I hvor stor grad bør man engasjere seg i kommentarfeltene på
debattfora? Jeg sitter og vurderer om jeg skal skrive en kommentar til Rustads
artikkel linket til over. Jeg kvir meg, vet ikke om det er verdt bryet, og jeg
skal derfor her kort forsøke å forklare litt av hvorfor:
Man bør antakelig engasjere så lite som mulig, slik det er
blitt. Jeg tenker f eks på Verdidebatt, document.no, HRS, NRJ, Frie Ytringer,
VG-debatt, - og alle formidable «steder» hvor det i hovedartikler og
kommentarfelt serveres både uvurderlige fakta og uvurderlig analyser, og meninger
nær sagt om alt og ofte godt formulert. Men …
Det står stor respekt både av de personene som fronter og
driver disse stedene, og for det stoff de presenterer, gratis, overfor det
store publikum. Det er ikke få hundre tusen besøkende på noen av disse stedene.
Det forteller noe om aktualiteten og relevansen i en større kulturell, religiøs
og politisk sammenheng. Publikum ser straks at her tar man opp ting som media
og politikere flest helst vil slippe å ta i og som ville ha blitt refusert som
et ordinært inserat i media «med respekt for seg selv». De både stimulerer og
provoserer store deler av den voksne befolkningen som gidder å interessere seg
i hva som skjer og hvorfor, og som tar ting på alvor, på et samfunnsmessig høyt
plan.
De fleste som deltar er godt utdannet, formuleringssmarte og
sitter på enorme mengder kunnskaper som de kan imponere med inntil det
misunnelsesverdige brilliante med sine verbale ferdigheter. Det er ofte en fryd
å se, spesielt fordi engasjementet unektelig er ekte og sant, og fremfor alt:
Uten betaling. Her utfolder det seg et fargerikt landskap, i kampen for den
gode sak og landets fremtid, - det skal nå være sikkert.
Men hva har skjedd?
Jo, det har utkrystallisert seg et mønster. Stedene har fått sine fans, grupper
av mennesker som som regel kommenterer anonymt, men som ser ut til å kjenne
hverandre personlig fra før, eller som personer – fiktive eller reelle - de vil
bli kjent med eller holde seg inne med av en eller annen grunn, utenfor
kommentarfeltene.
Disse har etter hvert
klart å danne en mer eller mindre «hard» kjerne. Dette bærer så bud om
kameraderi, for ikke å si «groopies-tendenser». Man heier på, ved å like, de
man på denne måten enten reelt eller innbilt kjenner, for å få tilbakebetalt i
form av styrkede vennskapsbekreftelser i form av «likes» tilbake. Likes’ene er følehorn, signaler, bønn om
oppmerksomhet, forsøk på å få bekreftet et større ego. De vitner i seg selv om
stor ensomhetsfølelse, mulig dypere, eksistensiell frustrasjon, scratch you,
you scratch me-tendenser, som i og for seg er helt greit og forståelig, hadde
det bare ikke vært for at det det kan påvirke kvaliteten på kommentarer fra
andre som for alt i verden ikke vil bli med på gamet og hvordan stedet i kraft
av disse tendensene for øvrig fremtrer for det brede publikum.
Vi for vår del foretrekker imidlertid ikke å kjenne eller
bli kjent med folk på denne måten og grunnen er nettopp at vi ikke vil hylle
noen sål lenge vi er anonyme overfor andre anonyme. Vi heier ikke på personer
eller heiser flagg for personer vi
ikke kjenner, vi fokuserer på meninger, fakta, vinkler og mønstre, for om mulig
å kunne bidra til økt kunnskapsnivå, debattlyst, nivå. Vi «takker» ikke forfattere
for gode hovedartikler. Vi retter ikke vårt bidrag til personen, men saken og
angriper dem med innfallsvinkler både av saklig og rent retorisk art. Vi ønsker
å bidra med informasjon på en for vårt vedkommende personlig måte, med vår egen
stil, og med poenger som ellers ikke ville ha kommet frem. Og vi tilstår andre
denne «retten» eller muligheten. Men vi forsøker å unngå å konstruere innbilte,
personlige, nære vennskap, - alt bygge på illusjoner!
Eksempler på at personfokuset – og følelseslivet – kan bli
dominerende i forhold til saken, er det ikke vanskelig å finne på disse
nettstedene og debattforaene. Vi er selv blitt utsatt for reaksjoner i form av
synkende antall liker, ikke fordi kvaliteten på våre kommentarer ble dårligere,
nei, men fordi vi i et par kommentarer kom til å uttrykke vinkler på en konkret
sak som gikk litt på skakke i forhold til hovedartikkelen, skrevet av en av
stedets drivere. At det her forelå en reell mulighet for å være uenig med
forfatteren og vedkommendes «mening» eller utlegningen om saken, ble
umiddelbart da av «like-apparatet» ansett som et angrep på personen som hadde
skrevet artikkelen!
Ja, tro det eller ei, det kom som en overraskelse, og særlig
da det viste seg at nå begynte alle våre kommentarer å få redusert tilslutning
i form av liker idet likerantallet sank drastisk. Men ikke bare det: Våre kommentarer
ble helt klart plassert lenger og lenger ned på rangstigen, lengst mulig bort
fra det området på trådene dom får flest liker, fordi de plasseres øverst. Å få
plassen øverst medfører som alle vet en garanti for mange liker, uansett kvaliteten
på kommentaren. De kvalitativt bedre kommentarene kommer derimot lengre ned på
siden og jo lenger ned, jo færre likes, noe som objektivt sett kan virke både
ulogisk og urettferdig. Men det har altså – etter vår mening – nå veldig mye
med om hvorvidt man har uttrykt mye eller mindre tilslutning til meningene som
presenteres av de ansvarlige i redaksjonen i hovedinnlegget der og da. Den minste
kritikk av «idolet» - dvs de ansvarlige for stedet – oppfattes om tvers
igjennom negativt, ja, direkte skadelig for stedet renome og som om man
forsøker å motarbeide stedets formål og ideologiske arbeid.
Men hvordan er vi kommet dit? Jo, jeg personlig kan ikke
forestille meg at driverne av foraene er så smålig og innsnevret som
fansen vil ha det til. De trenger ikke den beskyttelse «fansen i moderatiet»
vil ha det til at de trenger. For disse er mer generøse personlig og
intellektuelt enn sine moderatorer, som fungere som en slags silingsinstans som
sitter der og sorterer ut hvem som de mener fortjener flere like enn andre,
(ved å manipulere med plasseringen mm). I lengden er det klart at moderatiets
forgudning neppe kan tjene hverken saken eller drivernes person eller personlige
anliggende.
Kommentarfeltene reduseres som en direkte følge av de
uheldige tendensene i dette bildet ofte til små kjedelig kaffeslaberaserier,
man godsnakker med pjatt og uvesentligheter med hverandre, og dette førere så
til at de mer interessante eller elegante kommentarene skyves nedover på
skjermbildet, hvilket i seg selv innebærer færre likes og jo færre, jo lenger
ned de skyves. Dette oppfordrer ikke akkurat til positiv innsats, snarere tvert
imot.
Dette er ikke bra, men det ser ikke ut til at «kameratene» eller
den indre krets av forgudere skjønner dette, - eller så er det kanskje nettopp
det de gjør. De skyver folk de ikke liker – eller «værer» at de ikke liker - eller
folk de rett og slett ikke kjenner, nedover på rangstigen, helt bevisst, for om
mulig å få vist sine idoler eller kamerater hvor høyt de verdsetter dem, dette
helt uavhengig av kvaliteten på kommentarene, som da kommer fra andre enn de
som tilhører den indre kretsen, det vil si de som er ute etter betaling fra
stedets eier og de ansvarlige. I praksis vil en slik støttestrategi imidlertid
undergrave den overordnede strategi driverene måtte ha, og det er dette det er
trist å oppleve. Hjelperne undergraver med andre ord nettopp de og den de vil
hjelpe.
«Kameratene» - som tror de kan innynde seg og få bli med i
den indre klikken – tillater seg å legge inn kommentarer helt uten relevans for
saken. Det er personfokuset som blir avgjørende. Og de man av en eller annen
grunn ikke «kjenner», er det bare å skyve nedover i kommentarfeltet, ved at man
selv smyger seg inn med helt intetsigende pjatt, alt for at den de ikke liker
eller skjønner at de ikke kan bli kjent med og få innynde seg hos kommer stadig
lenger nedover i feltet, dette antakelig for å hindre vedkommende «fremmede» å
få de «liksene» hans kommentarer fortjener og som er av en mye høyere kvalitet
enn disse «kameratene» sine.
De forgudende kamerater krever belønning fra de gudene de
beundrer og finner det opportunt å smiske seg inn med og servilisere seg under.
Det er rart med det: Gruppemennesker søker seg inn nettopp i grupper, i det man
tror er en trygg favn, et sted hvor den gjensidige bekreftelse i seg selv og i
kraft av kun å foreligge, verdsettes høyere enn kvaliteten på denne «varen».
Mange finner her trøst og comfort, og kanskje til og med
eksistensiell mening, på et dypere plan, hvis noe slikt plan finnes. Og for
mange er det da høyst prioritert og veldig om å gjøre å oppleve å få i hvert
fall en flik av en følelse av et slags vennskapsforhold, enn å bli sittende
«uten betydning» overhodet og absolutt ingen venner i det hele tatt ellers her
i verden.
Disse aktørene synes å oppleve noe stort, av å tilhøre et
slags nærdemokrati. Man tillegger seg betydning ved å bygge allianser, illusoriske
eller faktiske, man er med der det store skjer, man påvirker, man deltar, man
føler det meningsfylt, man betyr noe. Så alt vel?
Det er bra på en måte, selvsagt. Men på en annen måte: Det
er ikke bra, sett i et litt større perspektiv. Faren for innavlede tanker og
holdninger er stor. Der kvalitet og spenst mangler, blir det for kjedelig for
folk som har mye å bidra med på en annen måte, med andre motiver og på andre
premisser.
Slik det har utviklet seg, stimulerer det ikke publikum til
å yte sitt beste, nykommere eller folk man ikke kjenner forsøkes holdt nede, bevisst
eller ubevisst, kan man fort få inntrykk av, man vil ikke ha dem med i slaberaset,
et aldri så lite meningsavvik oppfattes som en trussel, og forumet innskrenker dermed
sin aksjonsradius til å gjelde spesielt innviede, - de som er overbevist om sin
egen fortreffelighet - , ensomme mennesker som vil holde seg inne med og logre
for de man antar – eller mener seg å vite - står høyere på rangstigen, helt i
tråd med hva hakkeloven sier. Ofte er de ynkelig scener som utspiller seg uten
at aktørene dyr seg det minste; de fortsetter bare ufortrødent, som om
ingenting.
Det dreier seg da ikke om saken selv lenger, men om hvor
flink man tror man er til å arbeide seg inn i sentrum av det gode selskap, for
så å gjøre nærmest alt for å kunne beholde en plass i solen, hvis man da klarer
å få en fot innenfor. Det dreier seg da heller ikke om å verdsette kvaliteten
på innlegg fra de som ikke tilhører den indre kretsen, de som tror de er
«utvalgt» for en plass i smørøyet, nærmest kun i kraft at de deltar, på sitt
vis, om enn aldri så skrøpelig deres prestasjoner er, som kommentatorer betraktet.
I tillegg kommer forholdet til stedets eier og stedets
moderatorer, for begge «parter» påvirker hverandre. Moderatorer forholder seg
til skjemaet: Beste først, slik det opplyses på Disqus, i ramme over serien eller
kolonnen av enkeltkommentarer.
Om redaksjonene sitter og vurderer veldig nøye hvilke
innlegg som skal havne øverst i bunken, og dermed betraktes som best, vet vi
ikke, - redaksjonen selv bruker nok ikke mye tid på det, - de fleste
kommentarer virker håpløst talentløse - men det gjør kanskje moderatorene, som
antas å ha en relativ fri og selvstendig posisjon i dette arbeidet internt.
Men det ser ut for at det er et visst system i galskapen i
og med at rekkefølgen på kommentarene stokkes underveis og hvor noen
gjengangere – eller tilbedre, kan vi
si - da synes å bli prioritert, antakelig som en form for premiering og for å
holde lunta eller gulrota varm.
Noen kommentarer som sendes inn nesten umiddelbart etter at
selve hovedinnlegget på forumet er lagt ut, blir så lagt ut på et senere
tidspunkt enn andre kommentarer som blir sent inn etter disse første. Trist er
det da å se at innlegg som virkelig fortjener det, havner nedover i rekken og
kanskje henvises til en plass under feltet «hent flere kommentarer» hvis
hovedinnlegget får mange kommentarer.
Man kan spørre seg hvorfor, og etter hvilke standarder, men
forklaringen er nok enkel: Jo mer støtte og enighet med den redaksjonelle linje
som legges for dagen, jo lettere å forholde seg til og mindre å tenke eller
reflektere. Støtte gir støtte tilbake. De
idoliserende krever noe av sine idoler. Beundring skjenker gjengjeld.
Kvaliteten stilles på vent. Man er fornøyd med det man får og holder varme de
som hyller en, om enn aldri så indirekte og om det ikke sies eller takkes i
klare ord.
Kommentarer som kan tolkes som vanskelige eller kritiske, om
enn aldri så vagt, føder en skepsis som før man aner ordet av det medfører
straffereaksjoner, ved at man, som nevnt over, blir skjøvet nedover i
hierarkiet, og hvorpå «likes’ene» uteblir, uansett kvalitet.
Idolene skal for enhver skjermes av moderatiet, antydning
til kritikk oppfattes som direkte eller potensielle angrep. Det utvikler seg en
slags mer eller mindre lett paranoia i redaksjonen. Og så baller det på seg:
Forumets policy begynner å farges av frykt, frykt for ikke å leve opp til
oppgaven, frykt for kritikk i seg selv, for det kan skade eller redusere
betydningen av selvbildet som gjerne er bygget opp gjennom flere års ofte
dårlig betalt arbeid for saken og i det godes tjeneste.
Og her i denne prosessen drar alle krefter sammen: Idolene
må beskyttes og kritikk avverges, straffen er altså færre «likes» og plassering
lenger og lenger nedover på skjermbildet, en prosess som lett kan ende i
patologisering både av forguderne og de forgudede. Hele konseptet – dvs
redaksjonen og de ideer man beskytter og arbeider ut fra - begynner å minne om forsøk
på å isolere seg, skjerme seg fra diskursen generelt, man begynner å fremvis sekteriske
tendenser, en tilstand hvor «kultledelsen» stadig må søke seg mer og mer
innover i seg selv, ved å ta mindre og mindre ansvar, spesielt for
kommentarfeltene, hvilket i seg selv utløser tilfredsstillelse både fra kommentatorene
som sitter på makten over «likes» og «ikke-likes», som om de skulle forføye
over et kongesepter der på gutte- eller jenterommet, som de operer ut fra og hvor
de smir sine kommentarstrategier, i sine bobler.
Lederne, forumets eiere og drifter - begynner da før eller siden å bli avhengige av
«fansens» gruppeinnsats, en selvforsterkende prosess, den gir tilbederne – kall
dem gjerne «groopies’ene» - større og
større innflytelse, og stadig større «makt», blant annet ved å benytte seg av
maktmidlet «not like», som riktig nok
er en fattig trøst, men som utrolig nok objektivt styrker følelsen av å bety
noe, noe som igjen tjener til å opprettholde eller til og med forsterke
narsissistiske personlige tendenser, grunnholdninger og livsretninger. Etter hvert som tingene utvikler seg, blir i
et slikt klima evnen til selverkjennelse redusert proporsjonalt med den økning
av betydning maktmidlene tros å gi de.
I dette spillet kan redaksjonene eller moderatiet lett la
seg suggerere av honnørord, flirt og personlige hilsener av ulike slag og i
ulke former fra aktørenes side. Noen av aktørene minner redaksjonen om at de
støtter stedet økonomisk, bare for at de liksom ikke skal glemme innsatsen og
det er da lett å premiere innsatsen ved at moderatiet sørger for at kommentaren
får en god plassering med den mulighet da for at kommentaren får flere «likes»
enn den ellers ville ha fått, helt uten hensynet til kvalitet på kommentaren.
Det hele kan oppfattes som ganske kvalmt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar