En byråkrats begredelige skriftemål
Når man tilstår at
man har vært ung en gang, er det kanskje på tide å se seg tilbake og ta inn
over seg de feila fra i går man stadig lar seg modnes av, hvis mulig, i det håp
at ingen tar skade av denne lærdommen og morer seg over den, fordi «i går»
alltid er for seint til å gjøre noe med det, før det er for sent.
Flås til side: Jeg
innrømmer at jeg på det samfunnsområde som i dag er det viktigste området,
forhold meg ganske sløvt og nokså likegyldig til «tingene». Hadde det vært i
dag, hadde morgendagen kanskje sett annerledes ut, ja, kvalitativt og merkbart
annerledes. Jeg skal her kort fortalt forsøke å gjøre en lang historie kort,
før den blir borte forever og alltid.
Det må være vanskelig og flaut til sist å innse og forstå at
man har vært gjenstand for hjernevask med umiddelbar virkning – for en tid
tilbake, altså - og med de ettervirkningen tilstanden må antas å ha hatt, både
på den mentale og fysiske helse. Og på den moralske reisning man måtte ha hatt
og antas fremdeles å ha.
Man kan få seg til å tro på så mangt, men særlig lett er det
å tro at man er uskyldig og egentlig ren, selv inntil at det motsatte faktisk
er bevist og man innser dette selv, uten drahjelp. Man kan f eks skylde på
«sublimt» gruppepress eller villet, styrt og direkte suggesjon, eller
organisert og systematisk subliminal påvirkning, virkestoffer eller faktorer
som i øyeblikket ikke bare er vanskelig å gjennomskue og forsvare seg mot, men
som det også i ettertid er veldig lett å bortforklare og rasjonalisere bort.
Jeg skal forsøke å komme til saken så fort som mulig …
Eller for å si det på en annen måte: Det er ganske flaut å
innrømme at man ikke klarte å gjennomskue
i hvor stor grad man lot seg påvirke i negativ retning, dette
til tross for at man tross alt satt på gode kunnskaper om hvordan arv og miljø
påvirker en, og hvordan visse påvirkningsmekanismer bidrar til å forme ens
tanker og holdninger, ja, følelser.
Elementær psykologi forteller oss at visse materielle faktorer
og mekanismene kan ta styringen over en og få en til å gjøre og mene ting man
uten disse mekanismene og faktorene ikke ville ha ment og gjort. Det skremmende
er like vel at man nettopp har latt seg lokke til å bidra til det man under
andre og nye omstendigheter eller kontekster ikke ville ha medvirket til, med
sin beste vilje, nettopp fordi man hadde god kunnskap og innsikt i og nettopp
var seg disse sosio-mentale mekanismene bevisst. Man lar seg med andre ord noen
ganger bedra, forme og styre, selv om man ikke burde la seg friste og selv om
man er klar over at «noen» forsøker å få deg til å gå på limpinnene, selv om
intensjonene bak disse fremstøtene er aldri så gode, og det var akkurat det som
skjedde.
I mangel av en ytre, formalt etablert legitim domstol til å
avgjøre eller kaste lys over den saken jeg har legger frem, i sin helhet så
langt jeg makter, kan det være fristende å fortsette å leve både med og på
illusjoner om egen, søt fortreffelighet
– «under the spell» - i årtier etterpå. Men heldigvis er det fremdeles
mulig å la seg bli avkledt, til spott og spe, og i mitt tilfelle, her, må jeg -
nokså avslørt selvavslørende si - bare ønske min egen indre overdommer eller
superego velkommen tilbake, så å si, idet jeg tilstår å ha levet, som en dikter
sa det. Ikke alle har fått denne muligheten til selverkjennelse og mange vil
aldri bli berørt av noe slikt. Kort sagt: Verden vil bedras, okke som, og det
helt uavhengig av kunnskapsnivå, selvinnsikt og innsikt i «tingene» man
forventes å skulle håndtere på best mulig kvalifiserte måte.
Som man vil forstå, dreier det seg på dypet her om å
underkaste seg under et tyranni, et subtilt anlagt tyranni, et tyranni jeg
visste var på ferde, men som jeg nektet å ta på fullt alvor, idet jeg lot det
skure, i håp om at andre skulle ta grep og snu paradigmet til det bedre, aldri
til det verre.
Noen klarer ikke for egen maskin å frigjøre seg fra sin egen
ynkelighet eller servilitet såpass mye at det er fullt mulig for dem å se
virkeligheten med nye øyne, basert på nye fakta og muligheten for nye
tolkninger av disse nye fakta. Andre går med liv og lyst inn for å skaffe seg
ny innsikt, ny erkjennelse, bare for å havne i nye grøfter og nye selvbedrag.
De heldigste av disse miserable kan når tiden er moden, premierer seg selv med
å innse at de idéer og den tidsånd som gjorde seg gjeldene «den gang» - og som
egentlig var det luftslott de bygget sine verdier på - , nå er blitt avleggs og
må anses ut fra alminnelig folkevett og uten forbehold betraktes som farlig
realitetsfjerne. Disse få vil kunne internalisere er ny virkelighetsoppfatning,
en ny realisme og et bedre grep om tingene enn hva de kunne finne langt der
inne i seg selv, i den boble eller de ekkokamre de tidligere befant seg i. (Jeg
presiserer: Det kommer som en åpenbaring, sakte eller i ett stort flóg og kan
oppleves som å krype ut av et skall, det ligner på en slags gjenfødelse, reelt
sett, og ikke bare metaforisk. Få vil imidlertid kalle dette en hellig
omvendelse …).
