De aller fleste vil ikke bry seg det døyt om hva jeg nå skal skrive. Det vil ikke angå dem. Kanskje fordi det jeg skal skrive om ikke angår noen som helst. Det dreier seg bl a om å forklare hva et intervju er for noe, dvs hva et godt intervju er, i Giljes øyne, og om et forsvar for hvorfor forfatteren da aldri kan komme opp med et ideelt intervju, hvilket han beklager, fordi han setter idealet av et intervju altfor høyt. Idealet for et intervju umuliggjør dermed selve intervjuet (hvis det skal være menneskelig og derfor ufullkomment).
Forfatteren er en redaktør, i Dagen. Han forbereder sine lesere på at de intervjuer avisen setter på trykk, med nødvendighet ikke er fullkomne, fordi jo alle kan gjøre feil noen ganger. Ideal og virkelighet er nemlig ikke helt identiske.
Tarjei Gilje går imidlertid forholdsvis stille i dørene. Han fremstiller sin sak på en vært lavmælt måte, en strategi som passer når han forsøker å skjule det lavmål han befinner seg på både journalistisk og som redaktør. Se: Et lavmål i Dagen, midt på lyse dagen
Redaktøren røper i og med det han skriver at han må leve i en fryktkultur, en kultur som frykter kritikk nær sagt rundt ethvert hjørne. (Jepp, det hører med til redaktør-rollen). Artikkelen er få så vidt en ansvarsfraskrivelse: Vi kan for ettertiden ikke kritiseres, fordi vi har advart mot at alt vi produserer av intervjuer ikke når opp til idealet av hva et intervju er for noe. Redaktøren må leve i konstant virkelighetsflukt. Og virkelighetsfrykt. Han er tydeligvis livredd for å støte eller krenke noen. Han skjønner ikke at folk helt uten hans nedlatende belæring utmerket godt skjønner og vet at virkeligheten kan være noe helt annet og mer frodig enn det som kommer frem i et intervju. Han skjønner ikke at det meste naturlig av verden er orden faktisk skaper virkeligheten og at det er dette han er redd for. Han er derfor nødt til å forsikre seg om en slags forhåndstilgivelse fra sine lesere og dermed mener han at har ryggen fri. Han kan unnskyldes allerede før han har skrevet et ord. Behovet for perfekt fullkommenhet er med andre ord prekært, påtakelig og absolutt. Hovmodet er enormt og like stort som usikkerheten. Redaktøren er livredd for å bli misoppfattet av noen, livredd for å støte, og misoppfatter dermed rollen sin, som er å presentere virkeligheten ut fra sitt temperament, basert på fakta, innsikt og sunn dømmekraft. Han har ingen vei utenom enn å fremstille seg og oppfattes seg selv som nærmest uangripelig, på forhånd. Før det altså muligens med nødvendighet reises kritikk.
Ville han f eks ha våget å sette på trykk et intervju med en muslim som forsvarte vold ut fra islams hellige skrifter, i Allah og profetens navn? Dilemmaet utspilles her: Stanghelles paradoks - når terroister kan frikjennes. Ville han tåle at bibeltekster som var klare mot homofil praksis og kirkelig vigsel av aktivt homofile prester? Neppe; han har faktisk angret bittert på og bedt om tilgivelse offentlig for at han – uforvarende - ga en prest spalteplass om dette: Bibelen anses som en krenkelse av mennskeverdet. Og se her om dilemma og mennskerverd i islam
Ikke rart da at veldig få vil bry seg med hva han skriver og at vel ingen vil ta bryet med å bringe til torgs at man faktisk føler seg brydd av kommentaren. Man vil skjønne at å snakke med en slik redaktør, vil være det samme som å snakke mot en vegg, en redaktør som vil svare med «den kaldeste av alle kalde stemmer», i den tro at han er from og servilt korrekt, se her Robotstemmen - den kaldeste av alle kalde stemmer.
Man vil skjønne at behovet for å fremheve sin egen fromhet og prektighet ikke er en avis’ primære oppgave og at en slik egenforguding faktisk er kontraproduktiv på avisens rolle og oppgave i den store diskursen. Man vil ikke helt uten grunn faktisk ikunne spørre seg om en slik avis kan være kristen i det hele tatt. Det er å håpe at i hvert fall noen vil svare: Snarere tvert imot.
Fikk f eks en Han Nielsen Hauge slik innflytelse som han fikk på kristen-norge ved å reise land og strand rundt for å fremheve seg selv og sin egen moralske – eller hypermagiske - fortreffelighet i skrift og tale som spesielt prektig og kulturelt eller politisk korrekt?
Tanken på at veldig få som eventuelt leser Giljes artikler vil makte og tore å se dette, gjennomskue «rollespillet», - det smerter. Få vil skjønne at Gilje er drevet frem av et mer eller mindre skjult ønske om å begrense ytringsfriheten og det frie ord og at denne tendensen gjør seg gjeldende fordi han vil beskytte visse religiøse interesser, allahianske interesser; til syvende og sist demokratiet, hvis man skal tenke prinsipielt. I praksis betyr dette at han drives av frykt, irrasjonell frykt og en form for oikofobi, frykt for «det egne», ja, til og med den egne kristendom, selve den judeokristne tradisjon og kultur. Han kan etter min mening klassifiseres som en selvserviliserende hypermagiker som gjør alt han kan for å servilisere så mange som mulig rundt seg. Det ser ikke ut for å være grenser for hvor langt han er villig til å gå for å stimulere til selvsensur og ja, sensur, rett og slett, for å komme Allah og profeten i møte med åpne armer og et lyst sinn. Han kan – dessuten - sies å være like mye pride-ofil som islamofil: Se her mer om hypermagi og emosjoner og følelser på villspor. (Han vil kanskje se det som et kjærkommet kompliment).
Leserne vil – bare muligens - ut fra den rene sløvhet og store tilfredsstillelse med tingene som de nå engang er - anse en slik selvforherligelse som kvalm og helt unødvendig. Ja, men noen, og de er antakelig veldig få, vil faktisk med god grunn føle seg personlig krenket over at redaktøren og avisen ikke tiltror leseren noen som helst kvalifikasjon for i det hele tatt å lese avisen – korrekt, og da mener jeg både «riktig» og emosjonelt eller politisk betinget korrekt, og derfor «riktig» servilt.
Gilje har tidligere gjort sitt for å beskytte bl a comerad in arms Johannes Morken, se her om hypemagi som fromhet og sadistisk empati og se her i samme gata om legen Horn og redaktør Morken og og se her mer om kristne redaksjoner og kameraderi og Gilje tør ikke ta inn et saklig islamkritisk innlegg på eget "frie forum" i Dagen – alt for å beskytte en kameraten Morken, ser det ut for. (Kvalme utelukkes!). Hvilken annen konklusjon kan man trekke? Snart dagen for Dagen? Og Et "morkt" mørke i Dagen og Fordømmer drap, men ikke betingelsene for drap
I fortsetningen her ber jeg evnetulle lesere tenke på «islam per se» som et potensielt intervjuobjekt og at intervjuet foretas ansikt til ansikt med fromme muslimer. (Jeg tror nemlig at Giljes artikkel egentlig – i hvert fall implisitt - er en apologi for islam. Han vil slå to fluer i samme smekk. Han vil beskytte islam og gjør det vikarierende ved i stedet å snakke om intervju og intervjuobjektet. Slik beskytter han seg selv med å komme inn til selve kjernen i problematikken).
Giljes «kronikk» i kortform (den fortjener ikke å bli sitert verbatimt i sin helhet):
«INNSPILL: KULTUR: Kunsten å spørre godt … Intervju. Det er et nydelig ord. Det betyr å se mellom. Den evnen kommer ikke av seg selv. Heller ikke for journalister som lever av å intervjue folk.
I den offentlige debatten hører vi ofte begreper som identitetspolitikk og polarisering. Slike ord brukes som regel for å kritisere noen som mener noe annet enn en selv. I noen tilfeller har de som snakker gjort en stor innsats for å sette seg inn i hva de tenker og mener, de som angivelig bedriver polarisering. Andre ganger ser det ut for å være fordommene som snakker. Eller misforståelsene. Det er ikke alltid lett å skjelne mellom de to».
Kommentar: Se her ja, her sikres retretten. Han ber om nåde hvis han overtrer «reglene» her. I seg selv betyr dette at han ber om fremtidig absolusjon.
«Men når vi ikke gjør det, risikerer vi å tillegge motparten motiver vi ikke vet om motparten har. For en ting er å ha misforstått, og så snakke ut fra det man faktisk tror er sant. Noe annet er det å vite bedre, men å likevel holde fast ved et forenklet eller usant bilde av virkeligheten».
Kommentar: Hvem kan være uenig i dette. Her appellerer redaktøren til ting alle er enig i. Han bekrefter dermed at han er på parti med «dret sanne og riktige. Han erklærer seg dermed uskyldig, faktisk uten at noen har anklaget ham for noe som helt.
Gilje: … «Intervju er en samtale der en part innhenter informasjon fra en annen part», heter det i Store norske leksikon.», skriver redaktør Gilje.
Han ruller videre: … Et intervju er et møte mellom mennesker, et forsøk på å forstå den andre. Litt som når en skuespiller prøver å gi skikkelse til et annet menneske.
Kommentar: Gilje vet at han «skaper» intervju-objektet, at han ikke kan unngå å projisere eller overføre i en eller annen form, - han vet at han «skaper» verden og at han følgelig ikke kan unngå fordommer per se. Det det kommer an på er om han er villig og redelig nok til å knytte noe av det som vesentlig knyttes til objektet, til dets tro og bindende trossetninger bl a, og at det faktisk å yte objektet rettferdighet, bl a ved at man ikke å underslår dette vesentlige, med den begrunnelse at man heller må skape det riktig bildet av objektet, slik at objektet da blir skapt i intervjuerens bilde og ikke i det bildet intervjuobjektet har dannet seg av seg selv og fordi dets tro binder ham til dette bildet?
På en helt ideell måte?
Gilje: Man tar med seg den bagasjen man har, i form av kunnskap og forståelse, men også evne til innlevelse. … Man tar med seg den bakgrunnen man har, men oppgaven er å lytte til den andre. Jobben består ikke i å gi fra seg mikrofonen eller notatblokken, men å lytte til den andre og fortelle hva man ser og hører.
Gilje: … oppgaven er vanskelig … Men journalistens privilegium er likevel å få prøve.
Kommentar: Her ber Gilje om forhåndsnåde. (Vil han synde på nåden? Hvor grådig er angsten her?). Redaktøren frykter – tilsynelatende helt i sin alminnelighet - krenkelser, han er redd for at noen skal føle seg krenket. Han oppfatter et demokrati som en samfunnsform hvor det skal være minst mulig krenkelser. Han synes ikke å vite at enhver journalist har en rettet til å vise intervjuobjektet hva han skriver i intervjuet og hvordan han utformer det, (bortsett fra layout), men dette kan han ikke tillate seg å unne leseren å få konstatert. For hvis han hadde gjort det, ville han straks ha fremstilt seg selv som noe mindre korrekt. Han ville frata seg selv den status han tilskriver seg selv, nemlig som prektig og korrekt, som (usedvanlig) empatisk.
Og dessuten: Den profil Gilje tegner av seg selv er en profil som lydig vil at alle skal underlegge seg et regime hvor det å krenke er forbudt og et system hvor alle er like lydige – eller servile - som han selv er, eller fremstiller seg som han er.
Gilje vil åpenbart skåne de svake. Ja vel. Han vil kritisere de som kommer med krenkende uttalelser og synspunkter. Det er hans egentlige åpenbaring. For å krenke er galt i seg selv, uansett, overalt og overfor enhver.
Krenkelser skal ikke forekomme i Giljes hode og optikk, ja, ikke noen hoder overhodet. Ingen skal kunne tenke at krenkelser faktisk er av demokratiet selv, at de er en forutsetning for demokratiet.
Han forlanger de «rene og ranke». De krenkelsesrene, de som ikke kan krenke. Han tåler ikke at noen skal føle seg krenket, for det forutsetter at det fins noe og noen som krenker og disse kan ikke tilhøre min krets; de har ikke plass blant «oss».
Han tror kanskje til og med at selve kristendommen er en krenkelse, se linker over, sett med visse muslimers og visse vestlige akademikeres øyne. Han skjønner ikke at vår ytringsfrihet bygger på den moralsk høyverdige norm som sier at det faktisk er nødvendig å krenke, at det faktisk må anses nødvendig at folk føler seg krenket, nødvendig at trossystemer som krenker retten til å krenke ved å ville forby denne retten, også kan og må krenkes (skal de herske trosfrihet osv). At vår ytringsfrihet er en konstitusjon og et system som hindrer og forebygger det som er en enda større krenkelse, nemlig den krenkelsen det er å ville undertrykke andre og kanskje til og med utrydde eller undertvinge andre. Den hellige krenkelse det er å forlange underkastelse under en helt annen gud, et halt annet narrativ, en helt annen frelse, en helt annen ånd. Han skjønner visst ikke at det er dette som selve forutsetningen for at vårt demokratis skal kunne fungere sunt, sterkt og godt, og at det i dag faktisk er en forutsetning for at kristendommen og Jesus-troen. som han liksom skal representere, skal få levelige vilkår i landet og folket.
Det vi burde debattere og kritisere - religionen som bryter med vårt lovverk og menneskerettigheter - blir høflig skånet for all vesentlig og essensiell, og kort sagt, saklig kritikk. I stedet ser vi at aktiv anvendelse og fornuftig bruk av de lover og rettigheter som skal beskytte og opprettholde vår frihet og vårt demokrati, i stedet blir gjenstand for irrasjonell frykt og ufin, hårsår og moraliserende kritikk, og systematiske forsøk på utfrysing, shaming og blaming. Man tør ikke å se at da har slike kristne gjort seg til supremascister, til egenoppnevnte moralsk overlegne og moralsk uklanderlige mennesker, og til dommere med rett til å dømme, og til en kimære som ikke eksisterer annet steds enn i deres egen skrøpelig fantasi.
Gilje, så spakt, korrekt, lavmælt og innsmigrende - til en grad man nesten kunne beundre ham for å være i stand til prestere - men likevel på et lavmål som flere burde legge merke til og kommentere:
«På en måte skulle vi alle vært forskere. De kan operere med en annen grundighet. … de kan presentere svarene med en større sikkerhet. Men vi har ikke tid til at alle skal være forskere. … underveis kan journalistene skrive historiens kladdebok, som VGs politiske redaktør Hanne Skartveit så fint sier det. Og det er slett ikke alt forskerne kan svare på heller. Ofte trenger vi skjønnlitteratur for å forstå. Og også den har begrensninger».
«… Hvis journalisten ikke ser den andre, men kun opererer ut fra sin egen horisont, er det ikke noe egentlig intervju som finner sted. … artisten Frank Zappa skal en gang ha sagt et rock ’n roll-intervju består av at folk som ikke kan skrive intervjuer folk som ikke kan snakke og formidler til folk som ikke kan lese».
Gilje viser til en autoritet: Svein Brurås: «Journalisten har ingen dikterisk frihet. Det journalisten forteller, skal være sant – i alle detaljer.»
Det betyr ikke at alt som er sant skal i avisen. Men det betyr at vi skal gjøre det vi kan for å forsikre oss om at det vi skriver er sant. Det varierer nok i hvilken grad vi lykkes med det … der må ambisjonsnivået være. Også når det … innebærer å stille spørsmål som utfordrer oss selv.
… For alternativet, nemlig å bare se det vi vil se, kan være ganske brutalt for dem vi da ikke får øye på. (Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, 090920).
Ha, ha …
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar