Koranen og synden i det som fortsatt av noen kalles Kirken

Det helt nye og viktige, ja, historisk viktige nå er, for det første, at: Den såkalte norske «Folkekirken» oppløste seg selv ved å forandre seg selv fra å være en såkalt åpen kristen kirke til å bli en hedensk og lukket bastion av vranglære og dette skjedde nøyaktig på dato den 30. januar 2017 og ved Folkekirkens eget Kirkemøte.

Og med dette var en bit av Norges Historie rett og slett historie og da en historie som aldri vil komme tilbake.

Og derfor er dette stort og viktig.

Det norske folk har – ved sin mulige forvirring og sikre unnfallenhet – avstått fra å kunne nyte den eneste ontologiske og eneste eksistensielle virkelig og sant frelsesbærende institusjon som finnes tilgjengelig for oss, som nordmenn, en ordning som en gang for alle og for alltid er innstiftet, ja, befalt, oss av Jesu Kristus selv med egne hender, egne ord og eget legeme båret opp på korset inntil døden, for oss, til soning for våre synder og for vår visshet om evig salighet.

Folkekirken har dermed nå, fra og med dato, altså, ikke bare kastet vrak på kirken og folkets frelsesmulighet og selve frelsen, men også på frelseren Jesus Kristus selv, Den treenige Gud, vår himmelske Far, og Den hellige Ånd.

Folkekirken er ikke lenger noen folkekirke, eller bør ikke være det. Folket har krav på sannhet, på Guds ord, men får det ikke, i og med den nye kirken, som altså ikke er en kirke lenger, men en anti-kristen «kirke», eller en «meta-kristen» kirke, oversatt fra gresk: En kirke «i stedet for», eller som alternativ til Kristi sanne og autentiske kirke og en kirke som er «etter Kristus», dvs en antikristen eller hedensk kirke, - en i teologisk selvmotsigelse og derfor en både teologisk og rent praktisk umulighet i seg selv. For Kirken skal jo tilhøre Kristus som Kristus tilhører kirken.

Folkene som fremdeles sogner til Folkekirken – om altså ikke er noen kirke lenger - sogner med andre ord til det hedenske, til hedendommen og disse medlemmer kan derfor samtlige, nå og fra nå av, ikke lenger være for kristne å regne. De er - eller har blitt gjort til - hedninger eller heretikere og de svarer ikke lenger for Guds ord og Den hellige Skrift, akkurat som de heller ikke svarer på Bibelen, eller Den ene Hellige Skrift. Deres «kirke» representerer ikke et Ja til Herren Gud, men tvert imot et samlet og forbeholdsløst og bevisst Nei takk, - til nettopp Gud, Den treenige, allmektige, altseende og altbærende og sant kjærlige Gud, Fader vår i Himmelen.

Vi har fått en forsamling av tvetydigheter inn i det som altså tidligere var kirken. Vi har fått syndens og syndenes tillatelse, ikke syndenes og syndens tilgivelse. Vi har fått Muhammed og Allah som et alternativ til Jesus og JHWH. Vi har fått prester som kan si til en at din synd er deg tilgitt og en annen prest si til en annen at din synd – den samme synd – er deg tillatt og tilgitt, i og med dens ikkesynd allerede fra starten av, ja, allerede fra før syndefallet av.

Vi har altså åpnet for at det en prest kan kalle evig rent og vakkert og etter Guds vilje og for en annen prest etter forgodtbefinnende kan kalle evig urent og en forferdelighet eller avskyelighet.

Vi har åpnet for at et flertall av syndige sjeler kan overtrumfe den ene hellige Guds vilje og denne ene hellige Guds evige hat mot synden og fordervelsen i og med en flertallsbeslutning, fattet av syndige menn og kvinner og ut fra hva disse – til enhver tid – måtte føle eller mene, helt uavhengig av Guds enkle og tydelige og utvetydige lære.

At Kriken er ute og kjøre, ser man tydelig av følgende tekst er blitt for sterk for folkene i den «Folkekirken» folket selv helt fristilt fra Gud har skapt: Johannes 3:16.

Dette bibelstedet, Lille-bibelen, som det kalles, og som på sitt vis summere opp hele kristentroen -  kan derfor ikke lenger være en obligatorisk tekst ved dåpen. Den er blitt en tekst som i høyden kan tåles som et alternativ. For å hevde, som Lille-bibelen gjør, at noen kan gå fortapt hvis man ikke døpes, det tåles ikke, og der går grensen for disse menneskene, det anses for anti-kjærlighet, det står seg ikke for det disse menneskene kaller en gud som er kjærlighet å si og befale dette:

“For så høyt har Gud elsket verden at Han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

For det andre: Skjer det så noe positivt i kirken for tiden? Som f eks at det leses opp fra Koranen i kirkene rundt omkring? Vel, det eneste positive med det er at en skotte, rev Dr Gavin Ashenden, går av som «chaplain» idet han han henvender seg til dronningen av England med beskjed om at (ikke bare) Den anglikanske kirke er truet, men hele kristendommen, for ikke å si hele kristenheten. ‘Islam is a serious threat’. Queen’s Chaplain who quit over Koran in church speaks out.

Og derfor er også dette faktum er viktig, ja, veldig viktig. Det innvarsler noe stort. Det er tydelig at her er Guds hånd er i virksomhet.

Kan vi risikerer å oppleve noe av det samme i «Folkekirken» i Norge? Neppe. Her foretrekker vi sløv stabilitet og kvasiteologisk drøvtygging fremfor aktiv, fleksibel, fremadrettet, modig, vakker, frodig, stor, befriende og samtid ydmyk, tålmodig, utholdende og kraftig TRO ved Den hellige Ånd og på Jesus Kristus, Gud, i hellig treenighet med Faderen, vår Far i himmelen.

At Den norske kirke sett i dette perspektivet er en sagablott, skal vi derfor være veldig godt fornøyd med. At Folkekirken nå får seile sin egen frimodige sjø uten hjelp og bistand fra kristne mennesker, vil på sikt bli registrert i historien som en rik befrielse og en kraftig begynnelsen på en ny epoke der den judeokristne tradisjon igjen vil danne fundament for utviklingen på det europeiske og amerikanske kontinent, til glede og fortrøstning ikke bare for disse to kontinenter, men for alle folkeslag på alle kontinenter.

Den norske kirke eller Den norske statskirke, også kalt Folkekirken, er altså oppløst, derfor: Leve Den ene og ene sanne kristne, og den i ordets rette mening - «katolske» - kirke.

So joda: Det har skjedd noe stort og positivt i det siste. Vi er blitt mer obs på to ting, nemlig at det ikke synes å affisere folket i folkekirken det minste at synden er blitt erklært som frelse i denne kirken og at Det sømmer seg ikke for Gud å ha en sønn, som det står i Koranen, Allah’s evige og uforanderlige ord.

Begge deler «går» nå an og går som smurt og stilles verdi- og trosmessig på likefot, altså, med at homofil praksis er synd og at Jesus er Guds enbårne Sønn.

Vi lever i markante tider, i en tid som både i aktiv og passiv modus vil markere et tidsskille og som vil bli både grensesprengende og grensesettende. For ikke å si av gjennomgripende betydning for oss alle for all tid fremover.

For enkelte mennesker, både kjente og kjære, bekjente og fjerne, helt fremmede og helt ukjente vil datoen jeg har nevnt være en dato på like linje med de aller fleste andre datoer og derfor tilnærmet helt likegyldige for de fleste. Men for meg, er det altså ikke slik. Jeg mener vi kan sette en bauta eller en merkestein ned for datoene her. Et sted vi kan gå til for å minnes noe, - en ny fremtid, en ny begynnelse, en fremtid med store utfordringer som vil kreve alt vi har av oss, alt av mot, intelligens, utholdenhet, mot og kreativitet, ja, hele livet, med alt vi er og har.

For det er nå også vårt helt indre og vårt hellige dyp det gjelder. Det gjelder hvilke konsepter, tanker og forestillinger vi skal ha og disse igjen, vil diktere hvilket legeme vi skal ha, om noe, i det kommende riket, eller i det hinsidige. For hva vi tror på og tenker om Gud og hvordan vi ærer og akter ham, tilber ham og misjoner for ham er avgjørende, ikke bare for vår sjel, men også for vår kropp, og ikke bare i livet etter døden men også her og nå, og i møte med mennesker av kjøtt og blod, hvem de nå enn måtte være og om de nå enn vil oss og Kristus godt eller ikke.

Med Jesu Kristi hjelp skal vi sannelig klare det og det uten frykt for mennesker og uten å bli hovmodige, så Gud hjelp oss Du livets tre, og som er Amen, Amen og Amen i all evighet.