Det fins med andre ord folk som virkelig vil profitere på en
nyvunnet idealisme, en ny viljesretning, som kan forteller dem at de nå endelig
har sett lyset, eller litt mer av det, ja, sannheten, om man vil, bak sløret av
fortryllende strømninger, ideologier eller tenke-mønstre, hvis eneste formål en
gang da var å bygge U-topia, et sted som ikke var og heller aldri er, men hvor
alle ville være, ved på en eller annen måte å støtte de mest kyniske og kalde
revolusjonære krefter som fantes, uten at man ville se det, ofte ledet an av
gladkarismatisk – i virkeligheten nihilistiske – gjeng- klubb eller klikkledere
som kun fungerte utfra sneverhet og trangsyn mer enn ut fra virkelighetsnær
fantasi og mental fleksibilitet, og dermed større åpenhet overfor virkeligheten
sett i et større og bredere perspektiv, og da mindre avhengig av rigid
bokstavtro på egne dogmer.
Men for andre mennesker som kommer ut av den samme sosiale,
revolusjonære drømmen som hjemsøkte og formet tenkemåter og holdninger bare for
3 – 4 tiår siden, er fortiden bare fortiden. Man vegrer seg, man vil ikke lære
av den. Fremtiden har nok med seg selv. For mitt vedkommende har jeg lært at
man ikke skal tie overfor seg selv med begrunnede opplevelser av at noe er
virkelig galt fatt i miljøet man ferdes eller arbeider i. Man skal ha mot til å
advare og si fra, og man skal tøre å forlate kampsonen når det går opp for en
at slaget allerede er tapt der og da.
Jeg var for rundt 30
år siden ansatt som en av syv til åtte juridiske konsulenter pluss en stab
på omtrent like mange i et av disse selskapene, stiftelsen FLYBO. Den ble
opprettet i 1979 som et øremerket prosjekt vis a vis flyktninger- og asylsøkere
for å kjøpe, drive og finansiere boliger for forhåndsdefinert klientell, jeg
viser til vedlagte videosnutt. Stiftelsen ble etter noen kummerlige år nedlagt
og innlemmet i et ny stiftelse som også antakelig er nedlagt nå.
Jeg kan fortelle litt om hva vi arbeidet med og hva vi fikk
oppleve og hvordan jeg vurderer det hele i etterpåklokskapens
fremtids-scenario.
Hensikten var å drive innkjøp av tomter, leiligheter og
drive som en bank. Selskapet ble dannet som en stiftelse uavhengig av Statens
Husbank og uten direkte, øremerkede bevilgninger. Selskapene skulle drive fritt
eller på så mye selvstendig grunnlag som mulig innenfor det offentlige og var
kun underlagt angjeldende departement, som tilnærmet ga carte blance. Denne
friheten innebar også myndighet til å fastsette renten på lån til bolig til den
enkelte. Egenkapital var den gang irrelevant.
Etter en tid i operativ drift, kunne Kjellbjørg Lunde, SV, i
Stortinget vise til tall fra Den norske stats husbank som viste at det var
ytterst få flyktninger som nøt godt av lån i Husbanken på generelle og ordinære
vilkår. Lånene ble gitt på vanlige vilkår og gjaldt alle borgere. FLYBO,
derimot, ga, etter hva jeg husker, rimelige lån til langt under markedsrente
uten at det ble stilt krav om egenkapital. Det var nemlig reist spørsmål om
Husbankens rolle i dette bilde, underforstått at Husbanken drev med
forskjellsbehandling av folk.
Lunde påsto at lån i Husbanken til flyktninger kunne telles
på en hånd, tall som kunne brukes til å berolige folk og politikere om at det
ikke skjedde noen forskjellsbehandling. Folket skulle vite at innvandrerne
stilte på like linje med alle andre og at ingen ble særbehandlet. Det lunde
beskrev, var imidlertid og tragisk nok en virkelighet som ikke fantes. Og man
kan spørre om det var hennes «korrekte» ideologi eller henne selvbilde eller
store ego som avgjorde hva som skulle være hva, og ikke. Som Marx kunne hun
kanskje si at filosofene til nå hadde tolket verden, nå, derimot, gjaldt det å
forandre den. (Jeg er derimot mindre sikker på om hun gikk fullt og helt innfor
slagordet at man må knuse egg for å lage omelett, som Mao sa, flere tiår etter
og da flere hundre millioner mennesker hadde falt som offer for slike
ideologier).
Så vidt meg bekjent
ble Lunde ikke korrigert i Stortinget, enda flertallet måtte vite at det
til formålet nettopp var opprettet selskaper som FLYBO og som opererte helt uavhengig
av Husbanken. Hun ble heller ikke korrigert i media. Og heller ikke av meg
personlig som, som juridisk konsulent, hadde innvilget nærmere 100 lån av
felleskapets midler på gunstige vilkår til flyktninger, allerede de første
månedene jeg var ansatt. (Jeg er ikke sikker på om lånene og de samme vilkårene
ble gitt asylsøkere eller folk som søkte lån på humanitært grunnlag). Jeg vil
hevde at denne lille saken speilet noe av det rådende generelle kulturelle og
politiske klima på den tiden og at dette «klimaet» henger igjen til denne dag.
Og dette «klimaet» vil ikke slippe så lett, det vil henge ved oss i lang tid
fremover, jeg tror ikke det er til å unngå, uansett og helt uavhengig
populistiske svingninger som vil gjøre seg gjeldende.
Selskapene ble opprettet
utelukkende med det formål å kunne særbehandle positivt en spesifikk
gruppemennesker, dvs forskjellsbehandle folk på bekostning av ikke-innflyttede
innvandrere. Jeg tror at denne særbehandlingen i seg selv var noe av grunnen
til at media forholdt seg tause og til at politikere omgikk eller tiet om fakta
eller at de ble bevisst underslått, fordi man fryktet reksjoner.
Det var i en tid da folk slet ganske hardt for å få endene
til å møtes når man bygget seg hus og gjerne ventet familieforøkelse. Man kan
med rette dessuten spørre om flere politikere visste, men strategisk valgte å
tie, fordi man ville unngå større politikerforakt, et fenomen som etter alle
solemerker var sterkt voksende allerede den gang. Man fryktet med andre ord
konsekvensene av egen politikk. Kanskje man trodde at det hele snart ville gå
over av seg selv og at derfor ingen vill merke noe. Man visste at man gjorde
noen «galt», går jeg ut fra, men man forholdt seg like vel passiv. Frykten for
å bli avslørt og for å avsløre egne feiltrinn er som alle vet en faktor man
ikke bør undervurdere.
I tilfellet Lunde,
kunne hun nok innrømme at hun hadde tatt feil hvis han var blitt konfrontert
med virkeligheten før talen hun holdt på Stortinget. Man kan også unnskylde
henne med at hun rett og slett ikke visste. De fleste ville imidlertid tro noe
annet. For min del visste jeg bedre, men jeg forholdt meg altså taus, noe jeg
ikke var alene om, på dette området. Folk vegrer seg naturlig nok for å
fremlegge hauger av beviser og stille med lange argumentasjonsrekker på
følsomme områder, særlig når virksomheten er lovlig, hjemlet og fremmet – som
en god gjerning - fra øverste, politiske hold
De fleste borgere ante ganske tidlig i den generelle
samfunnsprosessen at media sto på flytningenes side, uansett hvor de kom fra og
hvem de var og uansett hvilken religion eller politisk parti eller bevegelse de
tilhørte. Den gangs skikk og bruk tilsa at dette skulle man ikke snakke høyt
om, det var derfor bedre å tie enn tale, uansett. Ingen ville forstyrre idyllen
og ingen fikk «tukle» med hellig grunn. Man solgte heller sin intellektuelle
redelighet enn å påpeke urimeligheter, «Eliten» og media ble oppfattet som en
uigjennomtrengelig mur som stengte virkeligheten ute. Og var man innenfor disse
«murene», vel, så var man ikke bare uimotakelig og galvanisert mot inntrykk fra
hva som skjedde utenfor muren, politikere og mediafolk hadde liksom bestemt seg
for at de var uangripelige, at de satt på sannheten helt uavhengig av
virkeligheten og at det var dem og ikke virkeligheten som hadde rett. Å si og
tenke noe annet, vel, det var på personlig risiko om å bli erklært for persona non grata for evig og alltid.
Jeg assosierer til tidlige DDR hvor fjerdedelen av innbyggerne arbeidet for
sikkerhetstjenesten og hvor det var plikt å sladre på familiemedlemmer, naboer
og alle andre).
Man kan si at selskapene drev ikke bare «positiv diskriminering», men også «positiv kvotering» i
og med at ordningene jo gjaldt kun innvandrere. Diskriminering var plutselig
«god butikk» eller god kutyme og noe vi måtte forholde oss til som om alt dette
var det naturligste av verden. Vi hadde et absolutt imperativ å forholde oss
til, og vi utførte oppgavene i den hellige overbevisning at det vi gjorde, var
av det gode, uavkortet, dette til tross for at jussen jo fortalte oss at
borgere skulle behandles likt og at dette var et must, i prinsippet.
Vi sto nå imidlertid overfor en slags unntakstilstand, vi hadde den æren å drive positiv
ulikebehandling, og det vi gjorde, var å støtte de svake og mindre heldigstilte,
punktum. Eller hva? Jeg tror at de fleste gikk rundt med en underlig følelse av
det vi var med på faktisk var galt, men uten at vi våget å formulere det,
hverken overfor oss selv, eller andre.
Folk flest i tiden før alt dette levde i kjølvannet av
innsiktene vi fikk i dokumentarfilmer som f eks Monde Cane, verdens hunder, dvs verdens utstøtte, de elendige verden
hadde glemt og snudd ryggen til, uforskyldt fattige og nødstedte. Monde Cane måtte reddes og vi var på en
måte utvalgt til å bidra med vår egen og andres overflod, alt innsatt i en
større fortellingen og hvor jo mer vi hjalp, jo edlere ble vi. Monde Cane var Franz Fanons verk. Først senere ble mange oppmerksom på de
voldelige tendensene hos den revolusjonære Fanon, men nok om dette her.
Men det skulle snart vise seg å være vanskeligere å være
moralsk mer høyverdig enn andre mennesker, mer enn mange ville tro. Men om
dette tiet de fleste. De som så at dette ikke gikk i lengden, holdt inne med,
men av og til kunne man oppleve at noen sukket og ristet på hodet. Etter hvert
begynte imidlertid de fleste å nikke og sukke stille i kor. Snart begynte folk
å slutte og finne seg nye beitemarker. De aller fleste sluttet fordi
realitetene, sett i en større sammenheng, begynte å gå opp for en. Og så tok
man konsekvensen, men ingen, så vidt meg bekjent, turde å gå ut offentlig for å
fortelle hvor ille det sto til og grunnen kunne ikke være en annen enn at man
ville bli stemplet hvis man våget å si noe. Og det er her det blir nødvendig å
konkretiser. Jeg vil nevne noen få, men grove, eksempler.
De aller fleste borgere som hadde noe å si eller som hadde
sett og hørt noe, for ikke å si: Forstått noe, begynte rimelig tidlig i
prosessen med selvsensurering, en prosess som ikke har avtatt med årene, snarere
tvert imot. Det viser jo diskursen de siste tretti år, tendensen går i favør av
de innvandringskritiske over hele det politiske Europa.
Generelt kan man si at folk tier mer enn de snakker og at
dette gjelder i alle miljøer, i alt fra næringsliv til byråkrati. I så måte
sitter i på en gullgruve her i landet, for å si det ironisk, på en gullgruve av
opplysninger om hvor vanvittig det hel utviklet seg og om hvor stor
frustrasjonen og frykten i virkeligheten har vært hele veien frem til i dag.
Det jeg som
saksbehandler var vitne til var en multikulturalisering
av samfunnet, en term som var helt ukjent den gang, det eksisterte bare
kultur, ingen multikultur og ukultur var noe den enkelte måtte forholde seg til
etter beste skjønn, i det stille. Jeg tror mine kollegaer var like lite i stand
til å sette reelle begreper på situasjonen som jeg var. Vi hadde, for å si det
konkret, ikke peil, men trodde fullt og fast på at det vi var med på og bidra
til, var i skjønneste orden og slik «det godtfolk kan seg søma». Det skurret
altså noe i fornuftskategorien.
Men hvordan ulikebehandler man innvandrere på dette området?
Jo, først og fremst ved å gi rimeligere lån til boligkjøp enn det «kunder»
ellers måtte betale her i landet. Jeg har selv sittet og regnet på dette og kan
fortelle at denne ulikebehandlingen ikke dreide seg om småtterier. Jeg vil
tippe at rentereduksjonen kunne utgjøre nærmer 10%, en prosent som omregnet
kunne utgjøre en tilført fordel på flere tusen kroner pluss i måneden.
Lånetilbudet i seg
selv ga visse innvandrere en gylden anledning til privat formuesøkning på
statens bekostning. Det fantes eksempler på at leiligheter ble kjøpt til
markedspris ett år for så etter to år å bli solgt på det mer eller mindre frie
markedet for opptil det dobbelte av kjøpesum, og hvorpå da visse innvandrere
dro tilbake til hjemlandet med skyhøy fortjeneste, en fortjeneste som selvsagt
ga høy status i hjemlandet, og som dessuten satte fart på ryktespredningen om
at Norge var selve gullandet, eller Soria Moria. Det gjaldt da bare å dikte opp
den beste røverhistorien man kunne komme på, rimelige lån og stor profitt
fulgte da på autopilot. No problemas. Det var det inntrykket man satt igjen
med. Men det fantes ingen som reiste bust i diskursen og dette ga seg så
uttrykk i en banalisering av den store
problematikken, i form av generaliseringer som f eks at inni er vi like, men det er utenpå – for å snu litt på det - rådet grunnen, et uttrykk for en holdning som
var doxologisk, altså selvinnlysende
og dessuten tatt som ubestridelige eller nødvendige premisser eller
implikasjoner.
Konkretisering:
Det kommer inne en
fembarnsfar, en høyre offiser, som hadde flyktet fra krigen i Etiopia. Han
hadde fått tildelt en rimelig svær leilighet i det beste strøk, men nå hadde
han noe å klage på og han hadde vært der før. Det gjaldt leiligheten, det var
noe feil på badet. Jeg kunne fortelle ham at vi hadde sent fagfolk for å se på
og vurdere mangelen, hele to ganger, men uten at de kunne finne noen mangler
som trengte utbedring. Mann krevde like vel å få en ny leilighet, i et nytt
strøk. Jeg ble nærmest målløs, jeg må innrømme det. Så hva skulle jeg si?
Skulle jeg bare føye meg og sette i gang arbeidet?
Jeg tok motet til meg, i fare for å bli kritisert og frosset
ut, jeg sa: OK, du vil flytte, men hvem av dine kollegaer skal jeg flytte inn,
inn i en leilighet du selv ikke vil bo i? Jeg spilte med andre ord på denne
offiserens lojalitet overfor sine egne, dvs andre etiopere eller eritreere som
sto på venteliste, og på hans naturlige forfengelighet. Han lyste ikke akkurat
plutselig opp, men godtok noe surmulent mitt avslag og siden så ingen noe mer
til denne mannen og hans familie. Det ga meg en viktig lærepenge: Ikke vær dum,
ikke spill dum, hold deg til realitetene og hold deg til universelle prima facie-prinsipper , da vil
respekten komme, den gjensidige respekten, den som alle «ser» bør foreligge som
premiss for forhandlinger i alle kulturer. Men denne lærepengen kom ikke
akkurat som noen befrielse, snarere tvert imot. Jeg ble gående en stund med et
visst nag i meg: Hadde jeg overtrådt mandatet? Hadde jeg handlet imot
stiftelsens og lovverkets åndelige begrunnelse? Hadde jeg med andre ord vært
for streng, ja, for brutalt? Jeg hadde i hvert fall ikke etterkommet eller
tilfredsstilt denne høye offiserens behov. Hadde jeg gjort det, ville jeg ha
handlet imot min egen natur, for å si det på den måten, den indre stemmen i en
som kan kalles samvittighet. Jeg hadde valgt å følge denne stemmen og nå måtte
jeg står for det jeg hadde gjort, eller unnlatt å gjøre. Jeg turde imidlertid
ikke å fortelle de andre konsulentene om dette. Jeg var redd for det
gruppepress som kunne inntreffe og muligheten for utfrysing. Men samtidig var
jeg en smule stolt av det jeg nettopp hadde gjort. Jeg tenkte også: For et mot
og en redelighet har vel ikke de mange dissidenter under kommunismen og
nazismen måttet utvise? I grunnen var jeg litt beskjemt. Min rolle «i det store
spillet» var minimal og de personlige kostnadene nærmest ikke-eksisterende. Jeg
hadde ingenting å klage på.
Noen solskinnsdager
senere kommer det så inn en vakker afrikaner på kontoret. Han så litt matt
ut, ingen store fakter, han la frem sin sak på en nøktern og saklig måte og han
var konkret og kort. Han bodde på en ettromsleilighet i en bygård på østkanten.
Kummerligheten begynte å lyse av ham. Nå ville han ha noe større og bedre. Han
så på meg med «blå» øyne. Han var sikker på at jeg ville gjøre alt for å hjelpe
ham, om ikke av personlig velvilje, så i hvert fall av plikt.
ER det noen helt spesifikk grunn til at du ikke lenger vil
bo der du nå engang bor nå, spurte jeg. Han så på meg med vantro øyne, som om
han sa, forstår du ikke det da, det er jo så opplagt. Han sa, på fransk: «Je
veau une vie sans soucis» - jeg ønsker et sorgfritt liv. Kontant. Hverken mer
eller mindre. Ingen annen begrunnelse. Jeg unne ikke tro hva jeg hørte. Dette
var nærmest å be om ekstrabevilgninger, ekstratjenester, om å skape et
overflødighetshorn, som han altså gikk ut fra at det var en plikt for meg å
rette meg etter, på hans «kommando», altså.
Jeg dristet meg til å si: Det er ikke slik det fungerer. Han
så forundret på meg, men bøyde seg for beslutningen, ja lot ham gå uten å kunne
gi ham en ny bolig og verden var trist. Men rett skal være rett, tenkte jeg,
ikke uten en viss tilfredshet, riktig nok paret med en viss skyldfølelse – for
å ha gjort noe riktig og moralsk uklanderlig, altså. Det er jo, i seg selv, noe
forunderlig, hvis ikke foruroligende, men det lå i tiden, og det ligger der i
større målestokk ennå. «De gode» ser ut til å et enormt og gjerne umettelig
behov for å bli bekreftet, ja, beundret, for sine moraliserende ytringer og
handlinger. Velkommen flykninger, aldri: Ulovlige flyktninger, dra hjem …
En annen dag dundrer
det inn i resepsjonen en svær branne
som ikke hadde betalt husleie på over et halvt år. Han hadde nærmere et dusin
barn. Han var ikke bare verbalt truende, han stakk en kniv i resepsjonsdesken,
den sto og dirret, og det utviklet seg en form for mild panikk, for ingen
trodde sine egne øyne, og ingen ville innse at dette ikke bare var en verbal og
heller uskyldig trussel. Personalet holdt pusten, ingen tydelige tegn på frykt,
man forholdt seg rolig, men litt påtatt besinnet. (Her fikk man dessuten en
anledning til å synes synd på seg selv, man fikk noe å snakke om, men ikke
stort mer, episoden ble fort glemt og vi kunne fortsette i den gamle tralten).
Heldigvis kom ingen til skade, mannen var en av mine
klienter. Jeg benyttet anledningen til å gi ham frislepp, jeg strøk gjelden, en
sum som langt oversteg det han kunne ha forventet å få på sosialen, hvor han
tidligere hadde gjort seg nytte av de fleste tilbud som fantes, innenfor et
rimelig skjønn og innenfor lovens klare ramme.
Saken kom ikke ut i media. Folk jeg betrodde meg til utenfor
jobben, ville ikke tro det jeg fortalte. En lege sa selvsikkert: Det er umulig
… Det sa seg selv at denne legen ikke hadde peil, og det hadde heller ikke
vanlige folk. Det var viktigere å dysse ned enn å belyse. Stiftelsen ga seg med
andre ord fullmakter som bare den selv kunne innvilge. Flybo var med andre ord blitt korrupt og opererte som en hemmelig
tjeneste ved siden av etterretningstjenesten, tilnærmet.
En annen dag fortale en av kollegaene meg at hun nå skulle slutte. Hun hadde fått
seg ny jobb i et departement og virket lettet, hun ville ikke savne Flybo et
sekund, fikk jeg inntrykk av. Hun maktet rett og slett ikke fortsette. Hun fortale med
under fire øyne om en enslig klient som hadde fått seg tildelt en rimelig
flott, ny leiligheten i en av drabantbyene i hovedstaden. Etter kort tid kom
det en klage fra mannen: Han kunne ikke bo i leiligheten, viften på kjøkkenet
var for svak, avtrekket for lite. Mannen ble så tilbudt en ny leilighet, tro
det eller ei (det kan ha vært flere grunner enn hva jeg fikk oppgitt der og
de).
En annen enslig mann fra
Nord-Afrika var nylig blitt tildelt ny 2 roms leilighet i samme strøk, men
han hadde ingenting å klage på leiligheten for, hverken standard eller
beliggenhet, nei, det var noe annet som plaget ham. Han ville ha en bolig som
lå nærmere sentrum og nærmere hvor onklene og andre slektninger bodde. Han
tilhørte antakelig en klan som i fellesskap visste å utnytte reglene og
boligsituasjonen. Han fikk kravet innfridd. Uten forbehold, uten spørsmål, et
behov var et behov og behov er til for å betjenes. Jeg lurer på om noen som
fikk innsyn i den saken ikke tenkte: Hadde dette vært en nordmann … , men ingen
sa det høyt.
Frykten for å
kritisere egne og stiftelsens verdivalg blant personalet og kollegaene syntes påtakelig,
men den ble aldri eksplisitt uttrykt. Den ble snarere fortrengt eller
undertrykt. Vi led under et slag selvpålagt tyranni. Forholdet til
samvittigheten var det ingen som nevnte. Jeg hadde inntrykk av de fleste av
konsulentene likevel gikk og «bar på noe». Samvittigheten var på en måte
«avsatt», den eksisterte jo bare som en funksjon av de samfunnsforholdene man
var oppvekst i, og de forholdene befant seg på livets solside, blant de rike –
kapitalistiske utbyttere - her i verden og da blant mennesker som hadde hatt
det for godt, fordi de hadde vært så heldige ikke å bli født i et U-land. Og hva med moralen eller etikken i alt
dette? Vel, dette var i en periode det ikke var særlig populært å snakke om
objektive moralnormer. Moral var kun politikk og politikk var moral, (du
snakker om lureri). Det fantes heller ingen Gud. Og ingen kultur var bedre enn
en annen. Vi svevde i relativismens absolutte univers. Og trodde vi var gode,
hvis ikke bedre, paradoksalt nok. Det hele var flaut, spesielt sett i ettertid.
Og det henger fortsatt ved, om ikke andre steder, så i hvert fall i det
underbevisste.
Jeg husker ikke sikkert om det var et krav fra begynnelsen
av stiftelsen av Flybo var lagt inn et
krav fra lovgiver om at lånesøkere måtte ha en viss egenkapital for å få lån.
Kanskje dette kravet kom inn på et senere tidspunkt, for en av klientene som
jeg fikk ansvar for kom en dag inn med en attest på at han var i arbeid.
Mannen var familiefar
og var av den litt joviale typen, en type som lett ble varm i trøya og
veldig innforlivet med livet som klient. Han hadde ingen problemer med å legge
ved attesten på arbeidsforholdet til lånesøknaden. Han sa rett ut at attesten
ikke ga uttrykk for realiteter, men at arbeidsgiveren, en bensinforhandler,
hadde vært så snill å «forstå» ham.
Attesten viste at mannen arbeidet noen timer i uken. For å
få det hele til å gå rundt, som han sa, han hadde leid seg en varebil som han
brukte i egen geskjeft, i eget nyetablert flyttefirma. Denne virksomheten var
ikke registrert. Han gjorde alt svart, fortalte han. Han fortalte meg hvor mye
han tjente og det var ikke akkurat altfor beskjedent fortalte han stolt.
Stolthet over hva? Vel, mannen visste at han ville slippe unna med det. Han
visste at jeg ikke kunne legge til grunn de fakta han presenterte for meg. Han
visste at jeg måtte legge til grunn oppkonstruerte fakta. Han visste at jeg var
nødt for å innvilge ham lånet. Han var meget fornøyd med behandlingen. Men det
var ikke jeg. Og det var heller ingen andre av kollegaene jeg fortalte dette
til, selvsagt uten å røpe mannens identitet. Men vi satt der, sjakkmatt, og det
var ikke første gang og et unntak, det var regelen.
Etter hvert hopet det seg opp med slike historier. Jeg fikk
det bestemte inntrykk at de fleste snart fikk nok. Like etter sluttet jeg og
gikk over i ny virksomhet. Ikke lenge etter ble hele Flybo først omorganisert og så nedlagt. De fleste ansatte der
pustet vel da lettet ut, vil jeg tro.
Hva gjør slike
forhold og slike arbeidsforhold med et menneske? Jo, det bringer en inn i
kognitiv dissonans, jeg går ut fra at leseren vet hva dette innebærer. Det er
ingen god tilstand å befinne seg i, den kan konstituere sykdom og tragedie, på
sikt og i og med de rette utløsningsmekanismer. Det er en tilstand de fleste
bør unngå å sette seg i. Men dette var ikke politikernes bord. Deres bord og
mening med livet var å være gode og empatiske. Det gjaldt om å ha og gi uttrykk
for de høyeste drømmer for menneskeheten, på ethvert nivå, spesielt på høyeste
nivå.
Det mannen med den
falske arbeidskontrakten gjorde med meg, besto i at han forutsatte at jeg
var korrupt, ikke moralsk korrupt, i hans øyne, nei. Han forutsatte at selve
systemet måtte være korrupt og at alle borgere av nasjonen delte denne meningen
og dette verdigrunnlaget. Vår korrupthet
var med andre ord en korrekt og moralsk riktig
eller uklanderlig korrupthet. For
hadde han ikke hørt og sett hvor glade nordmennene var for å få innsig av ny
arbeidskraft, nye munner å mette og dermed større nasjonalprodukt? Hadde han
ikke venner og kjente som hadde fortalt ham hvor vidunderlig lett det var å
lure ikke bare politikere, men også byråkratene? Hadde han kanskje ikke rett
til å anse seg som en verneverdig og sterkt velkommen ressurs, selv om støtten
han fikk baserte seg på løgn? Hvilket grunnlag hadde han egentlig for å
betrakte meg som korrupt i dårlig forstand når han ut fra forutsetningene jo
måtte ha grunn til å håpe at siden nordmenn flest var veldig sjenerøse, så
måtte jo også jeg som konsulent og saksbehandler være det? Hvilke signaler
eller grunner hadde media, fagforeninger, kirker og politikere – you name it -
gitt ham som skulle tilsi at ikke også jeg
var korrupt, når systemet, den rådende ideologi og det allmenne mentale klima
nettopp fortalte ham at systemet virkelig var korrupt og følgelig også at jeg
som byråkrat og frontfigur for dette systemet også var korrupt?
Men kan det ikke tenkes at det denne mannen egentlig hadde
flyktet nettopp var korrupsjon? Jo, men svaret ligger i at korrupsjonen her, i
Norge, var mye billigere, mye mer forutsigbart og derfor mer rettferdig, i og
med at nesten alle kunne lure systemet på samme måte. Systemet i seg selv ble
dermed tilskrevet en egen høyere moral, en merverdi, sett i forhold til
forholdene i de landene man hadde flyktet fra. Norge var dessuten blitt
offentlig erklært for en moralsk supermakt. Norge tok hjertelig imot ikke bare
flyktninger og asylsøkere, men ga også oppholdstillatelse og etter hvert statsborgerskap
på humanitært grunnlag til alle som av en eller annen diffus grunn ikke lenger
orket å bo i sitt opprinnelige hjemland. Alt lå med andre ord til rette for at
mannen med de falske papirene ikke følte noen som helst skam eller anger for
det han bedrev, og som altså tilførte ham store verdier i form av supergode
lånevilkår og tilbakebetalingsbetingelser som ingen annen nordmann noensinne
ville kunne drømme om å nyte godt av. Aldri i livet.
Joda, denne mannen
gjorde meg til en korrupt person, en slags heler eller medvirker til tyveri
og bedrageri. Jeg hadde gjort ham til en integrert del i mitt mentale landskap,
en nødvendig del, noe ikke jeg unne løpe fra, et ansvar jeg unnlot å pålegge
meg selv, mest av bekvemmelighetsgrunner, og hvem vill vel ha tatt ut stevning
og bragt meg inn for domstolene? Svaret gir seg selv. Jeg lot meg suggerere av
de god begrepenes magi. Jeg ville være empatisk, medfølende og sosialt
oppreist, ja, fri nettopp fra all korrupsjon, men der satt jeg altså og lot
korrupsjonen ta meg, nådeløst. Jeg så ikke tydelig lenkene som fengslet meg.
Jeg hadde gjort meg til en rolleinnehaver, en nøytral skuespiller i et
destruktivt nærmest altoppslukende plot, en rolle jeg måtte spille til stykkets
slutt. En skurk og en feiging og – egentlig – et svakt menneske, det motsatte
av en god rollemodell. Jeg led av frykt, kanskje irrasjonell frykt. Men jeg led
så avgjort ikke av islamofobi og noen form for rasisme, nei, det var utelukket,
noe jeg helt uten anstrengelse kan underdrive på den dag i dag. Jeg led av
frykt for etablissementet og den overstyrende ånd i alt dette, en vag frykt, en
ånd som lett ville kunne anklage meg for å være for streng, for å være en
infleksibel regelrytter, for å være hjerteløs og uten nåde. Jeg var redd for å
relatere til klientene med manglende respekt, i deres øyne, jeg så ikke at jeg bidro til å undergrave
klientenes egen selvrespekt og den respekt de burde ha for demokratiet vårt, og
regelverket g de normene som ligger under.
Et talende eksempel på hvor vanskelig alt dette var fikk jeg
da det kom inn en kvinne rundt tyve fra et land i Øst-Afrika. For ikke å
overdrive, var hun en av de vakreste kvinner jeg noen gang har sett på så nært
hold, der hun satt i stolen foran pulten min. Hun hadde status som asylsøker og
nå søkte hun om lån til å kjøper en lekker, en helt ny leilighet i sentrum, som
hun nå visste at hun ville få lån til å kjøpe, til en etter min mening
latterlig lav rente, langt under «markedsrenten» eller den rente vanlige
husbankkunder måtte betale.
Kvinnen var veldig lett å prate med og jeg spurte henne
direkte om hvorfor hun hadde flyktet. Hun var ikke dum nok til å innrømme at
hun var kommet til landet for å shoppe velferdsgoder, nei, hun viste til slekt
og venner som hadde rømt før henne, det var krig mot nabolandet, en krig som
nærmet seg klanens område. Hun hadde bestemt seg for å flykte da hun hørte
kanondrønn i det fjerne. Hun sa ingenting om hvorvidt disse kanondrønnene
skyltes fremrykning eller tilbaketrekning fra fiendens side, jeg spurte henne
da heller ikke om dette. Jeg spurte henne heller ikke om det kunne tenkes at
flere i hennes klan også ville begi seg ut på flukt, men jeg forsto at de
fleste hadde valgt å bli værende hvor de nå engang bodde. Situasjonen kunne
derfor fortone seg som noe uklar. Jeg tenkte: Tenk hvis hele klanen legger på
flukt? Ville de ikke få nyte samme beskyttelse som denne vakre, unge kvinnen
fikk i Norge?
Det hører fjernt med til saken at da hun ante at jeg var
litt skeptisk til den historien hun nettopp hadde fortalt, så gikk det ikke
lenge før hun «forsøkte» seg. Eller kall det gjerne innynde seg. Jeg kan bare
fortelle at der kom hun ikke langt. Punktum.
Je må i anstendighetens navn her legge til at jeg hadde en
viss oversikt over hvor frontlinjene i krigen gikk. De gikk ikke i nærheten av
der denne kvinnen kom fra. Hun kunne ut fra dette faktum ikke ha hørt
kanondrønn, men slike fakta skulle være irrelevant i «systemet», et
avskrekkende tabu. Vi jobbet i et slags sublimt tyranni, med andre ord, men
uten at vi så det klart. Og dette gjør meg flau, på egne vegne. Jeg får skylde
på at personligheten min var blitt hjernevasket, så å si, at «noen» hadde
lykkes i å frata meg alle motforestillinger i forhold til implementeringen fra
«oven» av den altoverstyrende multikulturelle idé. Jeg grøsser litt nå, kjenner
jeg.
I ettertidens
tornerosedans ser jeg at jeg ikke var hakket bedre enn de som deltok i det
berømte Milgrams-eksperimentet og
hvor til og med de som på forhånd hadde de høyeste moralske tanker om seg selv
lot seg lure inn under autoritetens trollbindende makt og dét til og med i
fredstid og uten fare for hverken å miste jobb eller rykte. Det er bare én hake
ved dette: Vi lot ikke slippe til mer eller mindre moralsk tvilsomme handlinger
og reaksjoner vi ikke kunne assosiere med oss selv, der og da, i øyeblikk av
selvrefleksjon. Vi ble ikke ondere av å jobbe på Flybo, vi ble bare bedre, både i egne og andres øyne. Vi lot oss
selv drive til overdreven «godhet» og lot oss rive med av den. Det vi ikke forsto
var at vi faktisk var deltakere i et stort mentalt eller psykologisk
eksperiment, et ideologisk diktert eksperiment. Og det «vitenskapelige» funn
her er, at det å gjøre dumme ting som man utenfor eller etter
eksperimentsituasjon tar sterkt ansvar for og angrer på, det er nå så sin sak,
men det å ikke se og forstå at man gjør dumme og forkastelige ting ved å foregi
å være bedre enn man egentlig tror man er, det er en annen og kanskje like
alvorlig sak. (Jeg håper at poenget blir forstått).
Selvrespekten burde
ha vært på et bunn-nivå, objektivt sett, i stedet roste jeg meg i lønn idet jeg
bedro meg selv til å tro at jeg tross alt jo hadde vært med på det, i det godes tjeneste – eh, jeg mener:
I de selvbestaltede såkalt gode
menneskenes tjeneste, tidens besnærende hegemoner,
hegemoner – kall dem gjerne også
emosjonelt korrekt betingede og servile tyranner - som fortsatt sitter ved
makten og fortsatt dirigerer hva folket skal tro, føle og mene på denne stadig gjeldende
politiske og kulturelle arena, på de samme premisser som før og med den samme
verdensanskuelse, det samme forkvaklede menneskesyn og de samme falske
grunnverdier. Det var disse som satt på makta, og makta har alltid rett, eller
hva?
Sannheten var at jeg
hadde mistet min ære og min samvittighet. Og at jeg ikke maktet å
gjennomskue dette og virkelig innrømme det, eller ta konsekvensen av det, før
mange år senere, da det var for sent å angre og befrielsen nå og fremover vil
bestå i å bearbeide fortiden med sikte på en innsats etter beste evner for en
bedre fremtid for alle, og hvor en slik bearbeiding og en slik erkjennelse blir
en saga blott, en fremtid der alle systematiske korrupsjonsforsøk, både rent
konkret og ikke minst mentale og ideologiske forsøk på å korrumpere en hel
sivilisasjon, må avsløres for hva de er og hvor man da bør agere, og reagerer
og ta affære, med alle adekvate, demokratiske og ikkevoldelige midler som måtte
foreligge.
Kort sagt på tampen:
Det nærmet så til de grader vanvidd i stiftelsen Flybo at utlendingene eller «innvandrerne» som de i dag kalles, selv
måtte instruere oss om å være mer prinsippfaste og mindre snille. Det gjaldt
spesielt utlendinger som faktisk jobbet i på dette feltet, i tilstøtende
institusjoner. De så i oss heimfødinger en snill gjeng som bare ville vel, men
ikke bare, de så at vi faktisk også var
mer enn villige til å gjøre mer enn bare vel, mer enn vår plikt, ja, mer enn vi
egentlig hadde hjemmel for.
Selvsagt gjennomskuet
utlendingene dette objektive faktumet. Selv så vi ikke at det å elske den andre
mer enn oss selv faktisk er en hyklersk, innyndende og manipulativ maksime, et hykleri, om aldri så autentisk eller uskyldsrent. Vi så ikke at vi
bedro oss selv ved å tro at vi var bedre enn andre. Vi klarte ikke å se det
todimensjonale i det. Vi så ikke den maktposisjon vi bevilget oss selv, en måte
å styre vårt omdømme på, fors slik å fa andre inn i vår egen maktsfære, og
holdninger som ropte på bifall og anerkjennelse for stor og iherdig innsats. Vi
så ikke at dette i seg selv er en maktstrategi, en korrupt måte å skaffe seg
tilbedre på, noe vi kunne hovere med og kreve gjengjeld for. Vi så alt fra vår
– gode – snevre og innbilske side og forventet å få respekt og beundring
tilbake. Vi så ikke vårt eget selvbedrag. Vi lot oss dermed lett også fange inn
i korrupsjonens vesen og de virkelig korrupte menneskenes magiske spill, et
spill vi ikke kunne motstå i vår naivitet, som vi hadde med oss fra barnsben av
i hjem og skole. Det er som George Lakoff skriver i The
Political Mind: Det dannes
faste – fysiologiske forbindelser mellom begrepspar (i hjernen) slik at det ene
ordet til slutt «trigger» det andre. Å la seg korrumpere består da i dette at
selve grunnlaget for de korrupte setter seg i hjernen, eller bedre: selve
personligheten, vil jeg si, som baninger,
og det sier seg selv at dette er like farlig som forkastelig, hvis vi ikke
besinner oss og forsøker å hindre at slike i og for seg autonome og subliminale
prosesser skjer. Etter min mening kan dette best skje ved å gå tilbake til god
gammeldags moral og idet at vi erkjenner og anerkjenner vårt judeokristne
fundament, et svinnende «kontinent», riktig nok, under våre dagers
godhetshysteri.
TOF
Jeg legger ved et lite klipp fra den gang jeg beskriver
ovenfor, et klipp fra en NRK-debatt der Carl I Hagen svarer på noen spørsmål
angående et forslag han nettopp har kommet med, et forslag, hvis det var blitt
vedtatt allerede den gang, for nærmere 40 år siden, altså, ville ha satt en
stopper for den boligpolitikken jeg faktisk var med på å sette ut i praksis.
Hagen er meget behersket, saklig og høflig overfor haukene i panelet:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar