Morgenbladets leder bør nå ta kvelden ...

Morgenbladets ”leder” den 26. november 2010 er en skandale, et overtramp av verste sort og skuffe. Den er et hån mot menneskeheten. Den er en fornærmelse mot all tro, mot all religion og ja, mot Gud selv, en Gud som ikke er Allah eller ateisme (og derfor fravær eller  mangel på gudsrelasjon), men den Gud "lederen" ikke kjenner og kanskje aldri har kjent og som "han" trolig heller aldri har tenkt - eller hatt noe ønske om - å bli kjent med. 

Lederen er ikke annet en ren selvforherligelse og  ubesmittet hovmod. Den bør bli en katastrofe for  Morgenbladet. Lederen tror han snakker på folkets vegne. Det han gjør er å snakke for et lite mindreatall av ufølsomme, kyniske og forstyrrede ateister. Han snakker belærende overfor alle andre.

Derfor: Dette bør være Morgenbladets leders kveldssang eller godnattsang. Det er på tide at vedkommende tar kvelden og går - for godt. Vi kan ikke la Morgenbladet la seg forsøple av naive gladnihilister ( filosofen Hellesnes sitt utrrykk) som tror "de er noe", og som derfor ikke makter å respektere menneskets indre anliggende, og deres evighetslengsel og tro, og som ikke engang klarer å skjelne og skille mellom troer og om hva som er sant eller ikke og  mellom hvilken Gud som er sann og virkelig og hvilken "gud" som er humbug fra ende til annen.

Man trenger ikke være kristen for å se og forstå dette. Vi misjonerer ikke her for kristentroen.

Avisen aner ikke HVEM Gud er og kan derfor ikke uttale seg om religion i det hele tatt, hvilket den nå da likevel gjør uttrykkelig, hvilket igjen avslører en mangeltilstand som neppe lar seg helbrede med kemi. Avisen ser ikke annet og forholder seg ikke til annet enn tomhet, til et kaldt, nøytralt og utetydelig hva som gudsbegrep, et begrep som er like tomt som det sinn som utrykker det er blitt tømt for personlig gudsrelasjon.

En redaksjon som kognitivt og emosjonelt har distansert seg fra og ødelagt sin forestilling om Gud som personlig relasjon, har ikke livets rett på folkopplysningens og ytringsfrihetens område idag. Lederens anliggende savner fundament og bygger på virkelighetsoppfatninger som for lengst er forlatt både av moralfilosofer og naturvitenskapelig forskere, og nesten alt av lødig intelligensia som fins på kloden i dag. Lederen er med andre ord så akterutseilt at han er fullstendig gudsforlatt og derfor helt alene uten mulighet noen gang for løslatelse fra sitt eget ateistiske og formørkdede fangehull.

 Lederen er en indirekte hyllest av ateismen og dermed av ateisemens konsekvenser, dvs. fremveksten av av ideolgier som i forrige århundere drepte fler mennesker på kortere tid enn noen religion har gjort tidlige, kanskje med unntak av islam, som blant mange andre islamkritikere og konvertitt Nonie Darwish forteller må ta ansvaret for at minst 180 millioner mennesker ble drept i islams eller Allah's og/eller profetenes navn på 1400 år.

Den fatale bommert lederen gjør er å sette likhetstegn mellom to vidt og vesensforskjellige religioner, islam og kristendom. Ledren kaller en konflikt som oppstår – i Pakistan - mellom en muslimsk kvinne og en kristen kvinne for en kjerringkrangel på bygda.

For en nedlatenhet. For en dårskap. For en kynisme. Lederens overskrifte lyder: Religiøs galskap.
Lederen likestiller med en slik heading en ”beheading” av en kristen med legitimert hovering i Allah’s navn. Det er nemlig den muslimske religion som skal beskyttes i Pakistan, ikke den kristne. Det er en religion som ikke vil finne seg i å bli nivellert til lederens nivå, hvilket lederen verken ser og forstår, det er jo åpenbart. Han sitter jo trygt på sin redaktørstol i Norge og kan tillate seg i sin uvitenhet og dumhet og likestille islam med kristen tro, som to ”likeverdige” eller like uverdige religioner av samme ull.

Det er jo en hån mot begge religioner, men mest en hån mot den kristne kvinnen som nå har en dødsstraff hengende over seg, om den blir eksekvert av mydnighetene eller – hvis myndighetene benåder – eksekvert av den muslimske befolkning på privat initiativ, hvilket islam i seg selv gir hjemmel for.

Morgenbladet ser tydeligvis ikke alvoret i saken. Avisen vet tydeligvis ikke eller forstår ikke det grunnleggende spørsmålet: Hvordan skal den Pakistanske stat kunne straffe de muslimer som dreper den kristne kvinnen når staten selv har en blasfemilov som nettopp gir hjemmel for dødsstraff for slike ”forbrytelser”?

Hvordan skal en stat som har forpliktet seg på Allah’s uforanderlige og evige lov om å drepe vantro som fornærmer islam kunne forhindre at muslimer tar loven i egen hånd og utfører dødsstraffen?
Spørsmålet nevnes ikke i lederen. Også det er en skam.

Her er ledren:

Kvinner ved brønnen krangler om vann. Munnhuggeri oppstår. Muslimene skal ha sagt: «Vi vil ikke drikke vann hentet av en kristen, for det er urent.» Den kristne skal ha svart: «Jesus døde på korset for våre synder. Hva har Muhammed gjort for dere?» Det blir et basketak, mobben går løs på henne. «De prøvde å kvele meg.» Hun havner i arresten, angivelig for å få beskyttelse. Det går halvannet år. I november 2010 dømmes fembarnsmoren Asia Bibi til døden for å ha fornærmet profeten Mohammed. Blasfemi. Alle reagerer. Norge, Vatikanet, Amnesty. Det er fortsatt uklart om Pakistans president Asif Ali Zardari benåder henne. Dommen er anket til høyesterett, og en benådning kommer neppe før ankesaken.

Det er kjerringer på bygda som krangler. Og det er blitt en storpolitisk sak. Det handler om religionsfrihet. «Jeg har aldri vært blasfemisk mot den hellige profeten,» bedyrer Bibi selv. Hun er jo i praksis dømt til døden for sin kristne tro. «Å dra inn forsvarsløse, fattige minoriteter i slike saker er bare å latterliggjøre Pakistans grunnlov,» sier Salman Tasser, guvernøren i Punjab. Men senest onsdag denne uken demonstrerte sunnimuslimer foran guvernørens kontor i Lahore, med sterke advarsler mot å benåde henne.

Syv-åtte millioner av Pakistans 175 millioner mennesker er kristne. Nærmere ett tusen er dømt etter blasfemilovene som diktatoren Zia ul-Haq innførte for 25 år siden. Bibi er første kvinne dømt til døden for blasfemi. Det hører med til historien at alle dødsdommer er blitt stanset av en høyere rettsinstans. Men flere av de dødsdømte er blitt myrdet eller utsatt for hatkriminalitet.

Kvinner i Pakistan mobiliserer nå åpenlyst til støtte for Asia Bibi. Og ministeren for minoritetssaker, Shahbaz Bhatti, arbeider aktivt internt i regjeringen for å oppheve eller lempe på blasfemiloven. Det er lyspunkt, og gir håp om endring i landet. Saken er blitt en belastning for Pakistan.

Vi vil gi Shabana Rehman vår støtte idet hun oppfordrer norske myndigheter til å gi Asia Bibi og hennes familie tilbud om asyl i Norge.

Sluttkommentar: 

Det er hjerteskjærende å oppleve at en redaksjon i Norge i dag ikke evner å forstå alvoret med islam og at den ikke får med seg at islam ikke er en ”religion” på samme måte  som kristendommen.

Det sier noe om det som før ble betraktet som den intelektuelle elite her i landet, men som vitterlig ikke er det lenger.

Lederen ser ut til å hyse et inderlig ønske om bli oppfattet som liberal, tolerant og politisk korrekt av sine ”egne”og for å opnå en slik glorie er han villig til å ofre både Vestens liv og Vestens lemmer den dag det blir alvor. Han tilhører den samme ulla som f eks teologiprofessor Leirvik og historikeren Andrew Wheatcroft som har skrevet boken og historen om ”Infidels”,  om klasjen mellom islam og det engang så tydelig kristne Europa. Wheatcroft setter de troende muslimer opp på samme nivå som de troende kristne. Akkurat som Morgendages leder gjør. Han skjærer mao kristendom og islam over samme kam og gjør kristne og muslimer tilsynelatende like ille. Det er dette som nå skal oppleses som en evig og uforanderlig sannhet.

Og oppi det hele så beskrives nå Wheatcroft i det siste nummer av Levende Historie nr 6 slik: ”Han er en av flere vestlige historikere som forsøker å nyansere de negative og fiendlige forestillingene om osmanene, eller ”tyrkerne, og riket som de styrte”.

Det er jo ikke til å tro. Europeere skal nå læres opp eller indoktrineres til å tro at de selv må bære all verdens synder for verdens elendighet som følge av den 1400 år lang kamp mot islam - for å ha sjanse til komme inn i det tomhetens ateistiske paradis disse hedninger nå forfekter og vil at folk skal tro på.