JEG ANKLAGER!

Er personen som skriver det følgende anklageskrift psykotisk eller psykopatisk, eller begge deler, eller ingen av delene ?

Et komisk, megalomant, men tross alt: Et utdannet null ... ?

Et menneske med en så svart samvittighet og en så fordervet (irrasjonell) skyldfølelse at hjertet hans er blitt blindt?


Hvor er det blitt av Justitia, hun med bind for øynene, og med vekter i hånden, og som derfor
mante til at man ikke skulle la seg rive med av sine nykker og sine private sympatier der jussen og rettferdighen skulle skje fyldest?

Vårt samfunn styres nå mer av følelsesmaksimering enn av fornuft og behovet for klar tenkning. Å være et følelsesmenneske er nå blitt en strategi, et virkemiddel, ja, nærmest et paradigme, hvor tanken undertrykkes og styres på autopilot, i angst for beskyldninger om mangel på "varme" og empati. 

Den kan ikke ha annen hensikt enn å undergrave selve det fundament som vårt demokrati bygger på - og den judeokristne arven. Juridiske prinsipper og rasjonell holdning og tenkning er kastet på havet. Vi tør snart ikke å leve uten å vise at vi er følelsesmennsker først og fremst, og så fornuftsvesen, sist.

Før het det blant de revolusjonære og anarkistene: Riv ned for å bygge noe nytt. Bruk gjerne vold og bedrag. Skrem og tru. Stjel med god samvittighet. Maksimer samtidig krisen og halve jobben er gjort.

Nå vil disse nå det samme målet ved å  følelsesmaksimere. Det vil forsterke krisemaksimeringen. De vil spille Gud og styre ved å manipulere og påføre skyldfølelse for på den måten selv å kunne føle seg rene og allmektige og dommere på samme tid. De har ingen Gud som kan tilgi dem, de må derfor tilgi seg selv. Med alle midler, dvs ved å kue og sykeliggjøre andre og ved å konstruere opp fiendebilder.


Despotiet er like rundt hjørnet. Nihilismen og relativismen har overtatt for naturen, fornuften og troen. Ansvaret legges ikke på de som har ansvaret. Alle snakker om hensynet til barna, som om de skyver barna foran seg i en krig i dem selv om å få tilgitt seg selv og dermed sikre seg en (innbilt) moral som er høyt hevet over andres.

Politikk gjøres til ren følelse. Konsekvensen er ubønnhørlig: Kaos og krig.

Vurder selv:

Jeg anklager regjeringen for ikke å bry seg om … 

Jeg anklager regjeringen for ikke å bry seg om … 

Jeg anklager regjeringen for ikke å bry seg om … 

Jeg anklager regjeringen for ikke engang å prøve å forstå … 

Jeg anklager regjeringen for å tro at asylsøkeren som ble funnet død … 

Jeg anklager regjeringen for ikke å bry seg om at familier splittes … 

Jeg anklager regjeringen for … (å gjøre) …  barn vondt …

Jeg anklager regjeringen for ikke å bry seg om … 

Jeg anklager regjeringen for ikke å bry seg om … 

Jeg anklager regjeringen for at når jeg advarer om … kommer ikke regjeringen til å gjøre noe. 

Jeg anklager regjeringen for å lukke øynene for … moren som selger seg for å kunne ta seg av sine barn.  

Jeg anklager regjeringen for … å sette hardt mot hardt.  

Jeg anklager regjeringen for å betale penger til …  

Jeg anklager regjeringen for at de, uten å mukke, ville ha inngått tilsvarende returavtaler med Franco og Mussolini.  

Jeg anklager regjeringen for å sende palestinere tilbake … 

Jeg anklager regjeringen for å ha etablert en asylpolitikk … 

Jeg anklager regjeringen for å tenke … 

Jeg anklager oss alle for å leve videre … 

Jeg anklager regjeringen for å ha mistet både hjertet og hodet … 

Jeg anklager regjeringen for å være …  en mann … 

Jeg anklager regjeringen for å … være streng … 

Jeg anklager regjeringen for ikke å forstå … 

Jeg anklager regjeringen for ikke å forstå … 

Jeg anklager regjeringen for å tåle … 

Jeg anklager regjeringen for å representere det rikeste av folk …

(Publisert: 8. mars 2012 - 22:40

KRONIKK i Morgenbladet og er skrevet av Rune Berglund Steen.Kronikken er her gjengitt i noe sakset form av retoriske grunner, ikke fordi jeg ikke har sympati med de navngitte og konkrete skjebner eller ofre forfatteren nevner i originalen).

