Selve artikkelen i dag begynner under linkene her:
Først: Varmt anbefalte:
http://neitilislam.blogspot.com/2021/05/ingen-rasister-i-vare-gater.html
http://neitilislam.blogspot.com/2023/11/nar-historien-blir-historie-fordi-islam.html
http://neitilislam.blogspot.com/2013/11/games-scandinavians-play.html
Disse «eksterne» anbefales på det sterkeste, fordi de nyanserer og utdyper både det spesielle og generelle bildet:
https://www.jns.org/debunking-the-myth-of-the-muqawamah-resistance/
https://www.jpost.com/opinion/article-794845
https://rairfoundation.com/they-will-slit-your-throat-christian-migrants-sound/
https://www.jns.org/the-real-arab-problem-thats-ignored/
https://www.newsweek.com/how-left-fell-love-militant-islam-vice-versa-opinion-1885741
https://www.israelnationalnews.com/news/387921
https://www.jihadwatch.org/2024/04/biden-regime-blasts-israel-for-shutting-down-al-jazeera
Utgangspunktet og grunnlaget for forståelsen av det følgende, undergraves i det øyeblikk en eventuell leser glemmer det imperativ det er, å forsøke å se det vesentlige i tingene, tingenes vesen og essens.
Uten forståelse og lydhørhet for at islam har og er et «vesen»
som har en essens eller dypere kjerne som legitimerer alt, vil man ikke forstå
det som kommer.
Hvor mange innvandrer kan vi – og vårt «innvandringsstatsbudsjett» – tåle, før det blir virkelig motstand eller et «rent» eller uønskelig opprør? Og hvilke virkemidler vil et slikt opprør bruke for å kunne lykkes?
Vel, i dagens Vesten og spesielt i Europa i dag, har vi rett
og slett ingen andre virkemidler enn forsvarsbudsjettene, pluss venstresidens
evne til og potensiale for å endre politikk grunnleggende ved å demonstrere, på
demokratisk vis, både innenfor, med og utenfra, institusjonene: Venstresiden
har i det vesentlige i dag to virkemidler for å få det som de vil: Antall og
ateisme, med alt hva den tillater (siden «Gud er død»):
Fins det en tålegrense og en smertegrense for muslimer som «trigges» langt tidligere enn for andre folk – og troer, når det altså kommer til innvandring, lovlig eller mer eller mindre ulovlig?
Hvor mange vantro innvandrere til et land eller område kan muslimene tåle før smertegrensen er nådd? Hvor høyt må listen legges for andre folk? Vil tallenes tale her i det følgende kunne si noe om sannsynligheten for at det utvikles interne konflikter i Europa som kan føre til borgerkrig som følge av befolkingsforskyvninger og endring av et «tradisjonelt forholdstall» mellom ulike befolkningsgrupper?
Spørsmålet kan lyde litt vel hypotetisk, men det fins
historiske paralleller som kan gi en god og nesten sikker pekepinn, via
analogi, (hvor vi altså setter arabere/muslimer og hva de kan tåle i stedet
for «oss vestlige eller norske ikkemuslimer» og hva vi kan tåle eller
ikke tåle, og her oppfordrer jeg til å trekke konkusjoner på implisitt grunnlag
av det tallene i det følgende viser eller indikerer:
(Caveat:
Tallene og infoen for øvrig er hentet fra mange ulike kilder, over lengre tid,
og da med en viss mulighet for å være litt feilaktige eller ikke helt
nøyaktige, uten at jeg er dette bevisst, og uten at dette på noen måte burde
forstyrre helhetsbildet):
Fra 1900 til 1914 kom det 40 000 jøder til Palestina (Israel). Mellom de to verdenskrigene økte den jødiske befolkning i landet fra 55 000 til nærmere 1, 5 millioner. De tre-doblet sine landbesittelser i denne perioden.
Da jødene begynte å komme til landet, bodde det færre enn 250 000 arabere i området.
Ved begynnelsen av WW1 bodde det 85 000 jøder i landet, da krigen sluttet - i 1918 altså - bare 56 000.
Mellom 1919 og 1929 immigrerte det ca 8000 jøder i året til Palestina (Israel). Frem til 1924 kom det ca 40 000. Fra 1925 var det totalt 160 000 jøder i landet.
I 1948 var det 650 000 jøder i Israel. 20 år senere –
rundt 1968 - var det 2, 8 millioner innbyggere i landet, hvorav 2,420. 000
jøder. Den 4. oktober 1946 hadde president Truman i USA erklært at han ville
støtte en deling av Palestina og tillate 100 000 jødiske innvandrere,
hvilket opprørte britene, som hadde mandatmakten i området, og da som fortsatte
sine forsøk på å begrense innvandringen.
15. mai 1948, da staten Israel ble opprettet, bodde det som
nevnt 650 000 jøder i Palestina. Mot dem sto en samlet muslimsk befolkning
i landets nabostater på 30 millioner mennesker. De sendte ut 24 000 krigere
mot den nyetablerte staten. Israelerne kunne da svare med 35 000
mann.
Jerusalem:
Med opprettelsen av flere vestlige konsulater I Jaffa i 1812, ble det lettere for jøder å bosette seg i Jerusalem. Antallet innbyggere ble i 1845 anslått til 15 000, hvorav 7100 jøder. I 1850 årene ble det så trangt i byen at jødene trosset farene ved å bosette seg utenfor bygrensene. Etter hvert utviklet det seg en solid jødisk bosetting og byen hadde i 1865, 18 000 innbyggere, hvorav 8-9000 jøder og disse utgjorde da en majoritet i byen for første gang på 1800 år. Med unntak fra under Første verdenskrig har det jødiske samfunnet økt sin styrke. I 1948 hadde byen 165 000 innbyggere hvorav 100 000 jøder, 40 000 muslimer og 25 000 kristne. I 1970 var det totalt 289 000 innbyggere i Jerusalem: 250 000 jøder, 62 000 jøder og 12 000 kristne.
Palestinas jødiske befolkning ble redusert fra 85 000 i
1914 til 57 000 i 1918. Titusener av jøder ble utvist v tyrkerne i løpet
av krigen, men reduksjonen skyltes også sykdommer og krig. Fra en jødisk
befolkning i Jerusalem på 45 000 i 1910 var den sunket til 26 000 i
1922. (s 225 f i Araberne og islam ved Terje Guldbrandsen og Egil A. Wyller
1977).
De første selvmordscellene – de såkalte fedayeen - ble opprettet og organisert i 1919 av Haj Amin. I 1920 ga Colonel Waters Taylor denne Amin grønt lys for åpen terror mot jødene ved å fortelle Amin at han nå hadde en anledning til å vise verden at den arabiske befolkningen ikke ville avfinne seg med å bli dominert av jøder, (ja, jøder i det hele tatt).
Amin organiserer da angrep på jøder og begynte
plyndring av jødiske butikker. Britene dømmer de ”opprørerne” som klarte å
flykte til Syria til fengsel in absentia.
Haj Amin blir senere oppnevnt til mufti i Jerusalem, en mann med
autorisasjon til å utferdige fatwaer
på vegne av muslimene.
Etter blodige angrep på jødene i 1929, ble spiren til dagens israelske hær dannet, organisasjonen Haganah. Den begynte umiddelbart med innsmugling av jøder fra Europa og selvproduksjon av våpen.
Interessant nok doblet araberne i perioden fra 1920 til 1937
sine inntekter og kom dermed opp på et nivå som lå betraktelig høyere enn for
egyptere, syrere, libanesere, og irakere. Arabernes lønninger lå likevel bare
på litt over halvparten av hva de jødiske arbeiderne kunne oppebære.
90% av alt land jødene hadde kjøpt i 1936, hadde de ervervet fra arabiske landeiere fra prominente familier. 40% av disse bodde enten i Egypt eller Syria. Kun ca 9 % ble kjøpt av fellaheen.
370 00 hektar var på jødiske hender, hvorav 85 000
hektar var sumpland, og 125 000 hektar var aldri blitt oppdyrket før.
Jødene besto av 29 % av befolkningen i området, men de eide ikke mer enn 5, 5% av jorda vest av nåværende Jordan. Bare 11% av den var dyrkbar mark.
Etter at britene i 1931 hadde tilbudt arabere kompensasjon for hva de hevdet jødene hadde tatt fra dem, gikk muslimene til nye angrep på jødene i 1936. Britene hadde mottatt 3 200 søknader fra arabere som hevdet de hadde blitt fratatt land, men britene fant at bare 600 tilfredsstilte vilkårene for å få kompensasjon, for det meste fordi det viste seg at så mange muslimer løy om historikk og forholdene forøvrig.
