Stålsett og Trumf - hva er sammenhengen?

Tidl. biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, er dømt til betinget fengsel fordi han har hjulpet en asylsøker som ingen rett har til opphold og arbeidstillatelse i landet. Han anker ikke dommen, han kan derfor risikere å måtte gå i fengsel, fordi politiet (aktor) har anket dommen.

Politiet mener at loven må ha forrang foran Stålsetts lidenskaper, storhetsvanvidd og hjelpetrang, en trang som han gir etter for, idet han bevisst velger å føle en praksis som bryter med lovens ordlyd og hensikt. Stålsett mener at hans gode intensjoner bør ha forrang i forhold til lovgiverne og Stortinget, som gjennom loven, ikke levnet tvil om at loven må gå foran, klokelig nok. For det fins konsekvenser av Stålsetts kriminelle forhold som undergraver den alminnelige rettsfølelse. At den tidligere biskopen så viser til stor sympati for sine kriminelle handlinger både i fagforeninger og andre institusjoner, rokker ikke ved det faktum at en oppmykning av loven – hvilket er Stålsetts politiske målsetting – i praksis vi åpne for mer kriminalitet, større praktisk og moralsk forvirring og mindre respekt både for demokratiet som sådan og for alle myndigheter satt til å forvalte demokratiet og dets tradisjoner. I og med all den «varme» støtte Stålsett blir utsatt for, legges det uheldige føringer på demokratiet, og med en kald forakt for det samme i bunn. Demokratiet i seg selv er begynt å undergrave sin egnen selvrespekt.

Stålsetts holdning er grunnleggende anarkistisk begrunnet, for ikke å si populistisk. Han legitimerer egne handlinger i egen samvittighet med forsøk på å overbevise seg selv og andre. Det synes ikke å tynge ham. Han gjør seg dermed til en slags moderne utgave av en «fyrste av Guds nåde», ja, han setter seg til og med opp over fyrsten: Han gjør seg selv til Gud. Han krever tilbedelse. Han anser seg selv berettiget til å sette sin egne kriminelle handlinger opp til forbilledlige. Han forsøker å overbevise om at det er han som har den rette tolkningen av Grunnloven, som begrunner seg på vår kristne og humanistiske arv. Stålsett har satt seg til overdommer over hvordan vi skal forstå og praktisere Grunnloven i våre egne liv, på permanent basis, i alle sammenhenger, politiske så vel som private. Han vil ikke ha likhet for livet, han vil at noen skal være mer like enn andre. Og ønsker en generell holdnings i befolkningen, og hos lovgiverne. Han mener at politikere bør avskrive seg sin egen styringsrett, men også sin styringsplikt. Han vil frata oss alle fundamentale styringsredskaper. Han vil erstatte dem med sin egen private moral, sin egen samvittighet. Han dyr seg ikke fra å bruke Luther: Her står jeg, og kan ikke annet. Stålsetts gode samvittighet heves sannelig opp på et høyere nytt, sublimt nivå. Her skal til og med Luther stå skolerett i Stålsetts klasse. Stålsett har gjort seg til en entusiast, en troende som går ut fra at hans egne emosjonelt korrekte konstitusjon har forrangen i alle verdispørsmål, i alle relasjoner, - private åpenbaring som skalle legge absolutte føringer på all politikk. Han ser ikke at han har gjort den han tror han har hjulpet, til et offer, til en skammel han kan tråkke på for å fremheve og opphøye seg selv som den ene prektige i denne relasjonen, og som den eneste hovedperson i denne forestillingen.   

Denne fyren er ikke sann.

Stålsett ser seg selv som en slags inkarnasjon av barmhjertigheten selv. Met dette er en høyst aktivistisk motivert barmhjertighet. Den vil ikke stå seg hvis de plutselig en dag kom 200 000 «ulovlige», men sterkt arbeidssøkende boere fra Sør-Afrika til Norge. Stålsett gjør det til en moralsk høyverdig plikt å sysselsette så mange av disse som man kan, helt privat.

Stålsett vet hva han gjør, han ser at tiden er inne for å røre i emosjonenes grumsete vann. Han vet at det er viktigere for folk å føle at det er gode, å få vist at de er mer emosjonelt høyverdige enn andre, som gjennomskuer spillet og som heller stoler på fornuften. Det gjelder nå og anses som en heroisk gjerning at man setter seg over lovene, i den tro at man står nærmere Faderen og hans Sønn enn alle andre lovlydige, som ikke er så moralsk hæyverdige, og som i tillegg forstår at loven er til ikke bare for å beskytte oss, men også de «ulovlig» selv, og alle dem disse «ulovlige» må antas å vil representere alle andre i en lignende situasjon: Nemlig behovet for forutsigbart lovverk, et lovverks som beskytter mot vilkårlighet – og tyranni.

 Stålsett vet at fornuftens tid er forbi. Han bidrar aktivt til å forringe fornuftens verdi. Han går foran som et dårlig eksempel. Han er som en «entusiast» som er overbevist om at hans egen inderlighet og hans egen intense emosjonelle følsomhet er viktigere. Han er en hypermagikere: Under dekke av å ville hjelpe svake mennesker, i en vanskelig situasjon, får han fremhevet seg selv som mer emosjonelt korrekt enn andre. Han gjør seg servil overfor mennesker som bevisst utnytter ham, for å kunne rette sitt høyst subjektiv betingede etiske skyts mot andre mer realistiske sinn, (men sinn som overhodet ikke er mindre emosjonelt korrekt betinget). Om han i dette dragsuget får stemplet politikere og fremstilt andre som er uenig med ham som forbrytere mot humaniteten og menneskeheten i sin alminnelighet, og derfor som pr definisjon som foraktelige, kalde, beregnende og onde, og som velger å holde hodet kald og tankene klare, det er revnende likegyldig for slike hypemagikere.

Det samme man kan si om Stålsett gjelder selvsagt også Arne Visste, som med et smil kan betrakte hvor lett det er å spille på menneskers emosjoner og dumhet, og – mest fantastisk – på folks behov for faktisk å kunne opptre lovlige forbrytere, en kriminalitet som Kirken nå applauderer og stiller seg bak. Både Stålsett og Visste vet å spille på følelser. De vet å spille, ikke på folks frykt, nei, de spiller bevisst på skyldfølelsen, den nagende tvilen mennesker i et gjennomført ateistisk samfunn går og bærer på, og som aldri kan forløses eller forsones, uten Gud. De driver selv med følelsesmessig utpressing mot andre for å kunne holde ut med egen forlatthet i sitt indre. (Jeg finner ingen annen bedre og mer edruelig forklaring). Det er narsissisme. De spiller sentimentalt på alle sentimentaliteter de kan finne – og på en sentimentalitet de til og med helt bevisst ønsker å produsere, for å øke behovet, et kunstig behov, et helt unødvendig og farlig behov. Et tøylesløst behov. Et behov som når som helt kan løpe ut av kontroll.

De bidrar – sett i et større perspektiv - til å fremprovosere konfliktsituasjoner og krisesituasjoner hvor bare de mest forherdede og nihilistiske vet at de har en fordel. De skjønner ikke at de legger til rette for å etablere en situasjon der bare den mest brutale og hensynsløse er i stand til å gripe makten og ta dominans. De skjønner ikke at kaos er kynikeres beste venn og mest fordelaktige situasjon, selve anledningen de selv har fremprovosert, på «de svakes» bekostning, men – i deres egen optikk - på «de svakestes» vegne. De tror at sentimentalitet nå er den eneste riktige form for autentisitet. De tror at sentimentalitet blir oppfattet som noe ekte, som hel ved, det mest moralsk holdbare, det mest emosjonelt korrekte, ja, edle. De setter i gang et skred av hysteri. Pandoras eske åpnes på nå ny over verden, og de åpner esken med den beste, og mest brave, samvittighet. De ser seg selv som helter. De mener øyensynlig at de har krav på hyllest og dyrkelse - har de lest Apokalypsen og tatt inn over seg de siste tiders virkelighet, og sannhet? Hvor er Kongen over alle Konger i deres beregninger?

Gunnar Stålsett er ingen moralsk helt, han er et politisk katastrofeområde.

For de opportunistiske beregningene ligger der, like under overflaten. Hele skuespillet er nøye regisert. De har satt i gang en charade av et win-win-spill, som de vet mange naive vil bite på, «hook, line and sinker».  Dette er store barn, for ikke å si voksne barn uten anstendighet til å forstå bedre.

Man blir ikke mer god og barmhjertig av konsekvent å bryte fornuftige og velbegrunnede normer, tradisjoner, lover og regler.  Når Stålsett i media håper at dommen mot ham skal fortsette å gi energi til kampen for barmhjertigheten, røper han en skremmende umodenhet. Dette er en djevelsk retorikk, kun egnet til å fordumme, kun innrettet på å akseptere de mest kyniske strategier, ja, denne retorikken oppfordrer i klartekst til organisert kriminalitet. Alt for å fylle de oppblåste egoer mot forestiller om at hovmod er den enste dyd, at synd faktisk er frelse. Det er ikke til å tro at kirkesamfunn, fagforeninger, skoler og media lar seg kollektivt dupere. Det legges opp til et nådeløst emokrati, det motsatte av demokrati. Hypermagikernes servilt betingede – korrekte - emosjoner skal nå i alle sammenhenger utgjøre det absolutte fundament for all moral, alle sannheter, al skjønnhet og all «sann gudstro», en gudstro som ikke kan være noe annet enn rent hedenskap og ren avgudsdyrking, med narsissistene i sentrum, og ved et alter der de vil kreve din svette og ditt blod. Og deres appetitt vil ikke avta. Narsissistene sluker alt som kommer i deres vei, alt som kan brukes til egen fordel. De kommer til å fortære «deg» med hud og hår, for å tilfredsstille seg selv, og den «noble» sak de innbiller seg å fronte. De krever av deg  – helt seremonielt eller retorisk riktig – at du ofrer deg. Ja, de gjør seg til prester som forlanger det evige offer av deg. Kontinuerlig. Det bekymrer dem ikke det minste at de ydmyker deg. De vet at opinionen for lengst har underlagt seg emo-tyranniets jernharde og bare tilsynelatende styre, i humanitetens og kristendommens navn.  

Når Stålsett skryter av at han har betalt arbeidsgiveravgift og pent og punktlig so gar har trukket sin uskyldige «hushjelp» for skatt, kan ikke komedien bli råere. Han sette seg ut over loven, det bryr ham ikke, han forlanger uforbeholden akklamasjon. Han er normativt ekstrem, og folket jubler … stort verre kan det ikke bli, nå i en overgangsfase. For det kommer tider etter dette. Nå er det gått sport å bli lovbryter, illojal overfor demokrati hittil bygget på lov, ikke på emosjonenes tilfeldig diktatur over oss. Bare de mest opportunistiske blant oss, de mest beregnende og følsomt forflatede, kan finne på å gi sin tilslutning til slike mennesker. De fortjener ingen respekt, de fortjener vår forakt.   

Men et behov og et tater der de selv kan føle seg uerstattelige. Behovet for å bli beundret er tydelig vis enorm og det vil øke, ikke minske, - det vil øke fordi de gir grønt lys for folk hvis hovedmotiv er å undergrave vårt samfunn og våre tradisjoner i sin helhet. Dette er svært puerile mennesker; de er ikke naive, de lukter seg frem til svakheter, de spiller på folks usikkerhet og skyldfølelse. De har gitt seg irrasjonaliteten i vold i den tro at de er irrasjonalitetens herrer og det miljø de best av alle kan boltre seg i, for å kunne tjene seg selv best mulig, - og noen vil hylle dem for dette, ja, beundre dem, og slutte seg til dem, med alt de har av empatiske evner, energi og kreativitet. De skjønner ikke hvilke krefter de underlegger seg. De har ikke peil. De er like barnslige som deres oppdragsgivere er, men tragisk nok skjønner de ikke at de gjør seg til frivillige håndlangere for en langt mer bevisst villet destruksjonen enn den de selv opprinnelige ville ha vært i stand til å lodde i seg.  

De nærer et nærmest umettelig behov for å projisere ut den ondskap de selv ikke kan takle inni seg ut på andre. De er utarmet moralsk, de transponerer denne tilstanden over på andre og tilskriver både im-moral og a-moral, og de verste hensikter. De forbanner oss fordi vi ikke eier kjærlighet. De gjør kjærligheten til Gud. De har glemt at det er Gud som er kjærlighet, og ikke omvendt, og de forstår ikke hvorfor. Deres indre kulde må overføres på andre, for at de de selv kan føle seg litt bedre.

På den måten kan disse i dag regne med å få sympati i overflod, fra fjernt og nært, mer enn de i sin villeste fantasi kunne ha forestille seg på forhånd, selv om de er flinke til å lodde «stemninger», og den «ånd» som nå romsterer i befolkningen. De vet at verden vil la seg bedra, de er overbevist om de selv ikke kan la seg bedra. De er gjennomført naive, plumpe, selvrosende og oppblåste. De vet at vi er lettlurte, de vet at de kan lure oss, for tiden ligger til rette for det; de har selv bidratt «så godt der har kunnet» til denne kollektive fortvilelse og egentlig forvirring. De vet i sin maktbrynde at bare de vil tjene på kaos. Utviklingen går i deres favør, og de vet det. Det gjelder for dem bare å stamme skruen. Resten vil gå av seg selv, til deres fordel. De har derfor ingenting å frykte. Nå setter de med lett hjerte og med stor tilfredstillelse i gang et skred og en åsgårdsrei av en ensidig følelsesmessig fundamentert is-moral.

Når Stålsett har begitt seg over og inn i lovløshetens regime, har han samtidig begitt seg inn i det psykologiske området, et område hvor man uten bekymring føler seg konsekvent selvtilstrekkelig. Et område hvor man selv kan føle seg komplett «legitimt» trygg for alle forsøk på korreksjon, eller selvkorrigering. (Narsissimen legitimere seg alltid selv på et stadig mer selvforsterkende, og stadig mer falskt eller illusorisk grunnlag).

Han kan derfor vurderes ut fra helt vanlige hobbypsykologiske betraktninger. og da er det ikke vanskelig å se det skuespillet som utfolder seg og som Stålsett holder ved like – alt i den hensikt å kunne fremstå som moralsk uangripelig og servilt betinget, emosjonelt korrekt. Stålsett er en type som vet at hvis man sier om han at han er en servilt betinget, emosjonelt korrekt person, så vil han takke for komplementet og fremstille seg overfor publikum som om mulig bare enda mer moralsk høyverdig enn han selv innbilte seg egentlig at han var i utgangspunktet. Og folk tror ham og støtter ham: Det skal nå være samlet inn penger til Stålsett, over 50 000 kroner. Han fikk en bot på 10 000 kr. Vanviddet ser ut til å vokse.  

Men grandiose «helter» som Visste og Stålsett vil ikke se og skjønne ironien her. De er ikke i stand til å ta poenget. Deres selforguding kommer i veien. Der makter ikke å se deres stadig mer svulmende selvbildes behov for mental selvekspandering nær sagt inn i det uendelige, deres egen, platte, monotone og selvimperialiserende magalomani.  De makter ikke å erkjenne egen forakt. De har derfor et kronisk behov for selvforherligelse. Det helt utrolig er at de vekker slik begeistring. Folk skjønner ikke spillet, at de blir grovt utnyttet, manipulert og fordervet – i narsissistenes opportunistiske og selvdyrkende «godhetsspill. De skjønner ikke at disse falskt gode spinner sitt nett med en iver som man bare finner i virkelige skrekk-kabinett.  Folk er blitt pumpet huden full av den illusjonen at de ikke kan være noe annet enn gode, - i absolutt forstand. Det er tragikomisk på gigantisk skala. Den nye absolutte moralske standard er at «jeg» og «vi « er gode og derfor flyter det gode kun fra oss selv. Vi trenger så visst ingen frelse, eller syndserkjennelse. Vi kjenner ingen syndsbekjennelse lenger. Vi har ikke lenger innsikt i vårt eget, dypeste indre, ganske enkelt fordi vi ikke har noe forhold til Gud lenger, fordi kirken, ateismen og «de gode» har sørget for at vi har glemt eller fortrengt det.

  

De har glemt å tenke det jeg andre steder har kalt juridico-religico. De tenker og forholder seg kun til den psyko-politico sfæren, og i en tilværelse, og i en forestillingsverden, hvor de tror at alt dreier seg om dem selv og bare dem selv, og de likesinnede de trenger for å kunne undergrave mest mulig der de finner det for godt og mest selbetjent. De betrakter seg som forkjempere for mange, de undertryktes forløsere, for en ny tidsorden.

De er hypermagikere: De flytter fokus fra personen og individene til strukturene og massen, som de vet de kan former etter eget forgodtbefinnende, de har midlene og metodene som skal til for å realisere sine høye, «edle» mål». De bruker meta-moral for å nå både konkrete, aktuelle og langsiktige mål, de tenker dessuten stadig vekk i et langsiktig perspektiv; de frykter konkrete direkte møter med personer av kjøtt og blod, for da må de ta stilling i det konkrete tilfellet; i stedet tyr de til det ideologisk perspektivet, de store linjene. De orker ikke tanken på å konfrontere den enkelt og stille ham ansvarlig for egne handlinger. De tillegger ham alltid de beste motiver. Selv notoriske kjeltringer og folk som innrømmer sitt uærlige spill skal forsvares, i ideologiens navn. De kjører «det store perspektivet» eller «det store spranget» eller «den radikale løsningen foran seg», - de er for edle til å ta hensyn til kjeltringens forseelser forbrytelser. Hvis de legger skylden på noen, vet de at de vil bli betraktet som motstander av «utviklingen» og en som motarbeider rettferdigheten og den rettferdige fordelingen her i verden. Det de frykter mest er å bli stemplet som «kontrarevolusjonære» av sine «comerades in arms». Og blant sine beste og mest nyttige eller formålstjenelige «comerades of arms» finner hypermagikerne nå selvsagt muslimene. De har så å si besluttet at muslimer alltid tilhører de svake gruppene, grupper som trenger spesialbehandling, og en omfordeling av «våre verdier», vår kapital, vårt system. De overlater behandling i de konkrete tilfeller til byråkratiet som iverksetter uten å mukke og med alle midler. De verner om kjeltringene rett til å fortsette å være kjeltringer, uten mulighet for å kunne rense seg, eller fri seg fra reell skyld. De skjønner ikke at de «essensialiserer» muslimer verden over. (Holder dem nede i skylden, så å si, som om dette skulle gi en spesiell eller utsøkt tilfredsstillele). Se bare på beslutningen om å innføre egne uniformer for muslimer på Vy. HRS.  Det vil bli umulig for kunder å protestere mot å bli behandlet av mennesker som systematisk flagger en autoritær og totalitær ideologi og en ideologi som mener den er overlegen. Bedriften Vy vil i tillegg bidra til at det skapes en mer eller mindre splittelse blant ulike muslimer. (Det kan være en fordel for oss, i og med at konfliktlinjene kan bli tydeligere). Noen muslimer vil i utgangspunktet foretrekke «norske» eller vestlige uniformer, av en eller annen grunn. Deres valg kan bli sterkt påvirketat via gruppepress innad. De vil komme til å bli «truet» til taushet og ta valg de egentlig ikke vil stå inne for.

Den samme tendensen til å spille på lag med ekstreme krefter internasjonalt ser vi når «etikkråd» synes det er helt OK å utstyre sykepleiere med hijab her.

Og ta fraflyttingen fra visse bygder som det i det siste har blitt så mye snakk om. Hypermagiske ordførere klager til sentrale myndigheter og ber om flere midler, dvs flere instrumenter til å fortsette sitt arbeid for å kunne forherliggjøre seg selv, idet de bare roper høyere og høyere om å i det uendelige få bruke egen posisjon som en hellige fullmakt for å forsvare «de svake».

Med færre midler til disposisjon for å utbe sitt «evangelium», vil de bli oppfattet som mindre rettferdige, mindre barmhjertige. De vet at de av sine «comerades in arms» vil bli oppfattet som forrædere eller kontrarevolusjonære i kampen for den gode sak, for ideologien som ikke kan feile og som derfor krever «Der totale Krieg». Derfor må de da også krisemaksimere, men uten å tørre å avsløre hvilke forfengelige lidenskaper de egentlig drives frem av. De fører alle problemstillinger over i det ideologiske perspektivet, de orker ikke å møte den enkelte; å møte personer blir en påkjenning for dem som de ikke kan bære alene, fordi de da kanskje ville ha innsett at alle mennesker er ikke like gode som dem selv, på bunnen. De foretrekker ideologienes slagmark fremfor det personlige møte, ansikt til ansikt. De vil ikke sette seg opp til moralske dommere, simpelthen fordi de ikke har noen standard annet enn sin feige relativisme å vurdere alle ting, individer og forhold ut fra, objektive prinsipper som muliggjør rettferdighet. I stedet flykter de inn i sin emosjonelt betingede, servilt betingede emosjonelle univers, hvor de tror de kan føle seg trygge og gagnlige i møte med enhver «utfordring», som de ofte kaller de virkelige problemene. De er livredde for å bli avslørt som de falske og ikketroverdige altruister de er.

Hvilke samfunnsforhold er det som legger best til rette for å utvikle vold og voldsprialer? Jo, det er forhold der emosjonene blir det eneste sannhetsvitne, det eneste kriterium og eneste begrunnelse for å handle og tenke «moralsk», eller etisk. Ingenting er mer avslørende enn å bli anklaget for feilaktige emosjoner. Og det er dette som er hypermagikerens svake punkt, hans akilleshæl - og de vet det. At de kan overskride budsjetter hist og her, at de med den beste samvittighet kan tillate seg å starte hatkampanjer, at de kan love seg selv å «ta inn» et stadig større antall ureturnerbare,  bekymrer dem ikke det minste. De kan til og med tillate seg å skryte av seg selv, for at de har satt seg opp uoppnåelige mål, nær sagt til enhver kostnad, bare de i det minste kan håpe på å få pålegge andre å betale for gildet. De ser ikke det kriminelle i dette, i denne uansvarligheten, i denne skjebnesvangre overflatiskheten. Og hvis du minner dem på at de kanskje handler ukorrerkt emosjonelt, vil de rygge tilbake og beskylde deg for å hate. De aner ikke hvilke regimer de så lystelig og med stor kapasitet har servilisert seg under. De vet ikke hva frihet er. De vet ikke hva en person de. Det lar seg drive av meta-moral: De nekter å kritisere den enkelte for å ha dårlig moral, de bortforklarer problemet med å vise til «strukturene».

For disse hypemagikerne fins det f eks aldri noen person som virkelig gjør noe galt, uansett hvor trivielt det måtte være, og uansett alvorlighetsgradskulker for øvrig, det forutsettes som et ufravikelig dogme at det ikke skal finnes personlig ansvar, spesielt ikke for de som i følge ideologien skal betraktes som svake, ja, helst så hjelpeløse som mulig - uten at hypermagikerne selv kommer imellom og nedlegger en formidabel innsats for å bortforklare og bagatellisere. De er mer enn tilfreds nok med at vanlig folk i utgangspunktet vil anse dem som barmhjertige samaritaner».   De tror de kan slippe unna med denne illusjonsproduksjonen i all fremtid. De innbiller seg at de er så gode at de faktisk ikke kan kritiseres eller korrigeres. De kan ikke forholde seg reelt til enkeltmenneske eller personer som de kan og må forholde seg til i fullt alvor, som personer, og da ikke bare på det rent overflatiske planet; de makter bare å forholde seg til underliggende strukturer, som de tilraner seg eneretten på å kunne fikse og tolke. Ved å betrakte alt som strukturelt betinget, tillater de disse kriminelle menneskene seg å skulke risikofritt, og idet disse erklæres uskyldige allerede i utgangspunktet, som et pricipium.  Ikke rart at hypermagikerne har festet sine øyne via essensialisering først og fremst på muslimene som en utsatt og undertrykt gruppe. Her ser de sitt snitt til å kunne innta rollen som barmhjertig på et systematisk grunnlag, med støtte både fra muslimene selv og alle de ikkemuslimene som alltid vil oppfatte seg som mer høymoralske – og derfor alltid mer «legitimerte» - enn alle andre. De skjønner ikke at samfunnet eller politikken – ja, demokratiet - kan bruke ulike metoder for å oppnå like moralsk høyverdige ønskede resultater. De foretrekker alltid mer regulering fremfor avregulering. De skjønner ikke hva politikk dreier seg om. De skjønner ikke at de er viklet inn i sin egen ideologis undergangskraft.

Vi så det samme paradigme få utvikle seg fritt og uhemmet i USA i og med at Donald Trumf ble stilt for riksrett. Det hele vare en farse, en kvalm forestilling. Her ble emosjonene erstattet med Gud selv. Her kunne representantene for de påstått underpriviligerte, de utsugde, de fattige tillate seg hva som helst. Trumf hadde ikke gjort noe kriminelt, like vel skulle han på skafottet. For å tilfredsstille det for dem eksistensielt nødvendige hypermagiske behov, som «de gode» har gjort til sitt opium og sin mentale i høyeste grad infleksible konstitusjon, en gift de er blitt avhengig av på det – personlige – planet og som styrer alt de tenker, gjør og sier.

Det er klart at slike hypermagikere trenger støttespillere, og for å kunne opprettholde masken, er de til og med villige til å gjøre et land som USA et mindre fritt og et stadig mer usikkert og forvirret samfunn for fremtiden, ed å lyve, krenke og bedra, systematisk, og ved å fremstille seg som konsekvent og i alle sammenhenger og overfor en hel verden som de som er de eneste «gode». Det de har gjort seg skyldig i, er å ha gjort det nærmest umulig å styre landet fra nå av, og grunnen er at de fratar den personen som sitter på toppen, en klart lovlig valgt president, støttet av 63 millioner voksne amerikanere. Hele hensikten bak riksrettsprosessen har vært å dehumanisere Trumf, frata ham hans rett og naturlig plikt å være en person og en personlighet, og ikke bare en byråkratisk partislave. Det de har fryktet er Trumfs frihet, åpenhet og ærlighet, og hans ukuelig manglende vilje til å krype for noen og la seg servilisere. Trumf sitter ikke fast i emosjonell korrekthet, servilt betinget emosjonell korrekthet. 

Hypermagikerne i dette scenarioet forstår ikke at Trumf med god grunn liker å skilte med at han først og fremt er en glimrende og svært vellykket forretningsmann og at han derfor kan innta et mer bisniss-like positur overfor politikere enn politikere er vant med. Det er jo ikke noe galt i å være en vellykket forretningsmann, men demokratene dømmer ham på forhånd nettopp fordi han er en god forretningsmann. Demokratene begår en tankefeil, deres logikk er at fordi han er en god forretningsmann, så vil ham med apodiktisk nødvendighet bli en dårlig president. (De skjønner ikke den kameratslige lille gutteaktige flirten som skal til for å få løst opp forholdet og få litt mer flyt og normal kroppslig og mental ledighet i relasjonen, utenfor de rent formelle forhandlingene). De skjønner ikke at Trumf i sine relasjoner med fremmede statsmakter foretrekker å anlegge en mer kameratslig tone enn vanlig, en uformell tone. Han foretrekker å inngå en «deal» fremfor å være moralsk nedlatende og politisk fullstendig forkvaklet, og beregnelig.

Mediamennesker undervurderer Trumf rent menneskelige egenskaper. De skjønner ikke at Trumf er en person, og en fri person, dessuten, han tillater seg til og med å ikke møte opp på tillyste pressekonferanser, hvilket i seg selv avføder forferdelse for mediamennesker, som umiddelbart legger ham for hat. De forstår ikke at det er en dyd ikke å ville vil stå på pinne for illusjonister og la seg styre av mediamennesker som overvurderer sin betydning i det større spillet og tror de kan diktere ham, dvs lose ham inn i deres eget ofte altfor snevre spor og inn i deres dårlig skjule ideologisk agenda, uten motstand og forbehold.

Akkurat som Demokratene, som partidannelse gjør, misforstår media Trump og hans personlighet. De oppfatter derfor vrangvillig alt som kommer fra hans side som utelukkende ipsissima verba og aldri for ipsissima verba. De vil ikke forstå at mer eller mindre private telefonsamtaler med politiske kollegaer på et annet kontinent som ble avspilt under prosessene mot ham, kunne være alt annet enn en iskald transkripsjon av autoriserte og formaliserte forhandlinger. Man sitter ikke og siterer fra lovbøker og man ramser ikke opp paragrafer og stipuleringer når man samtaler i lett antrekk over telefon. Man vil ikke gjøre seg til byråkratisk petimeter som på død og liv skal overstyre samtalen uten mulighet for å bringe den rent uformelle og menneskelige faktor på banen. 

Demokratene og media ville aldri skjønne hva som egentlig var ment, og at samtaler også mellom statsledere kan en formell og en uformell og mer kameratslig siden forståelig nok, og rasjonelt nok. De utelukket ethvert personlig mellomværende mellom to viktige personer som ganske enkelt ønsket ikke å være altfor formelle, korrekte og stive. Trumfhaterne eliminerte den menneskelige faktor i disse forhandlingene og mellomværendene, de skjønte derfor egentlig ikke hva som foregikk, de krevde totalformalisering på alle plan og i alle relasjoner, noe som i virkeligheten er et helt urimelig krav å stille til alle verdensledere, ja, til ethvert menneske av kjøtt og blod, som vet hva store forhandlinger og de store ikke-kommunale perspektivene innebærer. Nei, politikere må forventes å være og opptre som personligheter og de må kunne forventes å innta en helt annen væremåte enn den typisk byråkratiske væremåten. Det gjelder uansett hvor disse lederne nå enn kommer fra og hvem de nå enn representerer og uansett i hvilket ærende de kommer i.

Demokratene frykter frie politikere. De foretrekker en steril byråkrat på toppen, en de lettere kan manipulere. De skjønte ikke at det kameratslige, helt uformelle og personlige aspektet faktisk er uhyre viktig å ha et godt øye for i enhver politisk sammenheng. Demokratene vill formalisere og mekanisere demokratiet til det ukjennelige, og alt i godhetens navn.

En person – som person - kan ikke i ett og alt være totalt forutsigbar, eller feilfri, det sier seg selv, det er selvinnlysende, for da ville han ikke være en person, og heller ikke et sant menneske, men en maskin til beføyelse for særinteresser, en noksagt nikkedukke og sjarlatan.  En slik person vil ikke kunne tjene landet. En slik person vil ødelegge landet og selve demokratiet, slik vi kjenner det.

Demokratene fant ikke noen holdbare beviser mot Trumf. De ville ikke se at han faktisk var uskyldig inntil det motsatte var beviset. De ville ikke forstå at ingen kan dømmes skyldig uten beviser hevet over enhver rimelig og fornuftig tvil. Demokratene gjorde seg dermed til slaver av egen vilkårlighet og avhengige av egne nykker, som eneste grunnlag og eneste moralske kompass man må ha for å kunne styre og tjene et land, ja, en sivilisasjon.

Vedtaket i Kongressen ble truffet på identitetspolitikkens premisser, det baserer seg på fordommer, ikke på fornuft og saklighet. Identitetspolitikk bygger på at en person eller en gruppes oppfattelse av egen identitet automatisk gir dem et fortrinn – noe som igjen legitimerer systematisert forskjellsbehandling - når det kommer til å bestemme hva som er sannhet, (som om man bare kan bestemme for hva sannhet er, uten korrespondanse med virkelighet og fakta).

De fleste kvinnelige og sorte politikere foretrekker demokratene fremfor republikanere. Deres identitet som minoriteter skal etter deres oppfatning gi dem et par politiske ekstrastemmer og dette betyr så at deres menneskesyn og virkelighetsoppfatning skal gjøre utslaget i enhver politisk sammenheng og at deres verdigrunnlag skal gjelde for mer emosjonelt korrekt og høymoralsk mer verdig og humant enn republikanernes verdier og holdninger. Det var derfor identitetspolitikken i seg selv som ble tungen på vektskålen når det kom til vedtaket om stille Trumf for riksrett. Reelt sett innebærer dette at man setter identitet opp som en egen politisk kategori eller som et eget førsteprinsipp som skal ha prioritet a priori over all politikk. Det sier seg selv at dette hverken er god moral eller fruktbar politikk. Identitetspolitikken bidrar sterkt til å fremskynde anarki og lovløshet, noe som med nødvendighet vil medføre at USA vil bli umulig å lede uten at man godtar institusjonelt legitimert korrupsjon i stor skala.  

Og grunnen er at de er hypemagikere under dekke av å være «gode».