Jesus Kristus stiller
oss spørsmålet, det stilles i form av en lignelse, som først foregir å gi
svaret, men som i virkeligheten serverer oss spørsmålet. Det virkelige
spørsmålet. Det helt avgjørende spørsmålet, som alle nesten umiddelbart selv
har – det riktige - svaret på.
Men Jesus Kristus er
smartere enn vi tror. Jesus Kristus er faktisk også smartere enn hypermagikeren
og biskopen i Borg, Atle Sommerfelt.
Etter en duell mellom
Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk og biskop Atle Sommerfelt på Dagsnytt 18 sist
uke, kan vi lese blant alle kommentarene som er kommet i kjølvannet, bl a i
Dagen at: Atle Sommerfelt fordømmer en predikant han mener dømmer mennesker som
har en transseksuell eller homofil legning til helvete.
Sommerfelt skriver så i en presiserende artikkel i Dagen at
det ikke er riktig at han har sagt eller skrevet at han har advart mot bruk av
predikanten fordi predikanten
løfter frem muligheten for å bli avvist i Guds dom og gå fortapt.
Kommentar: For et ordkløveri!
Sommerfelt skriver:
I den aktuelle prekenen til Alv Magnus, predikanten, dømmer Magnus … mennesker
som har transseksuell eller homofil legning til helvete. (Helvete blir ikke
brukt av predikanten, men «ildovnen» blir brukt, noe Sommerfelt korrigerte seg
på, på Dagsnytt 18 overfor Selbekk. Innholdet blir imidlertid det samme).
Sommerfelt fordømmer ikke akkurat Alv Magnus til helvete
eller til ildovnen, nei, så guddommelig kan Sommerfelt ikke få seg til å tro om
seg selv at han er. Han forstår, tilsynelatende, at han ikke er Gud, men tar
ikke den full konsekvensen av dette når han påstår at det tvert imot er Alv
Magnus som påtar seg rollen som Gud og som dømmer de som har konkrete
oppfatninger om enkeltspørsmål til helvete.
Sommerfelt beskylder
Magnus for den største synd, nemlig for hovmod.
Men Sommerfelt gir seg ikke med dette: Han fordømmer også
Vebjørn Selbekk på et bibelsk grunnlag han mener han har autoritet til å dømme
ut fra, på vegne av Jesus Kristus selv, Gud, når han – på Dagnsytt 18, altså - lekser opp for Selbekk at Selbekk faktisk
er identisk med Tolleren i lignelsen om Tolleren og synderen.
Sommerfelt fekter med armene, rød i ansiktet, når han i
korte trekk gjenforteller denne lignelsen, ja, han vrir brått og tydelig
foraktelig på hodet, for å vise at Selbekk egentlig gjør det samme, nemlig med
at Selbekk selv vrikker på hodet, for i avvisende forakt å avvise visse folk i
menigheter rundt omkring. Han mener Selbekk gjør et slik demonstrativt kast med
hodet for å utvise visse folk fra fellesskapet, for å fremme et skille mellom
«dem» og «oss». Selbekk blir gjort til en kronisk synder som ikke tåler at
«hveten og ugresset tilhører Guds egentlige som, sic.». Selbekk vrikker imidlertid ikke på hodet, der
og da konkret, hverken konkret altså, eller i overført betydning. Det er der
Sommerfelt som gjør, for å karakterisere og konkretisere Selbekks holdning og
teologiske posisjon.
Fariseeren i Jesu lignelse er en type som skryter offentlig
på seg ensidig opparbeidet «egenfrelse» og roser seg selv overfor Gud, det er
Sommerfelts poeng. Selbekk blir noe fortumlet over dette direkte angrepet på
hans egen person og ser blygt eller litt omtåket ned idet han rister langmodig
på hodet og mumler «nei, nei», uten at dette har noen som helst virkning på
biskopen. Det virker som om Selbekk er tatt på senga, at han i virkeligheten –
ifølge Sommerfelt - er en hykler og gudsbespotter og at han på Sommerfelts
«objektive grunnlag» faktisk fremtrer som en synder som er mer syndig enn
Sommerfelt selv.
Men Sommerfelt ser ikke at han går i en felle, en felle han
legger for seg selv, i og med hans egen bisarre tolking av lignelsen. Han ser
ikke at han fremhever eller opphever seg selv til syndfrihet her, mens Selbekk
altså settes i skammekroken, i et limbo eller forstadium, ikke til himmelen,
men til helvete, - hvor ellers?
Sommerfelt dømmer i praksis her Selbekk til helvete – helst
et jordisk helvete i isolasjon fra «det gode selskap» Sommerfelt er forstander
for - og ingen løfter et øyebryn.
Fariseerne Vebjørn Selbekk og Alv Magnus har derfor ikke talerett! Fordi!
Sommerfelt kan ikke godta at noen setter seg opp til Gud og
fordømmer – dvs dømmer til helvete - slike mennesker som Magnus og hans
«følgere». Sommerfelt mener at det ikke er riktig at han fordømmer predikanten.
Så viser det seg like vel og stikk i strid med hva han selv sier at det er
nettopp det han gjør, selv om han ikke i direkte ordelag bruker ordet helvete
eller ildovnen. For slikt tror vel ikke Sommerfelt selv på, i og med at både
syndens og helvetes sanne og reelle virkelighet ser ut til å ha forlatt Den
norske kirke for lengst.
Vi gjengir her
Jesu lignelse, men presiseres at denne utgaven ikke er Guds endelige dom i
saken:
9 Han fortalte også
denne lignelsen til dem som stolte på seg selv at de var rettferdige, og som
foraktet de andre:
10 «To mennesker gikk
opp til templet for å be, den ene var biskop
Atle Sommerfelt og den andre var redaktør
Vebjørn Selbekk.
11 Sommerfelt sto for seg selv og ba slik:
Gud, jeg takker Deg for at jeg ikke er som andre mennesker, slike som Selbekk og Alv Magnus, og som tyver,
urettferdige, ekteskapsbrytere eller som denne tolleren Selbekk. 12 Jeg faster to ganger i uken. Jeg gir tiende av alt jeg
eier.
13 Men Selbekk sto langt borte. Han ville ikke
engang løfte øynene sine mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: Gud, vær
meg synder nådig!
14 Jeg sier dere: Selbekk gikk rettferdiggjort hjem til sitt
hus, den andre ikke. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli
fornedret. Og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet.» Guds
ord
Sluttkommentar:
Jeg kan ikke helt forstå Sommerfelts angrep på Selbekk. Har
han vært ufrivillig sløv eller utilsiktet aggressiv? Jesu lignelse er en
utfordring både for hjerte og hode og stiller tilhørerne spørsmål som krever et
visst kreativt nivå på det svaret man gir og det lyset man selv ser seg i, ut
fra lignelsen selv.
For Jesus og hans disipler var det klart både hvem tolleren
og hvem fariseeren var i den konkrete konteksten lignelsen ble fortalt.
Disiplene forsto antakelig veldig godt hvem i dette konkrete tilfellet
lignelsen var myntet på, nemlig på konkrete figurer eller skikkelser der og da.
Selvsagt har lignelsen en universalistisk brodd, men den konkrete settingen
legger en begrensning på lignelsens generelle anvendelse. Det er for lettvint å
fremstille Selbekk og Sommerfelt som tolleren.
Lignelsen nevner «rettferdiggjort» og urettferdige som det
store, sentrale poeng. Den som opphøyer seg selv er den som tror eller
innbiller seg at han blir rettferdiggjort – frelst – ved å opphøye seg selv.
Jesus forteller at den som fornedrer seg skal bli opphøyd. Å
bli opphøyd er noe man selv ikke kan opphøye seg til. (Man kan ikke frels seg
selv ved egenprodusert nåde). Det sentrale budskapet referer seg til Guds nåde,
og den må bli gitt av Gud selv. Bare Gud er den som opphøyer. Hvis tolleren
sier «hver meg synder nådig», sier han ikke i stilt overbevisning at han allerede skal bære nådens fulle frukt og
endelige mål. Han overlater det til fremtiden om Gud skal holde ham i nåden og
tilregne ham nåden.
Tolleren kan imidlertid på sin side være like «forfengelig»
som fariseeren, den ene i det ytre, den andre i sitt indre. Vi får ikke vite om
tolleren i sitt innerste virkelig forsto hva som ligger i ordet nåde eller om
han sa det på rems. I dét tilfellet vil tolleren ikke være særlig bedre stilt
overfor Guds nåde enn fariseeren.
Sommerfelt burde derfor være forsiktig med denne Jesu
lignelse, og andre bibelord. Han kan lett komme til å slynge en bumerang som
ikke bommer på ham selv hvis den bommer på målet.
Sommerfelt synes å være styrt av en overstyrende ideologi,
en ideologi som forteller ham hva han skal si og mene og gjennomføre og stå for
i det praktiske embetsliv. Han lar denne livsanskuelsen med alt hva den
innebærer, legge de avgjørende føringer på ham selv og hans tankeforusetninger,
noe som igjen influerer på hans emosjonelle konstitusjon.
Denne ideologien byr ham å mene og prioritere ved å
fordømme, og forkynne – som en slags Guds eneste legitime vikar på jorden - at
det er forbudt å skille mellom «oss» og «dem». Den byr ham overalt og til
enhver tid å være tolerant og inkluderende, også overfor «det intolerante», og
også overfor de som velger bibelvers ut fra bekvemmelighetsgrunner og det som
til enhver tid måtte anses være «emosjonelt korrekt» i alle emosjonelt dikterte
miljøer til enhver tid.
Sommerfelt ser ikke at kristentroen alltid vil være
ekskluderende når det kommer til Guds ord i Skriften og at troen, med fundament
i Bibelen selv, derfor per se alltid
må fungere ekskluderende i kraft av hva Skriften og dermed Gud selv sier. Ikke
alt-inkluderende slik Sommerfelt og mange med ham postulerer. For dét er
uttrykk for en politikk som stjeler fra troen og de troende Kristus selv
og Herrens egen forkynnelse spesielt om
det største alvor i talen om livets to utganger.
Sommerfelt er en moralist av ypperste klasse og man kan
spørre hvorfor. Han gjør lignelsen om Fariseeren og tolleren til «lov», en lov
som ironisk skiller mellom «oss rettroende» og «dem» som skal fryses ut sosialt
og hvor Sommerfelt spiller hovedrollen som tolleren. I den rollen blir han en
posør. Han forstår ikke at Jeus lignelse også mynter seg på ham selv. For
hvordan kan Sommerfelt si: Gud være meg syndig nådig, når Sommerfelt jo kanskje
ikke forstår hva synd er og ikke har tatt inn over hva synden kan gjøre med et
menneske, ja, en hel familie, menigheten, ja, kirken og nasjonen?
Ser vi det i et litt større bilde enn i akkurat «krangelen»
med Selbekk, kommer det frem noen konturer som har ligget der «i kirkelandskapet»
i lang tid og som vil forsterke seg i vår tid, og med vår tids forvirrende og altforvirrende
teologi, et bilde som vil bli styrende for stadig flere mennesker, spesielt
unge mennesker, som ikke får oppfordring til å gjennomskue «paradigmet», men
snarere blir oppfordret på formelt autoritativt hold av «en kirkelig fascisme
med smilefjes» som livnærer seg på å forsterke synden og undergrave
forlatelsen, samtidig som den villig vekk kommer til å ty til bruk av
totalitære midler for å undertrykke og isolere annerledes kristentroene, i
godhetens og de korrekte emosjoners navn. Se
om liberalteologiens potensielle og aktuelle destruksjonskraft her og om Kirkens
konstruksjon av det fatale "Tredje Sakrament".
Sommerfelt er havnet i en felle og fellen er den at Kirken
ikke lenger opererer med det jeg vil kalle et ontologiske syndsbegrep, dvs at
synden virkelig er, er til, at den har virkelig eksistens, og eksiterer
virkelig, - og den da også har agens. Synden virker, virkelig, ikke bare
metafysisk eller spekulativt. Synden går i sansene og sansene går i sjelen,
hvilket er den «instans» som kan erkjenne synden, kan vi si, ved hjelp av Guds gratis
nåde, og da hjelper det ikke tolleren, hvis han autentisk ikke tror på at
synden er virkelig og at han som posør bare fremsier en nye lekse som ikke er
noe bedre enn den fariseeren lirer av seg, hyklersk, forfengelig og selvskrytende
som han er.
Synden er dessuten mer virkelig enn biologien og legningen,
men dette ser ikke Kirken. Men dette tør nok ikke biskopen underskrive på. Han
er jo beordret av kirkemøter og diverse til å forfekte at Kirken skal være
forpliktet til å akseptere at synd ikke er synd, så sant det gjelder et meget
aktivt og bestemt lite mindretall i befolkningen, som krever de-priviligering
av det normale og privilegering av «det unormale», mennesker som kler av seg,
spjåker seg ut og heier i pride-tog og som – i sin misforståtte godhet - og fryktesløst
salige i sine selvkonstruert korrekte emosjoner - tillater at naboen ved
alteret under nadverden kan fortsette å synde, mens han selv frykter
konsekvensene av den samme synd og som derfor – i tro - avholder seg, antakelig
fordi han nettopp tror på en nådig Gud, en Gud som «gir bort» sin nåde, og sin
utvelgelse, gratis. (Mange av disse er faktisk skremt til taushet av slike som
Sommerfelt selv gjør seg til representant for). Man skal jo ikke dømme, bare
Gud kan, trøster de seg med. Også Sommerfelt trøster seg med at han slipper å
dømme noen til fortapelse, han går derimot lystig inn for å erklære noen
syndefrie som etter Bibelen, som Kirkens skal være forpliktet på, ikke kan
erklæres for syndefrie, snarere tvert imot.
Ja, snakk om forvirring.
Synd er ikke bare et ord, det et begrep. Hva skal vi med
nåde uten synd? Det er det store spørsmålet.
Nåden forutsetter faktisk synden. Men hvorfor? Jo, fordi
uten synd, fins det da nåde? Synden foranledige oss til erkjennelse, selverkjennelse,
og så en syndsbekjennelse. Og denne bekjennelsen er det som ifølge den kristne
tro faktisk gjør oss til mennesker. Men hva er det videre som nettopp gjør oss
til mennesker, unike personer og individer som kan treffe valg, stå ansvarlige
og like vel, og på tross av synden, ja, nettopp i trass, tro og nåde mot den, anse
seg som frie mennesker, hevet over genetikken, biologien og miljøet? Jo, det er
nåden, Guds nåde. Der synden forsvinner, forsvinner også nåden. Der biologien
og legningen gjøres til frelsesmiddel i seg selv, der forsvinner Gud og Gud som
Kjærlighet, ja, også den grunnleggende og avgjørende erkjennelse, og den
forståelse, at Gud er kjærlig - og ikke kjærlighet gud.
Og dermed forsvinner også Kristi frelsesverk, forløsningen,
forsoningen, herliggjørelsen, rettferdiggjørelsen, frelsen og saligheten. Alt
forsvinner, hele verket, hele troen. Alt – uavkortet.
Men dette betyr ikke at «de upriviligerte og svake» ikke er
mennesker, at de ikke har krav på likt menneskeverd og status som menneske i
troens øyne, nei, snarere tvert imot. Ironisk er det da slik at menneskets
adelsmerke, dets frihet, selvbevissthet og selvrealisme, forsvinner i samme
grad som synden forsvinner og neglisjeres, latterliggjøres og ensidig, fra
menneskets side, forvises til intetheten, det som vi på liksom kan tro ikke
eksisterer som en virkelig, agensiell og virkende faktor.
På et litt mer teoretisk nivå kan vi si at folks som støtter
vår biskop, for anledningen, har glemt å tenke juridico-religico, en noe
fremmedklingende og kanskje for noe svært så bisarr term jeg har konstruert i
håp om å forstå litt mer av hva det er som foregår og hvorfor så mange fol tenker,
gjør, føler og handler som de gjør i dag. Mennesker som ikke tar den juridico-religico dimensjonen inn i
sine betraktninger og tankeforutsetninger, risikere videre å havne i et
livsparadigme jeg kaller det hypermagiske;
de risikerer å bli hypermagikere, og
ikke bare risikerer, spesielt de mest
naive og godtroende blant oss, men også de som tilsynelatende står høyt over
enhver kritikk på grunn av sin akademiske bragder og titler – disse havner i
dette uføret nærmest på en selvdeterminert manisk og mekanisk måte, uten at de
er kar over det. De naive her er de man minst av alle tillegger egenskapen
naiv. De lar seg lettere lure enn folk «under» dem med langt færre akademiske
utmerkelser å vise til, hvis noen utmerkelser i det hele tatt. Konsekvensen av at de «over» lar seg bergta og
dupere, blir imidlertid langt større i negativ retning enn hva de blir når de «under»
lar seg lokke inn på forvirringens marked, hvor bare de med – tilsynelatende - sterkest
magi kan forvente å overleve.
Når det gjelder Sommerfelt, så tror han at hans magi er
meget sterk og at han kan overbevise seg selv og sine motstandere om at han «vinner»,
nettopp fordi han tror at han besitter mer magi enn motstanderne. At han tror
mer på sin magi enn på Guds ord, kan det neppe være tvil om. Som hypermagiker
suger Sommerfelt kraft av de han fronter og vil beskytte, og som han forutsetter
er svake ofre, og som han derfor må beskytte og redde, og gjerne da helt uten
at disse svake, disse ofrene selv har bedt ham om å stå opp og kjempe for dem. (Bortsett
fra maktmenneskene blant dem, som får Sommerfelt til å løpe inn i rollen som «politisk
idiot» for dem).
Sommerfelt kan minne om en gjest på en ølstue som hver kveld
klapper for og applauderer en stamkunde helt uten gehør der, som hver kveld på
eget initiativ reiser seg opp fra bordet og synger arier for full hals, helt klart
uten å kunne synge, men som like fullt går rundt med koppen etterpå, for å få
råd til neste pils. Det fins folk som elsker slike kunstnere og som gjerne vil
hjelpe dem. De ser ikke at de forsterker «klovnens» faktisk og eksistensielle misære
og tar fra ham muligheten for «syndserkjennelse» og dermed også muligheten for
å få et mer realistisk bilde av seg selv og sine muligheter og begrensninger.
Se for øvrig:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar