke bare med trusler, men med håndfaste aksjoner. Det gjenstår å se hvilke metoder Våt Land i fortsetningen kan se seg tjent eller opportun med, og hvilken ideologi, religion eller gudstro den vil støtte, for å kunne eliminere disse ordene det er tale om, ord som så vidt jeg vet aldri har oppfordret til vold.

(Vi må her sjynte oss å nevne at "Fjordmans ord" har fått stipend av Fritt Ord og at Fjordmans bok «Vitne til vanvidd» nå utgis på document forlag). Forlaget der regner utgivelsen for å være en slags oppreising til Fjordman. De fleste som har fulgt med, vil nok innse at denne begrunnelsen holder; de fleste vil se at Anders BB’s bruk av Fjordmans ord var en djevelsk appropriasjon både av Fjordmans ord og hans meninger, eller i denne sammenhengen Fjordmanns mangel på bruk av ord: Det fantes ingen ord der som oppfordret til vold, (hvis man ikke av pur vond vilje tolket vold inn i Fjordmans ord eller forestillinger om mulige fremtidig deportasjoner og en fremtidig mulig selvbevæpning i befolkningen).

(Før vi går videre: På Dagsnytt 18, 5. februar d a, diskuteres saken på bakgrunn av at Aftenposten har «sluppet til» Fjordman med egne kommentarer i avisen, ifb med serien om Utøya på NRK og documents nylansering av Fjordmans «Vitne til vanvidd».

Det påstås med stor selvsikkerhet og i store bokstaver av Vårt Lands representant, Bjørn Kristian Bore, at Fjordmanns retorikk kort og godt er en sammenhengende oppfordringer til vold, - at hans retorikk eller bruken av ord, er det, altså – og at Fjordmann, slik Vårt Land ser det, overveiende stempler folk som farlige og i tillegg som forrædere. Og at Fjordmann er oppsatt på å ta fra mennesker som han selv selve ytringsfriheten. Det hoveres med at Fjordmann av Aftenposten gis anledning til å fremstille seg selv som offer.

Fjordman går inn for å fjerne store folkegrunnpet, hevdes det, inkludert slike som dem som selv sitter i Dagsnytt 18 der og da, eller eliten, som slike folk benevnes. Fjordman selv er imidlertid ikke til stede. NRK gjøres her av NRK til potensielt utrydningstruet!

Men Fjordmann er selvsagt ikke juridisk skyldig for Anders BB’s ugjerninger, understreker Vårt Land, uten å blunke, og Fjordmann ønsket heller ikke at det som skjedde på Utøya og i Regjeringskvartalet skulle skje. Men lytt til tendensen i intervjuet sett under ett, og hvor fokusert inntil brennpunkt og intens fordømmelsen av Fjordman hele redaksjonen er og fungerer som, og i hvor høy moralsk harnisk Vårt Land fremstiller seg som, og da får man frem selve poenget:  

Min kommentar: Så vidt jeg har erfart, har Fjordman aldri brukt ordet «fjerne». Han har imidlertid skrevet om «deportasjon», og det ordet har en helt annen valør enn dette å «fjerne». Her vektlegges i retorikken semantiske kategorier som detonnasjon og konnotasjon på en høyst inadekvat måte, en teknikk ment for å skape forvirring og tvetydighet, og for slik å kunne sikre seg selv mot senere kritikk eller fordømmelse, hvilket i seg selv her er uredelig bruk av hersketeknikk. Meningen kan ikke være noen annen enn å få folk til å se seg for lange rekker av transportvogner overfylt med uskyldige og sultne og avmagrede mennesker på vei mot gasskamrene, - eller Gulag.

Dagsnytt 18 tillater her at det tas i bruk en bevisst moralsk krisemaksimering med det ene mål å maksimere forkleinelsen av Fjordman, spesielt fra Vårt Lands side, både Fjordman som person og som figur i dagens diskurs og i mediabildet generelt. Det ligger på tungene at Fjordman er så tilnærmet lik en nazist eller fascist, at det i virkeligheten er umulig å skjelne og skille, - eller det tas for gitt at han i hvert fall er fascistoid, hvilket kan gå ut på ett). NRK Dagnytt 18

Jeg har ikke lest Aftenposten i denne saken, men jeg kan ikke forstå annet enn at Aftenposten her har handlet uklanderlig. Hvis noen skal klandres, er det Våt Land som overgår seg selv i moralistisk supremaschisme).

Vi minnes i denne forbindelse f eks alle de drap det utløste, verden over, da avisen Dagen (Magazinet) trykket faksimiler av karikaturtegningene – Muhammed-karikaturene - i 2006, i en fortid vi fremdeles har med oss, i og med at disse eller lignende tegningene jo igjen og igjen vil utløse flere og flere drap, fra ett eller annet hold i den muslimske befolkingen i verden, ja, kanskje til og med i Norge, (ifølge Politiets Sikkerhetstjeneste). De drapene som skjedde i den forbindelse, ble utløst av ord, men dette ikke bare underkommuniseres, det forties både av NRK og NRK’s gjester for anledningen. I praksis betyr dette at mediaverden har pålagt seg en selvsensur som selv en Stalin eller en Hitler ville ha kunnet misunne, og som de selv neppe ville ha kunnet lykkes bedre med, uansett metode.   

Den muslimske verden teller i dag godt over 1. 5 milliarder allah-troende. Blant kanskje ca 1-2 promille av denne store populasjonen, fins det meget alvorlige mennesker som vektlegger nettopp visse vers i de islamske hellige skrifter som oppfordrer til vold og drap på ikke-troende.

Nylige tall viser at ca 250 millioner kristne i verden blir forfulgt på en eller annen måte, på grunn av disse «hellige» ord. Ofte brukes det direkte sitater fra Koranen for å hjemle og legitimere drap på noen av disse kristne, og det blir stadig flere av slike drap, ikke færre. At dette kun skulle drei seg om politikk, er en myte som bare de aller mest naive – men like vel mektige - på venstresiden målbærer. De forstår overhodet ikke hva gudstro er og skjønner seg heller ikke på hva begreper som «hellig» kan innebær.

Et eksempel som mange kjenner, men bare så altfor få har latt seg opprøre av: Asia Bibi, en ung flerbarnsmor, i Pakistan. Hun ble dødsdømt for angivelig å skulle ha fornærmet profeten Muhammed, fordi hun var tørst ute på markene og fordi hun tillot seg å ta en slurk fra en brønn som angivelig tilhørte den muslimske befolkningen i området. Se her om den kyniske for ikke å si apatiske eller flegmatiske holdningen Morgenbaldet i 2010 la for dagen i denne saken

Det skal med andre ord, etter vår målestokk, ikke mye til for å få myndigheter og alvorspersoner og dypt troende mennesker med seg på å ta livet av en slik synderinne. Særlig tror vi at dette aldri vil skje i Skandinavia, aldri noen gang. Men ord er ord, om de gjelder i Pakistan eller Norge. «De» krever sin «rett». De er til for å brukes. Det var hellig ord som avsa dødsdommen over Asia Bibi. Og vi vet alle hvor disse ordene kommer fra. Å ikke vite er vanvidd i dagens Norge. 

Den stakkels 1-2 promille av de muslimer som kan tenke seg å bruke drap som middel for å utbre islam, og forsvare den troendes individuelle ære, både innenfor og utenfor islams demografiske sfære, kan virke som et lite antall, et antall det ingen grunn er til å frykte. Men det kunne man også si om Bolsjevikene i sin tid. De var heller ingenting å frykte, enda de hadde ord på programmet om å drepe, for å fremme arbeiderklassens interesser, en klasse som levde under elendige og sterkt kritikkverdige forhold, og noe som kapitalismen hadde skylden for, og som derfor kapitalister måtte børe for. (At en småbonde hadde fler en tre kuer, kunne medføre likvidasjon på stedet. 

Bolsjevik betyr på russisk «flertall», men det bolsjevistiske partiet utgjorde i virkeligheten bare et lite mindretall bland de revolusjonære, dvs det som vill omstyrte tsaren og systemet. Dette mindretallet greide så mot alle odds å tilrive seg en makt som de påstå nærmere 90% eller mer av folket sto bak og støttet. Fra ca 1930 til den totalitære diktator Stalins død et par år etter WWII, ble det drept nærmere 200 000 nonner og prester, hevdes det. De kristne i landet måtte tåle en heller semmer tilværelse helt frem til etter 1985, da Berlin-Muren falt.

Alt i alt skal «bolsjevikene» med Lenin og Stalin ha tatt liv av mellom 40-80 millioner mennesker – de som ble tatt var selvsagt regnet som politiske eller ideologiske fiender - i det som ble kalt Sovjet-Unionen. Noen vil i dag fremdeles huske denne perioden som «Gulag», men akkurat som «Holocaust» er dette ordet i ferd med å gå i glemmeboken, man skulle tro ut fra et formål: Nemlig for at det skal bli lettere for det store flertall å glemme, for lettere å kunne repetere, i en elle annen form, på ett eller flere andre steder på kloden.

At så få som mellom 1 til 2 promille av muslimene verden over kan tenke seg å utbre islam med sverdet, kan kanskje virke betryggende for mange. De trøster seg med at konfrontasjonen med Vesten alltid vil være asymmetrisk. Det er umulig å tenke seg et stort, symmetrisk slag i dag. Vi ler av tanken på at 200 000 jihadister samlet skulle stille opp på en eller annen slagmark for å slåss mot la oss se f ek 80 000 soldater samlet i Skandinavia. Dette er et utenkelig scenario. Men hvis vi nå likevel skulle tenke oss det verste: Et slikt slag ville ikke være ensidig symmetrisk bare fordi det sto to hærer mot hverandre, og hvor forskjellen mellom dem kun ble målt ut fra antall støvler på bakken og ellers noenlunde likt materiell. Den ville likevel være asymmetrisk. Men hvorfor?: Jo, av den enkle grunn at skandinavene – les: Vesten - ikke har noe «hellig» profet å hevne, en profet det er dødsstraff for å fornærme, med ord og i handling, og dessuten at dette er en evig, uforanderlig, hellig og absolutt forordning fra «Guds» side, (slik vestlige media uten forbehold og dømmekraft, inkludert NRK, kaller Allah).

Og dessuten: Skandinavene i dag har knapt noen Gud de kan forsvare, de vet hverken om han eksisterer eller hvem han er. Noen snakker om at ytringsfriheten er hellig for oss, men ingen snakker om viljen til å dø for den. Krigen mot terror – i vårt tenkte eksempel – blir derfor både asymmetrisk og symmetrisk. Den fortoner seg taktisk som asymmetrisk for oss, men strategisk symmetrisk for fienden. I seg selv gir en slik erkjennelse et dobbelt overtak sett fra fiendens side. I tillegg vet fienden at den har tiden til å arbeide for seg og at det viktigste strategiske middel er ordene, de hellige ordene, de ord som ingen i Vesten i dag tør å utfordre, fordi Vesten selv legger munnbind på seg selv og straffer dem som ønsker å tale fritt om dette og tydelig ser behovet for å gjøre nettopp det, det være seg rene patrioter eller selvforherligende redaktører i Vårt Land.   

Det faller media, politikere, kapitaliser, akademikere og andre kulturpersonligheter ikke inn at det er dette faktum – denne faktiske troen – som gjør at krigen mot terror både strategisk og taktisk objektivt sett i virkeligheten er symmetrisk og ikke asymmetrisk (og dermed antatt langt mindre farlig), og et bagatellmessig fenomen i seg selv som man derfor bare kan se bort fra. Dypere sett bunner alt dette i frykten for ordene. Man får seg ikke til å forstå at ordene for fienden er til for å drepe og at ordene faktisk, ja, uvegerlig, vil legitimere og legitimerer drap. Det ironiske er at Vesten – foreløpig - helligholder ytringsfriheten, mens alle bånd ord og meninger måtte ha til noe hellig og ukrenkelig, samtidig, er skåret over, tilsynelatende uopprettelig og en gang for alle.   

Det er mye lettere å tenke at vår seier er gitt på forhånd, fordi muslimene aldri vil kunne opptre i samlet flokk – som en kompakt og notorisk hær - f eks i Europa. Den risiko en vanlig europeer løper for å bli drept i et terrorangrep er svinnende liten, heter det, og NRK fremstilte det for bare et par år siden som like lite sannsynlig som å bli påkjørt av en buss, eller drukne i badekaret, (noe som uansett jo ville utløse erstatning fra enten folketrygden, staten ved øremerkede bevilgninger eller forsikringsselskapene). Forsikring, pensjoner og trygd betaler i dag for vår trygghet og sikkerhet, ikke soldater og militær forsvarsvilje. Og så absolutt: Ingen tro.

I stedet for å skrive ut flere soldater og bevilge mer penger til forsvaret, betaler vi i stedet frivillig stadig mer via forsikringene for å kunne leve så noen lunde fred. Vi er vel fornøyd med koranklosser, som vi får til å ligne blomsteroppsatser hjemme i stua. Og tresko, vel, de finne vel knapt mer. Det skal visst i seg selv garanterer for fred i huset.

Til saken, eller i hvert all noen aspekter av den: Ja, Vårt Land er opptatt av ord, men ikke hvilke som helst ord. Ikke noen redaksjon i hele medstrøms- eller gammelmedia er mer opptatt av – de mest emosjonelt korrekte - ord enn nettopp Vårt Land.

Avisen frykter ord, og derfor må den også ty til trusler ved bruk av avstikkende ord, også potensielt feil ord, potensielt farlige ord, ord som kunne utløse «de troendes» vrede, troende som har det svart på hvitt i resitasjonen – dvs Koranen - at troende skal drepe, hvis deres gud føler seg krenket eller fornærmet og hvor de selv, individuelt som kollektivt, er pålagt – av den hellige og ukrenkelige skrift selv - å føle seg krenket og fornærmet.  

Dette desto mer som Vårt Land utestenger folk på livstid – bokstavelig talt – folk som etter redaksjonens høyst fintfølende pro tempo og ad-hoc-emosjoner bruker feil ord på sitt debattforum. Man skal ikke skrive innlegg med ord Vårt Land for anledningen frykter. I seg selv vitner dette om indre usikkerhet og manglende mot og reell modenhet, og et tilsvarende behov for å moralisere, til og med moralisere for moraliseringens egen skyld, og selv om moraliseringen i seg selv skulle vise seg å være høyst umoralsk, hvis ikke bent frem nihilistisk a-moralsk. 

Vårt Land bruker en lettere og mer dannet form for «gulag-metoder», enn Stalin gjorde, dét skal avisen ha, kan man si. Om det ikke gjelder å eliminere, så gjelder det for avisen desto mer å isolere, eller i hvert fall å forsøke på det, med alle de midler de til enhver tid forføyer over og som de selv skaper så å si på impuls.  

Man skal lete lenge etter et mer verbal- og menneskeskapt verdi-puristisk miljø enn det Vårt Land utgjør. De oppfatter seg selv som tolerante. Absolutt tolerante, og de tror de har dette privilegium  på samme måte som de gamle konger «av gud nåde» hadde det. De skjønner ikke selv at de er under press for å tilpasse seg de for tiden akk bare så sterkt servilt betingede korrekte emosjoner. De er i lomma på krefter som er ute etter «all makt i denne sal» og føyer seg for bruk av åpenbare hersketeknikker og lar seg påpresse oppfatninger utenfra via maktspråk uten å mukke. De ser ikke at de spiller på lag med jihadister ved å la seg presse nettopp av jihadistmetoder, dvs skremsler og trusler, slik vi finner et eksempel på i det følgende:

For å ta ett eksempel fra virkeligheten: En berømt og mektig muslim skriver en kronikk i avisen som blir kommenter umiddelbart av en utenforstående på avisens «åpne» debattforum. Kritikken av muslimens kronikk blir liggende en halv dag før noen i redaksjonen oppdager at den –muligens - krenker denne muslimen, spesifikt, dvs kronikkforfatteren, (som er høyt på strå i det politiske bildet).

Her kommer poenget: Redaktøren på forumet mener først at kritikken ligger «innafor», (fordi han selv skriver dette på debattfeltet), men denne redaktøren velger så på flekken plutselig å slette kritikken, etter press fra en prangende og tilsynelatende moralsk uklanderlig og selvsikker forsker, lege og humanist som ellers er en flittig stamgjest i avisens spalter. Redaktøren lar seg opplagt presse til å bøye seg for denne legens krav.

Muslimens kronikk blir kalt «julekronikken». Legen vil ha den fjernet øyeblikkelig og kommer med trusler om at han ikke lenger vil skrive for avisen, hvis kritikken ikke fjernes og kritikeren av julekronikken selv, i egen person, blir utestengt fra forumet. Se fyldig gjennomgang av saken her

Det mest oppsiktsvekkende ved dette er at redaktøren altså lot seg presse, noe en redaktør ikke skal gjøre; å gi etter for et slikt press vil nemlig normalt ble oppfatter som korrupsjon; det ligger eksplisitt underforstått nedfelt i Redaktørplakaten, pressens egen ukrenkelige «grunnlov». Brudd på denne plakaten regnes for å være et svik mot pressens egne moralske standarder, en standard denne redaktøren da like elegant som patetisk overser og bryter, kanskje i full visshet om at bruddet aldri vil bli påpekt eller bemerket av hans egne kollegaer, som alle kollektivt jo nå mer eller mindre er blitt like redde for ord og mulig divergerende meninger som denne redaktøren slev er. De er alle – jeg vil si sykelig - livredde for å bli assosiert med islamofobi, - det er den beste av alle dårlige forklaring jeg i øyeblikket finner og selv om jeg og mange med meg mener mener at islamofobi-betegnelsen er fullstendig ubrukelig og direkte skadelig å bruke for alle dem som selv bruker den for å skade, konstruere, dehumanisere, og forkleine meningsmotstandere, fiender som de selv forsøker å uskadeliggjøre i deres egen selvgodhets objektivt sett akk så porøse bilde.