Hvilket modent, våkent og utdannet menneske kan finne på å skrive noe slikt som ovenfor?

Lider denne mannen av en eller annen psykiatrisk diagnose? (Burde han undersøkes?)

Hva forteller ikke dette anklageskriftet mot staten Norge og våre politikere om hvilket hat forfatteren må ha mot vårt politiske – og demokratiske - system? (Og oss andre).

Forteller anklageskriftet noe om en dyp, personlig følt skyldfølelse på egne vegne, - eller mest, ja, nesten utelukkende - på vegne av andre?

Bekrefter skriftet en gang for alle at forfatteren objektivt sett er mer moralsk enn de fleste andre nordmenn, og da særlig våre valgte politikere?

Hvorfor vil forfatteren ha våre politikere til å føle dyp skyld og ta på seg ansvaret for hendelser og avgjørelser disse og embetsverket må foreta, skal de fylle den funksjon de er satt til og valgt til og betalt for å fylle?

Ville forfatteren ha vært villig bevisst å sette lover og regler og praksis til side for selv å kunne sole seg i ”de riktige” avgjørelsene han selv ville ha truffet i de sakene de her gjelder hvis han hadde vært i posisjon til det(se link)?

Ville hans avgjørelser i så fall vist for all verden at denne forfatteren har et større og bedre hjerte enn folk flest, og spesielt et bedre og mer opphøyd hjerte enn de beslutningstakerne og de angjeldende valgte politikerne har?

Uten å kjenne forfatteren personlig vil jeg tro at han er et ganske umodent menneske, et menneske uten særlig innsikt, en uansvarlig person som legger på skylden på andre og på systemet i den hensikt å fremheve seg selv som moralsk overlegen – og dette i betydelig grad, ja, - i hvert fall tilnærmet - genuint narcissistisk.

(Men fyren har sikkert lang og dyr subsidiert utdannelse og jobb!!)

Forfatteren må være så følelsesmessig motivert i dette at det blinder for hans fornuft og perspektiv. Men da stenger han sitt eget følelsesliv for virkelig innsikt i livets omskiftelighet og menneskets grunnleggende og iboende faenskap, (en egenskap de flest nok skal ha vanskelig med å frikjenne seg selv fra, bortsett da fra forfatteren, som uten forbehold her gjerne vil fremstille seg selv – og sin organisasjon og dens medlemmer - som både synd-  og skyldfrie).

Forfatteren er patetisk og selvsentrert inntil det latterlige, og dette til tross for at han vil fremstå som nettopp det motsatte: Den som besitter ikke bare sannheten, men også retten til å straffe andre moralsk mindreverdige for brudd på normene. Forfatteren setter seg opp til dommer, med seg selv som ene-frelser. (En vantvittig posisjon å innbille seg å ha for et menneske, for øvrig).

Forfatteren er dum og anklageskriftet dumt. Det er ensporet og sekterisk i verste forstand av ordet. Det er fanatisk og et utslag av et blindt og tydeligvis utstyrlig behov for å opphøye seg selv og slik få redusert andre til demoner som forsøker å opprettholde et demonisk, despotisk, ja, nazistisk eller fascistisk styresett. Sett med forfatterens blinde øyne.

Det er ikke til å tro.

Og tragisk nok: Dette dreier seg her om en typisk hjelper, en som tror at hvis ikke hjelpen kommer akkurat fra ham og hans kamerater og på akkurat deres egen, spesielle og følelsesmessig korrekte måte, og utelukkende på deres premisser, så vil den heller ikke komme rent og plettfritt fra noen andre. Her utelukkes all mulig naturlig og utvungen godhet i de andre. Disses godhet demoniseres. De gjøres til absolutte fiender. De må derfor demoniseres.

Forfatteren er tydeligvis i desperat nød for å dukke andre og opphøye seg selv i en moralsk og ren sfære som han selv må skape for å kunne opprettholde imaget og som – tror han og innbiller han seg - for alle evighet vil frita ham selv både for praktisk kritikk og – for all fremtid - den minste mistanke om mulighet for moralsk svikt, (selv om han nok vil bedyre det motsatte, samtidig som han ganske sikkert vil være svært villig til å innrømme at til og med  han selv har mørkere sider og kan gjøre feil, akkurat som alle andre!).

Men hovedtrekket i dette menneske er at det må skape seg selv i et bilde hvor han er selvbestaltet ufeilbarlig, ellers vil han gå i oppløsning. Han vil aldri få noen dypere forståelse av eller erkjennelse av at han selv ”på bunnen” faktisk viser alle symptomer til nærmest tvangsmessig å måtte gå og pleie og opprettholde det han frykter mest, nemlig den overordnede despotiske karakter som han frykter, men som ironisk nok nettopp har internalisert seg i ham selv, og som han nå engang går og bærer på, men som han ”nekter” å se. 

(La det være sagt: Dette er en tolkning og ikke noe forsøk på ”objektiv”, faglig  diagnostisering!)

Dette er hovmod. Et kaldt, kvalmt og trist hovmod. Et farlig hovmod.

Dessuten: Dette er retorikk i beste mafiastil. Han setter enhver leser i en dødsfarlig klemme. Tro det jeg sier og påstår, eller dø, - er det han sier. Selv presenterer han ingen faktainnsikt i saken til de ofrene han nevner. Leseren gis derfor et tilbud de ikke kan motstå. Forfatteren presser leseren til å godta fremstillingen eller bli fremstilt som rasister, ja, fascister og verre.

Det er et sjofelt trick. Utilbørlig. Barnslig. Kynisk. Kaldt. Umenneskelig.

Anklagen oser av rasisme: Omvendt rasisme. Forfatteren er kjent for å være opphengt i antibiologiske holdninger. Hans reaksjon er kontrafobisk: Alle biologiske forklaringer på menneskelige holdninger og adferd må avvises som potensielt farlige former for rasisme. Han ser ikke at han gjør sin egen kultur, en kultur som hadde evne til å kvitte seg med rasismen, en bjørnetjeste. Han ser ikke at prisen er en selvundergravende angst for sitt eget. Han ser ikke sin egen oikofobi. Han ser ikke faren for kanskje en dag å måtte forsvare at han absolutterer seg selv og gjør seg til despot i et kollegium av despoter. Med kollektivt ansvar.

Og dessuten en gang til: Anklagen er ikke noe annet enn en snikmanøvrering: Han anklager våre politikere og vårt politiske system, mens det han egentlig er ute etter er vanlige folk, de han projiserer ut demoniske krefter på, og som det finnes for mange av, i hans forestillingsverden, nettopp fordi så mange av dem kan mistenkes for å være rasister og fulle av forakt og fordommer og all slags etisk grums, som vi alle helst bør renses for, med hans hjelp, ut fra hans egen herremoral, hans egen overmenneske-estetikk.

Hvis denne analysen stemmer, kan det konnoteres til ABB: Også han fryktet våre nåværende politikere og folk flest, som etter hans mening tillater politikerne å ødelegge noe, nemlig land og folk. Også i ABB’s øyne er folket skyldige og fullt av virkelig destruktive fordommer, svakheter som bør stagges, eller aller helst tilintetgjøres.

(NB: Sammenligningen mellom Steen og ABB er selvfølgelig bare teoretisk).

Det er her det skumle trer frem i dagens lys. Sett i perspektiv. Det er her ytterlighetene møtes og kommer opp til overflaten. Det er her de destruktive undergangskrefter spiller sammen og tvinger alle oss andre med stadig større fart mot oppløsning og undergang. 

Hvis ABB illustrerer nazismens typos, illustrerer forfatteren av ”Jeg anklager” stalinismen og leninismens antitype.

De bærer begge i seg kimen til å bruke alle midler for å oppnå sine narcissistiske målsettinger, målsettinger som skal virkeliggjøresut fra narcissistens egen mentale standard, en standard som ikke tåler avvik, unntak og kompromiss, men som kun tjener å opprettholde narcissistens eget selvbilde, som han ikke kan klare seg uten, uten å gå i oppløsning.

At Morgenbladet trykker dette så tilsynelatende moralsk uklanderlige anklageskrift tyder på at bladet selv og dets ideologer er havnet i et sant helvete og hvor dette helvete er ”de andre”s – og ikke deres eget -  utilstrekkelige, og fremfor alt kronisk mistenkelige -  mørke og kalde følelsesliv.

Skriftet ser beleilig bort fra alle krav til saklighet. Det trenger å konstruere følelsehet, (obs: en neologisme) - dette primært for å kunne føle seg selv, fremfor primært å kunne tenke seg selv og forholde seg til fakta-, for dermed i tillegg også å kunne ramme noe eller noen, ved å overføre egen begredelighet, eget indre kaos og internalisert mindreverdsølelse, eller storhetsvannvidd, alt etter som. 

De vil så gjerne tilhøre denne følelsesheten disse narcissistene, for bare følelsesheten skal ha rett og myndighet i et slikt indre univers. Den egentlige menneskehet er en følelseshet for disse menneskene, en verden hvor ingen andre enn dem selv tilhører eller hører hjemm. De andre beskrives  i mentale bilder ærmest a priori som søppelmennesker eller verre, mennesker disse følelsesheter kan klare seg uten, fordi disse er de eneste som ”vet” noe vi andre ikke vet, kun i kraft av dette å føle, og dessuten kunne føle kvalitativt bedre enn andre, tror de. 

Det er blitt et internalisert livssyn eller en verdensoppfatning for dem dette og dette dikterer nå hvilke mediamessige strategier de kommer til å velge og stgrategier generelt overfor andre mennesker, til enhver tid.

Menneskeheten skal gjøres til en følelseshet, hvis herskere skal være de som føler mest. På følelseshetens majesteters premisser.

Noe annet duger ikke. Det minner om ”Gefyhl ist alles”. Et ”godord” nazistene ikke fordømte, men snarer fremelsket.

Men hvem skal bestemme hvem som har mest empati og er best til å føle? Skal følelser gjøres til konge over realisme, innsikt, folkevett og common sense? Er et følelsesregime bedre enn et nødvendig noe distansert og saklighetsorientert demokrati?

Både forfatteren og Morgenbladet har herved underlagt seg føleriets og sentimentalitetens despoti, det verst tenkelige av alle despotier, et system de helst vil påtvinge oss alle, så snart som mulig, ut fra et absolutt krav om følelseshensyn til ”de andre”, (som i farten gjøres til ufeilbarlige godhetskonsumenter utstyrt med rettigheter og privilegier som langt overgår det et normalt og legitimt demokrati kan gi dem eller innfri). 

Og alt dette fordi man nekter å bli voksen og faktaorientert, først og fremst, i saker av den viktighet det her dreier seg om.

Det er skremmende.

 Se forøvrig om skremmende tendenser i norsk debatt her

 Og her om SOS Antirasitisk Senter

Og om fascistoidene her 

Om fascistoidenes behov for islamofobi her 

Og om islamiseringen av det kollektive følelsesliv her 

Og om følelsesgjøring av helsetilbud her 

Ødelegger følelsene kirken?

...

Et saklig og viktig innlegg i den siste debatten om"asylbarna" gjgngis her nesten i sin helhelt, fordi det bør leses av flest mulig og fordi vi syntes det var helt på sin plass og "evig" betimelig i denne sammenhengen:

... Å se på barna uten foreldrene i denne saken, er åpenbart en mystifisering av debatten, men det tjener så åpenbart asyllobbyens hensikter i denne saken, å framstille sine mostandere som onde og dårlige mennesker. Og som Siv Jensen også så presist uttalte i debatten, det disse debattantene sier, er at lovbrudd skal premieres! En uttalelse som selvsagt ble fullstendig neglisjert av programleder Wold som innledet med å si at denne saken har skapt et voksende grasrotoppgjør i folket.
Jensens uttalelse om premiering av lovbrudd høstet intet bifall, noe som jo er en del av NRKs regi i slike saker, mens Thorkildsens & Co’s uttalelser om folkeopprør mot regjeringen selvsagt møtte vill jubel fra et publikum som var så stort at det såvidt var blitt plass til dem i den venstreradikale propagandasentralen i Parkveien i Oslo, kunne debattleder Wold opplyse. Det er vel heller ikke så vanskelig å gjette hvem som hadde vært ”innpiskere” i denne diskusjonen!
Jensen pekte altså på et kjernespørsmål til dem som kritiserte Faremo. Det hennes kritikere legitimerer ved å snakke om barns uskyld og på denne måten skyve hensynet til barna i de berørte etiopiske familiene foran seg, er at ”crime pays”. Dvs. at det lønner seg å opptre i strid med lover og regler, det lønner seg å lyge og å villede myndighetene og trenere utvisningsvedtak. Men som alle andre programledere i NRK har ikke Erik Wold innsikt og evne til å ta opp et slikt kjernepunktet i diskusjonen ved å spørre Faremos kritikere om det er slike forhold de ønsker seg. Journalisten Wold trodde kanskje han berget sin kritiske integritet ved å blande regjeringsspørsmålet inn i diskusjonen, dvs. om SV kan sitte i en regjering som driver den aktuelle asylpolitikken. Eller kanskje han trodde han berget sin evne til kritiske motforestillinger ved en stadig repetisjonsøvelse som gikk ut på å spørre Faremo om det ikke er mulig å endre praksis eller regelverket i denne aktuelle saken?
Et ufravikelig prinsipp i journalistikken er at man skal ha med informasjon som er viktig for å belyse saken. Dette prinsippet brytes glatt mange ganger om dagen norske medier, og det ser ut til at journalistene konsekvent bryter det med åpne øyne, blant annet i saker som har med asylsaker å gjøre. Når man ser Erik Wold i aksjon, skulle man tror at han ikke engang har hørt om denne grunnleggende journalistiske regelen. Wold tror han utøver debattautoritet ved å avbryte debattanter som er inne på viktige og kritiske spørsmål. Sannheten er at han ikke evner å følge opp antydninger fra debattanter om viktige spørsmål. Ja, sannheten er at denne karen ikke er kompetent til å lede noen tv-debatt om noe som helst emne, men det skjules blant annet av de NRK-innhyrede klakkørene som applauderer vilt når han for eks, avbryter Siv Jensen. Og fraværet av kritiske spørsmål til de sentrale aktørene i asyllobbyen som NOAS og beslektede organisasjoner, SV, hele skokken av asyladvokater, asylpsykiatere og biskoper gjør at disse aktørene ufordrødent kan fortsette sin moralske utpressing av dem som har som oppgave å effektuere de asylpolitiske vedtakene som er gjort.
Asylsøkere som kommer til Norge, kommer hit med finansielle støtte fra familie, fra slekt og venner og betaler titusener, ja hundretusener av kroner til internasjonal gangstersyndikater for logistikken, for å bli transportert hit til landet der en oppholdstillatelse betyr at man blir sørget for økonomisk av staten, man får gratis utdanning, språkopplæring og sosiale trygder som gjør at man kan leve forholdsvis fett uten å være i arbeid. En fembarnsmor fra Somalia for eks. med sosialbolig og blant annet barnetrygd kan økonomisk sett leve et liv som i forhold til det hun kommer fra, er svært så bra.
Asylsøkere er oftest arbeidssøkere eller folk som kommer til landet av økonomiske grunner eller hensyn, det er ikke krig og forfølgelse som er direkte årsak til at mange reiser halve jorda rundt for å søke asyl i Norge. Det gjelder både dem som får opphold og dem som ikke får det. Asylsfæren er gjennomtrengt av løgner, svindel, forstillelse, uærlighet og sterke økonomiske interesser hos de som kommer og ikke minst hos dem som besørger logistikken. Hos disse aktørene er det snakk om en omsetning på global basis som setter internasjonal narkotikahandel og våpensalg i skyggen. Bare i Norge alene er det mange milliarder kroner i omsetning i asylsfæren, det å drive asylmottak f. eks. er god butikk.
Hadde man hatt en annet samfunnsområde som hadde vært så gjennomsyret av svindel og internasjonale kriminalitet og der staten finansierer virksomheten slik som de gjør i asylpolitikken, ville man for lengst ha hatt offentlige granskingskommisjoner i sving for å finne fram til hva som er realitetene. Og om man fikk kartlagt realitetene, ville man ha fått et skikkelig folkeoppgjør, ikke Inga Marte Thorkildsens pseudofolkeoppgjør som er regissert av landets asyllobby. Men på asylsøkerområdet er alle vanlige regler for samfunnsstyring suspendert, og staten finansierer pressgrupper som jobber dag og natt for å opprettholde systemet, med Erik Wold og den øvrige norske journalistverdenens bevisstløse velsignelse. Derfor vil vi aldri få sannheten om den absurde ordningen som kalles asylinstituttet og heller ikke få svar på spørsmålet som var utgangspunktet for debattprogrammet i Litteraturhuset i Oslo, hvorfor det alltid blir bråk når asylanter som ikke har fått opphold, skal utvises i samsvar med vedtatt politikk....
Skrevet av:
 Arnt Folgerø:

...

Posteringen ovenfor ble lagt inn litt over en månde før Ottar Brox kom med en kronikk i Klassekampen av 14. april 2012 om debatten omkring asylbarna, en kronikk som tydeligvis provoserte den Steen som jeg har kritisert ovenfor, selv om Steen ikke nevnes hos Brox.

Et kort utdrag av Broxes kronikk:

Siden ingen kan forsvare seg mot å bli tillagt motiver, blir argumentene verdiløse og debatten ufruktbar.

Hva oppnår partene med sine standpunkter?

Asylbarna kan vi se på som midler til ulike symbolske formål. Ved å kaste ut barna kan regjeringen fortelle den del av befolkningen som synes vi har nok innvandrere at de støtter denne delen.

Det eneste de asylbarnpositive oppnår er moralsk status, ikke politisk oppslutning.

På symbolske konflikter er det vanskelig å finne kompromissløsninger.

At vi har å gjøre med en konflikt om imager og ikke om politiske, reelle, praktiske alternativer kommer også klart frem gjennom det at ingen legger noe energi i å avlive motpartens argeuementer med erfaringsbasert kunnskap.

Tenkt bare på det håpløse argumentet mot utvisning ... at de vil få et dårligere liv dersom de må reise tilbake sammen med sine foreldre .... pengene kunne bli brukt på globele problemer ...


De fleste debatter er politisk teater ... skaper motsetninger som ikke har noe reelt grunnlag og deler oss opp i en fraksjon som mener at myndighetene er uten hjertelag og en annen som beskyldes for snillisme ... osv

Svaret fra Steen kom 18. april og ble som forventet: Et sentimentalt tåredrypp, på "barnas" vegne, som bare tjener til å øke Steens følelese av å besitte høyere moral i form av mer empati, et "feel good", et tryllemiddel av et ord og en fetisj som gir (innbilt) magisk styrke og et billig "tak" på damer eller andre (reelt ved samspill mellom to "dumme" eller magi-suggererte) vedkommende vil i buksa på.

- De humanitære argumentene for å gi opphold er åpenbare, skriver Steen. 

Det er ikke et rom for en så enkel størrelse som empati (hos Brox), mener han.

Brox er kynisk. Må vite.

Men hva er så empati? spør vi.

Det kommer an på i hvor stor grad man vil fremstille sine egne følelser som mer intense og høyverige enn andres.

Derfor er begrepet så lett å misbruke. Det fungerer som en illusjonsprodusent tiltenkt oppgaven å håve inn symapti for brukeren, makt eller innflytelse til definisjonsmakt i en konkurranseprosess som gir den seieren som klarer å lure flest mulig til virkelig å tro at motstanderen har dårligere eller mindre bra motiver enn en selv.

Vi er på vei inn i et klima i dette landet hvor denne trenden vil forsterke seg fremover: Man gå fra et rimelig kognitivt paradigme til et emotivt-dominert pradigme.

Det er livsfarlig.

Det kan minne om 1930-åren i Tyskland, da tyskerne var fattige som følge av krigen og et marked man ikke hadde midler og mot til å regulere på den tiden.


Til forskjell fra den gang så er vi ikke fattige her i landet i dag og vi har til de grader regulert markedet, inntil det optimale. Alikevel og pardoksalt nok lar vi da følelseslivet styre og herse med oss, som om den største synd av alle var å bruke hodet og forholde oss til rettferdigheten og realitetene.


I et samfunn der synden overfor Gud og samvittigheten er elimenert som en grunnleggende faktor i en dypere relasjon mellom mennsker - og Gud - benytter noen kalde følelsesfiskere og følelses-oppiskere - anledningen til å sette seg opp på tronen og forlange en avlat av mennesker som ikke har noe annet fundament enn deres egen innbilte ufeilbarlighet og syndefrihet. 


Vi er derfor svært glade for at statsminister Soltenberg og hans statsråd Faremo henviser til RETTFERDIGHET som et hovedgrunnlag for å sende disse barna - av følelsesmennesker og foreldres "misbruk" av barn -  tilbake, selv om de ikke er født der de skal.


Vi benytter også anledningen til å takke professor Brox for en høyst betimelig og innsiktsrik kronikk, fri for sentimentalitet, men desto mer fylt av realisme, ekte omsorg for andre mennesker og et klarsyn som mange bør ha noe å lære av.