Først i 1929 forlot Haganah prinsippet om ensidig selvforsvar. En annen militant organisasjon – Irgun - foretok i 1938 gjengjeldelse for tapte jødiske liv i Jerusalem, Tel Aviv og Haifa. Irgun brukte bl a sprengstoff plassert i melkeflasker.
-
Palestinerne har hatt flere muligheter for å opprette sin egen selvstendige stat, men har konsekvent nektet å ta imot disse tilbudene:
1937: Peel-kommisjonen foreslo å dele Palestina mellom jøder og muslimer
1939: «The british white paper» foreslo å opprette en egen arabisk stat
1947: FN foreslo å opprette en enda større arabisk nasjon
1948 – 1967: Israel kontrollerte ikke Vestbanken i denne perioden og palestinerne kunne ha krevd å etablere en uavhengig stat fra Jordan
1979: Palestinerne tilbys autonomi under fredsforhandlingene, noe som uten tvil ville ha ført til full uavhengighet
Oslo-avtalen begynte i 1993 og gikk i retning av en palestinsk stat, men palestinerne forpurret det hele
2000: Israels president Barak åpnet for å skape en
palestinsk stat, men Arafat avfeide en slik avtale
Delingsplanen antok form av et «sjakkbrett» hovedsakelig
fordi jødiske byer og landsbyer lå spredd utover i hele Palestina. Dette
kompliserte ikke planen så mye som det faktum at jødenes levestandard var
høyere enn araberne og tiltrakk seg store muslimske folkegrupper, noe som i sin
tur medføre at en eventuell jødisk stat måtte inkludere disse. Planen tok høyde
for behovet for å utvide jødenes bosettingsområder. Jødene fikk da områder
nordover i landet, Galilea og Negev var et større karrig ørkenområde i sør.
Resten skulle tildeles muslimene og bli en arabisk stat.
Grensene for denne staten skulle etableres ut fra demografiske hensyn. Det ble ikke tatt hensyn til behovet for å sikre Den jødiske statens grenser. Det ble derfor i praksis umulig å forsvare landet.
Det gjorde ikke situasjonen enklere og mer oversiktlig at
flertallet i FN insisterte på at Jerusalem skulle forbli adskilt fra begge
statene og legges under administrasjon som en internasjonal sone. Denne
ordningen medførte at 100 000 jøder i Jerusalem ble isolert fra landet
deres og omringet av den foreslåtte arabiske staten.
Kritiske røster hevder at FN ga jødene fruktbart land
mens araberne ble avspist med bakkelandskap og skrinn jord. Faktum er
imidlertid at 60% av den jødiske staten ville bestå av karrig jord og ørkenen i
Negev. (M Bunton, The
Palestinian Israel Conflict, Oxford, 2013: When fighting ended in 1949, Israel
got much more land than had been envisaged in the UN plan. The new state now
comprised 78% of the land of mandate Palestine. I 1987 the Palestinian
leadership ceded to Israel the 78% of Palestine on which it was created).
Araberne utgjorde et flertall av befolkningen i Palestina
som et hele – 1. 6 mil mot 600 000 jøder og disse hadde aldri håp om å få
flertall i landet, dette pga av britenes strenge immigrasjonspraksis. I
motsetning til dette, hadde araberne fritt leide og de strømmet til i
tusentall. De ville nyte fordelene av den raske velstandsutviklingen som fulgte
i kjølvannet av sionistenes bosettinger. Likevel var jødene i flertall i de
områdene som ble tildelt dem i resolusjonen og i Jerusalem.
I tillegg til 600 000 jøder bodde det 350 000
arabere i den jødiske staten som ble etablert. Det bodde ca 90 000 arabere
i Tiberias, Safed, Haifa og Bet Shean og 40 000 var beduiner som
for det meste bodde i ørkenen. Resten av den arabiske befolkningen var spredd
utover i den jødiske staten og disse okkuperte mesteparten av den dyrkbare
jorden.
Ifølge britisk statistikk var 70% av de landområder, som
skulle bli staten Israel, ikke eid av arabiske bønder, som noen påstår; det
tilhørte Det britiske mandatområde og områdene her ble tilbakeført til jødene
etter at britene forlot landet. Nær 9 % var eid av jøder og 3% av arabere som
ble israelske statsborgere. Dette betyr at bare 18% tilhørte de araberne som
forlot landet før og etter den arabiske invasjonen av Israel.
Nær 80% av hva som regnes historisk Palestina og Det jødiske
nasjonalhjem, slik Folkeforbundet definerte dette, ble delt av britene i 1922
og slik oppsto Transjordan. Jødiske bosettinger der ble forbudt. FN
delte de resterende 20% av Palestina i to stater. Da Jordan okkuperte
Vestbanken i 1950, kontrollerte araberne rundt 80% ab mandatområdet mens den
jødiske staten bare kontrollerte 17, 5%, og hvor Gaza da var okkupert av Egypt.
Peelkommisjonen konkluderte i 1937 med at det eneste
logiske å gjøre, var å skille den jødiske staten og de arabiske statene.
Araberne nektet å godta planen fordi den tvang dem til å akseptere etableringen
av den jødiske staten og fordi den krevde at noen arabere måtte finne seg i å
leve under jødisk «dominans». Sionistene gikk mot Peel-planens forslag
til grenser fordi dette ville trenge dem sammen til en isolert ghetto på 1,900
av 10,310 kvadratkilometer i gjenværende Palestina. Likevel besluttet sionistene
seg for å forhandle med britene. Israel åpnet også arabernes tilgang til å
vanne avsaltede områder for å sikre dem tilstrekkelig med vann.
Arafat ble bedt om å godkjenne Israelsk suverenitet
over hele Vestmuren som er så betydningsfull for jødene, (ikke hele
Tempelhøyden), og tre observasjonsposter i Jordandalen som skulle forlates
etter 6 år. Man forventet at Arafat skulle innrømme at konflikten var over når
forhandlingene tok slutt, men dette nektet Arafat å gjøre. «Å få slutt på
konflikten ville bety slutten på Arafat», sa Ross, den amerikanske
megleren. Like etter startet Arafat intifadaen mot jødene i 2000. Den varte i
mer enn et år. Araberne begynte da å produsere en mengde unnskyldninger for at
Arafat nektet å godta en plan som ville ha sikret opprettelsen av en arabisk
stat.
Statsminister Ehud Barak i Israel foreslo tilbaketrekking fra 95% av Vestbanken og 100% av Gaza. I tillegg gikk han med på å oppløse 63 isolerte jødiske bosettinger i bytte mot anneksjonen av 5% av Vestbanken. Dette ville øke områdene i Gaza med omtrent 30%.
Barak gjorde dessuten utrolige innrømmelser om Jerusalem og
godtok at araberne kunne gjøre Øst-Jerusalem til hovedstad. Araberne ble lovet
full suverenitet over Tempelhøyden. Israel tilbød også å bygge en motorvei som
ville forbinde de to områdene av den palestinske staten uten at Israel kunne
utplassere kontrollposter. Baraks tilbud ville også sikre arabiske flyktninger
adgang til å returnere til en palestinsk stat inkludert et fond på 30 billioner
dollar som skulle gå til kompensasjon for arabere.
Utfyllende, eksterne, kommentarer:
J. E. Snilden, VG, 28. 11. 12: For å få det nødvendige 2/3 flertall, begynte et kraftig jødisk press og amerikanerne truet flere land økonomisk. Jerusalem under FN’s kontroll. 1/3 av ”Palestinas” innbyggere var jøder, men fikk likevel 55%. Palestinerne var mildt sagt forbannet og sprengte en jødisk buss i lufta. (Nevner ikke at 60% av Israel skulle bestå av Negev- ørkenen).
A. O. Overrein, Dagbladet. 3. 12. 12: Glemmer vi den opprinnelige uretten mot palestinerne, forstår vi ingen ting. Nøkkelåret er 1948 med etniske rensing av store deler av den palestinske befolkningen. Den sionistiske styrken utvidet Israels grenser med fra rundt ½ til 79% av mandatområdet. I 1967 ble det resterende 21 % av mandatområdet okkupert.
Palestinerne satt igjen med 21% av det land hvor 2/3 av
befolkningen i 1948 var palestinere … urettferdig … PLO godtok på 90-tallet å
danne en stat på dette området. FN løp fra sitt ansvar for den palestinske
staten i 1948 …
Se denne, som setter påstander om «okkupasjonen» under sterkt tvil, hvis ikke tilbakevises både rent rasjonelt og juridisk i sin helhet:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/03/okkupasjonen-lovlig-og-ikke-ulovlig.html
Og denne, en kommentar fra den berømte amerikanske juristen
Alan Dershowiz fra noen år tilbake, men som nå er like aktuell i forhold
til den pågående krigen på Gaza som den var under tidligere kriger:
Hvilket demokrati ville ha handlet annerledes enn det Israel
gjorde? Hvilket demokrati ville ikke ha laget tilfluktsrom til sine truede
innbyggere?
…
Den farligste … er ikke absurditeten fra Iran-Hamas, som stort sett oversees av
tenkende og moralske mennesker, men responsen fra FN og EU, som setter
likhetstegn mellom forsettlig mord på sivile og legitimt selvforsvar i henhold
til Artikkel 51 i FN-pakten. Den falske moralske likheten bare oppmuntrer
terrorister til å fortsette med sine ulovlige aksjoner. USA har helt rett i å
plassere ansvaret på Hamas, mens man oppfordrer Israel til å gjøre alt som er
mulig for å minimere sivile tap.
Det er noen som hevder at Israel har brutt prinsippet om proporsjonalitet ved å
drepe så mange flere Hamas-terrorister enn antallet sivile israelere som er
drept av Hamas-raketter. Dette er av minst to grunner en absurd misbruk av
begrepet om proporsjonalitet. For det første så er der ikke noe juridisk
likeverd mellom overlagt drap på uskyldige sivile og overlagt drap på Hamas-kjempere.
Innenfor krigens lover, kan et hvilket som helst antall kjempende drepes for å
forhindre drap på endog en eneste uskyldig sivil.
For det andre, så måles ikke proporsjonalitet etter antallet sivile som faktisk
drepes, men etter risikoen for sivile dødsoffer og intensjonene til dem som
angriper sivile. Hamas søker å drepe så mange sivile som de kan. De sikter inn
sine raketter i retning mot skoler, sykehus, lekeplasser og andre helt sivile
mål. Det faktum at de ikke har drept så mange sivile som de skulle ha ønsket,
er takket være Israels enorme bevilgning av ressurser for å bygge tilfluktsrom
og til opprettelse av systemer for tidlig varsling.
Hamas, på den annen side, nekter å bygge tilfluktsrom, nettopp fordi de ønsker
å maksimere antallet palestinske sivile som uunngåelig blir drept av Israels
militære aksjoner. De vet av erfaring at når de tvinger Israel til å foreta
militære aksjoner som fører til døden for selv et lite antall uskyldige
palestinske sivile, så vil mange i det internasjonale samfunn fordømme Israel.
Israel forstår denne triste virkelighet godt, og går til enorme anstrengelser
for å redusere antallet sivile tap, endog til det punkt hvor de avstår fra å
angripe legitime mål som ligger altfor nær sivile områder. Følgelig tilfredsstiller
Israels aksjoner både prinsippet om proporsjonalitet, så vel som prinsippet om
selvforsvar mot væpnet angrep.
Selv om det å skyte i den hensikt å drepe sivile, er en krigsforbrytelse, var
terroristene som skjøt mot sivilbefolkningen i Sderot, stolte nok over sine
forbrytelser til at de signerte sine mordvåpen. De vet at i den virkelige
verden hvor vi lever, vil de aldri bli tiltalt for sine mord og mordforsøk.
Avfyringen av raketter mot sivile fra tett befolkede sivile områder, er den
nyeste taktikken i krigen mellom terrorister som elsker døden og demokratier
som elsker livet. Terroristene har lært seg hvordan de skal bruke demokratienes
moral mot dem som ikke ønsker sivile tap – ikke engang blant sivile fiender.
…
Taktikken til Hamas ville ikke ha virket mot russerne i Tsjetsjenia. Når
russerne ble skutt på, skjøt de mot sivile uten å nøle. Det ville heller ikke
ha fungert i Darfur, hvor janjaweed- militsen har drept tusener av
sivile og drevet bort 2,5 millioner mennesker for å få tak i opprørerne som
skjulte seg blant dem. Noen taktikker fungerer bare mot moralske fiender som
bryr seg mye om å minimere sivile tap.
Ikke overraskende har Iran, Hamas og andre helautomatiske Israel-prylere
argumentert med at Hamas sine rakettangrep mot israelske sivile er helt
legitime, og at israelske motangrep er krigsforbrytelser. Like lite
overraskende er responsen fra FN, EU, Russland og andre, som, i hvert fall når
det gjelder Israel, ser et moralsk og juridisk likeverd mellom terrorister som
angriper sivile, og et demokrati som svarer med å angripe terroristene.
A Dershowitz :Oversettelse: Per Antonsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar