Innlullet i mullanes spindel – bevisst villet eller skremt?

Vi legger i dag ut en «utdypning» eller ytterligere dramatisering av posteringen om «vår» mulla i tilknytningen til hetsen med Hege Storhaug basert på betraktninger av Kjell Skartveit for documt.no her

Dommen mot mullaen er godt kjent - og "kjært" - av folk flest og mange er vel de som har trukket et lettelsens sukk og følt at rettferdighet har skjedd fyllest. Og dermed basta. Case closed. Folk synes imidlertid å være mindre interessert i eller våkne for begrunnelsen for dommen, og hva denne reelt sett innebærer, enn for selve resultatet, den rettskraftige dommen.

Det som imidlertid synes å være tilfelle er at folk neppe er klar over hva dommen innebærer i et litt større perspektiv. Det gjelder også MSM, som synes å lide av en slags irrasjonell frykt for konsekvensene hvis dommens dypere implikasjoner skulle bli allment kjent, som et uttrykk for et større ideologisk, politisk eller livssyns- perspektiv, både her hjemme og internasjonalt.

Hva er så disse implikasjonene? Jo, at den norske stat faktisk fordømmer islamsk rett, dvs sharia, dvs islam selv og det menneskesyn, det verdigrunnlag, den virkelighetsoppfatning, den tro og den rettspraksis den gjeldende rettsoppfatning som flyter av sharia selv og dermed islam. Og dette er i seg selv alvorlige saker. Det er faktisk et spørsmål om et være eller ikke være, et spørsmål om liv og død, for begge de her relevante parter, dvs oss mot dem. Men dette dramatiske perspektivet, skal visst folk holde uvitende om, slik vi tolker MSM’s og den begredelige «elites» taushet. Dommen har faktisk innskrenket både mullaens ytringfrihet og religions- eller trosfrihet, (et tema Hege Storhaug ikke har veket tilbake for å ta opp, i motsetning til et mer eller mindre sedatert media generelt).

Viktigheten av å være klar over dette, styrkes dessuten ved at den sharia mullaen gir uttrykk for ikke primært er hans egen, men islams anliggende, dvs ummaens anliggende, og som alle vet: Islams sharia er ikke noe man forhandler om, (annet enn under sterkt tvang og da ansett som en midlertidig forføyning, aldri som en generelt gjeldendenorm eler rettsregel).

Islam er Allah’s evige og uforanderlige påbud og forbud, kort sagt islamsk lov i sin helhet, som alle muslimer er juridisk – ikke bare emotativt eller «metafysisk» - forpliktet på, - hele ummaen – og da prinsipielt uavhengig av omstendighet eller kontekst (bortsatt fra at det tillates et visst skjønn i gitte ekstraordinære situasjoner, som en slags force majeur – Allah truer ikke muslimer med helvetesstraff ved å forlange at de skal oppføre seg eller strategere som om de var idioter i det store kulturelle og politiske bildet).  

Ytterligere et aspekt i dette store og viktige sakskomplekset og som underslås av MSM muligens med vitende og vilje – fordi hele perspektivet er så ladet med frykt og potensiell fordervelse – dreier seg om det som kan oppfattes som mullaens egen, private ansvarsfraskrivelse. Han kan ikke lastes for det som av retten oppfattes som klare oppfordringer til brudd på norsk lov, hverken i egen eller immanes øyne. Men hvorfor? Kan han da lastes og fordømmes av ummaen,  dvs sharia og islam per se, for å ha brutt norsk lov?

Spørsmålet illustrer i seg selv et dilemma muslimer ikke kommer unna å svar på, men som det muslimske miljøet i Norge tydelig vegrer seg for å konfrontere, (akkurat som det vestlige MSM vegrere seg for å ta i tu med det, for øvrig.) Svaret er at det muslimske miljøet faktisk har «guddommelig hjemmel» for å fordømme mullaen, han har nemlig brutt det grunnleggende og alltid gjeldende (universelle muslimske) prinsipp at muslimer er pålagt å følge de lover og regler som gjelde i de landene de immigrer til å bosetter seg i. Men det stopper ikke der.

For saken kompliseres desto mer ved at mullaen selv påstår at det er akkurat det han gjør: Han oppfordrer ikke til lovbrudd her i landet. Han bare viser til de generelle prinsipper som gjelder i islam, både for den enkelte som uigjendrivelig moralsk og juridisk forpliktelse, og for ummaen som sådan, nemlig at man skal drepe og bli drept for å ha fornærmet profeten og dermed islam. Men problemet stanser heller ikke der.

Mullaen kan med den aller beste samvittighet – og med loven i ånd - nå påstå at han er «dobbelt uskyldig», dvs både vis a vis Norge som stat, og ummaen, som er det store, verdensomspennende utøvende organ for all islamsk rettshåndhevelse.

I praksis betyr dette at mullaen erkjenner at han må følge norsk lov og at dette gjelder alle muslimer som har bosatt seg her, permanent eller for en lengre tid. Dette er nemlig gjeldende, ufravikelig og legitim islamsk lov. Men hvorfor kommer han da med offentlig tilgjengelige og aktivt misjonerende uttalelser som innebærer en plikt til drap på folk som fornærmer «de man vet»? Foreligger det ikke her en logisk selvmotsigelse, en inkonsistens i selve tankegangen og begrunnelsen?  Og tvinger man da ikke ut fra dette frem den konklusjon at mullaen farer med et tull som ingen appell har til hverken muslimer eller ikkemuslimer? Kan man ikke bare overse hele saken og la tingene gå sin fredelige gang og uten at vi trenger å bekymre oss, muslim så vel som ikkemuslim, som by og and, hand i hand, så å si?

Nei, saken er ikke så enkel, man lurer seg selv hvis man inntar denne lette og sorgenfrie holdningen. For faktum er det at mullaens oppfordring jo gjelder alle – dvs samtlige – muslimer som ikke har bosatt seg her i landet, dvs folk fra hele verden som kan tenke seg å ta en liten «ferietur» til Norge, for her å utføre eller eksekvere den dommen mullaen privat har stadfestet og gjort rettskraftig ut fra nettopp islamsk lov. Og det ikke bare denne tilfeldige mullaen som har bosatt seg i Norge. Plikten gjelder «universelt», dvs overalt for alle muslimer til enhver tid. Og dette vet mullaen.

Overfor slike bødler har mullaen ikke forføyning til å nekte eller begrense forpliktelsen. Bødlene kan selv ikke bare vise til mullaens egen «fatwa» og dermed også få hans velsignelse, selv om denne ikke gis ansikt til ansikt, som en konkret ordre fra en overordnet til en annen. Nei, det holder at bøddelen føler at han gjør sin plikt som enkeltperson uavhengig av alle kommandolinjer og konkrete, personlige befalinger. Det trengs ingen formell beslutning fra et overordnet rettsorgans side. For hvilket slikt organ vil våge å gå imot den høyeste rettskilde, som jo er Koranen mm? Hvem eller hvor i den muslimske verden ville noen lærd – eller lek, for den saks skyld - finne på å dømme bødlene etter islamsk rett? For foreligger det jo ikke en gyldig fatwa fra denne mullaen, som dessuten er imam? Spiller det noen rolle om mullaen i dette konkrete forholdet ikke har nevnt den skyldige spesifikt med navns nevnelse, når det er likevel konkret er helt klart og på det rene hvem det her dreier seg om, uansett?

Og her er det altså, at man står ved selve kjernen i denne uhyrlig saken, som bare tilsynelatende dreier seg om en privat mulla bosatt i Norge. Som alle som ønsker å forså vil innse, har dermed saken og dommen mot muallen et mye videre og mer alvorlig scoop enn det MSM er villig til å ta opp og informere om i sin fulle brede.

På litt lengre sikt vil denne unnfallenheten komme til å vise seg om en korrelasjonsfaktor som i synergi med all annen feig tilpasning til et utopisk convivenzia vise seg å bli fatal og direkte voldsskapende.  Konsekvensene vil komme til å arte seg som en bumerang som slynges ut med dødelig styrke midt i fleisen på godhetsapostlene, som tror at man kan tilintetgjøre en dødelig, konkret trussel ved å tie den i hjel og la den passere for bagatell i hypertoleransens godhetsgiftige  navn.