DOMINION av Tom Holland

ff 67 ff Det radikalt nye i og med Paulus: Hans budskap truet selve sammenhengskraften i daværende latinsk-dominerte samfunn. Han forkynte en helt ny forståelse av hvem Gud er. For oss er det bare én Gud, Faderen, og bare én Herre, Jesus Kristus. Paulus truet med å undergrave selve religionen, det – prinsipp - som holdt alt sammen. Jødene var ikke lenger de eneste Guds barn og … heller ikke Gud, eller en gud. En gud som led, døde og sto opp igjen, - dette ble oppfattet som en skandale og korset et anstøt, (mot alt emosjonelt betinget korrekthet). På en måte sier Paulus, ifølge Holland, at «all you need is love».

Paulus anerkjente ingen grenser, og heller ingen oppsplitting (divisions), «rett forstått».

s 77 Jødene var ikke lenger alene om å ha en oppfatning om hva som – universelt – er godt og galt.

«Naturlig lov» hadde ingen plass i Moseloven eller Torah. Paulus tok opp stoikernes forestilling om syndeidesis eller fresk for samvittigheten (samvittighet er ikke et semittisk ord, hverken arabisk eller hebraisk, min mrkn). Loven var skrevet på alle menneskers hjerter. Gud hadde aldri gitt hedningene noen «formell» lov. Den måtte derfor avledes fra naturen selv: (Vi er alle skapt i Guds bilde og likhet, men akkurat dette poenget nevner ikke Holland).

s 81 Romerne mente at kroppen til den som ikke var født fri, som en «free-borne roman», var fritt vilt. En slaveeier kunne bruke sin eiendom som han ville, (eller hadde behov for, min mrk).

s 85 Kristus var kommet, ikke som en militær seierherre, men som «et offer».

s 87 Logos var kommet inn i verden og gjennom Ham var alt skapt. Logos var blitt kjød og Logos spør: Do you love me? (Et umulig spørsmål i islam, min merk).

De kristne kom til å se på seg selv som rolleinnehavere i et kosmisk drama.

s 95 Men mange kristne gjorde narr av de som gjorde seg til martyrer, f eks i 177 e Kr., Cordoba og K Armstrong. Mange ble f eks også fornærmet over påstander om at Kristus virkelig hadde hatt en menneskekropp. Behovet for en bibel-kanon, oppsto etter hvert. Man «måtte» ha en standard å forholde seg til i teologiske spørsmål og som man kunne måle sin tro opp mot.

s 98 De kristne tilhørte en felles ethos og ett folk med borgerskap i himmelen. Aldri før var et borgerskap blitt knyttet til «tro» og ikke til fødsel, nedstamming eller rettslige formaliteter, (i islam er man født muslim, min mrkn).

Keiser Caracalla bevilget statsborgerskap til alle innbyggere i imperiet, antakelig for å skaffe seg et bredere skattegrunnlag. Jeg tror at dette er til gudenes velbehag, sa Caracalla. Folket fikk bekreftelse på at de nå tilhørte den romerske religio. Folk fryktet for hva som kunne skje hvis ikke de mangfoldige religiøse ritualene ble overholdt til punkt og prikke; man risikerte å vekke gudenes vrede. Alle tradisjoner og skikker konstituerte religionen. Den forente alle ulike grupper. Caracalla ble tilbedt som en gud i Serafis i Egypt og han ble benevnt som «den guddommelige far fra himmelen». Han ble ansett for å være midleren mellom alle guder og han selv. Disse forestillingen utløste så et blodig opprør i Alexandria. Å fornærme keiseren var ensbetydende med å fornærme gudene.

s 103 «Christianity provided a matrix in which the Jewish and the Greeks where able to mingel as well as meet».

Kirkefaderen Origines mente at filosofi var det ultimate uttrykk for kristen tro. Teologi ble en vitenskap – hva er Guds essens f eks?

s 107 I 250 e Kr kom et dekret om at alle var pliktig til ofre til gudene, (for å overholde religionens krav). Dekretet gjeldt imidlertid ikke jødene. Dette betød et spørsmål om liv eller død for de kristne.

s 105 Cyprian: Kompromiss med «verden» kom ikke på tale for kristne. «Belief was nothing if it was not worth dying for», (rundt 303 e Kr). De som hadde falt fra ble kalt «traditores» og ble ikke lenger betraktet som kristne, bare gjendåp kunne redde dem, se Donatisme.

Keiser Konstantin, som gjorde kristendommen til statsreligion, så det som sin plikt å opprettholde enheten mellom de ulike kirkesamfunnene og teologiene som hadde etablert seg. Han kalte inn til et – hvis ikke flere - store kirkemøter hvor man kunne harmonisere de ulike oppfatningene. Sann religion var ikke lenger kun et spørsmål om å overholde rituelle regler, men dreide seg nå om hva som var den rette tro, en felles, universell tro (katolsk tro, min mrk). Donatistene hadde renset kirkene for «smitte» og hadde til og med kastet ut en biskop fra et høyt tårn og hvor han da ble drept. De male også kirkerommene het hvite, (sml puritanerne i England og kalvinister andre steder på 1400-tallet og senere). Spørsmålet om hvem som egentlig var det sanne guds folk, lot man imidlertid henge i luften.

 s 119 I 316 e Kr ble Flavius Caludius Julian keiser. Han ville tilbake til Cybele-kulten, - han voks opp i den kristne tro. (Men han ville tydelig vis være en større «godhetsapostel» enn de kristne, for å si det sånn).

Han mente at de kristne prestene ikke brydde seg om de fattige godt nok; de bodde i luksus. Han tok for gitt at Cybele ville godkjenne hans egen «velferdspolitikk». Å gjøre godt var jo en gammel praksis. Men de fattige hadde ingen guddommelig rett til hjelp (det var det bare de kristne som mente de hadde). Julian hadde imidlertid forstått at «charity might indeed bread power», skriver Holland befriende tørt.

De kristne sa og fastholdt at det ikke fantes noen mennesker som var så håpløse, foraktede at de ikke i seg selv bar vitneprov om at de var skapt i Guds bilde. (Og dette var det jo ikke mange tradisjonelle romere som kunne si og forfekte. Heller ikke islam, for den, kan si og forfekte dette).

s 121 Pave Gregor så på slaveri som en fornærmelse av Gud. Menneskets natur var blitt konstituert av Gud skaperen, som noe egentlig «fritt». Maria ble i flukt med dette sett som Gudsmoderen. Theotokos. Fra slutten av 300-tallet valgte mange kristne å leve som monachoi, som eneboere.  De foraktet verdslige normer og omsorg for f eks tiggere ble «norm» eller ideal. De så seg som «defenders of the natural order of things». Holland beskriver bl a hvordan en søkkrik aristokrat som ga avkall på alt sitt jordisk gods. En senator nektet seg sex med sin kone. Han lot det stinke av seg, skriver Holland.

s 136 Rundt 450 e Kr kom Pelagius på banen. Han mente at mennesket var skapt fritt og at mennesket kunne oppnå perfeksjon av egen kraft, i motsetning til det Agustin lærte, bl a med henvisning til arvesyndslæren og følgen av fallet som gjorde mennesket ute av stand til å frelse seg selv. Hvis all holdt eller eide alt sammen i et fellesskap, ville det ikke være behov for «almisser» eller «charity». Augustin var åpen for å bruke makt «if employed to defend the powerless» og hjemmelen fant han i Bibelen. Kristen makt la Serapeum/Serafis i grus i 391 e Kr.

s 148 I 589 gikk Tiber over sine bredder. Pave Gregor var sikker på at han stoppe pesten som fulgte. «We should win pardon through our prayers». Tilknytningen til romernes gamle guder var nå brutt, skriver Holland. Selve ordet religion hadde nå fått en annen mening; det innebar nå et press på å leve et munke- og nonneliv. Menneskeheten sto overfor «the destruction of the world». «Time was running out», men i østkirken ville man fjerne Åpenbaringen og apokalypsen av tusenårsriket fra kanon. Gregor mente at Jesus holdt opplysninger om de siste dager tilbake «for oss». Alle, bortsett fra martyrene måtte vente på dommens time. At sjelen var udødelig og ikke-materiell var trossetninger man hadde «lånt» fra grekerne eller gresk filosofi og ikke fra Bibelen. At bare Gud var immateriell, var en tanke som nå ble lagt død og maktesløs, for å si det på den måten. Sjelen gikk nå direkte til himmelen uten noen rensende mellomstasjon (purgatoriet, som det senere ble kalt).

Holland trekker frem mange skjebner og fletter dem alle nennsomt inn i sin historiske vevnad.

s 157 Columbanus kom til Frankrike i 590. Han utarbeidet en nøyaktig instruks for hvordan man kunne utføre effektive botsøvelser. Hans metode lovet å gjøre den troende sikker på at man kunne oppnå tilgivelse (frelse, på en måte). Han ble oppfatter som et levende eksempel på hvordan man praktiserte «religionen»: Et liv helt hengitt til Gud. En rik kvinne av kongelig byrd hyret inn Columbanus som hennes tuktemester, bokstavelig talt.

Livet har to dimensjoner: Religio og saeculum, det verdslige, noe som gjenspeiler Augustins skille mellom Gudsstaten og den verdslige staten.

s f 160 f Muhammed kommer inn i fokus: Ulikt jødedommen forteller islam at Koranen anerkjenner Jesus som Messias! De kristnes skrifter er blitt korrumperte. Det fantes bare en sann din eller deen, bare en vei – bare en religion - til Gud (Holland bruker gjennomført ikke Allah), islam!

Men bokens folk, jødene og de kristne skulle tolereres. Og å akseptere Kristus for kristne var å akseptere en gud som kunne skrive sine bud på hjertet og i samvittigheten  – det kunne ikke islam hevde at Allah hadde gjort. Ikke: elsk, og gjør så hva du vil.

s 173 Inkarnasjonen var øyeblikket de historien ble tid. Nå begynte man å operere med «anno Domini», «i det herrens år». Tiden blir oppdelt i et før og etter. (I islam var man sent ute med å akseptere klokken som et praktisk redskap, min merkn).

s 180 Muslimer begynner å «appellere» til hva Muhammed hadde sagt og gjort og bare det kunne ha Allah’s velsignelse, derfor: Sunna – men den var altså ikke skrevet på menneskehjertene.

s 192 Karl den stores styre ble hyllet som verdig en konge i gamle Israel. Han lar seg olje med hellig olje, (Kristus betyr «oljet». Han forlanger at saxerne døper seg. Spørsmålet opp så: Var detter en typisk kristen måte å omvende folk på? Praksisen med tvangsdåp opphørte etter hvert. Nå ble det lagt vekt på å »utdanne» kristne til å bli kristne.

s 195 Den Loven Karl den store ville påtvinge sine undersåtter kunne ikke rommes i en bok. Den kunne bare være skrevet på hjertene. Det var derfor nødvendig med skolering og med Correctio. Alkuin, Karl’s rådgiver innfører spørsmåls-tegnet i avskriftene av Bibelen! «Ignorance had literarly become a crime».

s 198,  955, anno domini: Ungarerne invaderer Bavaria. De blir slått av Otto den store ved elven Lech. Otto blir hyllet som «emperor» og blir senere kronet av paven i Roma i 814.

Det fulgte nå en tid md Reformatio, skriver Holland, en selvrenselsesprosess mot umoral i kirken selv.

Vi får Gregor VII. Bare apostelen Peters arving, kunne bringe renhet og dermed autoritet. Fra nå var det ikke bare munker om ble krevet å leve i sølibat, men også prester. Sammenblandingen av saecularia og religion hadde pågått for lenge, skillet mellom det hellige og profane, kan man si, et skille som gikk tilbake til Augustin: «A model of reformation had triumphed».

s 215 Libertas var det nye slagordet. Klosteret i Clungy var Gregors modell for hele kirken! Å rense seg fra synd ble «et must», og ingen sto over paven til å dømme eller bestemme over seg. Alle var hans undersåtter, også keiseren. Dette var det det innebar å frigjøre kirken, libertas. Hvem andre enn Gud hadde skrevet loven på menneskets hjerter? hadde Augustin spurt, og denne loven styrer og skaper hele universet. I seg selv var loven ikke noe som kunne styres eller administreres av prestene alene. I 1088 ble det etablert en lov-skole i Bologna! Muslimene hadde allerede sin lovbok i Koranen. I vest begynner man nå å etablere universiteter.  

Stoisk og romersk lov ble nok vakt til live igjen. Formålet var å gi alle samme rettferdighet eller likhet for loven, uavhengig av stand og rikdom. Man forutsatte at lover kunne forbedres! – ifølge den naturlige loven!

s 223 Plikt til å bidra med «almisser» eller skatt ble fra nå av ansett som obligatorisk for alle. At de fattige hadde rettigheter, ble dermed en menneskerett eller menneskerettighet.

s 225 Abelard, som bl a kritiserte treenighetsdogmet, ble «uskadeliggjort», dvs kastrert, men neppe alene av den grunn. Guds orden var en fornuftsbasert orden og styrt av regler som folk kunne forstå! Å identifisere eller utforske disse lovene, ble ansett for å vise Gud ære. Det sann mirakel var den ordnede administrasjon av himmel og jord. (Om den islamske occasjonalismen se her på bloggen, om REilly m fl.

s 229 Kristendommen omfavnet både mysteriet og fornuften. Man kunne lære «kjærlighetens lov». Kristus hadde vekket kunnskapen i oss via sin lidelse, død og oppstandelse, slik at vi kunne fri oss fra slaveriet under synd, mente Abelard, som altså ble kastrert for sitt noe fri forhold til sin nonne Heloise, som han fikk plassert i et kloster!

s 230 Vi var nå – ikke for første gang, slik jeg ser det – i Modernitas – i de siste dager. En revolusjon hadde seiret, skriver Holland.

s 234 Holland forteller nå om mange personer som gjerne vill bli og være helgener eller hellig personer, eller mer hellig personer enn visse andre. (Etterligne Kristus? Jeg kan ikke se at Holland nevner imitatio kristi). Han nevner waldenserne og katarene – de rene - og alle voldsepisodene, ja, alle korstogene som ble satt i gang, for å sikre katolisismen, i det hele en lite lystig historie fra rundt 1200-tallet.

«Høye personer» - i det større bildet - underkastet seg sterk selvdisiplin, var en del av det større bildet. (Senere, i 1886, ble diagnosen masochist myntet av vitenskapsmann Richard von Kraft-Ebing. Sadomachosisme forbindes med marquis de Sade, som ble dømt for sodomi etter å ha hatt analsamleier med kvinner i 1772, s s 432ff. Kraft-Ebing hadde dermed beskrevet det som Paulus hadde fordømt).

Det dukket opp folk som kalte seg Magister disiplinae. «To suffer was to gain redemtion». Inkvisisjonen hadde tråkket over dørstokken. «True kindness was cruelty». Men motkrefter satte inn: «Better persuation than compulsion». I 1142 satte Peter den erværdige i gang et stor arbeid med å oversette Koranen. Resultat: «Islam was the sump of all heresies» og Muhammed «the foulest of men». Rundt 1200 var alle kjente verk av Aristoteles kjent i Vesten. Han hadde påstått at det ikke var noe liv etter døden. Noen som trodde dette, ble brent på bålet. I 1255 var Aristoteles på pensumlisten. «Revelation could coexist with reason», sa Thomas av Aquinas.

s 251 Fornuften var guds gave. Alle hadde del i «ideene». «De ti bud» var ikke primært å anse som påbud i strikt forstand, men påminnelser til mennesket som allerede visste dette «i sitt hjerte», (sml Koranen og islam). Forholdene til jødene kommer mer intenst i fokus. Mange kirkeledere og flere paver og konsiler fordømmer forfølgelse og brutalitet, akkurat som kirken fordømte spanjoler og andre for umenneskelig behandling av og vold mot av de innfødte i Den nye verden, (slaverispørsmålet må jeg la ligge, men dette sprømålet var ikke noe som liksom plutselig oppsto på 1800-tallet).

s 256 En kvinne, Gugliema, påstår at hun er Den Hellige Ånd. (Noe lignende skjedde blant puritanerne i Amerika senere, min merk). Flere kvinner blir i Europa brent for lignende vantro mot slutten av 1200-tallet.

s 257 En dominikaner skriver: «Kvinner er forvirringen selv, og en daglig ruin, en stadig uro, en krig, en forfører og en hindring for sann hengivelse» - (antakelig her ment hengivelse til Gud, min mrkn).

Aristoteles: Kvinnen er en utilstrekkelig (ufullkommen) mann. Thomas: Kvinnen er like vel en Guds skapning! Anselm: «Jesus er som en høne som beskytter sine barn under sin vinger» - sitat fra bibelen selv. Men: Pauli ord om kvinner o forsamling og ekteskap, brukes som en «motvekt» til Paulus. Men jfr aktelsen, ja, forgudelsen, av Jomfru Maria (Og: Som Theotokos, gudsmoder, som nevnt over). Maria ble faktisk satt likt med og med samme verdighet som sin Sønn!

s 266 Kirken forsto ekteskapet – mellom en mann og en kvinne – 

som et sakrament. Dette synet ga de gifte en sjelden verdighet, skriver Holland. Romersk rett hadde ingen bestemmelser om livslangt troskap, slik Torah hadde krevd. Skilsmisse ble forbudt. Ekteskapet ble betraktet som et synlig symbol på Guds nåde. Ingen kunne tvinges inn i ekteskap, (sml islam, min mrkn). Individets rett ble forsvart mot familiære krav eller forventninger. (Det motsatte i islam, som forresten tillater polygami, og ekteskap mellom fetter og kusine, mm, min mrkn).

s 272 Hva besto Sodoma’s synd i? Paulus hadde skapt en helt ny kategori av erotisk oppførsel, skriver Holland, for å omskrive ham litt. Jeg er ikke sikker på at Holland har rett i dette, langt fra. Homoseksualitet «deltok» i samme synd, skriver Holland, litt kryptisk. En slik oppfinnelse, brøt med den naturlig loven, legger Holland til. Han må mene at romere flest mente – i hvert fall implisitt - at homoseksualitet var hjemlet i den naturlig loven selv.

Jeg er ikke så sikker på at man med vett og forstand i behold kan si det på den måten.

Om Holland, "opplysningen" og bla yesidiene på NRK Urix her på bloggen

Se her om hvorfor vitenskap i Vesten ble fremmet, i motsetning til i slam ig religionens agens i denne forbindelse

Viktig ang universiteter og vitenskap og utviklingen i Vesten parallelt med «innviklingen» i islam:

Toby E. Huff's book "The Rise of Early Modern Science".

Islam som din eller deen - noe helt annet enn vår "religion"

Mer om "din" eller "deen", som er noe annet enn religion, i vestlig forstand nå

Konklusjon og/eller sammendrag:

Holland er en svimlende god forfatter, en historiker som gjør historien og sammenhengene levende. Med bred pensel tegner han opp et bilde som viser både korrelasjoner og årsaksforbindelser mellom de store teologiske, filosofiske, sosiologiske og verdisynsmessige perspektiver og «det som har skjedd på bakken», dvs i relasjon til «forholdet til produksjonsmidlene», så å si, uten at han dermed gjør seg til «hode» for Marx og marxismen. Han pensel er en stor kunstner virkelig verdig.

Behandlingen av nazistene forsterker hvor – tragisk - lett det har vært for Vesten å bygge sine kulturelle og politiske konstitusjoner på den sikkerhet vitenskapen så ut til å gi alle de usikre, engstelige, rotløse og helt unødvendig perplexe, vi jeg si, som inntok høydene og frontposisjonene i de blodige revolusjonene som i tidens tsunamier feide over hele kloden. Holland ser også i dette en linje til og en sammenheng med kristentroens iboende djevelskap, momenter som det ligger et stor tabu over, spesielt for mange intellektuelle, men mindre aktive og helst anonyme kristne.

Det er noe sublimt over det hele, for å si det litt snevert og prosaisk. Leseren heves litt opp over skrivepulten eller sofakroken. (Så farlig visuelt betinget og billed-avhengig vår kultur er blitt, vil selvsagt mange langt foretrekke å se verden og la seg indoktrinere gjennom tv-ruten, enn via «splendide» boksider).

Det virker umiddelbart sant alt det Holland legger frem i sin nydelig formede og formulerte, spenningsfylte og meget levende og livgivende vevnad.

Det er umulig å yte Holland rettferdighet i en slik anmeldelse jeg har servert over. Han er på en måte for god for enhver anmeldelse; han må leses fra topp til tå og tilbake, for liksom å få med seg alt i det håp at man i hvert fall kan forstå litt mer.

Boken bør selvsagt inngå som obligatorisk pensum i fordypninglitteraturen i flere universitetsfag.  

Jeg avbryter sitatene og mine forsøk på forkortelser rund s 172 i den nær på 600 siders boken.

Forfatteren kan ikke unngå behandle de vesentlige figurene og blodige og ublodige aktører og ideologier og politiske retninger på historiens plattform. Han tar selvsagt for seg Nietzshe, Spinoza, Darwin og hans tidstypisk og «gudløse» barnebarn, pluss Huxley, Himler og Hitler, bare for å nevne noen.

Holland relaterer alle tendenser og bevegelser inn mot kristendommen, dvs kristendommens iboende og indre kjernepotensialer i møte med enhver tid og i møte med alle de ulike personligheter man nesten kan tenke seg. Kristendommen danner grunnlaget for all stor og heroisk uenighet som et stabilt, men samtidig volatilt fundament for Vestens utvikling, eller for Vesens innvikling, eller «nødvendige avvikling, alt ett som man vil og evner å se det. (Hva gjør og tenker kristne som «vet» at Gud er død og at det er «vi» som har drept ham. Og hva gjør ateistene og agnostikerne?

Kristendommen rommer i seg selv – i sitt dypeste vesen, og både som aktiv agens og substans - alle tolkningsavskygninger hva gjelder virkelighetsoppfatning, menneskesyn, tro og verdslig og åndelig verdisyn. Kristendommen har pushet politikken og politikken har pushet kristendommen, samtidig som grunntema og den grunnleggende tilnærming forblir den samme – i seg selv en trend som vi ikke kan løpe fra, men som utgjør et paradigme som vil binde oss fremover en god stund ennå. Det samme må gjelde islam, om de to veier fremover har kan gå parallelt, om de kan bare tangere eller integrere seg i en stor synergistisk suppe, gjenstå se. Kristendommens utgangspunkt «krever» mental og sosial – og dermed politisk – fleksibilitet; islams utgangspunkt, og prinsipielle og grunnleggende og evig ufravikelige dogmer er kronisk reaksjonært og derfor sterkt infleksibelt rettet. Vi kommer til å måtte leve med «jeg påstår det jeg gjør fordi jeg har rett» og «du påstår det du påstår fordi du har feil». Hvilke religion eller deen, eller din,-  se link over - som det kalles, som vil vinne, er et åpent spørsmål, men kan stilles oftere og mer åpent og sant frimodig i Vesten enn i den muslimske verden, foreløpig.

Og dette perspektivet alene gjør boken mer enn bare anbefalingsverdig å lese. Markedet – vår tid diskurs - ser ut til å mangle et slikt perspektiv. Holland treffer et behov og setter fingeren på et ubevisst ønske om å vende tilbake til – noe. Holland er fryktløs på dette, og ærlig: Han voks opp i anglikansk miljø, men mistet sin «barnetro» ganske tidlig. Men dette forhindrer ikke at han kan si at rent faktisk like vel er eller an betrakte seg som kristen. Han mener at det aller meste av den tenkning som foregår i Vesten i dag, hvis tenkning overhodet, er helt avhengig av det kristne rotperspektivet, både hva angår tro og vantro, irrasjonelle hat og manglende tro, bevissthet og personlig mot og sanne personlighet. Til og med ateismen er kristent fundert, synes Holland å mene. Han kunne kanskje ha sagt at kristendommen er harddisk, våre uttrykksformer er software og at vi ikke kommer ikke utenom. Vi forer og fores av software, og kan ikke knuse harddisken uten at hele systemet faller sammen. Noen ønsker at dette skjer, og blant dem fins det kanskje merkelig nok mange eller til og med flest ikke-muslimer, ja, kanskje flest ikke-muslimer. Mens muslimene faktisk tror at Vesten er et samfunn som allerede er det ideelle muslimske samfunn, men som altså er bygget på kristentroen, på godt og ondt.

For meg har det for meg gitt uvurderlig innsikt i hva som er og hva som – muligens – kan og bør skje, å skive artikkelserien – under ulikt nummererte etiketter – «Synden og syndene i kristendom og islam», her på bloggen, se:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

For de som er interessert i ytterligere fordypning, vil jeg nevne bøkene The Closing of the Western Mind av Charles Freeman og The Darkening Age av Catherine Nixey.

Disse to bøkene lyser helt klart av en fundamental skepsis, for ikke å si et direkte hatefullt, forhold til kristendommen proper, vil jeg nesten si. Dette gjør disse bøkene så absolutt mindre interessante enn Hollands bok og hans øvrige bøker.

Lillemor og Satan på corny Spikers Corner

«Lillemor» - som hun så yndig kaller seg - gjør ikke bare meg – Hallgeir Oppraak - til Satan, eller djevelen selv, men alle som kritiserer f eks kristne organisasjoner eller personer på politisk eller ideologisk grunnlag, eller som kritiserer ulike former for mer eller mindre diskutable «markedsføringsstrategier» kristne ofte benytter seg av, dvs misjonens form og policy generelt.

Hun skjønner ikke at når hun personifiserer den hun kritiserer på den måten hun gjør, så gjør hun seg til en anklager selv, på linje med Djevelen. Hun skjønner ikke at beskrivelsen av Satan er en beskrivelse av henne selv. Hun kommer aldri til å forstå eller ta konsekvensen av det, det er min påstand, og den går mer på rollen hun spiller, enn på den personen hun er. (Hun bør i grunnen forbigås i taushet, for å spare henne for forsmedeligheten eller det pinlige).  

Hun skjønner ikke at det er en fornærmelse mot mennesker å gå rundt å tro at de er så følsomme at de ikke skal kunne krenkes …  Hun skjønner ikke at det er en fornærmelse mot Morken, som det her dreier seg om, å komme med det hun så «frimodig» kommer med, - ved å skape seg en Djevel for å kunne fremheve seg selv som det motsatte. (Se under).

Tidl biskop Per Lønning skriver i 1989: Ikke minst dramatisk er satans rolle i Jobs skjebnedrama. Her er et tydelig at han har en rolle som gudstjener med negativt fortegn: han er avslører og påtalemyndighet, han bringer menneskers svikt og svakhet til Guds kunnskap. Dermed stiller han faktisk opp i rekken av «Guds sønner» og fører sin sak mot Job. Han nevnes imidlertid bare i bokens preludium. At han omsider taper saken, blir ikke nærmere kommentert. I Sakarja-boken, derimot, blir prosedyren en regulær trette mellom Gud og Satan, der sistnevnte blir bryskt vist til rette.

I NT alternerer det hebraiske Satan og det greske substantivet djevelen, ho diabolos, uten annen forskjell enn at førstnevnte fungerer som egennavn, mens sistnevnte snarere oppfattes som en artsbetegnelse. Bakvasker- og frister-rolle glir imidlertid i ett: når djevelen ikke finner noe han kan anklage noen for, forsøker han å skaffe seg det. Han store prosjekt er å friste Jesus til å gå utenom Messias-kallet. Hans nederlag er at han kastes ut av himmelen og blir holdt som fange i dypet. Ellers er det karakteristiske dobbeltheten: Guds motvillige tjener, Guds utspekulerte motstander.

Kommentar: Lillemor har påtatt seg rollen som både Satan og djevel. Hun grunngir ikke sine anklager en gang. Hun tror at det hun sier automatisk er sant, fordi hun selv mener det er sant, antakelig fordi hun «føler» det slik, og fordi hun tror at hun er fritatt fra alle saklighet og all reell, faktabasert argumentasjon.

Hennes argument er sant fordi det er hun som fremfører det. Som den opphøyde og dypt troende eller religiøse personen hun er, trenger hun ikke å begrunne sine påstander. Og dette er det altså redaktøren på Spikers Corner tar for god fisk. Han og Lillemor får sin vilje: Satan kastes ut – av «det gode selskap» - og ned i dypet, og alle «fansen» på bloggen roper av begeistring og kommer med ytterlige salt i såret på den Lillemor og spikeren har utnevnt til Satan, eller djevelen selv, Hallgeir Oppraak.

Lenger bort i snøskodda går det ikke an å komme. Hovmodet lyser, selvgodheten og selvrettferdigheten likeså. Her skal det tydeligvis settes et eksempel på hvem en god kristen er, og befinner du deg ikke langt inne i den magiske, indre kretsen, er du blitt persona non grata, et person på indeks og klar for Guds egen inkvisisjon i det praktiske dagligliv, her på jorden, og lenge før himmelriket kommer. Du – her Hallgeir Oppraak – er blitt en utstøtt, en bannlyst, en ex-kommunisert! Du er oppnevnt og vedtatt til å være Satan selv, eller djevelen. Tribunalet har talt: Vi vil ikke ha noe med Satan og Djevelen å gjøre. Og domsgrunnlaget er tydelig nok, og dommen gis uten «begrunnelse» annet denne:  

«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen.

Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj!

Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?

1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal "angripes".

2) Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen».

her på bloggen

Som en vil se, beskriver Lillemor Oppraak med alle Satans egenskaper, hun gjør ham til djevelen selv:

Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp.

Og hvem er Morken? Jo, en presse- og mediamenneske, profesjonell sådan, og over 50 år «moden». Han burde være kapabel til å stå for en støyt, og tåle saklig kritikk, og forstå den, ikke minst, men dette avviser Lillemor. Det hun ikke vet og forstår er at hun i og med djevelforklarelsen overstyrer pressens faglige organer og gjør seg uangripelig i det hun tror er hennes selvinnlysende og derfor absolutt berettigede og uavkortede fromhet.

La oss se på hva Per Edgar Kokkvold, tidl leder i Norsk presseforbund skriver så langt tilbake som i 2009:

-Det er en fornærmelse mot mennesker å gå rundt å tro at de er så følsomme at de ikke skal kunne krenkes …

A, ha: Lillemor tatt på fersken. Den hun fornærmer er Morken! Det er ikke Oppraak som fornærmer Morken. Men dette er tydelig vis helt umulig for Lillemor og Spikeren selv å forstå. De har ikke forstått noen av hva ytringsfrihet eller hva ytringsfrihet innebærer og er for noe. De har havnet i sektens mørke, de har fanget seg selv i kultens egenprodusert «hypermagiske» menneskefiendtlighet. De bygger ikke lenger sin verdensanskuelse på fornuft og fakta, men på «korrekte» emosjoner. De deler opp mennesker i «oss og dem». De mener de kjemper på «det godes» side, mot mørkekreftene og det og de onde. De forventer å bli erklært syndfrie, i så måte.  

Kokkvolds budskap trenger ikke inn. Her lever «fansen» i sin egen selvbekreftende og selvtilstrekkelige – og derfor også selvdestruktive - boble. Det kan bli farlig.

Kokkvold: Det vil alltid være noen som vil påberope seg krenkelse, og det er umulig å fastsette er allment nivå for hva som er «kvalifiserte» krenkelser.

Sant nok; men heller ikke dette skjønner Lillemor og Spikeren og de andre sektmedlemmene. Her har vi med autentiske mørkemennesker å gjøre, i og med at fornuften er fløyet og emosjonen har overtatt styringen. De oppfatter seg selv som «lysts engler», ser det ut til. Jeg kan vanskelig trekke noen annen konklusjon. Jeg overlater dem til Herrens domstol. Men de har faktisk gitt meg et statusopprykk, fra saklig og faktaorientert kritiker til Satan.

Det het utrolig er at vi her har å gjøre med to typiske hypermagikere som fylle alle kriteriene på hva en hypermagiker er, en betegnelse eller karakteristikk jeg flere ganger har forsøkt å forklare på bloggen der, men uten, altså, at det har gått opp for dem hva alt det dette dreier seg om, sett i lys av det jeg kaller «hypermagi» og de jeg kaller «hypermagikere».(Noen av de faste kommentatorene har riktig nok vært «takknemlige» for den innsikten betegnelsen «hypermagi» har gitt dem, men disse har intet å stille opp mot Lillemor og Spikeren selv).

Poenget er dette: Lillemor går ut og forsvarer Morken som ikke har bedt henne om noe forsvar. Lillemor får da stor støtte fra «fansen». Hun oppnår større makt, større myndighet, større innflytelse og sympati. Hennes magi har dermed virket og metoden har virket som smurt og helt etter den oppskriften alle hypemagikere operere ut fra: Vis all den sympati du kan oppvise mot en person du øyner kan brukes som et offer, i magikerens strategi, selv uten at «offeret» selv ser seg som et offer og uten at «offeret» noen gang ber eller har bedt «magikeren» om hjelp, forståelse og støtte. Bruk alle dine evner samtidig på å dukke den som har forsøkt å kritisere offeret – som altså ikke er noe offer annet enn i hypermagikerens selvbetjenende optikk - på saklig grunnlag.

«Magikeren» henter da makt fra et offer han selv er i ferd med å skape, og som han er helt avhengig av å gjøre til offer, et offer som han virkelig skaper for sitt formål og som han har all interesse av å konservere i offerrollen, en offerrolle han blir tillagt av «magikeren» selv, her Lillemor og Spikeren. Hypermagikeren henter inn makt fra personer han selv har gjort til offer. Han bruker kynisk offeret som et instrument for å oppnå egenfordeler og for å opphøye seg selv i en annen, høyere «orden». Han bruker dem som «en ting» for egne formål. Uten å ha forstått noe av hva Det kategoriske imperativ går ut på, og som ytringsfriheten og vårt demokrati i stor grad beror på, og et prinsipp vi ikke må forskusle, ved å gjøre kritikere til Satans medhjelpere eller til Stan selv.

Vi viser til tidligere innlegg om denne saken her:  Fordummende sekt eller farlig kult?