Hva fikk vi ut av siste «debatten» på NRK, om økonomen Bech Holtes bok?
https://tv.nrk.no/serie/debatten/sesong/202501/episode/NNFA51011625
Jeg tror lite, for de fleste enkle, men like vel unike sjeler, i dette landet. Programmet talte hverken til det immaterielle eller metafysiske, bare det materielle og fysiske – helt uten metafysikk, men desto mer om både grunnforskning og meta-forskning. Man henvendte seg til det abstrakte individ heller enn til den levende personlighet. Det viste seg snart at det man egentlig snakket om var: Tro, tro på det materielle, dvs tro på den totale usikkerhet, som ble det eneste vi kunne gå ut fra er sikkert.
Beck Holte pekte på at vi har satset for mye å «humaniora» - et gedigent felt som er blitt helt dominerende for all tanke og hjertevirksomhet her og nå, i vår egen kultur, eller sivilisasjon, som ennå ikke ha fått smake på barbariets fullkomne kaosvirkelighet. (Legg merke til det som kalles Ali-yrker, her: Det er nemlig utenfor humaniora-faget våre kjære muslimer velger seg en fremtid! Hvilket kan bli helt avgjørende, for våre barn etc).
Heller ikke dyktige NRK vil slippe unna med dette. Livet kommer mot oss med tilbud vi ikke kan motstå, ja, ikke kan. Dvs at vi må godta at tsunamiene kommer og det hjelper ikke med kløktig motstand i form av grafer, prognoser og «tiltak» …
Vi tror faktisk ennå på Logos – fornuften og alle tinges kosmiske stabilitet, (hvilket muliggjør tanken på og praksisen med enhver falsifiserbar vitenskap (Popper).
Vi fikk ikke mye ut av det, fordi det var sjelløst, en sjelløshet, riktig nok, som de aller fleste leste noe åndelig ut av, eller noe «sjelisk» ut av. Det kommer an på.
Gud ble ikke nevnt, han er ikke bare fraværende, men fryktet så til de grader at det er forbudt å snakke om ham (spesielt Ham i hankjønn). Gud har fått møteforbud, eller yrkesforbud. Gud er blitt for aparte, tror man, man foretrekker gudsapartheid fremfor et heterogent «samarbeide», felles samvær, en slags pluralisme, med Gud: Det er vi mot Gud, faktisk. Han står oss imot, (han er i høyden gjort til en konvensjonsgud, det man aksiomatisk eller doxologisk hele tiden bare må forutsette, «men dog autentisk», for behagelighetens og anledningens skyld, på et vis - om det skulle være mulig å si på alvor: Ingen Gud i våre gater, ingen rasister i våre gater.
Og dermed hav vi problematikken i et nøtteskall, alle dilemmaene
og de virkelig eksistensielle paradoksene samlet på ett bord (under duken eller
bordet).
Det ble selvsagt snakket mye om økonomi, men mindre om «sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet»:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/11/sosialkonomiske-teser-om-godhet.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/ingen-rasister-i-vare-gater.html
Jeg snakker ikke om den form for apartheid vi så så smertelig i Sør-Afrika. Der forutsatte man i det minste at «de andre» eksisterte. I vår gudsapartheid-stat/kultur forutsetter vi at noe ikke eksiterer, nemlig Gud. Er vi verre ute enn i «sørafrikansk apartheid»?
Em ting er sikkert: Vi har ennå ikke forstått Luther: At vi
ontologisk er syndere og frelste på en og samme tid, samtidig, ikke delvis det
ene og det andre. Vi står i verden, men er ikke av den; det gjelder oss alle.
Men vi forstår det ikke. Derfor karismatiker mot «konvensjonell» eller
konfesjonell ikke-karismatiker, jeg skal i dette øyeblikk forbigå det spennende
i dette, enda så viktig det er å forstå det rett …
Halvor Fosli på sin facbook-side, 16. jan, sier det slik: LANDET SOM BLE FOR RIKT
DebattEN var viet boka til samfunnsøkonom Martin Bech Holte, og igjen var det påfallende at to store kostnadsdrivere i offentlig sektor var utelatt: Masseinnvandringen og det Eilertsen i INP kaller "klimapolitisk sløseri". Summerer man opp de to kategoriene, som begge er helt og holdent politisk bestemt (dels mot flertallets vilje) er vi raskt oppe bare der i de 400–500 milliardene Holte vil ta ut av statsbudsjettet..
Jon Hustad i sin tid (boka Farvel Norge, 2013) koblet fallet i produktivitet i byggebransjen til EØS-utvidelsen østover. Billigere manuell arbeidskraft reduserte incentivet til investering i teknologi som kunne føre til produktivitetsvekst. Det var også utelatt i debatten. (Men nevnt av Magnus Marsdal i en VG-kronikk i dag.)
Men alt i alt er debatten særdeles bra.
Det problemformulerende privilegium er flyttet mot høyre.
Venstresiden med sine "fellesskapsløsninger" står nokså nakne tilbake
når det er Holte som vil la vanlige folk beholde mye mer av lønna, opprettholde
kjernevelferden og har det mest humanistiske synet på de som i dag faller
gjennom og gjemmes bort. Kaski (SV) i dag nådde ikke gjennom med sine fraser.
Ingen tror lenger at Støre-regjeringen har lagt til grunn at det nå er vanlige
folks tur, og at det politisk er lagt til rette for nye, gode selskaper i
fastlands-Norge.
Hanni Afsar, facebook 150125, beskriver «oss» og våre
forestillinger om Trump:
… Det å ta alt han (Trump) sier bokstavelig fører ofte til ensidige og overfladiske analyser. Trump, som en erfaren forretningsmann og forhandler, bruker provokasjon og strategiske utsagn som en del av sin metode for å oppnå resultater. Det kan virke kaotisk på overflaten, men det er en bevisst taktikk for å sette agendaen, flytte grenser og tvinge frem reaksjoner.
Trump opererer ikke som en tradisjonell politiker – gudskjelov for det. Hans kommunikasjon er preget av hyperboler, sjokkmeldinger og skiftende uttalelser. Dette forvirrer den politisk korrekte eliten, som forventer en mer rettlinjet og diplomatisk stil.
Når Trump for eksempel rører rundt i grøten om NATO-budsjettene, Grønland eller handelskriger, er det ikke nødvendigvis fordi han faktisk mener at Grønland skal bli en amerikansk delstat. Snarere er det en måte å få folk til å reagere, reflektere og ta stilling.
Et godt eksempel er NATOs forsvarsbudsjetter. Trump krevde at medlemslandene måtte betale mer, og hans harde retorikk skapte debatt. Mange lo av hans utspill, men resultatet var en reell økning i forsvarsbudsjettene blant flere NATO-land. Retorikken hadde altså en strategisk funksjon – å skape press og oppnå endring.
Når folk tar alt Trump sier bokstavelig, overser de det større bildet. Det blir som å dømme en sjakkspiller basert på et enkelt trekk uten å forstå planen bak.
De som ikke klarer å lese mellom linjene eller forstå retorikken, blir ofte sittende fast i fordømmelse eller latterliggjøring. For meg vitner dette om en mangel på kritisk tenkning eller evne til å analysere komplekse strategier. Hvis du ikke klarer å tenke abstrakt, eller om du ikke er «street smart», står du igjen som en som ikke forstår dynamikken. Du skjønner bare ikke hva som foregår.
Det er viktig å analysere intensjonen bak handlingene.
Hvis man konstant tar ting bokstavelig uten å se på konteksten, risikerer man å
fremstå som en klovn som ikke har forstått noe som helst, som med Anders
Magnus.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/fordmmer-drap-men-ikke-betingelsene-for.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/trump-hypermagi-makt-avmakt-et.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/feel-good-kameratene-gilje-og-morken.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/hysterisk-og-hypemagisk-quisling-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/the-donald-hans-herskergener-fra-norge.html
Fra Nettavisen, en avis tømt for enhver åndelighet:
Oljepengene: – Politikerne er sjakk matt, de kan ikke si
nei ...
Er nordmenn blitt for late, og bruker vi oljepengene på en forvokst og effektiv stat?
Ja, mener økonomen Martin Bech Holte, aktuell med boka
«Landet som ble for rikt». …
Norge har en kunstig høy BNP, «blåst opp av ekstravagante prosjekter og subsidier».
For å snu utviklingen, få flere i arbeid og fart på Norge
foreslår Holte et annet belønningssystem der null skatt til de med lav inntekt
er et av virkemidlene. Slik vil han skape det han kaller sunn økonomisk vekst i
Norge. Alternativet han frykter er stagnasjon, som i Italia.
Holte avviste at han er imot statlige subsidier som sådan eller vil bygge ned den norske velferdsstaten:
Staten skal levere hovedtjenestene som i dag. Jeg har enorm respekt for hva vi har fått til i disse tiårene. Men se på alle offentlige prosjekter som blir 2-5 ganger så dyre som de burde, sa han.
I boka «Landet som ble for rikt» spør Holte hvorfor Norge ikke har større økonomisk vekst når indikatorer som velstand, helse og lykke er på topp i verden. Oppskriften hans er et nytt belønningssystem med null i skatt for de som tjener lite og ellers kutt i offentlige utgifter og subsidier.
https://www.nettavisen.no/okonomi/debatten-pa-nrk-politikerne-er-satt-sjakk-matt/s/5-95-2239161
Kjenner du Anna Libak?
Det bør du gjøre, derfor følgende; hun taler om det mange
tier og bar så vidt våger å tenke om, ikke våger hverken å se, høre eller si.
Men det fleste vil tro at det må sies, for perspektivenes og dybdenes skyld.
For er det noen vits i livet hvis alt skal oppleves bare overflatisk, på
overflaten, som om vi var titulert med et guddommelig krav på oppmerksomhet,
ære, beundring og mulighet for å engasjere hjertet; det man innerst inne er,
skal man være ærlig? Vi tror vi er utstyrt fra naturens side med en nåde som
gir oss rett til å tro om oss selv at vi er uangripelige moralsk. Vi tror vi
har rett til å guddommeliggjøre oss selv og bli hyllet som helgener, - fordi vi
gir oss til fant, uten skam. For hvem kan i dag tro at vi kan bli fattige og
fratatt alt, når vi bare er gode? Nei, intet ondt kan ramme oss. Vi har gjort
oss selv immune for en menneskeskapt katastrofe, men forstår det ikke. Men den
vil innhente oss desto sterkere, og fortere. Vi forventer at verden vil
verdsette det vi tror er et faktum: At vi er mer moralsk mer høyverdige enn
alle andre.
Når Libak snakker om Trump som «skamløs», mener hun ikke bokstavelig talt at han er skamløs – i snever forstand, altså - og tror han har en rett til å opptre som bølle, (slik mange mener han gjør, men da helt uten å forstå ham). Nei, Libak ser realismen i Trump; hun ser at vi ikke lenger kan tro om selv at vi er uovervinnelige, i besittelse av en gratis nåde gitt oss av naturen, et gode vi har og ikke kan miste, eller overdra, og som vi ikke kan miste eller skusle bort – fordi vi er så gode og noble.
Men bakom alt dette:
Hun ser at vi ikke kan gå rundt å tro at vi er overlegne
lenger, at maktsentra ligger hos oss og at resten av verden er helt avhengig av
vi kan, skal og vil subsidiere den. Hun ser at moralistene ikke lenger har noen
rett til å spille på vår falske skyldfølelse og slik lede oss til fortsatt å tro
at vi er noe overlegent, at vi er bedre enn de andre, og at vi derfor skylder å
gi, gi og gi. Hun ser at folk begynner å se at de blir manipulert; at de lever
i servilitet under «den ideelle fordring», den som kommer fra folk som tror
de er «creme de la creme» og mener de har rett til å kreve at vi gjør bot, og
stadig mer av det, fra folk som nyter å se at moralismen deres virker og som
mener de har rett til å "shame» ut folk som ikke deler deres verdisyn, deres
politikk, deres emotivisme og moralisme.
En innfallsvinkel hun velger er å se på vår skam; kall det gjerne falsk skyldfølelse; dette at vi i Vesten påtar oss ansvaret for noe vi ikke har gjort, men andre har gjort, for lenge siden, som da en skotsk minister for ikke lenge siden sa unnskyld til befolkningen for heksebrenning i Middelalderen; hun unnskyldte altså overfor for lengst døde mennesker, sier Libak.
Alle burde se det absurde i dette, men ikke «Vi» og våre eliter i dag. De hverken ser eller forstår noen ting, like vel velges de inn igjen år etter år, som om vi betaler avlat – og dette også i form av ekstra stor giverglede, spesielt vi her i Norge, som lider av det servilt betingede korrekte emosjoners selvpåførte regime, eller tyranni. (En tilstand som «vi som syke» selvfølgelig fortrenger og benekter at vi har og lider under).
For vi trenger dem, til å bøte for innbilte synder. Antakelig er vi så redd for fremtiden at vi velger å betale utpressingspenger fordi våre syke sjeler krever at vi gjør det, - syndefrie som vi er.
Men vi forstiller oss, vi er phony, falske, hyklerske, og
kjøper oss fri fra en innbilt forestilt utpresser; vi konstruerer opp trusler
mot oss selv: hvis vi ikke betaler – får vi hverken beholdt eller betalt for
det himmelriket vi nå engang boltrer oss i, her på denne jord, i vår ofte så
begredelig tilstand av overflods-totalitarianisme, for å bruke et
ord.
Vi snakker om preskriptiv, ekstremistiske, godhetsfølelse her: Vi skal føle
oss gode, ellers … Det er snakk om å legge et slør av doxa over våre sinn og
hjerter. Vi skal ikke se at vi lever på illusjoner. Vi ser ikke at vårt behov
for å bli tiljublet stadig øker, og at dette behovet vokser og sluker oss,
dikterer oss. Vi ser ikke at falskheten forsterker seg og krever stadig mer
tydelige offer av oss. Vi har ingen mulighet for å gjennomskue dette, vi er
blitt dikterte og avhengige. Vi vil ikke bli gjort til skamme og oppføre oss
som Trump, nei. Vi er ikke bøller, vi har da skammevett?
Vi lider av falsk trygghetsfølelse, overdrevne
forestillinger om egen godhet. Det vi frykter mest er at noen skal si at vi
ikke er rause. At vi sitter og teller penger; at vi er gniere og at vi elske
bare mammon og dette bør for all del unngås. Vi kan ikke beskjære vårt eget
kjære selvbilde, vi må unngå alle revner i imaget; vi er ute etter å bli evig
dyrket. Vi tar gladelig Guds plass og finner oss gladelig i å betale stadig mer
drastiske ofre, dvs gjennom skattepolitikken, som egentlig er en form for
tvangsinndrivelse, og gjennom å subsidiere stadig mer ...
Vi innbiller oss at vi er prektige, men ser ikke falskheten. Hvis vi ikke betaler, går det oss ille. Hvis vi ikke føler godt nok, ingens nok, kommer straffen. Vi er ikke kvitt Guds vrede. Vi kan ikke kvitte oss med den, og tynges derfor ned i mer og mer skyld, en følelse vi ikke klarer å kvitte oss med. Vi «vet» at vi ingen skyld har for tidligere tiders misgjerninger, men like vel tynger vi oss ned mer stadig mer skyldfølelse, for den vil ha stadig mer; vi forsøker å oppfylle alle bud, følge Loven, og mer til, mye mer, men uten at noen frelser eller frelse finnes.
Vi kommer til å bli drept, av oss selv. Vi er ikke bare som Den irske kronhjorten, som døde av anstrengelse fordi hornene ble for store og tunge å bære. Den kunne ikke noe for det. Det var biologisk/genetisk betinget. Vi dør av den byrden det er å måtte følge og bli pålagt stadige strengere, mer og mer selvplagende bud om å betale mer, være flinkest i verdensklassen, om mulig til enhver tid, samtidig som oljebrønnene skrumper.
Noen vil at vi skal be Gud om å få lide mer – enten ser du
vanviddet i dette, eller så er du vanvittig selv. Noen går på jakt etter ofre
de kan stjele makt, anerkjennelse og berømmelse fra. Vi konstruerer ofre for
egeninteressens skyld, ofre som ikke har bedt oss om hjelp (eller mental
støtte). Vi setter oss opp som disse ofrenes talsmenn og fullmektiger. Det er
ikke til å tro. Joda, vi feirer vår egen godhet, konsekvent og overalt. Vi
betaler mest i hele verden for å vis hvor prektige og fromme vi er.
Vi har vært inne på dette flere ganger før, (søk på den
franske psykologen Pascal Bruckner). Vi har skrevet om hypermagi og
hypermagikere: Vår tids og vår nasjons største syndere; de som alltid vil «ta
fra de rike og gi til de fattige» og som tar seg betalt i servilt betingede
emosjoner, som de stjeler fra sine ofre, som ikke har bedt om deres «edle»
motiver og tilsynelatende rene empati, hvilket er et gedigent falsum, et falsum
som gjør alle – hele nasjonen, hele tiden fremover - en bjørnetjeneste, eller verre.
Vi forstår ikke at dette er skammelig. Og hvordan har dette
vært mulig?
Og vi gir oss ikke. Hørt om Guldbrann i Lia? Han ga seg skakk ut fra skjær godhet (skal vi
tro) mens kjeltringene lo hale veien til
banken.
https://www.facebook.com/share/p/1BJes8W5CU/
Fra HRS:
Den er den danske journalisten og debattanten Anna Libak som har skrevet dødsdommen, og ikke over hvem som helst: For globalismen er det tankesettet som en hel generasjon av ledere i Vesten og resten av verden har trodd på i årtier. Nå er den død, og Vesten mister makt. Erstatningen synes å være identitetspolitikken, som kan ende opp som Vestens sikre død.
Rita Karlsen, Publisert: 01.06.2018 - 08:41
Globalismen kan ha fått et relativt kort liv fra den så dagens lys i eufori over «den nye verdensorden» og Berlinmurens fall (1989), der den ble båret frem av personligheter som Tony Blair, Bill Clinton og hele EU-toppen i Brussel. Så ble den langsomt kvalt i det nye årtusenet av finanskriser, folkevandringskrise og Vestens tap av makt – og av populister som i hele den vestlige verden står klar med dødsstøtet, når en bare blir mange nok.
Det mener Anna Libak, journalist og debattant, som i dag kommer med boken Forstå Populismen!, melder Berlingske.
https://www.rights.no/2018/06/globalismen-er-dod-ikke-la-identitetspolitikken-leve/
https://www.rights.no/2020/12/hvorfor-er-ikke-ost-europa-woke/
Norge har brukt 280 milliarder på bistand - mer enn 52.000 kroner for hver eneste innbygger
De tause milliardene
Det vet i alle fall ikke de som skal se staten i kortene:
- Umulig å se resultatene av pengene
- Det får ingen konsekvenser om det ikke rapporteres resultater
- UD følger ikke Norads råd
- Vet ikke hvor mye penger som går til administrasjon
- Liten åpenhet
Dette var noen av konklusjonene Riksrevisjonen kom frem til i fjor sommer da de så på deler av norsk bistand.
Det er ikke første gangen bistand har fått massiv kritikk fra Riksrevisjonen. Fire år tidligere konkluderte Riksrevisjonen med:
- Gir penger til alt for mange prosjekter
- 80 prosent av undersøkte prosjekter har ikke nådd sine resultater
- Anti-korrupsjonsarbeidet gir enda dårligere resultater
Skogsatsingen har også fått det glatte laget: Riksrevisjonen slakter Norges bruk av 23,5 milliarder kroner på beskyttelse av regnskog
Målet er å bruke penger, ikke å oppnå resultater
Den norske bistandspolitikken er ikke styrt ut fra hva man
ønsker å oppnå, men hvor mye penger som skal gis bort. Norge har et mål
om at én prosent av det som kalles «bruttonasjonalinntekt» (BNI) skal gå til
bistand.
Og Regjeringen skryter av det:
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-det-eneste-landet-med-1-prosent-til-bistand/id3033900/#
Obs: Dansken, svennsken og norsken på NRK i dag, ser ut for å gå entusiastisk inn for en Nordisk Union?
Problem solved?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar