"Galleri Stefanus" stiller ut - seg selv

… Wagma Feroz ble tildelt Stefanusprisen 2022 i Oslo 24. mai. Stefanusprisen består av et kunstdiplom og 10.000 euro til en sak prisvinneren bestemmer.

Vi har følgende situasjon: En pris på mange titusen korner skal deles ut. Det skal skje på et finere hotell i Oslo.

Hvem skal ha prisen? Jo, en aktivist. Hvor kommer hun fra: Jo, fra Pakistan? Hvorfor skal hun ha prisen?: Jo, fordi hun sloss for trosfrihet og kvinners rettigheter i Pakistan og fordi hun bl a - er filmprodusent. (Dette faktum nevnes faktisk ifbm med kvinnens CV forut for prisen).

Er aktivisten muslim eller kristen eller hindu? Det får vi ikke vite.

Hvorfor skal vi ikke få vite det? Eller er hun ikke muslim? Vi må gå teksten litt bedre etter i sømmene. Jeg kommenterer underveis.

En av filmene – til kvinnen - forteller om en muslimsk kvinne som driver en skjønnhetssalong og som i filmen She makes everything beautiful gjør alle ting vakre). Den forteller den sanne historien om Sonia, en kristen kvinne som finner både arbeid og aksept hos en muslimsk kvinne som driver en skjønnhetssalong i byen Swat. Eieren har tatt dette modige valget for å overvinne kulturelle og religiøse skillelinjer.

Kommentar: Prisvinneren ser ut til å være veldig stolt over at kvinnen som driver skjønnhetssalong er muslim, en muslim som tar hjertelig mot en kristen kvinne.

Hva forsøker prisvinneren å formidle? At det der typisk muslimsk å være hjertelig? At det er spesielt modig gjort å hjelpe en kristen? At det er farlig å hjelpe? At dette faktum at enmuslimsk kvinne i seg selv viser hvor tolerant islam er som religion?

Eller er motivet å vise hvor intolerant og fryktbasert islam er som religion? Er filmen et uttrykk for islamofobi? Eller bør kristne hylle muslimer for deres toleranse og nestekjærlighet og for at muslimer faktisk er muslimer, selv om islam forbyr det meste av enkelt kontakt med kristne?

Vi får vite at Minoritetskvinnene er ekstra utsatt for diskriminering, ifølge nettstedet American Muslim Today som også opplyser at Feroz mottok en pris på 3.500 dollar for filmen under Religious Freedom Film Competition i fjor.

Årets prisvinner kommer fra et hjørne av Pakistan der samfunnet er preget av sterkt konservative muslimske holdninger. Det innebærer at kvinner diskrimineres, og derfor blir det ikke sett på med blide øyne at jenter tilbys utdannelse. Jenteskoler er blitt bombet av militante muslimske grupper, og kvinner mangler generelt grunnleggende rettigheter som er selvfølgelige i Vesten. Dette begrunnes med områdets æreskodeks og «kulturelle tradisjoner».

– Hatet mot minoriteter blir undervist i lærebøkene, sier hun og forteller om en bok de hadde i 6. klasse.

– Der sto at hinduer og kristne var urene og at muslimer ikke burde sitte sammen med dem, ikke håndhilse på dem og ikke spise med dem.

Feroz forteller at den ene kristne jenten i klassen ble isolert bakerst i klasserommet. Ingen ville snakke med henne.

– I et samfunn der folk blir trakassert, angrepet og til og med drept på grunn av religiøse forskjeller, har jeg alltid vært inspirert til å arbeide for interreligiøs harmoni og fredelig sameksistens.

https://www.utrop.no/nyheter/nytt/297380/

Kommentar: Ovenstående er fra Utrop, og ikke fra Dagen. Utrop nevner islam og muslimske skrifter eksplisitt. Det samme er ikke tilfelle i det referat fra utdelingen avisen Dagen serverer. Her er man tydelig skeptisk til å nevne islam overhodet, kan det komme av større frykt, mer feighet, mer servilt betinget emosjonell korrekthet?  

Fra Dagen: – Vi som slåss for trosfrihet og kvinners rettigheter i Pakistan er ikke vant til å bli satt pris på, sier hun.

Blant dem som roser henne er biskop Ingeborg Midttømme, som er leder for priskomiteen.

– Wagma Feroz imponerer med sitt mot og sin evne til å vise en ny vei i et samfunn der menn tradisjonelt har definisjonsmakten, uttalte biskopen da det ble kjent at Feroz skulle få Stefanusprisen 2022.

– Hun gir kvinner mot til selv å stå opp for sine rettigheter, tilføyde biskopen.

Kommentar: Biskopen nevner «samfunn der menn … har definisjonsmakten». Hvorfor sier ikke biskopen «smfunn der islam har definisjonsmakten»?

Biskopen viser til rettigheter: Hvilke rettigheter? tenker biskopen på De muslimske mennskerettighetene? I så fall gir disse kvinner færre rettigheter enn de rettigheter biskopen tilsynealtende vil ha oss til å tro også gjelder islamske kvinner, i Vestens menneskerettserklæring. Hvorfor underslår biskopen dette faktum? Biskopen skal få oss til å tro at manglende rettigheter skyldes menn og samfunn der menn har definisjonsmakten, uten at denne knyttes til islam proper.

Igjen: Hvorfor? Islomofobi? Oikofobi? – en farlig kombinasjon som virker lammende på alle, selvsagt.

… Feroz bekriver hjemtraktene som et stammeområde preget av konflikter. Det er et område etniske og religiøse minoriteter flykter fra, fordi det er utrygt for dem å bo der.

– Fremdeles er skole- og helsetjenester dårlig utbygd. Selv om det har kommet flere skoler, er mentaliteten den samme: Kvinner skal holde seg hjemme og jenter skal helst ikke gå på skolen.

… Situasjonen er blitt enda mer anspent etter at Taliban tok makten i Afghanistan i august i fjor og folk flyktet i panikk til nabolandene.

Kommentar: «Mentaliteten er den samme» … her skal vi lokkes til å tro at alt som skal til er å bytte ut en mentalitet med en ny og bedre, mer vestlig mentalitet. Eller hva? Islam nevnes ikke med ett ord som selve agensen under denne mentaliteten. Nå dreier det som om psykologisering og å blende seg selv og andre mest mulig for hva islam proper, som religion, ideologi og parti.

– Krisen i Afghanistan har gitt radikale grupper større selvtillit. I den siste tiden har det skjedd flere målrettede drap på personer fra religiøse minoriteter, forteller Feroz.

Blant de angrepne er to prester som ble skutt i Peshawar i februar. Den ene ble drept, den andre hardt såret.

Kommerntar: Feroz får det til å høres ut som om problemene oppstår kun i visse grupper, grupper som er radikale. Ikke et ord om hvorfor de er radikale, og ikke et ord om islam som instrument i radikaliseringen og i begrunnelsene for drapene.

Det er visst slik Stefanusalliansen og Dagen vil ha det. Hold tyst om islam og islam vil bli som oss. Rene idyllen i forhold. Det har ingenting med islam å gjøre … og «det vil gå seg til».

Videre: Når Wagma Feroz får spørsmål om hvor engasjementet for undertrykte kvinner startet, er hennes egen far den første hun nevner.

– Min far pleide å si at om han ikke kunne gjøre noe annet, så kunne han i alle fall sørge for at døtrene fikk utdannelse. Han sa også at vi burde engasjere oss for dem som var undertrykt og prøve å endre mentaliteten … Feroz forteller at folk kom med truende bemerkninger til faren.

– De kunne si at han som hadde så vakre døtre, ikke burde la dem gå på skolen. Han risikerte jo at de ble kidnappet på veien.

Faren sto i mot presset og lot døtrene fortsette på skolen. … Hennes egen kusine måtte derimot gifte seg da hun var elleve.

Kommentar: Er faren veldig høyt opp i Pakistans hierarki, har han veldig stor makt? Er han veldig rik og «untouchable by tradition»? Er han høytstående muslim? Er han kristen?

Han må ha gode forbindelser i den byen familien flyttet til – alt for å kunne gi datteren utdannelse …

Hvorfor denne fokuseringen på prisvinnerens far? Jo, antakelig muliggjør eller sannsynliggjør dette fokuset at tilskuere eller lesere skal oppfatte islam som et egentlig veldig large og tolerant samfunn, et samfunn vi som ikkemuslimer kan hjelpe muslimene med å gjøre mer like våre vestlige, tolerante samfunn. Faren er kroneksemplet på den gode muslim og at det faktisk er naturlig for en muslim å være minst mulig muslim, ut fra hva Koranen sier og de grupperingene som mener seg å vite hva islam er, med våpen.  

… At hun selv hadde støttende foreldre, skriver Dagen, mener hun var den store forskjellen på henne og de andre jentene hun vokste opp med. Andre jenter hadde ikke samme støtte hjemmefra som meg. Jeg var heldig, sier hun.

Kommentar: Dagen og prisvinneren antyder at ulikheten skyldes klasseforskjeller. Men det har ingenting med islam å gjøre. Selvsagt. Islam off the hook. Som alltid.

– Folk anklager dem for å ha gitt døtrene for mye frihet. De ser på meg som den verste, siden jeg har klippet håret og jobber i media.

– De kommer til min bror og sier han bør kontrollere sin søster. Å legge press på nær familie, er en mye brukt metode, sier hun.

Kommentar: Dette viser at prisvinneren er muslim. Endelig. Men å kontrollere sin søster har selvsagt ikke noe med islam å gjøre, forsøker man her å få sagt.

– Hatet mot minoriteter blir undervist i lærebøkene, sier hun og forteller om en bok de hadde i 6. klasse. – Der sto at hinduer og kristne var urene og at muslimer ikke burde sitte sammen med dem, ikke håndhilse på dem og ikke spise med dem.

Feroz forteller at den ene kristne jenten i klassen ble isolert bakerst i klasserommet. Ingen ville snakke med henne.

Kommentar: Hun må følgelig være muslim … Men fortsatt ingenting om at islam her viser klar rasistiske motiver, noe som faktisk mange mener er helt i pakt med islam selv. Rasistiske praksiser har altså ingenting med islam å gjøre. Og ikke nok med det, og her kommer rosinene i pølsevevet:

Det er kostelig at hun nevner lærebøker, som om det skulle være like lett forandre lærebøker i Pakistan som det er Vesten. Det som ikke nevnes er at lærebøkene holder seg til islamske læresetninger, ikke bare løsrevne tradisjoner i underutviklede miljøer og områder.

Hvert år opplever hundrevis av jenter fra kristen og hindubakgrunn å bli kidnappet, tvangskonvertert og tvangsgiftet til muslimske menn. – Mennene har makten: Stefanusprisvinneren har studert psykologi og bruker blant annet film, teater og sosiale medier for å prøve å slåss for trosfrihet og kvinners rettigheter.

– Det er ikke nok bare å snakke om kvinner om kvinners rettigheter. En må snakke med mennene, for det er de som har ledende stillinger og sitter på makten. Først når en klarer å endre mennenes holdninger til kvinner og religiøse minoriteter, kan forandring skje, sier hun.

Kommentar: Mennene igjen, her altså. Mennene er det som har skylden, skal vi tro Dagen her. Hva hvis mennene er muslimer? Og avhengige av og – virkelig, med livet som innsats - forpliktet på sharia og islam som selve religionen, den evige og uforanderlige deen’en, de illusoriske, men doxologiske konseptet om en «naturlig lov» i islam?

Men drøfter Dagen noensinne dette? Nei, her skal man henge i håpet om mulige holdningsendringer til man dør, slik at man ved flest mulige anledninger kan få feiret seg selv og sin servilt betingede emosjonelle korrekthet, fordi man jo forsøker, forsøker og forsøker … å endre holdninger, symptomer, ikke islam, årsaken.   

Det man satser på er altså en form for ”kjønnsterapi» pluss forsøk på innkvotering av kvinner i styre og stell, i islam. Hele (den islamske) verden skal nå reddes på gudløse, feministiske og sosialdemokratiske premisser.

Selve prisutdelingen ser ut til å være et ledd i dette ikke bare å peke på at det finnes lidelse, men  primært at Stefanus er langt fremme blant dem som mener det er mer fortjenestefull å peke at lidelsen påpekes av Stefanus, spesifikt, enn å påpeke lidelsen selv og dens årsaker.  

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/dillemma-og-menneskeverd-islam-og-resten.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html

 

Trusler og trakassering: Å arbeide for å endre holdninger er ikke ufarlig. …

Feroz innrømmer at hun er blitt overvåket, truet og trakassert. Hun viser en av de siste meldingene hun har fått på telefonen.

«I din alder burde du gifte deg med en god muslim og få mange muslimske barn. En kvinne bør ikke reise hit og dit unødvendig», skriver en mann.

Kommentar: Dette tyder på at hun er muslim … og at hun er en spesielt beskyttet muslim, i kraft av sin familie.

Hva hvis hun hadde vært kristen? Ville hun hatt de samme mulighetene? Vel, vi kan si det slik at hvis hun hadde vært kristen, så hadde ikke Stefanus kunne gi henne prisen. Hvorfor? Jo, fordi kristne kvinner jo ikke har samme beskyttelse. En kristen kvinne med samme frimodighet og samme sak som prisvinneren her, ville med stor sannsynlighet ha bitt drept eller hindret på andre måter, lenge for Stefanus hadde fått sukk for seg.

Islam lenge, lenge leve?

– Min mor er bekymret for meg. Av og til ber hun meg få et mindre risikabelt yrke, så jeg kan være tryggere, sier Feroz.

… Wagma Feroz smiler og forteller at hun stadig oftere opplever at unge jenter kommer og sier at de vil bli som henne og skaffe seg utdannelse.

– Det skjer også at menn sier at jeg er et forbilde for døtrene deres. Da svarer jeg at de som fedre bør lære av min far.

https://www.dagen.no/reportasje/vinner-av-stefanusprisen-takker-sin-modige-far/

Inn fra sidelinjen:

Julie Dahle har en uttalelse hvor hun kommentere en artikkel i VG om Taliban i Afghanistan hvor det heter :

Heller enn å te seg såpass sivilisert som å innrømme kvinner universelle menneskerettigheter, velger Taliban å trosse minst halvparten av sin egen befolkning og omtrent hele verdenssamfunnet.

Dahle skiver, med rette og med realisme:

Haha! Det er helt fabelaktig å kunne sette slikt vås på lederplass. At «omtrent hele verdenssamfunnet» «innrømmer kvinner universelle menneskerettigheter» er så virkelighetsfjernt at man ikke vet hvorvidt man skal le eller gråte. Hvis VG kan peke på et eneste muslimsk land som «innrømmer kvinner universelle menneskerettigheter», skal jeg egenhendig sette meg ned og hekle luftige sommerhijaber til hele redaksjonen. ..

Dahle serverer disse «islamske perlene»:

Både kvinner og menn som blir funnet skyldige i utroskap vil fortsatt bli steinet i hjel i Afghanistan, men bare med små steiner, sier en afghansk dommer.

Dommer Ahamat Ullha Zarif sier at offentlige henrettelser og amputasjoner vil fortsette, i tråd med de islamske sharia-lovene, men at lovene vil bli håndhevet med mer rettferdighet og medfølelse enn under Taliban-regimet.

– Det blir en del forandringer fra Taliban-tiden. For eksempel pleide Taliban å la de henrettede henge synlig for publikum i fire dager. Vi vil bare la likene henge offentlig i kort tid, la oss si 15 minutter, sa dommer Ahamat Ullha Zarif.

Nytt rettersted
Dommeren kunne også opplyse at stadion i Kabul ikke lenger skal fungere som rettersted, slik den gjorde under Taliban.

– Stadionet er for sport. Vi skal finne et nytt sted for offentlige henrettelser, sa Ullha Zarif.

NB: Vi har påpekt slike forhold fler ganger tidligere her på bloggen, søk selv, om du føler for det.

https://www.rights.no/2022/05/forskrudd-nar-vg-skal-laere-taliban-a-tolke-koranen/

Av og til blir man så oppslukt av en sak at man går litt i surr og havner i omstendeligheter. Spesielt er det lett å gå i surr eller bli litt for omstendelig når dumhet og urimeligheter blir så fortettet og så massive at fakta av den grunn blir vanskelig å velge mellom få øye på og ta stilling til, hvis man først skal kommentere.

Å trette ut en motstander kommer alltid til å bli diktatorer og diktaturers mest effektive måte å holde befolkningen i uvisse og ned på. Så også når det kommer til visse «små riker» av redaksjoner og redaktører som forsøker å fremstå som helter og helgener: De forsøker å galvanisere seg og tettpakke seg med en dumhet  etter den andre, info som man som utenforstående skal forstå at det ikke vil nytte å trenge igjennom, uten at man, som utenforstående, faktisk kommer i skade for å blamere – nettopp – seg selv:

Fra mitt eget kartotek over tidligere posteringer her:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/med-redaktr-andreas-morken-i-mosul.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/redaktr-star-opp-mot-dejvelskapen-i-irak.html

Jeg låntar så en artikkel, litt komprimert, bare for ytterlige å få et bakteppe for denne posteringen, og for å vise at prisutdelingen det her er snakk om, over, kan gi en viss uggen smak i munnen, hvis man bare tør å tilegne seg et litt mer nyansert bilde av litt mer av saken, for å få med seg et større sannhetsgehalt i tingene og for bedre å kunne vite hva «dette» i en litt større helhet faktisk dreier seg om. Det flaue i prisutdelingen, hvis man tolker riktig, er at prisutdelerne ser ut til å feire seg selv minst like mye som de feirer prisvinneren, som de altså selv har valgt seg ut som en beleilig «frelserinne»:

But before they came to power, the Taliban had presented another face to the world:

With the hope of regaining power, even before the conclusion of the Doha agreement with the United States in February 2020, the Taliban were presenting their softer image by agreeing to human rights—particularly women’s rights and girls’ education. In February 2019 in Moscow, their senior negotiator and current deputy foreign minister Sher Mohammad Abbas Stanikzai promised he would guarantee women’s rights. He said, “Women should not worry if a settlement grants Taliban more influence. In the eyes of Taliban, women are highly-valued as the builders of a Muslim society.” They would be granted rights in “business and ownership, inheritance, education, work, choosing one’s husband, security, health, and the right to a good life,” he added.

But contrary to those promises … the Afghan girls aged 7 to 12, who were hoping to restart their lessons at the start of Afghan new year (Nawroz), were denied entry into schools. …

A religious scholar (who asked not to be named), familiar with the Taliban’s decision-making, suggests their supreme leader, Mullah Haibatullah Akhunzada, is surrounded by hard-line and extremely narrow-minded rural mullahs including current chief justice Sheikh Hakeem and Sheikh Muhammad Khalid Hanafi, minister of vice and virtue. They are advocating for the implementation of a stricter version of the Sharia. …

Syllabus, suicide bombers and statues

Glorification of suicide bombers and conversion of several mainstream schools into ‘madrassas’ is yet another step aimed at nourishing religious radicalism and ensuring the continued supply of a fighting force built on the Taliban’s own radical lines. … A classified document assessing the curriculum reveals the Taliban’s strong criticism of it. They have expressed their strong opposition to lessons on democracy, music, women and human rights and have termed these as ‘Western values’ and ‘against Islamic principles.’

They have also criticised lessons on Afghanistan’s ancient heritage and Buddha statues, terming these as ‘against Islamic teachings.’ … Thus, they are primarily targeting the country’s national and historical identity and promoting ‘madrassa’ culture or ‘Talibanisation,’ in other terms.

Banning the Afghan national flag and national anthem were the immediate actions they took after entering Kabul. …

A fight within – hard line or foreign aid

By imposing a stricter version of Sharia and medieval codes, the Taliban are moving along the same fault lines that resulted in the collapse of their previous regime in 2001. …. While rejecting the handover of Bin Laden to the US after the 9/11 attacks, Mullah Omar claimed he would sacrifice his Emirate and Afghanistan for the protection of Bin Laden since it was his moral and Islamic duty.

Nearly two decades later, under the Doha agreement, the Taliban committed they will not shelter or allow any entity or individual, including al-Qaeda, to use Afghan soil against the interests of the US and its allies. However, dominance of hardliners in the Taliban ranks and the imposition of recent extreme measures show that the Taliban can’t be trusted to abide by their international commitments either.

… Taliban gave a similar response to Pakistani authorities when they demanded the handover of Tehreek-e-Taliban Pakistan (TTP) leader Molavi Faqir Muhammad, who is believed to be hiding in Afghanistan and was released from prison after the Taliban’s take over in August 2021. …

… According to a source close to the Taliban, several senior officials are not in favour of these radical steps and fear it would further prolong their regime’s international recognition and limit or end the direly needed international financial assistance. Even the Haqqanis, known for their lethal and brutal operations and suicide attacks, have chosen a moderate stance. On 3 March, Sirajuddin Haqqani, the Taliban’s interior minister, urged tribal and religious elders from Paktia, Khost and Paktika provinces to respect women’s rights. Though, the absolute and authoritarian nature of the movement doesn’t permit any of its members to publicly criticise their leader. But in an unprecedented way, on May 22, at a gathering in Kabul, the deputy foreign minister, Sher Mohammad Abbas Stanikzai, criticised the ban on women’s education. He said, “they are deprived of the right to education. Where will women learn Sharia lessons? Women make up half of Afghanistan’s population”. …

The United Nations Security Council, in its latest report on al-Qaeda and their affiliates, said the … Ultimately, the re-emergence of al-Qaeda would be a matter of ‘when’ and not ‘if’.

It’s the responsibility of the international community, particularly the Islamic world, to pressure the Taliban into giving up their radical interpretation of Islam and pave way for the formation of an inclusive government where all Afghans can live with freedom and prosperity.

Zardasht Shams is a former Afghan diplomat. He served as Deputy Ambassador of Afghanistan in Pakistan from 2017-19. He has also served as Afghanistan’s Deputy Minister for Information and Culture

https://www.msn.com/en-in/news/opinion/nothing-has-changed-about-taliban-from-terror-to-sharia-islamic-world-should-pressure-them/ar-AAXJPSG

 

Når fascisme romsterer i kristne redaksjoner

Alle vet hvor vanskelig det er å forklare seg i kompliserte spørsmål og det fins mennesker som hverken kan eller vil forstå. Ofte tror man kanskje at det skal lange og omstendelige forsøk og utgreiinger til, så vil det nok bra. I det følgende er jeg altfor omstendelig, og jeg har ikke håp om hverken å overtale eller bli forstått av en som hverken kan eller vil forstå. Det får stå sin prøve, for mitt anliggende her.

Jeg må gjøre dette litt generelt; jeg unnlater bevisst å nevne navn, for å nevne navn vil ikke ha noen effekt; det vil ikke nytte. Jeg står friere når jeg legger an en mer abstrakt mal, som jeg kan belyse poengene ut fra. Da slipper jeg å bli så personlig, selv om dette i virkeligheten nettopp er personlig, og derfor en tanke fordomsfullt tenkt og bornert behandlet.

Det er nødvendige for det høyere formål: Å få frem en del urovekkende sykdomstegn som gjør seg gjeldende i tiden og nasjonen, tegn som for så vidt gjelder overalt i Vesten i dag og angår hver enkelt av oss, selv om vi ikke er det bevisst, eller selv om vi ikke våger å innrømme det (for å si noen selvfølgeligheter).  

Til saken:

Putin er fascist og hans brutalitet kan sammenlignes med Hitler, skriver en redaktør for et kristent magazin, med statsstøtte, i en kristen avis 24. mai d a.

Han gjentar noe han tidligere har skrevet i samme avis, ved ukrainakrigens begynnelse.

Han holder fast på noe han tidligere har fremhevet at: «Du skal ikke drepe». Og det er dette noen prester i Russland i dag gjør, de sier at de vil ikke drepe, de vil ikke gå god for krigen. De mener at den er av det onde og både kirkens overhode Kirill og statens Russland overhodet Putin da må være onde (i hvert fall akkurat nå?).

Dette må være redaktørens implisitte logiske konklusjon, men han skriver det ikke rett ut. Han skriver at Putin og Kirill misbruker Gud til å maskere – en krig. Og at det her er snakk om at Putin og Kirill har vært dyktige til å tilpasse seg fascismen. Jeg kan ikke forstå dette på annet vis enn at redaktøren mener at Putin og Kirill bevisst har antatt fascismen som sin egen og Russlands aktuelle og operative konstitusjon, fascismen som grunnlag for verdivalg som angår både folk og land og som både kirken og statens norma normans eller «the absolute norm of faith».  (Og merk: Jeg sier ikke her at Putins eventuelt hellige målsetting helliger midlene. Men at intensjon i seg selv kan bidra til å bestemme hvorvidt en handling er etisk god eller ond, spiller selvsagt med). 

Men før jeg går videre kan det være verdt å peke på et fenomen som få synes å være klar over og som det desto mer er vanskelig å komme i tu med.

Som alle vet var Mao og Stalin kommunister. Men svært sjelden får vi høre at kommunismen har skyld for enorme lidelser. At disse personene var kommunister blir da ansett som en biting, noe vi ikke skal henge oss opp i og som vi faktisk bør forbigå i taushet.

Alle vet også at Hitler var nazist. Sammen med Mussolini kalles Hitler også fascist i tillegg til nazist. Her etableres det en helt unik identitet mellom dette å være fascist eller nazist. Fascismen og nazismen gjøres til selve poenget. Det går ikke an å skille personene fra disse betegnelsene. Ideologi og person går i ett og de er begge onde. Samtidig vil de fleste med letthet si hverken Stalin eller Mao var onde mennesker – særlig hvis vi bygger på antall drepte, på disse personenes vakt. 

Vil man nedkalle hat over noen, er det derfor den letteste sak i verden å beskylde personen for å være fascist eller nazist. For da kan man være sikker på at «de korrekte emosjoner» vet å frita deg for enhver mistanke om å hyse den miste fiber av fascismen, eller nazismen. Å f eks stemple Putin som fascist kan dermed tjene som et ypperlig instrument for egenpromotering, (uansett hvor gebrikkelig du egentlig er innvending og uansett hvor tydelige tendensene er mot det autoritære og brutale).

Videre:

Redaktøren hevder at han er enig med de som mener at fascistene har vært så tilpasningsdyktige i å spre autoritær ondskap at Putins systematiske brutalitet godt kan kalles fascisme.

Han viser til en ortodoks prest som sier: La oss ikke gjenta Hitlers forbrytelser da han gikk til aksjon 1. september 1939.

Putin fikk et tillegg inn i den russiske grunnloven om at den russiske føderasjonen blir opprettholdt av de som ga oss verdiene våre og troen på Gud. Dette har vist seg å være en oppskrift på misbruk av Guds til å maskere en krig, skriver redaktøren.

Patriark Kirill åpnet i 2020 den grønne Militærkatedralen i Moskva. Kirill fastslo at kirkens og hærens verdier er de samme. Dette konkluderer redaktøren, er det samme som å rettferdiggjøre eller velsigne militæraksjonen i Ukraina. Redaktøren må mene at det er av det onde å velsigne hæren og statsoverhodets verdier. Det må være av det onde å misbruke Gud. Det må være fascistisk.

En av prestene redaktøren viser til sier: Løp, løp! En gal mann … sitter ved makten og vil beholde den for enhver pris. … Han vil ødelegge hundretusenvis … jeg kan ikke være stille lenger.

Presten sier også bl a: Når en prest i Den ortodokse kirken begynner å tale sannhet, blir han automatisk behandlet som en pedofil, en tyv eller en narkoman.

Prestens forbrytelse var at han hadde båret en plakat med et sitat fra Salme 34. 15: Vend deg bort fra det vonde og gjør det gode. Søk fred og jag etter den.

Redaktøren konkluderer: Å følge Kristus er noe helt annet enn å velsigne en brutal, nasjonalistisk angrepskrig.

Jeg spør: Hva gjør en handling ond?

Det kan komme an på intensjoner eller hensikter, kontekster, tilstander, konsekvenser og (de korrekte eller ukorrekte) emosjoner. Med konsekvenser må man her  inkludere både fysiske og metafysiske konsekvenser, inkludert hensyn til konkrete allmennpreventive og individualpreventive hensyn. Vi kan slutte følgende: Hvis handlingen er god, hensikten er god, og hvis konsekvensene er gode, og situasjonen, konteksten og emosjonene gode – så er handlingen, krigen og begrunnelsen for den, god. I motsatt fall, er den ond, (hvis den handlende ikke er psykotisk eller han ikke vet hva han gjør og kan stilles til ansvar). Det kan også være snakk om kollektivt ansvar og uaktsomhetsansvar.

Det som gjør handlingen ond, er – ifølge redaktøren - bl annet at Kirill og Putin misbruker Gud, ifølge redaktøren.

«Gud vil det», sa pave Urban 2, 1096, til akklamasjon. Islam måtte trenges tilbake, ondsinnede angrep på pilegrimer og selve kristenheten var overtydelige og behovet for forsvar og plikten til å forsvare var selvinnlysende. Noe måtte nå gjøres, noe som ikke var blitt gjort i lang tid.

Intensjonen var god, saken var klar, alle trodde de på Gud og kjærligheten og den høyeste moral: Forsvare kristne mot illegitime angrep og forfølgelser.  Vi fikk korstogene, drapene var mange, resultatene skrinne, hvis ikke helt fånyttes. Konklusjon: Paven og korsfarerne var onde og alle misbrukte Gud? Hvordan kan man få guddommelig tilgivelse for å delta i et korstog eller flere?

Vi huske Oliver Cromwell: Han opererte i guds navn, nærmest som stedfortreder, og han drepte i fleng, kuttet av ører og neser. Mot ham sto en konge «av Guds nåde», Karl den 2. Hvem var Kirill her, og hvem Putin? - til nærmere ettertanke her:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/om-borgerkrig-puritanere-og.html

Sovjet invaderte i sin tid Ungarn og Tsjekkoslovakia. Var Sovjet et ondt system og lederne onde og fascister? Aha, de misbrukte i hvertfall ikke Gud, ikke sant?  Sovjet var derfor ikke ondt? Sovjet var definitivt ikke fascistisk, trøster man seg med. Men Putin, han er fascist. (Her gjelder det visst om å gjøre det enklest mulig for seg selv, på den mest feige, men samtidig vanskeligst måte, å bli avslørt på).

Israel etablerte sin stat uten henvisning til Gud i sin Grunnlov i 1948. Landet angrep de arabiske hærene (legalt) preemptivt i 1967, - og krigen av derfor ulovlig, vil mange mene. Bygger Staten Israel på et misbruk av Gud? Er Staten Israel av det onde, er staten ond og dens ledere onde, ja, fascister? Hele befolkningen fascister? (Tenk på de falske beskyldningene om apartheid).

Mange liv gikk tapt, mange av fiendene elver fremdeles med flyktningstatus. Lidelsene har vært enorme. Vil redaktøren mene at Ben Gurion og Israels ledere den gang og senere var fascister – fordi de ikke hadde gud å begrunne sine handlinger med? Og vil han mene at de var onde eller gale?

Hva med den amerikanske grunnloven, som heller ikke nevner Gud, men som likevel forutsetter den judeokristne Gud, vil man kalle presidenter i USA for fascister i det øyeblikk de forårsaker skade og ødeleggelse i krig uten  - god nok – skjellig grunn?

Josef Stalin brukte vold ofte helt summarisk. Han tok liv av mange helt uskyldige mennesker. Han førte en slags angrepskrig mot sine egne. Millioner omkom som direkte følge av Stalins ordre og disposisjoner. I kommunismens navn! Det samme gjorde Trotsky. Det samme gjorde Mao m fl. Var disse fascister? Eller var de kommunister?

Redaktøren kan neppe benekte at de var kommunister. Vil han akseptere at de også var onde? De oppførte seg i vår sammenheng her som om de kunne ha vært fascister. Var de det?

Ja, må redaktøren mene, spesielt hvis han benekter at de var kommunister. Hvorfor? Jo, fordi ”det er galt å drepe», mener redaktøren. Han sier: «Vend deg bort fra det vonde og gjør det gode». Underforstått: Hvis du ikke gjør det, er du fascist.

Her har redaktøren opphevet seg selv til moralsk og politisk overdommer i sin innbilte moralske overlegenhet. Han har tilranet seg definisjonsmakten og alle har å bøye seg, selv om han innrømmer at det kan diskuteres om Putin er fascist eller fordi noen mener at Putin ikke kan betegnes som fascist (fordi noen lærde mener det).

Det er langt fra umulig å gå ut fra at redaktøren bruker begrepet «fascisme» for primært å fremheve sin egen fortreffelighet. Han markere seg positivt til det negative, dvs til fascismen. Men hvem gjør ikke det i dag?

Redaktøren benytter seg av et billig trick: Han feller sin dom fordi det er opportunt for ham, for han vet at alle hater fascismen, tverrpolitisk; han vet at han slipper unna med det. Han vet at han her spiller på de mest utbredte såkalte korrekte emosjoner. Han vet at «folkedomstolen» er lett å svinge. Han vet at han ikke opptrer i en formell rettsak. Like vel dømmer han Putin og Kirill på det grunnlag som altså er høyst tvilsomt, noe han selv innrømmer, at det skal holde å assosiere Putin og Kirill med fascisme. Redaktøren mener at volden og uretten ukrainerne nå utsettes for, foranlediget av Putin, som øverste ansvarlige, er tilstrekkelig til å dømme ham og samtidig da også Kirill, på det grunnlag at alle som utøver vold er fascister først, og så vanlige kriminelle, etter internasjonale standarder.

Når så Putin anklager noen ukrainere for å være fascister, så er det fordi han er fascist, må redaktøren mene. Logikken henger ikke på greip. Her er bruken av fascist så skjødesløs at selve begrepet blir en snare for enhver og ikke til gavn for noen. Nei, fascist må reserveres til en helt spesifikk historisk situasjon og til en egen spesifikk ideologi med et helt unikt verdisyn, dvs en helt unik virkelighetsoppfatning, et helt forkastelig menneskesyn, en helt avstikkende verdifundament og til en klart selvdefinert bevegelse eller en politisk størrelse med vedtatte og bindende manifester eller program og der en systematisk organisering og hjemling av visse metoder er klart formulert og hvor da makten dette gir utøves av gruppens formelle medlemmer.

Når så redaktøren prøver seg med at «fascistene har vært så tilpasningsdyktige for å bre ut autoritær ondskap» at dette i seg selv gir ham rett å kalle det fascisme, er det ikke stort mer enn en ondsinnet absurditet fundamentert på emotivisme, en servilt betinget emosjonell korrekthet overfor den ekstrem venstreside, med væpna revolusjon og -med nødvendighet i praksis - kadaverdisiplin på programmet, hvor den nå måtte befinne seg.

Jeg husker med gru da en arbeiderpolitiker fra Bergen en gang for noen år siden påstå på NRK, til og med, at Carl I Hagen kunne sammenlignes med Hitler og dermed med fascismen på 1930-tallet.  Det gikk heldig vis ikke lenge før sentrale personer i Ap da ganske umiddelbart gikk sterkt ut mot uttalelsen og forhåpentlig fikk satt denne mannen på plass. Det er slike «sjeler» redaktøren nå forsøker å hale inn og bruke til fordel for seg selv på rent emotativt grunnlag. Forholdet til sannheten og fornuften kommer langt ned på prioriteringslisten og når språket knyttes til emosjoner som sannhetskriterium, og ikke til fornuften og empirien, er det, selvsagt, fare på ferde.

Se om både emosjonene, språkets og sjelens uthuling her:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

Se disse, pluss omkringliggende posteringer:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/er-russerne-er-kollektivt-ansvarlige.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/ukraina-og-den-kristne-avisen-dagen-i.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/biden-putin-fascismeanklager-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nar-dagen-tar-fascisten-putin-i-bruk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/putin-kirill-dagen-og-en-grusom-fortid.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/vladimir-putin-og-var-emosjonelle.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nok-et-angrep-pa-den-russisk-ortodokse.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/den-russisk-ortodokse-kirke-putin.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/putin-og-russerne-den-emosjonelt.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/den-farlige-leken-fortsetter-og-ker-pa.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/nar-hjernene-herjer-med-sin-iboende.html

Se om «the authoritarian personality”, Adorno m f l og fascism:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/hadja-tajik-som-fremtidig-partileder-i.html

Og, a propos: Hva med folkeflertallet i de to østlige «republikkene». Disse er blitt noe stemoderlig behandlet i media, etter hva jeg kan se, det kommer ikke mye informasjon om dette. Russere – som vil tilhøre Russland - skal ha opplevd systematiske angrep og lidd store tap. Hva hvis et stort flertall der støtter Putin? er også disse for fascister regne – eller er de genuint demokratiske «freedomsfighters»? Og hva skal man f eks si om folket i Sør-Vietnam da amerikanerne, og først de franske styrkene, som ble nedkjempet ve Dien bien pu? var begge fascister og disse landenes og deres befolkninger og deres presidenter fascister?  Og jeg bare spør: Er de palestinske martyrene fascister og deres ledere fascister? er Det muslimske broderskapet en fascistisk organisasjon og deres gudommelige Konstitusjon, Koranen, fascistisk?  Vi vet jo hvilke metoder de bruker og er villig til å bruke. Jeg kjenner ikke til om Putin og Kirill er villige til å underlegge seg palestineres «bok». Kanskje redaktøren vet det? Og vet redaktøren allerede nå om russernes anerkjennelse av de to østlige områdene kan underkjennes ut fra internasjonal lov?

Mitt poeng er her at redaktøren begår et uhyrlig kategorimistak, en brutal tankefeil: Han skiller ikke mellom person og kategori, eller for å illustrere: Han skiller ikke mellom det mentale krumspring det er man foretar når man ser på Mao på den ene side som person og Putin på den andre siden kun som en kategori. Putin blir i dette bildet kun en kategori (fascismen) og ikke en person, Putin, som tross alt er et menneske, og spesielt da en person som sier han vil bekjempe fascister … Putin er både som person og kategori fascist, uten fluktmulighet eller mulighet for å forsvare seg. (Man har begått det fullkomne psykologiseringsdrap).

Mao, han, på pidestallen, han er jo bare en person, han, som nærmest tilfeldig vis ble og var kommunist.  Og fordi han var kommunist, så skal han jo slippe litt billigere unna … logikken er her fullkomment absurd, men det gir det servilt betinget emosjonelt korrekte katten i. Fordi det ikke promoterer dem selv.  

Redaktøren foretar en i akademisk sammenheng her utillatelig deduksjon: Han slutter fra det generelle, til det individuelle og tror i og med selve deduksjonen at hans påstand er sann, at den korrelerer med virkeligheten, - en virkelighet som altså ikke kan beskrives på annen måte enn som «mulig», til og med ifølge redaktøren selv.

Redaktøren blir – eller viser – at han dermed ikke bare tenderer mot det autoritære, men at han også faktisk er totalitær, (pluss ekstrem nominalist: Putin er fascist fordi JEG sier det, ikke fordi virkeligheten bekrefter det, selv om deler av virkeligheten – nemlig volden og ødeleggelsene – ikke bare kan gi assosiasjoner til fascismen, men også da like mye til kommunismen, - et moment redaktøren er fullstendig blind for).

Redaktøren stenger dermed for et mer nyansert helhetsbilde, i den tro at han blir mer emosjonelt korrekt av det. Han blir er aktør som trer frem på scenen fremfor en fullsatt sal og roper: Putin er fascist og den som ikke er enig, er fascist.

Man blir ikke et bedre menneske av slikt … han kan riktig nok da være en av de aller fleste som prisverdig nok peker på at lidelsene og krigen er både unødvendig og sterkt umoralsk, og en blant de fleste andre som appellere til andres, egen og Guds kjærlighet, men hvis påstanden gjentas og gjentas, er sjansen stor for at folk gjennomskuer uærligheten eller forstillelsen: Dette at det er spesielt han og hans «gruppe» som peker på lidelsene, blir et viktigere moment i vurderingen enn lidelsen og ødeleggelsene (og ondskapen) selv. At redaktøren bruker et så ladet ord som fascist, tjener de kun et formål og det er å bekjentgjøre at «vi er best fordi vi mener at vi er best og at fordi vi er best, så er dere, som eventuelt sier imot, dårligere og mindre verdt enn oss. I et slikt mentalt paradigme, er det bare å forvente fra disse at de kommer med konkrete forsøk på i praksis å kneble de man føler seg moralsk overlegen overfor, uten skrupler og «en gang for alltid». Man skaper ikke et sunt og levende demokratisk debattklima på disse forutsetningene.

Det er vanskelig å slutte annet at redaktøren er høyst selektiv. Han bruk av «fy-ord» og klistremerke – hans essensialisering eller objektivering av Putin - skal dessuten ikke bare ramme Putin, men alle andre som ikke er enig med redaktøren i at Putin «med rette» kan kalles fascist. Slik forsøker redaktøren å sikre sin egen følelse av å være moralsk overlegen, med å legitimere sine påstander ut fra sine emosjoner, ved altså å dukke Putin så langt ned han bare kan, - for fascisme for redaktører er per definisjon ond og strider mot Gud. I det øyeblikket betegner Putin fascist, får han frem at han selv ikke er det, og dessuten at han ikke er ond, for han går jo ot å drepe! Det er imidlertid da vanskelig å oppfatte redaktørens kategorisering som annet en rent ondsinnet, ja, diabolsk.

Tilnærmingen hans synes å være motivert av behovet for å dehumanisere, og for å «fjerne» en oppkonstruert fiende, her i form av fascisme, alt i den hensikt å fremheve seg selv som spesielt klarsynt og etisk mer høyverdig enn dem han vil ha «fjernet».  Fascisme blir dermed redusert til alt som kan assosieres med krig, urettferdighet og ødeleggelse. Han glemmer at alt som kan forbindes med krig, urettferdighet og ødeleggelse ikke nødvendig vis må ha noe med fascisme å gjøre. Han visker ut av syne at bruk av både krig og ødeleggelse kan være rettferdig og et moralsk gode. Han skjønner ikke at fascisme kan brukes både av demokratienes venn og deres fiende, med andre ord: Hvis fascisme kun knyttes til dårlige følelser, der fjernes litt etter litt demokratienes iboende vern om følelsene. Der emosjonene overtar i en enhver debatt, blir det umulig å være saklig. Er det – simpelt hen – noe du ikke liker, eller noe du finner svært ubehagelig, eller er alt du ikke liker fascisme sånn i all sin abstrakthet, og derfor vil bekjempe fascisme, der har fascismen seiret. Blir du fornærmet av noe og lar deg fornærme ofte, og kaller alt det som fornærmer deg for fascisme, da er vil ille ute hvis samfunnet da skal legge ved på bålet.

Når redaktøren kaller Putin fascist, gjør han Putins nivå til sitt eget, pluss at han undervurderer leserne samtidig som han overvurderer seg selv. Hvis han tror dette er en god, rimelig og nødvendig  form for legitim opinionsdannelse, er han ille ute og forstår ikke sitt eget og sakens beste. Han famler etter beviser som kan vise han har rett og viser til en ortodoks prest som fremhever at «du skal ikke drepe» som begrunnelse for riktigheten av å kalle Putin fascist, men har denne presten kalt Putin for fascist? Nei, jeg tror ikke det. presten er nok ikke så uvitende, (selv om denne uvitenheten kan skyldes rasjonell frykt nettopp for Putin).

Det burde velkjent at det skal mye til for at det skal oppfattes som rett og riktig å kalle folk nazister eller fascister. Når noen tyr til denne sjofelheten, sier det mest om hvor svake og lite intelligente slike mobbere er. Når fascisme brukes kun som retorisk instrument, vil fascismens egentlige innhold i lengden tildekkes. Når en slik «sannhet» gjentas ofte nok, vil dens «sannhet» selvsagt bli «sannhet»,  for altfor mange. Løgnen er da blitt sannhet og den som sprer den, er en løgner og en bedrager og forøker å forføre folk på helt feilaktige premisser. Ordene har mistet sin verdi, sjelene utsultes, hjertet tørker inn, lungene svikter og alle gode relasjoner maltrakteres i et slikt diktert klima. Forvirringen øker og lidelsene i alle sine former tiltar i kjølvannet av slik retorikk og slike forsøk på manipulering i stor skala.  Man bør vite bedre enn å sette seg selv ned på et slikt lavmål.

Feilen redaktøren begår er at han trekker konklusjoner ut fra konsekvenser alene; han dropper intensjonene og konteksten, han tillegger uten noen mulighet for prøveløslatelse Putin de verste motiver.  Det står seg ikke for en redaktør å te seg slik og aller minst å begrunne seg slik. For det er ingen tvil om at Putin har brutt internasjonal rett. Og det er på dette grunnlag Putin må dømmes, ikke ut fra den illusjon, brukt ondsinnet, for å strø salt i såret, redaktøren tyr til for å gjøre seg selv uangripelig, tror han. «Tittelen» fascist på Putin er helt unødvendig og vilkårlig, jfr eksemplene over.

Vi dømmer ikke Mao og Stalin fordi de var kommunister, og heller ikke fordi de var onde eller gale, men fordi det de gjorde strider mot all moral, sunn rettsfølelse, sunn dømmekraft og et virksomt moralsk kompass kombinert med rasjonell anvendelse av universell, internasjonal juss og rett. 

Redaktøren har med sitt siste utspill, oppnår ingenting med å betegne Putin for fascist enn å få den tilfredsstillelse å kunne kringkaste offentlig hvor prektig han ønsker å bli betraktet som, og tilfredsstillelsen av å vite hvor lett han kan forføre folk – uten blikk for at dette røper hvor stor forakt han har for de han vil «opplyse». Redaktøren blir et skrekk-eksempel på en hypermagiker som er servilt betinget emosjonelt korrekt. Han stjeler kraft fra ofre, bl a ved å tabloidisere lidelse, og til og med ber om at kriken skal få lide mer, som en gave fra Gud, og ved å gjøre seg til en talsmann med høyst tvilsom fullmakt.  

Konklusjon: Redaktøren bygger sine påstander på emotivistisk grunnlag, dvs han bruker emosjoner som instrumenter for å fremme egen sak – egen godhetsposering - og eget selvbilde.

Emosjoner i seg selv er kostelige, dyrbare, nødvendige, vakre moralskapende, men brukes de som «objekter», brukes de kynisk og uten empati og resultatet blir da mindre kjærlighet og varme, ikke mer.

Emosjoner brukt i det solipsistisk eller narsissistisk ego, er ikke lenger emosjoner, men «våpen», og et signal om en kommende mulig megaloman paronoia, en sykelig kverulans eller hysterisk eller manisk påståelighet. (Og for å stagge detter, gjerne ut fra en opprinnelig vag og i og for seg forståelig frykt for å gå over streken, trengs selvsagt dressur og disiplinering av potensielt likesinnede, på livstid, en slags sekt man forventer seg lojalitet fra og kan stille de ultimate eller ideelle moralske fordringer på).

Det fins ingen godhet i slike «betingede» emosjoner, de er nådeløse - og noen vil si onde - rett ut. De går heller ikke av veien for å støtte bruk av vold – hvis de bare kan øse opp folks følelser mot en fiende, som både kan være tenkt eller reell, - for kynikeren spiller dette ingen rolle. Kynikere er redde og hater alle som ikke så å si øyeblikkelig tillater seg eller våger seg frempå med rasjonell skepsis og rimelig kontekstualisering. For ham ligger den eneste rette måten å begrunne seg og oppføre seg på i dette å være påståelig og uanfektet av enhver kritikk. Og jo mer modne innsikter han dermed kan undertrykke, eller utestenge, jo sterkere og bedre vil han føle seg og jo mer makt vil han tro han er legitimert til å ha.

Det er ikke formålstjenlig å kalle Putin for fascist. Ved å gjøre det, utvanner han selve begrepet eller termen og gjør det inflatorisk, han deflaterer alvoret og innholdet i begrepet og gjør dermed alle som ble rammet av fascismen en ugjerning. Alt for å få tilfredsstilt et sykelig behov for å kunne fremstå som spesielt moralsk, kulturelt, politisk og ideologisk overlegen. Det er ikke bare puerilt, det er patetisk og tjener ikke på noen måte den kristne tro og den judeokristne tradisjon i lengden; kort sagt fordi dette behovet kun knytter seg til og funderes på narsissistens egen indre og ytre vedvarende forstillelse, kledd i de mest servilt betingede korrekte og avstumpede gevanter, i form av påtatte emosjoner.