Hetsere og andre rasister

Vi har i den senere tid observert en tilsynelatende bortgjemt eller bagatellisert debatt på SIAN’s nettsted hvor den profesjonelle filosofen Lars Gule har nedlatt seg til å delta i, med noen få, etter vår mening avslørende kommentarer og innlegg.

Vi finner denne debatten så morsom at den er verdt en liten refleksjon fra vår side, mener vi,  idet vi i vårt stille sinn, så å si, må minne oss selv om at alvorligheten i en diskurs ofte avsløres i de små detaljer og i de små kommentarer, som forblir liggende uformulert, men dog implisitt, og i prinsippet for alle og enhver til å oppdage og lyslegge …

Til saken:

Anonym tir 07.01.2014 kl. 22.06: En liten kommentar til følgende ordveksling mellom anonym og Lars Gule, som sier: "SIAN har noen få hundre medlemmer og noen tusen sympatisører. Det innebærer at det en enkelt SIAN-ist står for nødvendigvis må bli mer representativt for alle SIAN-ister enn det noen få muslimer gjør er i forhold til alle av 1,5 milliarder muslimer i verden. Så da HAR vi godt belegg for påstanden om SIANs rasisme. Undertegnet: Lars Gule"

Anonym: Er det virkelig mulig at en postdoktor med mulig undervisningsplikt kan skrive og mene noe sånt? At ingen kommenterer dette, kan vel forstås. Man får en følelse av at det ikke nytter, uann sett. Men er det å håpe at noen her ser hvor langt ut på vidotta en slik argumentasjon som Gule kommer med her kan komme til å føre?

svar fra Lars Gule man 06.01.2014 kl. 22.40:

Jeg befinner meg nok ganske trygt på trygg grunn, men lenger ut på "vidotta" enn det SIAN og klakørene her er, er det rett og slett ikke mulig å komme. Vet denne anonyme fusentasten noe som helst om grupper og representativitet? Neppe. Lars Gule

svar fra Anonym man 06.01.2014 kl. 23.51: ha, ha. har ikke tid akkurat nå, men skal forsøke å komme tilbake til det, det kan bli gøy ...

svar fra Lars Gule tir 07.01.2014 kl. 00.29

Neida, det skal DU ikke. Her kan hvem som helst skrive hva som helst - som ANONYM. Bare surr med andre ord. Lars Gule"

anonym svarer: Man må altså vite noe om grupper og representativitet for å forstå noe, iflg Gule, som mener at det en sianist sier er mer representativt for hva tusen sianister står for enn hva noen få muslimer gjør er representativt for hva 1, 3 milliarder muslimer står for.

I representativ mengde betyr dette at 1000 sianister er potensielt like farlige - eller er like rasistisk i representativ mengde - som la oss si 200 000 muslimske terrorister, som både er rasister og muslimer, i verden i dag. (Dette tallet kan selvsagt diskuteres, men det er valgt bare for å vise hvor hårreisende Gule tenker).

200 000 utgjør altså i Gules logikk en mindre potensielt kvantitativ representativ farlig mengde enn 1000 utgjør i kvalitativ farlig representativ mengde. Forstå det den som kan.

Lars Gule svarer ons 08.01.2014 kl. 00.31:

Det er nok en viss forskjell på representativitet i sin alminnelighet når det gjelder meninger og kanskje holdninger - og representativitet som uttrykk for farlighet. Selvsagt er det det også en sammenheng, men altså to forskjellige "størrelser". Og min kommentar gjaldt tolkninger av meninger og tro. Det er det ganske sikkert mange som kan forstå - og forstår. Selv om denne anonyme tullebukken ikke gjør det. Lars Gule

Nei til islam kommenterer:

Det er slett ikke umulig at «tullebukken» Gule svarer ikke forstår alt, men at an ikke forstår alt, betyr ikke nødvendigvis at han ikke forstår noe vesentlig. Men for noen – som f eks Gule - kan det antakelig være en  smertelig mental prosess å «se» at andre forstår, når de prematurt per definisjon forutsettes ikke å forstå. Man kan – akkurat som Gule kan - lett forblindes av egne vitterlig emosjonelt betingede, fasttømrede og tendensiøst uttrykte fordommer.  
 
Det må likevel innrømmes at Gule du ikke er så snever som det er god grunn til å anta at han er ut fra det han skriver i denne forbindelse, og grunnen er den enkle at han nå trekker inn farlighetsrelasjonen i sin forståelse av gruppe- og representasjonstenkning, eller modell om man vil. Og da er han kommet godt stykke videre på veien mot større erkjennelse, vil man måtte anta og dessuten håpe.
 
At Gule nå trekker inn farlighet i representasjonskalkylen sin er et fremskritt, for denne vendingen i seg selv fører ham ut i et lende hvor han ikke lenger kan være rent deskriptiv, men hvor han med nødvendighet må være normativ, hvilket i seg selv er helt ufarlig og nærmest normalt.
 
Det gjelder imidlertid etter vår ening for Gule å se dette med full intellektuell redelighet og ta det inn over seg, bearbeide det og anvende denne nye innsikten i fremtidige settinger, spesielt i settinger hvor han engasjerer folk han uten å blunke titulerer som «tullinger» i grovt nedsettende og selvforherligende mening osv.
 
Ved å inkludere farlighet i representasjonskoeffisienten, eller formelen sin, som knapt er noe annet enn en «håpefull» sjhibbollet inn til sentralkommiteen eller ideologikameratene hans, må han i tillegg til å peke på fakta – vurdert ut fra modellen – også integrere kvalifikasjonen farlig når det gjelder både islam og islamkritikk.
 
Selvsagt er sian-sympatisører mer representative for sian enn muslimer generelt er representative for islam sik islam fremtrer i verden i dag rent faktisk eller empirisk. Men dette medfører riktighet kun i et kvantitativt perspektiv, ikke i et kvalitativt perspektiv. Gule innrømmer dette – etter å ha blitt gjort oppmerksom på det -  i og med svaret han kommer med, nemlig at en analyse uten dette kvalitative aspektet blir for snevert. Han innrømmer da også indirekte i og med svaret, at hans opprinnelige innfallsvinkel var for snever, ja, og kanskje rett ut sagt for tåpelig, - iallfall for lite presis. Det er fristende å slutte ut fra dette at Gule er så ivrig etter i å få svertet og stemplet enhver sianist, at han går over streken nærmest på refleks, for å kunne oppnå utløsning i sin onani.
 
Men hva impliserer denne «lille» nye og utvidede horisont eller «erkjennelse» for Gule?
 
Jo, at islam sett i det kvantitative perspektivetmå sies å være mye mer farlig enn sian. Men hvorfor engasjerer han seg da så intenst, opprørt og emosjonelt snevert i å kritisere eller hetse sian og sianssympatisørene og meningsfellene der heller enn å rette din energi mot islam som sådan?
 
Gule kan kanskje si at siden islam som fenomen fremviser så mange motstridende og divergerende sider og retninger – og tolkningsmuligheter - at det er umulig å essensialisere islam og dermed muslimer i det hele tatt og i tillegg konkludere med at islam er mindre farlig enn f eks islamkritikk, som ifølge han ofte er rasistisk eller det som verre er, og derfor farligere enn islam selv. Dette kan han si og tro så mye du vil. Men hjelper det? Stemmer det med «fakta på bakken»? Nei, det gjør ikke det, og hvis han ikke vel eller evner å se dette, vil  hans sneverhet bare forsterke seg og dette gjør ham da bare mer og mer virkelighetsfjern, og derfor mindre og mindre troverdig som debattant.
 
For å illustrere, gitt visse premisser: 200 000 muslimske terrorister er farlig, men relativt ufarlige sett i perspektiv av at 600 millioner muslimer aktivt arbeider for å bekjempe de muslimske terroristene, som alle «vet» at de representerer Allah, profeten og Sannheten, og vil forsvare og utbre denne sin tro med alle tenkelige og utenkelige midler, også rent intellektuelt sett fredelige propagandamessige og «teologiske midler».
 
Videre: At ytterligere 600 muslimer tier og nekter å ta stilling til terroristenes selvlegitimerende teologi og jihadistiske praksis, kan, med en viss velvilje, tas til inntekt for at islam ikke er så farlig som mange frykter, like vel, gitt at det bare er 200 000 som utgjør den virkelige fare. Men dette er en høyst vilkårlig, emosjonelt betinget slutning, men like vel en slutning Gule implisitt vil kunne slutte deg til, og til og med forsvare. Med andre ord: Islam er ikke farlig, fordi det er bare så få muslimer som er representative for den virkelig farlige islam.
Å se siansympatisører i grupperepresentativitetens teoretiske perspektiv vil ut fra en analogi til dette, kunne bety at det som er representativt for sian og siansympatisører, er avstandstaken til inhumane straffer, kvinnediskriminering, all bruk av voldelige midler, teokrati, despoti,  -parallelt med et klart standpunkt for demokrati, trosfrihet, forsvar for ytringsfriheten mm
 
Alle disse parameterne eller verdiene kan siers å være representative for siansympatisører og derfor representativ for sian selv, som essensialisert størrelse (selv om det fins grove unntak, selvsagt).
 
Samtidig må det jo stå åpenbart for de fleste at islam som sådan ikke er nedfelt fra himmelen med guddommelige og derfor evige restriksjoner integrert i seg som impliserer at det er absolutt nødvendig og guddommelig bestemt at muslimer skal slutte seg til og aktivt arbeide for disse sians og siansympatisøreers grunnverdier.
 
Ifølge Gules grupperepresentative metafysikk, må sian betraktes som en meget sterk og farlig organisasjon – antakelig - fordi sympatisører og medlemmer der fremviser så stor homogenitet, - de står alle for en og en for alle. Og det er kanskje dette som gjør sian til en organisasjon av meningsfeller som man får inntrykk av er mer farlig enn islam
Ifølge Gule vil videre islam måtte vurderes som en meget svak struktur, eller størrelse, nettopp fordi muslimer utviser så liten homogenitet (bortsett fra i helt sentrale doktrinære spørsmål).
Gule velger derfor å se verden og menneskene dithen at sian faktisk er farligere enn islam og at islamkritikk i seg selv er farligere enn islam proper. Dette gjør selvsagt Gule til en stor islamofob, komisk nok, i tillegg til sianofob, et trekk som faller inn i hans personlighets dødvinkel, for å antyde noe her, uten å gjøre for mye ut av det, her og nå. Gules sianofobi utgjør en avledningsmanøver og et forsøk på å skjule noe viktigere, noe dypere, nemlig islamofobi. Det er her hunden ligger begravet.
 
Ifølge Gules grupperepresentative metafysikk, må sian betraktes som en meget sterk og farlig organisasjon fordi sympatisører og medlemmer der fremviser så stor homogenitet, - de står alle for en og en for alle. Muslimer, derimot, er splittet, og derfor mindre farlig, som gruppe, og islam som religion, som ikke klarer å servere den nødvendige homogenitet, er derfor svak, ja, så svak at islam og muslimer ut fra et kategorisk imperativ må gjøres verneverdig, og speisielt verdig  hans personlige bistand og hjelp, sett gjennom Gules øyne, gjennom våre, selv om han villig nok ellers kan kritiserer de fascistoide islamistene.

 
Men Gule er ikke alene om slike absurde oppfatninger eller tendenser. Det merkelig er at så mange i dagens debattklima – og utenfor -  følger hans tankegang og tenker: Det er faktisk verre å kritisere islam enn å kritisere sian. Det er mer moralsk forkastelig, tenker folk, å kritisere islam enn å forsøke å stigmatisere sian og dehumanisere og essensialisere siansympatisører. Ja, det er faktisk blitt slik at dette  å kritisere sian og siansympatisører blir sett på som noe mye mer moralsk prisverdig enn til og med dette å drive med islamkritikk.
 
Å ikke kritisere sian er altså nå blitt noe moralsk forkastelig og en unnlatelsessynd som bør møtes med den største mistenksomhet og skepsis. Å hate sian aktivt i ord og gjerning er blitt en dyd og en holdning som skal være like selvinnlysende å ha eller innta som den er absolutt sann og riktig å ha eller innta.
 
I tillegg: Hvem kan unngå rasismestempelet ut fra de definisjoner som råder grunnen i samfunnet i dag og som spesielt råder i det etablissementet som Gule inngår i som frenetisk og nærmest desperat støttekontakt?
 
Hvem er ikke rasist i dag, ut fra de offisielle definisjoner av begrepet og det paradigme som romsterer i godhetsindustriens sjel? Faktum er at vi alle er rasister i dag, slik definisjonen er og slik myndighetene har villet ha den og slik vi gjennom media og skoleverk er blitt innpodet til å tro den bør være. De juridiske grenser kan være vanskelig å trekke, men faktum er at hetsere er rasister enten det er hetsere av islamkritikere som organisasjon og gruppe eller man er hetser av de islamofile, eller islam og muslimene selv, som gruppe.
 
Det etablissementet ikke har sett – og fremdeles ikke ser – er at ønskemålet om et stadig mer åpent, liberalt og mer tolerant samfunn nå har nådd et nivå der det liberale paradigme man tidligere ønsket å etablere, og som man fremelsket med allslags gode stimuleringsmekanismer, er i ferd med å avløses av sin motsetning, nemlig det illiberale eller totalitære paradigme og samfunn. Det liberale og tolerante er blitt det liberales og tolerantes kontrapunkt, - og mange opprinnelig velmenende liberale arbeider nå kontraproduktivt på selve det liberale fundament de tidligere sverget til. Det går dit høna sparker, med nødvendighet. De har latt seg trekke in i noe de ikke kommer ut av uten altfor store personlige offer og offer de ikke vet å måtte yte før alt lukker seg.
 
Det absoluttære samfunn er i anmarsj og dette viser seg i f eks ønsket om å knuse islamkritikk og hvor dette ønsket blir et stadig tydeligere primærbehov som underligger og overstyrer alt. Og det er ikke lenge før dette blir det fremherskende syn og den prefererte holdning par excellence i visse kretser, som allerede nå har stor innflytelse, makt, midler og status. Poenget er at det bare er potensielt autoritære eller fascistiske sinn som i fullt alvor kan tenke seg å realisere denne kneblingen, ironisk og farlig nok i liberalitetens og toleransen høye navn. Det er alfahannene i dette miljøet som kommer til å dominere, ved – i en eller annen form - å ta makten. Akkurat som det er alfahannene i de muslimske miljøene som vil få overtaket og bli dominante over de man kaller moderate muslimer. Media og skoleverk vil være arenaer hvor denne tendensen først for alvor vil slå inn og levere premissene.
 
Sett i et litt større perspektiv, vil det ikke bli alfahannene i det liberale, vestlige miljøet som vil sitte på de mest effektive makt- og undertrykkelsesmidler, det vil være alfahannene i de miljøene som tror de har Allah på sin side, og med Allah hans profet på kjøpet. Det vil ikke være de miljøer som tror de er i besittelse av Den hellige Ånds som vil vinne, det er de miljøene som ikke vet av hva og hvem Den hellige Ånd er og hva den kan gjøre og oppnå.
 
Sett fra et kristent ståsted vil selvsagt Gud, dvs Jesus Kristus, være den som kommer seirende ut til slutt. Men imellomtiden vil altså alfahannene i det vestlige miljøet og alfahannene i det islamskdominerte miljøet vinne, helt til den tid kommer da disse hannene vil begynne å drepe hverandre, ikke bare verbalt, og da ikke bare i den muslimske verden av i dag, men også her hjemme på bjerget.
 
Hva består den grunnleggende feilen i, som får islamofobe anti-sianister og fiender av islamkritikk til å gå i baret?
Jeg tror svaret er enkelt: De greier ikke å se islam som annet enn et lappeteppe, et system opprevet i fragmenter eller deler og isolerte biter. De vil ikke se at hver enkelt sure i Koranen henger sammen med de andre på en uatskillelig måte, i form av et dekret fra Allah og profeten selv, og at dette gjelder uforanderlig og evig.
 
De vil ikke se at islam er en helhet på tross av og til tross for at islam er oppdelt og derfor tilsynelatende fragil, i stedet for enhetlig, homogen og sterk. Islam består av torner og svisker, gulrøtter og pisk. Det gjelder om å se islam som et helhetlig kunstverk, om man vil. Man trenger å se helheten før man begir seg på delene, ikke omvendt. Ser man på sviskene en for en og hver for seg, og tornene likedan, en for en og hver for seg, får man ikke med seg helheten, dvs hva det her egentlig dreier seg om, nemlig det store, flerdimensjonale og dypere bildet.