Nei til islam: The Great Mystery - Alister McGrath og vår tid, på lån ...

En liten, men viktig innledning her, etter min mening:https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hvem-sier-du-at-jeg-er-et-lite-dykk-i.html

Alister McGrath er en kjempe, en forsker, en troende og en forfriskende stemme, en interessant apologet, en respektert og meget kunnskapsrik og forstandig eller intelligent forfatter og filosof.

Men jeg er ikke helt fornøyd. McGrath kommer ikke inn på islam og spør aldri om islam i seg selv kan gi mening. Han bare konstaterer at Vesten savner mening og at vi finner mening i det for det meste meningsløse. Kristentroens nødvendighet kommer da i sentrum for McGrath. Men så lenge islam holdes utenfor focus, får han ikke frem nødvendigheten av det budskapet han vil ha frem. Han kan kanskje se islam som et uttrykk for den ultimate postmodernisme, kanskje, og den er jo McGrath mot, - så kan vi da slutte at han også er virkelig imot islam?

Men tross alt dette synes det for meg å være noe han mangler, på grunnplanet. Jeg kommer tilbake til det, etter hvert. Jeg hopper også over hans kritikk av marxismen og dens "sikkerhet" på at den hadde rett.

I det følgende skal vi anmelde hans bok: The Great Mystery av 2017.

Idéen om at mennesket bærer Guds bilde, taler om et visst innebygget driv i menneskenaturen. Dette drivet kan kanskje beskrives som et «homeing instinct» for Gud, (et faktisk behov for å finne hjem igjen), akkurat som en kompassnål dras til de magnetiske polene, slik at menneskets «imaginasjon» blir dratt henimot Gud like mye ut fra intuisjonen som rasjonaliteten eller fornuften. Vi blir dratt mot vår opprinnelse og vårt mål i Gud.

Det viktigste synes å være at gudsbildet i oss drar oss oppover, slik at vi unngå å kollapse inn i den materielle verden vi opprinnelig ble skapt ut fra. Vi oppstiger (skapes) fra støvet og vi skal bli til støv. (McGrath bruker ikke «create» her). Men vi er mer enn bare støv. Menneskets drives frem av et behov for selvoverskridelse og dette drivet kan sees i lys av det teologiske perspektivet eller rammeverket som beskriver denne skjulte lengselen etter Gud, en lengsel vi selv må tolke på vår egen måte.

Termen «synd» brukes teologisk for å beskrive en feil i menneskenaturen selv, en iboende grunnfeil som hindrer oss i å nå vårt mål. Synd er ikke noe moralsk eller eksistensialt konsept; den er essensielt et teologisk begrep (notion), med innebygde moralske og eksistensielle ringvirkninger (outworkings).

Ordet synd kan brukes både for å beskrive individuelle handlinger og for å beskrive den underliggende tilstand som resulterer (givs rise to) i de enkelte syndene.

Augustin så menneskenaturen som skadet, såret eller sønderknust (broken). Den trengte helbredelse og heling, eller gjenopprettelse, for å nå være mål og få tilfredsstilt våre lengsler (eller kanskje: Begjær).

Vi sitter fanget – i vår utviklingshistorie (evolutionary past), i og med vår sårbare natur og ved alle forsøk i tiden på å forføre oss, forsøk som i dag blir oppfattet som visdom.

Joda, hvis ordet «synd» ikke eksisterte, måtte vi oppfinne det. Men det er allerede her og tidligere generasjoner erkjente dette, og visste at for å kunne gjøre noe med det, måtte vi erkjenne det eller sette ord på det.

Kristendommen gir oss en kritisk linse som vi kan se menneskets komplekse og blandede motiver gjennom. Vi bærer Guds bilde, samtidig som vi er syndere. Vi kan gjøre det gode på samme måte som vi kan gjøre det onde. Hvis gudsbildet bekrefter vårt behov for å strekke oss oppover – mot å gripe og bli grepet av Guds kjærlighet – så bekrefter det også en mørkere virkelighet, nemlig den tendens vi bærer på som drar oss ned og under. … gudsbildet får oss til å ønske å bli lik englene, synden drar oss ned i vår dyreham (animal nature), drevet som vi er, ifølge darwinisme, av viljen til å overleve og dominere og vårt behov av makt. …

Ifølge Det nye testamentet bærer mennesket på en spenning mellom to ulike moduser å være på.

Det tales om sarx, kjødet, og pneuma, ånden som slike grunnleggende tilnærminger til livet (eller dette å leve i det hele tatt), og vår holdning til moral. Vi føler oss dratt mot dem begge og i dette konseptuelle rammeverket blir det så viktig å understreke nådens realitet. Vi minnes om våre egne begrensninger når det kommer til selvrealisering og selv-overskridelse. Vi kan ikke helbrede oss selv … Vi dras mot synden selv om vi vet at den er gal; vi innser at vi ikke er i stand til å gjøre det gode av oss selv, selv om vi vet at det nettopp er det gode vi skal gjøre. …

Frelse er ikke noe mennesker kan gjøre seg fortjent til – den gis alene av Gud. Men Jesus er ikke bare en lærer eller et godt eksempel å følge. Men frelsen er også en prosess hvor vi forandres innenfra og hvor vi fornyes eller fødes på nytt, uten at dette frigjør oss helt fra synden, som trekker oss ned. Vi er som syke, sier Augustin, men under behandling til det bedre. Vi er fortsatt syke, men like vel bedre.

Kristentroen gir oss en visjon av mennesket som anerkjenner vårt enorme potensiale, samtidig som den viser oss at vi sårede, skadede og nedbrutte. … Den gamle Adam romsterer fortsatt i oss … s 151 f, i The Great Mystery, Alister McGrath, 2017.

Før vi går videre, kan vi gå til hvordan McGrath I korte, men megetsigende og treffende glimt karakteriserer Freud, Rosseau, m fl:

Freud: Menneskeheten er ikke engang hersker i sitt lille begrensede rike. Det er en fange av skjulte, underbevisste krefter som øver sin innflytelse på våre tanker, handlinger og holdninger. McGrath: Vi søker trøst i egne forstillinger om at vi er overlegent rasjonelle og moralske vesener som befinner seg i sentrum av alle ting … s 16 f

Freuds betraktninger omkring myten om menneskets godhet må tas på alvor. Menneskene er ikke milde skapninger som ønsker å bli elsket først og fremst, og som bare ønsker å forsvare seg bare hvis de blir angrepet. Tvert imot deler vi instinkter som tar sin mektige del av all aggresjon. Vi lever i en verden av vold og selvdestruksjon.

Albert Camus: Vi mennesker er skapninger som tilbringer livet vårt med å forsøke å overbevise oss selv om at våre liv ikke er absurde.

Iris Murdoch: Vi er angstdrevne dyr som forsøker å benekte den uutholdelige sannhet om våre begrensninger og motiver.

Jean-Jacques Rosseau: Mennesket er av naturen godt. Mennesket er født fritt, men befinner seg overalt i lenker. s 154 f

McGrath kaller dette Opplysningstidens og fornuftens naivitet.

Pico della Mirandola: The creativity of humanity – the created order is not fixed. God allowed human beings to determine their own place within the created order … capacity to determin its own identity … you are constraind by no limits …

Kommentar: McGrath kommer svært nær dette å guddommeliggjøre mennesket – og dermed humanismen som sådan - her. Han synes å ha en nesegrus beundring for Rennaissancen.

Ludwig Feuerbach: God is an objectivfiction of our deepest longings .. corresponds to nothing save what lies within us … the divinity of humanity … we are the creators and origin of our own divinity ..

McGrath kommenterer: Jeg er helt enig med Feuerbach at ingenting kan eksistere eller være sant fordi vi føler at det forholder seg slik … Setningen: It make me feel bad, therefore it is false – kan ikke være et argument.

Thomas Nagel:

It isn’t just that I don’t believe in God, and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God. I don’t want there to be a God, I don’t want the universe to be like that.

Dostoyevsky I The Devils: “If God exists, then everything is His will and I can do nothing of my own part from His will. If there’s no God, then everything is my will and I’m bound to express my self-will”

Alexander Solzhenitsyn, som var fange i Gulag: “But the line dividing good and evil cuts through the heart of every human being” s 137.

Anne Frank, som døde I Holocaust: “I still believe that people are really good at heart”.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html

Om bl a Cassirer:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/har-vi-i-det-hele-tatt-lrt-noe-og-hva.html

Om Jefferson, en av USA’s grunnlovsfedre: «… we are endowed by their Creator with certain unalienable Rights and that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness”. Benjamin Franklin hadde foreslått denne formuleringen eller begrunnelsen: “we hold these truths to be sacred and undeniable». Jefferson var tydelig redd ordet “hellig”, fordi det kunne assosieres for tett med Gud. Jeffersons gud var en fjern, teistisk gud.

Feuerbach, Derrida og Rorty: … if our ideas about values and meaning must be recognized as purely human constructions, without any transcendent ground og warrant, humanity creats its own values and ideas, and it is not accountable to any external objectivity in doing so, precisely because there is no such transcendent reality that need be acknowledged or referred. That was certainly the view of Nietzsche … … this idea is affirmed by Derrida. His notion of défference expresses the ultimate undecidability of all meaning … meaning is endlessly deferred and is therefor never fixed.

Similar with Richard Rorty who teased out its inevitable implications. There is nothing deep down inside us except what we have put there, no criterion that we have not created in the course of creating a practice, no standard of rationality that is not an appeal to such criterion, no rigorous argument that is not obedience to our own conventions.

McGrath: We invent meaning – including our ideas of identity, purpose and value. Some people will find this idea to be unsettling, others may find it liberating. … our emotional reaction to this possibility is no indicator of its truth … I like this, therefore it is true. We can be like Feuerbach and make subjective emotional resonance a criterion of truth. It’s a highly narcissistic view that appeals to those who see themselves as arbiters of truth, as well as fashion. …

Rorty’s position do little more than reify social practices and treat these as being synonymous with “truth”, “goodness” or “justice”. What is right, good or meaningful is determined by what we do as individuals or groups. Antonio Gramsci saw that social norms could easily be manipulated by ths in power. Rorty: No ultimate resolution of the question of meaning is possible … Yet if there is no external vantagepoint , sier McGrath, then …

This is the dilemma which is embraced as a virtue by postmodernists, which declines to accept any normative standpoint og objective perspective …

Kommentar: Det fleste som leser det jeg nettopp refererte vil si at de i hvert fall ikke er postmodernister, men vær ikke sikker på at de har rett og at du tar feil hvis du sier at det er nettopp det de er. De fleste er faktisk mer postmoderne enn de aller fleste vil få seg til å tro!

(Fornøyelig om Derrida:

Tekster er aldri bare enhetlige, men inkluderer ressurser som strider mot det som forfektes, og/eller forfatterens intensjoner. Mening inkluderer identitet (hva det er) og forskjell (hva det ikke er) og er derfor kontant «utsatt».

Dommer/autoritet: Du forkaster fornuften …Derrida: Nei, bare dens dogmatiske representasjon av seg selv som tidløs visshet …

Dommer/autoritet: Du sier at ingenting er virkelig fordi alt bare er en kulturell, lingvistisk eller historisk konstruksjon …

Derrida: Ingenting er mindre virkelig fordi det er kulturelt, lingvistisk eller historisk, spesielt hvis ikke det ikke finnes noen universell eller tidløs virkelighet som den kan sammenlignes med – noe mer?

Dommer/autoritet: Du sier at det finnes et uendelig antall meninger …

Derrida: Nei, bare at det aldri finne kun én …

Dommer/autoritet: Du sier at alt har samme verdi ...

Derrida: Nei, bare at spørsmålet må stå åpent. (Fra: Postmodernisme for begynnere, Appgnanesi og Garrat, 1995.

Ndg Gramsci, ekteskap, sosialisme og nihilisme, se følgende:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

Det ser virkelig ut for at McGrath her og i resten av boken sliter med visse dikotomier eller indre, «ulogiske» kontradiksoner. Han presiserer ikke forskjellen mellom ulike former for og essenser i de mange emosjoner som er i spill, mellom emosjon og emosjon, og deres legitimitet, omskiftelighet og «begrunnelse». Det skjemmer hele boken, selv om jeg godt forstår hva han mener, for ikke å si antyder. https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html

Det kan derfor hvile noe usikkert i MacGrath’s fremstillinger, helheten tatt i betraktning, noe «kristent» navlebeskuende. Han bringer dessuten lite nytt til torgs her, men han gjør sin ting på en konsistent måte som kan få noen til å se tingene med friske øyene og gi oss visse ideer eller nye visjoner, til og med. Jeg har selv behandlet emosjoner i veldig mange innlegg her på bloggen tidligere og må bare nøye meg med å oppfordre til fordypning, hvis det nå virkelig er noen dybde, for noen, å fordype seg i.

McGrath forteller om C. S Lewis at han la veldig stor vekt på den subjektive siden av troen og dens begrunnelse. Måten vi føler om oss selv på, om verden og Gud, gjør et dypt inntrykk i våre liv. Kristentroen medfører en affektiv forandring i våre emosjonelle liv, ikke bare en tankemessig tilpasning.

Vi kan simpelt hen ikke ignorere spørsmålet om hvordan det føles å eksistere i denne verden. Noen teologer frykter slike spørsmål og de vil medfører at kristentroen reduserer kristentroen til først og frem å dreie seg om subjektive emosjoner og lengsler. I seg selv er en slik frykt ikke helt uberettiget. Det kan skje at kristentroen kollapser og begrunnes i en slags fantasiverden som vi finner opp kun for å tilfredsstille lengselen etter mening eller i frykt for at våre følelser ikke er tilstrekkelig sterke. s 129.

Hva Karl Popper kalte våre «ultimate spørsmål» ligger over våre rent intellektuelle evner og logiske bevisrekker. Problemet er ikke troen, et naturlig og uunngåelig behov i oss, men en overflatisk dogmatisme som nekter å erkjenne det menneskelige behov for å tro …

Tvil er en del av våre intellektuelle og emosjonelle livrutiner, skriver McGrath. … vi er, som Bertrand Russel sier, nødt for å leve uten den sikkerhet vi ofte søker å bygge på … s 94 f

Han forteller videre: Som Dorothy L. Sayers før meg, ble jeg forelsket i det kristne tankemessige paradigme, ikke i Guds person. Den var en «eros» i mitt sinn og min søken. … Etter hvert som jeg for alvor begynte å forske på hva det var jeg hadde omfavnet, begynte jeg sakte å forholde meg til de relasjonelle, estetiske, emosjonelle og de imaginative aspekter av troen. Disse aspektene var helt fraværende i mitt ateistiske verdisyn (Worldview, eller Verdensbilde, meg). Alle brikkene i puslespillet falt på plass etter hvert. … jeg unngikk en rent cerebral eller emosjonell begrunnelse for troen, s 88.

Slik jeg ser dette, er det noe forunderlig og samtidig underlig eller rart at McGrath ikke ser det jeg kaller det juridico-religico-paradigme i alt dette. Han ser ut til å henge fast i underliggende «forhold» som bare delvis kan forklare troen eller sette den inn i denne større sammenhengen.

For mennesket har ikke bare behov for å avklare og forholde seg til rent metafysiske eller emosjonelle agenser, som jeg kaller dem, påvirkningskrefter med reell forandringskraft i seg og som dikterer eller appellere og drar mot bare enten det fysiske eller det metafysiske, mot kun det kognitive og emotive livsaspektet.

Troen har en juridisk side så vel som en religiøs side og disse sidene er like sammenknyttet som de er «skilt», de er komplementære og ikke konkurrerende. Vi kan ikke dele dem opp og forholde oss til dem hver for seg, for da blir det hele fort et spørsmål om prioritet og hierarki, og da et valg mellom intellektuelt eller emotivt, et skille som lett kan ende i en ontologisk forståelse som rangerer alle mennesker av tro og putter dem inn i forskjellige båser. (Selvfølgelig har jeg ikke noe i mot hierarki og kategorisering som sådan. Og når det kommer til nivåforskjeller, så er det axiomatisk eller selvinnlysende at slike finnes og at disse faktisk neglisjeres i altfor stor grad av de SAP-avhengige og hypermagikerne og «de servilt betinget emosjonelt korrekte»).

Troen er like mye religion som juss. Ser man ikke dette, havner man lett i hypermagi hvor godheten blir posering og et instrument man kan manipulere med, om aldri så subtilt og umerkelig, for mange, som lett lar seg dupere. Man holder seg for god til å snakke om og reflektere om hva magi er for noe, den tilhører en annen epoke, mener man, en epoke man har transcendert til bedre, vil man hevde, mens magien florerer og romsterer som aldri før, forkledd i nye gevanter og helt uten at sosiologien, antropologien og psykologien, (SAP), kan komme med noen meningsfull og såkalt empirisk fundamentert forklaring som helst.

Går man liksom fra den intellektuelle tilnærmingen og til slutt havner i den emosjonelle tilnærmingen, for godt, liksom, forlater man i grunnen dem begge og i begge tilfeller mister man lett av syne den rent praktiske side av både religionen og troen. Man knytter ansvaret og friheten til emosjonene og emosjonene og den da begrensede og begrensende friheten til selve ansvaret, et ansvar som i alle tilfeller bestemmes av et grunnleggende menneskesyn. Mennesker som fristes til å bli hypermagikere (se linkene) – uten å være klar over det – er ofte svært gira på prosess og prosedyre, på det formelle og på formalitetene, på detaljene mer enn på helheten, på det estetiske og ikke det genuint etiske – slik vinner de tid samtidig som de flykter fra og slipper å konfrontere det vesentlige og de dypere spørsmålene. Som narsissister funker de svært godt for andre narsissister.

Det er rart at McGrath ikke ser ut til å ha øye for at det faktisk kunne være emosjonene som var primære, eller selve utgangspunktet, i den prosessen han beskriver, der han gikk fra det kognitive til det emotive, kan vi si. Det virker ikke som om McGrath ser at emosjonene er en del av gudsbildet, det bilde vi er skapt i, av Gud. Han ser ikke at de kan ligge under, uten at man er klar over det; at de virker slik det autonome nervesystemet virker, automatisk, og som en slag konstitusjon under hele metabolismen, hele mennesket bios, så å si. En annen måte å si det på, som jeg ikke helt liker er at emosjonene kan sees på som CPU’en med sin hardware og følelsene som en software; de spiller på lag og fungeringen til den ene kan ikke tenkes uten den andre. Og alt dette selv om McGrath oppskatter emosjonene og det emosjonelle, og deres betydning både eksistensielt og eksistensialt.

Han ser imidlertid ikke emosjonenes potensiale både for å misbrukes og manipuleres, at emosjonene ikke er så essensielle eller konseptuelt objektifiserte og «stabile» som mange tror de er. Han burde med andre ord vært mer åpen for dette. Som en del av gudsbildet er de faktisk skadet noetisk av arvesynden, kan vi si. Derfor kan emosjonene ikke «se» virkeligheten klarere enn alle de andre menneskelige reseptorene for troen og det behovet for gudstroen som han beskriver, på linje med fornuften og viljen eller viljesretningen. For å si det på nok en annen måte: McGrath kan ha glemt å få med seg at emosjonene kan ha ligget i ham latent, underbevisst, og at det er denne latensen i seg selv som «på det rette tidspunkt» har utløst den nye tilnærmingen han fikk til kristentroen, fra den intellektuelle til den mer «emosjonelt» betingede, og dermed ut i og ut fra det trosspranget som for ham og alle oss andre viste seg å bli svært fruktbart.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

McGrath syne å henge fast i det som jeg kaller SAP-paradigmet og hvor det juridico-religico paradigme er helt fraværende. Uten dette aspektet, er SAP et helt uegnet paradigme skal man «forklare» og «forholde seg til» både kristentroen og den islamske troen. Man skjønner ingen av dem og havner da i et slags ingenmannsland. Man skjønner ikke at dogmer teller og at dogmene er like avhengig av og like førende for både det emotive og det kognitive aspektet. Gud vil ha ansvarlige og frie mennesker som er i stand til tenke – og leve - juss samtidig som man tenker og lever på en metafysisk premiss eller presupposisjon. Når den jødiske filosofen Martin Buber – som McGrath nevner – snakker om forholdet mellom Gud og mennesket som et forhold mellom en Du og en Jeg, og ikke et forhold mellom et du og et Jeg, tenker han på en essensielt juridisk Gud og et grunnleggende vesentlig juridisk Menneske, ikke bare et emotivt eller kognitivt menneske i forhold til en emotiv og kun kognitiv Gud. Det kan ikke være tale om et enten eller mellom Agape og Eros. Når McGrath nevner «eros», snakker han om sitt eget paradigme, et paradigme han forlot da han beriket forlot da han gikk fra en intellektuell tilnærming til en mer emotiv tilnærming, - en fatal og helt unødvendig dreining, slik jeg ser det, og grunnen er at det juridisk-religiøse aspektet var helt fraværende fra starten av.

Hele Vestens aktuelle problematikk ligger i denne forvirringen – og i denne mangelen på mot og frimodighet - og vet ikke hvordan den skal komme ut av den, (fordi man ikke er bevisst på at dilemmaet, paradoksene og antinomiene foreligger). Vestens kristentro tvinges dermed inn i et hjørne: Enten føler du eller emoverer, slik jeg gjør, eller så er du en kald cerebral type som tror han er noe bedre enn andre. Det sier seg selv at i dette klimaet ligger samfunnet helt åpen for å bli inntatt eller hærtatt av det jeg kaller «de servilt betingede korrekte emosjoner» og hvor den som makter å posere mest godhet, faktisk vinner – en fullt ut ufortjent «markedsseier».

Man velger – i stedet for å møte den eksistensielle utfordringen face en face - så å si å leve i forvirringen og i og med sitt utilstrekkelige paradigme, som altså utelukker både det religiøse og juridiske i dette å være menneske, rett og slett. (Det er både tryggest og sikrest, liksom). Derfor forstår man ikke islam og mangler forutsetningen til å forholde seg sakssvarende til islam. Man nekter seg selv og andre å se at islams tro, islamsk juss og islam som religion og religiøsitet er paradigmatisk helt ulik – og helt inkompatibel - den juss og den metafysikk og følgelig det paradigme man faktisk finner i kristentroen, et paradigme man ikke kan løpe fra og som er apodiktisk og «fullstendig praktisk» nødvendig. Man tror at apodiktiske spørsmål som «logisk nødvendighet» ikke eksisterer; og dermed gjør man seg villig vekk til blinde som med logisk nødvendighet da lar seg lede av blinde.

Når så McGrath kritiserer D. Sayers for å fokusere på de kristne dogmene og trosbekjennelsene, undervurder han Sayers emojoner og den muligheten for at Sayers fokus faktisk ikke kan tenkes uten at hun først «emoverer». Han utviser dermed ikke liten forakt både for seg selv og hans egen opprinnelige tilnærming og for Sayers tilnærming, som han forsøker å gjøre tannløs og egentlig irrelevant. Dette sier så mye om McGrath’s egen faktisk begrensede tankeunivers og tenkemåte nå, i og med boken. Spørsmålet er heller ikke: Hva kommer først, det kognitive eller det emosjonelle? Nei, her må det gis et svar, i stedet for et spørsmål: Det gjelder å se både det juridiske og det religiøse i ett og samtidig. Vi er ikke bare synder og frelst, for å snakke med Luther, vi er både juridiske og emosjonelle mennesker samtidig, og ikke bare delvis det ene og så det andre, eller omvendt.

Emosjon og tanke er like verdifulle og uten det ene, ikke det andre, så viktig er dette. Gud ser oss i et holistisk perspektiv, i Kristus, alltid i Kristus, og aldri utenfor Kristus, både som verdslig og himmelsk konge og Frelser, en Frelser som – i kristentroen - elsker oss både som tenkende og følende mennesker, fullt ut. Vi skal derfor ikke legge annet en saklige bånd på oss når vi er skeptiske til islams hellige skrifter og islams grunnholdning til verden og menneskene, holdninger som bunner i både det religiøse og det juridiske, i prinsippet, og i det rent teologisk. Hvis vi forholder oss kun emotivt motivert eller emosjonelt betinget til islam og muslimene, undervurderer vi det hele, både religionen som sådan og mennesker vi mæter ansikt til ansikt. Vi uansvarliggjør oss både selv og dem og faller for fristelsen til også å fordømme til og med saklig islamkritikk, en veldfundert – og mild - kritikk basert på kildene selv, med «innestemme», til og med. Vi lar oss da friste og falle for behovet for å isolere mennesker eller utestenge dem fra debatten, mennesker som fortjener bedre, om ikke for annet, så for å ha sett og tatt konsekvensen av den bar så altfor utbredte kristne feighet som nå gjør seg gjeldene og gjennomsyrer nær sagt av alt som heter kirker og menigheter og annet organisasjonsliv, inkludert all politikk og foreningsliv.

I den dominante diskurs og det hegemonielt herskende og snevert elitistisk mediale paradigme, vil man være tilnærmelsesvis fremmed for følgende rasjonalitet og juridisk-religiøs tankegang, og man hverken ønsker eller kan se følgende:

«Et (politisk) parti kan ha ambisjoner om å dominere det offentlige liv, men det bør aldri invadere den private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke tilflukt i. Likevel har ikke fascismen bare forsøkt å styre Italia, den har også forsøkt å monopolisere kontrollen over den italienske bevissthet. Fascismen er ikke fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers bevissthet, den vil «omvende» alle italienere … Fascisme gjør også krav på å være en religion … og dessuten har fascismen et religiøst korstogs høye mål og inhumane uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes». (Den antifascistiske avisen Il Mondo 1041923, (I Hagtvet m fl, Politikk og religion s 78).

«I likhet med andre nye religioner henter ikke leninismen sin styrke fra de mange, men fra et lite antall entusiastiske omvendte hvis nidkjærhet og glød gjør at hver og en av dem har samme styrke som hundre likegyldige. Som andre nye religioner ledes den av dem som kan kombinere den nye ånden, kanskje oppriktig, med å se et godt stykke lenger enn sine tilhengere. Politikere med minst en gjennomsnittlig dose politisk kynisme, som både kan smile og se bistre ut, flyktige eksperimentatorer som av religionen er frigjort fra sannhet og nåde, men ikke er blinde for fakta og erfaring og derfor åpne for anklagen (overfladisk og ubrukelig ettersom det er politikere som er involvert) om hykleri. Som andre nye religioner synes den å trekke frihetens farge og munterhet ut av hverdagslivet og i stedet tilby en grå erstatning i tilhengernes uttrykksløse ansikter. Som andre nye religioner er den skruppelløs. Som andre nye religioner er den fylt med misjonsglød og økumeniske ambisjoner. Men å si at leninismen er troen til en forfølgende og propaganderende fanatisk minoritet som ledes av hykleri, er tross alt ikke å si noe mer eller mindre at det er en religion og ikke bare et parti, og at Lenin er en Muhammed og ikke en Bismarck». (John Meynard Keynes, 1925, i Hagtvet s 80).

Parafrasering av meg:

Partiet islam har ambisjoner om å dominere det offentlige liv, derfor bør vi motsette oss at det invaderer den private, individuelle bevissthet som alle har rett til å søke tilflukt i. Likevel har ikke Islam som parti forsøker å styre Europa, den har også forsøkt å monopolisere kontrollen over den folks bevissthet. Islam er ikke fornøyd med å ha makt: Den vil også eie hver enkelt innbyggers bevissthet, den vil «omvende» alle. … Islam gjør også krav på å være en religion … og dessuten har islam et religiøst korstogs høye mål og inhumane uforsonlighet. Den vil ikke tillate lykke for dem som ikke er frelst, og den tilbyr ikke noen vei ut for dem som ikke vil døpes. (Den antifascistiske avisen Il Mondo 1041923, Hagtvet m fl s 78).

Se denne velig viktige, etter min mening, og de følgende, som her er like viktige, for å få et større perspektiv, om ikke annet:

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/bertrand-russel-m-fl-parafrase-fiksjon.html

Om hvordan Geisler, Tacellig og Kreeft takler toleranse – og eventuell universalisme:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

Geisler – fantastisk bra - om Aquinas "syn på sakene»:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Om Pico Mirandola og bl a Cassirer her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/har-vi-i-det-hele-tatt-lrt-noe-og-hva.html

Politisk teologi?:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/politisk-teologi-ragnar-misje-bergem.html

Mer om Pico her: